Helter av Odd Børretzen - fra Min barndoms verden

«Kor e alle helter hen» synger Jan Eggum. Ja, kor e de henne... «Polarskuta Maud klar for heimreis» kan NRK fortelle.  I dag er det andre helter enn Roald Amundsen & co. I dag så jeg fotballkampen mellom Island og Nigeria – heltene for meg i kampen var krigerne fra Island som i dag tapte mot afrikanerne. I går så jeg en film om en av mine største helter: Darkest Hour om Winston Churchill. Jeg kjente historiens sus da jeg besøkte graven hans i 2017.

I Min Barndoms verden av Odd Børretzen er det et kapittel med overskriften «Helter». Han skriver at i hans barndoms verden var det mye heltedyrking. De var av forskjellig type, men bare av et kjønn. Det var skiløpere og skihoppere. Flygere. Fotballspillere. Skøyteløpere. Men de største heltene var polfarerne. Og, det resulterte en ekspedisjon i barndommens verden - historien som alltid gjør meg varm i hjertet å lese. Scenen jeg husker best av filmatiseringen av boken som har tittelen «Da jeg traff Jesus med sprettert»:   

«De største heltene for oss var likevel polfarerne. Far hadde bøker om polfarerne. En av de bøkene het til og med En helt. Utenpå var det bilde av en polfarer med ski og pelsanorakk. Han slet seg fram gjennom snøstormen. Det blåste så voldsomt at ansiktet hans var helt forvridd.

Broren min og Kristian forberedte en ekspedisjon mot Nordpolen. Broren min var Fridtjof Nansen og Kristian var Hjalmar Johansen.

Jeg ville også være med. Jeg ville være Roald Amundsen. Men broren min sa at Roald Amundsen aldri gikk sammen med Nansen. Amundsen gikk aldri til Nordpolen, sa broren min. Han gikk bare til Sydpolen, og det var jo mye lettere, for det var nedoverbakke. Dessuten var det mye varmere på Sydpolen, for det blir varmere og varmere dess lenger syd du kommer. Det var bare Nansen og Johansen som gikk til Nordpolen, sa Kristian også. Aleine.

«De hadde bikkjer,» sa broren min. «Du kan være bikkjene,» sa han.

Og sånn ble det.

Vi la i vei nordover da broren min og Kristian kom fra skolen. Først gikk Nansen. Etter ham kom Hjalmar Johansen. De hadde ryggsekk og matpakke. Jeg gikk bakerst med kjelke og var bikkjene.

Det gikk greit i begynnelsen, nedover jordet, for der var det flatt og nedoverbakke. Men nede ved Grorudbekken traff vi skruisen. Da ble det et blodig slit. Vi kjempet oss fram.

«Gi ikke opp, Johansen,» sa broren min. «Du er vel ingen frøken.»

Egentlig var det verst for bikkjene, for de hadde sleden å dra på i løssnøen, og bikkjer har jo ikke ski.

«Gi ikke opp, Johansen,» stønnet Nansen med sine siste krefter.

Da Nansen hadde sagt «Gi ikke opp, Johansen» enda en gang, ble Johansen sint. «Jeg er vel like god på ski som deg,» sa han.

Da vi nådde 86 grader nord, slo vi leir i isødet, under et tre, og spiste matpakkene våre.

Etter at vi hadde spist, sa Hjalmar Johansen: «Nå må vi slå i hjel bikkjene. Vi kan ikke ta dem med lenger. Det sier Dyrebeskyttelsen.»

Sa han.

Så slo de meg i hjel. Og der la jeg i snøen, mens Nansen og Johansen kjempet seg videre mot 86 grader 14 minutter nord.

Jeg ble liggende og var døde bikkjer ganske lenge, men det ble jo kaldt etter hvert. Så jeg gikk hjem og fikk varm kakao på kjøkkenet.

Det må ha vært en lørdag, for etterpå hørte jeg på Barnetimen med Kallemann og Amandus.»

Odd Børretzen: Min barndoms verden

Om Odd Børretzen (1926-2012) tenkte tilbake på sin barndom som spesielt lykkelig er ikke godt å si. Men han har skrevet om den på en humoristisk og lun måte i Min barndoms verden  som finnes i boken Børretzens beste om jeg har hatt en del år og tar frem med jevne mellomrom når jeg har behov for å lese noe som får meg til å le. 70 sider inkl tegninger. Film er det blitt av boken, og den har jeg sett flere ganger. Tittelen på filmen er Da jeg traff Jesus med sprettert.

«Jeg bodde i annen etasje i våningshuset på en gård ved Bergensveien på Grorud, en mil nordover fra Stortorvet i Oslo...

Jeg bodde naturligvis ikke alene der i annen etasje. Jeg bodde sammen med mor, far og broren min. Mor var rund og myk og så aldri helt glad ut. Far var ute og reiste, stort sett, men han skulle alltid snart komme hjem. Broren min gikk på skolen og opplevde fantastiske ting på skoleveien. Han visste alt og kunne klare alt, hvis han bare ville. Min barndoms verden var en uforanderlig verden.»

I maktpyramiden i hans barndoms verden var mor og far øverst. Deretter var det i denne rekkefølgen: Gud og Jesus som befant seg i kirken og på søndagsskolen, politiet kunne sende slemme gutter til Bastøy, så kom broren og helt nederst var Odd.

«Jeg hadde ingen tanker om at dette systemet burde forandres. At det var noe urimelig med det. Jeg synes at det var sånn det skulle være, for sånn hadde det alltid vært og sånn skulle det forbli til evig tid. Uforanderlig.»

Hvem har ikke drømt om en slik hytte som barn, det gjorde også Odd:

Men barndommen var full av skumle ting. En av dem er heksen som bodde i huset ved siden av, og som Odd ser fare forbi på kosteskaftet på mørke kvelder. Heks er hun for det har han hørt moren si til faren:

«Der kommer den forferdelige fru Hansen fra byen. Hun er en heks.

Senere, når jeg så moren til Kristian komme løpende bortover veien, kunne jeg jo se at hun var en heks. Jeg hadde bare ikke lagt merke til det før. Moren til Kristian gikk ikke på veien sånn som andre voksne. Hun løp så hår og skjørt og aviser og paraplyer og pakker viftet rundt henne som flagg. Hun hadde hekserødt hår, og en gang jeg så henne komme flagrende i halvmørket, kunne jeg se at øynene hennes lyste som på katter.»

Gud og Jesus var tilstede i hans barndoms verden. Særlig når bestemor var på besøk.

«En gang, på veien fra Ådneram til Lunde i Sirdal (hun bodde i Lunde i Sirdal) hadde hun sett Jesus. Bestemor lærte meg at det er synd å plystre. Hun sa at plystring var Djevelens fiolin. Når noen plystret, gråt Jesus, sa hun. Jeg vet ikke hvor hun hadde det fra. Kanskje Jesus hadde sagt det til henne den gangen på veien?

Jeg skulle gjerne ha sett Jesus jeg også. Jeg skulle gjerne ha sett Ivar Ballangrud og Roald Amundsen også. Men særlig Jesus. Jeg visste hvordan han så ut, for jeg hadde sett masse bilder av ham. Jeg visste at han var overalt. I hvert fall der hvor det var spurver. For det faller aldri en spurv til jorden uten at Jesus ser det.

Det var masse spurver på Grorud den gangen. Jeg tenkte at hvis jeg en gang så en spurv falle til jorden, ville jeg se Jesus i nærheten. Jeg holdt øye med spurvene, men enten flakset de rundt i lufta eller de spiste hestemøkk på veien.

De falt aldri til jorden.»

Av og til dukker det opp noen minner fra barndommen som kjennes veldig nært. Det kan være lukter, lyder, smak osv som bringer det frem. Og jeg skulle ønske jeg var tilbake i egen barndom bare for en kort stund. Hva tenker Odd Børretzen om å gå tilbake til sin barndoms verden:

«Jeg er ikke sikker på om jeg ville besøkt min barndom verden, hvis jeg kunne. Hva skulle jeg gjort der nå, i min alder? Jeg ville ikke hatt noen  glede av å lete etter gull i Grorudbekken, eller stå ved et tre som om jeg aldri hadde sett et tre før. Nå har jeg jo sett mange trær, og dertil så mye annet; Tower Bridge, Markusplassen i Venezia, osv. Dessuten er det ganske mye jeg har vent meg til å ha tilgjengelig, som ikke fantes i min barndoms verden. Do, for eksempel. Det var jo do i min barndoms verden, men den lå ved siden av låven ute i mørket og kulden.

Min barndoms verden var, naturligvis, en enestående verden. Full av undre og mystikk. Men den var også full av farer og redsler. I min barndoms verden pustet mørket sånn at du kunne høre det. Jeg ville altså ikke dratt tilbake dit, selv om jeg kunne. Men saken er er dessuten at jeg ikke kan. Min barndoms verden døde samtidig med min barndom.

   Det er rart å tenke på.»

Odd Børretzen: Det norske folks bedrøvelige liv og historie - Den første nordmannen og den første påsketuren...

For meg som trekker et lettelsens sukk når våren gjør sin anmarsj, er det hvert år en like stor gåte hvorfor enkelte oppsøker vinteren i påsken. Men heldigvis har jeg Børretzens beste utgitt i 2000 i bokhylla. I Det norske folks bedrøvelige liv og historie, første gang utgitt i 1968, skriver han om Den første nordmannen.

Den første nordmannen for 10 000 år siden - før han satte etter isen:

Når breen begynte å smelte og det endelig begynte å bli et levelig klima, skulle man tro at Den første nordmann ville legge seg ned i sørhellingene på en bar flekk og la de velsignede stråler varme opp saftene. Men nei, Den først nordmann, stammens tulling, samler samme huslyene og raver avgårde i desperat jakt etter isen. Vassende og snublende i snøslapset.

Odd Børretzen trekker linjene til Den første nordmannen anno 1968 – her er han ved drosjeholdeplassen, Oslo østbanestasjon:

 Her er smakebiten:

«Fra slutten av September legger som kjent Vinteren seg som et lik-klede over oss og over landet. Alt dør. Vinden hyler. Kulden gnager med blødende tenner i hushjørnene. Vi går rundt med hvite ansikter, stivnet i onde grimaser og ser blindt på hverandre med blodskutte øyne og puster damp på hverandre i fotgjengerfeltene. Kjemper oss igjennom, kjemper, kjemper, sleper oss frem uten annen tanke enn å overleve, betale brenselsregningen og se enda en vår, og vi kjenner den lille død vokse inne i oss. Fylt av en melankoli som om det bodde et lite barn i oss som aldri kan holde opp å hulke. Isflakene damper ved utstikker B.

   Så kommer mars måned.

Som ved et under kommer mars måned enda en gang. Og Livet kjemper seg frem og opp gjennom seks måneder gammel snø. Skitten snø, gulflekket av gammelt grøtfrosset appelsinskall og hunde-urin. Det renner klukkende bekker på Karl Johan. Glade takras sperrer fortauene i Akersgaten. Chat Noirs vårrevy har premiere og viser seg å være ikke dårligere enn fjorårets, og ubestemmelige gamle kravler frem fra under steinene. De unge bjerketrærne i Dronningparken sløres av grønt.

   Det er vår.

Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer innover oss som et symfonisk fossefall? Tar vi på oss kulørte klær og tofargede sko med tynne såler? Griper vi hverandres hender og danser en jublende dans rundt ordfører Bull? Knyter vi kranser av de første hestehov og spiller på fløyte i Tøyenparken?

   De vet selv hva vi gjør.

Vi, Den første Nordmannens barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock Gin, og sitter i fire timer på toget til Tonsenåsen hvor vinteren til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.

  Så la oss i hvert fall ikke forundre oss over at det gikk som det gikk. For 10 000 år siden.»

Flere smakebiter finner du vet å klikke på bildet nedenfor. Da kommer du til Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten: