27. okt. 2017

Ankomst av Gøhril Gabrielsen


Slutten av romanen Ankomst av Gøhril Gabrielsen ble intens og var som sist gang jeg var på Tusenfryd og kjørte Tømmerstupet – like før båten stuper ned: wæh! Trekk pusten! Nå skjer det! Jeg synes det var en god roman og den har fått gode anmeldelser. 

Hovedpersonen er biolog og har reist nordover for å forske:

«Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden»

Hun skal fullføre sitt doktorgradsarbeid, vise hvordan endringer i atmosfæriske og klimatiske forhold virker negativt inn på sjøfuglbestanden. 

Det er tidlig i januar og mørketid. Hun bor i en primitiv hytte. Snøscooteren er fremkomstmiddel når hun skal til fuglefjellet for å ta målinger. I tillegg til en båt som skal komme med forsyninger, er den eneste kontakten med omverden en satelittelefon. Den kan hun koble til PC-en. Hun har en avtale om å skype med Jo som hun har et forhold til. Planen er at han skal være sammen med henne under oppholdet. Men han gir beskjed om at han ikke kan reise nordover før han har en klar avtale med Gry om ansvaret for deres felles datter Maria. Hovedpersonen er skilt og har en datter, Lina, som bor hos faren.

«Jo: Jeg kan ikke dra, før jeg vet at ungen min har det bra – sånn er det bare.»

Ungen min. Han sier det så inderlig, så selvfølgelig. Som om hans kjærlighet til Maria er større, mer alvorlig, enn min til Lina. Eller at min evne til omsorg er svakere, av en simplere sort enn hans. Det er kanskje det han vil markere overfor meg. Man tar ikke lett på atskillelsen fra barnet sitt. Eller er det min egen samvittighet jeg kjenner på. En følelse av skyld, som jeg ikke kan, ikke vil, forholde meg til.»

I et lokalhistorisk hefte som hun finner i hytta:

«I siste del fortelles det om en brann om rammet en familie vinteren attenhundre og sytti: bosetterne Olaf Og Borghild Berthelsen, de fem døtrene og den vesle sønnen deres, Niels. Helt avslutningsvis opplyses det kort at brannen var fatal og at ulykken kulminerte i en tragedie året etter, men uten å opplyse hvorfor eller på hvilken måte.»

Historien gir henne sterke bilder – en historie hun tenker mye på og fantaserer om. Er det nærværet av Borghild hun etterhvert kjenner eller er det ensomheten som har gitt henne psykiske problemer? Med tilbakeblikk på livet før hun reiste kommer det frem at det er en tilleggsårsak til at hun har valgt dette oppholdet – det er også en flukt fra den fraskilte ektefellen S.

Etterhvert smyger uhyggen seg inn i hodet til meg som leser – alt kan skje.  Som forsterkes av mørket og uværet som naturlig nok er på denne årtiden. Som meg vokste forfatteren opp i Finnmark, og beskrivelsen av natur og værforhold er gjenkjennelig.

Jeg har lest romanen utgitt i 2017 på eBokBib. Papirutgaven er på 170 sider. 

Forlaget Aschehoug beskriver her innholdet slik:

«En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker.

Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?

Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.»


22. okt. 2017

Mellom dem (Between Them) av Richard Ford


«Det må sies at de ikke var mennesker som brukte tid på å dvele på beslutninger. Det betydde ikke stort for dem å ha råderett over mye, for de hadde aldri hatt mye å rå over. Et sted å bo på jorden var ikke et åndelig anliggende, men et praktisk et. Familien hans var immigranter. Han reiste for å tjene til livets opphold. Familien hennes drev omkring utenfor folkeskikken. De hadde beholdt leiligheten i Center Street, men overnattet der sjelden. Å bo hadde de liten erfaring med. Det voldte dem neppe store kvaler da de måtte bestemme seg for hvor de skulle la babyen – meg komme til verden.»

I boken Mellom dem skriver Richard Ford historien om foreldrene Edna og Parker – erindringene som han har delt i to deler. De er skrevet med tretti års mellomrom. Richard Ford ble født i 1944 og var enebarn. Foreldrene giftet seg i 1928. Faren var handelsreisende – selger av stivelse. Foreldrene kom fra små kår og jobbet seg opp i middelklassen.

«Jeg har allerede fortalt at mor og far ikke var et par som historien hadde mye å tilby. Dette kan skyldes at de ikke var rike eller at de begge var fra landsbygda og ikke hadde fått rare skolegangen, eller at det var mye de ikke kjente til. For moren min var historie bare småting, forglemmelige levninger, noen av dem onde. Ingenting i fortiden hennes var heroisk eller oppbyggende. Den store depresjonen – tøffe tider overalt – hadde noe med det å gjøre. I tredveårene, etter at de hadde giftet seg, levde de bare for hverandre og dagen. De drakk litt, bodde på veien grunn av fars selgerjobb. De hadde det godt og følte at de hadde lite å se tilbake på, og gjorde det heller ikke. «

Frem til Ford ble født, fartet de rundt i farens firmabil. Men etter dette, ble de bofast:

«Etter råd fra fars sjef flyttet de fra leiligheten i Little Rock, som de sjelden oppholdt seg i, og sørover, over elven til Mississippi til Jackson, som lå midt i fars salgsdistrikt, et sted han kunne dra tilbake i helgene, ettersom mor ikke ville reise med ham lenger. Det var en baby å ta hensyn til nå, eller snart.»

Faren døde i 1960 – da var Ford seksten år:
«Jeg har tidligere sagt at det jeg ikke vet om foreldrene mine, ikke nødvendigvis sier noe om deres liv. Og likevel, for meg – til forskjell fra moren min og fra ham – er hans kontinuerlige fravær og periodiske nærvær blitt (og var det kanskje under hele barndommen) en stor del av hva han var. Erindringen har skjøvet ham lenger og lenger bort, til jeg «ser» ham – den gang da – som en stor, smilende mann gående på den andre siden av en barriere av luft. Han ser på meg, ser kanskje etter meg, og gjenkjenner meg som sin sønn, men kommer ikke nær nok til at jeg kan ta på han.»

Moren døde i 1981:

«Det å betrakte mors liv er for meg en kjærlighetshandling. Og min ufullstendige kjennskap til livet hennes bør ikke sees som ufullstendig kjærlighet. Jeg elsket moren min slik et lykkelig barn gjør, ureflektert og uten tvil. Og da jeg ble voksen, og vi var voksne sammen, satte vi stor pris på hverandre. Vi kunne alltid si «Jeg er glad i deg» for å avklare våre kompliserte mellomværender uten å stoppe opp. Det stor for meg som noe godt og riktig nå, og gjorde det også den gang.»

Uten sammenligning forøvrig; jeg tenkte jeg på boken til Edvard Hoem: Mors og fars historie, når jeg leste boken til Richard Ford. Sitter igjen med den samme gode leseopplevelsen. En kjenner at boken er skrevet med gode hensikter selv om det ikke er et glansbilde av livet til foreldrene han forteller oss. Richard Ford skriver blant annet dette i etterordet:

«En venn av meg sa nylig at han syntes mine foreldres liv – livene du når har lest om – virket triste. Men bortsette fra deres relativt korte varighet forekommer ikke livene deres triste. Det var tunge stunder. Men når de var sammen, også når jeg var sammen med dem (og ofte på grunn av det), så de sitt liv – tror jeg – som bedre enn noe liv de kan ha forventet med tanke på hvordan og hvor de hadde begynt. Jeg har på sett og vis forsøkt å kaste lys over hva dette «bedre» livet var. Å skrive disse to erindringene har virkelig vært gledesfylt og oppløftende – stikke i strid med det jeg hadde ventet, tatt i betraktning lengselen jeg så ofte føler. Jeg var heldig som hadde foreldre som elsket hverandre, og som, takket være denne store, nærmest bunnløse kjærlighetens smeltedigel, elsker meg. Av kjærlighet følger som alltid det gode og vakre.»

Mellom dem ble utgitt i 2017 og på norsk ble den utgitt samme år av Forlaget Oktober. Boken har fått gode anmeldelser og er på 125 sider. Jeg har lest den på eBokBib. I 2014 leste jeg og skrev om romanen Canada – også det en god bok skrevet av Richard Ford. 


«Hot Springs i Arkansas, 1927. Syttenåringen Edna Atkin forelsker seg i den seks år eldre Parker Ford. De gifter seg og bygger et liv på landeveien, der Parker forsørger dem begge som omreisende selger. Etter seksten år på reisefot ser de seg nødt til å slå rot. Edna er gravid, og i Jackson i Mississippi blir parets eneste barn født: en gutt som får navnet Richard.


I Mellom dem forteller Richard Ford foreldrenes historie. Han skriver ømt og åpenhjertig om det han vet – og tror han vet – om drømmene, gledene og sorgene de to delte, og kjærligheten til hverandre og til ham. Slik blir Mellom dem en rørende og empatisk skildring av en tid og et landskap som ikke lenger finnes, og om to liv som er forbi.»

21. okt. 2017

«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»


Setningen over fant jeg i romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen. Setningen kan konkret knyttes til den mørke årstiden vi er på vei inn i, men den kan også brukes i overført betydning.



Jeg har begynt å lese boken om Edvard Munchs bilder skrevet av Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate. Innledningsvis skriver han at etter at Munch hadde hatt en livskrise, gikk han ikke lenger til smerten når han malte, han vendte seg mot utover, mot solen:  


«Og det er ikke vanskelig å forstå, alt begynner på nytt når den stiger opp Mørket viker, dagen åpner seg, verden blir synlig igjen. I de neste tretti årene malte han det han så der, i den synlige verden. Men den synlige verden er ingen objektiv realitet, den fremkommer slik den blir sett av hver enkelt, og Munchs store begavelse lå i hans evne til å male ikke bare det blikket så, men også det blikket var ladet med.»


20. okt. 2017

Dikt: Kvitveis av Hans Børli - fra diktsamlingen Likevel må du leve (1952)



Hvorfor blømmer du, blomme?
Hvorfor brer du ut
din kvite uskyld
over måsa og morken kvist
langt inni øydeheimen?


Ingen ser deg,
ingen veit at du lever -
bare sommervinden går forbi.
Da nikker du tenksomt,
som om du er enig med deg sjøl.


Og når natta låser dagen ut
gjennom solporten i vest,
lukker du krona
stille
over din kvite hemmelighet.



Å, kunne bare menneskene
tyde ditt tause budskap!
Menneskene som sverger
til freden
med handa på sverdet.

8. okt. 2017

Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin

«Hvis man er i verden på en sånn måte at man vil lære og forstå og erfare og forhåpentligvis vokse, da må man utsette seg for ting.»

Jeg var på Rygge bibliotek i høst og hørte Vigdis Hjorth snakke om romanen Arv og miljø som jeg leste og skrev om i januar 2017. Syntes det var interessant å høre på. Interessant er også boken til Kaja Schjerven Mollerin: Vigdis, del for del. Det er en samtalebok, og innledningsvis skriver forfatteren at hun innledet et samarbeid med Vigdis Hjorth vinteren 2015 som var ment å ende om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke. På den tiden jobbet Vigdis Hjorth med å ferdigstille en roman for voksne som skulle handle om et arveoppgjør og en forbrytelse.

«Vi startet altså på et tidspunkt Hjorth var i ferd med å sette punktum for en ny roman, ikke en hvilken som helst roman, verken for forfatteren eller for trofaste lesere, men en roman som vil bli stående som er merkestein i forfatterskapet fordi Hjorth, i denne boka samler og utdyper motiver og temaer hun har forfulgt – og selv blitt hjemsøkt av – gjennom et langt forfatterliv. Uforutsigelig nok skulle også Arv og miljø, flere måneder senere, komme til å utgjøre sentrum i en av de siste tiårenes største norske litterære debatter, om forholdet mellom fiksjon og virkelighet; et knapt år etter dette igjen skulle debatten få nok en omdreining da Vigdis Hjorths søster, Helga Hjorth, ga ut romanen Fri vilje, som gir oss en annen versjon av fortellingen vi blir presentert for i Arv og miljø. Et beleilig eller ubeleilig tidspunkt å innlede en samtale på, kunne man si, alt etter øynene som ser.»

Om debatten som foregikk i Klassekampen angående boken Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis, og Kjartan Fløgstads kritikk av forfatteren, der Vigdis Hjorth var uenig med Fløgstad, en debatt som foregikk før Arv og miljø var utgitt, sier Hjorth blant annet: «Å ikke bli trodd når man har opplevd overgrep, forsterker smerten. I sin mistenkeliggjøring og bagatellisering av offerets historie stiller Fløgstad seg i denne debatten på maktas side.»

I Vigdis, del for del kretser mange av samtalene naturlig nok rundt romanen Arv og miljø, og temaet i som romanen tar opp. Om det tragiske dilemmaet for de to søstrene i romanen som var født da det påståtte overgrepet skal ha skjedd:

«Det er nettopp tragedien i slike saker. Uansett hva du velger, vil noe falle fra hverandre. Idet forbrytelsen har skjedd, har på et vis familien, slik den var, gått til grunne. Det er heller ikke uvanlig at mødre blir maktesløse og ikke klarer å beskytte barna sine. Men i saker med en overgriper og et offer er det mye lettere å ta overgripers parti, det er nesten umulig å la være, for det krever ingenting. Velger man overgripers side, kan man leve tilnærmet som før. Velger man å tro på offeret, eller Bergljot, krever det en helt annen innsats, en helt annen evne å tåle ubehag, for det vil forandre alt. Alt som har vært, vil bli revet i stykker, se annerledes ut. Derfor er det svært krevende å tro på offeret. Man kjenner ikke konsekvensene. Dette har selvsagt også med fasade å gjøre. Boka handler om forbrytelsen til en mann i en pen vestkantfamilie. Da debatten stod på, lå det nær å tenke at Aftenposten, som borgerskapets avis, ikke ville tro at slikt kan skje også i tilsynelatende plettfrie borgerlige familier, som jeg skriver om. «

Temaene for samtalene er også virkelighetslitteraturen generelt, andre bøker hun har gitt ut, kritikernes rolle, Handke-debatten, morsrollen og mye annet. I det hele tatt var boken til Kaja Schjerven Mollerin verdt å få med seg. Mye man kan reflektere over. 

Jeg leste boken på eBokBib. Papirutgaven er på 240 sider, boken er utgitt av Gyldendal og forslaget omtaler boken slik:


«Vigdis Hjorth er en av Norges mest anerkjente forfattere. Denne boka handler om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke, fra debuten som barnebokforfatter tidlig på 1980-tallet til utgivelsen av hennes hittil siste roman, Arv og miljø, høsten 2016. Fra desember 2015 til september 2017 har Vigdis Hjorth og Kaja Schjerven Mollerin snakket om virkelighet og virkelighetslitteratur, biografi, historie, politikk og kjærlighet, sufflert av Woody Allen, som overraskende ble en tredje stemme i samtalen.»

7. okt. 2017

Bøker lest og skrevet om i august og september 2017


Vilma reading on a sofa (1912) er neppe et av bildene T.F. (Tavík František)  Šimon (1877-1942) er mest kjent for.  Vilma er kunstnerens kone, og jeg tror det er fra den tiden de bodde i Paris. Jeg liker bildet. På vei inn i 1-2 uker med oppussing, etter en uke med rydding i forkant og sykdom, kunne jeg likt å ha dette rommet å oppholde meg i imens det pågår.  

I august leste jeg mye – i september dabbet det av. Link til innleggene jeg skrev for bøker leste disse månedene nedenfor.  Jeg håper det blir flere bøker enn jeg tror i oktober. Boken Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin ble lest ferdig i fredag. Mulig jeg får skrevet et innlegg om den i løpet av de neste dagene.

September 2017

 

Lyset bak øynene (Lopotti) av Tommi Kinnunen






August 2017