Da er det ikke mange timene igjen av april. Ingen flere
bøker blir lest ferdig denne måneden. Jeg leser Brødrene
Karamasov avFjodor
Dostojevskij, og når jeg er ferdig med den er høyst uklart. Jeg er
kommet til side 205 (Annen del) i boken som er på litt under 1 000 sider.
Vel, det var et sted i begynnelsen jeg tenkte: hva i all verden er det jeg har
begitt meg inn på! Jeg er nå kommet over en «kneike», og har pr nå ambisjon om
å komme gjennom den. Noe langt innlegg
har jeg ikke planlagt å skrive om Brødrene Karamasov. Men som alltid er det
alltid noe å sitere. Her er et eksempel:
"Å føle seg
forurettet kan jo være meget behagelig, ikke sant? Og selv om vi vet at
det ikke er noen som har fornærmet oss, og at det er vi som har gjort en
mygg til en elefant, så blir vi straks fornærmet, fornærmet inntil velbehag,
helt til det føles som en sann fornøyelse, og dermed oppstår det ofte et
virkelig fiendskap."
Som motvekt leser jeg innimellom i en bok om nordiske ugler: Nattens lydløse jegere av Felix Heintzenberg
& Tom Schandy. Den er fantastisk bok, både tekst og bilder. Selv om april har vært kaldt og våt er det
tepper av hvitveis rundt omkring. Et sitat fra boken som beskriver årstiden vi er
midt i nå:
«Når øynene ikke er i stand til å
utforske skogens oppvåkning, tar de andre sansene over. En søt, fuktig duft av
mose og blomstrende hvitveiser trenger inn i luktesansen. Etter den lange
vinteren er hvert åndedrag en svært følelsesmessig opplevelse, en bekreftelse
på naturens kraft, dens skjønnhet og livets stadige fornyelse. «
Fire av bøkene jeg leste i april var biografiske på en eller annen måte.
Jeg liker veldig godt å lese biografier. Det gjorde også Franz Kafka.
Kafka elsket bøker og
favorittbøkene var biografier. Sitat fra biografien om Kafka som jeg har
skrevet flere innlegg om:
«Men
midt i den eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett
konstant: hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som
synes å ha opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om
de berømte eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og
uavkortede detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt
det rotet og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale
mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som alltid
hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på
virkeligheten, var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand
til å sette den ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra
vogge og til grav. For en person som gang på gang følte seg lammet av angst og
ubesluttsomhet, må det ha ligget en viss trøst i dette. «
Link til innleggene jeg skrev om bøkene jeg leste
i april:
For egen
del er det å innrømme at selv om jeg har likt mye av musikken til
Bruce Springsteen, har jeg aldri vært noen super-fan. Ikke har jeg anlegg for å bli det, verken overfor musikere eller andre kjendiser. Etter å ha lest biografien er jeg blitt betatt av Bruce Springsteen og musikken hans.Muligens fordi jeg
samtidig har lyttet til musikken hans og sett videoer der han fremfører låter. Bruce
Springsteen har en fantastisk utstråling på scenen, og det er forståelig
hvordan han er blitt en slik stjerne. Men artisten har også sine mørke sider, og det er noe av det en kan lese om i biografien.
Tro om
Franz Kafka ble betatt av menneskene han leste om. Han leste mange flere biografier
enn meg og var et hakk mer følelsestyrt enn denne leser. Men ikke hadde de
noen konge av rock,n‘roll da Kafka levde. Hva den mannen gikk glipp av.
Biografien Bruce av Peter James Carlin ble utgitt i
2012 og for første gang i Norge i 2013. Jeg har kjøpt og lest biografien på 500 sider inspirert av Ingalill som har bloggen Moshonista. Hun var ikke like heldig med sitt
valg av bok som jeg var. Det kan du lese her: Drunk and happy.
«Denne
kritikerroste biografien er den første på 25 år som er skrevet med Springsteens
egen medvirkning. Forfatteren har hatt fri tilgang til hovedpersonen, familie
og bandmedlemmer og skildrer en tøff arbeiderklasseoppvekst, et kronglete
kjærlighetsliv og en mann besatt av å lykkes.
Med
tekster som snakker til hjertet og musikk som snakker til kroppen, har
Springsteen fylt stadioner verden rundt og solgt 120 millioner album siden
1970-tallet. Han er bunnløst ærlig i sangene sine, men hemmelighetsfull når det
gjelder sitt eget liv. Carlin tegner et portrett av en mann som både kjemper
med sin egen berømmelse og som ofrer alt for publikum. «
Jeg fikk
biografien i posten for over en uke siden. Men da var jeg godt i gang med å
lese Kaci – min mamma som jeg måtte
lese ferdig. Det er noen likheter mellom Bruce Springsteen og Kaci Kullmann
Five. Bruce ble født i 1949 og Kaci i 1951. Begge var fan av Elvis og Beatles.
Begge var ungdommer da 1968-generasjonen herjet. Men det meste er ulikt. Der
Kaci tok avstand fra det 1968’erne stod for, var Bruce mer delaktig i opprøret:
«Det
komiske her var selvsagt at Bruces ville sveis og klær ikke sa noe som helst om
hvilke dårlige vaner han hadde. Han var nedknuget av besteforeldrenes merkelige
liv og hatet farens røyking og drikking, så Bruce var for glad i følelsen av
kontroll til at han ville risikere å destabilisere seg selv med dop, alkohol og
psykososialt anarki. Så mens foreldregenerasjonen syntes han så ut som en
friker på grunn av håret, gjorde Bruces sta og edruelige vaner at han skilte
seg ut fra de sløve hippiene han hang sammen med. Og mens tenåringen Bruce
klarte å mønstre energi nok til å bry seg litt om politikk og de antiautoritære
strømningene i tiden, var ikke interessen hans spesielt filosofisk eller intellektuelt
basert. «Det var veldig virkelig», sier Bruce. «Generasjonsmessig var alt
politisert. Jeg kjente ingen som ikke iallfall lot som om de var interessert.
Hvis du ikke var det, måtte du finne en eller annen måte å posere på.» Og i
Freehold var en utradisjonell sveis og blomstrete skjorte utenpå buksa nok til
at du ble en skyteskive.»
Bruce
Springsteen vokste opp i Freehold i New Jersey. Faren Doug hadde hatt en tøff
oppvekst. Søsteren Virginia på fem år ble påkjørt og drept av en lastebil, og foreldrene til
Doug, Fred og Alice, kom seg aldri over tapet av datteren. Doug
gikk rett og slett for «lut og kaldt vann» - særlig de første årene av livet. Foreldrene
til Doug så ikke utdannelse som noe viktig:
«Fred
og Alice var helt klare på at det ikke var noen vits i å satse på noen form for
utdannelse, ikke noen vits i å strebe etter en fin jobb. De var fullstendig
uinteressert i prestasjoner, for ikke å snakke om bøker, kultur og alt annet
som ikke skjedde akkurat her og nå. Så hvis Doug hadde lyst til å bli boende i
huset deres og sløve vekk livet sitt, passet det dem perfekt. Han var, tross
alt, barn av sine foreldre.»
Inn i denne
atmosfæren av likegyldighet flyttet Bruce som ble født i 1949 sammen med
foreldrene Dough og Adele, og søsteren Ginny (Virginia). Bruce ble behandlet
som en solkonge av bestemoren. Ginny interesserte hun seg ikke for:
«Det
var en rolle jeg var forventet å spille», sier Bruce. «Jeg skulle erstatte
barnet de mistet. Det gjorde at det ble en komplisert følelsesgreie, og følelsene
kom ikke rett fra hjertet mitt. Vi (Ginny og Bruce) var symbolske figurer, og
det kan være en stor byrde for et barn. Og det ble vanskelig for alle sammen.»
Bruce ble så oppslukt av besteforeldrenes intense oppmerksomhet at han etter
hvert trodde at det var dem, og ikke de egentlige foreldrene hans, som var mor
og far. «Det var følelsesmessig veldig incestuøst, og mange ulike
foreldreroller skled over og inn i hverandre. Hvem som bestemte, og de ulike ansvarsområdene
man hadde, var veldig forvirrende for et lite barn. Jeg visste aldri hvem jeg
skulle være lojal mot. Og da var det allerede gått altfor langt. Det var for
sent å snu.»
Det var
Adele som sørget for at Bruce begynte på skole. Doug uttrykte ingen meninger om
det, men besteforeldrene erklærte at de ikke så noen hensikt i å ta utdannelse
all den tid han ikke ville ha bruk for den. Adele følte seg helt satt på
sidelinjen i sønnens liv:
«...og
hun var mer enn lei av å spille den pliktoppfyllende kona i et så kaotisk miljø.
Adele tok en avgjørelse. «Jeg sa til mannen min: 'Vi må komme oss ut herfra'»,
sier hun. Hvis Doug var uenig, vant han ikke diskusjonen. Da de fikk nyss om at
noen slektninger skulle flytte ut av tomannsboligen sin i Institute Street 39, bare
tre og et halvt kvartal øst for huset til Fred og Alice, tok de over leiekontrakten
og flyttet inn noen dager senere.
I
dag sier Bruce at det var den eneste måten moren kunne gi familien sin et tilnærmet
normalt liv på.»
Men den
gang opplevde han den brå forandringen som grusom. Selv om Bruce gjorde hva han
kunne for å tilpasse seg på den kristne skolen, slet han med å sosiale
relasjoner. Han var en einstøing, alltid alene, tankene hans var helt annet
sted og han hadde et veldig levende indre liv. På grunn av sin sta væremåte ble
han ydmyket av de strenge nonnene ved skolen og klassekameratene moret seg over
han. Det var ofte Adele hentet han på rektors kontor ved slutten av skoledagen.
Senere har Adele angret på at hun plasserte han på den katolske skolen; hun
burde forstått at Bruce var annerledes.
Bruce sier
at Elvis var en pioner for en ny type mann, og at alle endret oppfatning om alt
etter det: raser, sex, kjønnsroller, hvordan man kunne se ut, hva man hadde på
seg. Plutselig var det kult å være annerledes. Også Beatles satte spor.
Bruce
kjøpte en gitar. Faren hatet gitarspillingen. Men ikke moren. Første juledag
1964 lå den en elektrisk Kent- gitar under juletreet som hun hadde kjøpt for
penger hun hadde lånt. Når han ikke var på skolen eller hørte på musikk spilte
han gitar, opptil ti timer pr dag. Det første bandet han ble tatt opp i fikk
han sparken fra. Han lærte seg flere sanger og ble tatt opp i bandet Castilles
som han var med i frem til 1968.
"Da
Bruce en kveld traff en radmager, rappkjefta gitarist fra Shadows på Hullaballo
Club i Middeltown i New Jersey, trengte de ikke snakke lenge sammen før han
skjønte at han hadde truffet en rock,n roll-sjelefrende."
Dette var i
1966 og gitaristen var Steve Van Zandt. Som har fulgt han opp gjennom
karrieren. Som mange andre musikere har gjort.
Bruce
beskrives som en intelligent, men akademisk uinteressert elev. Men han uttrykte til venner at han var fast
bestemt på å studere. Bruce som likte å skrive fortalte kameratene i det nye
bandet Earth at han hadde lyst til å gå på journalisthøyskolen. Colleget der
han gikk var redd for hva andre colleger og universiteter var blitt rammet av:
opprør, protester og opptøyer. De var derfor ute etter elever som skilte seg ut
og holdt øye med dem. En av dem var Bruce. Ikke minst pga det lange håret. Enten
imponerte han sine medelever eller så skremte han dem, ingen turte kødde med
Bruce. En i bandet forteller at Bruce var veldig hyggelig, morsom, intelligent
og med enorme musikkunnskaper, og at han var fryktløs på scenen.
«Han
virket utsultet, og med de slitte klærne, det lange krøllete håret og den loslitte
gitarkassa, så han enda mer sjuskete ut enn resten av det sjuskete klientellet
på Upstage»
Det er
beskrivelsen av Bruce når han første gang kommer for å spille på nattjamming på
Asbury-Park-klubben i 1969. I dag sier han at planen var å gi dem bakoversveis.
Det gjorde han, og dette ga grunnlaget for at bandet Child, som etterpå endret
navn til Steel Mills ble startet. Bandet ble en suksess. Bruce drakk Pepsi når
andre drakk øl. Han knarket ikke. Han var 22 år før han smakte alkohol. Damene
falt for den lokale stjernen, til og med den skamroste musikeren Janes Joplin.
På denne tiden hadde foreldrene til Bruce flyttet fra Freehold til California sammen
med lillesøsteren Pamela som han savnet. Samtidig som han kjente en lettelse
over å ha ristet av seg foreldrene. Det ga han muligheten til å finne sin egen
vei. Våren før de reiste var faren mye dårlig, og det skjedde mye rart,
forteller Ginny, og antyder at faren var bipolar.
Stuart
Mills med Bruce som frontfigur, hadde suksess. Etterhvert kom med Van Zandt med
i bandet og erstattet en av musikerne som ble for opptatt med å ruse seg. Men
en konsert som ble stoppet av Middeltown-politet ble begynnelsen på slutten for
bandet:
«For
Bruce, som fylte 21 år bare noen dager etterpå, fikk konserten store konsekvenser.
Han hadde tilbrakt brorparten av kvelden med å bli hyllet av nok et stort og
entusiastisk publikum. Men den stygge avslutningen på konserten, og
Middletown-politiets ivrige brutalitet, gjorde dypt inntrykk. «Disse politiske
greiene med Steel Mill», sa han til Tom Cohen noen dager senere, og tenkte på
alle låtene han hadde skrevet om å stanse krigen, unnslippe myndighetene og
forandre verden. «Vi snakker alltid om revolusjonen, men ingen bryr seg
egentlig. Ingen gjør noe. De vil bare snakke om det.» Den neste revolusjonssangen
Springsteen skrev, antagelig med hjelp fra Robin Thompson het «Change It.
Denne gangen ble ropet om
sosial revolusjon levert dynket i sarkasme.»
Bruce gikk
i tenkeboksen. I 1971 var Stuart Mills historie. I 1972 var samarbeidet med
Mike Appel som manager et faktum; han hadde funnet en som var like vill i
blikket og elsket musikk som han selv, det var ikke bare forretninger. For
Bruce som var desperat etter å lykkes som musiker, men ikke opptatt av å bli
rik og berømt, viktig.
«Det virker ikke som om de folka der har
noen venner», sa han da han så på bilder av store rockestjerner som gikk ned en
flytrapp, snakket med pressen eller dukket inn i limousiner og forsvant i en
sky av glinsende krom, glitter og sigarettrøyk. «Ikke la meg bli som de gutta
der. Og hvis jeg noen gang blir som dem – og glemmer hvem de egentlige vennene
mine er - må du gå rett opp på scenen og gi meg en på trynet.»... Det
som slo Grant, foruten at vennen hans var så opptatt av å være ydmyk, var hvor
skråsikker Bruce var på hvor han var på vei. «Han visste allerede den gang at
han ville bli en av de gutta. Han siktet så høyt. Og det viste seg jo at det
ikke var så dumt.»
I 1972 var det første albumet et faktum: Greatings from Asbury Park N.J. Et album
på 35 minutter med sanger, «poetiske og
underlige låter som ikke var egnet for radiospilling»; skrevet av en «obskur tjueåring fra Jersey Shore»
«Og det gikk ikke lang tid før andre
omtalte dem – av og til nedsettende, av og til som en kjempekompliment – som
Bruce Springsteens apostler. «Vi ble alle påvirket av auraen hans», sa Popovich
noen få måneder før han takket for seg i 2011. «Enkelte ting har så stor
tiltrekningskraft. Du har tro på det, fokuset er så voldsomt. Det var nøyaktig
det som skjedde med Bruce. For oss var han en underdog, han var ingenting, og
folk lot seg facinere av det»
Biografiens
hovedvekt er på det musikalske. Kronologisk tar den for seg den musikalske
utviklingen. Musikalske prøvelser. Forholdet til det nye bandet E. Street Band.
Turnélivet. Av og til for detaljert for denne leser jf at jeg vet jeg aldri vil
huske slike detaljer. Mest av alt viser biografien hvor viktig det er for han å yte maksimalt
overfor fansen.
«Der
og da, der han sto badet i kraftig scenelys og lyden av nok en vellykket
opptreden, hørtes det ut som et løfte. Så slo de av scenelysene, publikum
stormet mot utgangene, og crewet begynte å pakke ned lysriggen, trommene,
forsterkerne og keyboardene, og bar alt sammen inn i trailerne. Så var det å gå
om bord i bussen og kjøre ut på motorveien som skulle føre dem til den neste
hallen i den neste byen der den neste gjengen med fans og potensielle
tilhengere sto og ventet på at han skulle gjøre nøyaktig det samme en gang
til.»
En av hans
tidligere kjærester sier at Bruce elsket hotellivet og det å være på reisefot. Samtidig
medført også det prøvelser. Bandmedlemmer som brukte dop ville ikke at han
skulles se at de brukte det, og mistenke at dette påvirket prestasjonene på
scenen. Når han oppdaget at noen dopet seg ble han rasende, og truet med å gi
dem sparken.
Etter
suksessen med Born to Run kom
rettsaken mot Appel og avtalen i 1977 som følge av rettsaken. Han sier at han
ikke ville ødelegge Appel. Han ville bort fra han, men Appel var der da han
trengte han og fortjente pengene han fikk.
«Når du er i slutten av tjueårene er du gammel
nok til l å innse at «livet ikke lenger er helt åpent. Voksenlivet innebærer
mange kompromisser. Og sånn må det være. Det er mye du ikke vil inngå kompromisser
om og mange ting du tviholder på.» Og ingen av disse tingene burde vært
relevante for en rockestjerne som hadde solgt over en million plater. «Vi hadde
gitt ut en plate som solgte i bøtter i spann», fortalte Bruce til Zimny. «Men
jeg dro hjem til Asbury med flere millioner i gjeld.«
Eksistensielle
utfordringer; tiden rundt 1978 – uttalelse fra en av Bruces tidligere
kjærester:
«Jeg
tror Bruce var redd for å være lykkelig fordi det ville ødelegge kreativiteten
hans;» sier Hyser. «På den tiden iallfall, kom kreativiteten fra sinne, ikke
lykke. Jeg tror han var ekstremt analytisk, men han var samtidig redd for
smerte. Og den gangen hadde han aldri gått i terapi.»
Etter
suksessen med The River og før
utgivelsen av det mørke albumet Nebraska:
«Det
var så avgjort et farvel med en epoke i livet mitt, den første perioden med
reising, turnering og de første platene», sier Bruce. «Det var mer innadvendt
kontemplasjon. Jeg var tretti eller trettien, og noe dro meg i retning av min
egen barndom. Det førte meg inn i Nebraska, så det var ganske opplagt hvor jeg
hentet inspirasjon til tekstene. Men jeg aner ikke hvor den musikken kom fra.»
Han satte
seg inn i bilen og oppsøkte gatene i Freehold, den nå ubebygde tomten der huset
til besteforeldrene hadde stått:
«...gikk
tankene hans tilbake til den kronisk iskalde stua i barndomshjemmet. «Jeg prøvde
å fange hvordan stemningen i det huset var da jeg var liten gutt», sier han. «Øde,
fortapt...bare denne ekstreme indre uroen.»
Etter
utgivelsen av Nebraska fikk han en psykisk knekk som gjorde til at han gikk i
terapi.
Bruce hadde
et sterkt behov for å samle musikken og imaget sitt i et sterkt og utvetydig
uttrykk:
«Jeg
hadde en ide, og det var en ide jeg hadde jobbet med på flere plater», sier
han. «Den var der på Nebraska, tvers gjennom The River, hele Darkness on the
Edge of Town, og egentlig også på Born to Run. Jeg en merkelig blanding av
Elvis og Woody Guthrie, og jeg strebet etter den rosa Cadillacen på min egen måte,
men jeg var fascinert av mennesker som hadde blitt talsmenn for sin egen
generasjon. Elvis, Woody Guthrie, Curtis Mayfield og Bob Dylan, selvsagt. Jeg
vet ikke om jeg følte at jeg hadde det inne, eller om jeg bare tvang meg selv i
den retningen, men jeg tenkte iallfall mye på det. Antakelig fordi det først og
fremst dreide seg om identitet.» Bruces selvransakelse blandet seg fint med
hans sosiale, politiske og kommersielle ambisjoner. «Du kan ikke finne ut hvem
du er hvis du ikke skjønner hvor du kommer fra og hvilke krefter som påvirket
livet ditt da du var liten, som tenåring og som ung mann. Hva er rollen din?
Hvordan gir du deg selv makt og kraft?»
Bruce
fant ut hvordan han skulle skaffe seg makt og kraft den første gangen han gikk
ut på en scene med en gitar i hånden. Han hadde jobbet seg opp fra sosial
usynlighet i barndommen i Freehold, via lokal og regional popularitet til å bli
stor rockestjerne. Born to Run og The River gjorde ham til et kulturelt ikon,
og med et nytt album han allerede var helt sikker på at ville gjøre ham enda
mer berømt, været han en mulighet til å påvirke samfunnet som gikk langt utover
plasseringer på Billboard-lista, artikler i Rolling Stone og konsertarenaene.
Han kunne være Amerikas ukjente ansikt: De som gikk i krigen, ofret sin fysiske
og psykiske helse og ble oversett når de
kom hjem, arbeiderne som brukte livet sitt på å utføre de helt nødvendige jobbene alle de
andre bare tok for gitt.»
Biografien
om Bruce Springsteen har gitt grunnlag for et langt innlegg, men inneholder mye
mer enn smakebitene jeg har gitt. Jeg avslutter med noen ord om låten Philadelphia som han skrev i forbindelse
med filmen Streets of Philadelphia
«Da
Bruce sa ja til å skrive en sang til Jonathan Demmes film om en AIDS-syk,
homofil mann som støtte på institusjonaliserte fordommer, trengte Bruce bareå
tenke tilbake på sin egen barndom. Alt han trengte å vite, eksisterte allerede
i hans egne minner. De andre barna som lo av klærne hans. Avstanden mellom leken
i skolegården og den ensomme plassen hans borte ved gjerdet. Han visste alt om
forakten, og den bitre smaken forlot aldri tungen hans. «Det er alt ber om: å
bli godtatt og ikke bli skjøvet bort», sa han til homsebladet Advocate i 1996.»
Tom Hank
vant Oscar for Beste skuespiller og Bruce Springsteen fikk Oscar for Beste
sang:
«Mannen
som hadde vært gæren etter film siden han var liten, tok imot i statuetten med
en kort tale, takket filmfolkene for at de hadde invitert ham til «deres fest»,
og så tok han statuetten med seg hjem til foreldrene. Da han plasserte
Oscar-statuetten på kjøkkenbordet foran Doug Springsteen, gråt faren av
stolthet. Så gjentok han setningen han hadde ytret den gangen sønnen ringte for
å si at han hadde skrevet kontrakt med Columbia Records: «Jeg skal aldri mer
fortelle folk hva de skal gjøre».
Bruce
Springsteen ga ut sitt første album i 1972. Han var 22 år. Da hadde han vært en
naturlig autoritet og midtpunkt på scenen i flere år i de bandene han var med i.
Bruce
Springsteen holder fortsatt koken. Turneen i 2016, The Tour, markerer at det er
35 år siden utgivelsen av The River. For første gang skal han holde konsert i
Trondheim. 35 000 billetter til konserten i Granåsen 26. juli ble utsolgt
på en halv time. Mannen er født i 1949 om noen skulle lure! Springsteen er
trønder var forklaringen en fyr ga på radioen til all interessen for billettene.
Jeg leser
en biografi om Springsteen; Bruce av Peter
Ames Carlin. Og krydrer det med å høre på musikken hans, og videoer som er lagt
ut på Internett. Er kommet
til side 155 og året 1972; gleder meg til å lese videre. Mer
I 1972 var det første albumet et faktum: Greatings from Asbury Park N.J. Et album på 35 minutter med sanger,
«poetiske og underlige låter som ikke var
egnet for radiospilling»; skrevet av en «obskur tjueåring fra Jersey Shore»
«Og det gikk ikke lang tid før andre omtalte dem – av og til
nedsettende, av og til som en kjempekompliment – som Bruce Springsteens
apostler. «Vi ble alle påvirket av auraen hans», sa Popovich noen få måneder
før han takket for seg i 2011. «Enkelte ting har så stor tiltrekningskraft. Du
har tro på det, fokuset er så voldsomt. Det var nøyaktig det som skjedde med
Bruce. For oss var han en underdog, han var ingenting, og
folk lot seg facinere av det»
Mer om biografien i et senere innlegg. Å facinere sitt publikum har han fortsatt med. En av
låtene jeg hører på er Tougher Than the Rest fra albumet Tunnel Of Love (1987).
Trønder eller ei, han er virkelig tøffere enn resten. Heldige er de som har
fått tak i billetter i Trondheim, og/ eller Oslo. Kjenner at jeg er skikkelig misunnelig!
The
road is dark
And it's a thin thin line
But I want you to know I'll walk it for you any time
Jeg leste første gang om Kaci min mamma av Christina Five
Berg i A-magasinet i 2015, året boken ble utgitt. En bok jeg bestemte meg for å låne og lese. Både underveis og etterpå er min konklusjon at det var en bok som
var verdt å lese. Av mange årsaker. Jeg likte også formen den er skrevet i.
«Jeg var ett år da mamma ble leder av Unge
Høyre. Etter det gikk det bare én vei for hennes politiske kometkarriere, og
for likestillingen i det norske samfunnet. Politikken tok fra meg mammaen min.
Slukte henne. Hennes valg fikk store konsekvenser for meg. Savn, sorg,
bitterhet.
Jeg, og
mange barn med meg, har betalt en pris for den likestillingen vi har i dag,
tenkte jeg sårt som voksen. Likevel er likestillingen et umistelig gode for
meg. Denne tanken fikk meg til å skrive historien om mamma og meg. Jeg ville at
historien også skulle handle om likestilling fra barnets perspektiv. Og om
barnets behov for sin mor.
Hovedfortellingen
er mammas historie. Om engasjement, om en «flink pike» og den kontinuerlige
kampen inni henne mellom politikken og familien hvor hun aldri strekker til. En
konstant, vond tidsklemme. Den andre fortellingen er barnets historie. Jeg
kjemper på min side en stille kamp for å forstå verden, og mammas valg. En kamp
for å få mammas oppmerksomhet, og en kamp for å være noe annet enn «dattera
til».
Fortellingen
veksler mellom den barnslige lille verden og den store, komplekse voksenverden.
Begge historiene er for meg like viktige. Fortalt med en stolthet over mamma,
men samtidig anklagende fordi jeg følte at hun valgte bort meg - det som skulle
vært viktigst. Likevel skjer det noe med meg mens jeg skriver boken. Det blir
ikke bare en fortelling, men en prosess for oss to.»
Kaci ble
født i 1951 og ble døpt Karin Cecilie Kullmann, men etterhvert omdøpte hun seg
selv til Kaci. Hun tryglet moren om å få begynne på skolen et år for tidlig.
Hun fikk tilleggsnavnet Terrier’n på skolen, hun tøffet seg for de store med
sterk ordbruk og tøff fremferd for å kompensere for fysisk underlegenhet:
«Alfabetet åpnet en ny verden. Hun
slukte bøker. Leste mens hun pusset tenner, på hodet i sofaen, under dynen med
lommelykt. Om hun bare kunne bli like pen, flink og smart som Frøken Detektiv.
Kaci hadde det aller best hjemme med en bok, eller blant bokhyllene i
biblioteket, hvor alle var så stille som om de var inne i en bomullsdott.»
Faren var
tannlege og moren husmor. Kaci tenkte at hun skulle få seg en utdannelse og
tjene penger slik at hun kunne slippe å be en mann om penger slik moren måtte. Moren
ville tjene egne penger slik flere andre husmødre gjorde på denne tiden, og
mannen aksepterte at hun gikk ut i jobb. En aksept ikke alle menn den gang ville gitt.
Da Kaci var
16 år ble hun kjæreste med Carsten Five. I 1969 og etter å ha avlagt artium
reiste hun til Frankrike som au pair. Et år etter var hun hjemme igjen, og
begynte på Handelsgym i Oslo. Dette mente hun kunne kommer godt med uansett hva
hun valgte å studere videre. Bokføringskunnskapene kom godt med som
inngangsbillett til den politiske karrieren i Høyre. Carsten ble valgt til
leder av Bærum Unge høyre høsten 1970, Kaci ble kasserer. Da Kaci fortalte
foreldrene at hun ville studere på Blindern, sa faren:
«Hva? Hvorfor det? Skal ikke du og
Carsten gifte dere snart?»
Kaci
protesterte; hun ville skaffe seg en utdannelse slik at hun kunne klare seg
selv. Dessuten så hun ingen motsetning mellom ekteskap og studier.
Kaci og
Karsten giftet seg i 1972. Kaci var da avansert til viseformann i Bærum Unge Høyre.
Carsten, som da var blitt med i styret til Akershus Høyre og valgt inn i Bærum
kommunestyre, var engasjert i Ja til EF-aksjonenen:
«Den voldsomme EF-motstanden i 1972
er blitt karakterisert som «en vekkelse» som gikk over hele landet.
Befolkningen var delt i to. Selv om Kaci likte å provosere på sin måte, orket
hun ikke å gå med Ja til EF-merket på jakken hver dag. Det var direkte
ubehagelig. En dag hun hadde festet merket på jakkeslaget, ble hun spyttet på.
Hjertet hennes hamret sint under EF-merket. Hva var det ved Europa som gjorde
folk så redde og uforskammede? Carsten ble skilt fra sin vennegjeng fra
skoledagene på grunn av sitt positive syn på EF. Han slapp ikke i inn i varmen
igjen for nesten 30 år senere. EF-kampen var så steil at den til og med
splittet familier. Det var som om alle påstander ble tillatt når følelsene tok
overhånd.»
På Blindern
var stemningen også amper, det var den revolusjonære 68-generasjonen som
regjerte. De som hadde Pol Pot, Mao, Enhver Hoxas og Josef Stalin som
forbilder. Kaci følte seg ikke velkommen. Politikken tok nå mesteparten av
Kacis tid, og høsten 1972 rykket hun opp som formann i Bærum Unge Høyre. På det
første Unge Høyres Landsforbund i 1973 og Kaci kom i sentralstyret. I mai 1974 holdt
hun sitt første innlegg på moderpartiets landsmøte. På vei opp til talerstolen
angret hun på klesvalget, et miniskjørt av cordfløyel.
I oktober 1975
var Kaci gravid og reiste sammen med Terje Svabø til Sovjetunionen for å opprette
kontakt med opposisjonelle mot det sovjetiske regimet. Etter å ha kommet trygt
hjem til Norge ble det avholdt pressekonferanse og det de kunne fortelle fra
turen vakte oppsikt. Da Christina var ett år gikk turen til Tanzania og
Sør-Afrika. Ettårsdagen ble feiret uten mamma, og Carsten, som senere skulle bli
en stor støtte for Kaci, forstod den gang ikke Kaci's prioritering. I august
1976 ble Kaci leder av Unge Høyre.
I del to av
boken Kaci min mamma er annet hvert
kapittel Christina opplevelse av å ha en flink, pliktoppfyllende og hardt
arbeidende politiker som mamma. En mamma som var svært lojal mot partiet. Som
fikk mye motbør på grunn av sine standpunkter, ikke minst i kampen for fri
abort. Også i eget parti. Men også mye ros. Oppturer og nedturer. Konflikten mellom politikken
og hensynet til familien.
"Da Kaci ble
valgt inn på Stortinget i 1981 var om lag en fjerdedel av de 155
representantene kvinner. Til sammenlikning var kvinnene færre enn én av ti i
1969. Selv om den høynede kvinneandelen nok påvirket politikken, ga den seg få
utslag i arbeidsformene på Stortinget. Kvinnene var i hovedsak eldre kvinner
uten små barn, og møteplanen var ikke akkurat familievennlig. Gjennomsnittsalderen
på stortingsrepresentantene var 47,8 år. Høyres representanter kunne skilte med
et gjennomsnitt på 47,3 år. Småbarnsmoren Kaci trakk dermed snittet betraktelig
ned med sine 30 år. De yngre kvinnene hadde noen felles kampsaker og kunne inngå
samarbeid på tvers av partigrensene. Men likevel var det bare å innordne seg den
maskuline kulturen fordi «slik har det alltid vært her»."
Det er spennende. interessant og lærerikt å lese om
Kacis karrière og hvordan hun stod på bl a i kampen for likestilling. Hvordan det norske samfunnet utviklet seg. Det er sårt å lese et barns savn etter mamma, en mamma
hun måtte dele med partiet. Som ikke ble enklere i tenårene. Å hele tiden bli
konfrontert med hva moren hadde sagt mv. Pågående journalister. Uforstandige
lærere. Uforskammede mennesker. Eldre kvinner som ringer hjem til familien og sier at Kaci skal brenne i helvete for sin kamp for selvbestemt abort. Unge gutter som truer Kaci med at de skal voldta Christina. Det er ikke fritt for at
jeg ofte hadde en stor klump i halsen av å lese om det Christina forteller. Etterhvert kommer det til en liten gutt som skal savne mamma like mye.
Alle
ville ha mer av Kaci. Da Kaci etter 17 år i politikken takket for seg:
««Lar barna gå foran partiet», var
en av overskriftene i avisene: «Kaci ofrer seg for familien.» Jeg rystet på
hodet. Var det ikke vi - familien – som hadde ofret? Var det ikke en større
nyhet at partiet hadde gått foran barna i seksten år? For meg virket alt snudd
på hodet. Partiet hadde hatt førsteretten på mamma så lenge jeg kunne huske.»
Jeg
avslutter med en link til TV 2 sitt innslag om boken der Christina og Kaci er på
besøk i studio:
Så stille
det er, trodde ikke det var noen her, sa sørlendingen i går morges. Det
oppleves ikke slik for meg, sa jeg fra stolen der jeg satt og leste; det surrer
og går i hodet mitt over alt jeg leser. Dessuten når jeg tenker etter; det er
alltid stille lørdag og søndag morgen. Jeg står opp tidlig og bruker de
tidligere timene til å lese. Den beste lesetiden for meg. Bråket med støvsuger og
vaskebøtta setter jeg i gang med senere.
Det er ikke
bare det jeg leser, bøker og aviser, som surrer og går i hodet. Det er private
ting og jobb. Og det jeg ser på TV. Selv om jeg ser lite på TV, får jeg med meg
en del. Og noe fra radio på vei til og fra jobb.
Nå leser
jeg boken Kaci min mamma av datteren
Christina Five Berg. Jeg har lest 2/3 av boken, og den gjør inntrykk. Overraskende
mange inntrykk og på mange områder. Setter i gang mange prosesser i hodet mitt.
Mer om dette i et senere innlegg.
I boken
skriver datteren til Kaci Kullmann Five om Kacis reaksjon på diktet Den røde front – 1937 - Du må ikke sove.
Hun fikk boken med diktet, De hundrede
fioliner (1968) av Arnulf Øverland, i julegave av Carsten (Five) i 1968,
Carsten som hun senere giftet seg med:
«Diktet
rystet henne inn i sjelen. Hvor manende versets enkle rytme hamret inn
inntrykket av lidelse, krig, vold, smerte og død. Den skarpe kontrasten til
hennes trygghet, overflod av mat, varme, kjærlighet var slående. Kunne man få dårlig
samvittighet av å ha det så bra? Hun skrudde av leselampen, la hodet på
dunputen, lukket øynene. «Europa brenner.» Bak øyelokkene så hun for seg groteske
bilder, vridde blodige soldatkropper hengende i piggtråd, utbombede byer. Hun
tenkte på fars historier fra krigen. Grensesonen hun hadde sett i Tyskland. «Du
må ikke sove, du må ikke sove.» Hun hadde plikt til å hjelpe andre. «Du må ikke
tåle sa inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» Hun skulle være en av de
gode, ikke bli en av dem som ikke brydde seg. Hun skulle engasjere seg og utgjøre
en forskjell. Gjøre hva hun kunne for at Europa ikke skulle brenne igjen.»
Engasjementet
på skolen fant andre veier enn det rent faglige: russestyret, elevrådet og NGS. Engasjementet ble satt pris på hos medelevene. Men det gikk ut over karakterene. Hun fikk formaninger fra rektor og faren. Moren
oppmuntret datteren, og sa at jenter både kan og vil.
Senere i
boken leser jeg om da Kaci i 1989 etter et møte i USA fikk se TV bildene av
murens fall, og hun tenkte tilbake da hun var i Tyskland med skiklubben og fikk
se det splittede Tyskland, alle soldatene og kjente skrekken.
«Endelig skulle Europa forenes.
Øverlands dikt om Europa i flammer skulle forhåpentligvis aldri bli aktuelt
igjen. For alle som hadde vokst opp med at Berlinmuren splittet Europa, var det
som nå skjedde, uvirkelig. Helmut Kohl imponerte med standhaftighet når det
gjaldt integrering av Øst-Tyskland i ett samlet Tyskland, det nye hjertet i det
voksende EF.»
Nei, vi må
ikke sove. Nå er det en annen virkelighet. Diktet har fortsatt aktualitet. Både
i Europa og andre steder på kloden. Hitler er borte, men vi har fått andre
diktatorer som Assad, Putin og Erdogan. Jeg forsøker å lese variert, både de
som uttaler seg og på ulike sider av meningsskalaen. Men jeg stoler mindre og mindre på de politisk
korrekte i den situasjonen Europa har kommet i. Det de kommer med er for meg teoretisk
ønsketenkning. Jeg leser at de som utfordrer teoretikerne, f eks Matlary, Lurås
og Storhaug, blir kritisert av denne eliten. Det finnes ingen fasit. Her som alltid er det historien som vil vise hva som var best å gjøre. Uansett; etterpåklokskapen er ingen klokskap.
Ayaan Hirsi Ali, aktivist og
forfatter, er født i Mogasihu og flyktet til Nederland i 1992. Erklært ateist
og har sittet i det nederlandske parlamentet. Hun laget i 2004 filmen
Underkastelse i samarbeid med Theo van Gogh som ble myrdet samme år av en
islamistisk terrorist. De har gjort der klart at deres neste offer er Hirsi
Ali.
Jeg har
lest mye om Churchill, og hans store og uttrykte skepsis til appeasement-politikken som bl
a ble ført av ledende britiske politikere overfor Hitler før 2. verdenskrig.
Politikken er også nevnt i denne boken der jeg siterer forfatteren på dette
punkt:
Diktet til
Øverland tror jeg at jeg ikke har lest hele av før jeg leste boken om Kaci
Kullmann Five. Kun enkelte av versene. Jeg fikk frysninger da jeg leste det. Det ble trykket i Samtiden
i 1935 og utgitt første gang i 1937:
