«Ingen
visste hvem Gatsby var.
Noen sa han
var tysk spion, andre sa han tilhørte en europeisk kongefamilie. Alle nøt godt
av hans gjestfrihet. Den var utroIig. I sitt overdådige hjem ga han stadig de
mest bugnende selskaper, fester som imponerte selv de mest blaserte
verdensborgere på Long Island. Det mest oppsiktsvekkende ved selskapene var
imidlertid at verten selv glimret med sitt fravær, få av gjestene hadde
noengang sett ham.
Gatsby ble
en myte. Langsomt trekkes leseren innover i hans forunderlige verden. Gatsby
lever på en vakker drøm, en drøm om kjærlighet, en drøm som setter ham i stand
til hva det skal være, og hans suksess synes uten grenser. Drømmen er samtidig
en uhyggelig illusjon som, hvis den brister, på et øyeblikk kan knuse ham.
Den store
Gatsby er regnet som en av var tids store kjærlighetshistorier og er et
hovedverk i den verdenskjente amerikanske forfatter Scott Fitzgeralds
produksjon. Boken er også filmatisert med Robert Redford i tittelrollen.»
Det var i boken til Haruki Murakami Hva
jeg snakker om når jeg snakker om løping jeg leste om boken til Francis Scott Fitzgerald Den
store Gatsby, der han skriver:
«Jeg sier
det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt
fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei.
Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser
den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en
forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så
innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg
tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir
det.»
Eksemplaret jeg kjøpte (brukt på Finn)
er en utgave fra 1984, utrolig fint eksemplar og alle bildene er fra boken. I etterordet skriver Haagen Ringnes blant
annet dette
«Den som har
lest Den store Gatsby, vet også litt om ham som skrev den. Forfatteren er
usynlig til stede i boken, han bar merker av miljøet han skildrer, han hadde
førstehånds viten om Det søte liv.
Francis
Scott Fitzgerald (1896—1940) var født og oppvokst i Minnesota, slik Gatsby også
var det. Født med en sølvskje i munnen, vil mange si: Moren kom fra en rik
slekt, og gutten la seg snart til velstandsvaner, ikke minst etter at han kom
til Princeton-universitetet hvor han fant seg til rette blant velbeslåtte
venner. Under 1. verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste, og mens han
avtjente verneplikten, begynte han på sin første roman, «This Side of Paradise».
Boken utkom i 1920, den vakte øyeblikkelig furore, ikke minst hos
collegestudenter og annen ungdom. Det var på mange måter deres verden han
skildret — deres lengsler, deres kynisme og jazzalderens hissende rytmer.
Etter
suksessen giftet Scott seg med den vakre sørstatsjenta Zelda Sayre. Sammen
levde de et temmelig viltert liv; selv bemerket Fitzgerald at de «hadde drukket
seg gjennom 40 000 dollars i året» (mange penger den gangen). Det er så man må
tenke på hans egne ord til moren da han var liten gutt: «Mor — når jeg blir
stor, får jeg da alt jeg ikke har godt av?»
Fortellerstemmen er Nick Carraway:
«Jeg bodde
på West Egg, det — nå ja, det minst fasjonable av de to, skjønt dette ordet er
svært dårlig egnet til å gi inntrykk av den utrolige, rent dystre kontrasten
mellom dem. Mitt hus lå helt ytterst på egget, bare femti meter fra vannet, og
det var klemt inn mellom to veldige hus som kostet tolv, femten tusen dollar i
leie for en sesong. Huset til høyre for meg var kolossalt, et fjell av et hus —
en tro kopi av et eller annet Hötel de Ville i Normandie — med et tårn på den
ene siden, dekket av tynn eføy som absolutt ikke kunne skjule hvor helt nytt
det var, svømmebasseng av marmor og hundre og femti mål med gressplener og
have. Det var Gatsbys hus, skjønt jeg kjente jo ikke Gatsby, så jeg bør vel
heller si at det var et hus som tilhørte en herre ved det navn. Mitt eget hus
var en liten skjønnhetsplett som hadde mtt lov til å være i fred, slik at jeg
kunne nyte utsikten over bukten og over en del av min nabos have og glede meg
over å ha millionærer så tett innpå meg. Alt dette fikk jeg for åtti dollar måneden.
På den andre
siden av den lille bukten lå East Eggs fasjonable palasser og speilte seg i
vannet, og beretningen om denne sommeren begynner i virkeligheten med den
aftenen da jeg kjørte over til East Egg for å spise middag hos Tom Buchanan.
Daisy Buchanan var i familie med meg langt ute, og Tom og jeg hadde vært
samtidig på college. Dessuten hadde jeg bodd hos dem i Chicago et par dager
like etter krigen.»
Å lese denne boka fikk meg til å tenke
på NRK serien Exit. Det er ikke mye vold som i Exit, men den finnes i dette
følelseskalde og grådige velstandslivet Nick blir vitne til. En lesverdig bok på
167 sider som er blitt filmatisert to ganger. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hurakami er fascinert av romanen. En siste smakebit:
Det strømmet
ut musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom forsvant som
møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner. Midt på
ettermiddagen, mens det var høyvann, så jeg gjester stupe fra tårnet på
flytebryggen hans eller sole seg den varme sanden på stranden hans, mens hans to
motorbåter rispet opp vannet i bukten og hoppet bortover fossestryk av skum.
Hver eneste weekend ble Rolls-Roycen hans til en buss som fraktet gjester til og
fra byen mellom ni morgen og lenge etter midnatt mens en annen bil spratt av
sted som et stort gult insekt og møtte opp på stasjonen til alle tog som kom.
Og hver mandag slet åtte tjenere, medregnet en ekstra gartner, med skurekoster
og børster og hammere og haveredskaper for å reparere ødeleggelsene fra
foregående natt.»