Slutten av
romanen Ankomst av Gøhril Gabrielsen ble
intens og var som sist gang jeg var på Tusenfryd og kjørte Tømmerstupet – like før
båten stuper ned: wæh! Trekk pusten! Nå
skjer det! Jeg synes det var en god roman og den har fått gode anmeldelser.
Hovedpersonen
er biolog og har reist nordover for å forske:
«Da jeg så lysene fra båten
forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig
realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen
innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte
uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller
annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg
imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å
være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett
og slett større enn det foruroligende ved avstanden»
Hun skal
fullføre sitt doktorgradsarbeid, vise hvordan endringer i atmosfæriske og
klimatiske forhold virker negativt inn på sjøfuglbestanden.
Det er tidlig i januar og mørketid. Hun bor i en primitiv hytte. Snøscooteren er fremkomstmiddel
når hun skal til fuglefjellet for å ta målinger. I tillegg til en båt som skal
komme med forsyninger, er den eneste kontakten med omverden en satelittelefon. Den kan hun koble til PC-en. Hun har en avtale
om å skype med Jo som hun har et forhold til. Planen er at han skal være sammen
med henne under oppholdet. Men han gir beskjed om at han ikke kan reise
nordover før han har en klar avtale med Gry om ansvaret for deres felles datter
Maria. Hovedpersonen er skilt og har en datter, Lina, som bor hos faren.
«Jo: Jeg kan ikke dra, før jeg vet
at ungen min har det bra – sånn er det bare.»
Ungen min. Han sier det så inderlig,
så selvfølgelig. Som om hans kjærlighet til Maria er større, mer alvorlig, enn
min til Lina. Eller at min evne til omsorg er svakere, av en simplere sort enn
hans. Det er kanskje det han vil markere overfor meg. Man tar ikke lett på
atskillelsen fra barnet sitt. Eller er det min egen samvittighet jeg kjenner
på. En følelse av skyld, som jeg ikke kan, ikke vil, forholde meg til.»
I et
lokalhistorisk hefte som hun finner i hytta:
«I siste del fortelles det om en
brann om rammet en familie vinteren attenhundre og sytti: bosetterne Olaf Og
Borghild Berthelsen, de fem døtrene og den vesle sønnen deres, Niels. Helt
avslutningsvis opplyses det kort at brannen var fatal og at ulykken kulminerte
i en tragedie året etter, men uten å opplyse hvorfor eller på hvilken måte.»
Historien
gir henne sterke bilder – en historie hun tenker mye på og fantaserer om. Er
det nærværet av Borghild hun etterhvert kjenner eller er det ensomheten som har
gitt henne psykiske problemer? Med tilbakeblikk på livet før hun reiste kommer det
frem at det er en tilleggsårsak til at hun har valgt dette oppholdet – det er
også en flukt fra den fraskilte ektefellen S.
Etterhvert
smyger uhyggen seg inn i hodet til meg som leser – alt kan skje. Som forsterkes av mørket og uværet som
naturlig nok er på denne årtiden. Som meg vokste forfatteren opp i Finnmark, og
beskrivelsen av natur og værforhold er gjenkjennelig.
Jeg har lest romanen utgitt i 2017 på eBokBib. Papirutgaven er på 170 sider.
Forlaget
Aschehoug beskriver her innholdet
slik:
«En forsker skal overvintre ved et
fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos
eksmannen, og hun venter på sin nye elsker.
Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?
Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.»
Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?
Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.»