Levende begravd (Bill Bryson - Edgar Allan Poe - Helge Ingstad)

Kilde: horrorpedia.com – det står her at historien til Edgar Allan Poe er filmatisert flere ganger

Det er ikke alt man opplever i løpet av et år er like hyggelig å tenke tilbake på. I juni måtte jeg ta den tunge veien til dyrlegen for å få den gamle hunden min med alskens plager avlivet. Å avlive dyr er aldri noe som blir en vanesak. Jeg var selvsagt både stresset og utafor, dyrlegen som var nyutdannet, virket usikker. Hun lyttet og lyttet på han. Jeg spurte flere ganger om hun var sikker på at han var død. 

Jeg kom til å tenke på opplevelsen hos dyrlegen da jeg leste boken jeg skrev om i innlegget:

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting 

Bill Bryson skriver at frykten for å bli levende begravet grep om seg – en frykt som Edgar Allan Poe i 1844 utnyttet med stort hell i historien The Premature Buriel. I dag som mange hungrer etter skummelt lesestoff, burde det vært mulighet for relansering av historien.

«Katalepsi, en lammelsestilstand der offeret bare synes å være død, men i virkeligheten er ved bevissthet, ble datidens mest fryktede sykdom. Aviser og populære magasiner var fulle av historier om folk som led av lammelser. Et velkjent tilfelle var Eleanol Markham fra staten New York som skulle begraves i juli 1894 da del plutselig kunne høres engstelige lyder inne fra kisten. Lokket ble løftet av, og Markham ropte: «Herregud, dere begraver meg levende

Til sine redningsmenn fortalte hun: «Jeg var ved bevissthet hele tiden mens dere forberedte begravelsen. Det var så redselsfullt at det ikke lar seg beskrive. Jeg kunne høre alt som foregikk, selv da noen hvisket utenfor døren.» Men uansett hvor mye hun prøvde å gjøre anskrik, var hun helt hjelpeløs. Av 1200 døde som av ulike årsaker ble gravd opp igjen i New York mellom 1860 og 1880, var det det seks som viste tegn til hardhendt behandling eller annen uro etter gravlegging...

...Så mange ble nesten sykelig besatt av frykten for å bli gravlagt før tiden at det ble laget et eget ord for det: tafefobi. Forfatteren Wilkie Collins la hver kveld et brev på nattbordet som inneholdt en stående instruks for testene han ønsket utført hvis han skulle bli funnet i tilsynelatende død tilstand. Andre ga beskjed om at hodet måtte kappes av eller at hjertet måtte fjernes for gravlegging for å avlive (om vi kan bruke det ordet) all tvil. En forfatter foreslo å etablere «vente-likhus» der de døde kunne oppbevares noen dager for å se om de virkelig var døde og ikke bare uvanlig stille. En mer oppfinnsom mann konstruerte en innretning til bruk for den som lå i kisten. Hvis den døde skulle våkne, kunne han trekke i en snor, og det åpnet seg en lufteventil og ringte i en klokke og ble viftet med et flagg over jorden. Det ble stiftet en Forening til forhindring av tidlig gravlegging i Storbritannia i 1899, og en tilsvarende amerikansk forening året etter. Begge foreningene foreslo at det måtte foretas en rekke krevende undersøkelser attestert av lege før en person kunne erklæres ugjenkallelig død. Det skulle blant annet holdes et varmt strykejern mot den dødes hud for å se om det dannet seg blemmer. Flere av disse testene inngikk faktisk i pensum på legestudiet en periode.»

En annen bok jeg leste om tema var:

Apache-indianerne - jakten på den tapte stamme av Helge Ingstad - så fjern fra vår tid at det er som å lese et eventyr

I kapitlet Glimt av gammelt og nytt skriver han:

«Apachene har en redsel for sykdom og død. Når sykdommen kommer gir de op. Utover det å tilkalle medisinmannen gjør de praktisk talt intet for den syke, som de nærmest skyr; i de færreste tilfeller søkes det hjelp ved reservatets sykehus. Er det åpenbart at sykdommen er alvorlig, kan de ikke få patienten i jorden fort nok, stundom skjer det for fort. Pastor Guenther, som stundimellem budsendes når indianere skal begraves, forteller: En gang var han tilkalt for å foreta en begravelse. Han kom til stedet hvor hull var gravd i jorden og kisten stod rede med liket i. Han forrettet, og lokket blev løftet av kisten for at slekten skulde få kaste et siste blikk på liket. Da reiste den «døde» sig i kisten og protesterte.Han levde syv år efter. En annen gang skjedde noe lignende med et lite barn som begynte å gråte da kisten skulde senkes i jorden. Kanskje ikke alle har vært så heldige å våkne op i tide.»

Makabert å lese. Som mye av det som var i apasjenes kultur jf. boken til Ingstad.  

Jeg har heldigvis en hund til. Men selv om det er samme rase, har den helt ulik personlighet enn Rufus hadde - her er bilde av han et av de første årene han bodde hos oss: 

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting (At Home. A Short History of Private Life)

Boken til Bill Bryson, Hjemme – En kort historie om de nære ting, lånte jeg først av biblioteket. Men etter å ha lest noen sider kjøpte jeg den. Den er på 570 sider inkl register og ble utgitt i 2010 og på norsk i 2012.

Det er den første boken jeg har lest av den amerikanske forfatteren Bill Bryson som har bodd mesteparten av livet i England. Det blir ikke den siste – jeg ble veldig begeistret av denne innholdsrike boken. Men ikke minst at han har humoren som jeg synes for mange forfattere som skriver faktabøker mangler. Som gjør at temaene de skriver om blir unødvendig kjedelige og oppramsende fakta

Det er sitt eget hus, en tidligere prestegård i England, nærmere bestemt i Nordfolk, som er utgangspunkt for denne boken. Han tar oss gjennom historien ved å bevege seg fra rom til rom i huset. Men først skriver han om året prestegården ble bygd, 1851, det året verdensutstillingen i London ble arrangert, og byggingen av Crystal Palace i Hyde Park. Det var sjefsgartneren ved Chatsworth House, Joseph Paxton, som var arkitekten bak det usedvanlige byggverket. Og det er det som er gjennomgående og begeistrer meg, hvor iderike mange mennesker var på denne tiden. Kjenner at jeg får energi av å lese om alt de utviklet og fant opp. Idag virker det som om de fleste mennesker trives best i stadiet at de skal nyte. Jakten på lykken. Som er en kortvarig affære. Men kanskje det er fordi det er det media skriver om – det har ikke nyhetens interesse at man skriver f.eks om forskning og utvikling. Om oppfinnsomme mennesker med fremdrift.

I samme kapittel skriver han om prestene som i denne perioden var rike og drev mest alt annet enn å være prester. Inntektene de hadde kom ikke fra Kirken, men fra leieinntekter og tiende. Det var ikke krav at man var ordinert til prest for å få en stilling i kirken.

«For landsens prester var pliktene svært løst definert. Fromhet var ikke noe absolutt krav, det var ikke engang forventet. For å bli ordinert som prest i den anglikanske kirken krevdes universitetsutdannelse, men de fleste prester hadde studert klassisk språk og litteratur, ikke teologi, og hadde dermed heller ingen opplæring i å holde prekener, gi åndelig veiledning og trøst eller på annen måte opptre som gode kristne. Mange gadd ikke engang skrive prekener, de kjøpte bare en stor bok med ferdigskrevne prekener og leste opp en hver uke.

Selv om det ikke var tenkt sånn, ble resultatet at det oppsto en klasse med velutdannede, velstående mennesker som hadde massevis av tid til overs. Følgelig begynte mange av dem å sysle med underlige ting. Aldri før hadde en gruppe mennesker drevet med et så variert utvalg fortjenestefulle sysler, som de på ingen måte var ansatt å drive med.«

Forfatteren gir oss eksempler. En prest hadde dårlig fremmøte til gudstjenestene og bygde om halve kirken til hønsehus. Han ble også en selvlært autoritet innen språkvitenskap og utga verdens første ordbok i islandsk. En annen prest oppfant vevemaskinen som la grunnlaget for den industrielle revolusjonen.

I neste kapittel, Stedet, skriver han om den dyktige, men noe underlige professoren Vere Gordon Childe som ble ekspert på tidligere folkegruppers liv og levnet. Her gir han plass til en humoristisk faktaopplysning:

«Han var langt fra den fødte praktiske arkeolog, for å si det mildt. En kollega, Stuart Piggott, noterte seg nesten himmelfallen Childes «manglende evne til å forstå arkeologiske funn i felten, og metodene for å ta vare på, gjenkjenne og tolke dem». Nesten alle de mange bøkene han skrev, var basert på lesning mer enn på praktisk erfaring. Og de mange språkene han behersket, kunne han bare delvis. Han kunne lese dem uten problemer, men hadde sin helt egen uttale, som ingen som faktisk snakket språket, forsto. En gang han var i Norge og ville gjøre inntrykk på kolleger, skulle han bestille bringebær, men fikk servert tolv øl.»

'

I kapitlet Hallen skriver han om alle de enorme husene, herregårdene og slottene som ble bygd. Et av husene han er innom er Lanhydrock House i Cornwall som jeg besøkte i 2010 - helt utrolig fint sted både utvendig og innvendig - privat foto: 

En av dem som bygde i stor stil var Henrik VIII. Hans datter Elizabeth I fant at det var billigere å reise på besøk til andre, og la dem ta regningene ved reisene sine.

«Kongeferder ble nesten alltid hilst med en blanding av begeistring og nervøsitet av dem monarken ville besøke. På den ene siden bød de på en glimrende anledning til begunstigelse og sosialt avansement, men på den andre siden var de forferdelig kostbare. Den kongelige husholdningen talte opptil 1500 mennesker, og en god del av dem - 150 eller så i Elizabeth Is tilfelle - deltok i det kongelige reisefølget under hennes årlige ferder. Vertskapet der hun kom, måtte ikke bare bruke uhyrlige summer på å bespise, innlosjere og underholde en hær av bortskjemte og privilegerte mennesker, de måtte også regne med en god del nasking og skader på hus og eiendom, foruten enkelte mindre helsebringende overraskelser. Da hoffet til kong Charles II forlot Oxford omtrent i 1660, klaget en av dem, som var igjen med forståelig sjokk og vantro over de kongelige gjestene hadde etterlatt «sine ekskrementer i alle kroker, i skorsteiner, arbeidsværelser, kullhus og kjellere.»»

I kapitlet Kjøkkenet skriver han om den populære kokeboken til Elizabeth Beeton:

«Beeton gjorde det klart fra første side at det å drive en husholdning var en alvorlig og humørløs affære. «Som med hærens øverstkommanderende eller en bedriftsleder, slik er det også med husets frue,» erklærte hun. Bare noen linjer før hadde hun hyllet sitt eget uselviske heltemot: «Jeg må åpenhjertig innrømme at hvis jeg hadde visst på forhånd at denne boken ville koste meg så mye arbeid, hadde jeg ikke vært så modig å gå i gang med den,» skrev hun, og ga leseren en følelse av mismot og skyld.

Tittelen til tross feier Book of Household Management gjennom sitt angivelige emne på bare 23 sider. De øvrige nesten 900 sidene er viet matlaging. Men enda så mye hun skriver om det som foregikk i kjøkkenet, var ikke Beeton så veldig begeistret for matlaging, og hun holdt seg så vidt mulig unna sitt eget kjøkken. Man behøver ikke lese mye av oppskriftene for man aner at det er slik – for eksempel når hun påstår at pasta skal kokes i en time og tre kvarter. I likhet med så mange av sine landsmenn og sin generasjon var hun dypt mistenksom overfor alt eksotisk. Det er bare «de som ikke har fordommer mot terpentin» som liker mango, skrev hun. Hummer syntes hun var «heller ufordøyelig» og «ikke så næringsrik som den antas å være». Hvitløk var «motbydelig». Poteter var «mistenkelige; mange av dem er narkotiske, og mange er skadelige». Ost mente hun bare egnet seg for stillesittende personer - hun sier ikke hvorfor - og da bare «i meget små mengder». Særlig måtte man unngå skimmelost, siden dette var soppvekst. «Generelt», tilføyde hun en smule tvetydig, «er ting i forråtnelse ikke sunt å spise, ett sted må grensen gå». Verst av alt var tomat: «Hele planten har en ubehagelig lukt, og når saften varmes opp, gir den fra seg en damp så mektig at den kan forårsake svimmelhet og oppkast.»

Vel, vel – verden er gått videre kan man si. Ihvertfall på kostholdsområdet.

Slik beveger Bill Bryson seg fra rom til rom og ulike temaer. Imponerende hvor mange temaer han er innom. Hvor mange interessante mennesker han er innom. Mange glemt for ettertiden selv om de har bidratt til velstanden vi kan meske oss med i dag. Som var få forunt i 1851, det året prestegården ble ferdigbygd. En av de beste faktabøkene jeg har lest. Lærerik, interessant og krydret med lun humor. En bok som har fått gode kritikker. Noe hadde jeg lest om før, men det meste var ukjent. Jeg leser gjerne flere slike bøker – skrevet av Bill Bryson eller andre.

De jeg ikke var klar over at den som har bygd det indre skjelettet til Frihetsstatuen, var samme mann som tilskriver Eiffeltårnet: Alexandre Gustave Boenichausen-Eiffel. Private bilder fra sommeren 2013 og 2014: