Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk

«Mevlut gledet seg over hvor lykkelige de var. Menneskene var skapt for å være lykkelige, ærlige og åpne.»

Da jeg leste side 663 som er siste side i romanen Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk, kjente jeg en tristhet over å forlate hovedpersonen Mevlut Karatus der han går rundt og selger den lett alkoholholdige drikken boza i Istanbuls gater. Fremmedartede omgivelser muligens. Samtidig er det noe universelt og allmennmenneskelig med historien om Mevlut. Og; ønsket mitt om engang å besøke byen Istanbul er forsterket etter å ha lest romanen til Orhan Pamuk. Oppsummert synes jeg at dette en sjelden god bok. 

Mevlut ble født på landsbygda til Istanbul. I 1969 etter å ha gjennomført barneskolen, flytter han til faren som livnærer seg som gateselger i Istanbul.

«Mevlut var født i 1957 i landsbyen Cennetpinar i distriktet Beysehir i Konya og var ikke utenfor landsbyen før han var tolv år gammel. Etter at han hadde fullført barneskolen med godt resultat, trodde han at han i likhet med andre flinke skolegutter skulle dra til Istanbul for å fortsette skolegangen og arbeide, men da faren ikke ville ha ham hos seg der, ble han værende i landsbyen og jobbet som gjeter høsten 1968. I hele sitt liv skulle Mevlut lure på hvorfor faren insisterte på at han skulle bli i landsbyen det året, uten å finne noe tilfredsstillende svar. Fordi vennene hans, hans fettere, Korkut og Süleyman, var dratt til Istanbul var Mevlut ensom og nedtrykt den vinteren.»

På landsbygda er de lutfattige. De fleste mennene som drar til Istanbul, blir youghurtselgere. Det var slik faren Mustafa livnærte seg.

«Man fikk raskt vite i landsbyen at Mevluts far var blitt uvenner med sin bror Hasan sist vinter i Istanbul. En gang i desember, da det var på det kaldeste, hadde onkel Hasan og hans to sønner, Korkut og Süleyman, forlatt huset i Kultepe i Istanbul hvor de hadde bodd sammen med Mevluts far, og latt ham bli alene igjen der, mens de flyttet til et annet hus som de hadde bygd med egne hender i Duttepe, som lå rett bortenfor. Like etter hadde kona til onkel Hasan, Safiye - Mevluts inngiftede tante, men samtidig søsteren til hans mor - kommet flyttende til dette nye huset for å ta seg av sin mann og sine sønner. Dette betydde at Mustafa kunne sende bud på Mevlut høsten etter slik at han ikke behøvde å være alene.»

Moren og søstrene til Mevlut kommer aldri til å flytte med til Istanbul – et sårt punkt for Mevlut som mener dette kunne ha endret tilværelsen for han og faren. Uvennskapet mellom brødrene Mustafa og Hassan vil prege livet til Mevlut så lenge faren lever

«Huset var en rønne. Faren brukte dette ordet når han var irritert over hvor primitivt og fattigslig stedet var, men når han ikke var irritert, noe som inntraff svært sjelden, pleide han heller å kalle det «hus» med en hengivenhet som også Mevlut kunne føle. Denne hengivenheten ga Mevlut illusjonen av at det fantes noe her av det huset de en dag skulle komme til å eie for evig og alltid her i verden, men dette var det vanskelig å tro på. Rønna besto av ett rom, som var temmelig stort. Ved siden av var det et toalett som besto av et hull i gulvet. Gjennom den lille gluggen i toalettet, som det ikke var noe glass foran, kunne man fra fjerne distrikter om nettene høre hunder som sloss og ulte.»

Slik starter Mevluts livsreise fra han flyttet til Istanbul. Der livet skal gi han oppturer og nedturer.

Jeg liker normalt sett ikke bøker med et så stort sideantall. Men jeg har ikke angret et sekund at jeg har kjøpt og lest romanen som ble utgitt i 2016 og samme år på norsk av forlaget Gyldendal. Orhan Pamuk skriver så godt og fortellerteknisk er den god ved at mange gis en stemme i fortellingen. Mange har skrevet om den og den har fått gode anmeldelser. Bl a skriver Anne Cathrine Straume om den her:

«Den tyrkiske Nobel-forfatteren Orhan Pamuk har skrevet nok en roman om sitt sted i verden, millionbyen Istanbul. «Noe fremmed i mitt sinn» er blitt en melankolsk fortelling om en verden i endring og en mann som forsøker å holde fast ved det som har vært.»

Gyldendal omtaler Noe fremmed i mitt sinn slik:

«Noe fremmed i mitt sinn er historien om Mevlut Karatas, som blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, og som flytter til Istanbul i 1968, der han livnærer seg av å selge boza (en tyrkisk drikk), yoghurt og pilaffris på gaten. Gjennom Mevluts historie og hans blikk på omverdenen skaper Orhan Pamuk en rik og handlingsmettet familiekrønike og kjærlighetsfortelling. Og som alltid hos Pamuk skildres det kontrastfylte landet mellom øst og vest med episke penselstrøk. Mevluts skjebne og eventyrlige liv blir nært knyttet til det tyrkiske samfunnets utvikling og endring: det politisk urolige syttitallet, militærregimet på åttitallet, nittitallets ny-islamisering og de senere årenes bevegelser mot et moderne kapitalistisk samfunn."

Andre farger (Other Colours) av Orhan Pamuk - en bok om livet, kunsten, bøker og byer

«Som mange lesere er jeg en stor beundrer av den tyske forfatteren og filosofen Walter Benjamin. Men for å ergre en god venn som jeg synes omtaler ham med altfor stor ærefrykt (han er selvfølgelig akademiker) spør jeg noen ganger: «Hva er det som gjør denne forfatteren stor? Han klarte bare å fullføre noen få bøker, og det er ikke dem, men de han aldri fikk skrevet ferdig, som har gjort ham berømt». Da svarer min venn alltid at Benjamins verk er like åpent og fragmentarisk som livet selv, og at det er derfor så mange kommentatorer gir seg i kast med å finne meningen i dem, akkurat slik de strever med å fravriste livet en mening. Og hver gang smiler jeg og og svarer: «En dag skal jeg også skrive en bok som utelukkende består av fragmenter.» Dette er den boken. Fragmentene er satt i en ramme som antyder en kjerne jeg har forsøkt å holde skjult, og jeg håper at leserne underveis vil ha glede av å se den for seg og dermed gjøre den reell.«

Sitatet over er slutten av forordet til den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks bok Andre farger. Den ble utgitt i 2006 like etter at han ble tildelt Nobels litteraturpris. På omslaget står det at boken er om livet, kunsten, bøker og byer. Det stemmer - og det er en innholdsrik bok. 

Det var helt tilfeldig at jeg så Andre farger i en hylle på biblioteket. Men etter å ha lest forordet og første kapittel forstod jeg at dette er en bok jeg må eie og muligens lese flere ganger. Derfor kjøpte jeg den. Min antakelse var korrekt selv om det å lese den flere ganger ikke gjelder hele boken.

Slik er det norske bokomslaget.  Ut ifra faktaopplysningene om boken kan det tyde på at det er et bilde av forfatteren fra yngre år:

Gyldendal forlag omtaler bl a Andre farger på 460 inkl register slik:

«I denne flotte essaysamlingen, den første boka etter at han fikk Nobelprisen i 2006, møter leseren en ny og mye mer personlig Orhan Pamuk. Her er tekster fra de tre siste tiårene.

Pamuk skriver om egne bøker og om andre forfattere, fra klassikerne til de helt moderne, fra Dostojevskij og Thomas Mann til Salman Rushdie og Patricia Highsmith. Men her er også tekster om å søke nytt pass, om slektninger som dør, om forholdet til datteren Rüya, om å slutte å røyke, om filmer han liker, om ensomhet og lykke, om sin frykt og sin sosiale paranoia.

Det som nevnes ovenfor er bare noen av temaene i boken. Innholdet er fordelt på 73 kapitler og til slutt er det et intervju fra 2003, en ikke tidligere publisert novelle, Å se gjennom vinduet, og talen han holdt da han fikk Nobels litteraturpris i 2006: Min fars koffert.   

Slik omtales forfatteren innledningsvis i intervjuet med Paris Rewiew (2003):

«Orhan Pamuk ble født i 1952 i Istanbul, der ban fremdeles bor. Familien bans tjente seg rike på jernbanebygging i Den tyrkiske republikkens tidlige dager, og Pamuk begynte på Robert College, der barn av byens privilegerte elite fikk en sekulær utdanning etter vestlig mønster. Han utviklet tidlig en lidenskap for visuell kunst, men etter at ban hadde begynt på høyskolen for å studere arkitektur, bestemte han seg for å skrive. Han er i dag Tyrkias mest leste forfatter.

Hans første roman, Herr Cevdet og hans sønner, ble utgitt i 1982 og ble etterfulgt av Det tause huset (1983), Det hvite slottet (1985), Svart bok (1990) og Det nye livet (1995). I 2003 mottok Pamuk The International IMP AC Dublin Literary Award for Mitt navn er Karmosin (1998, utgitt på norsk i 2000), et mordmysterium lagt til Istanbul på femtenhundretallet, fortalt  av mange stemmer. Romanen utforsker sentrale temaer i forfatterskapet: vanskelighetene med identitet for et land som strekker seg mot både øst og vest, søskenrivalisering, dobbeltgjengere, skjønnhetens og originalitetens verdi og angsten for kulturell påvirkning. Snø (2002), som tar for seg religiøs og politisk radikalisme, var den første av romanene hans til å konfrontere politisk ekstremisme i dagens Tyrkia. Den stadfestet hans stilling i utlandet, men gjorde ham omstridt i hjemlandet. Pamuks siste bok er Istanbul (2003), et dobbeltportrett av ham selv - i barndom og ungdom - og av stedet han kommer fra.»

Her hos Gyldendal kan lese mer om forfatteren og om bøkene som ble utgitt etter 2003. Bilde av forfatteren som er hos Gyldendal

Andre farger er den første boken jeg har lest av Orhan Pamuk, men ikke den siste. Jeg kommer neppe til å lese alle bøkene, og jeg tenker at jeg starter med Istanbul. Det er en by som står langt oppe på lista over byer jeg kunne tenke meg å reise til. Jeg har vært i Tyrkia flere ganger, men da har det bare vært solferie.

Å si at alt i boken Andre farger fenget meg, er feil. Men det som er bra er virkelig bra. Jeg har allerede skrevet flere innlegg knyttet til boken og det kommer flere. 

Flere kapitler er om Dostojevskij og hans bøker, og det er første gang jeg har lest noe som gjør at jeg virkelig får lyst til å lese en bok av den russiske forfatteren. Om det blir denne boken som han nevner her eller andre, det har jeg ikke bestemt meg for:

«Jeg kan godt huske at jeg leste Brødrene Karamasov som attenåring alene i et værelse, i et hus med utsikt over Bosporos. Det var første boken av Dostojevskij jeg leste. I fars boksamling sto både Constance Garnetts engelske oversettelse og en tyrkisk utgave fra 40-årene, og tittelen, som på mystisk vis mante frem det underlige fremmedartede og mektige Russland, hadde en god stund lokket meg med sitt løfte om en ny verden.

Som alle store romaner umiddelbart gjør, hadde Brødrene Karamasov gitt meg følelsen av ikke å være alene i verden, samtidig som den fikk meg til å føle at jeg var et hjelpeløst vesen der jeg satt alene i kroken min. Mens jeg betraktet alt det romanen langsomt åpenbarte for meg, følte jeg at jeg ikke var alene, fordi jeg, slik jeg vanligvis gjør når jeg leser fremragende romaner, følte at disse tankene som grep meg slik, var tanker jeg også en eller annen gang måtte ha tenkt, og det var nesten som om jeg selv hadde opplevd å kunne huske de scenene og drømmesekvensene som skremte meg. På den annen side ga boken meg, første gang jeg leste den, en grunnleggende innsikt i sider ved livet som ingen noensinne hadde nevnt og ingen noensinne diskuterte, og dermed fikk den meg også til føle meg ensom.»

Talen Orhan Pamuk holdt etter å få tildelt Nobels litteraturpris i 2006 og som er tatt med til slutt, Min fars koffert, er "prikken over i-en", og jeg avslutter dette innlegget med et lite sitat fra talen – faren døde i 2002 og hadde støttet sønnen da han ville bli forfatter i motsetning til moren som gikk imot dette ønsket:

«Jeg var redd for å åpne min fars koffert og lese notatbøkene hans fordi jeg visste at han aldri ville møte de problemene jeg hadde møtt, og at han ikke likte ensomheten, men vennene sine, folkemengder, selskaper, spøk og å være sosial. Men senere kom jeg også til en annen konklusjon: Disse tankene, disse drømmene om forelskelse og tålmodighet, kunne også være mine egne fordommer som jeg hadde hentet fra mitt eget liv og erfaringen min som forfatter. Det fantes jo også mange glitrende forfattere som skrev omgitt av folkemengder og familieliv, i forsamlingens flimmer og glade kvitring. Dessuten hadde faren min i vår barndom, lei av familielivets ensformighet, forlatt oss og reist til Paris, hvor han i likhet med ganske mange andre forfattere, skrev ut notatbøker på hotellrom. Jeg visste at en del av de notatbøkene lå i kofferten, for i årene før far ga meg kofferten, hadde han omsider begynt å fortelle meg om den perioden av livet sitt. Han pleide å snakke om de årene i barndommen min også, men da fortalte han aldri om sin egen sårbarhet, om sitt ønske om å bli dikter eller forfatter, eller om identitetsproblemene han hadde hatt på hotellrommene. Han fortalte i stedet om hvordan han støtt og stadig hadde sett Jean-Paul Sartre på fortauene i Paris, om bøker han hadde lest eller filmer han hadde sett, entusiastisk og hjertelig slik som en som forteller en veldig viktig nyhet. Da jeg ble forfatter, glemte jeg selvsagt aldri at det delvis skjedde fordi jeg hadde en far som snakket mer om verdensforfatterne enn om pasjaer og religiøse storheter hjemme. Kanskje jeg burde tenke på dette og huske på hvor mange måter jeg sto i gjeld til det store biblioteket hans, mens jeg leste fars notatbøker. Jeg burde huske på hvordan far, da han bodde sammen med oss, ønsket å være alene på et rom og være opptatt med bøkene og tankene sine, uten å bry meg så mye om den litterære kvaliteten til skriveriene hans.»

Etter å ha lest Andre farger vil det overraske meg om jeg ikke vil like en eller flere av forfatterens andre bøker. 

«En dag leste jeg en bok som forandret hele livet mitt.» (Orhan Pamuk)

«En dag leste jeg en bok som forandret hele livet mitt.»

Sitatet fant jeg i boken jeg nå leser i og som jeg nærmer meg slutten av: Orhan Pamuks Andre farger. 

Jeg tror ikke at boken vil endre livet mitt selv om jeg er helt utrolig glad for at jeg kom over denne boken. Den er en døråpner av mange årsaker. Til mange ulike «rom».

Setningen har Orhan Pamuk hentet fra starten av boken Det nye livet, en annen bok han her skrevet. Da jeg leste det tenkte jeg: har jeg lest en bok som jeg kan si har forandret hele livet mitt? Svaret er nei; det er ikke en bok, men at jeg ble og fortsatt er en såkalt bokelsker har nok forandret hele livet mitt. Hvordan livet mitt hadde vært uten bøker er vanskelig å ha noen mening om.  

Det jeg vet konkret er at det å lese bøker har lært meg å se det lille i det store. Å finne noe som i utgangspunktet er lite, men som gjør at noe blir stort. I en bok kan det være en setning, et avsnitt mv som blir en døråpner inn i forfatterens univers mv. Men så var det å finne det, og det jeg finner er ikke sikkert at en annen leser ser og mener har verdi. Dermed har vedkommende en annen leseopplevelse enn meg og motsatt.

I DN 18. oktober 1014 var det en artikkel med overskriften Hollywood, om den norskættede filmskuespilleren Kevin Sorbo som er en stjerne for 50 millioner kristne amerikanere. Det var ikke artikkelen som fanget min interesse, jeg har ikke lest den engang. Det var bildet som er tatt av Erik Wolfe av skuespilleren utenfor millionvillaen han har i Los Angeles – trykker du på bildet blir det et større format.

"Hva ser du", spurte jeg samboeren min. "Et vanlig bilde", sa han. "Det jeg ser er hunden", sa jeg til han. "Å, nå ser jeg det", sa han. 

For meg ble det hunden som har sneket seg inn på bildet som fanget min interesse. Det andre er kun en ramme. Det fikk meg også til å tenke på at uten statistene vil de som har hovedrollen hatt liten verdi. Uten hunden hadde bildet for meg vært uten interesse.

Hunden står der som et lite spøkelse og titter på fotografen. En liten personlighet som hunder ofte er og den fikk meg også til å tenke på Stinky i mummienes verden. Hadde jeg hatt forfatterambisjoner hadde det vært grunnlag for en liten fantasihistorie.

Mummidalen til Tove Jansson fasinerer meg ikke pga de som har hovedrollen: mummiene. Det som skaper historiene for meg er birollene, og der er bl a Stinky. 

Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Hva som er et godt bokomslag for en bok er det delte meninger om. Også hvor viktig et bokomslag er for en bok. Jeg er av den oppfatning at ved mange bokutgivelser kunne man ha fått flere lesere ved å velge et annet bokomslag.

Jeg velger ikke bøker ut fra bokomslaget. Men et bokomslag kan skape oppmerksomhet når det er flere bøker å velge mellom. Jeg husker en bok som jeg har lest og lest om bedre dersom boken har et bokomslag som skaper oppmerksomhet. På samme måte kan en helt ukjent bok skille seg ut ved bokomslaget.

Jeg er kommet til den delen som handler om bøker og lesing i boken til Orhan Pamuk: Andre farger. Under overskriften Ni notater om bokomslag skriver han: 

• En romanforfatter som ikke fabler om omslaget på den boken han er i ferd med å skrive, har blitt en følelsesmessig moden mann, men han har samtidig mistet den naiviteten som gjorde ham til forfatter.
• 
  

• Når vi erindrer våre store leseropplevelser og lesergleder, blander minnene seg med minnene om bøkenes omslag.
• 
  
• Vi trenger flere lesere som kjøper bøker etter å ha kikket på omslaget, og flere kritikere som ikke ser ned på bøker skrevet for slike lesere.
• 
  
• Å gjengi hovedpersonens ansiktstrekk i detalj på et bokomslag er et utilgivelig overgrep mot forfatterens og leserens fantasi.
• 
  
• En designer som gir en bok kalt Rødt og sort et rødt og sort omslag, som putter bildet av et blått hus på Det blå huset og et slott på omslaget til Slottet, gir oss ikke inntrykk av å respektere teksten, men snarere en følelse av at han ikke har lest den.
• 
  
• Når vi mange år senere støter på omslaget til en bok vi har lest, er det blitt et emblem som får oss til å minnes bokens verden og den gangen for lenge siden da vi gjemte oss bort i et hjørne for å lese den og tre inn i denne verdenen.
• 
  
• Bokomslag er veiskilt som peker ut steder der vi kan vandre over fra den hverdagslige verdenen vi lever i, og inn i bokens verden.
• 
  
• Det som gjør en bokhandel levende, overdådig og tillokkende, er ikke utvalget av bøker, men mangfoldet av omslag.
• 
  
•  I vår bevissthet fungerer boktitler som personnavn: De hjelper oss å skille en bok fra millioner av andre som den ligner på. Bokomslag, derimot, har mer til felles med et menneskes ansikt: Enten minner de oss om en lykksalighet vi en gang har følt, eller så forespeiler de oss en frydefull verden vi ennå ikke har utforsket. Derfor stirrer vi like henført på bokomslag som på ansikter.

Under er fem bokomslag som bare spratt opp i hukommelsen etter å ha lest det han skriver med link til innlegg jeg skrev etter å ha lest bøkene. Omslagene passer inn i min leseopplevelse. 

     En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

En smakebit på søndag fra "Andre farger" av Orhan Pamuk

Maleriet ovenfor er T. F. Simon, "Vilma Reading a Book", 1912. Vilma er malerens kone og her har han malt henne i Paris.

Andre farger av Orhan Pamuk er en essaysamling med selvbiografiske tekster, politiske analyser og diskusjoner om østlig og vestlig kunst.

Smakebiten er fra forordet – her ser han sammenhengen med å det å male og det å skrive:

«Mellom 1996 og 1999 skrev jeg ukentlige skisser til tidsskriftet Öküz i Istanbul, et blad som blandet politikk og satire, og illustrerte dem slik jeg fant det for godt. Det var korte tekster, gjerne med lyrisk glød og i en kjapp økt. Jeg satte stor pris på å fortelle om datteren min og om vennene mine, på å kunne utforske gjenstandene og verden omkring meg med friskt blikk og liksom se verden gjennom ordene. 

Med årene har jeg kommet til at det å skrive ikke så mye dreier seg om å fortelle om verden, men nettopp det å «se verden med ordene». Fra det øyeblikk han begynner å bruke ordene slik farger anvendes i oppbygningen av et maleri, vil en forfatter på ny oppdage hvilket vidunderlig og forbløffende sted verden er, og ved å splintre språkets forkalkninger, vil han finne sin egen stemme. Til dette trenger han bare litt papir, en penn og den tillitsfulle optimismen til et barn som betrakter verden for første gang. «

Flere smakebiter finner du på bloggen til Astrid Terese: Betraktninger

«Leserens meddikteriske kraft» (Jan Kjærstad/Zadie Smith) – «Den underforståtte leser» (Orhan Pamuk/Wolfgang Iser)

Jeg søker etter bøker som gir meg motstand – der jeg blir utfordret.  Gjenkjennelse er også et stikkord. Bøker som får meg til å løfte blikket og gir meg nye tanker er også viktig. Som kan bryte fastlåste tankemønstre eller motsatt: samle løse tråder. Det må være en form for kjemi mellom meg og boken – en «netto pluss» for å kunne konkludere med at jeg har hatt en god leseopplevelse.  Nettoen må ikke være behagelig. 

Jeg har lest en roman skrevet av forfatteren Jan Kjærstad. Det ble ingen god leseopplevelse som jeg skriver i blogginnlegget. Jan Kjærstad sa noe i et intervju med Hans Olav Brenner som har gitt meg en bedre forståelse for årsaken til enkelte bøker gir en bedre leseopplevelse enn andre. Fra Brenners bok Om å skrive var:

«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «

I går fant jeg en tilsvarende uttalelse i boken til Orhan Pamuk: Andre farger.

Andre farger av Orhan Pamuk er en essaysamling med selvbiografiske tekster, politiske analyser og diskusjoner om østlig og vestlig kunst. I kapitlet Den underforståtte forfatter skriver han: 

«Dette kan jeg best illustrere ved å ta begrepet «den underforståtte leser», som ble fremsatt av litteraturkritikeren og teoretikeren Wolfgang Iser, og vri på det til det passer mitt behov. Iser utviklet en glimrende, leserorientert litteraturteori. Han hevder at meningen i en roman vi leser, ikke bare ligger i teksten, og heller ikke bare i konteksten den ble skrevet i, men et sted midt imellom dem. Han hevder at bokens mening først trer frem idet boken leses, og når han taler om den underforståtte leser, tildeler han følgelig leseren en uunnværlig rolle. «

En bit i puslespillet falt på plass - denne puslebiten ligner veldig på det Jan Kjærstad kalte den «meddikteriske kraft».

Problemet slik jeg ser det er at mange forfattere ikke gir leseren rom – de er så opptatt av å fylle boken med ord at de rett og slett skviser meg som leser ut. Det er ikke plass for at jeg kan tillegge egne tanker. Jeg er ikke opptatt av å bli underholdt når jeg leser – bøker er ikke tidtrøyte for meg. Bøker som river og sliter i meg, utfordrer meg, er de beste bøkene. 

Antar det er denne boken The Implied Reader (1978) av skrevet av Wolfgang Iser Orhan Pamuk viser til – selvsagt finner jeg den ikke oversatt til norsk. Sånn er det å være en minoritet hva angår språk. Synd – jeg synes det er slitsomt å lese engelsk og er redd for - og vet - at jeg mister detaljer.  Boken til Iser virker å være interessant:  

«Like no other art form, the novel confronts its readers with circumstances arising from their own environment of social and historical norms and stimulates them to assess and criticize their surroundings. By analyzing major works of English fiction ranging from Bunyan, Fielding, Scott, and Thackeray to Joyce and Beckett, renowned critic Wolfgang Iser here provides a framework for a theory of such literary effects and aesthetic responses. Iser's focus is on the theme of discovery, whereby the reader is given the chance to recognize the deficiencies of his own existence and the suggested solutions to counterbalance them. The content and form of this discovery is the calculated response of the reader -- the implied reader. In discovering the expectations and presuppositions that underlie all his perceptions, the reader learns to "read" himself as he does the text.»