Krim: Som fortjent (Finders Keepers) av Belinda Bauer - en middelmådig leseopplevelse

Det kommer over meg av og til at jeg bør lese mer krim. Det er årsaken til at jeg har lånt og lest Belinda Bauers roman Som fortjent (Finders Keepers) som ble utgitt i 2012 og på norsk i 2013. Årsaken til at jeg valgte en bok skrevet av Belinda Bauer, er at jeg leste to bøker av henne i 2013: Blaclands og Mørke dager. Bøker jeg likte. I tillegg har jeg fått med meg at det er utgitt en ny bok av forfatteren i 2019; Bristepunktet (Snap).

Selv om Som fortjent ikke er en fortsettelse av Blacklands og Mørke dager, er personer fra de to foregående bøkene med i Som fortjent, herunder Steven og familien fra Blacklands og politimannen Jonas Holly fra Mørke dager. Og handlingen foregår i Exmoor i England, samme sted som de to foregående.

Forlaget Cappelen Damm beskriver handlingen i Som fortjent slik:

«Ved høysommer faller en mørk skygge over Exmoor. Barn blir stjålet fra biler. Hver forsvinning markeres med en lapp - en brutal anklage. Det er ingen forklaringer, ingen løsepengekrav ... og lite håp.

Politimann Jonas Holly står overfor en reise inn i det skjeve sinnet til en kidnapper. Men han sliter fortsatt med ettervirkninger fra en personlig tragedie. Er virkelig Jonas riktig mann for denne oppgaven? Det er minst én person i Exmoor som mener at når det kommer til hvem som bør stå fremst i forsvarslinjen, er Jonas Holly den siste mannen å stole på.»

Første delen av boken omhandler forsvinningene. En etter en forsvinner barn og politiet står uten spor. Andre delen av boken blir vi presentert for gjerningspersonen og hva som ligger bak handlingene.

Jeg synes at det var en OK start på romanen. Men etterhvert som flere barn forsvinner, tilsier alvoret i situasjonen at jeg forventet et større trykk på politiets innsats. Forventer å få vite mer hvordan familien til barna opplever situasjonen. Det at dette ikke skjer, gjør at jeg blir likegyldig. Det er noe usannsynlig over det hele. Når vendingen skjer i andre del, tenker jeg at endelig skjer det noe mer. Etterhvert blir dette en del for meg som i store trekk er makaber. Enda mer usannsynlig. Denne delen blir mest skumlesning frem til slutten av boken. 

Romanen Som fortjent av Belinda Bauer, ble alt i alt en middelmådig leseopplevelse.  Det virker for meg som om boken for forfatteren har vært et halvhjertet prosjekt sammenlignet med Blacklands og Mørke dager. 

Mørke dager (Darkside) av Belinda Bauer

Kriminalromanen Mørke dager (Darkside) av Belinda Bauer ble utgitt i 2011 og utgitt på norsk av forlaget Cappelen Damm i 2012. Den er på 345 sider og jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Forlagets beskrivelse av romanen finner du her

Handlingen utspiller seg i Shipcott i Exmoor, samme sted som romanen Bauer ga ut i 2010 som jeg har skrevet om i innlegget Blacklands av Belinda Bauer.

Jonas Holly bor sammen med kona Lucy i Rose Cottage som er hans barndomshjem. Foreldrene hans ble drept i en bilulykke. Han har valgt bort en videre karriere i politiet etter at Lucy har fått MS. Han er 31 år og landsbykonstabel og lite skjer i tjenesten. Helt frem til Margareth Priddy blir funnet drept i sitt eget hjem. Kvalt med en pute.

Drapet medfører at etterforskere fra Taunton blir tilkalt. Og deriblant den usympatiske og alkoholiserte førstebetjent Marvell som liker å gjøre livet surt for alle rundt seg. Og nå blir Jonas hans «hakkekylling». Jonas blir utelukket fra etterforskningen. Etter hvert blir han ydmyket ved at Marvell setter han til å stå ved vakt ved den dreptes bolig.

Etter hvert forstår Jonas at det er flere som ønsker å ydmyke han. Under vindusviskeren finner Jonas en løpeseddel der det står; Hva slags politimann er du?

Det går trådt med etterforskningen. Og så skjer et nytt drap. Moren til barndomsvennen Danny blir funnet druknet.

Boken er spennende.  Og jeg kan samstemme i det som står på bokens forside

«Sannsynligvis den mest sjokkerende slutten du kommer til å lese i år.»

Boken på vent :Mørke dager av Belinda Bauer

Februar er en seig måned. Det positive er at i dag er det Boken på vent på  Beathesbokhylle. Trykk på bildet og du kommer til Beathes blogg der du kan lese Beathes og flere andre innlegg om bøker som venter på å bli lest. Bli med, du også!

Hadde tenkt å skrive at Vi, de druknede av Carsten Jensen var min bok på vent. Men den er på nesten 700 sider og med liten skrift. Og så husker jeg at den som har lest den her i huset ikke ga den «applaus». Så det blir nok en stund til at jeg leser den tenker jeg. For nå har jeg mange spennende «bok-prosjekt på gang.  Som jeg gleder meg til å lese. Og den som jeg skal lese etter at jeg er ferdig med Morgen i Jenin, er Mørke dager (Darkside) av Belinda Bauer.

Jeg leste debutromanen Blacklands ferdig i går og skrev om den i innlegget Blacklands av Belinda Bauer.

På omslaget til Mørke dager står det «Sannsynligvis den mest sjokkerende slutten du kommer til å lese i år."

Forlaget Cappelen Damm skriver om boken:

«En ny, stor kriminalroman fra forfatteren av Blacklands.

Det er midtvinter i Shipcott, et gjennomsiktig samfunn der alle kjenner alle og der ingenting går upåaktet hen. Når en eldre kvinne blir funnet drept i sin egen seng, blir den lokale politimannen Jonas Holly satt på prøve. Hvordan har noen greid å komme seg inn og ta livet av kvinnen, uten å etterlate seg et eneste spor?

Jonas blir satt på sidelinjen når den brautende inspektøren Marvel overtar saken. Det kan dermed se ut som om hans første drapssak er over før den har begynt. Men saken er slett ikke over for Jonas. Noen håner ham og mener han er skyldig i det som har hendt - og følger med på hvert skritt han tar.

Anmelderne fremhever Belinda Bauer som den nye Minette Walters.»

Blacklands av Belinda Bauer

Krimromanen Blacklands (original og norsk tittel) ble utgitt i 2010. Romanen var Belinda Bauers debutroman som hun ble tildelt den britiske kriminalforfatterforening Crime Writers' Associations Gold Dagger-pris for beste kriminalroman i 2010.

Belinda Bauer er oppvokst i England og Sør Afrika. Hun bor i Wales og er forhenværende journalist og manusforfatter. I 2011 ga hun ut Mørke dager (Darkside) og i 2012 Finders Keepers som kommer ut på norsk i mars 2013.  

Jeg har tidligere gitt en smakebit fra boken i innlegget En smakebit på søndag fra Blacklands

Til slutt i boken skriver forfatteren at Blacklands var aldri ment som en krimroman, det skulle være en roman om en gutt og bestemorens hans. Men dette endret hun på etter å ha sett et program med moren til et barn som var blitt myrdet for lenge siden. Hun begynte da å tenke på hvilken påvirkning forbrytelser som Averys får, hvordan de berører mennesker i mange år, kanskje hele liv – kanskje i generasjoner fremover.

Den pedofile Arnold Avery sitter i fengsel, livstidsdømt for seriemord på småbarn. Han er flyttet fra et fengsel i Cardiff til et fengsel i Dartmoor. Han har bestemt seg for og blir etterhvert en mønsterfange i håp om å slippe ut. Men leseren forstår at han verken ønsker å bli eller er blitt rehabilitert. Målet hans er å slippe ut av fengsel etter soning. Men så mottar han et brev fra Steven Lamb.

12 år gamle Steven bor i Exmoor i Devon, nærmere bestemt landsbyen Shipcott. Her bor han sammen med moren Lettie, lillebroren Davey og mormoren som han kaller Besta.

Besta ble stakkars Mrs. Peters etter at sønnen Billy (William Peters) forsvant for atten år siden. Den siste som så han var Mr. Jacoby i kiosken. Mrs. Peters gjør ikke annet enn å vente på Billy. Og fjortenårige Lettie mistet en mor og en bror den dagen han forsvant. Billy er aldri blitt funnet. Men etter at man fant spor hos Avery, og man finner mange barnelik nedgravd i myra som Avery siktes for å ha bortført og drept, er det grunn til å anta at han også har drept Billy.

Steven har gravd i mange år i myra. Håpet er å finne Billy slik at ting forandrer seg hjemme.  At Besta ville slutte å stå ved vinduet og vente. Håpet er også at hun vil begynne å legge merke til Davey og Steven, ikke bare slik det er i dag; på en gemen og hånlig måte. Og det vil kanskje gjøre til at Besta og mamma vil bli snillere mot hverandre.

Steven bestemmer seg for å skrive et brev til Avery og spørre hvor han har gravd ned Billy. Uten at de andre vet om det. Ikke engang kameraten Lewis, som vet om Stevens graving, får vite om brevene. For å slippe unna sensuren i fengslet må korrespondansen foregå i kodeform. Og dette gjør at moren, som oppdager brevene Steven mottar, tror at avsender er en jente.....

Jeg ønsker ikke avsløre mer av handlingen. Romanen er slik det står på omslaget; original, rystende og stemningsfull. Men den er ikke mer dyster enn det er å beskrive en familie som lider under å ha mistet et barn man antar er drept av en seriemorder og aldri funnet. Og som leser er mitt inderlige håp at Steven kan få sitt ønske oppfylt.

I 2010 var jeg på en reise i Cornwall. Det ble bestemt at vi skulle reise via Dartmoor istedenfor å kjøre motorveien. Utrolig landskap med hestene som beitet i langs veien. Guiden pekte ut fengslet som lå der som en svart koloss. Her er to enkle bilder jeg knipset; hestene fikk jeg dessverre ingen bilder av.

En smakebit på søndag ; Blacklands av Belinda Bauer

Heldigvis for meg, som lengter etter vår og sommer, er det søndag igjen. Og tid for En smakebit på søndag på  Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten. I dag er min smakebit fra krimromanen Blacklands til Belinda Bauer. Vil du lese flere smakebiter, trykk på bildet nedenfor.

Den 11. februar 2011 var det en omtale av Belinda Bauers krimroman Mørke dager (Darkside) utgitt i 2011 i Dagens Nærlingsliv (lørdagsutgaven).  En omtale jeg klippet ut. Denne uka, to år etter omtalen i DN, var jeg på biblioteket og lånte romanen og forfatterens debutroman Blacklands som ble gitt ut i 2010. Blacklands som også er en krimroman ble hun tildelt den britiske kriminalforfatterforening Crime Writers' Associations Gold Dagger-pris for beste kriminalroman i 2010. Hun ga ut en krimroman til i 2012, Finders Keepers. Den kommer ut på norsk i mars.

Det norske forlaget Cappelen Damm omtaler handlingen i Blacklands, som også er bokens orginaltittel, slik:

«12 år gamle Steven Lamb er ikke som sine jevnaldrende når det gjelder fritidsaktiviteter. Etter skoletid graver han i jorda ute på heiene. Han vil så gjerne ha tilbake den hyggelige tonen hjemme. Mormor er alltid er trist og sur, og hver dag står hun ved vinduet og venter på at Stevens onkel Billy skal komme hjem. Steven har aldri møtt onkel Billy, for da Billy var 11, for 19 år siden, gikk han på butikken, og siden har ingen sett ham. Billy må være død, og Steven er ute og graver for å finne levninger som kan bevise det og bringe mormor ut av sorgen.

På den tiden da Billy forsvant ble pedofile Arnold Avery livstidsdømt for seriemord på småbarn. Det er all grunn til å tro at han drepte Billy, og Steven skriver et brev til Avery for å spørre hvor han begravde Billy. Dette blir starten på fascinerende katt og mus lek mellom den desperate gutten og en drapsmann som har kjedet seg i mange år.»

Jeg har akkurat startet å lese boken. Det begynner veldig bra. Handlingen foregår i Exmoor, i februar.  Bokens omslag er dystert. Men et bilde til slutt, som jeg fant på nettet , viser hvor idyllisk det kan være der.  

Her er en smakebit fra side 11 – Steven er på rommet til Billy som står der som den dagen han forsvant:  

«Iblant snek Steven seg inn hit, liksom Billy kunne strekke ut en hand tvers over årene og hviske hemmeligheter og løsningen i øret på sin nevø, som allerede hadde rukket å oppleve en fødselsdag mer enn han selv.

Det var lenge siden Steven hadde gitt opp a finne ekte ledetråder. I begynnelsen hadde han likt å forestille seg at onkel Billy hadde lagt igjen noe slags bevis på at han hadde en forutanelse om sin død. En kjent bok i Femserien med et eseløre på en avgjørende side, initialene «AA» skrapt inn i bordplaten av tre ved siden av sengen, lego som var strødd omkring og dannet et kompass, hvor X pekte ut rette sted. Et eller annet en observant unggutt senere kunne få øye på og dechiffrere.

Men det fantes ikke noe. Bare denne lukten av historie og bitter tristhet, et skolebilde av et magert, lyshåret barn med rosekinn og skjeve tenner og mørkeblå øyne som nesten var klemt igjen av det voldsomme smilet. Det

var gått lang tid for Steven hadde innsett at dette bildet måtte ha vært plassert her senere - at ingen gutt av noen karat ville sette et bilde av seg selv på nattbordet hvis det ikke viste ham med en svær fisk eller en pokal i hånden.»