31. mai 2013

Churchill av Roy Jenkins - jeg er i gang igjen og ved godt mot

Min erfaring er at det ofte er de bøkene jeg strever mest med som gir meg mest. Det er derfor jeg ikke brenner mursteinen Churchill av Roy Jenkins. Å kaste den i søpla ville bare blitt til at jeg hentet den opp igjen. Gi den bort, da hadde jeg angret. Neppe noen ville hatt den heller.  Som slagvåpen kanskje. For en skal være interessert i tema dersom en leser biografien. Men det er jeg, både i personen Churchill og tida han levde i.

Da jeg skrev om den i innlegget Boken på vent: Churchill av Roy Jenkins
29. januar 2013, var jeg kommet til side 343. Og denne uken begynte jeg på’an igjen. Det var lovnaden jeg måtte gi meg selv for å kjøpe flere bøker av Richard Herrmann på Finn.no.  Bl a en bok han skrev om Churchill. Nå har jeg beveget meg til side 410.  Den leses innimellom andre bøker. Fin trening for meg som blir forvirra av å ha flere bøker «på gang». Synes faktisk at den er bedre nå. Finner t o m humor og det er bra.

Et lite utdrag fra det jeg har lest i det siste:  

Er ferdig med å lese om den perioden han var med i regjeringen ledet av Lloyd George, en person som Churchill hadde et nært forhold til.  Han ble hentet inn i Lloyd Georges regjering i juni 1917. Første verdenskrig raste og Churchill ble opprustningsminister. Før dette hadde den engasjerte og handlingskraftige Churchill, som likte å være i sentrum for begivenhetene, en periode opplevd å leve i for han en ørkesløs tilværelse. En annen som stod Lloyd George nær, Frances Stevenson , skrev i sin dagbok 19. mai 1917 om Lloyd Georges motivasjon for å hente inn Churchill ; «Han sier at han trenger noen som kan muntre han opp og hjelpe & stimulere han &, som ikke hele tiden vil komme til han å være lang i masken og si at alt går galt. Slik det er nå, sier han, er han nødt til å bære vekten av hele sitt kollegium.»

Her er et bilde av Churchill og Lloyd George:




Churchill hadde som vanlig masse energi og reiste ofte over den engelske kanal med fly. Faktisk brukte han halvparten av sin tid som rustningsminister i Frankrike. Han likte som sagt å være i begivenhetens sentrum. Gjerne i skyttergravene. Han var opptatt av hva som kom til å skje med han i fredstid og sendte lange brev om temaet til Lloyd George som sistnevnte oppfattet som ubehagelige. Så ubehagelige, at til tross for at Lloyd George hadde nok  å gjøre pga krigen, valgte  han å svare med lange brev. Brevskrivning var Churchill kjent for. Likeså lange taler. Og skrivingen av bøker og avisartikler var en del av hans inntektskilde, til tider svært viktig for hans økonomi.

Churchill likte så godt å fly at han brukte mange timer på å prøve å få flysertifikat. Og Clementine tryglet han om å slutte etter en rekke farlige hendelser: «Churchill var kanskje ikke den fødte pilot, men han var fortsatt fryktløs at det nærmest var absurd. Krasjlandingen en måned tidligere ville tatt lysten fra de fleste, og etter så vidt å ha sluppet unna med helsen i behold for annen gang ville de færreste ha fortsatt. Ikke desto mindre måtte det store mengder overtalelse til før han ga opp jakten på flysertifikatet, men til slutt ga han til allmenn lettelse etter for presset. «

Etter 1. verdenskrig ble Churchill krigminister.  Det som dominerte hans tid som krigsminister, var forsøket på «å kvele bolsjevikenes styre omtrent ved fødselen.» Men det lyktes han ikke med. Lloyd George hadde ikke til hensikt å blande seg inn i en russisk borgerkrig. Han hadde vært opptatt med fredsforhandlingene og Churchill hadde hatt for frie tøyler. «Dette fikk flere viktige konsekvenser for utviklingen til Churchills politiske posisjon og utsikter. Det forsterket Lloyd Georges manglende tillit til hans dømmekraft. Lloyd Georges beundring for Churchills ressolutte handlekraft og det faktum at han satte pris på hans selskap hindret ikke at den manglende tilliten bestandig preget han. « Dette var bakgrunnen til at Lloyd George i begynnelsen av 1921 overførte Churchill  fra Krigministeriet til Kolonidepartementet.

Forfatteren skriver at selv om Churchill både gjerne og ofte svingte begeret, var han ingen stordranker, men drakk i små slurker. Og tålte alkoholen godt. Holdt bemerkelsesverdige gode taler selv om han var svært beruset. En annen politiker, lord Birkenhead ( F.E Smith), som Clementine mente utøvde dårlig innflytelse over Churchill  pga sin machooppførsel,  tålte ikke alkoholen like godt og måtte ha «avholdspauser». Avholdspauser så Churchill på med forakt. Og i et brev til Clementine av 27 februar 1921, da F.E. Smith hadde vært avholds i over et år, skrev Churchill ( de skrev i koder):  «F.E spiste sammen med meg i går aften. Bare eplemost! Han er blitt sv. bisk & rolig – en skremmende skikkelse – nokså mutt – sv. ambisiøs. Umåteholden selvkontroll har hatt fryktelige konsekvenser.» (På denne tiden var Churchill koloniminister.)

Til slutt kan jeg i min «stemningsrapport» fortelle at eiendommen Chartwell ble kjøpt i september 1922. Forfatteren skriver at denne eiendommen etter all oppussingen mv « forvandlet Chartwell til et av den vestlige verdens to mest stemningsfulle politiske minnesmerker. Det eneste som kan gjøre stedet rangen stridig er Hyde Park, Franklin Roosewelts eiendom i Hudson Walley. «
En bilde av Chartwell – en drøm å kunne besøke stedet;

29. mai 2013

Boktyven (The Book Thief) av Markus Zusak

Velkommen etter er det nok noen som tenker når de ser dette innlegget. Det er riktig. For romanen Boktyven skrevet av australske Markus Zusak ble utgitt i 2006 og ble utgitt på norsk i 2007 (Damm). Boktyven på 534 sider har stått i bokhylla siden 2007 etter at jeg kjøpte den gjennom Bokklubben.

Men nå er den lest og årsaken er innlegget til Annette om romanen i mars i år.  Det er vanskelig å beskrive inntrykket etter å ha lest denne spesielle, men for meg gode romanen.




Det er vel ikke uten grunn at jeg har vært i et landskap med en farge som bokomslaget. Ikke svart selv om det er døden som forteller. Men brunt og støvete. Døden er sliten. Først har han hatt det travelt med å ta seg av alle fortapte sjeler etter Stalins herjinger. Og nå er det Hitler og hans krig som er oppdragsgiver.

Historien med boktyven starter i 1939. Det starter med at døden må ta med seg sjelen til Werner, broren til Liesel Meminger. Liesel er ni år. Faren, kommunisten,  er sendt i konsentrasjonsleir. Moren skal etterhvert følge han. Liesel er på vei til München sammen med moren og broren.  De skal plasseres i fosterhjem. Broren dør på toget og de går av toget for å få han gravlagt. På kirkegården finner Liesel boken «Graverens håndbok» i snøen. Den lurer hun med seg og der starter hennes «karriere» som boktyv.

Liesel plasseres hos fosterforeldrene i utkanten av München, Himmelgaten i forstaden Molching. Ikke mye himmel å spore tar man i betraktning fostermoren Rosa Hubermann med åpningsreplikken»; «hva er det du glaner på, rasshøl. Som kaller de fleste Saumensch (purke). Og andre gloser. Men Hans Hubermann er av et annet kaliber og får Liesels tillit.

Rosa vil at Liesel skal kalle dem mamma og pappa. Og det viser seg at bak det brutale språket og til tross for det faktum at hun også slår Liesel med treøser iblant, har hun et godt hjerte. Dette viser seg når Max Vandenburg som er jøde banker på og håper å få beskyttelse. Etter hvert blir Liesel glad i Rosa. Og motsatt.

Det at Hans hjelper Liesel å lære å lese blir hennes største lyspunkt i tilværerelsen. En tilværelse som er preget av savn etter familien, angst, skitt og sult. Maten er utvannet ertesuppe, poteter og brød. Angst som oppstår pga nazismen og dens nærmeste  støttespillere. Som bl a har bestemt at Liesel skal delta i Hitlerjugend. Og at Hans ikke får være med i nazipartiet pga at han har utført arbeid for jøder. Og når han ikke har partimedlemskap får han ikke arbeid. Men Liesel klarer å komme seg gjennom en brutal tilværelse ved hjelp av fosterforeldrene, Max og vennen Rudy. Men hvordan går det med de som bor i Himmelgaten? Les boken er svaret jeg kan gi.

For meg har det å lese denne boken vært en spesiell opplevelse. Til tider har det det vært krevende. Men jeg er glad for at jeg har lest den. Som Anette skriver, denne boken glemmer en ikke med det første. Og jeg vil også be deg lese dette innlegget i Dagbladet fra 2007; Sterke saker- boken er en litterær genistrek.

Max Vanderburg lager en bok til Liesel, Ordristeren – en liten samling med tanker til Liesel Meminger. Jeg synes det passer fint med å avslutte med et sitat fra boken til Max. Etter sitatet er det et bilde jeg knipset da jeg satt ute på verandaen i går og leste før regnet kom.  Grunnen var at jeg satt der og tenkte; så menneskene i krigsårene  som levde i en så brutal tilværelse, en blå himmel med svaler som jeg så…..

I boken skriver Max om hvordan Hitler (den unge mannen) kom på tanken at han skulle bruke ord for å få hele verden til å bli hans. Det var da han så en mor snakke med sin lille sønn. Først strengt slik at gutten begynte å gråte. Deretter uhyre vennlig slik at han roet seg og til og med smilte.;

«Den unge mannen stormet bort til kvinnen og omfavnet henne. «Ord!» sa han med et glis, «Hva?». Men det kom ikke noe svar han var allerede vekk.

Jo da, der Führer bestemte seg for å herske over verden med ord. «Jeg skal aldri avfyre et skudd», besluttet han. «Det trenger jeg ikke.». Men han forhastet seg ikke. La oss i det minste gi han såpass. Han var overhodet ikke dum. Den første planen hans gikk ut på å plante ordene i så mange områder av hjemlandet som mulig.

  Han plantet dem dag og natt, og han dyrket dem. Han så at de vokste, og til slutt hadde store skoger av ord reist seg over hele Tyskland….. det var en nasjon av sådde tanker.

  Mens ORDENE vokste, plantet den unge Führer også frø for å skape symboler, og også disse var på god vei til å stå i full blomst. Når var tiden inne. Der Führer var klar. …………«

28. mai 2013

Boken på vent: Turen med Charley av John Steinbeck


Tirsdag og Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle.  Nå begynner det å bli en del  uleste bøker i bokhylla. Og det er helt normalt  jf andre bokbloggere. Å velge bok blir derfor litt ”elle melle”.

Turen med Charlie skrevet av John Steinbeck skal prioriteres i juni.  Har ikke lest noen bøker av han tidligere. Men det jeg nå har lest om hans bøker, har ført til at minst en bok til skrevet av han har havnet på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det er sånn denne lista øker i volum.

 

Vi du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

 
Årsaken til at Turen med Charley er innkjøpt og skal leses, er at jeg har kjøpt boken til Geert Mak, USA En reise. Som baserer seg på reisen Steinbeck foretok i 1960 og skrev om i boken som ble utgitt i 1962 ( på norsk første gang i 1963). Noen skriver at dette ikke er Steinbecks beste bok. Men det får så være. For å lese den har et annet formål. Geert Mak reiste i Steinbecks fotspor 50 år senere. Jeg så fjernsynsserien basert på Geert Maks bok, Europa – en reise gjennom det 20.århundret i 2012, finnes fortsatt på NRK.no, og den synes jeg var mega-bra. Boka om Europa skal kjøpes og leses, det er 100% sikkert.


Forfatteren drar av gårde i sin husvogn Rosinante om morgenen 23. september 1960 med hunden Charley som selskap. Det er valgår, og denne turen gjennom USA blir forfatterens måte å ta den nasjonale pulsen på. Reisen resulterte i denne boka.


«Turen med Charley (1963) ble hans siste bok. Det var en reiseskildring fra en rundreise gjennom USA, og ble en kjærlighetserklæring til landet og folket. Som dette: «Jeg forelsket meg i Montana. Andre stater kan jeg beundre, anerkjenne, respektere, ja, ha meget til overs for, men for Montana føler jeg kjærlighet, og den er vanskelig å definere mens den står på. Det er noe storslagent ved Montana. Alt er i mektig målestokk, men ikke overveldende. Gresset er frodig og fargene friske, og fjellene er slik som jeg ville skapt dem, hvis fjell noensinne sto på min dagsorden»»

 

 

 

26. mai 2013

Only Time Will Tell av Jeffrey Archer


Romanen Only Time Will Tell (2011) skrevet av Jeffrey Archer er den første romanen i The Clifton Chronicles, en serie på fem bøker. Forfatteren har så langt utgitt tre bøker i serien. The Sins of the Father (2012) og Best Kept Secret (2013). Ingen av bøkene er så vidt jeg vet utgitt på norsk. Å lese Only Time Will Tell var en positiv opplevelse.

 


«Jeffrey Archer, britisk forfatter, konservativt medlem av Parlamentet 1969–74. Han trakk seg pga. et mislykket forretningsforetak, og skrev en bestselger basert på denne erfaringen, Not a Penny More, Not a Penny Less (1975). Han vendte tilbake til politikken og var viseformann i partiet 1985–86, men trakk seg igjen etter presseoppslag om en sex-skandale. Saken ble ikke oppklart, og Archer vant et injuriesøksmål. I 2000 stilte han som konservativ borgermesterkandidat i London, men trakk seg da det kom ut at han hadde betalt en venn for å vitne falsk i 1987. Kort etter ble han tiltalt for dette og idømt fengselsstraff. Han ble løslatt i 2003, og skrev om fengselsoppholdet i A Prison Diary (3 bind, 2002–04). Archer har skrevet en rekke populære spenningsromaner, bl.a. Kane and Abel (1979), First Among Equals (1984), A Twist in the Tale (1988), Honour Among Thieves (1993), The Fourth Estate (1996), Sons of Fortune (2003), False Impression (2006) og A Prisoner of Birth (2008). Noen av bøkene er filmatisert for fjernsyn, og flere er oversatt til norsk.»



Only Time Will Tell er den første boken jeg har lest skrevet av Jeffrey Archer, og det var helt tilfeldig at jeg kom over serien; se eget innlegg under Boken på vent.

Vi er i Bristol i 1920. Harry Clifton skal begynne på skolen, Merrywood Elementary.  Han bor sammen med moren Maisie og besteforeldrene. Og onkel Stan som jobber på Barrington Shipping Line, lasting og lossing av skip. Og Harry vil heller være der enn å gå på skolen. Han skal bli havnearbeider (docker) som hans far også var. Arthur Clifton. Som alle forteller ble drept under 1. verdenskrig. Men Harry forstår at der er noe mer, som de voksne ikke vil snakke om. Heller ikke Stan som var en god kamerat av Arthur.

En hemmelighet til som bare moren, bestemoren og Hugo Barrington, administrerende direktør på Barrington Shipping Line og sønn til Sir Walther Barrington kjenner til, er at det er mulighet for at Harry er sønn til Hugo. Dersom dette er tilfelle og det oppdages kan Harry være rettmessig arving til firmaet. Og ikke Giles Barrington.

Harry skulker skolen. Men Harry har en vakker stemme som oppdages da han tas inn i kirkekoret. Og da må han kunne lese og skrive. Det viser seg at Harry har en så vakker stemme at han får stipend og får tilbud om å studere ved St. Bede. Maisie, som ikke kan lese og skrive og vil det beste for sønnen, og andre gode hjelpere, bidrar til at Harry klarer opptaksprøven og kommer inn ved skolen. En av de gode hjelperne er gamle Jack Tar som er dekorert med Victoria Cross etter sin innsats i 1. verdenskrig.

På St. Bede starter  Giles Barrington samtidig med Harry og de blir gode venner. Men det er ikke problemfritt. Spesielt ikke for Hugo Barrington. Som i tillegg til at han kan være Harrys far også kjenner til og er ansvarlig for Arthur Cliftons død. For Arthur ble ikke drept under krigen. Og det er det mange som kjenner til.

I den første boken følger vi Harry frem til første verdenskrig begynner og han har fått beskjed om at han er kommet inn på Oxford. Men før den tid har det vært mange hendelser som har satt sine spor hos Harry. Og hos familie, venner og fiender.

Jeffrey Archer skriver bra og dette er en god historie. Lettlest, selv for meg som ikke er en kløpper i å lese engelske bøker. Og en forrykende slutt som bare gjør at jeg må lese neste bok. Boken er delt opp slik at hendelsene fortelles med øynene til hovedpersonene. På den måten settes «puslespillet» sammen.
Skulle jeg ha noe å utsette på boken, er det at noen av hendelsene blir unødvendig gjentatt beskrevet. F eks synes jeg at historien sett fra Emma Barringtons ståsted kunne vært utelatt. Istedenfor kunne onkel Stan vært tatt mer med i handlingen. I tillegg synes jeg at noe blir fremstilt for svart-hvitt. Hugo Barrington f eks fremstilles som en ond person og pålegges for mye skyld for at hemmeligheten om at han kan være Harry’s far ikke blir kjent. Men jeg vil ikke skriver mer detaljert om dette fordi det vil røpe handlingen for mye for den som vil lese boken.

Til slutt et lite utdrag fra boken - en samtale mellom Harry og Old Jack Tar: 

 

"'Mr Barrington doesn't like me,' said Harry, taking

Old Jack by surprise.

'What makes you say that?'

'He treats me differently from the other boys at St

Bede's. It's as if I'm not good enough to be a friend of

his son.'

'You're going to have to face that problem all your

life, Harry,' said Old Jack. 'The English are the biggest

snobs on earth, and most of the time without reason. The

lesser the talent, the bigger the snob, in my experience.

It's the only way the so-called upper classes can hope too

survive. Be warned, my boy, they don't care for upstarts

like you who barge into their club without an invitation.”

 

24. mai 2013

Fugl av Lisa Aisato - et kunstverk

Barnebøker kan være kunstverk, på mange ulike måter. Og det er boken Fugl skrevet og illustrert av Lisa Aisato. Den fortjener all reklame den kan få.




Da jeg leste om denne boken i dette fine innlegget på bloggen Melusine, så måtte den bare kjøpes. Innlegget må du lese! Men den er ikke til meg, fuglen skal fly videre til to små.


«Har du noen gang ønsket du kunne fly? - Kan jeg være med dere? spør jenta.- Nei, sier fuglene, du er altfor stor og tung til at vi kan bære deg. Hadde du bare lignet en fugl og hatt vinger selv så... Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp.»

23. mai 2013

I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås

Da jeg første gang leste om boken til litteraturviter Tor Eystein Øverås, som jeg også har hatt et innlegg om i  En smakebit på søndag - I dette landskap av Tor Eystein Øverås, var jeg fullstendig klar over at en del av innholdet for meg ville bli overlæring ( se kommentarer !). Men det er ganske naturlig jf at jeg ikke har utdannelse innen litteratur.

Tor Eystein Øverås (f.1968) er en norsk forfatter og litteraturkritikker. Han har hovedfag innen litteraturvitenskap og har også gått på forfatterstudiet i Bergen. Før I dette landskap ble utgitt i 2012, har han gitt ut fire bøker.

 

Boken I dette landskap inneholder essays og artikler. De fleste har vært publisert tidligere. Den er utgitt av forlaget Gyldendal.

 


Ble det overlæring for meg å lese den? Ja, noe var helt i overkant av hva jeg har nytte av. Noe over kanten. Kapittelet, VI Teorien leste jeg bare noen sider av. Det som er så bra med denne boken er at den er inndelt i kapitler med ulike tema med undertema. Noe leste jeg to ganger. Det eksemplaret jeg har lest må pent og pyntelig leveres tilbake til biblioteket. Dessverre.  

Hva inneholder denne boken? Masse interessant. Han deler og deler med leseren. Om seg selv og hvorfor han leser. Det å være litteraturkritikker. Om bøker han har lest. Reiser. Et eget kapittel om forfatteren Sissel Solbjørg Bjugn som døde i 2011 og som han hadde et nært forhold til. Hamsun. Diktning og sannhet er et kapittel. Han utfordrer, kritiserer, stiller spørsmål, er personlig og generøs. Og en får mange lesetips. Helt sikkert er det ting han skriver som kan diskuteres. F eks påstanden om at kvinner ikke er interessert i å lese biografier; er det riktig? For egen del er det ikke riktig. Men jeg leser ikke hva som helst om hvem som helst. Mursteinen om Churchill som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg; er til skrekk og advarsel for egen del. Den står der i bokhylla fortsatt, ikke kommet en side lenger etter at jeg "kollapset" over den.

I denne artikkelen i Morgenbladet, Ingenting er hellig, er det et intervju med forfatteren om boken. Her forteller han bl a  hvilken reaksjon han fikk angående foredraget for oversetterne, som han mener er blitt stormannsgale. Foredraget er tatt inn i boka med overskriften; Om å kritisere oversetterne.

Dersom jeg skulle trekke frem noe fra boken som jeg likte spesielt godt, så er det kapittel III, Reisene. Der skriver han bl a om Spor-serien. 29 bøker utgitt av forlaget Aschehoug i årene 2000- 2010. Han skriver at han har endret oppfatning av reiseskildringer etter å ha lest disse bøkene utgitt av ulike forfattere. Tidligere så han på denne sjangeren som formløs, forutsigbar og kjedelig. Lesningen av serien, noen hurtigere enn andre, har gitt han mange nye tanker. Hva som er gjestfrihet, de helt spesielle relasjonene som oppstår mellom mennesker som reiser sammen og mellom de reisende og menneskene de møter på de ulike stedene. Og han har tenkt sterkt på hvordan man møter og bedømmer en fremmed kultur, en kultur annerledes enn den man selv kommer fra. Bakerst i kapittelet er det en oversikt over bøkene i serien. Basert på det han skriver er det fire av reiseskildringene jeg bare må lese er:

Salaam Brick Lane ( 2002) – Tarquin Hall

I Djengis Khans rike (2003) - Stanley Stewart

Tråler (2005) – Redmond O'Hanlon;

Den fjerde er En afrikaner på Grønland ( 2004) av   Tété-Michel Kpomassie. Om boken skriver Øverås bl a at forfatteren med denne snur opp ned på sjangeren slik vi har lært å kjenne den. Forfatteren gjør nøyaktig det samme med vest som vest gjør mot sør og øst. Han eksotiserer oss. Han betrakter oss som de andre, storøyd og forskrekket. Boken er morsom å lese. Men at forfatteren går i de samme fellene som vestlige reisende i øst og sør går i. Hendelser og situasjoner oppleves helt galt, han videreforteller historier som åpenbart ikke er sanne osv.

Til slutt vil jeg nevne at det han skriver om sin egen reisebok, en reise rundt Østersjøen med tittelen Til: en litterær reise (2005), frister meg til å lese boken.

"Summa summarum " – I dette landskap var for meg en bok som var verdt å brukt tida på. Det var den boken jeg håpet den skulle være.

22. mai 2013

Dikt: Måken det er bølgeslaget som har skapt seg om til fugl - Andre Bjerke

Odd Børretzen hatet måker, og mange med han. Jeg hater ikke måker. Tvert imot.  

Det er ingen som jeg vet har beskrevet måken bedre enn Andre Bjerke i teksten "Måken" som han avslutter slik:


Ro, mitt barn i blonde dage

under solens lykkehjul
måken bringer oss i gave
drøm om havet
måken - det er bølgeslaget
som har skapt seg om til fugl

Skulle ta noen bilder av måkene i helga. Med to stk ulldyr som gjerne kan hoppe utenfor brygga etter fuglene ble det ikke bedre enn disse. Bedre lykke neste gang….


21. mai 2013

Boken på vent: Mytteriet på Bounty av John Boyne

Tirsdag og Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle.  Min bok på vent er en bok jeg fant i bokhylla i går. Et ramsalt sjøeventyr med rot i virkeligheten.

I boken jeg leser nå skriver Øverås om mange bøker. Mange, mange bøker. Vet ikke hvor mange ganger jeg har kikket på nettet etter bøkene han har nevnt. For en inspirasjonskilde boken hans er. På mange måter. Og en av bøkene han nevner er Moby Dick. Har ikke jeg den? Nei, det har jeg ikke. Men jeg fant en annen som jeg kjøpte til ungdommen i huset, og som jeg lenge har tenkt å lese. Det er sjøromanen Mytteriet på Bounty av John Boyne utgitt i 2008 og på norsk i 2010.  Og skal man tro kritikerne, er denne verdt å få med seg.


Etter å ha lest om historien romanen har sin handling fra på Wikipedia, skvatt den langt frem i ”køen”. Ikke rart at det er skrevet mange bøker basert på den fantastiske historien. Handlingen i romanen jf bokomslaget, som skal være krydret med humor, dramatikk og historiske fakta:  

”Fjorten år gamle John Jacob Turnstile har vært i klammeri med politiet mange ganger og skal sendes i fengsel. Samtidig venter et fullastet skip på å legge ut på en viktig ekspedisjon. Det er bare et problem. Gutten som skulle vært med som kapteinens personlige tjener er blitt skadet, og det haster med å finne en erstatter. Skipet har allerede vært forsinket lenge nok av været og må legge ut samme dag. Jacob får valget – fengsel eller et eventyr på havet. 14-åringen velger det siste. En time senere har skipet lagt fra land.

Skipet heter HMS Bounty, kapteinen heter William Bligh og skipet setter seil mot Tahiti.”
Vi du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå:  

20. mai 2013

Biografien om E. Munch - Livets dans av Stein Erik Lunde

Da er den siste av de tre biografiene skrevet av Stein Erik Lunde som jeg lånte med meg fra biblioteket, lest.  Biografien om E. Munch – Livets dans utgitt i 2004 og den er på 128 sider inkl register.

Jeg har tidligere lest og skrevet om disse biografiene skrevet av Lunde:



Selv om jeg kunne mer om Munch enn de to andre, var det veldig interessant lesning. Inspirasjon til å lese mer om hans liv og kunst. Samtidig som jeg leste og bildene hans ble omtalt, fant jeg dem frem på Internett. Håper jeg med dette skal huske litt mere. For øvrig er 16 av hans bilder gjengitt i boka.

Edvard Munch ble født i 1863 på Engelhaug Gård i Løten i Hedemark. Da Munch var ett år flyttet familien til Kristiania. Faren hadde fått jobb som korpslege i Armeens hovedkvarter. Da Munch er fem år dør moren av tuberkulose. Etter dette ble faren mørk og tungsindig. Det er tante Karen (Bjølstad), morens søster,som blir familiens overhode hva angår det praktiske. Men hun hadde stor betydning for Munch, mye større betydning enn det fremkommer i mange biografier har jeg lest i andre kilder. For øvrig vil jeg si at Lunde til tross for at dette er en liten biografi har fått frem hennes betydning for Munch. Da Edvard er 14 år dør den ett år eldre søsteren  Sophie, og det er denne hendelsen som er grunnlaget for hans maleri Døden i sykeværelset fra 1893.

Etter farens ønske startet Munch på Kristiania Tekniske Skole høsten 1879, men ett år etterpå bestemte Munch seg for å bli maler. Faren var dypt sjokkert over beslutningen. Men Munch var urokkelig og i 1881 ble han elev ved Den kongelige Tegneskole. I 1883 debuterer han på Høstutstillingen med Morgen.

Det er mye jeg kunne skrevet om alt det interessante jeg har lest i denne boken. Barndommen. Utenlandsoppholdene. Om Munchs turbulente liv og den motstand han møtte ift til sin kunst. Kunstverkene og utstillingene.  Hans vennskap med Strindberg. Hans møte med Ibsen.  Kristiania Bohemen. Tulla Larsen. Bjørnstjerne Bjørnson som beskyldte Munch for å misbruke stipendiet han hadde fått som han fikk ble tildelt i 1889 og bruke pengene som sykekasse under sitt opphold utenlands. Munch ble rasende og bestemte seg for å holde en utstilling i Kristiania for å vise hvordan han hadde brukt stipendårene.

Munch levde et utsvevende og egosentrisk liv. I 1909 kommer han hjem etter et opphold på en nerveklinikk Danmark. Og etter det oppholdt han seg i Norge; Åsgårdstrand, Kragerø Hvitsten og Jeløya. En roligere tilværelse bl a ved hjelp av tre av sine venner. I 1916 kjøper han Ekely i Kristiania hvor han bor til sin død i 1940.

Tror jeg stopper her. Du kan heller lese den. Det bildet jeg har fått særlig sans for etter å ha lest biografien er Melankoli fra 1892.

19. mai 2013

Biografien om Henrik Ibsen – Alt eller intet av Stein Erik Lunde

Man kan ikke forvente å ha kunnskap om alt «her i verden». Men at kunnskapen min om Henrik Ibsens liv og forfatterskap var overfladisk, det er boken til Stein Erik Lunde, et bevis på. Men når det nå engang var slik, for en opplevelse det har vært å lese den. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om en annen biografi han har skrevet:  Biografien om Amalie Skram – Med vilje til å vite skrevet av Stein Erik Lunde

Biografien om Henrik Ibsen – Alt eller intet ble ugitt i 2003. Den er på 128 sider inkl register og inneholder det meste om Ibsens liv og hans forfatterskap. Må si at jeg er imponert over boken Stein Erik Lunde har skrevet. At den er så innholdsrik med så lite sideantall. Skal man gå dypere ned i "materien", finnes det  biografier som er mer detaljerte.

Jeg skal ikke skrive så mye om innholdet, det er bedre at du selv leser boken. Men veldig kort:

Henrik Ibsen ble født i Skien i 1828 og døde i Kristiania i 1906. Og selv om hans liv var udramatisk ift f.eks  livet til Amalie Skram, er det mye som er interessant å lese om. Om familiens nedtur etter at faren måtte innstille forretningen og hans liv etter at han reise til Grimstad for å jobbe som læregutt på et apotek. Han var fattig og enda mer fattig ble han etter at han fikk barn med en tjenestejente og måtte betale barnebidrag. Det er i Bergen i 1857 han treffer Susannah som han var gift med hele livet. Men deres ekteskap vet man lite om. De fikk en sønn, og det var nok bestemte Susannah.  De flytter til Roma i 1864 og han bor utenfor Norge i 27 år. Det er hans venn Bjørnstjerne Bjørnson som samler inn penger til hans reise i tillegg til at han får et lite stipend. Etter at han har utgitt Brand bedrer Ibsens økonomi seg.

I biografien er han verk godt beskrevet. Og hvordan disse ble mottatt. Etter at han flytter tilbake til Norge blir han en severdighet i bybildet. Forfatteren skriver bl a at det på denne tiden var tre turistattraksjoner i Norge; fjellene, vikingskipene og Ibsen. Om Ibsens forhold til Hamsun. Til Strindberg. Og mye mer.

Gleder meg til å sette i gang med biografien om Munch. Som Ibsen beundret (?). Bøkene til Lunde har gitt mersmak. En enkel måte å øke kunnskapen om kjente kunstnere på.  Dette inspirerte meg bl a til å se NRK serien Ibsens dramatiske kvinner om igjen.

En smakebit på søndag - I dette landskap av Tor Eystein Øverås

«Mange er belest, men ikke alle blant dem tar til seg lesningen via egen sansning og tenkning. Tor Eystein Øverås forfølger det han faktisk leser, ser og opplever på sin egen måte. Slik løfter han tingene opp fra sitt tilholdssted i verden og viser dem frem i en større og særegen sammenheng.»


Min smakebit er fra boken I dette landskap av Tor Eystein Øverås som Atle Christiansen sikter til og som inneholder essays og artikler. Boken som jeg leser i for tiden. Det snek seg bare inn noen små biografier som gjorde at jeg er kommet litt  «ut av kurs». 
Men det er det som er så fint med å ha lesing som hobby. Noen vil vel kalle det en smule galskap.Det gjør ingenting om jeg havner i «Afrika» selv om målet var «India». Billetten koster så utrolig lite. Ihvertfall når jeg har biblioteket til å dekke en del av billetten. Da kan jeg koste på meg å være ekstravagant. Det er bare fristen for innlevering som bestemmer rekkefølgen.
Og jeg har bare fått lest 28 sider i boken til Øverås og så langt har den minnet meg på om at jeg må lese Benoni og Rosa skrevet av Hamsun, som står i bokhylla, om igjen. Mine favorittbøker av Hamsun selv om han ikke nevner multene. Og biografien om Tarjei Vesaas, Løynde land, skrevet av sønnen Olav Vesaas. Det kan virke som at lista over bøker jeg vil lese vil bli vesentlig lenger etter at jeg er ferdig med boken til Øverås som er på 355 sider.  

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet et innlegg i Mari's blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

Min smakebit kommer fra begynnelsen av boken der Øverås skriver om multeplukking. Hans favorittunderholdning på lik linje med å "jakte" bøker. Og etter å ha skrevet mer om denne sammenligningen kommer han inn på Hamsun.  Etter smakebiten er et utsiktsbilde fra et fjellplatå der det vokser multer- barndommens rike:  


«Jeg hadde planlagt å unngå ham, omgå ham, men med det siste avsnittet vokste han fram, den kanskje mest arrogante av alle norske diktere, Hamsun, Knut. Og så er det jo si mye natur hos Hamsun, så plagsomt mye nordlandsk natur. Man vet godt, når man driver omkring i skogen på søk etter molter, at naturen man ferdes i, kan være en fiksjon, skapt av en utvandret skreddersønn fra Lom. En for lengst pensjonert NRK-journalist jeg snakket med, som for en mannsalder siden var i Jugoslavia for å snakke med Ivo Andric, kunne fortelle at Andric, da han fikk vite hvor journalisten kom fra, overhodet ikke ville snakke om seg og sitt. Alt han ville snakke om var landskapet Hamsun vokste opp i, lyset der. Jeg har også sittet og snakket med såkalt framstående (og etter hvert ganske tilårskomne) norske forfattere som har lagt fram lange  argumentasjonsrekker for hvorfor de ikke kan skrive om natur slik og slik, på grunn av Hamsun.


Men i all denne hamsunske natur kan jeg knapt huske et eneste moltebær. Det er mulig det plukkes en molte eller to på en av sidene i Den siste glæde, eller er det kanskje i En vandrer spiller med sordini? Kanskje er August innblandet i en
uklar (er de ikke alltid uklare?) økonomisk transaksjon om den dyrebare råvaren. Jeg husker ikke. Og når nessekongen Mack på handelsstedet Sirilund forsøker å leve standsmessig kontinentalt, selv om han befinner seg godt nord for Polarsirkelen, så er det ikke raffinerte moltedesserter man husker, men heller den berømte dundyna i badekaret. Det å bade hvilende på ei dundyne synes å være toppmålet på luksus i den sene Hamsuns univers.»








18. mai 2013

Biografien om Amalie Skram – Med vilje til å vite skrevet av Stein Erik Lunde


Jeg var på utkikk etter en «enkel» biografi om Edvard Munch, og da fant jeg en skrevet av Stein Erik Lunde. I tillegg til at han har skrevet om Munch, har han skrevet en om Henrik Ibsen og Amalie Skram. Og jeg lånte likegodt alle tre av biblioteket.
Biografiene henvender seg i utgangspunktet til et yngre publikum. Derfor er de enkle å lese. Det passer fint til formålet. Det er ikke første gang jeg finner bøker i barne/ungdomsseksjonen på biblioteket når ønsket mitt har vært å lese hovedtrekkene om et tema.

Biografien om Amalie Skram – Med vilje til å vite ble utgitt av Gyldendal Forlag i 2009 og er på 143 sider inkl register mv. Den inneholder hovedtrekkene i Amalie Skrams liv og forfatterskap. Den eneste boken jeg eier som hun skrev er Mennesker utgitt i 1905. Utgaven jeg har ble utgitt av Bokklubben i 1996 og inneholder en billedserie av Therese Nortvedt. Andre bøker av henne kan jeg ikke huske å ha lest.


Erik Lunde (f.1953) er en norsk forfatter og lærer. De fleste bøkene han har utgitt er for barn og unge. Men har også skrevet dramatikk og annen scenekunst, sangtekster, noveller, essays og dikt.


Amalie Alver ble født i Bergen 22 august 1846. I 1863 blir hun konfirmert.  Hun var ansett som en av de peneste jentene i Bergen. Og hun var intelligent, livlig, morsom. Den gang var konfirmasjon overgangen til voksenverden. Da var det slutt på Amalies skolegang og hun skulle forberedes til ekteskapet.

Samme år går faren som drev en kjellerhandel, konkurs. Og mye av årsaken var at de levde over evne pga moren til Amalie som var en sosial streber. Faren pakker en koffert og reiser til Amerika. Og etter det var det ikke mer de hørte av han med unntak av pengene han sendte. Noen dager etter at faren er reist forlover Amalie seg med Bernt Ulrik August Müller. 18 år gammel er hun gift med skipsføreren som er kaptein på egen skute. Og bare noen dager etter reiset hun på jordomseiling sammen med ektefellen, på den skuta han fører.

Biografien inneholder hovedtrekkene i Amalie Skrams liv og forfatterskap. Et menneske styrt av følelser som skapte problemer i ekteskapene hun hadde. Navnet Skram fikk hun etter å ha skilt seg fra Müller og giftet seg med den danske forfatteren Erik Skram. Også han skilte hun seg fra pga mistanken om at han hadde utenomekteskapelige forhold. Og mye av hennes livshistorie kan man gjenkjenne i bøkene hun skrev.

Den frittalende Amalie Skram døde i 1905. Det var først etter sin død hun ble regnet med som en betydelig naturalistisk forfatter. Bøkene hennes provoserte da de ble utgitt fordi hun var nådeløs mot menns  seksualmoral. Slektsromanene om Hellemyrfolket er et verk hun skrev og som hun er særlig kjent for. I biografien er hovedtrekkene i hennes bøker beskrevet.

Lettlest og levende fortalt om modige Amalie Skram. Tror vi jenter har en del  å takke henne for. Dette var en fin måte å få et innblikk i hennes liv og forfatterskap på uten å grave seg ned i alt for mange detaljer. Slike bøker har jeg stor sans for.