Over land og hav Eit år med trekkfuglar av Brit Bildøen

 

«Eg henger ut meisebollar til småfuglane og matar skjorene i nabolaget med usalta peanøtter. Eg sluker historier om fuglar som flyg høgt og langt, ser gjerne fugleprogram på tv og har begynt å få ei ganske bra samling med fuglebøker. Eg frydar meg over nøttekråkene som kvar seinsommar kjem for å plukke kongler frå ei cembrafuru — eit slags pinjetre — i gata der vi bur, og som brukar ei veleigna kløft i vår eiga furu som nøtteknekkar. Eg lar det gjerne henge igjen litt eple i trea til sidensvansen, som kjem inn til byen i store flokkar om hausten for å meske seg i frukthagane. Kvart år er det like spennande å sjå kor mange ungar gråmåsen har klekt ut på stabburstaket ved sommarhuset vårt på Veiholmen. Men eg veit ikkje stort om desse fuglane som eg likar å betrakte. Korleis dei lever, kva dei lever av, kvar i verda dei er når eg ikkje ser og høyrer dei.»

Jeg kjenner meg igjen i Brit Bildøens beskrivelse av egen kompetanse i boken Over land og hav Eit år med trekkfuglar før hun startet sitt prosjekt som boken handler om. Det hun lærte deler hun med oss i boken. En bok som var verdt å lese. 

Forlagets omtale av boken:

«Fuglane lever tett på oss, men veit vi eigentleg så mykje om dei?

 

Vi har alltid drøymt om å vere fri som fuglen. Men fuglane er ikkje så frie som vi trur. Dei er sårbare, ikkje minst trekkfuglane som to gonger i året legg ut på lange og strabasiøse reiser over land og hav.

 

Brit Bildøen følgjer trekkfuglane gjennom eit år, og tar lesaren med på ei ferd frå forblåste fuglefjell og langstrakte myrlandskap her heime, til slettene i Andalucia og kystlandskapet utanfor Tanger. Her kan du lese om franskmenn sin morbide lidenskap for songfuglen hortulan, om vipa som snart er borte frå Lista og om gråmåsen som kvart år hekkar på stabburstaket ved sommarhuset hennar på Veiholmen. Over land og hav er ei kjærleikserklæring til fuglane rundt oss og dei fine naturopplevingane som ventar når vi berre får auga opp for dei.»

Tre vegar til havet av Brit Bildøen - en av de beste norske romanene jeg har lest som er utgitt i 2018

«Det er ikkje ein menneskerett å få barn, men alle har rett til å ønskje seg det. Vi får halde dei i armane ei stund, og så vil dei bort, vrir seg laus. Dei vrir seg, vi må sleppe taket, dei forsvinn ut i mørket, inn i det mørket som er framtida. Dei tar med seg en del av oss, og blir noko heilt anna enn oss.»

Kvinnen i Brit Bildøens roman Tre vegar til havet, utgitt i 2018, ønsker seg barn, men kan ikke få egne barn. Jeg synes det er en utrolig god roman, en av de beste norske romanene jeg har lest utgitt i 2018. Jeg har hørt forfatteren fortelle om romanen på radio. At handlingen er delvis selvopplevd, den delen som handler om å få avslag på å adoptere. Resten er fiksjon. En bok med elementer av en god spenningsroman.

Vi møter kvinnen i nåtid der hun jobber med å registrere og ringmerke trekkfugler på en fuglestasjon. I tillegg oversetter hun bøker. En bekjent kommer med en bunke brev som hun har skrevet til han – dette fortelles i jeg-form:

«Breva knitrar. Det er det dei gjer. Bunken med brev som ligg på kommoden lagar ei knitrande spenning i huset. Olov sa ingenting da han kom med dei, berre rekte meg dei og trampa inn utan å høyre om det passa. Gode Olov. Han stikk av og til innom, sjølv om han veit at eg ikkje likar å ha besøk. Han må også vite at eg ikkje har lyst til å lese brev som eg skreiv til han for fleire år sidan. Eg har vore fullstendig klar på det. Eg vil ikkje tenke på det som har vore. Likevel ligg denne bunken med brev her. Kvite, rektangulære konvoluttar. Olov har knytt eit grønt silkeband rundt. Sløyfa er flatklemd, som om breva har lege i press. Det betyr kanskje at han ikkje har lese dei på ny for han kom med dei. Det er eg glad for.

Kva kan eg ha skrive til han på den tida? Veker og månader som er som eit svart hol i minnet. Ei tid da eg var ei anna, ei slettare utgave av meg sjølv.»

Kvinnen har brutt med sitt tidligere liv i Oslo. Når hun forteller om livskrisen hun var i, brukes «ho» og «kvinna»:

«Korleis begynne? Korleis skildre det som skjedde denne dagen? Skildre det utan å bli melodramatisk. Skildre det utan at det blir for privat. Kanskje begynne heilt nøkternt med kva dato det var? At det var ein vårdag? Dostojevskij opnar Forbrytelse og straff slik, heilt nøytralt og udramatisk: «Det var i begynnelsen av juli og ualminnelig varmt i været.» Ei setning som varslar alt og ingenting.

Verandadora stod oppe, og naboguten som leika i hagen, ville få høyre gråten hennar når ho opna brevet og las det. Ansiktet hans der han stod, liksom fastfrosen på plenen i nabohagen, ville bli det ho hugsa best fra denne dagen. Ho kunne ikkje seie noko til han, berre lukke døra stilt, håpe at han ikkje hadde blitt for redd. For skrika hennar hadde vore slik dei blir skildra i bøker. Dyriske. Ville. Håse brøl.»

Brevet som kommer er dramatisk, det er et avslag på at ektefellene får adoptere:

«Ho las konklusjonen først og prøvde å gå tilbake for å lese heile vurderinga. Det var noko med alder, noko om å få redusert overskot med aukande alder. Men dei var jo godkjende. Den same etaten hadde vurdert dei og funne dei verdige, no trong dei berre ei forlenging av godkjenninga. I fire år hadde dei stått i kø for adopsjon av eit barn fra Kina. Fire lange år med venting, håp og meir venting. Myndigheitene kunne da ikkje ta tilbake godkjenninga, no når det berre var månader igjen for det blei deira tur til å reise og hente barnet sitt!»

Kampen mot byråkratiet for å få omgjort vedtaket starter. Men det psykiske stresset medfører at kvinnen starter sin egen hevnaksjon – kvinna forfølger saksbehandler eller Staten som han blir kalt:

«Det var ikkje eg. Det var ikkje eg som gjekk nedover gata på den måten. Den kåpekledde kvinna gjekk og sparka i lauvet og prata halvhøgt, med sint stemme. Etter henne spratt og dansa ein trillekoffert. Vitt og vissent lauv fekk hjula på den vesle kofferten til å låse seg innimellom, men det såg ikkje ut til å affisere kvinna. Ho gjekk på, i same tempo. Svært få snudde seg etter henne. Ingen visste kva som var i kofferten. Ingen ante at det i trillekofferten lag ein død katt. Det var morgon, ein morgon i oktober, det var overskya. Ei tidleg frostnatt hadde fått trea til å sleppe nesten alle blada på ein gong.

Ho hadde søkt, og funne han. Det var mannen hennar som først begynte i søke etter han på nettet. Seg imellom kalla dei han berre for Staten. Det likna på Satan. Utruleg nok hadde Staten ein profil på Facebook. Han hadde ikkje lagt ut mykje om seg sjølv der, men nok til at dei etter nokre søk fann fram til kona hans. Ho hadde same etternamn som han, og framsidebildet var av ei verandakasse med raude begoniaer. Eit uklart profilbilde viste ei kvinne med glatt, mørkt hår som snudde seg halvveges vekk. Han var altså gift. Dei hadde altså veranda. Og dei hadde katt, stor og rufsete og med mordarisk blikk. Dei hadde ledd litt av den katten. Men så hadde det dukka opp bilde av ein unge, ei lita lyshåra jente med bursdagskrone og bursdagssmil og sjokolade smurt ut over kinna, og da logga dei av. Så snakka dei ikkje meir om det.»

Romanen er på 155 sider. Jeg liker romaner med et kort sideantall. Denne kunne med fordel vært lenger fordi jeg synes den hadde så mange fine elementer i seg. Anmelderne er også begeistret. 

Her er link til forlaget Samlaget der de har sitert anmeldere og beskriver handlingen slik:

«Ei kvinne har vore gjennom ein lang adopsjonsprosess. I postkassa ligg eit brev som skal endre livet hennar.

Ei kvinne går gjennom gatene med ein trillekoffert. Ho skal ta hemn. Ho skal slå tilbake mot Staten. I kofferten ligg ein død katt.

Ei kvinne går lange turar langs havet med hunden sin. Når ho ikkje jobbar med å ringmerke fuglar, held ho seg mest for seg sjølv.

Dei tre historiene flettar seg saman til ei sterk forteljing om raseri, galskap og flukt frå fortida. I Tre vegar til havet»skildrar Brit Bildøen avmakt i møte med byråkratiet og kva desperasjon kan gjere med eit menneske. Samstundes teiknar ho eit urovekkjande bilde av ei tid der fugleartar forsvinn i rasande fart, og der menneske kjenner seg åleine blant sine eigne.»

Sju dagar i august - en god roman av Brit Bildøen utgitt i 2014

Det er som det er ellers i samfunnet: det er de som skriker høyest som får mest oppmerksomhet. Men om det er de en bør lytte til, det kan diskuteres. Slik er det også med forfattere.

Berit Bildøen var en forfatter som var helt ukjent for meg helt til jeg fant og leste romanen hun ga ut i 2014: Sju dagar i august. Men Brit Bildøen har gitt ut mange bøker, også prisbelønte bøker, og bøker som er nominert til priser. Her er link til Samlagets presentasjon av forfatteren  som starter slik:

«BRIT BILDØEN (f. 1962) er forfattar og forlagskonsulent. Ho debuterte i 1991 med diktsamlinga Bilde av menn, og har sidan gitt ut barnebøker, gjendiktingar, romanar og essay.»

Foto: Tove K. Breistein. Samlaget

Det er ingen tvil at Bokbloggerprisen 2015 har fått opp mitt fokus mot norske forfattere. Det er mange gode bøker som drukner i bestselgerne. Dessverre. Sju dagar i august av Brit Bildøen virker å være en av dem. Det er det ingen grunn til synes jeg etter å ha lest den. Romanen er på 208 sider og jeg har lånt den av biblioteket.

Sju dagar i august har fått gode anmeldelser av kritikerne. Samlaget har sitert fra anmeldelsene her og her er Anne Merethe K. Prinos (Aftenposten)

"Noe av det fineste med romanen er at den klarer å ta opp i seg så mange aktuelle hendelser og trekk ved samtiden uten at det virker forsert. Ved å legge handlingen et lite stykke frem i tid kan Bildøen med sin enkle, pregnante stil skrive helt tilforlatelig om å miste et barn på Utøya. Det samme gjelder fremstillingen av en tilværelse der uvær og oversvømmelser er gått fra å være ekstreme til det normale. Som en av bipersonene sier det: ´Dødsangsten får oss til å avvise faren, fortrenge det opplagde, justere oppfatninga vår om kva som er naturleg, og kva som er rett. Vi vil eigentleg berre ha det godt.´Jeg er redd det er en skremmende treffsikker diagnose."

Det er Sofie som mistet sitt eneste barn, Marie, på Utøya for åtte år siden. Hun er avdelingsleder på det nybygde Munch-museet i Bjørvika. Hun er gift med Otto som er leder for From, Foreningen for romfolket. Han har en sønn fra tidligere ekteskap som er flyttet til Australia.

Vi følger ekteparet syv dager i august. Frem til nå har de holdt sorgen i sjakk på sin måte. Men hendelsene disse dagene, som hver for seg ikke er alvorlig, gjør at sorgen endrer karakter og kommer opp til overflaten igjen. Som en elv som har fått større vannføring og får nytt elveløp. 

Det er tungt å lese når Sofie og Otto tenker tilbake til terrordagen 22.juli 2011, og de etterfølgende dagene, ukene, årene.  Hver og en av oss har noe vi kan tenke tilbake til selv om vi ikke ble direkte berørt. Bildene som kommer opp i hodet, inkl hvor jeg var den dagen, hva jeg tenkte da den første meldingen kom, tanker rundt hvordan de etterlatte måtte ha det osv. Små ting som at jeg fortsatt reagerer på – ord som misbrukes: f eks når journalister slenger ut ord som katastrofe om tap på en idrettsarena.

Selv om boka ikke er overstrødd med dette tema, bare av og til kommer det frem som en forklaring på hvorfor Sofie og Otto lever slik de gjør, tenker som de gjør, treffer denne stillferdige boken meg på en helt spesiell måte. Som dette tilbakeblikket om at de var redd for at fjortenåringen skulle bli forkjølet pga regnværet dagen før katastrofedagen:

«Dei hadde sendt Marie av garde dagen for. Jenta med den altfor store ryggsekken. Ho bar den tunge sekken som om den romma alt ho var i ferd med å bli. Alt dette bar ho stolt ut av syne. Ho var for ung til å dra, men hadde hatt så lyst. Ho skulle vere med to venninner som var eldre enn henne. Dei skulle ligge i telt. Det skulle vere trygt. Den første dagen hadde Sofie og Otto engsta seg konstant, særleg under det kraftige regnvéret på torsdagskvelden. Det går bra! Marie hadde ledd i telefonen. Dette går bra, eg har støvlar, no begynner konserten, ha det!»

Men mest handler romanen om sju dager i august åtte år etter. Vi følger dem dag for dag. Et flåttbitt Sofie har fått som gjør Otto bekymret, det samme gjelder  bekymring for sønnen. Middager de deltar i. Venninnen og kollegaen Karen som ble forbigått da Sofie ble ansatt som avdelingsleder.  En flomkatastofe som gjør at det som skjedde for åtte år siden kommer nærmere. Sorgen som får ny styrke. Det ligger en spenning om hvordan det skal gå med Sofie og Otto. Særlig når vi får vite om tekstmeldinger som er gått mellom Karen og Otto. Er det som skjer «tuen som velter det store lasset»...