Fyrvokterens datter på Kjeungskjær - bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema

«Elida hører til havfolket. De der ute ved det åpne havet er liksom et folk for seg selv. Det er nesten som om de lever havets eget liv. Det er bølgegang, ebbe og flo også. Både i deres tanker og fornemmelser. Og så lar de seg aldri omplante.»

Sitatet over er fra forestillingen Fruen fra havet, som jeg har sett her på NRK for å lese/se meg opp på Henrik Ibsen før jeg starter å lese romanen til Klas Östergren Hilde Wangel. Elida i stykket til Ibsen, er datter til en fyrvokter og har vokst opp ute i havgapet. 

Selv om jeg ikke har oppvokst på et fyr, har jeg vokst opp i havgapet med Nordpolen som neste stopp. Derfor synes jeg det er interessant med bøker og filmer som handler om mennesker som på en eller annen måte er knyttet til havet.

«Med ett dukker noe rett opp av havet: Et rødt, åttekantet tårn med lykt på toppen. Det er ikke bare vår amerikanske venninne fra Chicago som roper «amazing!».

Ei lita kai og et lite naust klynger seg inntil tårnet. På høyttaleren forteller guiden Egbert at vi passerer det berømte «Kjeungskjær fyr», som på folkemunne også kalles «Den røde seiler». Etter hvert som vi nærmer oss det utrolige tårnet, ser vi at synet er sant: Det kommer opp av havet som et lite kobberslott i tre etasjer med lykt på toppen, lue av glass. Jeg tenker på «Ringelihorn», et eventyr av vesterålsdikteren Regine Normann. Der forekommer det et slikt fortrollet slott i havet: Vakkert og skremmende ensomt, med en ubefridd prinsesse inni.

Ida assosierer heller til Tove Janssons fortellerunivers mens hun drar frem skisseblokken:

«Kanskje det er der mummitrollene bor?»

Sitatet og tegningen er fra boken jeg skrev om i innlegget: 

På gyngende grunn. En reise med hurtigruta – av Ola Bremnes illustrert av Ida Larmo – bedre kan ikke en leseopplevelse bli

Da jeg leste om fyret Kjeungskjær første gang, var også min tanke at det var dette fyrtårnet Tove Jansson må ha hentet inspirasjon fra. Jeg har latt meg fascinere av Tove Janssons forfatterskap og skrevet mange blogginnlegg om bøkene til Tove Jansson. Men når jeg nå går gjennom bøkene hun skrev, finner jeg ingenting som tilsier at fyret har vært en inspirasjonskilde basert på originaltegningene i bøkene. Det nærmeste må være det åttekantede badehuset som er i noen av bøkene, som dette i boken: Trollvinter (Moominland Midwinter) av Tove Jansson I boken jeg omtaler i innlegget: Biografi: Tove Jansson - Arbeide og elske (Work and Life) av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.  er det et bilde av en skisse til omslagsbilde til boken Sent i november av det samme badehuset:

Uansett om Tove Jansson kan ha vært inspirert av fyret Kjeungskjær, finske fyr eller badehus, så er historien om Kjeungskjær i boken Norske fyr en reise langs kysten av Ole Olderkjær (1999)

Fyret Kjeungskjær ble opprettet i 1880 og automatisert og avfolket i 1987. I boken til Olderkjær skriver han om et av barna som bodde på fyret som ikke hadde uteareal. Valborg kom til fyret sammen med sine søsken da hun var ett år og bodde på fyret til hun ble 15 år:

«Mange har vanskar med å tru meg når eg fortel at eg er oppvaksen på eit undervasskjer. Det var jo det Kjerungskjær eigentlig var. Kor underleg det heile var, gjekk opp for meg først etter at eg flytta derifrå.»

Det er en fascinerende historie om oppholdet på fyret. Det er ikke rart at det skrives bøker med det som tema. En av de skumleste bøkene jeg har lest er romanen som jeg skrev om i innlegget:

Nattefokk av Johan Theorin - høy puls uten trening

Filmen The Lighthouse er en film jeg håper å få se selv om jeg ikke er spesielt glad i skrekkfilmer. Det blir helt sikkert en mer skremmende filmopplevelse enn denne filmen som jeg skrev om i innlegget:

The Light Between Oceans - bok og film

Grantreet av Tove Jansson: "Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul....Spiser den også?»

Det er snart et år siden at jeg skrev et innlegg som jeg linket til En smakebit på søndag på bloggen Flukten fra virkeligheten.  I dag skriver Mari her at smakebitene tar juleferie fra og med denne søndagen og er tilbake 3. januar.

Min smakebit kommer fra boken Det usynlig barnet av Tove Jansson, og fra novellen Grantreet. 

Mummifamilien bruker normalt å sove seg gjennom vinteren, men denne julen har noen funnet på at de skal vekkes til jul.  Det er en hemul som har fått denne oppgaven. Hemulen er irritert, der ligger familien og sover imens andre «arbeider seg ihjel» til denne julen. Mummitrollet blir vekket av at han skriker til dem:

«- Er det vår allerede, mumlet mummitrollet.

- Vår? sa hemulen nervøst. - Det er jul, skjønner du, jul. Og

jeg har ikke fatt tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender

de meg for å grave fram dere midt oppe i det hele. Vottene har

jeg antagelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er

ferdig...

Og så trampet hemulen opp trappen igjen og kom seg ut

gjennom takluken.

- Mamma, våkn opp, sa mummitrollet forskrekket. - Det har

hendt noe forferdelig. De kaller det jul.»

Og en av de som stresser rundt før jul er hemulens tante, som her har vært ute og handlet gaver når mummitrollet møter henne.  

Enda mer oppkavet blir hun når hun kommer på at hun ennå ikke har pyntet treet. Mummifamilien får etterhvert vite at treet skal pyntes med noe fint. De dekorerer det med skjell, Snorkfrøkens perlehalsbånd , prismene fra lysekronen og på toppen en rød silkerose. 

Men hemulens tante, er ikke helt fornøyd med treet.  Dessuten er det hele tiden noe hun ikke har gjort – nå er det julematen:

«Da grantreet var ferdig, kom hemulens tante igjen forbi på

sparken sin. Nå kjørte hun i motsatt retning og hadde om mulig

enda mer hastverk.

- Se på treet vårt, ropte murnmitrollet.

- Bevare meg vel, sa hemulens tante. - Men dere har jo alltid

vært rare. Nå må jeg videre . . . Må lage mat til julen.

- Mat til julen, gjentok mummitrollet forbauset. - Spiser den

også?»

I dette innlegget har jeg skrevet mer om boken:

Tove Jansson: Det usynlige barnet og andre fortellinger

Tove Jansson: Sent i november (Moominvalley in November)

«Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.

Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.»

Over er et sitat fra Sent i november av Tove Jansson, den siste boken jeg har kjøpt etter å ha lest biografien jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Bøkene til Tove Jansson kommer jeg helt sikkert til å lese om igjen og finne noe jeg ikke så ved første gangs lesning. Om boken Sent i november skriver Tuula Karjalainen bl. a dette:

 «Sent i november er den siste mummiboka, en avskjed med den litterære Mummidalen og dens beboere. Bokas tema er forsakelse og livets endelighet. Medlemmene av mummifamilien er borte, likevel får nettopp fraværet dem til å være sterkt til stede, kanskje sterkere enn om de faktisk hadde vært der. Mummiverdenens vesener som har vandret til mummitrollenes hjemtrakter, forenes av lengsel og håp om at familiemedlemmene skal vende hjem. Kommer familien tilbake, er gjenkomsten bare innbilning eller en refleksjon av skyggespillet til dalens gjester? Alt forblir åpent. I verden er alt foranderlig, og «Et oppbrudd kommer som et sprang!», som i livet til Snusmumrikken.

Et av vesenene som vandrer mot Mummidalen er Snusmumrikken:

«En tidlig morgen i Mummidalen våknet Snusmumrikken i teltet sitt og kjente at det lå høst og oppbrudd i luften.

Et oppbrudd kommer som et sprang! Med ett er allting annerledes, og den som skal reise, tar engstelig vare på hvert eneste minutt, han drar opp teltpluggene og skynder seg å slukke glørne for noen hindrer ham og begynner å spørre, han løper mens han slenger på seg ryggsekken i farten og er endelig underveis, plutselig rolig som et vandrende tre med hvert blad i fullkommen hvile. 

Teltplassen er et tomt rektangel av gulnet gress. Og senere på morgenen våkner vennene og sier: - Han har dratt sin kos, det blir høst.»

En annen er Tofte som bor i en taukveil i båten til Hemulen.

Tofte lengter etter en mamma  - Mummimamma er drømmemamma.

Også Hemulen, Filifjonka og Mymlen vandrer mot Mummidalen. Det sammen gjør en som er kommet til livets høst:

«Han var forferdelig gammel og hadde lett for å glemme. En mørk høstmorgen våknet han og hadde glemt hva han het. Det er litt melankolsk å glemme de andres navn, men bare deilig å kunne glemme sitt eget.

Han brydde seg ikke om å stå opp, hele dagen lot han nye bilder og tanker komme og gå som de ville, sov litt innimellom og våknet igjen og visste absolutt ikke hvem han var. Det var en fredfull og meget spennende dag.

I kveldingen prøvde han å finne et eget navn til seg selv så han kunne stå opp. Tufsegubben? Onkelskronkel, Onkelsulliken? Bestefarsskroget? Mofh ...»

Onkelsulliken blir navnet han velger.

Mummifamilien som alle tenker på med glede, er ikke hjemme. Ett unntak er den introverte Snusmumrikken som klarer seg fint alene. Ikke helt til å bli klok på.  Mummitrollet, Lille My, Mummimamma og Mummipappa er fortsatt på reisen som det blir fortalt om i boken Mummipappa og havet. Ingenting er slik det bruker å være. De må ordne seg så godt det lar seg gjøre i det kalde og forlatte huset. Det er ikke alltid like enkelt med fem sterke personligheter med ulike behov og meninger. Og så lille Tofte da...

Litt vemodig. Både å ha lese boken og at det er den siste. Akkurat som høsten er. Sent i november var en fin avslutning. Her er gjengen samlet utenfor Mummihuset. Om Mummifamilien kommer tilbake? Det vil jeg ikke røpe...

Tove Jansson: Pappaen og havet

«En ubestemt ettermiddag i slutten av august gikk en pappa rundt i hagen sin og kjente seg overflødig. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, for alt som var å gjøre var allerede gjort eller så var det en annen som holdt på med det.»

Pappaen og havet ble utgitt i 1965 og er en av bøkene jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Tuula Karjalainen skriver at boken er om en kjernefamilie i krise og først og fremst er boken om Tove Janssons far Victor Jansson, både på godt og vondt: «I boka vil Mummipappa være et ekte mannfolk og uten å spørre familien sin i noen større grad bestemte han seg for å flytte til en fyrøy.«

Familien han har med er Mummitrollet, Mummitrollet og Lille My. De stenger ned huset i Mummidalen og setter ut i båten Eventyret. Oppholdet skal bli alt annet enn lett. 

Boken er melankolsk og jeg savner humoren som har preget de øvrige bøkene. Det er kun Lille My med sine saftige utsagn som letter på stemningen. Jeg hadde også håpet på en annen slutt. Selv om dette er en bok om havet, som jeg er glad i, blir ikke dette boken jeg liker best av bøkene jeg har lest. 

Fra biografien:

«Pappaen og havet er en lovsang til havet i alle dets former, til dets mildhet, stormer og uforutsigbarhet. Boka er også en fortelling om hvor vanskelig det er å bli selvstendig, og om tilpasningen som familielivet krever. Mummitrollet flytter bort fra familien og til en hytte som han selv har bygget, og tar livet i besittelse. Og blir selvstendig. Også Mummimamma finner nye sider av seg selv. Hun maler hjemlengselen sin på veggene i fyret, gjemmer seg blant de praktfulle blomstene hun har malt, og lever som hun selv vil, ikke bare for andre.»

Det var en fin bekk (Tove Jansson)

Privat foto

Det var en fin bekk.

Klar og brun danset den over tuster av fjorgammelt løv og gjennom etterglemte istunneller, den gjorde en sving inn i mosen og styrtet hodekulls ned i et lite stryk med hvit sandbunn. Et sted sang den i dur som en mygg, et annet sted prøver den å høres stor og truende, og så gurglet den seg i halsen med litt snøvann og lo av det hele.

Fra boken:

Tove Jansson: Det usynlige barnet og andre fortellinger

Tove Jansson: Det usynlige barnet og andre fortellinger

Det usynlig barnet ble utgitt i 1962 og er den åttende boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Ifølge biografien kalte Tove De usynlig barnet for en «novellesamling for barn»:  

«Det usynlige barnet er en klok bok, med spenning som blir til av forholdene mellom skapningene, av deres personlighetstrekk og deres sammenstøt. Alle fortelles om med et sterkt psykologisk grep. Boka er snarere skrevet for voksne, selv om de kjente skikkelsene åpner den også for barn. Tittelnovellen er blitt en klassiker blant fortellinger som behandler barns utvikling. Den er en skildring av hvordan kulde og ironi nådeløst dreper et ennå skjørt jeg. Et barn utvikler seg ikke hvis det ikke får kjærlighet. Det må kunne føle seg så trygt at det også våger å bli sint, eller med Mys ord «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å sloss.»

Boken inneholder ni historier i tillegg til tittelnovellen:«Vårvisen», «En nifs historie», «Filifjonka» som trodde på katastrofer», «Historien om den siste dragen i verden», «Hemulen som elsket stillhet», «Hattifnattenes hemmelighet», «Cedric» og «Grantreet».

Som i alle novellesamlinger var det historier jeg likte bedre enn andre.  Men jeg tror at det er mye som er gjemt mellom linjene ved første gangs lesing.

I tillegg til tittelnovellen, falt jeg spesielt for «Vårvisen». En smakebit fra denne historien:

Det er april og Snusmumrikken er på vei til Mummidalen:

«Det hadde vært lett å gå, for ryggsekken var så godt som tom, og det var ingenting som bekymret han. Han var lykkelig med skogen og været og seg selv. Morgendagen og gårsdagen var like langt borte, men akkurat nå skinte solen klart og rødt mellom bjerketrærne, og luften var sval og mild.

Det er en kveld for sang, tenkte Snusmumrikken. En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv.»

Men så tenker han på sin gode venn Mummitrollet:

«Snusmumrikken stoppet opp, og en liten ulyst kom flygende over ham. Mummitrollet som ventet og lengtet så forferdelig. Som satt hjemme og ventet og beundret og sa, naturligvis skal du være fri. Det er klart at du skal dra din vei. Og det skal være visst at jeg forstår at du må få være alene av og til.

Og samtidig var mummitrollets øyne svarte av skuffelse og hjelpeløs lengsel.

- Oi oi, sa Snusmumrikken og fortsatte å gå. - Oi, oi, oi. Han har så mye følelser, dette trollet. Jeg vil ikke tenke på ham. Det er et fint troll, men akkurat nå slipper jeg å tenke på ham. I kveld er jeg alene med melodien min, og i kveld er ikke i morgen.

Etter en liten stund hadde Snusmumrikken klart å glemme mummitrollet helt. Han var på utkikk etter en koselig leirplass, og da han hørte en bekk litt lenger inne i skogen, gikk han med en gang i retning av den.»

Men så dukker det opp dukker opp et kryp som er stum av beundring over å møte Snusmumrikken. Et lite dyr som har hørt så mye om Snusmumrikken og som minner han på at Mummitrollet lenger etter at han. Som får Snusmumrikken til å bli irritert og uvennlig:

«- Man kan aldri bli ordentlig fri hvis man beundrer noen for

mye, sa Snusmumrikken plutselig. - Det vet jeg.

- Jeg vet at du vet allting, pratet det lille dyret i vei og flyttet

seg enda nærmere. - Jeg vet at du har sett allting. Alt du sier er

riktig, og jeg skal alltid forsøke å bli like fri som du er. Og nå skal

du hjem til mummidalen og hvile deg og treffe kjente . . . Pinnsvinet

sa at når mummitrollet kommer ut av vinterhiet, begynner

han å lengte etter deg med en gang . . . Er det ikke moro å ha

en som lengter etter seg og går og venter og venter?

-Jeg kommer når det passer meg, utbrøt Snusmumrikken

iltert. - Kanskje kommer jeg ikke i det hele tatt. Kanskje går jeg

til et helt annet sted.

-Å. Da blir han nok lei seg, sa krypet.

Det hadde begynt å tørke i varmen, og pelsen på forsiden var

lysebrun og myk. Det pirket bort på ryggsekken igjen og spurte

forsiktig:

- Ville du kanskje . . . Du har reist så mye . . .

- Nei, sa Snusmumrikken. - Ikke nå. Og han tenkte forbitret:

Hvorfor kan de aldri la meg være alene med turene mine?! Kan

de ikke begripe at jeg snakker alt sønder og sammen, hvis jeg må

fortelle om det. Siden er det borte, jeg husker bare min egen

fortelling når jeg prøver å huske hvordan det var.»

Møtet i skogen setter bl a Snusmumrikkens frihetstrang på en prøve... En av flere tankevekkende historier. 

Tove Jansson: Hvem skal trøste knøttet? (Who Will Comfort Toffle?)

Hvem skal trøste knøttet? ble utgitt i 1960 og er den syvende boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken: 

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

Fra biografien om Hvem skal trøste knøttet?:

«Tove skrev historien til redde og små nurk og tenkte at boka skulle fengsle nettopp sånne barn, som hun fortalte til Bo Carpelan i 1964. Tove så mye av seg selv i dette nurket: blyghet, tilbaketrekking og frykt, som hun har slått fast. Men det var mye av henne i knøttet også. Tove har fortalt at hun fikk et brev fra en liten gutt, der han klaget over at han alltid havnet i bakgrunnen. Det var egentlig ingen som la merke til ham eller så ham i øynene. Han var redd for alt. Han undertegnet brevet med navnet «knøttet». Tove tenkte at det å finne og redde et nurk, et enda reddere vesen, ville få knøttets selvtillit til å vokse.

Billedboka er en bok skrevet for barn om forelskelse og om å si ja til kjærligheten; handlingen er lengselen etter en annen og ønsket om å finne en å være samme med.»

Hvem skal trøste knøttet? er en billedbok på vers – forskjellig fra de seks andre jeg har lest og omtalt. Slik starter den: 

Fra biografien: 

«Forfattere blir ofte spurt om hvem de skriver for. Bo Carpelan spurte også Tove Jansson om dette i 1964, og hun svarte at det var for seg selv, ikke så mye for barn, i alle fall ikke først og fremst. «Men om fortellingene mine henvender seg til en spesiell type leser, er det trolig et nurk. Jeg mener dem som har vanskelig for å passe inn noen steder, dem som er utenfor og på grensen [...] Bortkomlingen. Det nurket som man selv har klart å flykte fra eller skjule.» Hun fortalte at nesten alle de talløse leserbrevene som var blitt sendt til henne, var nettopp fra nurk: redde, engstelige og ensomme barn. Mummileserne søker og finner trygghet og trøst i mummiverdenen. Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst.Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»

Tove Janssons Snusmumrikken og Ann Cleves Vera Stanhope - minner meg litt om hverandre

Foto: kilde http://www.mirror.co.uk/tv/tv-news/vera-actress-brenda-blethyn-im-2189083

I forrige fredags episode av krimserien «Vera» på NRK, med Brenda Blethyn i rollen som Vera Stanhope, kom hun svevende inn med hatten og frakken og jeg tenkte: hvem er det hun minner meg om. Dagen etter kom jeg på det: Snusmumrikken.

Jeg har ikke lest bøkene til Ann Cleves som TV-serien baserer seg på. Selv om jeg ser noen likheter, tror jeg det også er ulikheter  mellom Vera Stanhope og Snusmumrikken. Herlige skikkelser synes jeg at de er begge to.

I boken som jeg skrev om i innlegget: Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest. beskrives Snusmumrikken slik:

«Snusmumrikkens fjerne tremenning er Charles Chaplins omstreiferskikkelse. En skikkelse med hatt, korte bukser og alt for store sko samt frynsete klær også var et ensomt og velmenende vesen. Men Chaplins omstreifer er sørgmodig. Idet han strever etter å komme seg ut av ensomheten, vekker han medfølelse i oss. Snusmumrikken, derimot, er en aktiv og uredd eventyrnatur og vekker beundring i sin utilstrekkelighet.  Tove har slått fast at Snusmumrikkens ensomhet er en god ting. Motsetningen til den er Filofjonkas ensomhet, som er fatal. Snusmumrikken ensomhet er ikke sorg over å være tilsidesatt; den er selvvalgt. Han har ikke ansvar for eller er avhengig av noen, han er ikke altfor knyttet til noen og vil heller ikke at noen skal være avhengig av han. Han er fri. Eller i alle fall ser det sånn ut.  

Gjennom Snusmumrikken funderte Tove over friheten fra ulike synsvinkler, framfor alt hvordan store følelser lenker mennesket. Snusmumrikken konstaterer at hvis man beundrer en annen storlig, kan man ikke være fri. Hans frihetslengsel voldte Mummitrollet stort savn og stor smerte. Beundring og kjærlighet er derfor temmelig motstridende følelser. Fullkommen frihet forbyr menneskelivets største følelser som kjærlighet, lengsel, hat og til og med beundring, når den er dyp og absolutt...»

Trollvinter (Moominland Midwinter) av Tove Jansson

«Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet.

   

Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømte alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår.

   

Akkurat der dalen gjorde en myk sving før den steg mot fjellene, lå et hus som var helt nedsnødd. Det lignet en tilfeldig henkastet snøfonn og så svært ensomt ut. Like ved slynget elven seg kullsvart mellom issvullene, strømmen hadde holdt vannet åpent hele vinteren. Men det gikk ingen fotspor over broen, og rundt huset var snøfonnene urørt.»

Trollvinter av Tove Jansson ble utgitt i 1954 og er den sjette boken jeg har kjøpt, lest og skrevet innlegg om etter å ha lest denne boken:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

En vakker bok – på mange måter. 125 sider.

Alle bøkene er illustrert av forfatteren

«Toves bok Trollvinter (1957) er en bok om kjærligheten til og forelskelsen i Tuulikki Pietila. Den kom ut etter deres første år sammen. Tove takket Tuulikki Pietila for tilblivelsen av Trollvinter idet hun i mars 2000 skrev: Det var fullt og helt Tootis fortjeneste at jeg klarte å skrive Trollvinter.»Tuulikki lærte henne å forstå vinteren, akkurat som det fortelles i boka.»

Det nedsnødde huset er Mummihuset. Der har de sovet sin vintersøvn fra november, og skal ikke våkne før i april. Månen skinner inn vinduet:

«Månestripen vandret over gyngestolen til bordet, krøp over messingknottene på sengestolper og skinte rett inn i ansikter på Mummitrollet. Og så hente det noe som aldri har hendt siden det første mummitrollet gikk i hi. Han våknet og klarte ikke å sovne igjen.»

Mummitrollet får ikke sin kjære mamma våken. Ikke engang det lille dyret under oppvaskbenken klarer han å lokke frem. Han er totalt alene:

Mummitrollet går ut – han vil vandre sørover for å møte sin beste venn Snusmumrikken. Men han har ikke tenkt på snøen – som han tidligere bare har hørt om. Etterhvert forsvinner nysgjerrigheten han har følt:

«Nå hadde han vent seg til vinterlukten og den gjorde ham ikke nysgjerrig mer. Han så på sjasminbusken som var et slurvete virvar av nakne grener og tenkte forferdet: Den er død. Hele verden har dødd mens jeg lå og sov. Denne verdenen tilhører en eller annen som jeg ikke kjenner. Kanskje Hufsa. Den er ikke laget for mummitroll.

Han ble stående og tenke seg om et øyeblikk. Men så syntes han det ville være enda verre å være den eneste våkne blant dem som sov.

Og derfor labbet Mummitrollet opp de første sporene over broen og videre oppover bakken. Det var et bitte lite spor, men det var bestemt og gikk rett inn mellom trærne, sørover.»

Stakkars Mummitrollet – så ensom og alene. Så får han se et lys i skogen:

«På den andre siden av lampen hadde noen gravd en behagelig grop i snøen, en som lå og tittet opp på den alvorlige vinterhimmelen og plystret, veldig lavt, men allikevel.

Hvilken sang er det, spurte Mummitrollet.

Det er en sang om meg selv, svarte noen i gropen. En sang om Too-tikki som har laget en snølykt, men omkvedet handler om ganske andre ting.

Jeg forstår, sa Mummitrollet og satte seg ned i snøen.

Det gjør du ikke, sa Too-tikki vennlig og reiste seg såpass at den rød-og-hvit-stripete genseren hennes kom til syne. For omkvedet handler nettopp om sånne ting som man ikke forstår. Akkurat nå tenker jeg på nordlys. Man vet ikke om det finnes eller bare synes. Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.

Så la hun seg ned i snøen igjen og fortsatte å se på himmelen, som nå var blitt helt svart.

Mummitrollet løftet snuten og så nordlyset, som ikke noe mummitroll hadde sett før ham. Det var hvitt og blått og litt grønt og hang over himmelen som lange, flagrende forheng.

Jeg tror det finnes, sa han.»

Mummitrollet blir med Too-tikki til badehuset. Hun har gode hjelpere. Men de er så sjenerte at de er usynlige.

Det skal bli en spesiell vinter for Mummitrollet og lille My som også er våknet opp. De møter blant annet Hufsa og Den store kulden: Isfruen som ingen må se på. Men et lite ekorn klarer ikke å la være og dør. For første gang møter Mummitrollet døden. I tillegg dukker stamfaren til mummiene opp. Den store kulden gjør det vanskelig for mange skapninger i Mummidalen, og Mummitrollet må by dem husrom i Mummihuset. Dette tiltrekker også en skigal hemul som ikke er enkel å bli kvitt. Skulle tro hemulen var norsk og jobbet i sportsavdelingen i NRK...

Men våren kommer og Mummihuset våkner til liv igjen og allting kommer i sine vante former igjen..

Too-tikki har vært en form for mentor for Mummitrollet denne vinteren– det er ikke alltid han får hjelp – hun sier: «En må oppdage allting selv... og komme seg gjennom det helt alene.» Det smitter over på Mummitrollet. Når Snorkfrøken vil sette et glass over en krokus som er kommet for tidlig opp av jorden, for å verne den mot kulden om natten, sier han til henne:

«Det skal du ikke gjøre, sa Mummitrollet. La den klare seg så godt den kan. Jeg tror den klarer seg bedre hvis den har det litt vanskelig.»

En skisse til boka som er i biografien – Mummitrollet og Too-tikki i vinterskogen.