Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske

 

«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust, åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.

 

En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»

 Sitatet over er slik biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell Aukrust slutter. Biografien utgitt i 2020 er virkelig en gave å lese og ha i bokhylla.

 Når min interesse for Kjell Aukrust startet, vet jeg ikke. Selv om jeg synes filmen Flåklypa Grand Prix (1975) er en fin film, er det ikke den som fikk meg til å bli «blodfan» av Aukrust. Jeg kjøpte en samling av hans bøker, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1993 som jeg leser i innimellom.

 Det ville vært tragisk om et så levende menneske som Kjell Aukrust skulle vært presentert i en bok med en «klædd» av bilder midt i. Som dessverre er blitt regelen for faktabøker for at forlagene skal spare penger. Heldigvis har Cappelen Damm kostet på boken med bilder der de naturlig hører hjemme. 😊

«Våren 1996 sto endelig Aukrustsenteret klart, tegna av Sverre Fehn. Det vart en overkant stor dag for en urolig og engstelig gammal mann med hjerteproblemer. Som noen få andre ganger i livet, vart han i små øyeblikk tagal.

«Jeg er oppvokst i ei fjellbygd det ikke finnes maken til i hele verden. Det er ei bygd som har gitt en snørrete, liten guttunge en nistepakke gjennom livet med de gladeste og uforglemmelige barndomsminner. Og da sier jeg som Ludvig: Gud velsigne Vår Herre og alle alvdøler,» sa han i åpningstala.»

 Kjell Aukrust ble født i 1920 i Alvdal. Materielt sett var familien godt stilt der de bodde i  bestyrerboligen til Storsteigen landbruksskole. Han hadde en trygg oppvekst. Den skyggen som lå over familien, var at faren periodevis var plaget med depresjon.

 

«Farens sjukdomsperioder, og periodene han var bortreist, blir ikke nevnt i Kjell erindringsbøker. Heller ikke i intervjuer eller brev. Kanskje følge sønnen både lettelse og savn da far var ute av huset. De kunne leve et friere liv noen uker – samles til aftenbønn for den fraværende.»

Kjells prestasjoner på skolen skapte bekymring, særlig for faren. Når faren blir valgt inn på Stortinget og familien flytter til Oslo, blir Kjell plassert på en snekkerskole. Det var en vondt tid for Kjell med mobbing, og mistrivselen gjorde til at han hadde selvmordstanker. Veien til kunsten begynte da han kom inn under vingene til maleren Henrik Sørensen som også hjalp til at Kjell Aukrust kom inn på Kunst- og håndverkskolen som 16 åring. Det ble starten på hans kunstnerliv.

For meg var det inntil jeg leste boken til Anders Heger I Kjell Aukrusts verden ukjent at Kjell Aukrust også var billedkunstner. I biografien til Løvåsen finnes bildet Villfugl som jeg har kopiert inn innledningsvis, sammen med denne teksten fra et intervju Frelsesarmeen hadde med Aukrust:

 

«På vei hjem fra Italia kom vi en gang inn i et forferdelig regnskyll med lyn og torden, og stanset i Lübeck. Der sto katedralen som ble bombet sønder og sammen under krigen. Vi løp over plassen og søkte tilflukt i kirken mens det dramatiske uværet raste utenfor. Der inne, bak et alter, oppdaget jeg tre nonner som sto tett sammen med foldede hender. Det hele var så andektig, og det grep meg så veldig. Tordenen dundret mellom veggene mens de sto der stille i bønn.

 

Det var en slik stillhet og en høytid så stor, som om Gud selv sto der. Jeg kan ikke forklare hva jeg opplevde, men det var noen voldsomme greier! Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg malte i ett sett i tre uker, både natt og dag, da jeg kom hjem.»

 

Den interessante biografien om en stor kunstner og et sammensatt menneske blir presentert slik av forlaget:

 

Kjell Aukrust var en av Norges mest elskede kunstnere gjennom alle tider. Som tegner, forfatter, filmskaper og humorist har han satt sitt preg på tre generasjoner nordmenn. Alle føler seg litt i slekt med Solan, Ludvig og Reodor Felgen. Men hvor godt kjenner vi mannen som skapte dem?

Sigmund Løvåsen gir oss historien om et eventyrlig kunstnerliv, fra barndommens guttestreker i Alvdal til en feiret og folkekjær forfatter. En fortelling som også innholder prisen det koster å få alle andre til å smile.

 

I den første utfyllende biografien om Kjell Aukrust, bygget på et unikt kildemateriale og utallige møter med de som sto ham nær, kommer vi multikunstneren og mennesket nærmere enn noen gang tidligere. Beretningen om Kjell Aukrusts liv er fortalt like sprudlende morsomt, vart poetisk og dypt alvorlig som mesterens egne skildringer.

 

Nyryddinga av Sigmund Løvåsen

Å lese Nyryddinga av Sigmund Løvåsen har gitt meg klump i halsen og fått meg til å le. Romanen ble utgitt i 2003. Forfatteren ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris og P2 lytternes romanpris. 180 sider. 

Nyryddinga er en oppvekstskildring over en kort periode. Fortellerstemmen er Geir på elleve år. Han bor sammen med foreldrene og broren på en gård der de driver med sau. Geir ønsker å bli bonde og trives å være sammen med faren når han jobber på gården.

«Eg gledde meg til sommarferien. To lange månader som kom til å gå så altfor fort. Alt her heime, leik og bading og kanskje ein liten ferie om vi fekk tid.

- Vi får sjå på slåttveret, sa far.

Eg var van med å vera heime i lag med far og mor. Hadde aldri gått i barnehage. Den var nede i bygda. Bygderamp kalla ho bæssmor dei som hadde gått der. Hadde vore i bursdag til fleire av dei no etter at eg hadde begynt på skulen. Dei hadde krig med kaker og brus, og ein kasta øks etter bror sin. Ville ikkje bli slik. Ville heller vera med mor og far, eller bestekameraten min, Finn.

I dag skulle eg vera heime med far. Han jobba sjølv om han var heime, plukka stein, kjørde møkk, fóra og klypte sauene, sette opp hesjer og kjørde høy. Og mykje meir. Det var nok å vera med på, og han trong nokon til å hjelpe seg. Eg kunne det, alt det far gjorde. Sjølv om eg var for liten til å ta dei tyngste steinane, for liten til å klyppe sauene og for liten til å bera så mange hesjestaur som han, sa visste eg korleis ein skulle gjera det. Og om noko skulle skje med far, sa visste eg og kva eg skulle gjera. Viss han lag og pusta tungt og heldt seg på bringa.  Ingen hadde sagt det, men eg visste det, hadde tenkt det ut sjølv. Eg visste eg kunne springe fort opp att frå jordet, og at eg kunne det korte telefonnummeret utanat. Og eg visste kva slags pedal eg skulle trykke ned, og kva slags spak eg skulle skyve på for å flytte traktoren, viss den tunge tilhengaren fylt med stein sto oppa bringa til far. Og eg visste at eg skulle legge genseren min under hovudet hans og seie det skal gå bra, og eg visste at eg kunne springe raskt opp att til huset, trena på det kvar gong vi hadde pause, og eg visste kva eg skulle seie i telefonen, kvar vi budde, og at dei måtte hjelpe far. Alt skulle gå bra. Hadde tenkt det ut sjølv. Og eg skulle trøyste mor, slik ho trøysta meg.»

Geir har gode relasjoner til foreldrene. Lillebroren er han tidvis flau over. Finn er kameraten som også kommer fra gård. De holder samme mot bygderampen. Finn er tøffere enn Geir og har sagt opp kontrakten med Gud, og bruker sterkere ord enn Geir. Begge skal bli bonde og skihopper. De er som gutter flest. Usikkerheten for Geir er farens helse.

 Å lese Nyryddinga ga meg en god leseopplevelse. Jeg startet å lese den rett etter at jeg hadde sett siste episode i NRK programmet Tid til å leve. Derfor var jeg nok i et spesielt modus til å ta til meg romanen til Sigmund Løvåsen. I tillegg har jeg vokst opp med sau; helt til faren min fikk hjerteproblemer. Derfor ble denne romanen litt min historie også.

Bilde fra et besøk i Irland høsten 2016. Fra sauebonden Brandons flokk. Disse hadde han for ullen som var som silke. Jeg husker vi hadde en sau som fikk navnet Silke på grunn av ulla - ulik de andre sauene vi hadde. Mulig en slektning til denne rasen.