«Som et visst annet sted er det et
hus med mange rom. Det har funnet plass til så mange slags mennesker — store
menn og mindre menn, sterke menn og svake menn, dydige menn og umoralske menn,
heldige menn og uheldige menn. Og vi har attpå til måttet hoppe over alle de
bra menn som burde ha vært der, men aldri slapp inn.
Historien synes alltid å ha hastverk
og kan vel ikke være så nøye på det, mens tiden maser videre.
Det er et hus av historie og
skjebner. Og skjebnene der inne blir igjen en viktig del av historien om Storbritannias
og britenes liv på godt og vondt — nå som før og så langt fantasien greier å
strekke seg fremover.
Over den slitte trappen, inn bak den
svarte døren.»
Hadde jeg under
oppveksten hatt skolebøker som klarte å fremstille historien slik Richard
Herrmann gjør det bl a i boken jeg nå har lest, Bak den svarte døren – Historier, mennesker og politikk i Downing
Street, så hadde jeg kanskje valgt en annen yrkesvei enn det jeg gjorde. Uansett;
jeg stortrives hver gang jeg kan ta frem en bok han har skrevet om engelsk
historie. Sitatet over er slutten av boken på 300 sider.
Boken ble
utgitt i 1970 og den som har gått inn den svarte døren i 1970 er Edward Heath
fra den konservative leiren. Etter det er også kvinner gått inn døren, og den
som er statsminister i Storbritannia i dag er Theresa May og hun gikk inn døren
i 2016. Mye har skjedd mellom 1970 og 2016. Storbritannia er nå på vei ut av
EU; i 1970 var de på vei inn i Fellesmarkedet:
«Etter to franske avslag i 1960-årene
gjør Storbritannia nå sitt tredje forsøk på å komme inn i Europa. Det snakkes
om den mest skjebnesvangre avgjørelsen i britenes historie, og britene selv er
på langt nær kommet til klarhet over om de kan eller vil ta den omstilling som
et forpliktende samarbeid i Europa vil føre med seg — i politisk, økonomisk, sosial
og ikke minst menneskelig forstand.
Under depresjonen som slo inn over
britene mens deres imperium ble rigget ned og de økonomiske sorgene syntes å ta
overhånd, var det en tendens til å se britenes rolle for fremtiden i mer dystre
farger enn nødvendig var.
Resonnementet var undertiden at når man ikke tellet
som før i den aller største verdenshusholdningen, fikk man slå seg til ro i det
lille format, som en britisk utgave av Sveits eller Sverige som holdt seg for
seg selv og var seg selv nok.
Men Storbritannia kan, også økonomisk,
fremdeles måle seg med hvilket som helst land på den andre siden av Kanalen. Og
politisk har britene en erfaring, en tradisjon av rimelighet og en evne til å
jevne ut motsetningene som kunne gi dem en viktigere rolle å spille for Europas
fremtid enn de selv kanskje er klar over mens tvilen ennå river i dem.»
Boken jeg
har lest begynner slik:
«Del er et hus britene er på fornavn med. De
kaller det bare nummer ti, som greier seg lenge for den mest berømte adressen i
verden.
Innpå femti statsministre har bodd
der til nå, siden den aller første av dem — Sir Robert Walpole - fikk gratis
bolig inne i den trange gaten, bare et stenkast fra parlamentet, for 250 år
siden. Men da hadde huset med den skakke, svarte døren stått der i over hundre år
og det var fullt av historie og historier allerede.
Som offisiell bolig for landets
fremste menn er nummer ti nokså usle greier, nesten som et uthus å regne
sammenlignet med Kreml i Moskva, Det hvite hus i Washington eller Élyseépalasset
i Paris.»
Richard
Herrmann tar oss med på en reise bakover i historien. Om de menn som har oppholdt
seg der; deres bakgrunn, personlighet og hvordan de håndterte den rollen de ble
tildelt. Noe har jeg lest om tidligere i bøker skrevet av forfatteren og andre
forfattere. Det er alltid gøy å lese om fiendskapet mellom Gladstone og
Disraeli, og fiendskapet mellom Gladstone og dronning Victoria. Og motsatt,
dronningens gode forhold til Disraeli.
«Man kunne ikke tenke seg større
motsetninger. Disraeli var den praktiske, skruppelløse realpolitikeren.
Gladstone var full av bibelsteder og betraktet sin politikk som en religiøs
misjon.
Da Disraeli fikk overtalt dronningen
til å la seg utrope til keiserinne av India, fnyste Gladstone: «Vi burde ha vært
spart for et slikt vulgært sirkus.»
Disraeli sa engang i parlamentet:
«Det er forskjell på et uhell og en ulykke. Hvis Gladstone faller i Themsen, er
det et hendelig uhell. Men hvis noen trekker ham opp igjen, er det en ulykke.»
Da Dizzy la på det siste, skrev han til
dronningen at han bare hadde ett ønske — å få kysse hennes hand enda en gang.
«Som jeg trodde,» sa Gladstone, «han
er falsk selv i døden.»
Det måtte gå hardt for seg når de to
grunnleggerne av moderne britisk politikk braket sammen.
Fordi Gladstone var idealisten med
de høye moralske kravene til seg selv og andre, og fordi Disraeli var den jordnære
realisten som gikk med på en politisk handel når han så at regjeringen og
landet — og han selv — hadde fordel av det, er det gjerne Gladstone som går av
med seieren og de pene ordene når man sammenligner de to.
Men når man tar for seg de praktiske
følgene av deres politikk på lengre sikt, vurderer det de to utrettet for
ettertiden, er det slett ikke så enkelt.»
En annen
kjenning er selvsagt Churchill som jeg har lest om i mange bøker. En som jeg
kjente lite til var William Pitt den yngre:
«I vår egen tid, mot Hitler, var det
Winston Churchill.
For halvannet hundre år siden, mot
Napoleon, var det William Pitt — den yngre, blir han gjerne kalt, for å skille
ham ut fra hans berømte far som hadde dominert britisk politikk i flere
slektledd, nesten helt fram til det øyeblikk da den begavede, selvbevisste sønnen
var klar til å overta der faren hadde sloppet.
Sammenligner man de to epokene det
her er tale om — trusselen fra Napoleon og trusselen fra Hitler — er det påfallende
hvor like de var, nesten identiske på mange vis.
I begge tilfelle hadde fienden på
den andre siden av Kanalen lagt storparten av Europa under seg. Svære hærer sto
klar til å dra over de 30 kilometer med vann som hadde velsignet Storbritannia
med trygghet i nesten tusen år.
«Hold Kanalen åpen for meg i tolv
timer,» sa Napoleon, «det er alt jeg trenger.» Han fikk dem ikke. Til slutt
mistet han tålmodigheten og; satte sine soldater— «la grande armee» — på marsj østover
i stedet.»
Historien er
ikke skrevet slik mange som skriver slike bøker velger; oppramsing av fakta til
det kjedsommelige. Richard Herrmann skriver den med en lettbenthet, klokskap og
glimt i øyet. Og ikke minst; han greier å komprimere et faktagrunnlag som en
kan bruke tusenvis av sider på til 300 sider.
Det er så
mye jeg kunne sitert, men jeg slutter her med en siste smakebit.
«Historie er i grunnen en fortelling om
oppbrukt tid, om hendinger og mennesker som kommer oss uklart i møte, drar
forbi og stivner for alltid. Men selv fortiden trenger tid på seg til å størkne,
få sin endelige form.
Når vi skal åpne og lukke den svarte
døren i nummer ti Downing Street for siste gang, må vi nok fare i ned mer lempe
enn ellers. Mangt av det som er hendt der inne siden den annen verdenskrig,
virker fremdeles direkte inn på det som skjer rundt oss i dag, og var egen
vurdering av denne ferske fortiden
vil svinge hit og dit ennå en stund, alt
etter som vi opplever vår egen tid.»
Cliffs of Moher - Irland