Noveller: En plutselig frigjørende tanke av Kjell Askildsen

Novellesamlingen av Kjell Askildsen, En plutselig frigjørende tanke, er helt klart forskjellig fra den jeg leste tidligere denne måneden:

Noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen

Men det var jeg klar over etter å ha lest boken; Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv

En plutselig frigjørende tanke er noveller i utvalg utgitt i 1987. Det er noveller fra samlingene Heretter følger jeg deg helt hjem (1954), Kulisser (1966), og Ingenting for ingenting (1982). I tillegg er begge novellene nevnt ovenfor med. Novellen En plutselig frigjørende tanke var på det tidspunkt ikke tidligere publisert. 222 sider med tilsammen 13 noveller.

En av novellene er Heretter følger jeg deg helt hjem, fra debutboken med samme tittel. Boken som laget så stor ståhei i Mandal som han forteller om til van der Hagen. Novellen har et erotisk innhold, men det er ikke mye å skrike opp om tenker jeg mer enn femti år etter. To ungdommer som treffes i skogen, og gutten på seksten år debuterer seksuelt med en litt eldre jente.

Novellen Ingrid Langbakke var vel den novellen som gjorde mest inntrykk på meg av novellene jeg ikke har lest tidligere. Det er også den lengste novellen. Den handler om et ektepar og deres tenåringsdatter. De bor på et lite gårdsbruk. Moren er hjemmeværende. Faren er begynt å jobbe på anlegg for å endene til å møtes. Han ukependler. Denne endringen i livet endrer han som person. Ekteskapet skranter. Moren ønsker seg ut i arbeidslivet. Faren tar dette som et nederlag. Misstemningen gjør det utrivelig for tenåringen som får alt som skjer med seg, og mener at faren er urimelig mot moren.

Den siste novellen er En plutselig frigjørende tanke som starter slik:

«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at

 det er gått nedover med meg.

   Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger

over fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfor nedenfra.

Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok.

   Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på

fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire

år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at

det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.

   Jeg er en fåmælt mann, men det hender at jeg snakker med

meg selv. Det jeg sier da, synes jeg er nødvendig å få sagt.

   En dag jeg stod ved vinduet og nettopp hadde sett underkroppen

til gårdeierens kone gå forbi, følte jeg meg plutselig

så ensom at jeg bestemte meg for å gå ut.

   Jeg tok på meg skoene og frakken og la lesebrillene i frakkelommen,

for alle tilfellers skyld. Så gikk jeg ut. Fordelen ved

å bo i en kjeller er at du går opp når du er uthvilt og ned når

du kommer trett hjem. Det er nok den eneste fordelen.»

På en benk i parken møter han en gammel mann på sin egen alder. Det er møtene med denne mannen som gir han en plutselig frigjørende tanke. Den kom plutselig på meg som leser også.

Noe av det fineste med boken til van der Hagen er der Askildsen snakker om det å være forfatter, hvordan han bygger opp en novelle setning for setning og hva han synes om det han selv har skrevet. Selvsagt husker jeg noe av det. Også at han bodde i en slik i en kjeller de årene han ikke hadde det bra med seg selv. Men når jeg leste novellesamlingen skulle jeg ønsker jeg kunne slå opp i boken og lese om igjen det han sa om novellene. Men dessverre, boken er levert tilbake til biblioteket. Uansett, det er mange fine noveller i samlingen og de er fortsatt lesverdige.

Novellesamlingen har jeg lånt av biblioteket. Der har jeg også lånt novellesamlingene Et stort øde landskap (1991) og Hundene i Tessaloniki (1996) som etterhvert skal leses. 

Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv

Link til Oktober forlag der boken er presentert mv

Fra forordet:

«Men jeg er et menneske uten hukommelse. Det tror jeg på sett og vis kan være en fordel for en forfatter. Det er ikke umulig at man dermed har en vel så spennende underbevissthet, som kommer fram gjennom den konsentrasjonen man tvinger seg inn i når man er i skrivemodus. Hele livet har jeg skrevet på et sammensurium av erfaringer og glemte opplevelser som ligger i underbevisstheten. Det frigjorde meg til å plukke ut og blande sammen mens jeg var i en arbeidssituasjon. Det er klart jeg kan huske ting, men jeg har ingen hukommelse som jeg stoler på. Jeg har ikke brukt hukommelsen når jeg har skrevet. Å skrive var for meg en forskning i sinnet. Jeg bygget opp en novelle som et byggverk. La ut noen spor i innledningen, og så la jeg stein på stein, setning på setning, uten å vite hvordan novellen skulle fullføres.»

Boken til Alf van der Hagen: Kjell Askildsen et liv er en blanding av intervju, biografi og memoarer. Den ble utgitt i 2014, er på 351 sider og jeg har lånt eksemplaret jeg har lest av biblioteket. 

Før jeg leste boken er det eneste jeg har lest av Kjell Askildsen han novellesamling som jeg skrev om i innlegget:

Noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen

Boken til Alf van der Hagen har fått gode anmeldelser. Det fortjener den. Virkelig. For dette er en god bok. 

Forfatteren Kjell Askildsen (f.1929) vokste opp Mandal i et strengt pietistisk hjem:

«De store trekkene ved barndommen kan jeg huske. Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet. Jeg var jo tvers igjennom et Guds barn. Jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke fantes motforestillinger. Hvis jeg hadde gjort noe som ble betraktet som synd, skapte det en enorm frykt i meg. Denne følelsen av frykt satt i lenge etter at jeg tok avstand fra religionen. Den forfulgte meg i marerittene mine til langt opp i voksen alder. Men bare som drøm. Frykten for fortapelsen var sterk i vår familie.»

I de første to kapitlene forteller han om slekt, barndom og ungdom. Faren som var lensmann var streng og familien på syv tilhørte byens borgerskap. Synden var et sentralt tema i hjemmet og synd forbandt Askildsen tidlig med klasse – «det var i arbeiderklassen synden var, og syndens hus i Mandal var Folkets Hus».

Under krigen ble det dramatisk for familien. De konfiskerte radioene var det faren som lensmann som hadde ansvaret for. Broren Haakon, som var med i motstandsbevegelsen, stjal nøkkelen til loftsrommet der de ble oppbevart, lyttet på meldingene fra London som han distribuerte. Her deltok også Kjell. Faren kjente til aktiviteten. Det endte med at faren ble arrestert og fikk dødsdom. Han klarte å rømme fra fengslet, og faren og moren rømmer til Sverige. Broren ble også arrestert og ble kraftig straffet med tortur. Kjell og to yngre søsken måtte bo hos en pleiefamilie til krigen var slutt.

Askildsen forteller at om hvordan det var å miste troen på Gud:  

«Det var en befrielse. Enorm befrielse, og på et blunk var jeg blitt ateist. Det gikk veldig fort. Jeg fant ut at Gud ikke eksisterte. Mine foreldre og jeg fikk helt forskjellig syn på tilværelsen. Senere begynte det å komme reaksjoner fra far. Han var ikke fanatisk overfor meg, men han var så redd for at det skulle gå galt med meg.

Hvordan galt da? En av dine barndomsvenner har fortalt meg at din far var livredd for at du skulle komme til helvete?

Ja visst. Det handlet om helvete.»

Om farens forhold til litteratur:

«Han leste også god litteratur. Vi hadde et lite bibliotek hjemme. Også Ibsens samlede verker, men de sto innelåst i bokskapet på hans lensmannskontor. For han hadde sensurert dem. Sto det «pokker», strøk han det og skrev «søren» over i stedet. Jeg syntes det var fælt, for jeg hadde jo en kamerat som het Søren.»

Med unntak av gymnastikk klart Askildsen seg fint på skolen. Å skrive begynte han med i puberteten. Men hans skrev alltid kort og ble bedt om å skrive lengre av norsklæreren. Når det gjelde litteratur nevner han at Dostojevskijs Forbrytelse og straff gjorde stort inntrykk på han som sekstenåring.

Debutboken var novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem (1953). Med sognepresten i spissen ble boken forbudt på biblioteket i Mandal. Faren brente eksemplaret han hadde fått tilsendt. Askildsen tror de reagert på de erotiske skildringene, og mener selv at han mistet jobben som turistsjef pga boken. Han ble regelrett kastet ut av byen. Det ble en tøff tid med dårlig økonomi. Han ga ut to romaner i den perioden uten at han fikk noe gjennombrudd som forfatter.

I en periode flyttet han og ektefellen og to barn mye før de skaffet seg en bolig i Oslo på 1960 tallet:

«Hvis jeg spurte Edith om hvordan du var å leve sammen med på Ammerud i de årene, hva tror du hun ville svart?

At vi hadde det greit. Jeg tror ikke hun merket noe videre. For jeg klaget ikke. Materielt hadde vi det greit, ikke sant. Men jeg hadde et følelsesliv som jeg i dag vil karakterisere som umodent. Det var et romantisk element i det som lå nærmere puberteten enn mitt eget alderstrinn. Jeg hadde levd fra hånd til munn så lenge, og det ble ingen bedring på det, bortsett fra at husleien var lav og hyggelig. Men jeg hadde det ikke vondt med min kone på noen måte. «

Novellesamlingen Kulisser (1966) fikk gode kritikker. Men det var også på det tidspunkt kona forlot han pga utroskap.

I kapitlet om 1970-tallet forteller Askildsen om sitt liv som kommunist – en hard tid med mye splid. Et nytt samlivsbrudd som han var skyld i. En periode med misbruk av alkohol og piller pga psykiske problemer og personlige frustrasjoner. Enda en situasjon han kun kunne skylde seg selv. Han forteller at romanen Kjære, kjære Oluf (1974) er den eneste boken han har skrevet som ligger tett opp til han selv. Boken ble på en måte hans redningsplanke, en livbøye han kunne klamre seg til. En roman som han selv mener er den nest svakeste han har skrevet. Selv om ikke alle er enige i det. Forfatteren oppsummerer 1970-tallet som de sørgelige årene da mye gikk galt for han.  

I kapittelet fra 1970-tallet forteller han også om sitt problematiske forhold til/syn på familie og slekt. Hvorfor han ikke reiste i farens begravelse. Om egne barn sier Askildsen at foreldre skal ta godt vare på barna sine, men på spørsmålet om frihet var et nøkkelord i hans barneoppdragelse er svaret han gir:

«Ja, selvfølgelig. Da jeg selv ble far, hadde jeg jo forstått hvordan friheten kan bli hemmet av religiøs overtro.»

På 1980-tallet byttet Askildsen forlag og gikk over til Oktober forlag. Forlagssjef William Nygaard i Aschehoug har uttrykt at de forsømte seg alvorlig hva angår Kjell Askildsen. Da overgangen var et faktum forsøkte Nygaard å få han tilbake. I et svarbrev som er sitert skriver Askildsen bl a til Nygaard:

«Det er hverken din eller min skyhet som er årsaken, på ingen måte, og for stor pågåenhet bare skremmer meg. Du har aldri vist meg annet enn vennlighet, som jeg har satt pris på. På den annen side er jeg vel litt overrasket over at Aschehoug nå som det er kjent at jeg vil prøve et annet forlag, signaliserer en såpass stor interesse for meg. Selv har jeg nok, i likhet med mange andre, hatt følelsen av å være nær drukningsdøden når en av bøkene er blitt markedsført i konkurranse med forlagets mer profitable prosjekter, f.eks. kjendislitteraturen, og det er en avgjørende årsak til at jeg vil prøve et lite forlag som har skjønnlitteratur som hovedsak...»

Kapitlene om 1990- og 2000-tallet handler mye om litteratur i alle former. Egne utgivelser, hvorfor han skriver, kritikk han har fått og reaksjon på den osv osv. Bl a dette: 

«Det må være noe dynamisk i litteraturen. Det nytter ikke bare å fortelle om en tur i skogen. Det må finnes motsetninger i et tema. Skal du lage en novelle som skal være spennende på et eller annet plan, nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn. Ikke fortelle pene historier. De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket, for de kan få folk til å innse at det de ser i seg selv, som de nødig vil ut med overfor andre mennesker, det kan de finne igjen hos helt normale og greie mennesker i mine noveller.»

Askildsen sier at det at det er menneskesinnet som er hans tema, og at det skal være gjenkjennelig for de som har sinn til å like hans noveller.

Det har referert til er bare noe av det man kan lese i den gode boken som jeg har lest. En bok jeg på sikt må få kjøpt. Den forteller ikke bare om Askildsens liv, men også om samfunnsutviklingen. Hvor trangsynt det norske samfunnet var. Om det at Mandal i ettertid har gitt Askildsen annerkjennelse som forfatter sier han bl a dette:

«I 1999 hadde jeg ikke noe som helst agg til Mandal, så jeg har ikke lyst til å snakke stygt om Mandal som by nå heller. Byen har reparert og reparert. Jeg synes det er skikkelig og voksent gjort, og jeg tror de mener alvor med den annerkjennelse de gir meg. Den er kanskje litt ekstra sterk på grunn av fortiden. Derfor dro jeg også ned dit de gangene jeg ble spurt om noe som hadde med litteraturen å gjøre.»

Målet mitt er å få lest flere av Askildsens novellesamlinger. En må ikke være forfatter for å kunne kjenne seg igjen i en del av det han forteller og reflekterer over. Merker at de siste to kapitlene gjorde spesielt inntrykk å lese. Men jeg setter punktum med disse setningene som boken slutter med:

«Jeg forsøker å gi et sant bilde av forholdet mellom mennesker. Jeg kan ikke, som enkelte andre, peke på veien fremover. Hva jeg kan vise, er hvor fattig forholdet mellom mennesker blir etterhvert. Og at det har sine gode grunner.»

Privat foto

Noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen

«Det er ingen annen problematikk enn den evige menneskelige problematikk: hvordan skal vi for helvete klare å leve sammen.»

Denne kraftsalven kommer fra Kjell Askildsen og er innledningen til Bokprogrammet på NRK fra april 2012, et portrettprogram om forfatteren. Askildsen er da 82 år, og synet svikter. Han forteller at hans han siste novellesamling kom for 15 år siden, at han har hatt lyst til å skrive, men har ikke fått det til. Nå kan han ikke skrive mer pga synet. Det var tungt til å begynne med, nå oppleves det som befriende.

Da jeg så dette programmet for første gang, var det jeg husket best hans tanker rundt tema «slekten». Hans synspunkter på det området kjente jeg meg godt igjen i. I 2012 hadde jeg såvidt begynt å ta tilbake interessen for bøker etter at jeg hadde lest lite i flere år. 

I går så jeg portrettprogrammet igjen. Det er fordi jeg lånte tre novellesamlinger av Askildsen på biblioteket på onsdag. De tre som var tilgjengelige. Det er bare å innrømme det: jeg har ikke lest noe av Askildsen tidligere. Årsaken til at jeg skal gjøre det nå, er fordi jeg skal lese boken til Alf Van der Hagen: Kjell Askildsen Et liv utgitt i 2014.

Jeg startet på novellesamlingen Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten. Det er den som ble utgitt første av de tre jeg lånte: 1983. Jeg leser på Wikipedia at den er prisbelønt og:

«Sommeren 2006 kåret Dagbladet novellesamlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten til den beste norske skjønnlitterære bok de siste 25 årene»

Jeg så programmet etter at jeg hadde lest boken på 77 sider, og leste den om igjen etter at jeg hadde sett programmet. Den er knakende god. Jeg liker spesielt godt bruken av dialoger. Det er ganske utrolig at jeg ikke har lest bøker av han tidligere.

Askildsen sier bl a i TV-programmet at det er mange som skriver noveller som egentlig er fortellinger; de er muntlige, ikke skriftlige. Noveller er for han den mest krevende skriftform innenfor prosaen. Han liker at det er krevende. Det skal ikke være en setning som ikke har sin plass i en novelle. Ikke noe overflødig. Det skal være disiplin i kunst. Hans kunst er novellen. Den neste linjen skal være slik at den skal skape linjen etter det, men den er ennå ikke tenkt ut.

Han forteller at han skriver aldri om noe han har opplevd: det er hans første bud. Forfatteren er mest opptatt av å sette ord på det vi må holde ut. Fremkalle latteren er ikke han opptatt av. Et av unntakene er novellesamlingen jeg nå har lest.

Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten består av to noveller og den siste er delt opp i flere deler. 

Den første novellen handler om Carl Lange, oversetter av yrke, skilt, voksne barn og bor alene. To politimenn ringer på. En av dem, Hans Osmundsen, forteller at Lange er mistenkt for å ha voldtatt en mindreårig jente i nærheten av Tøyen Bad. Signalementet som er gitt er:

«-Mannen var ca 45 år, hadde kort bukkeskjegg og fyldig, grått hår som falt ned over ørene. Han var iført lyse cordfløyelsbukser, høyhalset brun genser og grå, halvlang frakk av en type hun ikke hadde sett før.»

De ber om å få med seg frakken og buksen hans som passer til beskrivelsen. Etter at de er gått barberer Lange av seg skjegget og klipper håret. Når han i ettertid blir spurt om hvorfor han har gjort det sier han at det er fordi han har fantasi. Etterpå sier han i en samtale med Osmundsen at det er fordi han ikke vil bli gjenkjent som en voldtektsforbryter – Osmundsen svarer:

«- Det finnes sikkert flere voldtektsforbrytere uten skjegg enn med, så for den saks skyld.

-      - Det der er ikke særlig intelligent sagt.

For første gang så det ut som om Osmundsen ikke helt likte seg. Det rørte seg noe i blikket hans...»

Politimennene kommer tilbake med klærne de har hatt til undersøkelse:

«- Vi kom med klærne Deres.

- To stykker for å komme med klærne?

- De har ikke spurt om resultatet.

- Det ville vel ikke vært særlig klokt av meg. Da ville De jo kunne tro at jeg var usikker på om De hadde funnet noe. Ikke sant?

- Så De har tenkt ut det. De vil altså gjerne gi inntrykk av at De er sikker på at vi ikke har funnet noe?

-Ja.

- Sett at vi har funnet noe.

- Da hadde De fått det som De ønsker.

- Vi fant sædrester.

Carl Lange svarte ikke. Han behøvde ikke tenke seg lenge om for å vite at det Osmundsen sa kunne være sant, og han følte at en skamrødme slo opp i ansiktet hans. Samtidig grep sinnet ham; dette var hans privatliv, hans intimliv, og tabu for andre enn han selv.»

Lange blir både redd og aggressiv av å være mistenkt, og av Osmundsens væremåte. Osmundsen har i sin rolle som politi den formelle makten. Maktesløsheten Carl Lange føler gir seg mange utslag i handling, ord og tanker. Aggressiviteten retter han naturlig nok mot Osmundsen. I et forsøk på å forrykke maktbalansen over til fordel for seg selv. 

Den andre novellen handler om Thomas F, gammel og ensom – inndelt i ti deler. Den første, Sjakk, starter slik:

«Verden er ikke som den var. Nå tar det for eksempel lenger tid å leve. Jeg er mange og åtti år, det er for lite. Jeg er altfor frisk, enda jeg ikke har noe videre å være frisk for. Men livet vil ikke gi slipp på meg. Den som ikke har noe å leve for, har ikke noe å dø for. Kanskje det er derfor.»

Han tenker tilbake på da han besøkte broren som han ikke hadde sett på tre år. Begge er forfattere, broren har hatt en større produksjon. Brødrene har ingen god kjemi, og her er deler av samtalen mellom dem:

«Jeg hadde lagt stokken på gulvet, nå bøyde jeg meg og tok den opp, jeg ville gjøre slutt på skrytingen hans. «Når vi dør, slutter vi i hvert fall å motsi oss selv», sa jeg, og det var vel ikke å vente at han skulle skjønne hva jeg siktet til. Men han var altfor hovmodig til å spørre hva jeg mente. «Det var ikke meningen å såre deg,» sa han. «Såre meg,» svarte jeg nokså høyt, det var rimelig at jeg ble litt opphisset, «jeg gir pokker i det lille jeg har skrevet og det lille jeg ikke har skrevet.» Jeg reiste meg, og så holdt jeg en hel liten tale for ham: «Hver time på dagen kvitter verden seg med tusenvis av tåper. Tenk på, har du tenkt på hvor mye lagret dumhet som forsvinner i løpet av et døgn? Alle hjernene som slutter å fungere, for det er jo der dumheten sitter. Men så blir det likevel så mye igjen, av dumhet, fordi noen har skrevet den ned i bøker, og sånn holdes den i live, så lenge folk leser romaner vil det finnes mye dumhet, visse romaner, de det er flest av.» Og så tilføyde jeg, kanskje litt uklart, det må jeg medgi: «Det var derfor jeg kom for å spille et parti sjakk.» Han satt taus en lang stund, helt til jeg begynte å gå, da sa han: «Det var mange ord til liten nytte. Men jeg skal gjøre det jeg kan ut av dem, jeg skal bruke dem, jeg skal legge dem i munnen på en ignorant.

Akkurat sånn var han, broren min. Han døde forresten samme dag, det er ikke usannsynlig at jeg fikk med meg hans siste ord, for jeg gikk uten å svare ham, det likte han nok ikke...»

Carl handler om da sønnen på seksti år kommer på besøk. Thomas har kastet alle tingene etter moren for flere år siden. Nå har sønnen kommet på at han vil ha et sjal etter moren:

...han ville gi det til sin kone som et minne om sin barndom. Da han skjønte at jeg hadde kvittet meg med det, ble han krakilsk. «Er ingenting hellig for deg?» ropte han. Og det sa han som er forretningsmann og lever av kjøp og salg. Jeg hadde best lyst til å bite ham av, men jeg lot det være, jeg er jo tross alt medskyldig i at han er til. «Hva var det som var så spesielt med det sjalet?» spurte jeg i stedet forsonlig. «Mor heklet det mens hun gikk med meg. Hun var spesielt glad i det.» «Å, jeg skjønner. Det ble til samtidig som deg. Du var kanskje hennes yndlingssønn?» «Jeg var tilfeldigvis det, ja.» «Å, neppe tilfeldigvis,» svarte jeg, jeg begynte å miste tålmodigheten med ham, han var som snytt ut av nesa på henne, og han ville like lite som henne klare å oppdage lovmessigheten i tilværelsen. «Vel, sjalet er og blir borte det,» sa jeg, «du får trøste deg med at evig eies kun det tapte.» Det er selvfølgelig et vrøvlete utsagn, men jeg tenkte det falt i hans smak. Der tok jeg imidlertid feil, et øyeblikk hadde jeg glemt at han jo var forretningsmann. Han tok et nesten truende skritt fram mot der jeg satt, og så lirte han av seg en sint, men kjedelig tirade om min ufølsomhet. Han avsluttet med å si at noen ganger skjønte han ikke at jeg var hans far. «Din mor var en ærbar kvinne,» svarte jeg, men han oppfattet ikke poenget - hvorfor har jeg fått så tungnemme barn. «

Novellesamlingen er god. Med dialoger mellom mennesker og dialoger mennesker har med seg selv. Iblandet ironi. Mellommenneskelig problematikk vi kan kjenne igjen om vi liker det ikke.

Foto (Finn Ståle Felberg) av forfatteren som jeg fant her