Den svake viljen av Per Schreiner – hovedpersonen irriterte meg som stein i skoen

«Om morgenen får jeg sol inn i soverommet, som er lite, og kjøkkenet, som er nøyaktig like stort. Men bare en time omtrent, og bare i sommerhalvåret. Ideelt sett ville jeg bodd et sted med mer lys og en bedre utsikt, men det kommer ikke til å skje. Hvis jeg en dag må flytte fra denne leiligheten, kommer det til å bli til en dårligere leilighet, kanskje langt øst i byen.

Bolteløkka, området jeg bor i, er blitt dyrere mens jeg har bodd her, og har ikke vært rimelig så lenge jeg kan huske. Det er ingen mulighet for et menneske med min økonomi å kjøpe en leilighet i strøket. Selv en liten ettroms er langt utenfor min rekkevidde. Derfor må jeg leie dyrt, eller bo i min farmors leilighet hvor jeg bare betaler fellesutgiftene og strøm.»

Det er lenge siden en hovedperson har irritert meg slik den navnløse hovedperson i Per Schreiners roman Den svake viljen har gjort under lesingen. Romanen har tilleggstittelen En kjærlighetshistorie. Hadde sideantallet vært mer enn 179 hadde jeg ikke orket å lese den. 

Mulighetene for at mannen kan få bedre økonomi er svekket pga ryggskaden han har. Men, det må da være bedre å jobbe med hva som helst annet enn raidene han foretar sammen med naboen i loftsbodene til andre beboere. Det er så ufyselig å lese om. Selv håper han på arv for å forbedre egen økonomi. Det er tydeligvis ikke en tanke at noe av det de stjeler nettopp er arv som eierne ønsker å gi til sine etterlatte. Selv er han f… så heldig at han kan bo i en leilighet i Oslo med kun å betale fellesutgiftene og strøm.

Per Schreiner sier i dette intervjuet med Aftenposten at «Han mener eiendom er vår største statusmarkør: – Oslos boligmarked er dessverre ødelagt.»

Det har alltid vært dyrt å bo i Oslo. Da jeg flyttet til Østlandet var vi to personer i full jobb. Vi kunne ikke drømme om å bo i Oslo. Det var å finne seg en leilighet langt utenfor Oslo. Jeg pendlet til jobben i Oslo med tre ulike transportmidler hver vei. Det kan ikke være en menneskerett at en person med 50% uføretrygd og som ragger rundt som doffen å ha råd til å kjøpe leilighet der vedkommende ønsker. Dersom denne romanen er skrevet for at leserne skal synes synd på den tiltaksløse fjotten, da forstår jeg ingenting.

Forlagets omtale:

«En mann er på vei til en bisettelse. I kapellet rekapitulerer han store deler av sitt liv, og forsøker å forestille seg minnetalen han selv en dag vil få, uten helt å få det til. Livet hans mangler noe, men det er vanskelig å sette ord på hva. Han tenker tilbake på sitt korte og ganske mislykkede yrkesliv, på de avbrutte kjærlighetsforholdene og pengeproblemene, men mest av alt det som det siste året har gitt livet hans mening, Venke.

 «Tilbake til september, i fjor. Jeg var forelsket og så for meg en fremtid. Det forble uklart hva denne fremtiden skulle bestå i, men jeg visste at jeg ville ha Venke. Jeg innser at ordet ha blir feil i denne sammenhengen. Kanskje få, eller bli kjærester med. Uansett, jeg visste hva jeg ønsket meg og dagene fikk en retning.»

 Den svake viljen. En kjærlighetshistorie handler om vennskap, småkriminalitet og det å leve i sin farmors leilighet. Om en vilje som, i lengden, ikke er sterk nok. Om kjærligheten og manglende fremtidsutsikter. Men kanskje mest av alt, om gleden og den store lettelsen ved endelig å gi opp.»

Enken av Helene Flood – forfatteren forsetter å skrive gode og spennende bøker

 

Romanen Enken av Helene Flood ble utgitt i 2023. Forlaget skriver på omslaget «Kan du stole på dine nærmeste? Kan du stole på deg selv?»  Spørsmålet er om hovedpersonen i romanen, enken Evy Krogh, kan stole på sine nærmeste, herunder barna. Men ikke minst, kan hun stole på seg selv. 

Ektefellen Erling dør etter et hjerteinfarkt. Hvorfor hadde han sluttet med hjertemedisinen som han brukte. Er årsaken til at Evy ikke kjenner til at Erling har endret testamentet at hun er i sjokk etter dødsfallet? I det hele tatt er det mange urovekkende forhold Evy ikke har oversikt over. 

Etter hvert som jeg leser meg inn i livet til Evy, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta pause fra lesingen. Helene Flood skriver gode og spennende bøker. Gleder meg til å lese romanen Nærmeste nabo som ble utgitt i 2026.

Forlaget omtaler romanen slik:

«Det har vært flere nestenulykker før Erling segner om på gaten og dør. Alene i det store huset sitter Evy, hans kone gjennom førtifem år. Det er noe som ikke stemmer med ektemannens dødsfall. Gjenstander forsvinner fra huset, de voksne barna holder ting skjult for henne, og kjellerdøren som alltid er låst, står plutselig på klem. En gammel venn fra Erlings ungdomstid dukker opp etter mange år og har noe å fortelle. Hadde noen ønske om å skade Erling? Kan han ha blitt drept? Og vil den som var ute etter ham, nå gå etter Evy?»

Mitt tredje liv (Mein drittes leben) av Daniela Krein – romanen har et uutnyttet potensial

 

«Før Sonja var jeg et menneske med selvstendige følelser, men ufullendt, et individ uten kontekst. Fra det øyeblikket hun ble født, var livslykken min underlagt hennes. Helt fra starten og til etter hennes død har jeg vært det hun er — lykkelig, ulykkelig, redd, lei meg, euforisk, levende eller død. For når et barn går bort, tar det deg med seg. Det eneste som blir igjen, er et vissent skall.

Tro om mødre har hatt det slik til alle tider? Hjalp det rett og slett med en stor barneflokk? Var det lettere å gi slipp på ett av seks barn fordi det var fem igjen? Var hjertene hardere og livsviljen sterkere? Før var det en ulykke når en familie bare fikk ett barn, i dag er det et valg man tar. Med bare ett barn beholder man mer av friheten, med ingen barn er den grenseløs. Men har man ingen tilknytning, er ikke friheten noe verdt.

Vi ettbarnsmødre er noen rare skapninger. Vi investerer alle våre forventninger og all vår kjærlighet i denne ene poden. Vi er vågale gamblere, vi satser alt på ett kort. Og så: Rien ne vaplus.

Jeg tapte spillet.»

Daniela Krien var en ukjent forfatter for meg da jeg leste om romanen Mitt tredje liv i et innlegg på Facebook. Romanen ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.

Romanens hovedperson er Linda.  Vi møter henne etter at hun er flyttet på landet. Hun sørger over datteren Sonja som ble påkjørt og drept. Som forlaget beskriver: «Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.»

Forlaget skriver innledningsvis i sin omtale: «Hun hadde alt, og hun mistet alt» Videre at Linda levde et drømmeliv og var lykkelig gift med Richard før tragedien inntraff. Men er det riktig at hun mistet alt? Levde hun et drømmeliv? Var hun lykkelig?  

Linda forteller hvordan hun opplevde barna til Richard da de var små. Skuffelsen over at Richard ikke var interessert i at de skulle få et barn til. Forholdet til moren og stefaren som ikke var det beste. Men ikke minst at det var sider ved Sonja som hadde skuffet henne. Sonja «leverte» ikke som Linda forventet.

Natasja som Linda blir kjent med har datteren Nine på nitten år som er autist, inkontinent og uten språk. Det å ha et slikt barn er en livslang sorg i tillegg til alle bekymringer som følger med. Sammenlignet med Natasja hadde Linda alt. Det at Natasjas vanskelige liv ikke vekker til live flere tanker hos Linda, stiller jeg spørsmål ved.

Det er ikke vanskelig å ha sympati med Linda og forstå valgene hun tar. Men jeg hadde håpet at erkjennelsen over egne feil og svakheter skulle tre litt mer frem i romanens andre del. Jeg savner motstemmer i romanens andre del.  Noen utenfor familien som møter Linda med ærlighet, stiller noen kritiske spørsmål og får henne til å «løfte blikket». Boken var god, men jeg synes ikke forfatteren har benyttet det potensiale som er i denne historien.

 Forlagets omtale av romanen:

«Hun hadde alt, og hun mistet alt.

Linda lever et drømmeliv. Hun elsker jobben sin som kurator ved en kunststiftelse, hun er lykkelig gift med Richard og sammen har de datteren Sonja. Men så tar skjebnen alt fra henne: livet til hennes 17 år gamle datter, hennes egen helse og til og med nattesøvnen. Knust av sorg, flytter Linda på landet og gir slipp på alt det som tidligere definerte henne. Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.

Mitt tredje liv er en rørende og forunderlig oppløftende roman om søken etter mening når alt faller fra hverandre.»

Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout - forfatteren fortsetter å levere gode bøker

 

Romanen Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025 er den åttende romanen jeg leser skrevet av Elizabeth Strout. Det vi aldri sier som ble utgitt i 2025 gjenstår å lese.  Bøkene er blitt så populære at jeg står på venteliste for å få lånt romanen Det vi aldri sier, og anslått ventetid er 10 måneder.

I Fortell meg alt møter vi igjen mange av personene vi har blitt kjent med i tidligere bøker som Bob Burgess, Lucy Barton og Olive Kitteridge. Som en av anmelderne som er sitert på bokomslaget skriver:

«Fortell meg alt tar opp i seg hele hennes tidligere forfatterskap på et mesterlig vis…Hele orkesteret er samlet: ingen spiller feil»

Sitatet over er fra starten av romanen. Å lese om Bob Burgess og det gode han får til å skje, og da spesielt ved å ta på seg oppdraget som forsvarer for Matthew Beach, fikk meg til å tenke på Odd Nordstogas nydelige låt Ein farfar i livet skull' alle ha.

» Bob var tung om hjertet mens han kjørte av sted. Han visste ikke helt hvorfor han hadde sagt ja til å representere mannen, men det kjentes — igjen bare delvis bevisst — som om det hadde noe å gjøre med det faktum at Bob det meste av livet hadde trodd at han hadde drept faren sin, og at denne mannen kanskje hadde drept moren sin. Bob manøvrerte bilen varsomt langs den smale veien; den var gjørmete og full av hull, og man skulle ikke tro at noen bodde ved enden av den. Nakne og eviggrønne trær bøyde seg over bilen mens han kjørte. Men så lå huset der: et mellomstort, hvitt hus på tre etasjer, som lenge hadde trengt et nytt strøk maling, og buskene foran vinduene var ikke blitt trimmet på årevis. En pistrete forsytia gynget i vinden med de magre, bare greinene sine, like ved der Bob parkerte bilen sin.

Kontrasten mellom Bob Burgess og den selvopptatte Lucy Barton, er stor. Men de har i voksen alder fått et vennskap som ektefellene til Bob og Lucy er glade for. At de har fått en venn å prate med. Men allerede i det første møtet Lucy har med Olive Kitteridge observerer noe annet:

Forlagets omtale:

«Det er høst i Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor. Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å fortelle hverandre historier i Olives leilighet.

Fortell meg alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid kjærlighet.»»

Jeg skriver for å bli et menneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold – samtaler om litteratur og essays Skomsvold har skrevet

 

«Når jeg begynner å skrive en ny bok er alle i skriverommet mitt — fortiden, vennene mine, fiendene, leserne, og mest av alt mine egne ideer; de er alle der. Men etter hvert som jeg fortsetter å skrive, forlater de rommet, én etter én, og jeg blir etterlatt fullstendig alene. Til slutt, hvis jeg er heldig, forlater til og med jeg rommet:

Jeg forlater rommet og faller, for det å skrive er å falle. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver tid er, og hver bok utvider meg som menneske. Jeg forstår mer om meg selv, om andre mennesker, om verden; det er som om jeg kan romme mer ettersom jeg forstår mer. På den måten vokser og forandrer jeg meg i skriveprosessen, og boka jeg skriver, er et skritt mot noe jeg ikke vet om hvem jeg er, hvem jeg kan bli. Jeg sitter helt alene, avsondret fra omverdenen, og blir et annet menneske.

Det går to år, eller ti, og når boka så er ferdig, må den tynne huden som skrivinga krever, gjøres litt tykkere, for nå kommer alle som forlot skriverommet mitt tilbake igjen, det vil si, inn i kjelleren på Litteraturhuset, for eksempel, hvis jeg er så heldig å bli invitert til å snakke om boka mi der. Fortiden min, vennene mine, kritikerne, leserne, én etter én kommer de inn i skriverommet, og jeg må også være til stede, så jeg kan fortelle om hva som egentlig skjedde.»

 Under Coronapandemien oppdaget jeg Litteraturhuset i Oslo sine podkaster.  Samtaler som var gode å høre på for en pause fra det jeg bekymret meg for, særlig i begynnelsen av pandemien. Jeg har fortsatt med å høre på podcastene som anbefales. 

Boken jeg har kjøpt og lest Jeg skriver for å bli et menneske inneholder scenesamtaler om litteratur som Kjersti Annesdatter Skomsvold har hatt med andre forfattere på Litteraturhuset i årene 2015 – 2024. Innimellom hver samtale er det personlige essays Skomsvold har skrevet om skriving og lesing, om hvordan livet og litteraturen henger sammen og om hva som utgjør et skriveliv. Forfatterne hun har samtaler med er Edvard St. Aubyn, Josefine Klougart. Ture Erik Lund, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Han Kang, Jenny Erpenbeck, Rachel Cusk, Sara Stridsberg og Elisabeth Strout. Med unntak av Ture Erik Lund var alle forfattere jeg kjente til før jeg leste boken. Men det er bare fire av forfatterne jeg hadde lest bøker av.

Essayene som er mellom hver samtale, likte jeg veldig godt. De kan gjenleses uten noen grunn. Sitatet over er fra det første essayet som er før samtalen med Edvard St. Aubyn.

Samtalene, her var min leseopplevelse litt ymse. Noen deler av samtalene hang jeg med på. Men det var deler av samtalene som var uinteressante for meg som ikke er forfatter.  En av årsakene er nok at jeg ikke har lest bøkene de samtaler om. Unntaket er samtalen med Elisabeth Strout. Jeg har lest nesten alle hennes bøker. Derfor tror jeg at jeg likte denne samtalen så godt. Her en smakebit fra samtalen:

«KAS: I Olive Kitteridge har du en dedikasjon til moren din. Det står: «Til min mor, som kan gjøre livet magisk og er den beste historiefortelleren jeg vet om.» Hva slags historier fortalte moren din deg, og hvordan har hennes fortellinger påvirket skrivinga di?

Es: Hun var full av historier om såkalt vanlige mennesker, og det har jeg sagt en million ganger: Jeg synes ikke noen er vanlige. Jeg synes vi alle er ekstraordinære. Men hun snakket kanskje om noen hun hadde kjent for mange år siden, kanskje noen som hadde bodd på samme sted som henne. Og det var ikke før jeg ble eldre og virkelig begynte å se på teknikken i måten hun fortalte på, at jeg skjønte at hun var så god til dette fordi hun kunne gå i den retningen, og så svinge rundt og komme rett tilbake, og jeg skjønte at hun visste hva hun gjorde. Hun gjorde ting veldig, veldig interessante.»

 Jeg tenker at intervjuene også kan gjenleses. Men ikke før jeg har lest boken som er med i samtalen. Det har jeg planer om. F eks har jeg etter å ha lest intervjuet med Edvard St. Aubyn kjøpt Patrick Melroses- serien i en pocket-utgave. Boken består av romanene Glem det, Ikke bra, Litt håp, Morsmelk og Til slutt. Utgaven som jeg har kjøpt jeg på Finn er på vei til meg i posten og er på over 900 sider. Jeg krysser fingrene for at det ikke liten skrift i boken. Etter å ha lest bøkene de samtaler om tenker jeg at jeg henger bedre med på samtalen.

 

Elskeren av Helene Flood – slutten ble «prikken over i’en»

 

I et intervju med Aftenposten i juni forteller Helene Flood om sin nyutgitte roman Nærmeste nabo. Jeg leste romanen Terapeuten som ble utgitt i 2019 så langt tilbake som i februar 2020. Nå har jeg lest Elskeren som ble utgitt i 2021. Ikke fullt så spennende som jeg synes Terapeuten var, heldigvis. Men en utrolig god roman synes jeg den er. 

Jeg synes gode spenningsbøker kan bli ødelagt fordi forfatteren legger inn en form for analyse på slutten. Jeg synes at forfatteren godt kan overlate til meg som leser å analysere. På den måten kan jeg dikte videre. F eks hva jeg tror kommer til å skje videre med disse menneskene jeg er blitt kjent med i boken. På slutten av Elskeren kom det tilsynelatende en slik slutt som jeg ikke liker. Men der lurte forfatteren meg. Tommel opp for den!

Fortellerstemmen i denne romanen er Rikke. Hun bor sammen med ektefelle og barn i en firemannsbolig i Oslo. I etasjen over bor Jørgen og familien.

«Du spurte meg om når jeg traff Jørgen. Vil du tro meg om jeg sier at jeg ikke husker det? Det må ha vært en gang i hagen, eller i trappeoppgangen, eller ved porten inn til huset, men jeg har ikke noe minne om det. Sønnen min ble født rett etter at vi flyttet inn, og han var prematur. Det var så mange avtaler på sykehuset, så mye å bekymre seg for. Jeg sier ikke dette for å være unnvikende. Jeg mener det. Jeg husker det rett og slett ikke.»

Når Jørgen blir funnet brutalt drept i leiligheten starter et mareritt for Rikke. For de to har hatt et forhold som hun tror er en hemmelighet. Og fortsatt vil skal være en hemmelighet. 

Gleder meg til å lese Enken av Helene Flood som ble utgitt i 2024.

 Forlagets omtale av Elskeren.

«Rikke jobber som forsker og er lykkelig gift med ungdomskjæresten Åsmund. Sammen har de har barna Emma og Lukas, og en leilighet i Oslos beste boligstrøk. Da familien var på visning i firemannsboligen på Tåsen, falt alt på plass: her kunne livet bli helt perfekt. Harmonien brytes da naboen i etasjen over blir funnet drept. Eller var den brutt for lenge siden?

 Ettersom firemannsboligen inntas av politi og presse blir det vanskeligere og vanskeligere for naboene å holde hemmeligheter og ugjerninger skjult for hverandre. Drapet på Jørgen angår dem alle, ikke minst Rikke, og i takt med at etterforskningen skrider frem konfronteres hun med hvor lite hun egentlig vet om de som lever vegg i vegg med henne.

 Helene Flood fikk et internasjonalt gjennombrudd med debutromanen Terapeuten, som fikk strålende kritikker og ble nominert til Bokhandlerprisen. Med Elskeren befester Flood sin posisjon som en av landets ypperste spenningsforfattere og en fornyer av den psykologiske thrilleren.»

Vestersand av Ingeborg Arvola - en fascinerende historie

 

Jeg leste første roman i Ingeborg Arvolas serie om Brita Caisa Seipajærvi Kniven i ilden i januar 2023. På tross av at jeg likte roman veldig godt, har det tatt meg tre år før jeg nå har lest andre roman Vestersand. Jeg synes det er valgt en forside på boken som beskriver lyset i Finnmark i mørketida og antydningen til det som alle venter på: at den livgivende sola skal komme tilbake. 

Vestersand ble utgitt i 2024. Romanen starter med at Brita Caisa sitter i fengsel i Vadsø (Vesisaari). I samme fengsel sitter hennes kjære Mikko. De er fengslet hun fordi hun har et forhold til en gift mann, han for å ha forlatt ektefellen Gretha Lisa.  

«Tenk om han reiser hjem til Gretha Lisa på Askalaiset når han har sonet ferdig?

Hva har vel en mann som Mikkel Aska i fengsel å gjøre? Skrå-Hilma kalte ham storbonde med et smil i munnviken, men det er nettopp storbonde han er. Var. Med den beste gården i Neiden. Nå sitter han og ser på skitne gulv som dette, kanskje vender det seg i ham, alt sammen. Hvis Gretha Lisa da står utenfor og venter med nybakt brød under armen og en utstrakt hånd. Bedende. Bestemt, sier tule og tar hånda hans ... Et vindkast presser seg inn til oss, følelsen av draget i lufta er som Gretha Lisas fingre mot Mikkos underarm. Byttet bort alt det gode for noen netter i enga med gårdshjelpen. Jeg som har ungen uten å være gift. Jeg som ikke eier annet enn min Okkis bibel og min Ämmys sølje.

Hvis han og Gretha vil ha jenta mi når hun fødes, kommer de til å få henne, for selv har jeg ingenting. I magen min skrifter jenta stilling. Det roer meg. Jeg puster ut, uten å ha visst at jeg holdt pusten. «

Livet er tøft for de fleste menneskene som levde i Norge 1862. Vinteren i Finnmark kan være brutal. De sitter inn på vann og brød. Hun er sulten. Etterhvert slipper Brita Caisa ut av det iskalde fengselet. Hun er så heldig å ha en tante i Bugøynes (Pykeijä), tante Elsi.  Stedet hun og Mikko planlegger å bygge en tømmerpirttti.

Der det er hjerte er det husrom, dette gjelder for tante Elsi. Brita Caisa blir tatt godt vare på etter den tids standard. Men hun er ikke alene i stua:

«Da jeg trekker pusten for å takke, faller blikket mitt på alle de andre i stua. Rundt tante Elsi flokker ungene hennes seg, de leser et brev fra noen i gamlelandet, guttene peker på bokstavene, en av dem har lagt kinnet på hodet hennes, en annen hviler neven på morens skulder, jenta aker seg opp i morens fang, nå som hun endelig er ferdig med å gå til og fra, og har satt seg til. Nærmest meg sitter Salmi-Kalle og puskr med reparasjon av en sko der hælen skal få nytt feste. Han veksler mellom å se ned på arbeidet og opp på familien. Nitta Israelsdatter tråkker på rokken og tvinner fram ulltråd mens hun snakker med mannen sin Olof, og han snakker med henne, de er langt inne i sin egen samtale. Ved ovnen er gryta trukket til side, og Nils-Nils med leppa, den nye losjerende, sitter på krakken og spikker dyr ut av halvstore trestykker. De to lampene gir stua et fint lys selv om vinduene er svarte av mørketid og frostroser utenfor. Ved og torv ligger pent stablet ved ovnen, mer ligger klar i gangen, rett innenfor døra.»

Jeg lever meg inn i livet til Brita Caisa og menneskene rundt henne. Til tiden er det hjerteskjærende å lese om det som skjer. Og jeg tenker på hvor latterlig privilegert jeg er og hvor lett jeg sutrer over småting.

For en historie Ingeborg Arvala har skapt ved å dikte denne fortellingen med grunnlag i historiske kilder. For meg som har vokst opp i Finnmark er det enkelt å leve meg inn i hvor tøff tilværelsen var for de som emigrerte fra Finland for å få et bedre liv. Det er helt ukjent for meg at folk også utvandret til Amerika fra Finnmark og at kvenene var pionerer, og at utvandringen fra nord startet med to skuter som gikk fra Tromsø. I boken er det broren til Brita Caisa, Pehr, og hans familie som utvandrer. En annen latterlighet er at jeg lærte mer om faraoene i Egypt enn jeg lærte om Finnmarks historie da jeg gikk på barneskolen.

Boken Vestersand er på litt over 500 sider. Stor skrift og korte kapitler gjorde at jeg leste den i løpet av kort tid. Neste bok har tittelen Ulvespor. Når jeg leser forlagets omtale er jeg usikker på om jeg skal lese den. Blir det for brutalt for meg. Samtidig kjenner jeg meg så puslete når jeg tenker slike tanker.

Forlagets omtale:

«Vestersand er andre bok i den populære serien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Kniven i ilden, første bok i serien, vant norske leseres hjerter i 2022 og ble tildelt Brageprisen.

 

Vestersand tar oss med til Neiden og Pykeijä, til hvalfangst og amerikabåt, til sommerfiske og sauna, til livsfarlig sjalusi og stor kjærlighet.

 

Året er 1862. Brita Caisa slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem, en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita Caisa bærer i magen.»

Papirdukkene av Eva Fretheim - spenning til siste side

 

«Jeg har ikke noe behov for å fortelle dette, men jeg gjør det likevel, og jeg gjør det nå, slik at det er overstått. Kanskje jeg angrer senere, men da er det for sent. Det jeg skal fortelle om, ligger mange år tilbake; når jeg teller, kommer jeg til at det er nesten førti år siden. Likevel tenker jeg på disse tingene nesten hver dag, og mer og mer etter hvert som jeg blir eldre. Kanskje jeg har en slags tro på at hvis jeg forteller, vil det løse seg opp og forsvinne, enda jeg selvsagt vet at det ikke kommer til å skje. Men jeg håper likevel, at det vil slutte å avtegne seg foran meg som en transparent film, som tegnefilmene vi først så forlengs og deretter baklengs i bursdagsselskapene da jeg var liten, og baklengs var ekstra morsomt, for da skjedde det ting som ikke skulle kunne skje, og slik er det i min fortelling også. Det er kanskje derfor jeg forteller den, for å finne ut hvordan det kunne skje. Det koker ned til det spørsmålet. Hvordan kunne dette skje.»

Jeg nevnte krim-bøkene til Eva Fretheim til en bekjent. Han fortalte at han hadde lest boken jeg nå har lest: Papirdukkene og som sitatet over er fra.  Han hadde ikke lest Dronningland og Fuglekongen som jeg har gjort. Han synes ikke boken var en psykologisk triller slik en anmelder er sitert på bokomslaget.

Selv om jeg synes det var spennende å lese bøkene, vil heller ikke jeg kategorisere handlingen som en triller. Men jeg slukte Papirdukkene. Kan ikke huske å ha lest en bok så raskt på lenge. Samtalen fikk meg til å tenke på noe av det Kari Spjeldnæs skriver om tema i boken Lesekrise:

«To personer med felles bakgrunn som leser samme tekst samtidig, vil dermed ha ulike fortellinger om det de har lest. Tolkningen blir personlig. Den må jo bli det når det å skape mening av en tekst alltid handler om å kombinere den nye informasjonen som teksten gir, med noe vi allerede vet fra før. Nøkkelen til forskjellene ligger selvsagt ikke i teksten, den er den samme, enten det er du eller jeg eller en annen som leser den. Den er også maken når den leses for andre eller sjette eller sjuende gang av samme leser. Variabelen ligger alltid hos leseren i leserens tid. Hva leseren har opplevd, er engasjert i og får assosiasjoner til underveis, er avgjørende for hvordan lesingen fester seg og hva leseren tar med seg i minnet etterpå. Også den lesingen som finner sted når vi blar om til første side, like etter at boken er lest ut første gang, blir en annen. Personen som har lest teksten to ganger, er ikke den samme som etter første gangs lesing. Nye koblinger vil oppstå. Leseren vet allerede en del, og en ny gjennomgang legger til nye lag av innsikt.»

Papirdukkene ble utgitt i 2025. Fortsatt følger vi politietterforsker Vigdis Malstrøm og kollegaene. I denne boken blir det knuter på tråden mellom Vigdis og kollega Naima. Dette eskalerer når det tar tid å oppklare forbrytelsen. Vi blir bedre kjent med Malstrøms dårlige sider i Papirdukkene.  

Neste og siste bok Fretheim sålangt har skrevet i serien, er Kråketronen. Køen for å låne boken er lang. Men den er verdt å vente på. Jeg liker troverdig krim. Jeg synes ingen, verken politi eller mistenkte, er såkalte drittsekker. Alle har gode og dårlige sider. Like mye som det er interessant i å vite hvem som har begått forbrytelsen, er å vite hvorfor. Jeg liker å legge puslespill. Siste bit i puslespillet i Papirdukkene blir ikke lagt før på de siste sidene i boken.

Forlagets omtale av romanen:

«For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.

Dermed blir fortiden – en halvt glemt 1980-talls ungdomstid – blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.

Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler?

Vi har alle en historie som har vært avgjørende for hvem vi er blitt. Papirdukkene er en intenst spennende roman om en slik historie. Det er også en sylskarp psykologisk utforskning av skam, anger og hevn; og et svik så stort at det ikke er til å leve med.»

Doggerland av Agnes Ravatn - roman med et tidsaktuelt tema

 

"Så denne strategisamlinga», seier Filip, og grepet hans om handtaket på trillekofferten hardnar. «Det er eigentleg…

«Det er på høg tid, Filip», seier Myrna kort. «Eg er sytti år.»

Eg gløttar bort på Henny. Ho har bleikna ei aning i kinna, blæs luft sakte ut mellom leppene.

«De skal få installere dykk på romma», seier Jesper Holt og klappar hendene saman igjen, eit slags signaturklapp. «Me møtest til lunsj klokka 13 i restauranten.»

Det er lenge siden jeg satte meg opp på liste på biblioteket for å lese romanen Doggerland av Agnes Ravatn. Endelig var det min tur til å lese boken. Derfor er det tilfeldig at tema i den er en form for fortsettelse fra boken til Kari Spjeldnæs Lesekrise. Romanen var verdt å vente på. Agnes Ravatn leverer igjen. 

Det barna til Myrna og Gustav, tvillingene Filip og Henny, trodde skulle være feiring av Myras syttiårsdag, viser seg å være en strategisamling der de skal diskutere generasjonsskiftet i forlaget Høst som de eier, der alle jobber og Myrna er sjefredaktør. I tillegg er Edda, ektefellen til Philip som også jobber i forlaget, med på turen til Marholm Kysthotell. En overraskelse er at Henny har med seg Alver, som hun presenterer som sin kavaler. I tillegg har Philip og Edda med seg Mathias på 8 år som har med seg sin KI-assistent Nora på 19 år. Innesluttet og forsiktig som han er skal assistenten, som er plassert i øreklokkene han går rundt med, trene han på sosial samhandling.

 Det store spørsmålet er om familien klarer å bli enige om hvem som skal overta jobben til Myrna, Philip eller Henny, to personer som har ulikt syn på veien videre for forlaget Høst som er i en bransje som sliter. I tillegg, hvem har skrevet og sendt manuset til en bok til Edda, der handlingen avslører en stor hemmelighet hun har.

 Forlagets omtale av Doggerland:

 «I den mektige Høst-familien har forlagsverksemd vore livsgrunnlaget i generasjonar. No er det tid for eit skifte: Matriark og forleggar Myrna Høst nærmar seg pensjonsalder, og dei to barna hennar – den litterært gåverike Filip og den økonomisk orienterte Henny – posisjonerer seg begge for å ta over.

 Men når Myrna kallar inn familien til strategisamling på ei isolert øy i havgapet, er det ikkje berre framtida til forlaget som skal avgjerast. I utkanten av maktkampen står Edda. Ho er redaktør og gift med Filip - og meir innvoven i familieløyndomane enn nokon anar. Når det dukkar opp eit manuskript som trugar med å avsløre alt, er det duka for eit klaustrofobisk oppgjer mellom generasjonar, mellom litterære ideal og kommersiell overleving, og mellom løgn og sanning.  Korleis kan Edda bevare løyndomen sin når både forlaget og hennar eiga framtid står på spel?

 I denne skarpe og intense romanen utforskar Ravatn korleis makt, arv og løgner spelar seg ut i ei tid der sjølve eksistensen av litteraturen er truga.»

Lesekrise av Kari Spjeldnæs - en bok som minner meg på hvorfor det er så viktig for meg å lese bøker

 

«Jeg forsker og skriver om lesing, og er opptatt av hva som skjer med konsentrasjon og tilstedeværelse når oppmerksomheten utsettes for digitale fristelser i et bankende kjør. Mange andre aktiviteter forutsetter sammenhengende konsentrasjon over tid, som dataspill, matteoppgaver eller avansert matlaging. Når lesing likevel er det aller beste eksemplet jeg kan komme på, er det fordi det å lese er minste felles multiplum i det norske kunnskapssamfunnet. Det er ikke tilfeldig at det å lese er noe av det første elevene lærer på skolen. Gjennom leseopplæring trenes hjernen i å lære, som igjen blir en forutsetning for senere  kunnskapstilegnelse. All læring trenger et hode som følger med så lenge at ny informasjon fester seg og kan hentes fram senere. Lesing er mitt beste eksempel på en aktivitet som krever konsentrasjon, fordi det er den oppmerksomme tilstedeværelsen i teksten som gjør lesing til en meningsfull handling. Alle har dessuten et forhold til det å lese, enten det er som motvillige litelesere, dedikerte storlesere, eller noe midt imellom.»

De siste årene har statistikken vist en negativ trend med 2025 som bunnår hva angår leste bøker for egen del. Da er det det godt å komme over boken til Kari Spjeldnæs: Lesekrise. Som kan inspirere meg til å prioritere bøker fremfor andre tulleting. Boken har undertittelen Om lesing og konsentrasjon i en digital verden og ble utgitt i 2026. Så bra synes jeg boken er, at jeg etter ha lånt og lest den har kjøpt boken og leser den nå for andre gang.

«Hovedtrenden går mot mindre lesing, og et opplagt spørsmål blir om det gjør noe. Er det så farlig om lesing blir erstattet med andre måter å ta til seg innhold på? Jeg blir innimellom konfrontert med spørsmål om lesingens betydning: «Det virker som om du tar for gitt at det er viktig å lese. Er det så sikkert? Hvorfor skal vi lese?» Det er fristende å svare at lesing er det beste man kan gjøre for å lære nytt, forstå seg selv og andre, bli underholdt og holde hjernen i form. Basta. Men det holder ikke som svar på et alvorlig stilt og relevant spørsmål.»

Som for mange andre er mobiltelefonen noe av skylden for at konsentrasjonsevnen min er svekket. Men pandemien ble et veiskille for egen del. Da jeg ufrivillig havnet på hjemmekontor og alle bekymringene om hvordan det skulle gå med egen familie og verden, gjorde dette til at jeg ble nyhetsavhengig. Det første jeg gjorde når jeg våknet var å sjekke nyheter. Og det siste jeg gjorde om kvelden. Det var nok av «eksperter» som uttalte seg og ble sitert. Når vi kunne gå tilbake på jobb, sa jeg ja takk til hjemmekontor deler av uka. Før pandemien lå jobb PC på kontoret. Nå har jeg den tilgjengelig hele uka. Får jeg en tanke om en sak jeg jobber med, er det for enkelt å logge på og bli slukt inn i jobb. Det er derfor flere årsaker til at jeg har lest færre bøker de siste årene.

Boken til Spjeldnæs minner meg på hvorfor lesing av bøker har vært så viktig for meg. En siste smakebit fra boken:

«Litterære tekster gir unik tilgang til andre menneskers tanker. Karakterer trer fram gjennom hva de sier og gjør, hvordan de kler seg og hvem de omgås, altså ytre beskrivelser som ligner på dem vi kan gi av folk vi møter og observerer. Men i tillegg deler litteraturen de innerste hemmelighetene menneskemøter sjelden gir tilgang til. Gjennom handling og karakterer som får liv i en litterær tekst, viser forfatteren hva som er mulig. Ikke bare hva som er mulig å gjøre med og mot hverandre, men også hvordan det kan tenkes og blir tenkt, ble tenkt og kanskje kunne ha vært tenkt. 

Forfatteren trenger ikke å stå til ansvar for sine karakterer. Litterære karakterer representerer kanskje forfatteren, men ofte ikke. Litteratur viser likevel fram ekte tanker, reaksjoner og følelser. Handlingsforløpet kan være surrealistisk, usannsynlig, overnaturlig eller utspille seg Oernt fra virkeligheter vi kjenner, men likefullt opptrer det vesener med tanker og følelser som vi kan forstå og ofte gjenkjenne. Forfattere tester ut menneskelig væren i litteratur.»

oss til å bli lesere igjen.»

Forlagets omtale

«Lesekrise er blitt en samtidsdiagnose. Fra å være et varsko over dårligere resultater på internasjonale tester av leseferdighet i skolen, er lesekrise blitt et begrep som sammenfatter voksende uro over hva som skjer med lesing, konsentrasjon og oppmerksomhet. Studenter leser ikke pensum. Voksne skroller heller på mobilen eller ser tv-serier, framfor å sette seg til med en bok.

 

Denne boken handler ikke om leseløft og leselystaksjoner, eller krav om flere bøker i skolen. Disse initiativene er viktige og bør følges opp, men er altså ikke temaer her. Boken handler istedet om hva lesing er, hva lesing gjør med oss, og løfter fram verdien av å lese lange tekster. Om boken ikke tilbyr en enkel løsning på lesekrisen, så beskriver den hva som går tapt, og skisserer enkle handlinger for å få oss til å bli lesere igjen.»

Fuglekongen av Eva Fretheim - prisene for denne romanen er fortjent

 

«Mamma ringte meg rett før jeg skulle gå av vakt og fortalte at Love var død. Hun ropte det inn i øret mitt, uten noen innledning. Jeg gikk inn på kundetoalettet og låste døra. Stankelbeinene stanget mot det lille vinduet øverst på veggen over meg, de slepte de dinglende beina under seg, for tunge for sin egen kropp. Jeg så på dem mens mamma prata, stemmen hennes var krakilsk, nesten jublende. Hun gjentok de tre ordene flere ganger, som om hun trengte å høre dem selv. Love er død. Etter at vi hadde lagt på, sto jeg der fortsatt, ute av stand til å gjøre noe. Jeg skrudde på springen og skylte håndleddene i kaldt vann, så bøyde jeg meg fram og lot vannet renne over ansiktet, vasket vekk all sminken. Det var akkurat som om årene jagde gjennom meg, alle årene jeg har levd, som å bli sugd baklengs inn i en tunnel.»

Sitatet over er fra første side i krimromanen Fuglekongen av Eva Fretheim. For meg en svært god oppfølger til Dronningland som jeg leste for 2 uker siden.

Fuglekongen ble utgitt i 2024 og med denne romanen vant Fretheim Rivertonprisen- Den-gylne-revolver 2024 og Glassnøkkelen 2025. Her fra juryens begrunnelse for å gi Fretheim Rivertonprisen 2024:

«Fretheims andre kriminalroman er et nedtonet psykologisk drama, der tilsynelatende tilforlatelige hendelser skjer under stort trykk, der skjulte relasjoner og sammenhenger ulmer, og hemmeligheter gradvis og uunngåelig avdekkes. Gjennom korte, effektive kapitler skriver forfatteren elegant og ubesværet med nydelig avgrensing og timing.»

Det stopper aldri å overraske meg hvordan mennesker kan holde på fæle hemmeligheter, lyve, nekte og fortrenge faktum, selv når det ligger oppe i dagen. Dokumentaren Hvorfor hater alle My Martens som fortsatt er på NRK,no er et eksempel. Selv når My Martens konfronterer vedkommende som har stalket henne i mange år, med kamerateam på slep, nekter vedkommende.  Som TV seer er det patetisk og nifst å være vitne til.

For forfattere som Eva Fretheim som skriver gode og velkomponerte bøker er det bare fantasien som setter grenser for hva en krimroman kan handle om. Hun skriver så uanstrengt og troverdig at jeg lar meg rive med fra første til siste side. Tredje roman i serien med politietterforsker Vigdis Malmstrøm er Papirdukkene som jeg gleder meg til å lese.

 Forlagets omtale av Fuglekongen: 

«Da Lars Ove Jansen - på folkemunne kjent som Love - blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro - og panikk. For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst? 

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene - og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

På sitt elegante, uanstrengte vis skriver Eva Fretheim frem et gripende psykologisk drama, og beviser for alvor hvorfor hun er en forfatter norske krimlesere bør kaste seg over.»

Min bokverden av Kerstin Ekman - om noen av bøkene som har betydd mest for forfatteren

 

«I den historiske virkeligheten og knapt tjue år etter romanfortellingens begynnelse, siktet våre foretaksomme forfedre seg inn på øya Lindisfarne på Northumbrias nordvestlige kyst. For de kristne var den en hellig øy med et stort og rikt kloster. Her gikk de nå tungt bevæpnet i land og plyndret klosterbygningene for vin og alt spiselig. Kostelige gullbroderte kapper som ble båret foran alteret, sølvbegre og gullgjenstander ble slept av sted, hellige bilder likeså. Munker ble drept, og de som ikke var for hardt skadet, ble tatt som slaver. Det var en total katastrofe for den lille øya.

Jeg leste en gang at disse røverne i sin merkantile listighet tok med seg liket av sankt Cuthbert i kisten for å selge den hellige abbedens og eremittens levninger lenger nede i landet. Den kilden har jeg mistet, og kanskje var det en skrøne. Slike oppsto etter katastrofen. En del kan man nok tro på. Sankt Cuthbert ligger begravd i katedralen i Durham, mye lenger nede på den nordøstlige kysten, så liket ble i hvert fall flyttet. Av hvem, eller hva det kostet, vet vi ikke.»

Sitatene over er fra kapitlet Stormen og gnisten i boken Min bokverden av Kerstin Ekman utgitt i 2023 og på norsk i 2025. Bildene tok jeg på en tur til Lindisfarne (også kalt Holy Island) son ligger utenfor kysten av Norrthumberland (England). Et fantastisk sted og jeg var der en høstdag med nydelig vær. Anbefales. 

I 2013 leste jeg Ekmans Grand Finale i svindlerbransjen, og i 2023 Løpe Ulv og Guds barmhjertighet, første roman i trilogien Vargskinnet. Men den boken som jeg husker best er Hendelser ved vann. Den leste jeg så langt tilbake som i 1996. Boken var god, men skremmende å lese.

«Det er fint å tenke på verdenene som finnes i bokhyllene. Dem kan jeg alltid gå inn i. For bøkene har jeg den samme følelsen som jeg hadde da jeg var barn. Det er så mye tett nærvær i dem. Djevelen kommer haltende på bukkefoten sin etter Hjalmar Söderberg i Hjärtats Oro. Pierre Bezukhov virrer rundt i palasset der faren ligger for døden. Heinrich Heine står i den tyske tollen på reise fra Frankrike og tollbetjenten roter etter forbudte bøker i bagasjen hans. Men smuglergodset sitt har han i hodet, så han kan hånflire av nidkjærheten deres. Josef sitter naken og flørter med månen i Josef og hans brødre, og faren kommer vandrende med en lang stav i hånden for å ta en alvorsprat med yndlingssønnen som er på religiøse villspor. I Olle Hedbergs Dockan dansar, klockan slår venter fruen i huset på at de endelig skal ringe fra kontoret og si: Grossisten døde nettopp.»

Sitatet over er fra kapitlet Hvordan skal man lese?. I kapitlet Ta vare på det du ser skriver hun om boken Bannlyst av Selma Lagerlöf. Der gode venninner fikk forfatteren Selma Lagerlöf til å forandre historien slik at den ble noenlunde appetittlig. Ekman skriver at hjelpen hun fikk ikke var til fordel for romanen.

Ekman skriver at for henne er opprinnelsen til en historie er alltid et syn:

«Et lite blått telt med sovende mennesker på et sted der jeg aldri før hadde sett et telt. Tanken som dukker opp, er stygg: det ville vært lett å drepe menneskene der inne med en kniv rett gjennom teltduken.»

I slutten av kapitlet Ta vare på det du ser  skriver Ekman:

«Jeg kan ikke lære et annet menneske å skrive. Men én ting vet jeg: Slipp ikke noen inn i manuskriptet ditt. Der er din hemmelighet og ditt tilfluktssted. Så lenge ingen andre har rørt ved ordene, er alt mulig.

Og hvordan lærer man å skrive? Man må selvfølgelig ha et medfødt talent for å dikte opp og god språkfølelse. Men ellers er mitt råd: Les en god bok. Du har hele verdenslitteraturen til rådighet.»

Jeg er glad for at Ekman ikke slapp inn venninner eller andre inn i manuskriptet til Hendelser ved vann som står i bokhyllen min. Det er en roman som står på lista for gjenlesing. Særlig etter at jeg så filmatiseringen av boken. Det gjør også Min bokverden, og da tenker jeg på deler av boken. For jeg synes ikke alt hun skriver om var like interessant å lese om. 

I kapitlet Blir man klok av å lese? skriver Ekman om Thomas Manns bok Trolldomsfjellet. Jeg har ikke lest bøker av Thomas Mann og Trolldomsfjellet har et sideantall som advarer meg om å lese den. Ekman har lest romanen flere ganger og skriver dette om gjenlesning og å lese tykker bøker:

«Er det dumt å gi seg i kast med så tykke og gode bøker så tidlig i livet at man ikke helt kan forstå dem? Det tror jeg ikke. Man kommer jo inn i en fascinerende verden, og man kan vende tilbake til den og forståelse av mye man ikke skjønte i første omgang. Hver gjenlesning åpner nye rom i historien. Og i beste fall åpner den ukjente rom inne i en selv.»

Forlagets omtale av boken:

«Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese, nå skriver hun om det hun har lest. I 24 kapitler speiler hun sitt eget liv gjennom lesningen av noen av de bøkene som har betydd mest for henne, fra Ibsen og Bronte til Sandel og Roth. Hun skriver om bøker som venner, bøker som gav trøst og om hvordan skriving og lesning henger uløselig sammen. Hun skriver om vår samtid, om naturtap, krig og om hvorfor et kyss på en benk i regnet i Stadtsparken i Stockholm gjorde at Kerstin Ekman aldri fikk lest Kong Ødipus.

Den perfekte gave til alle som elsker bøker, en bok du vil forsvinne inn og aldri ha lyst å komme ut av igjen. En bok som får deg til å ville lese og lese.»

 

Dronningland av Eva Fretheim - god krim - ser frem til å lese Fuglekongen

 

«Lyset falt skrått inn i møterommet, det sto et tre utenfor vinduet med blanke lysegrønne blader. Alle satt helt stille mens Naima gikk gjennom hvem den døde kvinnen i bilen var. Det var skummelt fort gjort å oppsummere et helt liv, å få alt presset inn i noen korte setninger, men uten at disse setningene røpet så mye om hvordan det egentlig var, hvordan det føltes å hete May-Britt Lange, å være 42 år, barnehageassistent, ha en 12 år gammel datter som hun ikke bodde sammen med, bo i en leilighet i underetasjen av et bolighus, ha foreldre som ikke var i live og en søster som bodde i Oslo. Å dø alene i en bil som treffer fjellveggen akkurat der en gårdsvei svinger ut på riksveien, å oppleve at alt blir klippet tvers over, slik at trådene kuttes i løse lufta, sånn.»

 Eva Fretheim bor, som meg, i Moss og jobber som journalist i Moss Avis. I 2022 debuterte hun som krimforfatter med romanen Dronningland. Romanen er den første i en serie på foreløpig fire bøker med politietterforsker Vigdis Malmstrøm i hovedrollen. Neste bok i serien, Fuglekongen, er på lista over bøker jeg skal lese når den er ledig på biblioteket. Jeg har store forventninger til neste bok etter å ha lest Dronningland.

Dronningland er en type krim jeg liker å lese. Selv om jeg har lest mye positivt om Eva Fretheims bøker hadde jeg ikke forventet at jeg, som leser lite krim, skulle like den så godt. Boken er spennende. Den har en handling som er troverdig. Både hva angår etterforskningen og hvordan de ulike aktørene i historien møter politiet. Det er god fremdrift uten å være heseblesende.

Vi kan ofte lese og høre naboer som er i vantro når brutale drap skjer på bygda. «At slike grusomme handlinger skjer her», sier de til journalistene. «Her som det er så stille og fredelig». Men drap og forsvinninger skjer også på bygda. Jeg vokste opp der en av våre nærmeste naboer forsvant sporløst og aldri er blitt funnet. Spekulasjonene var mange. Var hun drept, i så fall, hvem kunne gjort det. Hadde hun rømt. Begått selvmord. Utsatt for en ulykke, Innimellom dukket forsvinningen opp som en historie i ukeblader. Nå er det mange år siden forsvinningen. De som eventuelt kjente til hva som skjedde med henne er døde alle sammen. Men jeg antar at det er flere enn meg som fortsatt lurer på hva som skjedde.

I romanen til Eva Fretheim er de bedre utstyrt til å finne ut av hva som er årsaken til May-Britt Langes død:

«De var fire personer i rommet. Vigdis, som var etterforskningsleder i saken. Naima Saleem, krimetterforsker som var kommet hit til stasjonen som nyutdannet for åtte år siden.

Hun satt med blikket på PC-skjermen og leste opp det de visste om den døde kvinnen. William Lund, nyansatt, fra Oorårets kull på Politihøgskolen, satt med laptopen oppslått i fanget og tok notater. Da han hadde fortalt at han ikke gjorde noe særlig annet på fritida enn å spille dataspill, streifet det Vigdis at det kanskje var håp for hennes egen sønn. Lent mot veggen satt Bård Jensen, krimtekniker og gammel ringrev. Han hadde vært her på stasjonen i en årrekke, gjennom hele omleggingen av krimteknikken, fra analogt til digitalt. Vigdis' erfaring var at det skulle temmelig mye til for å sette Bård i bevegelse, men når han først kom opp i tempo, var han tilsvarende vanskelig å stoppe.

Nå så hun på kroppsspråket hans at han gjerne Ville prate. Han hadde fått May-Britt Langes Dodge Dart inn i garasjen dagen før og holdt på til seint på kveld. Men han måtte vente. Vigdis så på kollegaene:

Jeg syns vi skal angripe dette helt åpent, med utgangspunkt i tre hypoteser. Det kan ha vært en ulykke. Det kan ha vært et selvdrap. Eller, det kan ha vært påført henne. For eksempel ved at noen har presset henne av veien. Foreløpig kan vi ikke utelukke noe, og jeg foreslår at vi begynner med å lete bredt etter fakta som kan styrke, svekke eller utelukke disse hypotesene. Vær så god, Bård?

Bård slo på PC-en, som var koblet til storskjermen på veggen. Han fant fram til et foto fra ulykkesstedet, tatt fra riksveien.»

Forlagets omtale:

«En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.

Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.

Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?

Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.

Med Dronningland har Eva Fretheim skrevet en krimroman utenom det vanlige. I et elegant, fortettet språk fortelles en historie om sjalusi, hevn, begjær og løgn – og om dronningers uunngåelige skifte.»

Demokrati til salgs av Thomas Spence - boken for den som interesserer seg for politikk og samfunsutvikling

 

«For kommunikasjonsstrategene er en viktig del av jobben å ha store ører og oversikt over snakkisene i pressemiljøet. Og gode relasjoner til sentrale journalister i alle store redaksjoner. Da må de oppsøke arenaene hvor journalistene oppholder seg. For politiske journalister er det ett sted som peker seg ut: pressebordet i stortingsrestauranten.

Aps parlamentariske leder Einar Førde ansatte i 1986 journalisten Svein Dybing som kommunikasjonssjef i stortingsgruppen. Førde brød seg ikke om at Dybing spydde ut pressemeldinger som ingen gadd lese eller publisere. Arbeidsinstruksen var kort og grei:

— Den viktigste jobben din er å sitte ved pressebordet i stortingsrestauranten og følge med på hva journalistene snakker om, og hva de tenker. Og så skal du komme til meg og fortelle hva de har sagt og er opptatt av, forteller Dybing.

Slik er jobbeskrivelsen langt på vei også i dag. «Bordet» er pressebordet i stortingsrestauranten. Norges viktigste politiske ryktebørs. Her møtes journalister, stortingsrepresentanter, statsråder, rådgivere og spinndoktorer til lunsj, diskusjon og sladder.»

Det er en stund siden jeg leste om boken til Thomas Spence Demokrati til salgs med tilleggstittelen Myter, metoder og knep i kommunikasjonsbransjen. En av mange bøker jeg har notert på huskelista jeg har opprettet på bibliotekets nettside. Nå er den lånt og lest. Selv om det å lese en faktabok tar tid og det ikke er alt som er like interessant å lese om, var boken til Spence utgitt i 2025 virkelig verdt å lese. Boken anbefales for boklesere som er interessert i politikk og samfunnsutvikling. 

Sitatet innledningsvis er fra kapittel 4 Slik jeg jobber strategene i partier og organisasjoner i underkapitlet Kjenn en journalist. Venner og fiender blant journalistene. Her fra kapittel 4 i underkapitlet Sitatsjekken;

«En gang sendte jeg et intervju til sitatsjekk hos finansminister Siv Jensen. Jeg fikk det tilbake med masse strykninger og endringer. Men ved en inkurie returnerte de e-posten med navnene på alle som hadde vært involvert i kopifeltet. Det viste at seks statssekretærer, kommunikasjonsfolk og byråkrater hadde vært involvert. Den eneste som deltok i intervjuet — finansministeren selv — hadde ikke vært med på departementets «sitatsjekk» av sjefens uttalelser.

— Det verste eksempelet på sitatsjekk er de som sender over et skriftlig svar, og så skal de ha sitatsjekk. Det er en mistillit til at man kan redigere, sier Aftenposten-kollega Solveig Ruud. Hun forteller om noe annet alle reportere har opplevd: Byråkraten ber deg oppgi på e-post hva du vil spørre om når du ber om intervju. Så risikerer du å maile frem og tilbake i dagevis og/eller få en e-post tilbake, kanskje like før deadline, med delvis svar på spørsmål.

— Da sitter du der med det du har. Tiden er ute. Det er politikernes beste våpen for å avskjære en vanskelig sak, sier Ruud.

Sitatsjekken har est ut til å kunne bli et nytt intervju. En omkamp eller ekstraomgang Oernt fra intervjuets opprinnelige funksjon. Og hvor statsrådene involverer byråkrater for å kvalitetssikre at de ildce har dummet seg ut. Det fører tidvis til et ugjennomtrengelig fagspråk. Det er så langt fra den opprinnelige betydningen av sitatsjekk at journalister oftere bør avvise dem.»

Forlaget om boken til Thomas Spence

Hvem styrer egentlig samfunnet? Bak politiske vedtak og nyhetsoppslag skjuler det seg ofte et maktspill der kommunikasjonsbyråer og strategiske rådgivere trekker i trådene. Dette er historien om hvordan politikk utformes utenfor offentlighetens lys, gjennom lekkasjer og nøye planlagte budskap.

Thomas Spence har i 40 år fulgt utviklingen på nært hold som politisk reporter, London-korrespondent, presseråd i FN-delegasjonen og leder i Norsk Journalistlag. Han viser hvordan journalister påvirkes, og hvordan ressurssterke aktører kan kjøpe seg makt og innflytelse. Han tar deg med bak kulissene i den politiske mediehverdagen hvor budskap spisses, historier vinkles og maktposisjoner sikres.

Med skarpt blikk og inngående kunnskap viser forfatteren hvordan strategisk kommunikasjon har blitt politikkens usynlige hånd - og hvilket parti som er stormester i spillet. Når beslutninger fattes på bakrommet, blir spørsmålet uunngåelig: Er det partiene og demokratiske institusjoner som styrer Norge, eller PR-maskineriet?