Krim: Den ubehagelige sannheten (Mission Flats) av William Landay

I januar 2015 postet jeg innlegget:

Krim: Til Jacobs forsvar (Defending Jacob) av William Landay - en god og krevende roman - vanskelig å legge fra seg

Nå har jeg lest romanen Den ubehagelige sannheten (Mission Flats) som ble utgitt i 2003 og som var William Landay første bok. Utgitt på norsk i 2015, og jeg har lånt boken på 430 sider av biblioteket. Det var Ina med bokbloggen Ibokhylla som i dette innlegget: 

 Den ubehagelige sannheten av William Landay - nesten like ubehagelig som tittelen, men bare nesten ... 

minnet meg på at jeg måtte lese romanen. Det er jeg glad for, romanen falt godt i smak.

Ola A. Hegdal skriver her i sin anmeldelse av romanen i DN:

«Etter min mening er «Den ubehagelige sannheten» enda bedre enn fjorårets fra Landay. Den viser også hvorfor skrivingen for denne forfatteren tar tid. Her finner vi et rikt persongalleri, et komplekst, gripende plott og velformulerte setninger. Ikke minst åpenbarer det seg et adskillig mer raffinert syn på muligheten av å avdekke sannheten om fortiden og kjempe for det gode i nåtiden enn man vanligvis finner i seriekrimmens mer endimensjonale moralske univers.»

Jeg er enig med det Ola A. Hegdal skriver i sin anmeldelse, men jeg synes det er vanskelig å sammenligne romanen jeg nå har lest med Til Jacobs forsvar. Romanene viser etter min mening at forfatteren har et større register å spille på hva angår tema enn mange andre krimforfattere som jeg synes havner i det samme sporet om og om igjen.

Beskrivelsen av romanens innhold overlater jeg til det norske forlaget Cappelen Damm som beskriver romanen slik

«Ben Truman er bare 24 år gammel da han "arver" politisjefjobben på hjemstedet av sin far. Da Ben oppdager liket av en fremtredende aktor fra Boston-distriktet i en lokal hytte, forandrer livet seg dramatisk. Ben har aldri etterforsket noe mer alvorlig enn et og annet tilfelle av hærverk, og gjør en rekke nybegynnerfeil. Saken overtas av Bostonpolitiet, men Ben mener at siden drapet skjedde på hans hjemmebane, bør han være en del av etterforskningen. Bostonpolitiet tolererer ham så vidt, men spørsmålet er hvor lenge. Ben avdekker en hemmelig historie om mord og hevn som strekker seg tilbake tjue år. Det hele tar svært uventede og sjokkerende vendinger.»

Forfatteren får meg til å like Ben Truman. Jeg ser for meg en sympatisk og ærlig fyr. Samtidig er jeg aldri helt sikker på at det inntrykket jeg får av han stemmer. Det samme gjelder den pensjonerte politimannen John Kelly, er han den han gir seg ut for. Hva med personene han møter i Bostonpolitiet. 

Forfatteren driver meg "fra skanse til skanse", jeg forsøker å gjette hvordan ting henger sammen, men får meg til stadighet nye overraskelser. Måten William Landay legger opp romanene sine får meg engasjert på en helt spesiell måte. Det er komplekst, akkurat som det virkelig livet er. Noen shortcut synes jeg forfatteren tar innimellom. Men det er lommerusk sammenlignet med alt som er bra i romanen. Jeg leser gjerne flere bøker av forfatteren.

I dette intervjuet med Dagbladet fra mars 2015 sier forfatteren, som jobbet som statsadvokat før han ble forfatter, at han ikke oppfatter seg som krimforfatter:

«Kriminalromanen er et fengsel du kan bryte deg løs fra og gjøre hva du vil med. Forbrytelsene spisser noen temaer i tilværelsen. Vi lager alle fortellinger som forklarer verden. Vi rasjonaliserer og lyver. Advokater ikke minst. Særlig når det skal appelleres til en jury. Anklager og forsvarer står i veldig konkurranse til hverandre, sier Landay. 

Krim: Til Jacobs forsvar (Defending Jacob) av William Landay - en god og krevende roman - vanskelig å legge fra seg

Om forfatteren – fra bokomslaget:

«William Landay har utdannelse fra Yale University og Boston College Law School. Etter tjenestegjøring ved Høyesterett i Massachusetts jobbet Landay ved statsadvokatens kontor og fungerte som aktor i seks år. Til Jacobs forsvar er hans tredje roman. For debutromanen Mission Flats vant han Creasay Dagger for beste debutroman».

Jeg ser her hos det norske forlaget Cappelen Damm at Mission Flats utkommer på norsk 1.2.2015 med tittelen: Den ubehagelige sannheten.

Spenningsromanen Til Jacobs forsvar som jeg nå har lest, ble utgitt i 2012 og på norsk i 2014. Jeg har lånt romanen på 458 sider av biblioteket.

«Genial «(New York Times); «...en helt usedvanlig spennende og besettende historie som fortjener et stort publikum» (Washington Post)- er det referert til på bokomslaget. Jeg er helt enig. Den som skal lese denne bør avsette tid til å lese den sammenhengende – denne er ikke enkel å legge fra seg er min leseopplevelse. Jeg begynte fredag og leste de siste sidene tidlig i dag – brukte all ledig tid til å lese i den.

Derfor har jeg i x-antall timer denne helga vært «flue på veggen» hos familien Barber i den lille byen Newton i Massachusetts: Andy og ektefellen Laurie og deres fjorten år gamle sønn Jacob. 

Fortellerstemmen er Andy. Når historien starter er han visestatsadvokat. Som visestatsadvokat har han tidligere vært aktor i mange drapssaker. Han og Laurie er ressurspersoner i det lille samfunnet. For andre er de «drømmeforeldre». Når en klassekamerat til Jacob, Ben Rifken, blir funnet knivdrept, er det Andy som tar på seg ansvaret for å være aktor i saken. Han føler et særlig ansvar for det lille samfunnet han er en del av.

Etterforskningen står i stampe – ingen spor som peker på en gjerningsperson. Andy får spørsmål fra sin leder, men også fra sin kollega Neal Logiudice om han ikke har for nære bånd til saken. Andy protesterer – og han fortsetter som aktor. Bl a begynner de med avhør av skolekamerater  og under en av samtalene får han et tips om en Facebook-gruppe. Der leser han at noen insinuerer at Jacob kan være den skyldige. Dette gjør at han leter rundt på rommet til den tilsynelatende åndssløve tenåringen, og finner en kniv. Etter å ha konfrontert Jacob med funnet og de tilbakemeldinger han og Laurie får fra sønnen, velger han å kvitte seg med kniven. Når Laurie spør hva han har gjort med kniven:

«Jeg har kvittet meg med den.

Hvor har du kvittet deg med den?

Jeg kastet den. Ikke her. I en søppelkontainer et eller annet sted.

Du dekker for ham.

Nei. Jeg ville bare ha kniven ut av huset. Og jeg ville ikke at noen skulle bruke den til å få Jacob til å se skyldig ut, når han ikke er det. Det var det hele.»

Det skjer en dramatiske endring i saken. 22. april 2007 blir Andy innkalt til sjefen:

«Andy, sa hun, vi har noen dårlige nyheter. Om Rifkin-saken? Fingeravtrykket på offerets genser? Det tilhører din sønn Jacob. Hun skjøv en sammenstiftet rapport bort til meg.»

Fingeravtrykket er ikke det eneste bevismaterialet som er fremskaffet og som peker mot at Jacob har begått drapet. Andy blir tatt av saken og permittert.

Dette er begynnelsen på et mareritt, og rettsaken berammes til oktober 2007 med Neal Logiudice som aktor. Både kollegaer og resten av samfunnet trekker seg bort fra dem – de lever som på en øde øy – den eneste støttespilleren er advokaten og hans team. Fallet er stort for dem, men mest for Laurie – «mor for alle mødrene» super-mamma i den illusoriske vennegjengen som har sitt grunnlag i barna i klassen. Som ikke har noen verdi når en slik hendelse oppstår.

Andy ser seg nødt til å fortelle Laurie og Jacob om forfedrene som han hittil har holdt tett om – volds- og drapsmenn. Faren sitter fengslet på livstid for et drap han har begått. Både Laurie og Jacob reagerer med sjokk på at de ikke er blitt fortalt om dette tidligere. Dette leder også til en frykt for at aktor vil legge dette frem som bevis på at det er «drapsgenet» som er dukket opp hos Jacob. Forsvareren vil at de skal kontakte en psykiater og da kommer det frem at Jacob hadde atferdsproblemer da han gikk i barnehagen.

Foreldrene velger å støtte Jacob – tro på han. Men er dette kun på overflaten -pga at de kjenner at det er en forpliktelse de har som foreldre:

«Andy: Hvordan man kan være så sikkert på noe som helst? Jeg stoler på sønnen min... Fordi jeg er faren hans. Jeg skylder han det.»

Settingen til denne historien skaper en virvelstorm av tanker hos meg når jeg leser – ikke minst alle spørsmålene jeg hadde underveis: hva har skjedd, hva synes jeg om disse tre og hvordan de agerer i de ulike situasjoner, hvordan vil dette ende.

Som leser klarte jeg gjennomgående verken å kjenne sympati eller antipati med noen av de tre i familien.  Jeg forstår ikke helt de valg de tar. Samtidig vet jeg at Jacob bare er et barn og må beskyttes. Det gjør at jeg må ta dem i forsvar når jeg blir oppgitt over en del hendelser. Jeg stiller meg hele tiden spørsmål hva ville jeg gjort dersom jeg var forelder i en slik situasjon. Forfatteren har lagt inn en rettsak som foregår i 2008 der Andy er stevnet inn som vitne. Som skaper enda flere tanker. 

Romanen var krevende å lese. Jeg kjente at jeg til tider ble utmattet av alle tankene, samtidig som at jeg ble drevet videre. Oppsummert, som det står på bokomslaget, var denne romanen genial, spennende og besettende. Dvs en god roman.

Nå leser ikke jeg så mange spenningsromaner. Men det gjør Ina. Hun skriver i dette blogginnlegget at Til Jacobs forsvar var en av de bøkene hun leste i 2014 som hun likte best:

  «Til Jacobs forsvar er en sentimental, vemodig og en av de få krimromanene som gjør inntrykk. Det er en krimroman som hjemsøker deg lenge etter at den er ferdiglest. Likte karakterene godt og alt var rett og slett bare vemodig for min del, husker jeg.

Hele anmeldelsen av Til Jacobs forsvar kan dere lese her.»

Enig med Ina; dette er en roman som ikke forsvinner lett etter at den er ferdiglest.