31. okt. 2015

Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg



Hva er bedre enn å våkne opp på lørdag. Fridag. Etter en hektisk arbeidsuke. Som har ført til at jeg har lest lite. Når mye av arbeidsdagen på 8 timer fem dager i uka er å lese; og helst få med seg så mye som mulig av den en leser, er det ikke alltid at leselysten er på topp utover ettermiddagen og kvelden. Derfor har det tatt tid å lese romanen til Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg.
Men selv om jeg ikke har fått lest romanen på 188 sider så konsentrert og sammenhengene som jeg ønsker, likte jeg første boken i serien om skogfinnene utgitt i 2009. Så godt likte jeg den at jeg skal hente den neste i serien, Himmelbjørnens skog, på biblioteket i dag. 
Det jeg merker med en gang jeg begynte å lese er at forfatteren må ha satt seg godt inn i hvordan skogfinnene hadde det. Det bekreftes av det hun sier i dette Bokprogrammet på NRK i 2012 – på den tiden hadde hun gitt ut fire bøker i serien. Der forteller hun også at personene i boken er oppdiktet. I 2015 kom den siste og avsluttende: Kaldere mot natten. Jeg har lest mange faktabøker om hvordan det var å leve på attenhundretallet da de fleste i Norge var lutfattige. Men ingen av dem omhandlet historien om skogfinnene.
Lutfattig er også hovedpersonen Lina som er navnløs i innledningen. Hun er alene med et nyfødt barn i skogen: 
«En grop inni en skråning på svenskesida av grensa, nok til å gi ly for vinden og regnet, og skjermet med stokker dekket av torv og granbar: En vegg, og samtidig et tak. I dette landet kan ingen hus være uten vegger. Men hvem hjelper henne, hvem skaffer stokkene? Ingen, det er ingen som hjelper henne, hun finner gammelt tømmer i skogen som hun sleper til stedet, mens barnet som ligger i mosen skriker. Hun drikker av bekken i dalsøkket og ammer, og går og ser etter fugler i snarene hun har satt, og fisk er det i sjøen. På framtida tenker hun ikke, for barnet vil kanskje ikke leve vinteren over, de to første mistet hun jo, så hvorfor skal dette leve?»

Lina har vært tjenestejente på gården Sumomägg der mannen på gården Heikki setter barn på tjenestejentene. Det første barnet var dødfødt. Det andre druknet. Nå er hun på flukt fra prest og andre myndighetspersoner.
«Ungen er hennes, navnet til faren skal ingen få truet ut av henne, ikke denne gangen heller, om hun blir tatt, selv ikke om hun må skrifte i kirken, i påhør av alle. Det nærmer seg høsten, hun fryser, men barnet fryser ikke, det ligger under fellen hun tok fra den største gården på disse kanter, en gård der de knapt vil savne den. Det finnes tilgivelse for det en tar for å berge liv, om en bare tar fra de som har nok, som knapt nok vil merke at noe er borte. Det finnes tilgivelse da, gjør det ikke?»

Det er et rikt persongalleri i romanen. De fleste er fattige mennesker. En tid da overbefolkning førte til at det var mangel på jord å dyrke for å livberge seg. Mange drømte om å reise til Amerika, og mange dro. På et lite sted i skogen vokser et annet barn opp, pleiebarnet Hilda. Mange fattige barn blir pleiebarn, de er god arbeidskraft der de havner. Men etterhvert som pleiemoren får egne barn er Hilda i fare for å havne på gården Sumomägg. Også denne familien ønsker å dra til Amerika.
I et lite skjul i skogen bor bjørnejegeren Taneli. Ryktet går om at han har et drap på samvittigheten. Han kommer over Lina da hun stjeler bjørnekjøtt og hun blir med han til koia. Etterhvert blir hun hos han, og de får barn sammen. De utvider til at stedet blir et lite småbruk. En dag dukker Hilda opp. Da har det gått noen år og hun har vært og tjenestegjort på Sumomägg. Hun har rømt etter å ha vært vitne til at kona til Heikki har kastrert mannen. Hun blir hos Lina, Taneli og barna.
Flere historier blir fortalt som henger sammen med hverandre. Mennesker som er tett på og avhengig naturen. Overtroen florerer. Boken slutter dramatisk, og det skal bli spennende å følge historien til personene Britt Karin Larsen har gitt liv til.

I tillegg til historiene som fortelles er det fine naturskildringer – jeg avslutter med dette som viser at trær og skog står forfatteren nært:  

«Mennesket dør alene, sjelden får det dø i armene til et annet. Men når gamle trær i skogen dør, dør de der de hører til. Når de oppgir sine liv og faller, faller de blant dem de har stått nær, løvet deres blir til jord som gir liv og saft til nye slekter, og om menneskene lar dem i fred får de alltid bli hos dem som ved sommervindens hjelp strøk sitt løv mot deres, ga dem ly og sto dem nær.

Under trærne har folk sine veier, under susende kroner som bare sjelden blir lyttet til, tett ved stammer som et menneske kanskje hvilte ved en gang, og deretter aldri mer.»

Privat foto


28. okt. 2015

Dikt av Olav H. Hauge - Når det kjem til stykket

Privat foto

År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykke, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Sitat fra Kritikarboka av Atle Christiansen: 

"Eg tar med eit Hauge dikt for å vise kor banal-basalt en god poet kan skrive når han ikkje gjer seg til, men let jåleri vere jåleri, og heller går rett inn i eldgamle klisjear som hjartekunnskap som han gjorde til en krystallklar bodskap om rett levevis.

Diktaren taler ikkje om visdom, men om kunnskap og lærdom. Visdommen trer ikkje i kraft før han har vore innom hjartet. Det er så banalt at det ikkje er til å tru, men snur ein seg bort frå slike klartalte sanningar om hjartet, vender ein seg samtidig mot noko anna. Trollet er blitt troll fordi det har mista hjartet sitt. "

25. okt. 2015

Film. Still Life - på vegne av venner


Den sympatiske John May (Eddie Marsan) er ofte i begravelser der han er den eneste utenom presten og den avdøde. Han jobber i bydelen Kennington, London, der han yter service overfor mennesker som dør og der det umiddelbart ikke finnes pårørende. Han blir ringt til og møter opp i shabby leiligheter for få finne spor etter slektninger; brev og bilder kan være ledetråder. Det er lite av verdi i leilighetene og det meste de eier havner på fyllinga. I de fleste sakene skriver John «Case closed» uten at pårørende er funnet eller tar kontakt. Eller ønsker å møte opp i begravelsen til avdøde.

Livet til John May er rutine, og han er like alene som klientene. Står opp, går på jobb, utfører sine arbeidsoppgaver, drar hjem og spiser sitt sparsommelige kveldsmåltid: toast, tunfisk, et eple og en kopp te.  

Bydelen skal spare inn penger: John May blir overflødig og i tillegg er han for grundig i jobben ifølge den usympatiske sjef.  Men han får lov til å løse den siste saken. Et fotoalbum setter han på spor etter noen som kan ha kjent avdøde.

Filmen er fra 2013 og fikk gode anmeldelser. Ikke en film for de som kun liker action, men midt i blinken for meg. Som bl a liker britiske filmer. Tankevekkende handling.


Her er den offisielle traileren:




Biografi: Torbjørn Hovde: Gud bevare Russland – Nikolaj II- Russlands siste tsar – hans liv og død.



Hodet mitt er fylt opp med spørsmål mv etter å ha lest biografien skrevet av Torbjørn Hovde: Gud bevare Russland – Nikolaj II- Russlands siste tsar – hans liv og død. Som ble henrettet sammen med sin familie, ektefelle og fem barn, og tjenere 17. juli 1918. En interessant, lettlest, spennende, og på slutten, en trist bok.
Biografien er i underkant av 400 sider og utgitt i 2014. Jeg har lånt boken av biblioteket. Det som inspirerte meg til å lese boken er romanen jeg skrev om i innlegget:

Brænne bygger handlingen i romanen rundt en myte: at tsarens datter Maria unnslapp henrettelsen. Boken til Hovde har naturlig nok et annet fokus. I boken til Brænne var Maria hovedperson og fokuset var mer mot hvordan hun opplevde det som skjedde. I boken til Hovde får en vite mer om bakgrunnen for det drama som hadde sin slutt i 1918. Allikevel kjenner jeg mye igjen i biografien til Hovde som jeg leste om i romanen til Brænne, men livet til tsarfamilien blir enda mer dramatisk.

Ved å lese boken til Hovde og med boken til Brænne som bakteppe, opplever jeg å komme tett på livet deres. Derfor blir den siste tiden de levde vond å lese om. Men samtidig må jeg da si til meg selv: Russlands jord er stenket i blod og mye skyldes tsar Nikolaj IIs avgjørelser. Hvordan befolkningen hadde det, er lite omtalt. Det må man nok søke andre i kilder etter. Biografien er ikke perfekt, men godt nok for det formål jeg så ved å lese den.   Den er anmeldt her på Utdanningsnytt.no der anmelder bl a påpeker de svakheter han mener er ved boken. 
Den neste boken om Russland jeg har kjøpt og skal lese er boken til Peter Normann Waage: Russland er sitt eget sted. En bok jeg har kjøpt. Gleder meg til å lese boken som har fått gode kritikker. En roman som forteller om hendelsene fra befolkningens ståsted og som jeg leste i juli 2014: 

Både tsarfamiliens og Russlands historie kunne tatt en annen vei hadde tsaren hørt på de råd som han fikk bl a om å gå av som eneveldig hersker. Samtidig; måten familien ble tatt livet av og at også barna og tjenere ble drept, kan ikke forsvares mener jeg. Og som forfatteren skriver mot slutten av boken:

«Men med et hvitt nederlag og rød seirer fikk Russland etter hvert et regime som skulle vise seg å være enda mer kontrollerende, hensynsløst og brutalt som Nikolaj IIs Russland hadde vært.»

Tsaren var ingen klok man. Det samme som vel kan sies om dagens eneveldige hersker i Russland: Putin...  

På bokomslaget står det at Torbjørn Hovde er utdannet lærer og har skrevet en rekke historiske artikler, og har utgitt tre romaner. Om biografien:

"Gud Bevare Russland!" er den første biografien på norsk om Russlands siste tsar, Nikolaj II. Det å samle stoff til en biografi er som å lete etter brikker i et puslespill. Viktige brikker i denne biografien er tsarens dagbøker og brev. I tillegg har mange politikere, diplomater og andre som hadde god kjennskap til Nikolaj II bidratt med viktig informasjon gjennom sine memoarer.

Nikolaj II var reservert, elskverdig, fåmælt og usikker. Han var en trofast ektemann og en omsorgsfull familiefar. Han arvet tronen 26 år gammel, og i løpet av sin regjeringstid kom han til å oppleve store rystelser i det russiske samfunnet. Under februarrevolusjonen i 1917 abdiserte han. Til tross for abdikasjonen ble han offer for et av de mest hensynsløse politiske mord i nyere tid. Den 17. juli 1918 ble han, sammen med sin ektemake og deres fem barn, henrettet av bolsjevikene.»

I 1613 ble den første tsar av slekten Romanov valgt: Michail Romanov. Tsar Alexander II, bestefaren til Nikolaj, ble drept av en bombe i 1881 som terrororganisasjonen Folkets vilje stod bak.  Han hadde tilnavnet «Befrieren» etter at han opphevet livegenskapet i 1861, fire år før slaveriet ble avskaffet i USA. Han gjennomført også andre viktige reformer. Men reformene kom for sent og fikk ikke den virkning som var tilsiktet. Hans sønn og faren til Nikolaj, tsar Alexander III, bestemte at alle tilløp til revolusjon måtte knuses hvis Romanov dynastiet fortsatt skulle styre Russland. Han hadde ingenting til overs for farens liberalisme og farens livsførsel som kristen monark.

Alexander IIIs regjeringstid var preget av politimakt og brutalitet. Samtidig var han fremtidsrettet og motsto alle provokasjoner som kunne dra Russland inn i krig – og fikk av den grunn tilnavnet «Fredsstifteren».  Hans kone, den danske prinsessen Marie, var godt likt både av rojalister og ved hoffet. De bodde i Gattjinapalasset  i en leilighet som opprinnelig var bygd for tjenestefolket, de store salene i palasset stod tomme.

Nikolaj begynte å skrive dagbok da han var 14 år. Som han fortsatte med i voksen alder. Dagbøkene ble funnet i Ipatievhuset i Jekaterinburg der de ble drept og brakt til Romanov arkivet i Moskva. Etter perestrojkaen ble det mulig for historikerne å få tilgang til arkivet.

Med en streng far vokser sønnene opp som snille, veike og blyge menn. Alexander III har ikke stor tro på sin etterfølger. Selv om han var motstander av et ekteskap mellom Nikolaj og den tyske prinsessen Alexandra som også ble kalt Alix, ga han etter idet han tenkte at et stabilt og lykkelig ekteskap og en livsledsager kunne støtte sønnen.

Alexander IIIs dør av sykdom i 1894 og kort etter gifter Nikolaj seg med Alix etter at hun hadde konvertert til den ortodokse lære. Etterhvert flyttet de til St. Petersburg til Tsarskoje Selo der de bodde sammen med de fem barna frem til de som fanger ble tatt med til Sibir i 1917.

Den store folkefesten i forbindelse med kroningen i 1896 ble dramatisk da mange mennesker ble drept og trampet ihjel. Den første ripen i lakken til den nye tsaren fikk han og ektefellen da de etter tragedien valgte å delta på et ball arrangert av den franske ambassadør. Det som festet seg i opinionen var: 

«1 300 mennesker døde i Chondyka, tsaren dro på danseball».

Tsaren var en svak leder som hele tiden stod fast på at tsarens enevelde var det beste for Russland. Det samme mente Alix. Det ble deres bane da krigen mot Japan og deltakelsen i 1. verdenskrig utarmet befolkningen.  De hørte ikke på rådgivere som advarte dem om muligheten for revolusjon.  Munken Rasputin utøvde innflytelse på ekteparet og særlig Alix fordi det var tegn på at han helbredet sønnen Aleksej, den neste tsar, som hadde en blødersykdom. En sykdom som måtte holdes hemmelig for omverden. Etterhvert som tsaren gikk inn i krigen som øverstkommanderende fikk Rasputin gjennom Alix innflytelse over sammensetningen av de som styrte Russland. Alix ble også mistenkt for å konspirere med Tyskland. Den tyske heksa som hun ble kalt.

Nikolaj ble tvunget til å abdisere i 1917. Familien ble holdt som fanger i Tsarskoje Selo og senere overført til Tobolsk i Sibir. Planen etter det var å overføre tsaren til Moskva og stille han for retten. Men ferden endte i Jekaterinburg. Sterkt er det også å lese at engelsk læreren som var med på togturen beskriver hvordan fulle soldater begår overgrep mot tre av jentene. «De hvite» rykket stadig nærmere byen og bolsjevikene fikk hast på seg - det ble bestemt å henrette familien. I kjelleren ble udåden utført. Massakren er grusom å lese om, også hva de gjorde med likene for å skjule sine spor.

Mer om tsarens livshistorie og familiens vei til henrettelsen kan du lese i biografien. Også hvordan levningene ble funnet og hva som skjedde etter det.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål etter å ha lest biografien. Bl a hvorfor ikke Norge var representert da levningene etter fem av familiemedlemmene fikk sitt siste hvilested. Selv om besteforeldrene til vårt statsoverhode begge var i nær i slekt med Nikolaj den andre. Både Danmark og Sverige var representert med sine ambassadører. Det var Nicolaj, Alix, Olga, Tatjana og Antastasia og fire tjenere som ble begravet. Levningene etter Maria og Aleksej er fortsatt ikke begravet.

«Fredag 17. juli 1998 var en solrik og varm dag i St. Petersburg. Klokka 12:00 hørtes fra Peter-Paul-festningen en artillerisalutt som markerte starten på begravelsesseremonien eller rekviemmessen, som ble ledet av erkeprest Boris Glebov. Han hadde fått instruksjon fra Den Hellige Synode om ikke å nevne Nikolajs, Alexandras eller noen av de andres navn under seremonien, bare referere til "kristne offer for revolusjonen." President Jeltsin hadde imidlertid ingen betenkeligheter med å nevne hvem som ble begravet: "I dag er en historisk dag for Russland. Åtti år er gått siden den siste russiske keiser og hans familie ble myrdet. I mange år tiet vi stille om denne forferdelige forbrytelse. Men nå må vi si sannheten. Det som skjedde i Jekaterinburg for åtti år siden, er en av de mest skammelige hendelser i vår historie. Ved å begrave levningene etter dem som uten skyld ble myrdet, vil vi sone for de synder våre forfedre gjorde.

De som utførte denne forbrytelsen, er like skyldige som de som i tiår etter tiår gikk god for den. Det er umulig å lyve for oss selv og derigjennom rettferdiggjøremeningsløse grusomheter utført på politisk grunnlag. Mordet på Romanov-familien er en av følgene av splittelsen i det russiske samfunn mellom 'oss' og 'dem'. Følgene av denne splittelsen kan vi se til denne dag. Når vi begraver ofrene etter tragedien i Jekaterinburg, utfører vi en menneskelig handling, en handling som fremstår som et symbol for Russland."


Tsaren da han var fange på Tsarskoje Selo etter at han hadde abdisert.  Vedhogst og snømåking var noe av det han bedrev tiden med. Et av de siste bildene som ble tatt av han. Hans dagbøker tilsier at han opplevde abdiseringen som en lettelse. 



19. okt. 2015

Sofi Oksanen: Da duene forsvant


Da duene forsvant av Sofi Oksanen er en roman jeg ikke fikk tak på til å begynne med. Den er på 330 sider, utgitt i 2012, og jeg har kjøpt romanen. Men etterhvert som jeg bestemte meg for å lese den ferdig og hadde fått litt bedre grep om hva jeg leste, likte jeg den bedre.


«Da duene forsvant er en stor fortelling om okkupasjon, motstand og forræderi; om et ulykkelig ekteskap; om kjærlighet og farlige forbindelser; om modige og svikefulle valg.

Handlingen foregår i Estland under og etter andre verdenskrig. I 1941 jages sovjetmakten ut av landet, og tyskerne blir de nye okkupantene. Tre år senere gjenerobrer sovjetstyrkene makten. På 60-tallet er kommunistregimet fast etablert med sitt nett av kontrollører og overvåkere.

Tre personers liv er i sentrum: Motstandsmannen Roland kjemper for et fritt og uavhengig Estland. Hans fetter Edgar er kameleonen som alltid går dit makten er, og kan skifte identitet og lojalitet uten å nøle. Juudit er ulykkelig gift med Edgar, forelsker seg i en tysk offiser, og har bånd til den idealistiske Roland.»

Forlaget siterer fra gode anmeldelser, men unnlater å sitere fra anmeldelser som ikke er så gode som: NRK som skriver av «noko skurrar», Dagbladet; « Oksanen er kanskje en bedre kjendis en forfatter om dagen», Aftenposten; «Overraskende tamt».

Jeg har lest en roman av Sofi Oksanen tidligere – link til blogginnlegget: Sofi Oksanen: Utrenskning

Jeg måtte flere ganger lese omtalen på bokomslaget fordi jeg syntes fortellingen var så fragmentarisk. Hvem var disse personene, hva var forbindelsen mellom dem osv osv. Til slutt måtte jeg bare stole på at jeg etterhvert fikk bedre oversikt. Og det fikk jeg. Jeg ble også grepet av handlingen, og levde meg inn i tilværelsen til disse menneskene som egentlig ikke kunne stole på noen. Nesten ikke seg selv engang. For en skjebne dette lille landet fikk. Og tenk å leve i et overvåkningsamfunn som kommunismen legger opp til. Godt å bli påminnet hvilket gode å leve i et fritt land er, og ikke ta det som en selvfølge. 

Jeg synes det er positivt at det finnes forfattere som skaper litteratur som gjør at slike som jeg blir bedre kjent med et lands historie. Det synes jeg at jeg har gjort ved å lese bøkene til Oksanen, særlig den siste. 

12. okt. 2015

Kari F Brænne: Himmelfall - en historisk roman om tsarfamiliens skjebne


Jeg skulle gjerne hatt mer kunnskap om russisk historie. Derfor ble jeg glad da jeg overraskende fikk tilsendt et forhåndseksemplar av den historiske romanen til Kari F Brænne: Himmelfall

Jeg er for første gang tidlig ute med å lese en bok. Derfor er jeg veldig spent på hva kritikerne mener om denne romanen. Jeg krysser fingrene for at mange leser den. Noen med bedre kunnskaper om Russlands historie enn jeg har og som har meninger om de historiske fakta slik de blir presentert i romanen.


Over en uke har jeg brukt på å lese romanen på 719 sider. Bøker på så mange sider skygger jeg normalt unna. Men jeg er veldig glad for at jeg har lest Himmelfall. Den har bl a inspirert meg til å kjøpe min første bok om russisk historie. Den gleder jeg meg til å lese.

Men det skal innrømmes at i begynnelsen av lesingen var jeg i tvil: hva er det forfatteren skal ha meg til å tro? At en av tsarens døtre overlevde massakren av familien 17. juli 1918 som man kan lese om her på Illustrert vitenskap.no: Tsar-familien: Ingen slapp levende fra massakren

For i forordet går det frem at forfatteren møtte en kvinne i Barcelona i 2012 som påstod at hun var tsarens datter: Maria Nicolajevna født i 1899. Det vil si at hun skal være 113 år! Her er et bilde av Maria tatt ca 1914 som er å finne her på Wikipedia.



Det er Maria som forteller om hvordan hun slapp unna henrettelsen og om familiens historie. På enkelte områder er jeg lettlurt før jeg har fått tenkt meg om, så jeg tenkte: kan det være sant – var det tsarens datter forfatteren møtte? Men så ser jeg at jeg hoppet over noe innledningsvis:

«Til mor som tidlig vekket min interesse for Russland, og far, som tidlig lærte meg å verdsette en god skrøne.»

Min konklusjon er at boken må delvis være en skrøne. Men etterhvert som jeg ble vevd inn i historien fikk det mindre og mindre betydning. Jeg måtte lese videre. De historiske begivenhetene som den bygger på virker å være tett opp til fakta. Jeg har underveis sjekket mot Internett om Rasputin, byen Jekaterinburg, og mye mer. Jeg er ikke så lite imponert over det arbeidet forfatteren har lagt ned i denne historien.  Hvor mye som er fiksjon skal ikke jeg ha sagt noe om.

Her er et bilde fra Wikipedia av tsarfamilien tatt i 1913.  



I boken går der frem at tsaren, Nikolaj II, ble kalt tyrannen da revolusjonen startet. Keiserinne Alexandra, av tysk herkomst, ble kalt den tyske heksa. Bl a gikk det rykter om at hun konspirerte med tyskerne under 1. verdenskrig. De hadde fire døtre: Olga, Tatjana, Maria og Anastasia. Som fortelleren omtaler som OTMA. Det var viktig at det ble født en sønn. Og han ble født i 1904: Aleksej. Han hadde en blødersykdom og det var her Rasputin kom inn i de keiserliges liv: for å helbrede den neste tsar.

Boken starter med at storhertuginnen Maria unnslapp henrettelsen sammen med broren. En mann bærer Aleksej på ryggen og sier at de må skille lag. Han ber henne komme seg på et tog til Petrograd. At de kan møtes i Tsarskoje Selo. Etter en strabasiøs reise kommer Maria til Petrograd og Tsarskoje Selo, og til Katarinapalasset: her er bilde av herligheten slik det er i dag hentet herfra:



Palasset er lukket og låst. Noen rødegardister vokter eiendommen. Maria kjenner til en nøkkel til en av inngangene og kommer seg inn i palasset. Det blir hun er periode før ferden går videre.

Hun forteller hvordan det var å vokse opp i den største luksus sammen med familien. Hvor sammensveist søstrene, OTMA, var. Hvordan det var i palasset, i andre palass, eiendommer, tog og skip familien disponerte.  Brorens sykdom og Rasputin inntog i familiens liv. Moren var den som bestemte. Tsaren beskrives som en unnvikende «tøffelhelt». Det manglet ikke på advarsler hva som kunne skje med familien. Men moren mente at de ikke kunne forlate Russland og at den eneste løsningen for landet var tsarens enevelde. 

Vi følger familien frem til henrettelsen og Marias påståtte flukt etter at hun unnslapp å bli drept. Til tross for den luksus de levde under for meg med 2015 øyne, virker tilværelsen til barna klaustrofobisk. Både før og etter at fallet startet. Men for de fattige i Russland som fikk enda dårligere levevilkår under krigen mot Japan og 1. verdenskrig, var deres luksusliv en provokasjon. Hatet mot familien er enkelt å forstå selv om deres skjebne isolert sett er grusomt å lese om. Forfatteren får også frem hvordan russerne som ikke var privilegerte hadde det og mye mer.

Her er bilde av forfatteren og forfatteren Kari F Brænne beskrives slik at forlaget:


«Kari Fredrikke Brænne er født i Oslo i 1966. Hun er utdannet billedkunstner ved Statens Kunstakademi og The New York Academy of Art, og hun har arbeidet med både maleri og nyere medier som video/film. De siste årene har hun skrevet flere skuespill som har vært oppført på ulike scener i Oslo. Brænne debuterte i 2007 med romanen "Av en annen verden" som hun fikk Aschehougs debutantstipend for. "Under de dype skyggene av løvtunge trær" (2010) er hennes andre bok, og den er solgt til både Frankrike og Tyskland.»


10. okt. 2015

Trude Teige: Mormor danset i regnet



Romanen Mormor danset i regnet av Trude Teige er nettopp utgitt. Jeg har lest et forhåndseksemplar som kom som en overraskelse fra forlaget Aschehoug som har gitt ut boken. Her hos forlaget kan du lese hvordan romanen er inspirert av faktiske hendelser og personer


«Juni har arvet huset til besteforeldrene og drar tilbake til øya der hun vokste opp. Mens hun rydder i huset, kommer hun over et bilde av mormoren sammen med en tysk soldat og et brev hun skrev i 1946. Brevet har tysk poststempel. Det er helt ukjent for Juni at mormoren var i Tyskland like etter krigen, og hun bestemmer seg for å nøste opp hennes historie.

Jakten på sannheten fører Juni til Berlin og en liten by i det som ble den russiske sonen da Tyskland kapitulerte. Der blir hun konfrontert med en brutal og ukjent krigshistorie. Etter hvert forstår Juni at mormorens hemmelighet er noe mer enn at hun var tyskerjente, og oppdagelsen får betydning for hennes eget liv.

Mormor danset i regnet handler om en kvinnes fortielse og dens følger for datteren og barnebarnet. Men aller mest er dette en fortelling om kjærlighetens helbredende kraft. Romanen er basert på sanne historier og faktiske hendelser.»

Det er over en uke siden jeg leste den lettleste romanen. Jeg er overbevist at mange vil like den. Men jeg er todelt om hva jeg synes om den.

Det er to fortellerstemmer: Juni i nåtid og mormoren Tekla i fortid. Disse fortellingene er adskilt i egne kapitler. Jeg liker best når forfattere klarer å flette slike historier inn i hverandre på en naturlig måte uten denne oppdelingen. Formen forfatteren har valgt trekker derfor ned for denne leser.

Fortellingen om Juni synes jeg er kjedelig enkel eller banal som anmelder i VG er inne på sammenlignet mot fortellingen om Tekla. Hun kommer tilbake til øya, i utgangspunktet på flukt fra en voldelig ektefelle og der treffer hun drømmemannen. En historie som for meg er helt uinteressant, og i stor kontrast mot historien om mormoren Tekla. Det gjør at boken tenderer mot populærlitteratur som det gis ut mengder av bøker av. Bøker som ikke jeg leser mange av.

Jeg synes forfatteren fint kunne lagt mer vekt på historien om Tekla. Det er denne historien som gjør boken interessant og verdt å lese for meg. F eks slutten: romanen sluttet brått selv om vi får vite hvordan historien endte. Forfatteren kunne utnyttet denne historien bedre synes jeg. En historie som også kunne vært interessant i en dokumentarisk form.



 «Trude Teiges nye roman er overtydelig, sentimental og ganske banal. Men den reddes likevel – i hvert fall til dels – av at forfatteren er en dyktig håndverker.»

8. okt. 2015

Oppsummering september 2015


En ukes ferie på Rhodos ga mye tid til lesing. De to siste avsluttet jeg på en solseng på  Sunprime Miramare Beach. Stort sett et hotell jeg kan anbefale. Men det er den del trafikkstøy i pool-området. Derfor blir det ikke et hotell jeg ønsker å komme tilbake til.  Synd; hotellet hadde mange kvaliteter forøvrig.

Vil ikke si at boken til Tiller skuffet. Men det var den boken jeg likte minst av bøkene jeg har lest i september, og det frister ikke til å kjøpe de to neste i serien.

Jeg leser ikke mye krim og spenning. Derfor er det fint når jeg finner en bok som boken til Mo Hayder. Utrolig spennende. Har den neste i serien, Dukkene, klar til lesing. Både gleder og gruer meg. Samboer har lest den og sier den er creepy. Det er slike bøker jeg ikke liker å lese når jeg er alene hjemme: se ut i mørket – står det noen på verandaen og ser inn på meg; skrekk og gru!!!

Ellers vil jeg fremheve romanen Ingrid Winters makeløse mismot. Jeg tror den passer best for de av oss som kjenner oss igjen i livet til Ingrid. Som klarer å le av oss selv. I det minste i ettertid. Dagen i dag som eksempel for egen del; kunne vært en scene i en slik bok. Håper i morgen blir en enklere dag selv om den begynner med at jeg må lever bilen på verksted. I dag blinket det flere lamper på dashbordet som sier: verkstedregning på mange tusenlapper...

Link til innlegg om leste bøker i september:










7. okt. 2015

Mark Haddon: Den merkelige hendelsen med hunden den natten (The curious incident of the dog in the night-time)

«Autisme er en utviklingsforstyrrelse som særlig påvirker kommunikasjon og evnen til sosialt samspill. Symptomene framtrer som regel før barnet er tre år. Autisme er betegnelsen på et syndrom, dvs. summen av en rekke symptomer som opptrer samtidig.»


Christopher, hovedperson og fortellerstemmen i romanen til Mark Haddons bok Den merkelige hendelsen med hunden den natten, har en mild form for autisme. Romanen har stått lenge på listen over bøker jeg ønsker å lese. Utgitt i 2003 og er på 230 sider. En sjelden bok, morsom og litt trist. En bok til å bli tankefull av.

«Denne boken handler om et mystisk mord.

Siobhan sa at jeg skulle skrive noe jeg ville ha likt å lese selv. For det meste leser jeg bøker om vitenskap og matematikk — ikke romaner og fortellinger. I romaner kan folk finne på å si for eksempel at «årene mine er av stål, de er av sølv og slam, og jeg kan ikke trekke meg sammen til en knyttneve sånn som folk som ikke er avhengige av stimuli.»' Hva i all verden skal sånt bety? Spør ikke meg. Far begriper det heller ikke. Og ikke Siobhan eller Mr. Jeavons. Jeg har spurt dem.

Siobhan har langt, blondt hår og grønne plastbriller. Og Mr Javons lukter såpe og går med brune sko med masse bittesmå, runde hull i.
Kriminalromaner er noe helt annet. Det liker jeg. Det er derfor jeg skriver en bok om et mystisk mord.

I en kriminalroman er det noen som skal finne ut hvem som er morderen, og så fange ham. En kriminalroman er som et puslespill. Hvis det er et godt puslespill, kan man av og til gjette seg til løsningen før boken er slutt.
Siobhan sier at når man skriver en bok, må man fange leserens oppmerksomhet fra første øyeblikk. Det var derfor jeg begynte med å fortelle om Wellington. Og så var det fordi det er noe jeg har opplevd selv. Jeg tror ikke jeg hadde klart å skrive en bok bare ut fra min egen fantasi.»

Det mystiske mordet er at Christopher finner naboens hund Wellington, en stor puddel, drept med en høygaffel gjennom kroppen. Christopher er femten år. Bor sammen med faren sin og er blitt fortalt av moren døde av en hjertelidelse.

«Jeg trakk gaffelen ut og løftet Wellington opp og knuget ham inntil meg. Han blødde fra sårene etter høygaffelen. Jeg liker hunder. Man vet alltid hvor man har dem. De har bare fire følelser. De er glade, triste, gretne eller konsentrerte. Dessuten er de trofaste, og så lyver de ikke. For de kan jo ikke snakke.

En stund holdt jeg Wellington tett inntil meg. Så hørte jeg et hyl. Da så jeg opp og fikk øye på Mrs. Shears. Hun kom løpende mot meg fra huset. Hun hadde på seg pyjamas og et kjøkkenforkle, og var barbent. Tåneglene var lakkert glinsende lyserøde.
«Hva er det du har gjort med hunden min?» ropte hun.
Jeg liker ikke at folk skriker til meg. Da blir jeg redd for at de kanskje skal til å slå, og jeg vet ikke hva som kan komme til å skje.
«Slipp hunden!» ropte hun. «Neimen så slipp nå hunden min, da, for Guds skyld!»

Jeg la hunden ned i gresset og gikk noen skritt tilbake.
Hun bøyde seg over den. Jeg trodde hun hadde tenkt å løfte den opp selv, men det gjorde hun ikke. Isteden begynte hun å skrike igjen.
Jeg holdt hendene for ørene og lukket øynene. Så bøyde jeg meg ned, krummet ryggen og rullet forover helt til jeg berørte gresset med pannen. Det var duggvått og kjølig og beroligende.»

Politiet kommer. I utgangspunktet liker Christopher politiet. Men så kommer situasjonen ut av kontroll:

«Han stilte altfor mange spørsmål på en gang. De hopet seg opp i hodet på meg som brødstablene i fabrikken hvor onkel Terry arbeider. Det er et bakeri, og han passer den maskinen som skjærer opp brødene i skiver. Og noen ganger kommer brødene for fort for maskinen, og da stopper alt opp. Jeg tenker av og til på hodet mitt som en maskin, men ikke alltid som en brødskjærermaskin. Det gjør det lettere å forklare andre hva det er som foregår inni det.

«Hør her. Nå spør jeg deg en gang til...» sa politimannen.

Jeg vippet tilbake med pannen mot gresset og utstøtte den lyden som faren min kaller stønn. Jeg lager den lyden når det trenger seg på altfor mye informasjon utenfra på en gang. Det er akkurat som når man er ute av seg og holder radioen tett inntil øret og stiller den inn på fullt midt mellom to stasjoner, sånn at man ikke hører annet enn radiostøy. Da kan man være sikker på at ingen andre lyder når inn.

Politimannen tok tak i armen min og løftet meg opp.
Jeg likte ikke at han tok tak i meg på den måten.
Og det var da jeg slo ham.»


Christopher blir tatt med på politistasjonen. Etter at faren har hentet han starter Christopher etterforskning av hvem som drepte Wellington. Det får han etterhvert vite. Men først får han vite noe som er enda mer oppsiktsvekkende. 

Som leser får jeg bli med inn i den verden Christopher lever i. Hvordan hans hverdag er. En ukjent verden for meg. Han er et geni på enkelte områder. Men på andre områder har han store problemer. En får også innsikt i hvor mye strev det er å være forelder for Christopher. Boken er i tillegg spennende. En bok som har mange kvaliteter synes jeg. 

6. okt. 2015

Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot - jeg ble sjarmert


Det er over en uke siden jeg avsluttet romanen til Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot. Har vært på en ukes ferietur og hadde ikke med PC. I tillegg har jeg verken hatt tid eller overskudd til å lese eller skriver om bøker etter at jeg kom tilbake. Men jeg husker godt innholdet og ble sjarmert av denne romanen.

Det er ikke til å komme fra: en av grunnene til at jeg ble sjarmert og humret meg gjennom romanen var gjenkjennelse; både av meg selv og andre. Jeg synes at forfatteren på en humoristisk måte har fanget inn hverdagslivets små og store begivenheter. Jeg ble en fan av Ingrid Winter. 

Boken jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget Tiden, og her er link til forlagets beskrivelse av romanen. Den ble utgitt i 2015 og er på 256 sider.

Fortellerstemmen og hovedpersonen i romanen er Ingrid Winter. Trebarnsmor. Gift med forretningsadvokaten Bjørnar. Ingrid er førsteamanuensis i litteraturvitenskap og jobber ved universitetet. Huset familien bor i, som skulle være familiens framtid og endestasjon, er trangt etter at de fikk yngstedatteren Alva året etter innflytting. 

Som alle andre småbarnsforeldre har familien det travelt. Frokost. Levering og henting i barnehage. Deltakelse i endeløse møter i FAU. Vennegrupper for barna. Små stikk fra de ansatte i barnehagen om det Ingrid ikke fikser. Som å huske at Alva skal ha med noe til ha-med dagen. At Ingrid har sølt vin fra resirkuleringsposen, og stinker vin da hun ankommer barnehagen går ikke en årvåken barnehageansatt hus forbi, og skal få følger i ettertid. Og selv om hun endelig har husket småpenger på den årlige lappekafeen, klarer pedagogisk leder å få med seg at Alva ikke har smakt lapper før; en kan kjenne den indirekte bebreidelsen i spørsmålet hun stiller: «Har du ikke smakt lapper?» og at hun blunker til Alva og sier: «- det er bra du får smake lapper i barnehagen da.»

«Jeg lo usikkert og ble sittende og betrakte henne der hun holdt loddkurven frem til andre familier. Mange hadde stilt opp med både mor og far og besteforeldre. Tanken på å koordinere en storfamilieoperasjon laget suselyd i hodet mitt».

Ingrid er ikke den mest sosiale på jobben. For å unngå å bli nedrent av folk som vil snakke med henne, beklage seg til henne om alt mellom himmel og jord, setter Ingrid opp en lapp på døren «Eksamen pågår».

«Den verste dagen var riktignok mandag. Gjennom helgen hadde det bygd seg opp et reservoar av sjelelig uro og angst, som truet med å briste i form av psykose og langtidssykemelding om det ikke fikk utløp. Torsdag var imidlertid også ille i form av å være tett nok på lørdag til at det begynte å rykke i øyelokk og munnviker. Derfor var det en uskreven regel at torsdag var dagen for oppmuntrende og oppbyggelig omsorg.

Som regel tok jeg meg tid, nettopp på grunn av samfunnets krav om sosialisering og medmenneskelighet. Men ikke i dag. I dag brøt jeg reglene og satt musestille og holdt pusten mens jeg ventet på at desperantene skulle fjerne seg. Det var kanskje dårlig gjort, men i dag orket jeg verken mørket eller kulden deres.»

Men møtet de skal ha den dagen kommer hun ikke unna:

«- Der var du, sa en stemme, - inn med oss.
Instituttlederen dyttet meg lett i ryggen slik at jeg snublet inn i det vindusløse rommet, hvor resten av seksjonen plutselig manifesterte seg en etter en. Jeg visste at jeg måtte si fra nå og med en gang at dette var noe jeg ikke kunne være med på. Jeg åpnet til og med munnen. Men lukket den igjen.

Jeg hatet møter. Jeg hatet de poengløse diskusjonene, den blasse og forutsigbare humoren, de uendelige digresjonene som ble forlenget ut i uendeligheten, og den vanvittige trangen til å ta opp hver minste ting under punktet «eventuelt».

Derfor var det knapt et eneste møte under mitt styre som fagkoordinator. Jeg hadde mottatt nesten daglige eposter med spørsmål om hvorfor vi aldri møttes, sammen med mer eller mindre gode forslag til aktuelle emner, men trykket bare «delete» og lot som ingenting. ..»

 Instituttlederen var ikke fornøyd med Ingrid.

«Under mitt virke som fagkoordinator antydet hun flere ganger at jeg drev med hersketeknikker. Også det ble tatt opp av instituttlederen.
- Jeg sier ikke at du gjør det, sa hun, - men når fagkoordinator en stund, hadde instituttlederen sagt tenksomt, - det har vært klager, skjønner du. Rapporter om svekket fellesskapsfølelse. Manglende arenaer for dialog.
Noen har også nevnt ord som «diktatur».
Fordi folk bruker moter som et påskudd for ikke å jobbe, tenkte jeg.
Selv hadde jeg ikke deltatt på et eneste møte siden avsettelsen. For nå.»

En av de som har beklaget seg til leder, er Ingvill:

«Jeg stirret tungt over på den andre siden av bordet, hvor Ingvill var i ferd med å sette seg. Hun hadde samlet håret i to musefletter, som hang slapt ned når hun bøyde seg fremover. Foran henne stod den ftalatfrie termokoppen hun kjøpte under en konferanse i Tyskland, som nærmest var for et kroppslig vedheng å regne.

Under mitt virke som fagkoordinator antydet hun flere ganger at jeg drev med hersketeknikker. Også det ble tatt opp av instituttlederen.
- Jeg sier ikke at du gjør det, sa hun, - men når folk oppfatter det sånn, har vi et problem. Kanskje du burde tenke litt mer på hvordan du omgås andre?
- Ingvill synes at alle driver med hersketeknikker, sa jeg, - livet hennes er fundert på det. Hun er et evig offer.
- Hvem sa at vi snakket om Ingvill, sa hun, - jeg har taushetsplikt, vet du.
Nå betraktet jeg Ingvill der hun satt og slurpet kaffe av økotermokoppen og lette frem gråblyant, visk og en trist notatbok hun hadde hentet på rekvisitarommet. Alltid møteberedt.»

Instituttlederen orienterer om at departementet har fattet et vedtak  - omlegging av emnene ved instituttet. Nå skal det kuttes i kurs, det skal skje rask og helst innen semesterslutt. Frykten til de ansatte er å måtte omplasseres til førskolelærerutdanningen. I verste fall oppsigelse med sluttpakke. Noe som bl a får Ingrid til å si ja til kollegaen Peters plan om å undergrave vedtaket der Ingrid gis rollen som «bad guy». Planen får instituttlederen rede på og mistenker Ingrid for å stå bak den. Konsekvensen blir at Ingrid må delta på en reise til Russland sammen med Ingvill og Peter. Det passer særdeles dårlig i en situasjon der familien må selge huset: Ingrid ble grepet av spillegalskap da hun ble med på en budrunde og fikk tilslaget på drømmehuset. En pris som var langt over det hun og Bjørnar var blitt enige om. Fra en ellevill budrunde til ellevill reise til Russland venter Ingrid...


Norske bøker har en tendens til å være fylt av alvor. Det var ikke Ingrid Winters makeløse mismot selv om det for hovedpersonen neppe ville ha likt at jeg satt og humret av henne. For henne er livet litt av et slit for tiden.  Ifølge denne artikkelen i VG har skuespilleren Henriette Stenstrup kjøpt filmrettighetene til romanen.  Krysser fingrene for at det lages film av romanen og at den blir morsom. 

Foto: ROBERT S. EIK, VG – bildet er av skuspilleren og forfatteren