April, come she will, When streams are ripe and swelled with rain
.jpg)
.jpg)
Frode Grytten har utgitt mange bøker. Jeg har utrolig nok bare lest en bok og det er romanen Den
dagen Nils Vik døde som ble utgitt i 2023. I og med at jeg likte den så
godt og derfor har satt meg opp på liste for å lese hans siste bok som nettopp
er utgitt, romanen Vinter, vinter, vinter, vår, lånte jeg novellesamlingen
Menn som ingen treng av Frode Grytten sist jeg var på biblioteket.
Menn som ingen treng ble utgitt i 2016 og inneholder 10 noveller. Som tittelen beskriver, handler boken om menn. Jeg synes ikke bokens tittel er fellesnevner for novellene. Fellesnevneren er som anmelder her i Aftenposter skriver, den handler om menn som ikke takler livet.
Flere av mennene i novellene har barn som trenger dem. Mange har en destruktiv adferd. Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg var novellen Vintertog:
«Ei vinternatt i 1977 hoppa ein
mann av toget like før Ål stasjon og flykta med politiet i hælane. Slik eg
hugsar han: ein tynn mann i lys frakk med låge skor, halvlangt hår og
kinnskjegg. Dei grå slengbuksene var farga mørke nede, og først seinare forstod
eg at dei var våte etter at han hadde sprunge gjennom snøen. I rettssaka kom
det fram at mannen hadde drukke tett, og allereie før Drammen hadde han tatt
til å slenge drit til medpassasjerane på nattoget. Han hadde kalla kvinner for
fitter og ein mann hadde blitt stempla som verdas feitaste. Fleire klaga til
konduktøren, som gikk bort til mannen og bad om å få sjå billetten. Då truga
fyren med å banke opp alle som var i nærleiken.»
Tilfeldig velger denne mannen å trenge seg inn i huset til en liten familie midt på natten. Fortelleren var elleve år.
«Dette var dei lykkelige åra i
det gulmåla huset ved jernbanelinja. Faste måltid. Reine plagg. Henge opp
klesvasken. Smøre matpakke. Gå på jobb. Eg kan ingenting om sannsynsrekning,
men eg trur Egil Eriksen kunne ha valt kva som helst hus på den togstrekninga,
og han ville ha komme unna med det. Vi ville også sannsynligvis ha gått klar av
all driten som etter kvart skulle treffe oss. Men fyren hadde valt huset til
ein eks-boksar, ein mann med kraft i nevane, og det kosta han livet. For oss
var ikkje utgangen fatal, men det var som om noko hadde snike seg inn i huset
saman med inntrengaren den natta.»
«Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjermen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den del. Det er alltid dei mest ugly jentene i klassen som blir bibliotekar. Eg veit ikkje kva eg skal bli. Far min jobba lenge i eit målarfirma som heiter Nilssen & Sønn, men for tre år sidan fikk han sparken. Nordmenn blei for dyre for Nilssen & Sønn. Far min har bare hatt møkkajobbar etter det. Om han ser ein bil med polske skilt, fløytar han automatisk og gir dei fingeren.»
Sønnen blir lei av opplegget:
"Onsdagar etter at eg har vore på
skulen, klatrar eg opp i treet. Det er det same opplegget kvar gong. Menn som
parkerer borte i gata, kryssar over og går inn i hagen gjennom opninga i
hekken. Dei ruslar over plenen, bankar på skyvedøra og forsvinn inn i stova
vår. Dei kjem ut igjen etter omtrent ein halvtime og kjører sin veg. Eg følger
bilane oppe frå treet, ser dei blande seg med resten av trafikken nede i
rundkjøringa og så forsvinne til høgre eller venstre. Ein ettermiddag blir eg
oppdaga. Far kjem opp gjennom hagen og kommanderer meg ned. ANDERS! Eg vurderer
om eg skal bli verande. Han har ingen sjanse til å komme seg opp hit. Men før
eller seinare må eg ned igjen, og litt etter sit vi på kjøkkenet, og far min
preikar om at livet ikkje alltid går slik ein har tenkt seg. Han seier at det
har vore vanskelig etter at farmor døde. Farmor var eit anker i livet, seier
han. Eg burde sikkert ha syntest synd på han, men det gjør eg ikkje. Han seier
at vi kan lage ein ny avtale. Eg kan vere i huset kvar ettermiddag, også før
seks, men då må eg vere på oppe på rommet mitt heile tida. Stova, gangen,
toalettet og første etasje er forbodssone.
Kva har du gjort? spør eg. Han svarer ikkje. Det er så fint å ha deg her, seier han og reiser seg.»
Hva som foregår i hjemmet skal ikke jeg røpe her.
Forlagets omtale av novellesamlingen Menn som ingen treng:
«Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng.
Dette er Frode
Gryttens niande novellesamling, og det er ni år sia han sist utgav noveller,
denne sjangeren som kanskje står forfattaren nærmast. «Menn som ingen treng»
rissar opp eit kart over Noreg og Europa -- her finst desperasjon, kjærleik,
håpløyse og komikk.»
«Fem ungdommer i en stubbåker. Fotografert på avstand, i
fart, på vei mot hverandre eller fra hverandre, bevegelsen visket ut rekkene
deres som med en bløt pensel. De var i tidlige tenår, 
med uferdige kropper, myke
konturer. En av dem hadde noe i håret som lignet fjær. Landskapet var nordisk,
himmelen blek, klærne i jordfarger, buksene hadde sleng. Fargene var gulnet, nesten
skjoldet etter nærmere femti år. Fem barn på et gustent jorde.
Bildet av dem var
blitt hentet opp fra beslagsrommet og avfotografert, nå var kopien blåst opp på
storskjermen i møterommet, uten at det hjalp. Ansiktene var vage som røyk,
bildet var tatt på for stor avstand, i for stor fart. Vigdis kjente frustrasjonen
vokse da hun snudde seg mot teamet:
Hvem er disse fem barna? sa hun.»
«Lise Sand lyttet
taust, uten å avbryte. Da Vigdis var ferdig, sa hun:
Jeg ga deg vel en
slags advarsel da vi snakket sammen sist, Vigdis. Om at dette måtte holde vann.
Ja, sa Vigdis, og
prøvde å holde stemmen fast. Og det vet vi først når etterforskningen er
avsluttet.
Jeg skjønner at
du gjerne vil ha mer tid, sa Lise Sand og foldet hendene oppå skrivebordet. Men
vi har rett og slett ikke ressurser til å drive dette noe lenger.
Vigdis iakttok de
foldede hendene mens politimesteren fortsatte:
Du vet selvsagt
hvordan ressurssituasjonen vår er. Nå har du fått to døgn. Dere har gjort
tekniske undersøkelser og avhørt vitner. Det er gjort godt arbeid, for all del.
Men ut fra det du nå har fortalt, ser jeg ingen ting som tyder på at dette var
noe annet enn en ulykke.
Det vet vi ikke
ennå, sa Vigdis lavt. Hun beveget svakt på føttene for å dempe uroen som vokste
i henne.
Dere har ikke
lagt fram et eneste bevis, fortsatte Sand. Det du nettopp refererte, var et
hendelsesforløp, som endte i en tragisk ulykke.
Du må innrømme at
det ikke kan utelukkes at det er skjedd noe kriminelt, sa Vigdis desperat. Men
det gjorde ikke noe inntrykk på sjefen hennes.
Det kan man
nesten aldri, svarte Sand kort og kjølig.
Hvis vi lukker
saken nå, vil pågripelsen av ordføreren virke helt absurd. Det setter oss i et
dårlig lys, sa Vigdis.
Lise Sand ristet
på hodet.
Det får ikke
hjelpe. Her må det skjæres igjennom, og det er min oppgave når
etterforskningsledelsen ikke klarer det. Vigdis svarte ikke. Hun hadde ikke mer
å si.»
Forlagets omtale av Kråketronen:
«Et par egg knuses mot en vindusrute.
En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.
Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. Og politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.
Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?
I Kråketronen er
det politiske maktspillet like overskridende som barndommens altoppslukende
leker. Og med sin mesterlige psykologiske innsikt viser Eva Fretheim nok en
gang hvorfor hun har tatt norske krimlesere med storm.»
«Tsarens
offiserskorps var så demoralisert av de overdrevne beretningene om politisk og
økonomisk korrupsjon, for ikke å snakke om de direkte usanne historiene om
Rasputins utsvevelser med keiserinnen og til og med døtrene hennes, at da
februarrevolusjonen brøt ut i 1917, var det knapt noen som løftet en hånd for å
forsvare tsaren. Sjelden har én enkeltperson, fra små kår og omspunnet av ville
rykter, øvd en så sterk påvirkning på historiens kjede av årsak og virkning.
Rasputins betydning gir en fascinerende annerledes vinkling på hypotesen om de
store menns innvirkning på historien.
Det er et annet aspekt ved det Teff kalte «myten», som er
like fascinerende. Mytene og løgnene han var omgitt med, var den tidens falske
nyheter. Rasputin selv hadde delvis skylden for dem, fordi han skrøt av sine
forbindelser til tsarfamilien. Likevel avslører konsekvensene et fenomen som
altfor ofte blir ignorert av historikerne, nemlig at rykter og
konspirasjonsteorier kan ha langt sterkere effekt enn virkeligheten.»
Første gang jeg hørte navnet Rasputin var på slutten av
1970-tallet da sanggruppa Boney M i låten Rasputin sang at han var «Russia's
greatest love machine». Etter det har jeg lest bøker om Russland og om de
siste Rovanovene som endte med å bli henrettet, men da har Grigorij Jefimovitsj
Rasputin (1869 – 1916) hatt en mindre rolle enn i boken jeg nå har lest.
Boken Rasputin og Romanov-familiens undergang av
Antony Beevor ble utgitt i 2026, også den norske utgaven. Hendelsene som ledet
til at Rovanov- familiens undergang var mange. Derfor er vi på side 100 av 380
sider før vi leser om det første møtet mellom Rasputin, tsaren og tsaritsaen som
var i et teselskap i november 1905.
Etter ha født fire døtre fikk tsar Nikolaj II og hans hustru
Alexandra en sønn. Han ble født med en blødersykdom. Dette skulle være en
hemmelighet for å unngå at tronen ble kuppet av andre. En hendelse sementerte forholdet
mellom keiserinnen og Rasputin:
«Den vinteren, da Rasputin var
tilbake i St. Petersburg, kom tre år gamle tsarevitsj Aleksej i skade for å
falle og skade beinet. Det oppsto indre blødninger, og beinet hovnet opp slik
at barnet ble utsatt for intense smerter. Hofflegene konkluderte med at det
ikke var noe de kunne gjøre. Keiserinnen ringte Rasputin og tryglet ham om å
komme umiddelbart til Tsarskoje Selo. Rasputin ankom og ble ført til Aleksejs
soverom, der han begynte å be ved fotenden av sengen. Tsarens søster Olga gikk
innom Aleksej neste morgen og ble forbløffet over å finne gutten sittende
oppreist i sengen. Feberen var borte og hevelsen hadde gått ned. Før Rasputin
reiste igjen, skal han visstnok ha sagt til foreldrene: «Vær bare rolige,
sønnen deres vil overleve, og når han blir tjue år, vil sykdommen ha forsvunnet
uten å etterlate seg spor.» Hvis han faktisk kom med dette løftet, var det en
tragisk upresis spådom. Men den lille guttens spektakulære tilfriskning
overbeviste keiserinnen fullt og helt om at Rasputin var en helgen. Han hadde
utført et mirakel rett foran øynene på henne.»
Rasputin ble tilkalt flere ganger etter dette og keiserinnen
var overbevist om at det var hans evner som fikk Aleksej til å friskne til.
«Tsaritsaen var ikke i tvil. Hun
var fullstendig overbevist om at Gud selv hadde grepet personlig inn takket
være Rasputins bønner. Én ting var sikkert. «Hjulpet av keiserinnens hang til
mystisisme», skrev Mossolov, «hadde Rasputin få vanskeligheter med å gjøre alt
han sa, til lov. Og ordene denne kløktige bonden fremsa, var skjebnesvangre.»
Fra da av våget staben i palasset bare å nevne hans navn med dempet stemme.
Tsaren ba Frederiks, sin mest betrodde rådgiver, om aldri igjen å ta opp
spørsmålet om staretsen og hans omdømme.»
Uten sammenligning for øvrig har vi i Norge hatt Snåsamannen
som mange hadde tiltro til. Alle som har hatt barn som er mye syk kjenner til
hvor fortvilet det kan være. Denne delen av historien er derfor ikke vanskelig for
meg å forstå. Det er alt det andre som etter hvert skjer som er uforståelig. Men
i dette virvaret av hendelser, blant annet forårsaket av 1. verdenskrig, finnes
en inkompetent og konfliktsky tsar som lar ektefellen med Rasputin som rådgiver
styre alt ned i avgrunnen. Dette på tross av at advarslene var mange. Slik avslutter
forfatteren forordet:
«Vi bør ikke glemme hva den store 1800-tallspoeten Fjodor Tjuttsjev sa om at Russland ikke kan forstås med hjernen alene. Det samme gjelder Rasputin. Han kombinerte åndelig uskyld med ustyrlig begjær, intens religiøsitet med kynisk opportunisme, stolthet med paranoia, instinktiv sjenerøsitet med grådighet, selvinnsikt med fantasi. Han overbeviste seg selv om at han hadde en oppriktig kjærlighet til kvinner, samtidig som han av og til begikk voldtekt. Alle paradoksene i hans personlighet, kombinert med den forbausende historien om hans liv og hans død, strider mot all vanlig logikk.»
Forlagets omtale:
«Hvordan kunne en knapt lese- og skrivekyndig bonde fra Sibir bestemme verdens skjebne? Det hersker liten tvil om at den såkalte «gale munken» Rasputin forhekset tsar Nikolaj II og hans hustru, Aleksandra. Likevel skjuler det merkelige og skandaløse forholdet deres en gåte – en gåte som kaster et fascinerende lys over den omstridte «store menn»-teorien i historien.
Rasputin var en hengiven monarkist, ikke en revolusjonær. Han hadde ingen offisiell posisjon, ingen styrker under sin kommando. Likevel bidro han mer til Romanov-dynastiets fall enn noen annen enkeltperson. Tsarens offiserskorps ble så demoralisert av rykter om korrupsjon – for ikke å snakke om sladderen om hans utsvevelser med keiserinnen, og til og med hennes døtre – at da februarrevolusjonen brøt ut, ble ikke et eneste sverd løftet til forsvar for regimet.
Akkurat som Rasputin la
familien Romanov under sin trolldom, har legenden om ham trollbundet
historikerne. Mer enn hundre år senere klarer vi fortsatt ikke fullt ut å
forstå sammenbruddet til verdens mektigste enevelde. Var det noe sant i de
ville historiene som styrtet imperiet? Eller var hans egentlige ettermæle en
urovekkende lærepenge fortellingen og mytens makt til å forme historien?»
«Sigrid er en eminent
brevskriver, spill levende og overdådig sjenerøs i sin ærlighet. For den som er
interessert i Sigrid Undset, er det ikke mye «sløseri». Det er ikke noe småprat
og heller ikke mange høflige forespørsler til mottakeren. Det er som om hun
bruker mottakeren som dagbok. Hun skriver stort sett bare om seg selv og det
som interesserer henne.
Hvordan kan det ha vært å motta
det ene lange brevet etter det andre? Lange monologer om Sigrid Undset selv og
hennes barn, hennes hverdag, hennes liv og lesning og meninger og stemninger,
Har det tæret på, sånn som et menneske som snakker for mye, kjør det? Ikke for
meg, som sitter og leser på 100 års avstand. Hun stiger opp fra brevene i all
sin valkyrieaktighet, til tider primitiv, til tider råsterk som få, til tider
sliten inn til marg og bein. Men alltid viljefast. Alltid ærlig.
Men stopp nå litt. Er det sant?»
Jeg husker ikke når jeg første gang leste en bok skrevet av
Sigrid Undset. Eller den første gangen jeg leste en bok der Sigrid Undset var
tema. Det er etterhvert blitt mange. Sigrid Undset slutter aldri å fascinere meg. Og nå har jeg lest enda
en bok om henne.
Boken til Ida Jessen Jeg vil så jeg tilfeldig blant
nye bøker på biblioteket. Den har tilleggstittelen En forfatters portrett av
Sigrid Undset. Fantastisk fint at det
fortsatt skrives bøker om Undset. Boken ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.
Det er mye jeg husker fra tidligere bøker. Men alle som
skriver om Undset har sin egen vinkling. Det har også Ida Jessen. Ida Jessen stiller en del kritiske spørsmål
som jeg ikke kan huske at andre som har skrevet om Undset har stilt. Her er en
smakebit til fra boken:
«Hun var en del av et kull med
lovende debutanter. Herman Wildenvey, Olav Duun, Johan Falkberget og Kristian
Elster. Hun meldte seg inn i Forfatterforeningen. Hun vakte oppsikt. Hun var
ung og pen og talentfull og helt sin egen. Her er en skildring av henne fra en
forfattermiddag i desember 1907, blikket tilhører den tre år yngre Wildenvey:
«Hun satt og røkte små sigarer, en storladen, rank og statelig skikkelse, fem
og tyve år kanskje. Det falt meg ikke inn at hun var annet enn en moderne
velorientert ung dame, selvstendigheten selv. Hennes store mørke blikk søkte
rundt hele rekken av hoder rundt bordet, hun så ut som hun i all likegyldighet
satt og gjorde kritikkbetonte iakttakelser. 'Det er Sigrid Undset,' sa Barbra
Ring. 'Hun skal være fenomenal. Gunnar Heiberg har anbefalt hennes første roman
til Aschehoug.»3»
Forlagets omtale av boken:
«Ida Jessen gir liv til Sigrid
Undset (1882–1949) i en biografisk roman som skildrer en kvinne fanget mellom
plikter og lengsler. Undset ønsket alt: å skrive, å elske lidenskapelig, å få
en stor familie, å engasjere seg politisk og å leve med troen som drivkraft.
Men ekteskapet brøt sammen, familien gikk i oppløsning, og det som først føltes
som et kall til morsrollen ble en lenke.
Midt i smerten og tapet fant
Undset styrke i skrivingen. Hun skrev seg ut av livets mørke rom og inn i
verdenslitteraturen, noe som kulminerte med Nobelprisen i 1928.
Jessen – selv en anerkjent
forfatter som gjerne gir stemme til kvinners erfaringer, går tett på Undsets
dramatiske liv som hustru, mor, debattant og kunstner. Hun undersøker de
kontroversielle valgene Undset tok, og stiller spørsmålene bare en forfatter kan
stille en annen: hvordan livet og litteraturen uunngåelig flettes sammen, også
der hvor selv forfatteren ikke kjenner hele sannheten.»
«Litteratur er en ekspressvei til andre menneskers erfaringer. Vi trenger å lære nye ting, og vi trenger å samle erfaringer som gjør oss til kloke mennesker med evne til å se og forstå fra andres posisjon. Evner til å fabulere, forestille seg, samle kunnskap og lære blir ren bonus. Bøker gir automatisk frikort til innsiden av andre hoder. Det er gull verdt under strevet med å finne ut hvem vi er, hvorfor vi er til, og hva som er meningen med det hele.
Jeg har fremhevet
skjønnlitteraturens betydning for å forstå andre mennesker. Samtidig gjør
sakprosaen verden større og gir underlag for egne meninger. All lesing av
lengre tekster innebærer å holde hjernen i arbeid over tid. Forskning viser at
skjønnlitteratur gir effektiv lesetrening, i tillegg til at fiksjonslitteratur
forsterker leserens emosjonelle register. «
Sitatet over er fra Kari Spjeldnæs bok Lesekrise. Jeg synes det passet godt til hvordan jeg opplevde å lese romanen DJ Bamvi av Auður Ava Ólafsdóttir. DJ Bambi er den sjette romanen jeg leser av den den islandske forfatteren. Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2026.
Dj Bambi forteller med innestemme om livet til en transkvinne.
«Jeg har bestemt meg for at
jeg ikke skal dø i dag.
Det eneste som hindrer meg fra
å la bølgene vugge meg i søvn, er tanken på at det ikke vil være en kvinnekropp
som ligger i kisten. Jeg har ikke tenkt å dø før mitt livs store misforståelse
er rettet opp, den store feilen at Skaperen lot meg fødes som gutt.
Det er derfor store sjanser for at jeg fortsatt er her i morgen.»
DJ Bambi er en roman som gjør meg bekymret og trist, men som også får meg å gapskratte. En roman som får frem at når livet er på bunnen er, det tilstrekkelig at man har et menneske som viser deg omsorg og kjærlighet. i Bambis liv den fåmælte tvillingbroren, som forstår hvor vanskelig livet til søsteren er:
«Tvillingbroren min sier ikke nødvendigvis noe særlig når han kommer på besøk. Man kan faktisk si at han tier på forskjellige måter hver gang han kikker innom i lunsjen. Så det kan være litt vanskelig for utenforstående å skjønne betydningen av det min bror ikke sier.
Da vi var barn, trengte vi ikke å snakke for å forstå hverandre, og det hendte at jeg fullførte setningene for broren min og forklarte mamma hva han Broren min har tatt tausheten med seg videre i livet og synes derfor ikke det er nødvendig å fortelle hva han har drevet med siden vi traff hverandre sist (som var i lunsjen dagen før), hvem han har truffet, eller hva de har sagt.
I går kom han og viftet med en pose med svin i sursøt saus, og i dag stikker han to brett med plukkfisk i mikrobølgeovnen. Noen ganger kjøper han også med seg en boks med salat fra Ihykkvabær. Jeg har ikke hatt noe særlig matlyst i det siste, så da spiser han begge rettene.»
Det som jeg synes trekker ned, er rollen som er tillagt forfatteren som vil skrive en bok om Bambi. Denne rollen ble etter hvert kjedelig å lese om.
Slik innleder Cille Biermann forfatterintervjuet med Therese Tungen 13. mars 2026 om romanen Den andre siden av elva som ble utgitt i 2026:
Romanen har så mange fine elementer
som til sammen gjør at den blir veldig god. En historie det er lett å leve seg
inn i. Et av temaene trekker romanen inn mot krim-kategorien. Men forfatteren
klarer å balansere slik at dette ikke overdøver andre tema i romanen. Som f eks
hvordan det er å være ungdom og hendelser som kan oppstå uten at de er
planlagt. Som får negative følger for resten av livet.
En så god roman fortjener det flotte bokomslaget som illustrerer
hva som er årsaken til sorgen hovedpersonen Karnanne og familien har levd med: at
søsteren Alicia ble funnet død i elva da Karnanne var 16 år. Politiets teori den
gang var at årsaken var et uhell eller selvmord. Kariannes teori har vært og er
fortsatt en annen. Selv om årsaken til at hun reiser til hjembygda ikke er å
stille spørsmål ved det som hendte med søsteren, trigger møte med folk i bygda spørsmålet
om søsteren ble drept og kastet i elva. Det
er det ikke alle som liker.
Faren er på aldershjem. Moren flyttet
ut da foreldrene ble skilt. Barndomshjemmet er tomt og fullt av minner:
«Ho set seg i trappa, stirer mot det store fotografiet på veggen, teke på konfirmasjonsdagen hennar. Foreldra står på kvar side av ho, Alicia står ved sida av mora og smiler. Ho ser blid og overberande ut. Broren står tett inntil Karnanne, han må ha vore om lag ti år. Han har blaute kinn, raude lepper og mørkebrunt hår. Lokkane legg seg mot ansiktet og får han til å sjå ut som ein engel. Ho har ei hand på skuldra hans. Ho ser sitt eige ansikt med den breie nasen, dei breie leppene, håret i ein stuv som gjer ho enda høgare. Ryggen er rak, antakeleg har mora mint ho på haldninga. Alt der er ho nesten like høg som faren. Ho ser stolt og glad ut. Det er noko med ansiktet deira, alle fem, dei fyller seg sjølv ut på eit vis, er u-øydelagde. Og foreldra, så unge dei er, yngre enn ho sjølv er nå. Systera har om lag eitt år att å leva.»
Det var ved å lese dette intervjuet med Vincenzo Latronico i Aftenposten at jeg fikk tips om å lese romanen Det perfekte. Romanen ble utgitt i 2022, finalist til International Booker Prize 2025 og ble utgitt på norsk i 2025. Romanen er på 130 sider og har fått gode anmeldelser.
Forfatteren sier blant annet dette i
intervjuet:
«Da Latronico flyttet til Berlin på 2010-tallet, føltes det som frihet.
Han hadde nettopp vært del av en årelang kamp for å bevare et sosialt
senter i Milano. Kollektivet tapte. Noen ble arrestert. Folk dro. Til Berlin,
København og Slovenia.
– Jeg tror det var fordi jeg ikke ville være borger
lenger. Det suger å være borger. Jeg ville være forbruker i stedet.
Han ler av formuleringen, men mener den alvorlig.
– Vi investerte flere år av livet vårt i noe kollektivt. Så tapte vi.
I dag mener han at flyttingen handlet om mer enn geografi.
– Jeg ble en forbruker av en by. Jeg ville bo et sted som ga meg flere
muligheter, flere valg.
Det er lett å kjenne igjen logikken.
Hvis jobben føles feil, finner vi en ny. Hvis leiligheten føles feil,
flytter vi. Hvis livet føles feil, begynner vi på nytt. Kanskje i en ny by.
Kanskje med nye venner. Kanskje med et nytt spisebord i såpevasket eik og en
monstera i hjørnet.
– Vi er så vant til å tenke på frihet som flere valg.
Han mener dette til slutt blir en felle. Ikke fordi vi velger feil, men
fordi vi har lært å lete etter meningen på samme sted hver gang: i neste valg.»
Romanen Det perfekte handler om et ungt par, Anna og Tom, som streber etter det
perfekte livet. Anna og Tom jobber som webdesignere i Berlin. I den første del,
Det som vises, blir vi presentert for bildene av den perfekte leiligheten. En
leilighet som de leier ut når de er på reise. Men det er store kontraster mellom bildene og det vi
får presentert i andre del av romanen Det som er:
Men endringer skjer hurtig for de som lever av å levere digiale produkter. Herunder kommer en ny generasjon inn på
arenaen. Mulighetsrommet til Anna og Tom krymper:
«De skulle gjerne sett at alt var ved det gamle. Alternativt
at det kom en drastisk forandring. Alt var blitt for likt. Noe måtte revurderes.
Men hva?»
Forlagets omtale av romanen:
«Anna og Tom har skapt det
livet mange jevnaldrende drømmer om: en lys og stilig leilighet i Berlin,
kreative frilansjobber, en trendy vennekrets og perfeksjonerte
Instagram-profiler. Men det perfekte bildet begynner sakte å smuldre – byens
kulturelle puls stilner, venner flytter videre, og hverdagen blir kun en
redigert fasade.
«Om morgenen får jeg sol inn i soverommet, som er
lite, og kjøkkenet, som er nøyaktig like stort. Men bare en time omtrent, og
bare i sommerhalvåret. Ideelt sett ville jeg bodd et sted med mer lys og en
bedre utsikt, men det kommer ikke til å skje. Hvis jeg en dag må flytte fra
denne leiligheten, kommer det til å bli til en dårligere leilighet, kanskje
langt øst i byen.
Bolteløkka, området jeg bor i, er
blitt dyrere mens jeg har bodd her, og har ikke vært rimelig så lenge jeg kan
huske. Det er ingen mulighet for et menneske med min økonomi å kjøpe en
leilighet i strøket. Selv en liten ettroms er langt utenfor min rekkevidde.
Derfor må jeg leie dyrt, eller bo i min farmors leilighet hvor jeg bare betaler
fellesutgiftene og strøm.»
Det er lenge siden en hovedperson har irritert meg slik den navnløse hovedperson i Per Schreiners roman Den svake viljen har gjort under lesingen. Romanen har tilleggstittelen En kjærlighetshistorie. Hadde sideantallet vært mer enn 179 hadde jeg ikke orket å lese den.
Mulighetene for at mannen kan
få bedre økonomi er svekket pga ryggskaden han har. Men, det må da være bedre å
jobbe med hva som helst annet enn raidene han foretar sammen med naboen i loftsbodene
til andre beboere. Det er så ufyselig å lese om. Selv håper han på arv for å
forbedre egen økonomi. Det er tydeligvis ikke en tanke at noe av det de stjeler
nettopp er arv som eierne ønsker å gi til sine etterlatte. Selv er han så
heldig at han kan bo i en leilighet i Oslo med kun å betale fellesutgiftene og
strøm. Etterhvert irriterte han med som stein i skoen.
Per Schreiner sier i dette intervjuet
med Aftenposten at «Han
mener eiendom er vår største statusmarkør: – Oslos boligmarked er dessverre
ødelagt.»
Det har alltid vært dyrt å bo i
Oslo. Da jeg flyttet til Østlandet var vi to personer i full jobb. Vi kunne
ikke drømme om å bo i Oslo. Det var å finne seg en leilighet langt utenfor Oslo. Jeg pendlet til jobben i Oslo med tre ulike transportmidler hver vei. Det kan
ikke være en menneskerett at en person med 50% uføretrygd og som ragger rundt
som doffen å ha råd til å kjøpe leilighet der vedkommende ønsker. Dersom
denne romanen er skrevet for at leserne skal synes synd på den tiltaksløse, destruktive og umoralske fjotten, da forstår jeg ingenting.
Forlagets omtale:
«En mann er på vei til en
bisettelse. I kapellet rekapitulerer han store deler av sitt liv, og forsøker å
forestille seg minnetalen han selv en dag vil få, uten helt å få det til. Livet
hans mangler noe, men det er vanskelig å sette ord på hva. Han tenker tilbake
på sitt korte og ganske mislykkede yrkesliv, på de avbrutte
kjærlighetsforholdene og pengeproblemene, men mest av alt det som det siste
året har gitt livet hans mening, Venke.
Romanen Enken av Helene Flood ble utgitt i 2023. Forlaget skriver på omslaget «Kan du stole på dine nærmeste? Kan du stole på deg selv?» Spørsmålet er om hovedpersonen i romanen, enken Evy Krogh, kan stole på sine nærmeste, herunder barna. Men ikke minst, kan hun stole på seg selv.
Ektefellen Erling dør etter et hjerteinfarkt. Hvorfor hadde han sluttet med hjertemedisinen som han brukte. Er årsaken til at Evy ikke kjenner til at Erling har endret testamentet at hun er i sjokk etter dødsfallet? I det hele tatt er det mange urovekkende forhold Evy ikke har oversikt over.
Etter hvert som jeg leser meg inn i livet til Evy, blir det
vanskeligere og vanskeligere å ta pause fra lesingen. Helene Flood skriver gode
og spennende bøker. Gleder meg til å lese romanen Nærmeste nabo som ble
utgitt i 2026.
Forlaget omtaler romanen slik:
«Det har vært flere nestenulykker
før Erling segner om på gaten og dør. Alene i det store huset sitter Evy, hans
kone gjennom førtifem år. Det er noe som ikke stemmer med ektemannens dødsfall.
Gjenstander forsvinner fra huset, de voksne barna holder ting skjult for henne,
og kjellerdøren som alltid er låst, står plutselig på klem. En gammel venn fra
Erlings ungdomstid dukker opp etter mange år og har noe å fortelle. Hadde noen
ønske om å skade Erling? Kan han ha blitt drept? Og vil den som var ute etter ham,
nå gå etter Evy?»
«Før Sonja var jeg et menneske med selvstendige
følelser, men ufullendt, et individ uten kontekst. Fra det øyeblikket hun ble
født, var livslykken min underlagt hennes. Helt fra starten og til etter hennes
død har jeg vært det hun er — lykkelig, ulykkelig, redd, lei meg, euforisk,
levende eller død. For når et barn går bort, tar det deg med seg. Det eneste
som blir igjen, er et vissent skall.
Tro om mødre har hatt det slik til
alle tider? Hjalp det rett og slett med en stor barneflokk? Var det lettere å
gi slipp på ett av seks barn fordi det var fem igjen? Var hjertene hardere og
livsviljen sterkere? Før var det en ulykke når en familie bare fikk ett barn, i
dag er det et valg man tar. Med bare ett barn beholder man mer av friheten, med
ingen barn er den grenseløs. Men har man ingen tilknytning, er ikke friheten
noe verdt.
Vi ettbarnsmødre er noen rare skapninger. Vi
investerer alle
våre forventninger og all vår kjærlighet i denne ene poden. Vi er vågale
gamblere, vi satser alt på ett kort. Og så: Rien ne vaplus.
Jeg tapte
spillet.»
Daniela Krien var en ukjent forfatter for meg da jeg leste
om romanen Mitt tredje liv i et innlegg på Facebook. Romanen ble utgitt
i 2024 og på norsk i 2026.
Romanens hovedperson er Linda. Vi møter henne etter at hun er flyttet på
landet. Hun sørger over datteren Sonja som ble påkjørt og drept. Som forlaget
beskriver: «Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver
hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.»
Forlaget skriver innledningsvis i sin omtale: «Hun hadde
alt, og hun mistet alt» Videre at Linda levde et drømmeliv og var lykkelig
gift med Richard før tragedien inntraff. Men er det riktig at hun mistet alt? Levde
hun et drømmeliv? Var hun lykkelig?
Linda forteller
hvordan hun opplevde barna til Richard da de var små. Skuffelsen over at Richard
ikke var interessert i at de skulle få et barn til. Forholdet til moren og
stefaren som ikke var det beste. Men ikke minst at det var sider ved Sonja som
hadde skuffet henne. Sonja «leverte» ikke som Linda forventet.
Natasja som Linda blir kjent med har datteren Nine på nitten
år som er autist, inkontinent og uten språk. Det å ha et slikt barn er en
livslang sorg i tillegg til alle bekymringer som følger med. Sammenlignet med
Natasja hadde Linda alt. Det at Natasjas vanskelige liv ikke vekker til live
flere tanker hos Linda, stiller jeg spørsmål ved.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med Linda og forstå valgene hun tar. Men jeg hadde håpet at erkjennelsen over egne feil og svakheter skulle tre litt mer frem i romanens andre del. Jeg savner motstemmer i romanens andre del. Noen utenfor familien som møter Linda med ærlighet,
stiller noen kritiske spørsmål og får henne til å «løfte blikket». Boken var
god, men jeg synes ikke forfatteren har benyttet det potensiale som er i denne
historien.
«Hun hadde alt, og hun mistet alt.
Linda lever et drømmeliv. Hun elsker jobben sin som kurator ved en kunststiftelse, hun er lykkelig gift med Richard og sammen har de datteren Sonja. Men så tar skjebnen alt fra henne: livet til hennes 17 år gamle datter, hennes egen helse og til og med nattesøvnen. Knust av sorg, flytter Linda på landet og gir slipp på alt det som tidligere definerte henne. Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.
Mitt tredje liv er en rørende
og forunderlig oppløftende roman om søken etter mening når alt faller fra
hverandre.»
Romanen Fortell meg alt (Tell
Me Everything) av Elizabeth Strout ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025 er
den åttende romanen jeg leser skrevet av Elizabeth Strout. Det
vi aldri sier som ble utgitt i 2025 gjenstår å lese. Bøkene er blitt så populære at jeg står på venteliste
for å få lånt romanen Det vi aldri sier, og anslått ventetid er 10 måneder.
I Fortell meg alt møter vi
igjen mange av personene vi har blitt kjent med i tidligere bøker som Bob
Burgess, Lucy Barton og Olive Kitteridge. Som en av anmelderne som er sitert på
bokomslaget skriver:
«Fortell
meg alt tar opp i seg hele hennes tidligere forfatterskap på et mesterlig vis…Hele
orkesteret er samlet: ingen spiller feil»
Sitatet over er fra starten av romanen. Å lese om Bob
Burgess og det gode han får til å skje, og da spesielt ved å ta på seg oppdraget
som forsvarer for Matthew Beach, fikk meg til å tenke på Odd Nordstogas nydelige
låt Ein farfar i livet skull' alle ha.
» Bob var tung om
hjertet mens han kjørte av sted. Han visste ikke helt hvorfor han hadde sagt ja
til å representere mannen, men det kjentes — igjen bare delvis bevisst — som om
det hadde noe å gjøre med det faktum at Bob det meste av livet hadde trodd at
han hadde drept faren sin, og at denne mannen kanskje hadde drept moren sin.
Bob manøvrerte bilen varsomt langs den smale veien; den var gjørmete og full av
hull, og man skulle ikke tro at noen bodde ved enden av den. Nakne og
eviggrønne trær bøyde seg over bilen mens han kjørte. Men så lå huset der: et
mellomstort, hvitt hus på tre etasjer, som lenge hadde trengt et nytt strøk
maling, og buskene foran vinduene var ikke blitt trimmet på årevis. En pistrete
forsytia gynget i vinden med de magre, bare greinene sine, like ved der Bob
parkerte bilen sin.
Kontrasten mellom Bob Burgess og den
selvopptatte Lucy Barton, er stor. Men de har i voksen alder fått et vennskap
som ektefellene til Bob og Lucy er glade for. At de har fått en venn å prate
med. Men allerede i det første møtet Lucy har med Olive Kitteridge observerer
noe annet:
Forlagets omtale:
«Det er høst i
Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han
forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor.
Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren
Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer
på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys
lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et
aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å
fortelle hverandre historier i Olives leilighet.
Fortell meg
alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og
det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor
følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som
Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid
kjærlighet.»»
«Når jeg begynner å skrive en ny bok er alle i
skriverommet mitt — fortiden, vennene mine, fiendene, leserne, og mest av alt
mine egne ideer; de er alle der. Men etter hvert som jeg fortsetter å skrive,
forlater de rommet, én etter én, og jeg blir etterlatt fullstendig alene. Til
slutt, hvis jeg er heldig, forlater til og med jeg rommet:
Jeg forlater rommet og faller,
for det å skrive er å falle. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver
tid er, og hver bok utvider meg som menneske. Jeg forstår mer om meg selv, om
andre mennesker, om verden; det er som om jeg kan romme mer ettersom jeg forstår
mer. På den måten vokser og forandrer jeg meg i skriveprosessen, og boka jeg
skriver, er et skritt mot noe jeg ikke vet om hvem jeg er, hvem jeg kan bli.
Jeg sitter helt alene, avsondret fra omverdenen, og blir et annet menneske.
Det går to år, eller ti, og når boka så er ferdig, må den
tynne huden som skrivinga krever, gjøres litt tykkere, for nå kommer alle som
forlot skriverommet mitt tilbake igjen, det vil si, inn i kjelleren på
Litteraturhuset, for eksempel, hvis jeg er så heldig å bli invitert til å
snakke om boka mi der. Fortiden min, vennene mine, kritikerne, leserne, én
etter én kommer de inn i skriverommet, og jeg må også være til stede, så jeg
kan fortelle om hva som egentlig skjedde.»
Boken jeg har kjøpt og lest Jeg
skriver for å bli et menneske inneholder scenesamtaler om litteratur som
Kjersti Annesdatter Skomsvold har hatt med andre forfattere på Litteraturhuset
i årene 2015 – 2024. Innimellom hver samtale er det personlige essays Skomsvold har skrevet om
skriving og lesing, om hvordan livet og litteraturen henger sammen og om hva
som utgjør et skriveliv. Forfatterne hun har samtaler med er Edvard St. Aubyn,
Josefine Klougart. Ture Erik Lund, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Han Kang,
Jenny Erpenbeck, Rachel Cusk, Sara Stridsberg og Elisabeth Strout. Med unntak
av Ture Erik Lund var alle forfattere jeg kjente til før jeg leste boken. Men
det er bare fire av forfatterne jeg hadde lest bøker av.
Essayene som er mellom hver samtale,
likte jeg veldig godt. De kan gjenleses uten noen grunn. Sitatet over er fra
det første essayet som er før samtalen med Edvard St. Aubyn.
Samtalene, her var min leseopplevelse
litt ymse. Noen deler av samtalene hang jeg med på. Men det var deler av samtalene
som var uinteressante for meg som ikke er forfatter. En av årsakene er nok at jeg ikke har lest
bøkene de samtaler om. Unntaket er samtalen med Elisabeth Strout. Jeg har lest nesten
alle hennes bøker. Derfor tror jeg at jeg likte denne samtalen så godt. Her en
smakebit fra samtalen:
«KAS: I Olive
Kitteridge har du en dedikasjon til moren din. Det står: «Til min mor, som kan
gjøre livet magisk og er den beste historiefortelleren jeg vet om.» Hva slags
historier fortalte moren din deg, og hvordan har hennes fortellinger påvirket
skrivinga di?
Es: Hun var
full av historier om såkalt vanlige mennesker, og det har jeg sagt en million
ganger: Jeg synes ikke noen er vanlige. Jeg synes vi alle er ekstraordinære.
Men hun snakket kanskje om noen hun hadde kjent for mange år siden, kanskje
noen som hadde bodd på samme sted som henne. Og det var ikke før jeg ble eldre
og virkelig begynte å se på teknikken i måten hun fortalte på, at jeg skjønte
at hun var så god til dette fordi hun kunne gå i den retningen, og så svinge
rundt og komme rett tilbake, og jeg skjønte at hun visste hva hun gjorde. Hun
gjorde ting veldig, veldig interessante.»
I
et intervju med Aftenposten i juni forteller Helene Flood om sin nyutgitte roman
Nærmeste nabo. Jeg leste romanen Terapeuten som ble utgitt i 2019
så langt tilbake som i februar 2020. Nå har jeg lest Elskeren som ble utgitt
i 2021. Ikke fullt så spennende som jeg synes Terapeuten var, heldigvis. Men en utrolig god roman synes jeg den er.
Jeg synes gode spenningsbøker kan bli ødelagt fordi
forfatteren legger inn en form for analyse på slutten. Jeg synes at forfatteren
godt kan overlate til meg som leser å analysere. På den måten kan jeg dikte videre.
F eks hva jeg tror kommer til å skje videre med disse menneskene jeg er blitt kjent med
i boken. På slutten av Elskeren kom det tilsynelatende en slik slutt som
jeg ikke liker. Men der lurte forfatteren meg. Tommel opp for den!
Fortellerstemmen i denne romanen er Rikke. Hun bor sammen med
ektefelle og barn i en firemannsbolig i Oslo. I etasjen over bor Jørgen og
familien.
«Du spurte meg om når jeg traff
Jørgen. Vil du tro meg om jeg sier at jeg ikke husker det? Det må ha vært en
gang i hagen, eller i trappeoppgangen, eller ved porten inn til huset, men jeg
har ikke noe minne om det. Sønnen min ble født rett etter at vi flyttet inn, og
han var prematur. Det var så mange avtaler på sykehuset, så mye å bekymre seg
for. Jeg sier ikke dette for å være unnvikende. Jeg mener det. Jeg husker det
rett og slett ikke.»
Når Jørgen blir funnet brutalt drept i leiligheten starter
et mareritt for Rikke. For de to har hatt et forhold som hun tror er en hemmelighet. Og fortsatt vil skal være en hemmelighet.
Gleder meg til å lese Enken av Helene Flood som ble
utgitt i 2024.
«Rikke jobber som forsker og
er lykkelig gift med ungdomskjæresten Åsmund. Sammen har de har barna Emma og
Lukas, og en leilighet i Oslos beste boligstrøk. Da familien var på visning i
firemannsboligen på Tåsen, falt alt på plass: her kunne livet bli helt perfekt.
Harmonien brytes da naboen i etasjen over blir funnet drept. Eller var den
brutt for lenge siden?
