«Selv om hun var førtifem år yngre
enn ham, hadde de på et vis kommet til et punkt der årene ikke lenger talte —
de stilte på lik linje. Jeg la merke til det og fotograferte det den første
gangen vi møttes, da de sto sammen på La Californies hovedtrapp for å si adjø
(side 3). Hun var ti år yngre enn meg og det hendte jeg behandlet henne som en
lillesøster, skjønt det også hendte at det var hun som så å si tok meg i hånden
som en ubehjelpelig lillebror og førte meg gjennom Picassos verden. Jeg vil
gjerne tro at vi tilba hverandre, hun og jeg, forbundet i en felles, om enn
meget forskjellig kjærlighet til hennes Monseigneur og min Maestro Pablo Ruiz
Picasso.
Jeg kalte henne «Paisanita» «Lille
kamerat» — men helst ville jeg kunnet kalle henne nettopp det jeg følte, ord
som direkte oversatt fra spansk ville lyde: «Kjære lille medreisende vi to
dreier i samme bane rundt et felles midtpunkt.» I måneder og år kom vi tre til
å stå hverandre meget nær, i et forhold så naturlig og uanstrengt at jeg uten
videre kunne bruke mitt kamera som om intet var. Så frie og trygge var de to i
hverandres nærhet. Og deres gave til meg var at jeg kunne få arbeide med samme
trygghet i deres hjem.
Derfor er dette deres bok, like
meget som min.»
I august var jeg i Paris og besøkte Musée National Picasso-Paris, og så
blant annet utstillingen MAYA
RUIZ-PICASSO, DAUGHTER OF PABLO. Mer om besøket i et senere innlegg.
Jeg ble så imponert over museet og
kunstverkene til Picasso (1881-1973), at jeg har vært på utkikk etter
biografier/bøker om Picasso på norsk. Jeg fant to bøker på biblioteket. En av
bøkene er billedboken Picasso og Jacqueline av fotografen David Douglas Duncan utgitt i 1988.
Utrolig flott bok. Selv om
det ikke er en biografi, får man et innblikk i livet deres. Trist å lese om
livet til Jacqueline etter at Picasso døde. Boken presenteres slik på Amazon:
“David Douglas Duncan presents a
photographic record of the life which Picasso and Jacqueline shared together in
their home. The author was a friend of the couple and records the time he spent
with them, from his first visit in 1956 to Picasso's death in 1973 and
afterwards, until Jacqueline herself died in 1986. He portrays their everyday
domestic life, their leisure time and intimate moments and also shows Picasso
at work on his paintings. Duncan recalls "The three of us enjoyed a life
so close and casual and natural that I was able to use my cameras as though
neither they nor I existed". Duncan is a well-known photographer and has
written over 16 books.”
Innledningsvis forteller Duncan
hvordan han møtte Picasso og Jacqueline første gang. Dette avslutter han slik:
«Underveis til mitt neste oppdrag, i
Marokko, gjorde jeg et opphold i Cannes der Picasso etter det jeg hadde hørt
levde isolert og uten kontakt med omverdenen.
En gammel krigsfotografvenn, Robert
Capa, hadde ofte bemerket at hans venn Picasso hadde en åpenbar sans for folk
som oss, med vår særegne livsstil, og at han gjerne kunne tenkes å ville åpne
døren for meg hvis jeg banket på. Ikke lenge etter trådte
Robert på en landmine og ble drept, nettopp der jeg hadde tenkt å reise neste
gang, i Indokina.
Capas navn var passord godt nok da
jeg omsider hadde funnet frem til Picassos telefonnummer. En ung pike tok
telefonen, skiftet raskt fra spansk til engelsk og ba meg vente et øyeblikk —
så forklarte hun hvordan jeg skulle finne Villa La Californies port, som skulle
slås opp for meg. Hun skulle vente på meg der. Og det gjorde hun . . . hun —
det var Jacqueline!
Sort skaut, sort hår, sort genser,
sorte langbukser, sorte spasersko; brungrønne tigerøyne, knappe halvannen meter
høy. Hun grep meg i hånden og leide meg gjennom et hus som var befolket av
merkelige skapninger jeg aldri hadde sett maken til, og jeg følte meg
øyeblikkelig hjemme. Vi fulgte telefonledningen gjennom en mørk gang og inn på
et gammeldags baderom. Og der lå Pablo Picasso, nedsenket i skum til brystet,
og vinket et vennlig goddag.
Jeg rakte ham ringen, som straks
gled ned på pekefingeren på hans venstre hånd mens han studerte motivet. Uten å
se opp, sa han: «Jeg lurer på hva han brukte?»
Så gikk Jacqueline og jeg ned og ut
i en overgrodd jungelhage som grenset mot den russiske eks-fyrst Michaels
eiendom. Hun presenterte meg for Picassos hemmelige familie av
bronseskulpturer. Så kom mesteren selv ut og jeg kunne ta farvel. Og neste
reise skulle gå til berberstammen i Nord-Afrikas Atlasfjell.
Men den morgenen i Villa La
Californie på den franske Riviera hadde en nomade fra så å si hvorsomhelst,
oppdaget en ny verden. En enkel verden der Picassos Jacqueline aldri var noen
annen enn ganske enkelt «Jacqueline», hans eldste sønn alltid «Paulo», hans
yngre sønn «Claude», eller noen ganger «Octavio», hans yngste datter alltid
«Paloma» og jeg selv het enten «Dooncan» i Picassos engelskspanske variant,
eller «Gitano» — sigøyner — på spansk-spansk . . . eller «Ismael», som de ofte
kalte meg, uvisst av hvilken grunn.
Da Jacqueline døde, fant jeg frem et
fotografi jeg hadde tatt av dem på baktrappen av Villa La Californie, tett
inntil hverandre som et par i hvetebrødsdagene (side 155) og plasserte det
forsiktig ved føttene hennes i kisten, sammen med de eneste ordene jeg kunne
komme på:
«Bon Voyage With Pablo - Ismael»