Forlaget
Vigmostad Bjørkes presentasjon av romanen Lukk
øynene (Bird Box) av Josh Malermann finner du her der forfatteren er presentert slik:
«Josh Malerman bor i Michigan, USA.
Han er vokalist og tekstforfatter i bandet The High Strung. Lukk øynene er hans
første roman. Boken er solgt for oversettelse til en rekke land, og Universal
Studios har sikret seg filmrettighetene.»
Romanen ble
utgitt i 2014 og på norsk i 2015. Den er på 300 sider og jeg fikk spørsmål
om å lese den i en e-post med overskriften «Oppdag ny påskekrim». Det er
ingen krim, men det er en spenningsroman som jeg ser er plassert under kategorien
thriller. Jeg takket ja til et lesereksemplar og har nå lest romanen.
Det var da
jeg leste Anitas omtale boken på sin blogg Artemisias
Verden, bl a om at den var en dystopisk grøsser, at jeg forstod at jeg hadde
takket ja til en bok som er i en sjanger jeg ikke liker å lese. Det kan jeg kun
ta skylden for selv, jf at forlaget i sin e-post viser til Veien (The Road) av Cormac McCarthy. Den har jeg lest for en del
år tilbake. Selv om Veien var en spennende bok, var heller ikke det en bok
jeg gjerne leser. Jeg fant den på et hotell i Tyrkia og leste den av mangel på
annet å lese. Romanen til McCarthy er filmatisert.
Lukk øynene har helt klart kvaliteter jeg tror
mange lesere vil falle for. Anita er en av mange som likte romanen – link til omtalen hun har skrevet.
Romanen fenget ikke meg og det har med at det
er en dystopi. Jeg klarer ikke å leve meg inn i slike historier. «Du eier ikke
fantasi» sa tenåringen til meg i går da jeg sa det. Fantasi har jeg, men det
går en grense for hvor langt den rekker.
Slik jeg
oppfatter Lukk øynene foregår handlingen i USA i byen Detroit. Der har Malorie vært
innesperret i et hus med to barn på fire år. Årsaken er at det finnes
skapninger som gjør at menneskene blir gale dersom de ser på dem. Galskapen
medfører at menneskene dreper andre og deretter seg selv. Løsningene for de som
har overlevd er å leve i skjul innendørs og blende for vinduene. Når en er ute
må en ha bind for øyene.
Malorie har
nå funnet at tiden er inne får å forlate huset. Et hus der hun i begynnelsen
levde sammen med flere mennesker. Hun og barna drar med en robåt ned elva.
Malorie ror og barna har som oppgave å lytte. Å lytte har vært det viktigste
barna har lært i de årene de har levd.
På turen
nedover elva tenker Malorie på det som skjedde frem til hun og barna ble alene i
huset. En dyster historie. Dessverre ikke slik at jeg klarte å leve meg inn
i skjebnen til det menneskeheten utsettes for av skapningene som nå har
overtatt jorden. Men det er greit, jeg har endelig en gang slått fast at jeg må lese omtaler av bøker bedre før jeg
takker ja til dem.
