Mellom dem (Between Them) av Richard Ford

«Det må sies at de ikke var mennesker som brukte tid på å dvele på beslutninger. Det betydde ikke stort for dem å ha råderett over mye, for de hadde aldri hatt mye å rå over. Et sted å bo på jorden var ikke et åndelig anliggende, men et praktisk et. Familien hans var immigranter. Han reiste for å tjene til livets opphold. Familien hennes drev omkring utenfor folkeskikken. De hadde beholdt leiligheten i Center Street, men overnattet der sjelden. Å bo hadde de liten erfaring med. Det voldte dem neppe store kvaler da de måtte bestemme seg for hvor de skulle la babyen – meg komme til verden.»

I boken Mellom dem skriver Richard Ford historien om foreldrene Edna og Parker – erindringene som han har delt i to deler. De er skrevet med tretti års mellomrom. Richard Ford ble født i 1944 og var enebarn. Foreldrene giftet seg i 1928. Faren var handelsreisende – selger av stivelse. Foreldrene kom fra små kår og jobbet seg opp i middelklassen.

«Jeg har allerede fortalt at mor og far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var historie bare småting, forglemmelige levninger, noen av dem onde. Ingenting i fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet seg, levde de bare for hverandre og dagen. De drakk litt, bodde på veien grunn av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake på, og gjorde det heller ikke. «

Frem til Ford ble født, fartet de rundt i farens firmabil. Men etter dette, ble de bofast:

«Etter råd fra fars sjef flyttet de fra leiligheten i Little Rock, som de sjelden oppholdt seg i, og sørover, over elven til Mississippi til Jackson, som lå midt i fars salgsdistrikt, et sted han kunne dra tilbake i helgene, ettersom mor ikke ville reise med ham lenger. Det var en baby å ta hensyn til nå, eller snart.»

Faren døde i 1960 – da var Ford seksten år:

«Jeg har tidligere sagt at det jeg ikke vet om foreldrene mine, ikke nødvendigvis sier noe om deres liv. Og likevel, for meg – til forskjell fra moren min og fra ham – er hans kontinuerlige fravær og periodiske nærvær blitt (og var det kanskje under hele barndommen) en stor del av hva han var. Erindringen har skjøvet ham lenger og lenger bort, til jeg «ser» ham – den gang da – som en stor, smilende mann gående på den andre siden av en barriere av luft. Han ser på meg, ser kanskje etter meg, og gjenkjenner meg som sin sønn, men kommer ikke nær nok til at jeg kan ta på han.»

Moren døde i 1981:

«Det å betrakte mors liv er for meg en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg» for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det stor for meg som noe godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.»

Uten sammenligning forøvrig; jeg tenkte jeg på boken til Edvard Hoem: Mors og fars historie, når jeg leste boken til Richard Ford. Sitter igjen med den samme gode leseopplevelsen. En kjenner at boken er skrevet med gode hensikter selv om det ikke er et glansbilde av livet til foreldrene han forteller oss. Richard Ford skriver blant annet dette i etterordet:

«En venn av meg sa nylig at han syntes mine foreldres liv – livene du når har lest om – virket triste. Men bortsette fra deres relativt korte varighet forekommer ikke livene deres triste. Det var tunge stunder. Men når de var sammen, også når jeg var sammen med dem (og ofte på grunn av det), så de sitt liv – tror jeg – som bedre enn noe liv de kan ha forventet med tanke på hvordan og hvor de hadde begynt. Jeg har på sett og vis forsøkt å kaste lys over hva dette «bedre» livet var. Å skrive disse to erindringene har virkelig vært gledesfylt og oppløftende – stikke i strid med det jeg hadde ventet, tatt i betraktning lengselen jeg så ofte føler. Jeg var heldig som hadde foreldre som elsket hverandre, og som, takket være denne store, nærmest bunnløse kjærlighetens smeltedigel, elsker meg. Av kjærlighet følger som alltid det gode og vakre.»

Mellom dem ble utgitt i 2017 og på norsk ble den utgitt samme år av Forlaget Oktober. Boken har fått gode anmeldelser og er på 125 sider. Jeg har lest den på eBokBib. I 2014 leste jeg og skrev om romanen Canada – også det en god bok skrevet av Richard Ford. 

Forlaget Oktober beskriver Mellom dem slik:

«Hot Springs i Arkansas, 1927. Syttenåringen Edna Atkin forelsker seg i den seks år eldre Parker Ford. De gifter seg og bygger et liv på landeveien, der Parker forsørger dem begge som omreisende selger. Etter seksten år på reisefot ser de seg nødt til å slå rot. Edna er gravid, og i Jackson i Mississippi blir parets eneste barn født: en gutt som får navnet Richard.

I Mellom dem forteller Richard Ford foreldrenes historie. Han skriver ømt og åpenhjertig om det han vet – og tror han vet – om drømmene, gledene og sorgene de to delte, og kjærligheten til hverandre og til ham. Slik blir Mellom dem en rørende og empatisk skildring av en tid og et landskap som ikke lenger finnes, og om to liv som er forbi.»

Romanen «Canada» av Richard Ford – en god og menneskelig roman

«Først vil jeg fortelle om ranet som foreldrene våre begikk. Deretter om mordene, som skjedde senere. Ranet er det viktigste, fordi det var bestemmende for hvordan det gikk med meg og søsteren min senere i livet. Ingenting vil gi mening uten at det ble fortalt først.

  Foreldrene våre var de siste menneskene i verden man ville tro kunne rane en bank. De var ikke sære eller spesielle, ikke åpenbart kriminelle. De var helt vanlige mennesker – selv om den oppfatningen selvfølgelig mistet all mening i det øyeblikket de ranet en bank.»

Ovenfor har jeg sitert innledningen til romanen Canada skrevet av den amerikanske forfatteren Richard Ford som ble utgitt i 2012. Den har fått gode anmeldelser har jeg funnet ut etter at jeg helt tilfeldig oppdaget romanen. Også av norske anmeldere. Allikevel er det få norske lesere som har skrevet om den. Det er synd og jeg er redd at forlagene kan velge bort slike utgivelser til fordel for populærlitteratur. Men inntil videre stoler jeg på Oktober forlag som gir ut mange gode bøker etter min smak. Canada er en slik bok. 

Canada ble utgitt på norsk av forlaget Oktober i 2013 og er på 400 sider. Jeg har lånt romanen av biblioteket. 

Innledningen kan få lesere til å tro at de skal lese en krimbok. Men Canada er ingen krimbok. Til det er den for langsom. Litt for langsom var den også for meg i begynnelsen. Muligens pga den fantastiske innledningen som gir bud om mer spenning. Men uten at jeg merker nøyaktig når i boken det skjer, blir jeg kapslet inn i handlingen. Jeg kjenner en uro komme snikende som jeg helst vil bort fra. Men jeg kan ikke la være å være der fordi jeg må få rede på hva som skjer med hovedpersonen og fortellerstemmen Dell Parson og familien hans. Det kjennes nesten som en forpliktelse jeg har påtatt meg om å følge Dell videre. En kan ikke la være å bli grepet av hans opplevelser etter at foreldrene begår ran. Foreldre som han aldri er i tvil om elsker han og søsteren.

Dell Parsons forteller om hendelser han hadde som femtenåring  da han bodde i Great Falls i Montana, USA, sammen med faren Bev, moren Neeva og tvillingsøsteren Berner. Her har de bodd i fire år pga farens jobb i det amerikanske flyvåpenet. Tidligere har de bodd på mange ulike flybaser i USA.

Faren og moren er høyst forskjellige. Faren Bev er en kjekk sjarmør fra Alabama. Moren Neeva er datter av polske jøder og kan enkelt oppsummeres som en grå mus sammenlignet med faren.

«Familien var slo seg ned i Great Falls, Montana, i 1956, slik mange soldatfamilier slo seg ned der de slo seg ned etter krigen. Vi hadde bodd på flybaser i Mississippi og California og Texas. Mor hadde tatt sine eksamener og arbeidet som lærervikar på alle disse stedene. Far, som ikke ble sendt til Korea, ble tildelt forskjellige skrivebordsjobber i forsyningstjenesten. Han fikk lov til å bli værende hjemme fordi han var blitt dekorert for krigsinnsatsen, men uten at han hadde steget høyere enn til kapteins grad. Til slutt - det var da vi bodde i Great Falls og han var syvogtredve - kom han til at flyvåpenet ikke lenger hadde noe å tilby ham etter tyve års tjeneste, og at han burde ta pensjonen og komme seg ut. Han følte at mors ulyst til å omgås andre på basen og uvilje mot å invitere folk hjem på middag hadde hindret ham i å stige i gradene - og det hadde han kanskje rett i. Sant å si tror jeg at hun ville ha likt det hvis hun hadde møtt noen der hun kunne se opp til og respektere, men hun trodde fullt og fast at det var umulig. «Det er bare kuer og hveteåkrer her ute,» sa hun. «Det er ikke et organisert samfunn.» Uansett tror jeg at far var gått lei av flyvåpenet, og at han likte seg i Great Falls og trodde han kunne skape seg en fremtid der - selv uten et sosialt liv. Han sa at han håpet å bli medlem av Frimurerlosjen.»

Men Frimurerlosjen ble ikke det stedet faren ble "innlosjert" i: faren endte i fengsel sammen med moren. For etter at faren havnet i pengeknipe etter et mellommannsoppdrag i forbindelse med salg av tyvslakt, fikk han ideen om å rane en bank. Det mest besynderlige var at han fikk moren med på stuntet.

Første del av boken handler om tiden før ranet, ranet, og tiden før og etter at foreldrene blir arrestert. Andre del av boken handler om tiden etter at morens venninne smugler Dell over til Canada etter at søsteren har stukket av. Dells optimistiske natur og tilpasningsevne gir inntrykk og gjør at denne romanen aldri blir trist. Men vemodig er den til tider. 

Richard Fords fortellerteknikk er god. Til tross for at dette aldri blir en roman i hastig tempo, ble det en pageturner. Selv om forfatteren bedyrer at romanen er fiksjon, skriver han om mennesker, handlinger, samfunn og natur slik at jeg lever meg inn i handlingen på en måte jeg sjelden klarer. Forbrytelser er det mange som kan skrive om. Men om hvordan en forbrytelse påvirker familier i ettertid er det ikke mange som gjør på en slik menneskelig og inderlig måte som Richard Ford gjør i Canada. Uten at alt blir en tragedie. 

Det er så mye fra romanen jeg kan tenke meg å sitere, men jeg avslutter med dette:

«Man hører historier om mennesker som har begått alvorlige forbrytelser. Plutselig bestemmer de seg for å tilstå alt, overgi seg til myndighetene, lette seg for alt som tynger samvittigheten -  byrden, skaden de har gjort, skammen, selvhatet. De legger kortene på bordet før de går i fengsel. Som om skyldfølelsen var det aller verste for dem.

Jeg er kommet til at skyldfølelse har mindre med det å gjøre enn man kanskje vil tro. Det man ikke holder ut, er snarere at alt med ett blir flokete og uoversiktlig. Veien tilbake til fortiden er blokkert og uframkommelig, og det man en gang følte, er noe helt annet enn det man føler nå. Og så er det tiden selv: At dagens og nattens timer beveger seg så rykkvis og ujevnt fremover - først raskt, så nesten stillestående. Deretter blir fremtiden like flokete og ugjennomtrengelig som fortiden. Det man blir i en slik situasjon, er lammet - fanget i en evig og uutholdelig nåtid.

Hvem ville vel ikke få en slutt på det - om man kan? Få nåtiden til å vike plass for nær sagt en hvilken som heist fremtid. Hvem ville ikke innrømme alt for å bli løst fra den fryktelige nåtiden? Det ville jeg. Bare en helgen ville ikke.»

Oktober forlag skriver dette om forfatteren:

«Richard Ford ble født i Jackson, Mississippi i USA i 1944. Han regnes som en av de aller fremste amerikanske novellekunstnere i dag, og er i tillegg en mesterlig romanforfatter. Han debuterte med romanen A Piece of My Heart i 1976. Etter roman nummer to,The Ultimate Good Luck i 1981, begynte han å skrive for magasinet Inside Sports. Da dette magasinet ble solgt, bestemte han seg for å skrive om en sportsjournalist, noe som resulterte i romanen Sportsjournalisten (The Sportswriter) i 1986. For romanen Uavhengighetsdagen ble han tildelt PEN/Faulkner-prisen og Pulitzer-prisen, og det var første gang en forfatter har mottatt begge disse prisene for én og samme bok. Richard Ford er oversatt til 16 språk.»