17. sep. 2022

Dikt: Minnene – av Hans Børli fra diktsamlingen Vindharpe (1974)

 


Minnene – av Hans Børli

Ta det med deg! Det minste av grønt som har hendt deg kan redde livet ditt en dag i vinterlandet.

Et strå bare, et eneste blakt lite strå fra sommeren i fjor frosset fast i fonna, kan hindre Skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor.


11. sep. 2022

Musée National Picasso-Paris – utrolig flott museum

 


Det ble bråbestemt at datteren min og jeg skulle reise til Paris i begynnelsen av august. Ikke den ideelle tiden å reise dit på. Vi var der i 6 dager, og de tre første dagene var det veldig varmt. Vi var i Paris i 2015. Litt kjente i byen var vi før vi reiste. Men denne gangen skulle vi guide oss selv. Derfor lånte jeg boken som Hege Duckert har skrevet. Mange gode tips å få. Og et av dem var Musée National Picasso-Paris.

 

Vi besøkte mange museer på turen. Men Picasso museet var det beste synes vi begge to.  Det lå i gåavstand fra hotellet vi bodd på ibis Paris Bastille Opera 11th. Det hjalp nok på at det ikke var så mange besøkende som f eks Musée d'Orsay der vi tidvis stod som sild i tønne for å se verkene som er utstilt der.

 

Jeg har alltid tenkt på Picasso som noe veldig sært. Derfor ble jeg veldig overrasket over hvor godt jeg likte det jeg så. Da vi var der var denne utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO.

 

I etasje etter etasje fikk vi sett kunstverk, bilder og filmer om hans liv. Og kunne lese om hans liv og kunst.  Atmosfæren var veldig behagelig. Derfor har jeg lånt og lest bøkene jeg har skrevet om Picasso  i tidligere innlegg. Og jeg har kjøpt en biografi om Picasso som jeg gleder meg til å lese.

 

Dessverre tok jeg med feil objektiv til kameraet mitt. Derfor ble det at jeg måtte bruke mobil. Men det viktigste er opplevelsen. Skal jeg til Paris igjen, skal jeg garantert besøke Picasso- museet igjen. 


Noen bilder fra museet.



















9. sep. 2022

Fortrolighet (Intimacies) av Katie Kitamura

 


Romanen Fortrolighet av Katie Kitamura utgitt i 2021 ble omtalt av Siss Vik (NRK) her i NRK Bok. En bok som også Barack Obama har fremsnakket. Siss Viks begeistring og omtale gjorde til at jeg bare måtte lese den. Absolutt en god roman er min konklusjon etter å ha lest den.  

 

Bokklubbens omtale av romanen:

 

En tolk flytter til Haag for å jobbe for den internasjonale domstolen, men kanskje like mye for å komme seg unna et New York hun ikke lenger er fortrolig med. Med like mange språk som identiteter å sjonglere, leter hun etter et sted hun endelig kan kalle et hjem.

 

Hun trekkes raskt inn i eskalerende personlige intriger: Elskeren Adriaan er separert fra kona, men har ikke egentlig viklet seg løs fra ekteskapet. Venninnen Jana er vitne til noe som tilsynelatende er blind vold, en hendelse tolken blir stadig mer besatt av etter hvert som hun også blir kjent med offerets søster. I tillegg blir hun trukket inn i et eksplosivt politisk drama etter at hun blir spurt om å være tolk for en tidligere president anklaget for krigsforbrytelser.

 

Stillferdig men lidenskapelig konfronterer hun makten, volden og kjærligheten, både i hennes intime relasjoner, og i arbeidet ved domstolen. Hun presses stadig nærmere stupet, der svik og bedrag truer med å overmanne henne og hun tvinges til å finne ut hva slags liv hun egentlig vil leve.

 

Kanskje kan man si at alle bøker i bunn og grunn handler om språk og kommunikasjon, men i Fortrolighet utforsker Katie Kitamura hvordan mening og intensjon blir skapt, tolket og forstått, og nettopp hvordan fortrolighet og nære forbindelser spiller inn i denne kommunikasjonen. Kitamura imponerer i denne romanen idet hun makter å kle utforskningen av språket og dets grenser med intensiteten og uroen til en thriller.

 

Den amerikanske forfatteren og kritikeren Katie Kitamura (f. 1979) debuterte med den kritikerroste romanen The Longshot i 2009, etterfulgt av Inn i skogene i 2012 (Pelikanen 2013). I 2017 kom så En separasjon, men det kanskje først med årets roman Intimacies / Fortrolighet, som ble valgt ut som en favoritt av Barack Obama i hans lesekampanje sommeren 2021, og som har blitt nevnt som en av 2021s beste bøker i en lang rekke aviser, at Kitamuras endelige kommersielle gjennombrudd er et faktum.

 

På langlista til US National Book

 

7. sep. 2022

Pablo Picasso 1881–1973 Århundrets geni av Ingo F. Walther

 

«Enhver vil gjerne forstå kunsten. Hvorfor forsøker man ikke like godt å forstå fuglesangen? Hvorfor elsker man natten, blomstene, alt rundt oss uten å ville forstå det? Men når det dreier seg om et bilde, må folk plutselig forstå det. Hvis de bare kunne begripe at en kunstner skaper fordi han må skape, at han selv bare er en ubetydelig liten del i verden, og at han ikke bør få mer oppmerksomhet enn det mange andre får som gleder oss i verden, selv om vi ikke kan forklare dem. Folk som vil forklare bilder er på villspor.» Picasso

 

 

Pablo Picasso 1881-1973 Århundrets geni av Ingo F Walther er lånt på biblioteket. Utgaven er sjabby, den er skrevet i og noen sider av boken er fjernet. Hoveddelen av boken omhandler Picassos liv som kunstner, og mange av hans kunstverk er omtalt. Innimellom er Picasso sitert, som sitatet over. Interessant bok. Gleder meg til å lese biografien jeg har kjøpt på Finn.

 

Verket på forsiden av utgaven utgitt i 1986 beskrives slik:

 

 

«I sammenheng med «Guernica» står «Portrett av Dora Maar 63). Picasso hadde i 1936 blitt kjent med en kvinne, en jugoslavisk fotograf, gjennom sine venner Paul Eluard og Georges Bataille. 1 krigsårene blir hun hans faste venninne. Den samtidige gjengivelsen av profil og en face får i ansiktets avslappede ro en harmoni som minner om klassisismen. Også kjolens krage og stolen er avbildet forfra og fra siden på samme tid. Allikevel er det spenningsmomenter som bryter inn i den tilsynelatende orden. De vikende fargene på hvert øye kan gjerne forstås som malerens spill. Men det smale kasseaktige rommet henviser til de kommende krigsbildene. Faren ved å være lukket inne, klaustrofobie— er omskrevet i dette. Men på dette tidspunktet har det ikke laget noe brudd i harmonien og den selvfølgelige skjønnheten til den framstilte.»

 


4. sep. 2022

Picasso and Jacqueline - en billedbok av fotografen David Douglas Duncan

 





«Selv om hun var førtifem år yngre enn ham, hadde de på et vis kommet til et punkt der årene ikke lenger talte — de stilte på lik linje. Jeg la merke til det og fotograferte det den første gangen vi møttes, da de sto sammen på La Californies hovedtrapp for å si adjø (side 3). Hun var ti år yngre enn meg og det hendte jeg behandlet henne som en lillesøster, skjønt det også hendte at det var hun som så å si tok meg i hånden som en ubehjelpelig lillebror og førte meg gjennom Picassos verden. Jeg vil gjerne tro at vi tilba hverandre, hun og jeg, forbundet i en felles, om enn meget forskjellig kjærlighet til hennes Monseigneur og min Maestro Pablo Ruiz Picasso. 

 

Jeg kalte henne «Paisanita» «Lille kamerat» — men helst ville jeg kunnet kalle henne nettopp det jeg følte, ord som direkte oversatt fra spansk ville lyde: «Kjære lille medreisende vi to dreier i samme bane rundt et felles midtpunkt.» I måneder og år kom vi tre til å stå hverandre meget nær, i et forhold så naturlig og uanstrengt at jeg uten videre kunne bruke mitt kamera som om intet var. Så frie og trygge var de to i hverandres nærhet. Og deres gave til meg var at jeg kunne få arbeide med samme trygghet i deres hjem.

 

Derfor er dette deres bok, like meget som min.»

 

 

I august var jeg i Paris og besøkte Musée National Picasso-Paris, og så blant annet utstillingen MAYA RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO. Mer om besøket i et senere innlegg.

 

Jeg ble så imponert over museet og kunstverkene til Picasso (1881-1973), at jeg har vært på utkikk etter biografier/bøker om Picasso på norsk. Jeg fant to bøker på biblioteket. En av bøkene er billedboken Picasso og Jacqueline av fotografen David Douglas Duncan utgitt i 1988. 







Utrolig flott bok. Selv om det ikke er en biografi, får man et innblikk i livet deres. Trist å lese om livet til Jacqueline etter at Picasso døde. Boken presenteres slik på Amazon:

 

“David Douglas Duncan presents a photographic record of the life which Picasso and Jacqueline shared together in their home. The author was a friend of the couple and records the time he spent with them, from his first visit in 1956 to Picasso's death in 1973 and afterwards, until Jacqueline herself died in 1986. He portrays their everyday domestic life, their leisure time and intimate moments and also shows Picasso at work on his paintings. Duncan recalls "The three of us enjoyed a life so close and casual and natural that I was able to use my cameras as though neither they nor I existed". Duncan is a well-known photographer and has written over 16 books.”

 

Innledningsvis forteller Duncan hvordan han møtte Picasso og Jacqueline første gang. Dette avslutter han slik:

 

«Underveis til mitt neste oppdrag, i Marokko, gjorde jeg et opphold i Cannes der Picasso etter det jeg hadde hørt levde isolert og uten kontakt med omverdenen.


En gammel krigsfotografvenn, Robert Capa, hadde ofte bemerket at hans venn Picasso hadde en åpenbar sans for folk som oss, med vår særegne livsstil, og at han gjerne kunne tenkes å ville åpne døren for meg hvis jeg banket på. Ikke lenge etter trådte Robert på en landmine og ble drept, nettopp der jeg hadde tenkt å reise neste gang, i Indokina.

 

Capas navn var passord godt nok da jeg omsider hadde funnet frem til Picassos telefonnummer. En ung pike tok telefonen, skiftet raskt fra spansk til engelsk og ba meg vente et øyeblikk — så forklarte hun hvordan jeg skulle finne Villa La Californies port, som skulle slås opp for meg. Hun skulle vente på meg der. Og det gjorde hun . . . hun — det var Jacqueline!

 

Sort skaut, sort hår, sort genser, sorte langbukser, sorte spasersko; brungrønne tigerøyne, knappe halvannen meter høy. Hun grep meg i hånden og leide meg gjennom et hus som var befolket av merkelige skapninger jeg aldri hadde sett maken til, og jeg følte meg øyeblikkelig hjemme. Vi fulgte telefonledningen gjennom en mørk gang og inn på et gammeldags baderom. Og der lå Pablo Picasso, nedsenket i skum til brystet, og vinket et vennlig goddag.


Jeg rakte ham ringen, som straks gled ned på pekefingeren på hans venstre hånd mens han studerte motivet. Uten å se opp, sa han: «Jeg lurer på hva han brukte?»

 

Så gikk Jacqueline og jeg ned og ut i en overgrodd jungelhage som grenset mot den russiske eks-fyrst Michaels eiendom. Hun presenterte meg for Picassos hemmelige familie av bronseskulpturer. Så kom mesteren selv ut og jeg kunne ta farvel. Og neste reise skulle gå til berberstammen i Nord-Afrikas Atlasfjell.

 

Men den morgenen i Villa La Californie på den franske Riviera hadde en nomade fra så å si hvorsomhelst, oppdaget en ny verden. En enkel verden der Picassos Jacqueline aldri var noen annen enn ganske enkelt «Jacqueline», hans eldste sønn alltid «Paulo», hans yngre sønn «Claude», eller noen ganger «Octavio», hans yngste datter alltid «Paloma» og jeg selv het enten «Dooncan» i Picassos engelskspanske variant, eller «Gitano» — sigøyner — på spansk-spansk . . . eller «Ismael», som de ofte kalte meg, uvisst av hvilken grunn.

 

Da Jacqueline døde, fant jeg frem et fotografi jeg hadde tatt av dem på baktrappen av Villa La Californie, tett inntil hverandre som et par i hvetebrødsdagene (side 155) og plasserte det forsiktig ved føttene hennes i kisten, sammen med de eneste ordene jeg kunne komme på:

«Bon Voyage With Pablo - Ismael»