En smakebit på søndag: Carmene street av Håkan Nesser

Hver søndag er det på Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten mulig å lenke et innlegg der en gir en smakebit fra en bok. I dag er min smakebit fra en roman skrevet av en svensk forfatter. Vil du lese flere smakebiter trykker du på bildet nedenfor

Jeg har så vidt kommet i gang med Carmene Street av Håkan Nesser.

Det er den andre roman jeg leser av Nesser, den første har jeg skrevet om i innlegget Kjære Agnes av Håkan Nesser.

Litt av Bokklubbens presentasjon av Carmene street;

«Erik og Winnie flyttet til New York fra Europa etter at de opplevde alle foreldres verste mareritt; at datteren på fire år ble bortført.. Erik står i vinduet og ser ut på datteren Sarah som sitter og leker på gressplenen foran hjemmet i Wallnerstraat. Ute på gaten stanser en middels stor, ganske ny, grønnaktig bil. En mann i førtiårsalderen går ut. Han lokker jenta til seg og og snakker med henne. Hun setter seg i bilen. Han kjører bort med henne.

Den fremmede mannen og Sarah forsvinner sporløst. Tragedien forsterkes ved at Winnie, som har vært gift og hatt et barn før hun traff Erik, mistet dem begge i en trafikkulykke. Etter at Sarah blir borte, må Winnie i en periode legges inn på en psykiatrisk institusjon. Politiet finner ikke et eneste spor som fører mot en oppklaring og paret velger å flytte for å legge det gamle livet bak seg. De reiser til New York med "fire stappfulle kofferter og to tomme hjerter", som Nesser skriver.»

Boken starter slik:

«Vi kom til New York med fire stappfulle kofferter og to tomme hjerter.

Denne setningen kom til meg i løpet av den korte spaserturen mellom Carmine Street og biblioteket på Leroy. Kanskje er den på ingen måte den rette innledningen til dette, men jeg har faktisk ikke gjort annet enn å sitte og slite med en åpningssetning i noen dager nå. Som om det bare var dette enkle det dreide seg om: en nøkkel som kan åpne fortellingen, et segl som skal brytes eller et illusorisk triks som når man først har funnet det, setter alt annet i riktig bevegelse.

Slik er det nå engang ikke. Fortellinger må fødes uavlatelig på hver eneste nye side, med smerte og av og til med glede, linje for linje, centimeter for centimeter, og det finnes ingen snarveier. Det er nettopp på denne måten jeg har tenkt å skrive en redegjørelse for det som har hendt de siste årene og det som hender akkurat nå, og det kommer ikke til å bli lett. Jeg er langt fra sikker på at det kommer til å føre noe steds hen, men enkelte ganger har man ikke noe valg.

Og jeg gir ingen løfter. Ingen som helst; kanskje blir det en sammenhengende historie, kanskje blir det noe annet.»