«Hun er 37 år og har utgitt elleve bøker. Hun er regnet som én av
flere betydelige norske forfattere, men er fremdeles katalogisert som damen med
hverdagsromanene fra Kristiania, litt trist og grå, og en stridende motstander
av alt «fremskritt» og meget annet. Reaksjonær, mener mange, og sier hun selv.
Nå er hun ved et vendepunkt. Hun vet det når hun denne høsten 1919
setter seg til skrivebordet i stuen i første etasje i Nordseterveien og starter
på sin nye roman.
«Denne boken som jeg ville hat bedst,» skriver hun til Nini Roll
Anker, «men jeg er træt - det glinser og gløder og render stilt og pent når jeg
sitter og strikker og tenker på den - men naar jeg setter mig til om kvelden og
tager penden i haanden!»
For det er om natten hun skriver. Når alt er
falt til ro i huset og Asta Solheim har kommet inn med en stor kjele svart
kaffe, sitter hun og skriver til klokken 2 og 3 hver morgen. Klokken 7 vekker
ungene henne. Så blir hun liggende i sengen til klokken 12. Hun studerer gamle
lover, rettergangssaker, klosterregnskaper. Og så skal livet i hjemmet gå sin
jevne daglige gang; barna skal ha tilsyn og oppmerksomhet, gjester tas hånd om,
aviser og bøker leses. Inntil alt er falt til ro igjen i huset, og hun med
svart kaffe og sigaretter som oppmuntring setter seg til å skrive natten
igjennom.
Det
er «Kristin Lavransdatter»s første bind «Kransen» hun er begynt på.»
Sitatet over er fra
biografien jeg skrev om i innlegget: Biografi: Sigrid
Undset, et liv av Gidske Anderson
Romanen Kransen er
første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Den ble gitt ut i 1920. Jeg
har lest trilogien minst en gang tidligere. Jeg husket hovedtrekkene i romanen
før jeg begynte på å lese Kransen. Men det var allikevel som å lese den første
gang. Det kommer nok av at da jeg leste den første gang var jeg svært ung. Men aller mest at jeg ikke hadde lest biografier om Sigrid
Undset den gang. Jeg kjente ikke til hennes kompetanse på den tiden hun har
lagt handlingen inn i.
Når trilogien omtales,
er det ofte kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend
Nikulaussøn av Huseby som trekkes frem spesielt. For meg er det så mye, mye
mer. Det er fint å bli påminnet om hvilken fantastisk og
særegen forfatter Sigrid Undset var.
Sigrid Undset tar oss
tilbake til begynnelsen av 1300 tallet der Kristin bor på Jørundgård i Gudbrandsdalen.
En av de sterkeste hendelsene for meg å lese om, er når søsteren til Kristin,
Ulvhild, blir skadet.
«Inne i vinterstuen var Ulvhild
blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet
lå flatt. Det så ut som skulde hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget
høit og ustanselig, og moren lå bøid fremover henne, tagg og klappet, vill av
sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.»
Sigrid Undset skriver
slik at en er der, ser hvor lite menneskene den gang hadde å hjelpe seg med når
en slik grusom ulykke rammer.
Når Kristin er 15 år, blir det avtalt at hun skal gifte seg med Simon Andressøn:
«Kristin blev litt nedslått det
første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet
og høviske vesen, så der var ikke måte på hvad hun hadde ventet sig til
brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var
noget fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så
rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og
øinene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var
fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg.
Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink
idrettsmann. Han var noget munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at
han viste dog både forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.»
Det er lett å forstå Kristins
skuffelse. Etter hvert vokser Simon frem for meg et godt og uselvisk menneske.
Ikke minst når han trer tilbake for Erlend. Jeg er spent på om mitt syn på Simon
endres etter jeg har lest de to andre bøkene i trilogien.
En annen hendelse som
gjorde sterkt inntrykk å lese om, er når det blir kjent at Arne er drept. Og
spesielt når Kristin møter moren til Arne:
«Da presten lukket boken og folk
reiste sig op — der var allerede mange samlet i likstuen — gikk Lavrans frem
til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han
hadde rakt hepne stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noget i
hånden.
«Er du kommet, du og, Kristin,»
sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik
han er kommet tilbake til mig?»
Hun flyttet et par lys tilside,
grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svededuken
fra den dødes åsyn.
Det var grågult som lere og Iebene
blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite
tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de
brustne øine, og der var nogen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten
det nu var merker efter slag eller likpletter.
«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga
som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin munn mot den dødes
kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han
var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene. Kristin blev liggende med
hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere
tilside, så det store knivstikket over nøklebenet blev synlig. Da vendte hun
sig utover mot folket og sa med rystende stemme:
«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk
sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er
koldere nu, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du
liker ikke å kysse ham nu, ser jeg — men jeg har hørt at du forsmådde ikke
munnen hans da. »
«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har
du mistet vettet — snakker du over dig —»
«Ja dere er så
gjæve dere borte på Jørundgård — du var altfor rik en mann, du Lavrans
Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren
— hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for
god til å renne efter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene
den kvelden han før — spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her
Arne ligger død — og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»
Morens sorg
over sønnen, og den kjennskap jeg som leser har til historien bak hennes beskyldninger
mot Kristin, det er hjerteskjærende å lese denne scenen.
Forholdet
mellom Kristin og Erlend er fint å lese om. Men kjærligheten som er mellom
Kristin og Lavrans er for meg det vakreste:
«Fremme ved Tomasalteret så hun faren lå
på kne med hodet ned mot de foldede hender som krystet luen inn til barmen.
Sky og bedrøvet listet Kristin ut og stod
i swalen. Rammet inn av buen mellem de to småsøiler hun stod og holdt om, så
hun Jørundgård ligge, og bak hjemmet den blekgrå dis over dalen. I solen
blinket elven hvit av vann og is utigjennem bygden. Men orekrattet langs dens
løp var gulbrunt av blomme, granskogen var vårlig grønn allikevel heroppe ved
kirken, og det pjutret og kvitret og fløitet av småfugl i lunden like ved. Åja,
der hadde været slik fuglesang hver kveld efter solnedgang.
Og hun kjente den lengselen hun hadde
trodd måtte være pint ut av henne nu, lengselen i blodet og i kroppen, den
rørte sig nu, spedt og svakt som den var ved å våkne av vinterdvale.
Lavrans Bjørgulfssøn kom ut og låste
kirkedøren bak sig. Han gikk bort og stod nær datteren, så utover ved den næste
bue. Hun så hvor denne vinteren hadde herjet faren. Hun skjønte ikke selv at
hun kunde røre ved dette nu, men det for ut av henne allikevel.
«Er det sant som mor sa forleden dag, at
du har sagt til henne — hadde det været Arne Gyrdssøn, da Vilde du føiet mig?»
«Ja,» sa Lavrans og så ikke på henne.
«Det sa du ikke mens Arne levde,» svarte
Kristin.
«Det kom aldri på tale. Jeg skjønte nok
at gutten holdt av dig — men han sa intet — og han var ung — og jeg merket
aldri at du tenkte slik på ham. Du kunde vel ikke vente jeg skulde by frem
datteren min til en mann som intet eide.»
Han smilte flyktig. «Men jeg holdt av
gutten,» sa han sakte. «Og hadde jeg sett dig pines ut av kjærlighet til ham —»
De blev stående og se ut. Kristin følte
at faren så på henne — hun strevet for å være rolig i ansiktet, men hun kjente
hvor hvit hun blev. Da gikk faren bort til henne, la begge armene om henne og
knuget henne i favn. Han bøide hennes hode bakover, så ned i datterens ansikt,
og gjemte det igjen ved sin skulder.
«Jesus Kristus, Kristin liten, er
du da så ulykkelig —» «Jeg tror jeg dør av det, far,» sa hun inn til ham.
Hun brast i gråt. Men hun gråt fordi hun
hadde følt i hans kjærtegn og sett i hans øine, at nu var han så pint ut, så
han orket ikke holde fast ved sin motstand lenger. Hun hadde vunnet på ham.
Utpå natten våknet hun ved at faren
rørte ved hennes skulder i mørket:
«Stå op,» sa han sakte, «hører du —?»
Da hørte hun det sang om husnovene — den
dype, fulle tone av vætemettet sønnenvind. Det strirant av taket, det hvisket
av regn som falt i bløt, tinende sne.
Kristin kastet kjolen på sig og
gikk efter faren til ytterdøren. Sammen stod de og så ut i den lyse mainatt —
varm vind og regn slo imot dem — himmelen var et velte av flokede, drivende
regnskyer, det bruste fra skogen, det fløitet mellem husene — og oppe fra
fjellet hørte de dumpe drønn av sneen som skridde utover.
Kristin søkte farens hånd og holdt den. Han hadde
kalt på henne og villet vise henne dette. Slik hadde det været mellem dem før,
at han Vilde ha gjort det. Og nu var det slik igjen.»
Jeg ser frem til å
lese bok nummer to i trilogien: Husfrue. Og, heldigvis husker jeg lite om hva som skjer videre.
Forlagets omtale av Kransen;
"Kransen" skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn."