«Lyset falt skrått inn i
møterommet, det sto et tre utenfor vinduet med blanke lysegrønne blader. Alle
satt helt stille mens Naima gikk gjennom hvem den døde kvinnen i bilen var. Det
var skummelt fort gjort å oppsummere et helt liv, å få alt presset inn i noen
korte setninger, men uten at disse setningene røpet så mye om hvordan det
egentlig var, hvordan det føltes å hete May-Britt Lange, å være 42 år,
barnehageassistent, ha en 
12 år gammel datter som hun ikke
bodde sammen med, bo i en leilighet i underetasjen av et bolighus, ha foreldre
som ikke var i live og en søster som bodde i Oslo. Å dø alene i en bil som
treffer fjellveggen akkurat der en gårdsvei svinger ut på riksveien, å oppleve
at alt blir klippet tvers over, slik at trådene kuttes i løse lufta, sånn.»
Dronningland er en type krim jeg liker å lese. Selv
om jeg har lest mye positivt om Eva Fretheims bøker hadde jeg ikke forventet at
jeg, som leser lite krim, skulle like den så godt. Boken er spennende. Den har
en handling som er troverdig. Både hva angår etterforskningen og hvordan de
ulike aktørene i historien møter politiet. Det er god fremdrift uten å være heseblesende.
Vi kan ofte lese og høre naboer som er i vantro når brutale
drap skjer på bygda. «At slike grusomme handlinger skjer her», sier
de til journalistene. «Her som det er så stille og fredelig». Men
drap og forsvinninger skjer også på bygda. Jeg vokste opp der en av våre
nærmeste naboer forsvant sporløst og aldri er blitt funnet. Spekulasjonene var
mange. Var hun drept, i så fall, hvem kunne gjort det. Hadde hun rømt. Begått
selvmord. Utsatt for en ulykke, Innimellom dukket forsvinningen opp som en
historie i ukeblader. Nå er de mange år siden forsvinningen. De som eventuelt
kjente til hva som skjedde med henne er døde alle sammen. Men jeg antar at det
er flere enn meg som fortsatt lurer på hva som skjedde.
I romanen til Eva Fretheim er de bedre utstyrt til å finne
ut av hva som er årsaken til May-Britt Langes død:
«De var fire personer i rommet.
Vigdis, som var etterforskningsleder i saken. Naima Saleem, krimetterforsker
som var kommet hit til stasjonen som nyutdannet for åtte år siden.
Hun satt med blikket på
PC-skjermen og leste opp det de visste om den døde kvinnen. William Lund,
nyansatt, fra Oorårets kull på Politihøgskolen, satt med laptopen oppslått i
fanget og tok notater. Da han hadde fortalt at han ikke gjorde noe særlig annet
på fritida enn å spille dataspill, streifet det Vigdis at det kanskje var håp
for hennes egen sønn. Lent mot veggen satt Bård Jensen, krimtekniker og gammel
ringrev. Han hadde vært her på stasjonen i en årrekke, gjennom hele omleggingen
av krimteknikken, fra analogt til digitalt. Vigdis' erfaring var at det skulle
temmelig mye til for å sette Bård i bevegelse, men når han først kom opp i
tempo, var han tilsvarende vanskelig å stoppe.
Nå så hun på kroppsspråket hans
at han gjerne Ville prate. Han hadde fått May-Britt Langes Dodge Dart inn i
garasjen dagen før og holdt på til seint på kveld. Men han måtte vente. Vigdis
så på kollegaene:
Jeg syns vi skal angripe dette
helt åpent, med utgangspunkt i tre hypoteser. Det kan ha vært en ulykke. Det
kan ha vært et selvdrap. Eller, det kan ha vært påført henne. For eksempel ved
at noen har presset henne av veien. Foreløpig kan vi ikke utelukke noe, og jeg
foreslår at vi begynner med å lete bredt etter fakta som kan styrke, svekke
eller utelukke disse hypotesene. Vær så god, Bård?
Bård slo på PC-en, som var koblet
til storskjermen på veggen. Han fant fram til et foto fra ulykkesstedet, tatt
fra riksveien.»
Forlagets omtale:
«En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.
Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.
Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?
Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.
Med Dronningland har Eva Fretheim skrevet en krimroman
utenom det vanlige. I et elegant, fortettet språk fortelles en historie om
sjalusi, hevn, begjær og løgn – og om dronningers uunngåelige skifte.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar