Åh, William! av Elizabeth Strout

 

Jeg ble ikke like begeistret for romanen Åh, William! av Elizabeth Strout som anmelderne, som forlaget siterer her. 

Forklaringen kan være at jeg har lest boken over en lang periode, og i denne perioden har det vært en del andre ting å tenke på. Siste del leste jeg imens jeg satt og ventet på fly til Oslo under en mellomlanding i Trondheim. I tillegg er det ikke lenge siden jeg leste roman nummer to der Olive Kitteridge har hovedrollen. Olive Kitteridge er en karakter som jeg liker bedre enn den mer usynlige Lucy Barton. 

Men for all del, jeg angrer ikke at jeg leste Åh, William!. Jeg står i ventekø for å få lest den siste romanen om Lucy Barton: Lucy ved havet.

Åh, William! ble utgitt i 2021 og i norsk utgave i 2022,  og forlaget beskriver den slik:

 

«Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre?

 

Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av.

 

Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere – en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring.»

 

 

 

En smak av England av Jon Berg – en bok også for oss som ønsker oss tilbake

 

England er helt klart blitt mitt reisemål nummer en. Jeg har vært der en del ganger. I London og andre byer. Jeg har reist rundt på den engelske landsbygda. I vest, sør og nord. Å reise til den England er som å reise hjem. Jeg får følelsen allerede når jeg kommer inn på flyplassen. Jeg vet at det er et land med økonomiske forskjeller. Når jeg ser, hører og leser om problemer i det britiske samfunnet blir jeg trist. Og jeg håper at ting kan bli bedre for de som sliter. Allikevel, jeg kan ikke la være å glede meg over at en kort flyreise, så er jeg der. Jeg velger gjerne bort en tur til landet «Syden» for å kunne reise til England. For meg er det ingenting som er hyggeligere enn å spise lunsj på en engelsk pub. Eller å innta te og scones på koselige små restauranter og kafeer.

Derfor er det mange steder jeg har vært som beskrives i boken til Jon Berg: En smak av England som har tilleggstittelen: På landeveien i Berkshire, Wiltshire, Bristol, Somerset, Devon og Cornwall. Boken ble utgitt i 2022. I boken er det reisetips. Flotte bilder. Og matoppskrifter.

Her er en smakebit fra Wiltshire, byen Lacock:

Vi kjører videre sørover, gjennom et lappeteppe og klynger av hus her og der. En tett hekk danner en vegg langs veien som det ennå så tidlig på våren er mulig å se gjennom. Etter en halvtime er vi framme i filmbyen Lacock.

Har du sett noen berømte engelske TV-serier er, er det stor sjanse for at du har sett landsbyen  Lacock i Wiltshire i sørvest- England, ikke langt fra Bath.

Bortsett fra bilene, ser landsbyen ut omtrent som den har gjort i hundrevis av år, akkurat som Castle Combe. Mange av bygningene er fra 1200-tallet, upåvirket av tidens tann. Det bare å ikle skuespillere og statister datidens antrekk, så er tiden skrudd tilbake. Her er ingen synlige kabler, parabolantenner, minibanker eller klimaanlegg. Det er steinhus og hus i bindingsverk om hverandre. Igjen, bare bilene vitner om den nye tid.

Deler av «Downton Abbey», «Harry Potter», «Emma» og «Stolthet og fordom» er spilt inn her. Vi trer inn i The George Inn, en pub fra 1361. Her har det vært servering helt siden den gang. En stor peis står midt i lokalet, og det er lavt under det hvite steintaket.

De har alle standardvarene i ulike varianter; fish and chips, burger, pai, sandwich, og selvsagt en enorm mengde halvdødt, lunkent øl. Alt sammen godt laget og tilberedt.»

Forlagets omtale av boken:

«Har du drømt om å reise rundt på den engelske landsbygda? Besøke historiske

byer og idylliske landsbyer? Møte den engelske gjestfriheten på små hoteller og bed &

breakfast, og spise god mat på anerkjente restauranter og puber? Da er dette boka for

deg.

 

Forfatteren og fotografen tar deg med på landeveien i Sørvest-England, gjennom

Berkshire, Wiltshire, Bristol, Devon, Somerset og Cornwall. De har kjørt fra Bray i

Berkshire til St.Ives i Cornwall, gjennom trolske skoger, over flate, grønne marker, og ute

ved kysten, langs lange sandstrender og dramatiske klipper.

 

Du får mange gode tips til spisesteder, landsbyer, og severdigheter du kan oppleve på veien. En fabelaktig reise gjennom det gode, gamle, men også moderne England. Ikke nok med det, restaurantene og pubene deler også noen av sine beste oppskrifter.»

Muttra og meg av Anne B.Ragde – levende beskrevet

 

«For muttra var livet å reise, komme seg vekk fra og å komme til et sted så langt hjemmefra som mulig. Ethvert annet individ på kloden ville ha kansellert denne Wienturen om han eller hun var like syk som muttra var nå. I stedet satt hun der og gledet seg, uten en forsvinnende liten tanke om at hun faktisk måtte bevege seg opp av setet når flyet landet. Hun levde i nuet slik hun pleide, som et barn.»

Jeg har lest en del av bøker som Anne B. Ragde har skrevet, men aldri har jeg hørt stemmen hennes så klart som når jeg leste boken Muttra og meg som ble utgitt i 2022. Når jeg leste den siste del av boken, reisebrevene, så jeg henne i tillegg. Dagbladets anmelder synes den blir skravlete:

«Anne B. Ragde blander hummer og kanari i en erindringsbok som både handler om forholdet til en ukonvensjonell mor, og om livet som forfatter.»

Ja, tidsmessig er boken springende. Leseren bør nok ha lest andre bøker av Anne B. Ragde før en leser Muttra og meg.

Selv har lest Arsenikktårnet (2001), de tre første Neshov-bøkene (og sett filmatiseringen), Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011) og Jeg har et teppe i tusen farger (2014). Og jeg har lest, hørt og sett intervjuer med Anne B. Ragde. Det siste intervjuet var her på NRK radio fra 11.12.22: Anne B. Ragde kastet sitt første manus: – Det var helt forferdelig:

«Da hun fant brevene fra reisene de hadde hatt sammen, skjønte Anne B. Ragdes at det måtte bli bok. «Muttra og meg» beskriver hun som en homage til sin mor, både på godt og vondt.»

Selv om boken ikke har fått litteraturkritikerne til å juble, ble det en leseopplevelse som jeg trengte nå. Anne B. Ragdes positivitet skulle jeg gjerne blitt smittet av. Og generøsiteten hun viste moren til tross for barndommen hun hadde. Den siste delen av boken, reisebrevene de sendte familie og venner da de var på reise til Dubai og Oman; jeg kan ikke huske sist jeg har lest noe så morsomt og levende. Jeg misunner ikke henne barndommen. Men jeg misunner Eva at hun har en søster som heter Anne B. Ragde.

Forlagets omtale:

 

«Anne B. Ragde skriver klokt og humoristisk om forfatterlivet, om oppvekst og familie, om vannskrekk, om foreldre og barn og om å dra på hundeutstilling i Sundsvall med telt og trillebag og nesten dø av det. Og ikke minst, om å dra på tur til Oman med Muttra. Da tar vi blant annet del i en minneverdig busstur til Muscat hvor denne replikkvekslingen finner sted når Anne og Muttra entrer bussen for det som skal vise seg å bli en meget lang tur. - Your mother very ... good, sa han som viste seg å være sjåføren vår og ventet på at bussen skulle bli full nok til at det ville lønne seg å kjøre. - No arabic mother EVER go to this ... this ... - Toilet? sa jeg. - Yes! Toilet! No arabic mother go there. EVER!»

Meningen med livet – en bok av filosof Einar Duenger Bøhn – jeg stiller meg bak svaret

 

«Vi blir født, vokser opp, jobber for å oppnå ting, lykkes med noe som ikke varer, feiler mer, bare for å dø like etterpå, generasjon etter generasjon. Hvorfor skal vi fortsette med dette?

Å leve er litt som å vaske bilen. Vi vasker den bare for å se den bli møkkete igjen like etterpå, etter kun et par turen på veien. Hva er egentlig meningen med det?

Vi snakker mye om lykke og moral, men altfor lite om mening. Mening er viktig, mye viktigere enn de fleste av oss tenker over. Det er mening som får oss til å stå opp om morgenen, skaffe oss et liv, venner og familie, en jobb. Det er mening som i det hele tatt driver oss videre i livet, både når det gjelder retningen vi velger, og hva vi bruker fritiden vår på. Vi mennesker søker mening hele tiden, bevisst eller ubevisst. Men hva hvis det ikke finnes en mening? Hva hvis mening bare er en illusjon?»

På forsiden av boken Meningen med livet blir forfatteren omtalt slik: «Bøhn en Aristoteles i allværsjakke». 

Sist jeg så og hørte Einar Duenger Bøhn snakke var her i Dagsnytt 18 der tema var Frykt for Chat GPT. Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved UiA, bl. A med kunstig intelligens som fagfelt.

For et år siden leste jeg denne boken som ble utgitt i 2022:

Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger av Einar Duenger Bøhn – en interessant bok

Meningen med livet ble utgitt i 2019, og det var etter å ha hørt forfatteren snakke om boken her i radioprogrammet fra 2021 Sammen med Sandvik at jeg valgte å kjøpe og lese den. Forlaget omtaler boken slik:

«Hva er meningen med livet? Hva er poenget med å fortsette å leve, når vi allikevel skal dø til slutt? Vi har alle stilt oss dette spørsmålet på et eller annet tidspunkt i livet, og det har kommet mange forslag til hva det hele handler om, hva vi er her for, og hvorfor vi fortsetter dag ut og dag inn.

Er livet meningsløst? Er et meningsfylt liv nødt til å være forankret i en religion? Er meningen med livet å oppnå lykke? Er det nok å bare oppleve mening, eller må det noe mer enn bare opplevelsen til for at livet skal være meningsfullt? Er meningen med livet noe som varierer fra individ til individ, eller er det mulig å enes om et svar på spørsmålet om meningen med livet?

Filosof Einar Duenger Bøhn mener både at det finnes en mening med livet som er den samme for alle, og at han har funnet ut hva den er. I Meningen med livet tar han leseren med på en filosofisk reise hvor han gradvis forsøker å sirkle inn svaret på gåten over alle gåter. Svaret er kanskje enklere enn du kan forestille deg …»

Her skriver forfatteren om moral og lykke:

«Moral og lykke er på mange måter oppskrytt. Lykke er relativt uinteressant spør du meg, er det mest for andre dyr å hige etter; og moral er sjeldent motiverende, selv om det oftere burde være det. Jeg tror mening som regel er mer interessant og mer motiverende. Det er derfor det er viktig å forstå hva det er, for da forstår vi bedre oss selv og våre liv. Jeg tror mening driver oss i langt større grad enn vi ofte tror. Når jeg ser på mitt eget liv, ser jeg at de store veivalgene i større grad er drevet av mening enn av moral og lykke. Hvorfor er jeg gift, har barn, og jobber med det jeg gjør? Fordi det er meningsfullt, heller enn at det er moralsk riktig og gjør meg lykkelig.

Tenk på deg selv. Har du først og fremst levd livet ditt slik du har, på grunn av moral eller lykke? Eller har det vært mer på grunn av hva du har opplevd som meningsfullt?»

Jeg skal ikke avsløre hva Einar Duenger Bøhn har resonert seg til er meningen med livet. Det er enkelt, og jeg stiller meg bak svaret.

Olive, igjen (Olive, again) – en fantastisk god roman av Elizabeth Strout

 

I desember 2015 skrev jeg et blogginnlegg om den første romanen om Olive Kitteridge:

 Elizabeth Strout: Olive Kitteridge - en av de beste romanene jeg har lest i år

Etter at jeg leste romanen, kjøpte og så jeg filmatiseringen av romanen. Det er derfor Frances McDormand jeg ser for meg når jeg leser om Olive.

Oppfølgeren jeg har lest nå, Olive, igjen, utgitt i 2019 og på norsk i 2020, er minst like god. Hvor har Elizabeth Strout hentet sin menneskekunnskap fra, det er til å undres over. Temaene strekker seg fra oppvekst til alderdom og død. Det er sagt og skrevet at man blir klokere av å lese skjønnlitteratur. Jeg tviler på om det er noen som har lest boken jeg har lest nå som ikke har tenkt gjennom eget og andres liv under lesingen. For egen del er det gjenkjennelse stadig vekk. Det er ikke en gjennomgående trist bok. Det er en bok om livet. Blant annet hvordan vi roter det til for oss selv.

Som den første romanen om Olive, er Olive, igjen delt om opp i historier/kapitler der det Olive spiller hovedrollen i enkelte kapitler, i andre er hun kun et navn eller hun er der med den karakteristiske hånden som vinker over hodet.

Men den røde tråden i romanen er Olive Kitteridge og livet hennes. Handlingen foregår i en småby i Maine. Når vi møter Olive, er hun blitt pensjonist og ektefellen Henry er død:

«Hun likte menn. Hun hadde alltid likt menn. Hun hadde ønsket seg fem sønner. Og hun skulle fortsatt ønske hun hadde det, for Christopher var . . . Ah, Olive kjente tyngden av ekte mismot senke seg nå, sånn som det hadde ligget over henne helt siden Henry fikk slag for fire år siden, og sånn som det hadde vært siden han døde, for to år siden nå, hun kjente nesten brystet bli tungt av det. Christopher og Ann hadde kalt det første barnet sitt Henry, etter Chris' far. Henry Kitteridge. For et flott navn. En flott mann. Olive hadde ikke truffet barnebarnet sitt.»

Men Olive har ikke alltid vært rettferdig mot Henry – det erkjenner hun nå når hun er gammel og ensom:

«Sannheten er at Olive ikke skjønte hvorfor alderen hadde ført med seg en slags hardhjertethet overfor ektemannen. Men det var noe det hadde kjentes umulig for henne å unngå, som om steinmuren som hadde slynget seg mellom dem gjennom det lange ekteskapet — en steinmur som atskilte dem, men som også bød på uventete kriker av mosegrodde, varme flekker, der sola kunne flimre mellom dem i en plutselig, forståelsesfull latter — var blitt høy og urokkelig, uten blomster i sprekkene, men med rester av is etter en storm i stedet. Med andre ord hadde det kommet noe mellom dem som virket uoverstigelig. Enkelte dager kunne hun peke ut en ekstra steinblokk her, en haug med mindre steiner der (Christophers ungdomstid, følelsene hennes for så lenge siden for han Jim O'Casey-fyren, en lærerkollega av henne, Henrys latterlige oppførsel overfor hun Thibodeau-jenta, den forferdelige forbrytelsen hun og Henry var blitt utsatt for da de, idet de trodde de skulle dø, sa slikt som ikke skulle sies, og så hadde det vært Christophers skilsmisse, og at han dro fra byen), men hun skjønte fortsatt ikke hvorfor de skulle vandre inn i alderdommen med denne høye og grusomme muren mellom seg. Og det var hennes skyld. For mens hennes hjerte trakk seg sammen, trengte Henrys hjerte mer, og når han av og til la armene om henne bakfra hjemme, var det så vidt hun ikke grøsset så han merket det. Gi deg! hadde hun hatt lyst til å rope. (Men hvorfor? Hvilken forbrytelse hadde han begått, annet enn å be om hennes kjærlighet?)»

Når vi møter Olive har hun ikke truffet sønnen på tre år. Olive beskriver det å ha barn som å ha en nål i hjertet. Presist synes jeg den beskrivelsen er. Christopher bor i New York samme med ektefelle og barn. Det blir ikke det helt store for noen når de møtes for noen dager. Det topper seg når Olive forteller sønnen at hun skal gifte seg med Jack Kennison.

 Olive, igjen er den fjerde romanen av Elizabeth Strout jeg har lest, og jeg skal lese flere. 

Forlaget beskriver romanen slik:

«Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått.

Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?»