Hodet mitt
er fylt opp med spørsmål mv etter å ha lest biografien skrevet av Torbjørn Hovde: Gud bevare Russland – Nikolaj II- Russlands
siste tsar – hans liv og død. Som ble
henrettet sammen med sin familie, ektefelle og fem barn, og tjenere 17. juli
1918. En interessant, lettlest, spennende, og på slutten, en trist bok.
Biografien
er i underkant av 400 sider og utgitt i 2014. Jeg har lånt boken av
biblioteket. Det som inspirerte meg til å lese boken er romanen jeg skrev om i
innlegget:
Brænne
bygger handlingen i romanen rundt en myte: at tsarens datter Maria unnslapp
henrettelsen. Boken til Hovde har naturlig nok et annet fokus. I boken til
Brænne var Maria hovedperson og fokuset var mer mot hvordan hun opplevde det
som skjedde. I boken til Hovde får en vite mer om bakgrunnen for det drama som
hadde sin slutt i 1918. Allikevel kjenner jeg mye igjen i biografien til Hovde
som jeg leste om i romanen til Brænne, men livet til tsarfamilien blir enda mer
dramatisk.
Ved å lese
boken til Hovde og med boken til Brænne som bakteppe, opplever jeg å komme tett
på livet deres. Derfor blir den siste tiden de levde vond å lese om. Men
samtidig må jeg da si til meg selv: Russlands jord er stenket i blod og mye
skyldes tsar Nikolaj IIs avgjørelser. Hvordan befolkningen hadde det, er lite
omtalt. Det må man nok søke andre i kilder etter. Biografien er ikke perfekt,
men godt nok for det formål jeg så ved å lese den. Den
er anmeldt her på Utdanningsnytt.no der anmelder bl a påpeker de svakheter han
mener er ved boken.
Den neste
boken om Russland jeg har kjøpt og skal lese er boken til Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted. En bok jeg
har kjøpt. Gleder meg til å lese boken som har fått gode kritikker. En roman
som forteller om hendelsene fra befolkningens ståsted og som jeg leste i juli
2014:
Både tsarfamiliens og Russlands historie kunne tatt en annen vei hadde tsaren hørt på de råd som han fikk bl a om å gå av som eneveldig hersker. Samtidig; måten familien ble
tatt livet av og at også barna og tjenere ble drept, kan ikke forsvares mener
jeg. Og som forfatteren skriver mot slutten av boken:
«Men med et hvitt nederlag og rød
seirer fikk Russland etter hvert et regime som skulle vise seg å være enda mer
kontrollerende, hensynsløst og brutalt som Nikolaj IIs Russland hadde vært.»
Tsaren var
ingen klok man. Det samme som vel kan sies om dagens eneveldige hersker i
Russland: Putin...
På
bokomslaget står det at Torbjørn Hovde er utdannet lærer og har skrevet en
rekke historiske artikler, og har utgitt tre romaner. Om biografien:
"Gud
Bevare Russland!" er den første biografien på norsk om Russlands siste
tsar, Nikolaj II. Det å samle stoff til en biografi er som å lete etter brikker
i et puslespill. Viktige brikker i denne biografien er tsarens dagbøker og
brev. I tillegg har mange politikere, diplomater og andre som hadde god
kjennskap til Nikolaj II bidratt med viktig informasjon gjennom sine memoarer.
Nikolaj II var reservert,
elskverdig, fåmælt og usikker. Han var en trofast ektemann og en omsorgsfull
familiefar. Han arvet tronen 26 år gammel, og i løpet av sin regjeringstid kom
han til å oppleve store rystelser i det russiske samfunnet. Under
februarrevolusjonen i 1917 abdiserte han. Til tross for abdikasjonen ble han
offer for et av de mest hensynsløse politiske mord i nyere tid. Den 17. juli
1918 ble han, sammen med sin ektemake og deres fem barn, henrettet av
bolsjevikene.»
I 1613 ble
den første tsar av slekten Romanov valgt: Michail Romanov. Tsar Alexander II,
bestefaren til Nikolaj, ble drept av en bombe i 1881 som terrororganisasjonen Folkets vilje stod bak. Han hadde tilnavnet «Befrieren» etter at han
opphevet livegenskapet i 1861, fire år før slaveriet ble avskaffet i USA. Han
gjennomført også andre viktige reformer. Men reformene kom for sent og fikk
ikke den virkning som var tilsiktet. Hans sønn og faren til Nikolaj, tsar Alexander
III, bestemte at alle tilløp til revolusjon måtte knuses hvis Romanov dynastiet
fortsatt skulle styre Russland. Han hadde ingenting til overs for farens
liberalisme og farens livsførsel som kristen monark.
Alexander
IIIs regjeringstid var preget av politimakt og brutalitet. Samtidig var han
fremtidsrettet og motsto alle provokasjoner som kunne dra Russland inn i krig –
og fikk av den grunn tilnavnet «Fredsstifteren». Hans kone, den danske prinsessen Marie, var
godt likt både av rojalister og ved hoffet. De bodde i Gattjinapalasset i en leilighet som opprinnelig var bygd for
tjenestefolket, de store salene i palasset stod tomme.
Nikolaj
begynte å skrive dagbok da han var 14 år. Som han fortsatte med i voksen
alder. Dagbøkene ble funnet i Ipatievhuset i Jekaterinburg der de ble drept og
brakt til Romanov arkivet i Moskva. Etter perestrojkaen ble det mulig for
historikerne å få tilgang til arkivet.
Med en
streng far vokser sønnene opp som snille, veike og blyge menn. Alexander III har
ikke stor tro på sin etterfølger. Selv om han var motstander av et ekteskap
mellom Nikolaj og den tyske prinsessen Alexandra som også ble kalt Alix, ga han
etter idet han tenkte at et stabilt og lykkelig ekteskap og en livsledsager
kunne støtte sønnen.
Alexander
IIIs dør av sykdom i 1894 og kort etter gifter Nikolaj seg med Alix etter at
hun hadde konvertert til den ortodokse lære. Etterhvert flyttet de til St.
Petersburg til Tsarskoje Selo der de bodde sammen med de fem barna frem til de
som fanger ble tatt med til Sibir i 1917.
Den store
folkefesten i forbindelse med kroningen i 1896 ble dramatisk da mange mennesker
ble drept og trampet ihjel. Den første ripen i lakken til den nye tsaren fikk
han og ektefellen da de etter tragedien valgte å delta på et ball arrangert av
den franske ambassadør. Det som festet seg i opinionen var:
«1 300 mennesker døde i Chondyka, tsaren
dro på danseball».
Tsaren var
en svak leder som hele tiden stod fast på at tsarens enevelde var det beste for
Russland. Det samme mente Alix. Det ble
deres bane da krigen mot Japan og deltakelsen i 1. verdenskrig utarmet
befolkningen. De hørte ikke på rådgivere
som advarte dem om muligheten for revolusjon. Munken Rasputin utøvde innflytelse på
ekteparet og særlig Alix fordi det var tegn på at han helbredet sønnen Aleksej,
den neste tsar, som hadde en blødersykdom. En sykdom som måtte holdes hemmelig
for omverden. Etterhvert som tsaren gikk inn i krigen som øverstkommanderende
fikk Rasputin gjennom Alix innflytelse over sammensetningen av de som styrte
Russland. Alix ble også mistenkt for å konspirere med Tyskland. Den tyske heksa
som hun ble kalt.
Nikolaj ble
tvunget til å abdisere i 1917. Familien ble holdt som fanger i Tsarskoje Selo
og senere overført til Tobolsk i Sibir. Planen etter det var å overføre tsaren
til Moskva og stille han for retten. Men ferden endte i Jekaterinburg. Sterkt
er det også å lese at engelsk læreren som var med på togturen beskriver hvordan
fulle soldater begår overgrep mot tre av jentene. «De hvite» rykket stadig
nærmere byen og bolsjevikene fikk hast på seg - det ble bestemt å henrette
familien. I kjelleren ble udåden utført. Massakren er grusom å lese om, også
hva de gjorde med likene for å skjule sine spor.
Mer om
tsarens livshistorie og familiens vei til henrettelsen kan du lese i
biografien. Også hvordan levningene ble funnet og hva som skjedde etter det.
Jeg sitter
igjen med mange spørsmål etter å ha lest biografien. Bl a hvorfor ikke Norge
var representert da levningene etter fem av familiemedlemmene fikk sitt siste hvilested.
Selv om besteforeldrene til vårt statsoverhode begge var i nær i slekt med
Nikolaj den andre. Både Danmark og Sverige var representert med sine
ambassadører. Det var Nicolaj, Alix, Olga, Tatjana og Antastasia og fire
tjenere som ble begravet. Levningene etter Maria og Aleksej er fortsatt ikke
begravet.
«Fredag 17. juli 1998 var en solrik
og varm dag i St. Petersburg. Klokka 12:00 hørtes fra Peter-Paul-festningen en
artillerisalutt som markerte starten på begravelsesseremonien eller rekviemmessen,
som ble ledet av erkeprest Boris Glebov. Han hadde fått instruksjon fra Den Hellige
Synode om ikke å nevne Nikolajs, Alexandras eller noen av de andres navn under
seremonien, bare referere til "kristne offer for revolusjonen."
President Jeltsin hadde imidlertid ingen betenkeligheter med å nevne hvem som
ble begravet: "I dag er en historisk dag for Russland. Åtti år er gått
siden den siste russiske keiser og hans familie ble myrdet. I mange år tiet vi
stille om denne forferdelige forbrytelse. Men nå må vi si sannheten. Det som
skjedde i Jekaterinburg for åtti år siden, er en av de mest skammelige
hendelser i vår historie. Ved å begrave levningene etter dem som uten skyld ble
myrdet, vil vi sone for de synder våre forfedre gjorde.
De som utførte denne forbrytelsen,
er like skyldige som de som i tiår etter tiår gikk god for den. Det er umulig å
lyve for oss selv og derigjennom rettferdiggjøremeningsløse grusomheter utført
på politisk grunnlag. Mordet på Romanov-familien er en av følgene av
splittelsen i det russiske samfunn mellom 'oss' og 'dem'. Følgene av denne
splittelsen kan vi se til denne dag. Når vi begraver ofrene etter tragedien i
Jekaterinburg, utfører vi en menneskelig handling, en handling som fremstår som
et symbol for Russland."
Tsaren da
han var fange på Tsarskoje Selo etter at han hadde abdisert. Vedhogst og snømåking var noe av det han
bedrev tiden med. Et av de siste bildene som ble tatt av han. Hans dagbøker tilsier at han opplevde abdiseringen som en lettelse.