30. jul. 2021

Agatha Christie – nytt leseprosjekt



Det var dokumentaren  Agatha Christie - hundre blodige år her på NRK som ga meg ideen til et Agatha Christie-prosjekt. Jeg har kjøpt og skal lese disse ti bøkene som er omtalt i dokumentaren;

Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles) - 1920

Doktoren mister en pasient (The Murder of Roger Ackroyd) - 1926

Mordet i prestegården (The Murder at the Vicarage) - 1930

Mord på Orientekspressen (Murder on the Orient Express) - 1934

Mord på Nilen (Death on the Nile) - 1937

Til små negerbarn (Ten Little Niggers) - 1939

Fem små griser (Five Little Pigs) - 1942

Invitasjon til mord (A Murder Is Announced) - 1950

Den fjerde rytter (The Pale Horse) - 1961

Teppet faller (Curtain: Poirot's Last Case) - 1975


Bøkene har jeg kjøpt gjennom Finn, og det er bøker jeg ikke har lest tidligere. Jeg har vel sett det meste av TV-serier mv. der bøkene Agatha Christie har skrevet er filmatisert. Men det er noe annet å lese bøkene.

 

Tidligere har jeg kjøpt og lest disse bøkene flere ganger:

Tre blinde mus og andre historier (Three Blind Mice and Other Stories) – 1925, 1926, 1929, 1940, 1941 og 1949

Ugler i mosen (The Seven Dials Mystery) – 1929

Snikende død (Peril at End House) – 1932

Døden i flyet (Death in the Clouds) – 1935

Mord pr. Korrespondanse (The Moving Finger) 1942

Mysterium I Vest India (A Caribbean Mystery) - 1964

Nemesis (Nemesis) – 1971




Før jeg starter å lese de ti bøkene dokumentaren viser til, skal jeg lese biografien Janet Morgan har skrevet om Agatha Christie. Boken til Janet Morgan har jeg ikke fått kjøpt på norsk, og skal derfor lese den på Nationalbiblioteket.no. I tillegg er det mye interessant å finne på You Tube om Agatha Christie.

Jeg fikk kjøpt Hilde Hagerups biografi om Agatha Christie for ungdom. Den har jeg lest. Grei nok for å få en oversikt over livet til forfatteren. Det er ikke bilder i boken og det synes jeg en biografi skal ha. Også en biografi for ungdom. Pr nå tenker jeg at det ikke er aktuelt å bruke tid på å skrive et innlegg om boken. 




28. jul. 2021

Biografi av Heather Kirk om forfatteren bak Jalna -serien: Mazo de la Roche – Rich and famous writer

 


Mazo de la Roche som skrev Jalna-serien ble en rik og berømt forfatter. I de første årene hun bodde i England leide hun bolig. Så rik ble hun at hun kunne kjøpe Vale House på bildet over som var 300 år og som, lå like ved Winsdor Castle der «upper-class» bodde. Men da 2. verdenskrig startet, flyttet hun tilbake til Canada og bodde der resten av livet. I 1946 ble eiendommen ekspropriert av britiske myndigheter. Dette skriver Heather Kirk i biografien om forfatteren.

 


Det at boken Whiteoaks of Jalna, boken som jeg leste som bok nr. 8 i serien, ble teater i West End i London, bidro til Mazo de la Roches berømmelse:

 

“London theatre-goers flocked to the play for the next three years until the Second World War, when Nazi bombing made collective evening activities dangerous. People laughed uproariously whenever Gran Whiteoak  was on the stage. The Dowager Queen Mary, widow of King George V, went to see the play four or five times and even requested a private meeting with Boney. The play also went to Broadway in New York City, across central Canada, and around England.

 

More than any single event except the novel Jalna winning an international competition, the phenomenal success of the play Whiteoaks established Mazo's reputation as a writer.”

 Mazo de la Roche ble ikke født inn i en rik og berømt familie, men i en stor familie som hun kunne hente inspirasjon til karakterene og handlingen i bøkene hun skrev.

 Mazo ble født 15. januar 1879 i York County, Ontario i Canada. Hun levde store deler av livet sammen med morens foreldre. Besteforeldrene ble som foreldre for Mazo fordi moren og faren til Mazo ikke hadde et eget hjem. I tillegg fikk moren til Mazo helseproblemer etter å ha hatt skarlagensfeber. Men Mazo hadde kontakt med foreldrene og farens familie. Besteforeldrene tok også til seg en kusine av Mazo, Caroline Clement. Mazo og Caroline ble bestevenner fra første dag og de var som søstre og bodde sammen hele livet.

 Bøkene i Jalna-serien ble ikke utgitt i rekkefølgen slik jeg har lest dem. Mazo utga flere bøker før hun utga første bok i Jalna-serien (Jalna- som er blitt nr. 7 i serien) og som hun ble starten på hennes forfatterkarriere:


"TORONTO WOMAN WINS $10,000 ATLANTIC MONTHLY NOVEL PRIZE" was the caption below the front-page photo of Mazo and Bunty in the Toronto Star of Monday, April 11, 1927. Overnight, Mazo had become a rich and famous writer. Her telephone and doorbell rang all day. Messenger boys arrived with telegrams of congratulations. Florists' boxes arrived containing every kind of flower. Reporters arrived to interview her. Friends arrived to congratulate her. The partying went on for months.

 

Novelists from all around the world had entered their work in an American competition for best novel, and a Canadian — Mazo de la Roche — had won!

 

Mazo's big win after many years of financial and personal struggle was wonderful, but it was not to be her only triumph. She would go on to write sixteen novels about a Canadian family called the Whiteoaks living in a house called Jalna, and these novels would sell in the millions in many languages and many countries. Her Jalna novels would be made into a Hollywood movie and a Broadway play. This same play, Whiteoaks, would be the first Canadian play to be mounted on a professional stage in London, England. And it was a hit!

 

Mazo would write other books too, and she would win more awards. She would live in a mansion next door to the king and queen of England. She would become one of Canada's most popular authors ever.”

 

Heather Kirk skriver om et innholdsrikt liv med oppturer og nedturer. Etter å ha lest bok nr. 16 i serien stilte jeg meg spørsmålet om Mazo hadde tenkt å skrive flere bøker i serien. Og her forteller Heather Kirk at Mazo var i gang med bok nr. 17 da hun døde:

 

“Mazo de la Roche died quietly in the early morninz July 12, 1961 at her home in Toronto, in bed in tie presence of her family. She had been bedridden and z the care of nurses for several years, but she had been working on a seventeenth Jalna novel — never completed. After Mazo passed away, Caroline immediate*' went into her own room and closed the door. Later day she sent a telegram to Mazo's publisher: '"MAZO LEFT US LAST NIGHT PLEASE TELL THE OTBERS." She burned Mazo's diaries.”

Om boken Mazo skrev på før hun døde det var en fortsettelse på bok nr. 16 fikk jeg ikke vite ved å lese biografien. 

Kvaliteten på bøkene til Mazo de la Roche kan alltids diskuteres opp ot den overfloden av bøker som er i markedet i dag. Men at hun i sin tid var en populær forfatter kan ikke benektes. Uansett, bøkene har gitt meg så mange gode lesestunder, og jeg er ikke i tvil at serien jeg leste første gang som barn var med å legge  grunnlaget for at jeg er en boknerd. 



 

26. jul. 2021

Jubileum på Jalna (Centenary at Jalna) - bok nr. 16 og siste i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

 

«Det beste som fantes i verden var å komme hjem, tenkte Finch. A reise hjemmefra var nesten som å dø. Selv om han etter hånden hadde vennet seg til at en pianist var en offentlig størrelse, likte han det ikke. Når han holdt konsert, kunne han rett som det var glemme publikum, ja, han kunne nesten føle seg ett med det. Men til slutt ble tilhørerne hans fiender. Og da møtte han dem utmattet, med et smil som kvinnelige journalister kalte «troskyldig og vennlig, eller «guttaktig og sjenert'. En ting var sikker, tilhørerne likte ham. De likte den sleivete, guttaktige måten han gikk mot flyglet på. De likte hodeformen hans og de lange, fine hendene.

 

Nå var turnéen slutt for denne gangen (han håpet forresten at det skulle bli hans siste), og han var kommet hjem til sitt eget hus, til sin egen kone. Det var lenge siden han hadde hatt noen av delene. Malingen utenpå var helt ny ennå. Huset var bygget på en tomt der det tidligere hadde ligget et gammelt hus som var brent. Hans nye ekteskap var bygget på ruinene av det første. Han innrømmet villig at huset slett ikke passet sammen med de andre husene i nabolaget — iallfall ikke med Jalna med de falmete, røde murveggene under villvinen, med de fem pipene på der duer evig og alltid kurret og flakset og slapp sine visittkort ned på vinduskarmer og blad, der røk alltid steg opp fra en eller flere piper, og der de gamle taksteinene så ofte lekket måtte skiftes ut.»

 Det som blir det store problemet for Finch i den siste boken i Jalna-serien, er hvordan han skal håndtere sønnen som han har fra det forrige ekteskapet, Dennis. Dennis vil bo sammen med faren. Det er også han nye kone Sylvia innstilt på. Men Finch har ingen følelser for sønnen. Tvert imot. Han ser så mye i sønnen som han fant frastøtende i den første konen Sarah og ønsker ikke at han skal bo i huset. Dette er med på å legge grunnlag for en tragedie i familien Whiteoak.

 Romanen avsluttes med at familien feirer at det er 100 år siden Jalna ble bygd og at Adeline gifter seg med den mannen Renny mener er den beste for henne. Boken avsluttes med flere løse tråder. Kanskje Mazo de la Roche hadde planer om å skrive flere bøker i serien. Det håper jeg å finne ut av etter å ha lest en biografi om henne som jeg leser nå.

 Uansett, dette er siste bok i serien som jeg leste som barn, kjøpte for å kunne se om jeg kunne finne igjen den gode leseopplevelsen jeg hadde den gang. Den fant jeg. Jeg har kost meg med bøkene. Med det er det å si at det ikke bare er koselige hendelser. Som i den siste boken er det flere tragedier opp gjennom årene som familien må håndtere. Nå skal biografien til Heather Kirk om Mazo de la Roche leses ferdig før jeg er kan sette punktum. Men serien kommer til å leve med meg alltid, og viser at gode leseopplevelser kan jeg finne i mange ulike kategorier av bøker. 


                               Det siste slektskartet: 



24. jul. 2021

Sol og skyer over Jalna (Variable Winds at Jalna) - bok nr. 15 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


«Selv om Nicholas selv var gått bort og hans døde kropp lå på kirkegården, var det som om han fremdeles levde i huset. Det var som om duften av hans sterke, maskuline personlighet hang igjen i de værelsene han hadde hatt tilhold i. I stuen, like ved tebordet, sto stolen hans, den gode, dype stolen som var så deilig å synke ned i, men så vanskelig å heise seg opp av, når man var en tung, gammel mann med gikt. Stolarmene var blitt brede og flate, fordi han hadde presset dem ned med hendene. Fremdeles levet minnet om ham, når han satt ved flygelet og spilte sin yndlingskomponist, Mendelssohn, med ildskjæret fra kaminen spillende på ansiktet. Når han hadde spilt hadde han tatt dem som hørte på, med seg tilbake til en annen tid, fått dem til å føle seg som en del av den tiden.

 

I biblioteket sto hans stol ved kaminen, der var pipa og den blikkdåsen han hadde hatt tobakk i. Der hadde han lest aviser og hørt på radio. Og så var det hans plass ved spisebordet, og den massive sølvserviettringen med en hvilende kvinneskikkelse i greske gevanter. Og mange gode måltider hadde han spist, mens han med dyp, rungende stemme hadde tilkjennegitt sitt syn på forskjellige ting. Han hadde aldri vært redd for å sløse bort tiden. Han hadde vært så sikker på at han ville få mer enn nok av den. Han hadde aldri latt seg rive med av strømmen.

 

Og så var det hans eget værelse med hans egne ting — flygelet, der det alltid sto en karaffel med whisky og en sifong med soda, og i de senere årene en medisinflaske eller to. Bøker og magasiner lå også ofte stablet på det — gamle yndlingsbøker som ble lest om og om igjen — Vanity Fair, Esmond, Harry Lorreqwer, Somerville og Rosskataloger fra hesteutstillinger — dem hadde han fått av nevøene — eksemplarer av Punch og Country Life, en kasse sigarer. På veggene bilder som hadde hengt der i sytti år og lenger et innrammet fotografi av Oxford-åtteren en gang han selv hadde vært med — et fargefotografi av Lily Langtry med muffe og skjelmskt smil. Rundt om var fotografier av nieser, nevøer og forskjellige av familiens småbarn. Værelset var proppfullt av ting og en prøvelse for alle som skulle tørke støv. I skapet hang hans velbrukte tøy, i den engelske læresken lå flosshatten som han sist hadde brukt, da broren ble begravd for to år siden. Og der var sengen!»

 

I roman nr. 15 i Jalna-serien dør Nicholas Whiteoak 98 år. Når jeg leste sitatet fra romanen over, tenkte jeg på de gamle herskapshusene jeg har besøkt i England, flere av dem overtatt av National Trust. Det er mange tanker man gjør seg ved slike besøk. Også at menneskene som bodde i husene var privilegerte sammenlignet med storparten av befolkningen. Det er også familien Whiteoak i Canada selv om det går opp og ned med økonomien.  


Handlingen i romanen foregår i 1950, og vi er flyttet oss to år frem i tid sammenlignet med roman nr. 14. Etter at Nicholas er død, er det Meg som er den eldste i familien. Men denne boken handler mest om de unge i familien. Adeline har fått besøk av Maitland som hun forelsket seg. Det er planlagt bryllup. Han forsøker å tilpasse seg livet på Jalna, å jobbe i stallene som Renny driver og på gården som Piers driver. Men han sliter med å trives og drømmer om at Adeline skal flytte med han til New York der han kan få seg en jobb. Adeline er bundet til Jalna og ser ikke for seg et annet liv. Det oppstår et brudd, og Maitland forlater Jalna. 

 

Det er mye annet som skjer i bok nr. 15,; det er både sol og skyer over Jalna i boken som er den nest siste i serien. Jeg husker ikke hvordan serien sluttet da jeg leste serien som barn. Derfor er jeg spent på det og har allerede begynt på siste bok. Jeg trenger plassen til andre bøker. Og skal starte på et nytt leseprosjekt-  Blir rart å pakke ned bøkene, forhåpentligvis er det noen andre som vil lese serien. Det er god underholdning synes jeg. Om jeg hadde syntes det samme dersom jeg ikke hadde lest serien som barn, det får jeg ikke vite.


22. jul. 2021

Nilen – historiens elv av Terje Tvedt – fantastisk god bok


«Jeg er tilbake i Italia, på Piazza Navorona i hjertet av Roma. Før byen har våknet og idet solen når toppen av den stjålne egyptiske obelisken i midten av fontenen, går jeg rundt den. Det tydeligste og vakreste uttrykket for Nilsens posisjon i middelalderens europeiske idehistorie står her. Berninis berømte fontene De fire elver, eller Fontana dei Quattro Fiumi, ble lagd til pave Innocens X og avduket i 1651. Den symboliserer Nilens særegne plass i datidens verdensbilder og trosoppfatninger tydeligere enn noe annet kunstverk. Sentrum av fontenen er en stor, egyptisk obelisk. Den er omkranset av fire gigantiske elveguder. Som vanlig i europeisk mytologi er de avbildet eller representert i form av store, modne mannsskikkelser. Men én elvegud skiller seg ut. Han holder et tøystykke foran ansiktet. Han vet ikke hvor han kommer fra, og vi kan ikke se ham i øynene. Det er Nilens gud. Det var bare Nilen som hadde denne spesielle mytiske aura i 1600-tallets europeiske forestillingsverden. For denne elven som var så hyppig omtalt i Bibelen, beskrevet som selve Paradisets elv, og som skapte den antikke verdens kornkammer, var det fortsatt ingen som visste hvor kom fra. De skjønte ikke hva dens eventyrlige fruktbarhet skyldtes, men de forsto at den som kontrollerte dens vann, hadde stor makt.

 

Gradvis er Nilens hemmeligheter blitt avdekket. Kildene er kjent. Hydrologien er kartlagt. Og gradvis er det også blitt klart at de som kontrollerer elven, har større makt enn noensinne. Derfor vil kampen om hvordan den skal utnyttes, påvirke utviklingen av regionen og av verden i tiårene og hundreårene som kommer.

 

Nilen har ikke lenger bind for øynene. Dens biografi er snarere en kilde til kunnskap, ikke bare om den selv, men om Afrika, verden og oss selv.»

 Sitatet over er slik boken Nilen – historiens elv av Terje Tvedt avsluttes. Utgitt så langt tilbake som 2012 og har vel stått like lenge i bokhyllen min. Ikke ulest, fordi en annen i huset har lest den to ganger og har fremsnakket den så mange ganger. Årsaken til at jeg bestemte meg for å lese den nå, er et nyhetsoppslag 8. juli:

 

«Striden om Nilen: Etiopia fyller megademning til tross for protester. For andre år på rad fylles Den store etiopiske renessansedemningen med vann fra Den blå Nilen. Nedstrøms frykter Egypt for sin livskilde.» 

Jeg følger Terje Tvedt på Facebook, og 13. juli skriver han at Bloomsbury i England nå har utgitt boken Den er derfor fortsatt høyst relevant som faktabok.

 Nå er den lest, og jeg synes det er en fantastisk bok. Den er lærerik og er godt skrevet.

 


Boken starter slik med henvisning til bokomslaget:

 

«I fjerde etasje i et beskjedent arkeologisk museum omtrent 35 kilometer utenfor Roma finner man den verdensberømte Nil-mosaikken. Den er 2000 år gammel, nesten seks meter bred og over fire meter høy, og skildrer fargerikt og fra flere synsvinkler elven og livet langs den. Øverst gjengis afrikanske motiver, og ved utløpet gjenskapes Middelhavs-scener. Det usedvanlig fargerike og klare mønsteret er lagd av malte steiner festet med en slags mørtel, men det originale med mosaikken i Palestrina, det som gjør den til en del av kunsthistorien, er at elven og folkelivet er gjengitt med et helt moderne perspektiv, som om kunstneren så Nilen fra et fly. Kunstverket er også en uhyre talende historisk kilde; det understreker elvens tidløshet som samfunns livsåre og sentrum, og det viser at Middelhavet tar imot et kontinents historie skrevet i vann. «

 Om boken skriver Terje Tvedt:

«Denne boken går inn i den samme tradisjonen som mosaikken i Palestrina symboliserer: den europeiske fascinasjon over elvens rolle og betydning. Det er en historiebok om sivilisasjonens utvikling og en reisebeskrivelse fra verdens lengste elv. Men det er også en studie av moderne hydropolitikk og afrikansk utvikling, og hvordan disse forandringene avspeiler, som i et prisme, mange av den moderne verdens sentrale utviklingstrekk. Men først og fremst er boken en biografi om en livsåre som knytter snart en halv milliard mennesker sammen i et skjebnefellesskap ingen kan unnslippe.»

 Nå skal jeg se TV-serien bak boken som en finner på You Tube, 3 episoder: Kampen om Nilen. Jeg gleder meg også til å lese Tvedt sine bøker Verdenshistorie og Det internasjonale gjennombruddet som jeg har i bokhyllen.  

 Forlaget omtaler boken slik: 

«Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning - som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

 

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen - historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens forhold til kontinentet. Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush¿ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen - en kamp av verdenshistorisk betydning.»

 

Dikt: Ei dørklinke av jern – av Hans Børli fra diktsamlingen Isfuglen (1970)

 


Ei dørklinke av jern

Jeg minnes ofte

klinka av jern

på svalgangsdøra

heime på torpet i skogen:

Henders varsomme grep,

jordete bondenevers lengsel,

hadde slitt den tynn som

en fuglevinge.


10. jul. 2021

Rennys datter (Renny’s Daughter) - bok nr. 14 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


I Rennys datter er vi kommet til året 1948. Små og store hendelser, positive og negative, preger som vanlig livet til Whiteoak-familien.

Adeline er 18 år og møter kjærligheten på en reise til Irland sammen med onkelen Finch. Imens disse to er på reise, dør den eldste på Jalna, Ernest Whiteoak, og de må avbryte reisen pga Ernests begravelse.

 Naboeiendommen brenner ned og eieren brenner inne. Den tragiske brannen medfører at familien blir kvitt et problem. De blir kvitt en nabo som har skapt problemer og uvennskap med sine byggeplaner.

 Boken avsluttes med at Ernest begraves. Finch kjøper naboeiendommen for å bygge seg et hus der, og Renny lover Adeline at han og hun skal reise til Irland slik at Adeline kan få treffe sin store kjærlighet igjen.


2. jul. 2021

Hør her'a! av Gulraiz Sharif – en roman med høy sjarmfaktor

 

«Bilturen går som den går, as, litt dårlig stemning, men vi overlever. Det som starta med smil og latter, slutter med litt seriøse ansikter og kjeft og krangel og diskusjon, som mamma sikkert skal svare på i rommet på sin måte. Kanskje vi ikke er den koselige familien likevel, noen familier klarer ikke å lage kos, du vet. De bare lager kaos.»

Avsnittet over, langt ut i romanen, fikk meg til å tenke på ordene kos og kaos. Det er bare en vokal som skiller ordene. Og slik er det, det er lite som skal til for at kos blir kaos. I det hele tatt, oppvekstromanen til Gulraiz Sharif er tankevekkende på mange måter.

Og for en start, første avsnitt:

«Sommerferie, as. Veldig deilig for norske nordmenn, men jeg lover deg ikke noe deilig for oss utlendinger uten penger! Hva skal vi gjøre da? De har sånn sjøhytte, fjellhytte, havhytte, fastlandshytte, kysthytte, sånn der læreren lærte oss, ja, sånn derre skjærgårdshytte, mann! Pluss Sverigehytte, du vet, Nesoddenhytte. Tenk deg, de har hytte rett ved Oslo! Ikke at alle norske nordmenn kommer fra Oslo, men da jeg hørte det, jeg holdt på å pææse ut. Liksom, du vil ha utedo, du bare kjører litt bort fra Oslo til utedo. Og så er de der i flere uker. De plasserer de hvite og rosa rompene sine på sånne dritskumle svarte hull, også er det et lass med dritt under dem. Jeg får hjerteattakk av de doene, jeg får sånn noia mann.»

Romanen er morsom og alvorlig. Jeg lo av de kjappe replikkene, men også av mine holdninger til mangt og mye som avdekkes og blir komisk. En av de beste bøkene jeg har lest utgitt i 2020.

Forlagets omtale av romanen:

Det er sommerferie og Mahmoud på 15 år ser for seg lange dager på benken utenfor blokka sammen med kompisen sin, enøyde Arif. Denne sommeren skal imidlertid bli annerledes, for familien får besøk av Onkel ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i Oslo. Onkel ji gjør store øyne i Norge, og så lurer han på hva det er med Ali, lillebroren til Mahmoud, som ikke oppfører seg slik gutter skal. I løpet av sommerferien skal Mahmoud bli stilt overfor store prøvelser både som bror og sønn i en pakistansk familie.