30. mars 2019

Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Privat foto


«Jeg reiser meg og går. Mot Valle og videre, langs husene der det kanskje bodde fyrstikkarbeidere en gang. En tur i det duse solskinnet.

Jeg tenkte ikke på mamma. Jeg tenker på mora og faren til Inger. Snart tenker jeg ikke mere på dem heller, jeg tenker på Grim og noe han sa en gang. Livets største utfordring, Bambi, det er å vokse opp.»

Det hadde vært innmari synd om jeg hadde gått glipp av oppvekstromanen til Toril Brekke Alle elsket moren din utgitt i 2017. Jeg har nok bevisst latt alle omtaler om den passere etter at jeg leste og skrev innlegget om denne boken til forfatteren:

Det var etter å ha lest innlegget her på bloggen til Berit om fortsettelsen, romanen Kobrahjerte, at jeg bestemte meg for å lese romanen Alle elsket moren min som romanen Kobrahjerte er en fortsettelse av. Hun skriver at hun likte Alle elsker moren din og at Kobrahjerte scorer enda høyere.

For Alle elsker moren din ble en innertier. Hvor tar Toril Brekke det fra – er noe av dette selvopplevd er en tanke jeg har hatt under lesingen.

Selv om en roman ikke er realisme, er det ikke enkelt å lese en roman om sett fra et barns synsvinkel uten å tenke at dette er voksnes tanker. Det gjorde jeg også noen ganger når jeg leste romanen til Toril Brekke. Samtidig som jeg tenkte det reflektert jeg rundt; hva husker jeg selv om hva jeg tenkte da jeg var på den alderen. Og barn får med seg mye mer enn voksne tror. Uansett; jeg synes at forfatteren har skapt en god historie. En historie det var lett for meg å leve meg inn i.

Hovedpersonen Agathe eller Aggie som hun også kalles, følger vi frem til hun er ferdig med barneskolen. Handlingen utspiller seg på 1950-60 tallet i Oslo:

«Vi bodde fem mennesker i det tjærebrune huset på Bekkelaget den gangen. Det var mormor og morfar, mamma og jeg, og dessuten onkel Jannik, lillebroren til mamma som var fremdeles var skolegutt. Og det som fikk meg til å ane at jeg manglet noe, var et fotografi som hang på veggen ved siden av anretningen, av min kusine Madeleine og foreldrene hennes. Da det ble tatt, var hun kanskje to år, og moren og faren holdt henne i hver sin hånd i solskinnet langs fasadene til en rekke lyse, franske murhus. De liknet noen i et ukeblad, hadde mormor sagt. Madeleine og onkel Jacques og tante Helene, alle tre med solbriller. Jeg telte dem. Hvem var de for hverandre? Et barn med en mor. Et barn med en far.»

Mormor, som var i motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, er klippen i familien.

«Jeg ble født i 1949. Da var mamma nitten år. Slik var hun femten da krigen var over, mens tante Helene var sytten og onkel Jannik bare syv. Da morfar kom hjem fra USA, hadde de flyttet tilbake til Bekkelaget der de prøvde å lime sammen familien igjen. Tante Helene hadde reist sin vei nesten med det samme, etter mye bråk, fortalte onkel Jannik en gang.
Jeg vokste opp mellom kantene de prøvde å høvle eller slipe vekk, som mormors oppgitthet over at morfar aldri hadde gitt lyd fra seg, og dessuten, skulle jeg oppdage etter hvert: en oppgitthet over hva han hadde foretatt seg på den andre siden av havet.
Om ikke jeg hadde søstrene mine til å hjelpe meg den gangen, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, horte jeg mormor si en gang.»

Hvem er faren til Aggie – et spørsmål som hun savner svar på. Moren Veronica, pianistinnen, har Aggi lite kontakt med. Det skjer at moren tar henne på fanget. Da tar hun datteren med inn i drømmene sine:

«Min mamma var bare min når vi satt slik. Hun holdt rundt meg og strøk meg over ryggen eller armen. Hun snuste ned i håret mitt og hvisket om steder vi kunne reise til. Paris. Saigon. Eller Middelhavet.»

Aggi elsker onkel Jannik. Eller Jan Erik som han heter:

«Han kunne lage papirdrager med snor. Han klippet dem til og malte øyne på dem; de liknet ikke husmønene, men sommerfugler. Om vinteren trakk han meg på kjelke til hagens høyeste punkt. Så satte jeg utfor, nedover mellom frukttrærne. Noen ganger trakk han meg til en stor bakke med mange barn. Da akte vi sammen.

Men denne høsten vokste det en knute i ham. Før var han nesten bestandig glad, men knuten gjorde ham sint. Han kunne la en knyttneve treffe veggen lydløst og i sakte fart, eller sparke til noe. Like lydløst og langsomt.»

Den som presser inn mørket i livet til Jannik er morfar. Hans krav om at Jannik skal bli arkitekt. Morfar, ja hva er det med han. Som sjarmerer damene. Men som har en mørk side. Som Aggi fornemmer tidlig.

Moren til Aggi er en diva som sjarmerer alle. En av de hun sjarmerer er pianostemmeren Isak. Som sørger for at flygelet i huset har de riktige tonene.

«Mamma ga meg klemmer når hun gikk, og hun hengte tegningene mine på veggen. Jeg trengte ikke mer, jeg hadde mormor. Og jeg hadde onkel Jannik og morfar. Om ettermiddagen kunne vi fire andre utgjøre bakgrunnen for mammas sortier. Se, så flott hun er, kunne morfar si fornøyd når vi så etter henne gjennom de store stuevinduene. Med brusende mørkt hår under hatten, forskjønnet med papiljotter. Fin med slanke ben i sko med høye hæler, med vide skjorter, med trangt skjørt under en draktjakke, med hansker i tynt skinn, gule, røde, sorte, avhengig av fargen på kåpen eller silkeskjerfet eller vesken eller mappen med notene. Fin med nye tegnede øyenbryn litt over dem som var nappet vekk, vakker med rød munn og sort på vippene. Duftende av eau de cologne. Rask til bens når hun var på vei bort, med ryggen til oss, bakteppet i stuevinduet, som om noe hastet, som om kroppen hennes prikket av utålmodighet. Tilbake var vi andre, og noen ganger pianostemmeren, mannen med den krokete fingeren, han som ville at hun skulle falle. Han stemte flygelet oftere enn nødvendig, og langt billigere enn hva som var vanlig. Så kunne hun vel ga ut med ham, mente mormor.

Hvorfor det? spurte mamma. Det er hans sak om han vil være billig.
Men du oppmuntrer ham. Du gir ham øyekast, sa mormor.
Det gjør jeg slett ikke, sa mamma. Jeg bare ser på ham.
Det er mange måter å se på, mente mormor.»

Aggis trygge tilværelse endrer seg. Moren blir gravid etter et eventyr i Frankrike. Denne gangen er det Isak som redder moren ved å gifte seg med henne. De gifter seg og flytter, og Aggi flytter med. Morten blir født. Fra en trygg oppvekst til en oppvekst som etterhvert det lett er å tenke tidvis er omsorgssvikt av forelder. Samtidig utspiller handlingen seg på 1950-60 tallet da barnehager og SFO ikke var et tema. Aggi får venner og innblikk i vennenes familieforhold.

«Og jeg føler at vi forandrer oss, akkurat nå, at vi driver og blir noen andre, akkurat her i det grågrønne bladverket, at vi kommer til å være til noen nye når vi snart skal reise oss for å gå. Og jeg gisper, for jeg vil ikke, eller vil jeg?»

Hun får også mer innsikt i hvem moren er:

«De glemte at Morten burde ha lagt seg; han fantes ikke i denne samtalen, jeg tenkte ikke på det for dagen etter, at Morten hadde vært utenfor sirkelen, for han sovnet på gulvteppet, etter at han hadde sovnet, i motsetning til meg, siden Jacob jevnlig trakk meg med når han nevnte mamma, som om hun bare var min og ikke Mortens.

Vi elsket henne, Agathe, alle elsket moren din, sa cellisten.

Og mamma blusset, mot Jacob, mot Isak, mot Jacob igjen, men aldri mot meg. Og det ble født en uro i meg denne kvelden, en uro som kjentes som et nålestikk, nei, et risp fra en kniv, nei, et stikk i hjertet: Mamma skulle ikke hatt barn.

Jeg gispet. Jeg så på Isak mens jeg gispet, men han merket det ikke, han skjenket mer vin, han så på flaska for ikke å helle utenfor, men var det sant? Ingen barn? Ikke Morten og meg?

Mamma skulle vært ute i den store verden og spilt. Jeg skjønte det der jeg satt i varmen fra det ene stearinlyset, fra smilene til de voksne, i etterklangen av musikken i rommet. Øynene til mamma var åpne, lysende klare og til stede. En annen ville kunne gjettet at hun var forelsket i Jacob, men jeg var sikker på at det ikke var ham, men livet hans det gjaldt.»




«Årret er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. 

"Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. 

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.»

25. mars 2019

Sult av Knut Hamsun – romanen ble en intens leseopplevelse




«Historien om Hamsuns vagabondeliv er i seg selv en roman. Da han gikk i land fra Amerika-båten i 1888, ble det satt et foreløpig punktum for denne romanen. Hamsun må selv ha visst at tiden nærmet seg. Et stoff hadde modnet, en personlig skrivemåte var utviklet – under stadig prøving og feiling. Brevene han skriver fra nå av og frem til utgivelsen av Sult, er preget av en selvsikkerhet som savner sin make i hans liv – både før og senere.»

Jeg har lest Sult av Knut Hamsun. Boken ble utgitt første gang i 1890. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1968. Boken sitatet over er hentet fra innledningen til kapittelet Vagabond-dager 1879-1890 i boken som jeg skrev om i innlegget;  

I boken er det et bilde  av en bygård i Oslo, og i tilknytning til bildet står det:

«Etter det mislykkede besøket i København dro Hamsun til Kristiania der han leide seg inn på et billig værelse i Tomtegaten 11. Av Zahls penger var det ingenting tilbake. Vinteren 1880 erfarte Hamsun for første gang hvordan det føles å leve på sultegrensen. Opplevelsene under disse vintermånedene i 1880 danner det viktigste biografiske grunnlaget for sultskildringene i Hamsuns store gjennombruddsroman ti år senere, der forfatteren lar den anonyme jeg-fortelleren bo i samme hus som han selv bodde.»

Det fremgår ikke klart av boka til Rottem om bygården er Tomtegata 11. Men jeg fant bildet over  i denne artikkelen:


Bildet gir et inntrykk av gatene Hamsun har gått rundt og sultet. Fra romanens begynnelse:

«Det var i den Tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige By som ingen forlater før han har faat Mærker av den.......

Jeg ligger vaaken paa min Kvist og hører en Klokke nedenunder mig slaa seks Slag; det var allerede ganske lyst og Folk begyndte at færdes op og ned i Trapperne. Nede ved Døren hvor mit Rum var tapetseret med gamle Numre av «Morgenbladet» kunde jeg saa tydelig se en Bekjendtgjørelse fra Fyr-direktøren, og litt tilvenstre derfra et fett, bugnende Avertissement fra Baker Fabian Olsen om nybakt Brød.»

I boken til Rottem er blant annet et bilde fra Slottsparken i 1895 og fra Pilestredet; steder hovedpersonen i Sult oppholder seg. Fra romanen:

«Hvor det hadde gaat jævnt og regelmæsssig nedover med mig hele Tiden! Jeg stod tilsist saa besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en Kam tilbake eller en Bok at læse i naar det blev mig for trist. Hele Sommeren utover hadde jeg søkt ut paa Kirkegaardene eller op i Slotsparken hvor jeg sat og forfattet Artikler for Bladene, Spalte efter Spalte om de forskjelligste Ting, underlige Paafund, Luner, Indfald av min urolige Hjærne; i Fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjærneste Æmner som voldte mig lange Tiders Anstrængelse og aldrig blev optat. Naar et Stykke var færdig tok jeg fat paa et nyt og jeg blev ikke ofte nedslagen av Redaktørenes Nei; jeg sa stadig væk til mig selv at engang vilde det jo lykkes. Og virkelig, stundom naar jeg hadde Held med mig og fik det litt godt til kunde jeg faa fem Kroner for en Eftermiddags Arbeide.

Jeg reiste mig atter op fra Vinduet, gik bort til Vaskevandsstolen og dynket en Smule Vand paa mine blanke Bukseknæ for at sværte dem og faa dem til at se nyere ut. Da jeg hadde gjort dette stak jeg som seedvanlig Papir og Blyant i Lommen og gik ut. Jeg gled meget stille nedover Trapperne for ikke at vække min Værtindes Opmærksomhet; det var gaat et Par Dager siden min Husleie forfaldt og jeg hadde ikke noget at betale med nu mere.»

Det er også et bilde av eiendommen han leide et loftværelse i København etter å ha pantet vesten sin, og han gikk straks i gang med å skrive videre på Sult, han skriver om sin situasjon til en forretningsmann:

«Jeg kan ikke arbejde, ikke godt, ikke fint. Jeg sitter her på en kvist, hvor det blæser gjennom væggene; her er ingen ovn, nesten ikke lys, blott en eneste rude opp i taget. Jeg kan heller ikke godt gå ud nu, siden det blev koldt, det er for småt med klæder.»


Over er et bilde av Hamsun som ble tatt i 1886 da han var trikkekonduktør i Chicago. Men det er skildringer av han i boken til Rottem som viser likheten med personen i romanen. Danske Edvard Brandes, forfatter, kritiker og redaktør i avisen Politiken, skal han ha skildret sitt møte med Hamsun slik:

«Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett. Ikke bare klærne hans var filler. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men denne mannens ansikt grep meg.»

Utgivelsen av Sult ble vendepunktet for Hamsun- Øystein Rottem skriver:

«5. juni 1890 kom Sult ut på Philipsens forlag i København. Den skapte sensasjon, men kritikken var blandet. Bruddet med de rådende estetiske normene var så radikalt at kritikerne hadde problemer med å finne ut av den.

I dag blir romanen oppfattet som et av de betydeligste verker i den europeiske fin-de-siecle-litteraturen. Og ikke nok med det: Mange vil mene at det lar seg gjøre å sette et skille i europeisk litteratur ved utgivelsen av Sult.

Aldri før var den moderne fremmedgjøring blitt behandlet med en slik psykologisk dybde og en slik stilistisk kraft. Her er det moderne menneskets sjeleliv lagt under dikterens lupe. Her foregripes, i litterær form, en rekke av de synspunkter som Sigmund Freud snart skulle bli berømt for.

I Sult omhandles ikke sulten som et sosialt fenomen som bør avskaffes, men som utgangspunkt for en boring i det indre sjeleliv. Av enkelte (tyske) kritikere ble den betegnet som 'subjektiv naturalisme'.

Sulten har også en symbolsk dimensjon. Sult-helten mangier ikke bare mat, han mangler nesten alt. Slik kan sulten oppfattes som et bilde på den mangeltilstand som oppstår når Gud er død og verden tømmes for mening. Tilbake står kun «hin Enkelte» som i ubendig tross setter seg opp mot sin skjebne. Sult er individualistisk diktning i høyeste potens. Her har Hamsun nedlagt hele sin seige kamp for å overleve som dikter. Sult er svenneprøven - den mest geniale svenneprøve i norsk litteratur.»

Sult ble for meg en intens leseopplevelse. Den beskriver den nød denne hjemløse personen lever under. Eier ikke nåla i veggen og lever fra hånd til munn. Er uten mat i flere dager. Uten å ha levd slik er jeg i tvil om Hamsun eller noen annen kunne skrevet denne romanen. Den beskriver også andre menneskers nød – et tidsbilde fra den siste bopelen denne personen har før vi forlater han:

«Jeg gik til Vinduet og saa ut; mit Vindu vendte ut mot Vognmandsgaten. Der lekte det nogen Børn. Brostenene, fattig klædte Børn midt i den fattige Gate; de kastet en Tomflaske imellem sig og skraalet høit. Et Flyttelass rullet langsomt forbi dem; det maatte være en fordreven. Familje som skiftet Bopæl utenfor Flyttetiden. Dette tænkte jeg mig øieblikkelig. Paa Vognen laa Sengklær og Møbler, markstukne Senger og Komoder, rødmalte Stoler med tre Ben, Matter, Jærnskrap, Bliktøi. En liten Pike, bare et Barn, en rigtig hæslig Unge med forkjølet Næse, sat oppe i Lasset og holdt sig fast med sine stakkars blaa Hænder for ikke at tumle ned. Hun sat paa en Bundt av rædsomme, vaate Madrasser som Børn hadde ligget paa og saa ned paa de Smaa som kastet Tomflasken imellem sig . . . .»



23. mars 2019

Faren ved å være Skrake – enda en god roman av Kjell Westö



«I går sto vinden på fra sørøst, og i kveldingen ga havet meg en ørret.

Dagen hadde vært overskyet og grå, men de siste timene var himmelen klar. Fisken var ikke stor, halvannet kilo kanskje, men den var vill og kraftfull. Den hogg til akkurat idet solen gikk ned i en kjølig kaskade av rødt der bortenfor Helsingfors, og da den ruste og sprellet for friheten og livet, glitret det som ild i de sølvaktige skjellene. Sluken jeg brukte var også rød, med svarte, tverrgående striper, for når jeg fisker i solnedgangen spøker alltid Werners ord i meg: Er det klarvær skal du bruke rødt eller oransje den siste timen. Dessuten gikk fisken på ved Ryssgrynnan, sør for Hästkobben, akkurat der Werner sa at jeg alltid skulle prøve hvis det var om våren og vinden var sørøstlig.

Og jeg sa til meg selv: Tenk at metodene virker fremdeles, selv om mer enn tredve år har gått siden Werner lærte meg å fiske.»

Kjernen i romanen Faren ved å være Skrake av Kjell Westö er historien familien Skrake, Werner, Vera og Wiktor der Wiktor er fortellerstemmen. Som ellers i Westös romaner er handlingen lagt til Finland.



«Denne beretningen har en lang vei å gå for den flyktig berører mitt voksenliv, men jeg vil likevel legge noen kort på bordet allerede nå:

Jeg flyttet fra Råberga inn til Helsingfors den sommeren jeg fylte sytten. Jeg hadde andre muligheter, men jeg valgte å bo alene i faster Marys tomme leilighet i Främlingsgatan. Så begynte jeg på Normallyceet, eller Gymnasiet Norsen som det var blitt omdøpt til.

Jeg hadde vokst opp i en familie utenom det vanlige, og de eneste virkelige barndomsvennene mine, Bjöna og Jinx Muhrman, var spesielle de også. Som styrt av en radar søkte jeg meg derfor mot byens bohemer; til tross for at så vel hippie- som venstrebølgen hadde passert sine toppunkter, fantes det stadig nok av motmiljøer i det svenske Helsingfors, og det var i disse miljøene jeg utviklet meg til mann, det var der jeg fant mine venner. Jeg fant også en livlig og åpen side ved meg selv, og jeg ble snart ganske populær (skjønt hvilken syttenåring med egen leilighet blir ikke det!)

Langs den veien har jeg vandret siden. Jeg har studert både sosiologi og diverse kunstfag, men jeg har ingen eksamen. Jeg har vært forlovet en gang og har hatt mange kvinner, men jeg har aldri vært gift og har ingen barn. Eller kanskje jeg har en sønn, men det barnet har jeg i så fall bare avlet, og kan man i slike tilfeller i det hele tatt sies å være en far?»

Romanen Faren ved å være Skrake er den fjerde romanen jeg har lest av Kjell Westö. Tidligere har jeg lest og skrevet blogginnlegg om hans romaner i denne rekkefølgen:

Faren ved å være Skrake ble utgitt i 2000, og for romanen ble Kjell Westö nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kjell Westö fikk prisen i 2014 for Svik 1938. Romanen ble utgitt på norsk i 2002. Utgaven jeg har kjøpt og lest er utgitt av De norske bokklubbene i 2015 og omtales slik:

«Nordisk råd-vinner Kjell Westö er kjent for sine fantastisk gode skildringer av vår egen nære historie. I Faren ved å være Skrake får du glimt og anekdoter fra hele 1900-tallet, og du får del i en den fascinerende familien Skrakes krønike. Det innebærer nok en del farer å være født inn i familien Skrake, men samtidig rommer familien tallrike humoristiske og skeive skjebner.

Det er 1952, et merkeår i historien. Finland arrangerer OL og amerikansk populærkultur er på full fart inn i landet. Med det starter også en lang rekke uheldige hendelser for hovedpersonen. Og det er her hovedpersonens far, Werner, kommer inn i bildet. 1952 skulle bli et merkeår også for familien Skrake. Det var OL i Helsinki, Miss Finland ble Miss Universe og Coca Cola skulle forfriske finske ganer for første gang. Hovedpersonens far, unge Werner Skrake, hadde det ærefulle oppdraget å kjøre den første Coca Cola-forsyningen gjennom byen. Som den ulykkesfuglen han var, kunne det ikke ende godt ...

Særlig bedre gikk det ikke da han senere ville introdusere popcorn i de tusen sjøers land. Skildringen av det trauste finske som støter mot det vulgære amerikanske er både morsomt og treffende, samtidig som det er noe av det mest tidstypiske i alle nordiske lands omforming etter krigen

Her er også mange andre fargerike skjebner: Onkel Leo, den humanistisk innstilte lærer som opplever skepsis mot sin store tro på ufoer, eller farmor Maggie, som gjennomlevde krigen ved å flykte inn i sin begavelse, pianospillet. Her er overklasse og underklasse, by og land, gammelt og nytt, komedie og tragedie. Samspillet av de mange historiene virvles sammen til én stor leseopplevelse!»

Jeg likte romanen som jeg har gjort med de tre andre jeg har lest. Den neste romanen skrevet av Kjell Westö som jeg skal leser er Gå ikke alene ut i natten. Ved å lese hans romaner har jeg blitt bedre kjent med Finlands historie, og de har også inspirert meg til å lese boken jeg skrev om i dette innlegget:

Det er å anbefale å kjenne litt til Finlands historie når man leser bøkene til Kjell Westö. Ikke minst til borgerkrigen, vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Som naturlig nok har satt spor i det finske samfunnet. I romanen beskrives dette blant annet i forholdet mellom Vera og svigermoren Maggie:

«Også Vera var i begynnelsen sky overfor Maggie, men tross skyheten så jeg at de likte hverandre ganske godt. Først da jeg forsto at Veras farfar og morfar hadde stått på de rødes side under opprøret, og at det i Maggies slekt hadde vært både hvite generaler og hvite kampdiktere, forsto jeg Veras tilbakeholdenhet.

Forunderlig er forknyttheten og skammen som bor i finnenes sjeler.»




15. mars 2019

Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster




«La meg forklare. Jeg er sjuogførti år. Da jeg var femogtredve ga jeg ut den første boka mi. Hvis en går ut fra at jeg var intellektuelt moden da jeg var atten, det var jeg sikkert ikke, men det føltes sånn da, og det var i hvert fall det året jeg bestemte at forfatter var det eneste jeg var interessert i å bli her i livet, ja da har jeg vært voksen leser i sytten år, før jeg ble både leser og forfatter i de siste tolv. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville bli et ulykkelig menneske hvis jeg ikke ble forfatter, og jeg så for meg en mulig ørken av et liv. Sånn sett var jeg iallfall deltidsulykkelig i sytten år. Uansett har det voksne livet mitt vært mye mer prega av det å lese bøker og beundre bøker enn å skrive dem. Jeg er temmelig sikker på at det at jeg ville bli forfatter i stigende grad prega måten min å lese på, at jeg altså ikke bare var på jakt etter den upletta litterære nytelsen, men var på jakt etter noe dette noe som inneholdt hemmeligheten; det magiske springende punktet alle forfattere jeg elska hadde sett, men som jeg ennå ikke hadde sett, og som jeg frykta at jeg aldri ville få se.»

Jeg trodde jeg hadde lest alle bøker Per Petterson har utgitt med unntak av den siste roman: Menn i min situasjon utgitt i 2018. En bok jeg står i kø for å låne av Rygge bibliotek; står nå som nr. 4 i køen. Men boken jeg ikke var klar over eksisterte, var Pettersons Månen over Porten; «en samling av litterære og personlige tekster om det å lese og det å bli forfatter». Den er kjøpt og lest, og noen av tekstene er lest flere ganger. 
«Hvis du er så interessert i litteratur som han er, og bruker så mye tid og graver, så har du lyst til å skrive, eller tenkt å skrive, eller så skriver du. Og uansett så tror jeg at alle som jobber med litteratur eller kunst, de har det draget mot det fordi det betyr så mye. Og Per var jo der hele tiden.  Han har et tema som du kan si er begrenset, men det er utrolig stort. For det er jo mennesker i sentrum hele tiden. Det er bare å grave et hakk dypere, å skru skrua et hakk til slik at du kommer dypere.»
I teksten Du veit åssen det er skriver Per Petterson om samtalen som ga han det puffet som fikk han til å kline til som forfatter:

«- Nå er du midtveis i livet, nå er du nødt til å kline til. Ikke sant? Du veit åssen det er.

Det var Torleiv Grue som sa det i telefonen. Han var forlagsredaktør i Oktober forlag og ringte fra Rådhusgata 4, og jeg satt på bakrommet i Tronsmo Bokhandel, Kristian Augusts gate 19, med røret i hånda og lytta. Når Torleiv sier: Du veit Åssen det er, og det sier han ofte, veit jeg som regel ikke åssen det er, og det visste jeg ikke den gangen heller. Før akkurat den samtalen. Jeg var fireogtredve år, og plutselig følte jeg meg gammal og utbrent. Jeg var midtveis i livet. Jeg kjente det sterkt. Til da hadde jeg ikke telt dagene på den måten, men nå lå det en ørken bak meg, og foran meg lå en like stor ørken. Med den forskjellen at den som var bak meg, antakelig var litt morsommere. Tross alt.

Jeg hadde publisert en lusen novelle. I Saabye Christensens Signaler. Det var jo fint. Han var en bra mann, og novella var kanskje ikke så lusen heller.

Problemet var at det Torleiv sa var riktig.»

Etter å ha lest boken til Per Petterson, er tre bøker som han skriver om kjøpt. Sitatet innledningsvis er fra teksten Ei Bru i Toronto. Boka til Per Petterson Månen over porten plasseres i bokhylla sammen med andre i samme sjanger. Bøker som har inspirert meg til å lese bøker, og som får meg til å se andre sider ved en bok jeg har lest. Som minner meg på og hjelper meg til å forstå og sette ord på hvorfor det er og alltid har vært viktig for meg å lese bøker. Når jeg leser bøkene til Per Petterson kjenner jeg at jeg lever, på godt og vondt.






«Per Petterson lar oss ta del i sine personlige leseopplevelser, fra han var en ung gutt og helt tilfeldig fant Simone de Beauvoir i en hylle på biblioteket, og fram til i dag. Med glede og innlevelse skriver han om noen av sine favorittforfattere: Ernest Hemingway, Louis-Ferdinand Céline, Karen Blixen, Kjell Askildsen, Grace Paley, John Fante, Raymond Carver, Ola Bauer, Aksel Sandemose, Paul Bowles og flere.»

Forlaget siterer mange gode anmeldelser av boken til Per Petterson, og Knut Faldbakken er sitert slik:

"De som leste fjorårets suksessroman Ut og stjæle hester, og føler at de gjerne ville visst litt mer om denne blide, beskjedne mannen med det ubeskjedne talentet, bør lese essayene hans. De er til å bli klokere av … I disse tekstene deler han raust av sin lesning. De store klassikere så vel som ukjente navn. Han setter dem inn i konkrete sammenhenger. De har alle på besynderlige måter krysset hans vei, eller han deres. Han formidler leserens nysgjerrighet, undring og respekt for den ekte vare. Men først og fremst formidler han leselyst … De er ujålet personlige, fulle av hengivenhet - og dødsens alvor. For det var dødsens alvor for en Grorud-gutt å se jobbtilbudene stryke forbi, mens han selv ikke kunne gi slipp på bokpermene. Det er et alvor vi trenger å bli minnet om, både vi som lever av og for litteraturen, og alle de andre som står i ferd med å ta første skritt inn i bøkenes verden."




9. mars 2019

Steffen Kvernelands bok En frivillig død er en personlig bok om farens selvmord



Her jeg sitter og skal skrive noen ord om boken til Steffen Kverneland En frivillig død er, det første jeg tenkte er; hva skriver jeg – jeg har ikke bare lest boken. Det er en bok med tekst, tegninger og fotografier. I og med at det er fotografier i den er det ikke bare en tegneseriebok. Uansett; en utrolig bok. Et kunstverk. Fortjener alle gode anmeldelser. 

En frivillig død er en personlig bok, og jeg ble inspirert til å låne den på biblioteket av dette programmet på Brenner Live 20. november 2018. I programmet snakker de innledningsvis om Kvernelands tidligere bøker. En av bøkene har jeg skrevet om i innlegget:

Kverneland forteller til Hans Olav Brenner at han har tenkt lenge på å lage boken utgitt i 2018, og den er ikke som en del av trenden av virkelighetslitteratur. Han forteller bl a om temaet i boken, selvmordet til faren i 1981. Boken er skrevet i jeg-form og er scener fra barndommen. Hensikten med boken er å vise hvilket avtrykk selvmordet har satt i Kvernelands liv, hvilke minner han har og hvordan selvmordet har preget hans liv. Bokprogrammet med intervjuet av Kverneland anbefales, og det gjør boken hans også.




«Steffen Kvernelands dypt personlige tegneseriebok «En frivillig død», kretser om faren og farens selvmord, da Kverneland var 18 år, og hvordan det har påvirket hans liv. Ved siden av Kvernelands fremragende tegnekunst har boka dynamisk og nyskapende bruk av familiefotografier. Fremstillingen er nær og sterk, til tider med en befriende humor.

Steffen Kverneland (f. 1963) ble i 2017 tildelt den høythengende Svenska Serieakademiens internationella pris for sitt samlede forfatterskap. For «Munch» (2013) mottok han som første tegneserieskaper Brageprisen i kategori sakprosa. "Munch" er oversatt til 11 språk.»
Der kan man også lese utdrag av de gode anmeldelsene boken har fått.

Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen – boken til Espen Ytreberg er verdt å få med seg av flere grunner


«Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen handler om mennesker som søkte kjærlighet, men støtte mot omstendigheter som vanskelig lot seg rokke. Amundsens kjærlighet til Nita og Camilla var en tid virkelig nok. Likevel tålte den ikke vekten av problemene Amundsen stred med midt i 1920-årene. Da gjorde konkurs og pengesorger, konflikter i familien og nettverket, kritikk fra mediene og manglende ekspedisjonssuksess at Amundsen ville komme fri fra ansvaret for de to jentene. En annen situasjon kunne ha gitt et annet utfall. Kjærligheten er sjelden betingelsesløs, selv om et utall sentimentale sanger insisterer på nettopp det. Kjærligheten avhenger av omgivelsene og situasjonen. I 1924 var Amundsen for nedkjørt, for motarbeidet, han opplevde seg venneløs og pengelens. Da sendte han jentene fra seg.

I dag kalles slike mer betingede følelser som Amundsen viste seg å ha, av og til for «den lille kjærligheten». Den overvinner ikke alt, men er sårbar for omstendighetene og for menneskelig svakhet. Kan hende var rett og slett ikke Amundsens kjærlighet til jentene større enn dette. Selv om den var en reell kraft i ham, var andre hensyn sterkere, i lengden veide de tyngre. Det var noe selvsentrert og brutalt med måten Amundsen sendte jentene tilbake på. Da han gjorde det, gikk han på et nederlag som menneske. Dette nederlaget kan vi så prøve å veie mot Amundsens stunder av genuin kjærlighet og samhørighet med jentene.»

Filmen om Roald Amundsen Amundsen går på norske kinoer for tiden. Filmskaperne er blitt kritisert for ikke å ha kreditert Tor Boman-Larsen fordi de har hentet stoff fra boken jeg leste og skrev om i innlegget:

Biografien kommer jeg aldri til å glemme. En av grunnene til at den gjorde et sterkt inntrykk, er historien om Nita og Camilla.

Etter å ha kjøpt og lest Espen Ytrebergs bok Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen, som sitatene i dette innlegget er fra, sitter jeg igjen med enda flere tanker. 

Nita og Camilla levde i en tid da barn, kvinner og minoriteter hadde lav verdi sammenlignet med menn som Roald Amundsen. Prosjektet hans kunne endt så mye verre. Igjen var det menneskene rundt Amundsen og andre menneskers hjertevarme som gjorde at prosjektet hans fikk en slutt som ikke ble en katastrofe for Nita og Camilla. Om det ble en lykkelig slutt etter måten han returnerte dem på, er det bare jentene som hadde svaret på. Jeg kan ikke befri meg for å tenke på Amundsens tilbakesendelse og måten han gjorde det på som det brutale mennesker gjør med katter de vil bli kvitt. Problemet løses ved at de setter de ut i en pappeske i skogen. I beste fall finner mennesker med hjertevarme kattene og kan befri dem fra katastrofen.

«Historien om forflytting av urinnvånere er også historien om skiftende hensikter hos de fra Vesten. For opplysningstida ble urinnvånerne ofte brakt hjem som en slags trofeer, og som tjenere. De gikk to skritt bak og ble vist fram som vitnesbyrd om makten til han som hadde tatt dem med seg tilbake. En elementær nysgjerrighet spilte også inn, folk i Vesten var oppsatt på å vite hva den nye verden egentlig rommet, og aller mest på hva slags mennesker som bodde der. Fra opplysningstida på 1700-tallet dukket andre motiver opp i tillegg: ønsket om å gjøre urfolkene til gjenstand for vitenskapelige eksperimenter, det å gi dem skoleundervisning. Senere igjen, i det 20. århundre, kom tanken om å la dem få del i vestlig velstand og trygghet. Men impulsen til å vise urinnvånere fram for medier og folkemengder, stille dem ut for å tjene på det, har vært der hele tida. «

Boken til Espen Ytreberg forteller oss også om andre «forflyttede», som det er verdt å lese bøker om de finnes.

Hvordan startet Amundsens prosjekt, og hvorfor har forfatteren kalt boken Kapp Hjertestein:

"På denne tida la «Maud» frosset fast i en liten bukt rett ved et nakent, rundrygget fjell som stikker ut i havet og danner en odde. Den markerer stedet der kysten knekker sørøstover mot Beringstredet, det korte stykket med hav som skiller det asiatiske fra det amerikanske kontinentet. Noen måneder senere tok en av nordmennene et bilde av odden sett østfra, en rygg av svart stein ut i havet, som et stort og stille havdyr i overflata, halvt begravd av is. I dag bruker kartene det russiske navnet på odden, Serdze-Kamen. På norsk blir det Kapp Hjertestein.»



«Hvorfor overtok Amundsen Camilla og Nita, hva var motivet for å ta dem med seg tvers over kloden til Norge? I den mest betydningsfulle Amundsen-biografien til nå har Tor Bomann-Larsen prøvd å forklare det som skjedde, ut fra Amundsens psyke. Utgangspunktet var at Amundsen oftest prioriterte polarerobringer framfor nære relasjoner. Han dro på stadig nye ekspedisjoner gjennom livet, parallelt med at han distanserte seg fra stadig nye elskerinner og kom mer og mer på kant med familien. Det gjorde ham ensom, men så kom Nita og fylte Amundsens behov for menneskelig nærhet, i følge Bomann-Larsen.

Forestillingen om barnets varme som smelter ismannens hjerte, kan være fristende. Men det å si at Amundsen prioriterte karrieren, at han kunne være dominerende og lite hensynsfull overfor familien, er ikke å si så mye mer enn at han var en nokså typisk vestlig alfahann fra det tidlige 20. århundre. Andre faktorer enn Amundsens hjerte og smerte spilte inn da han overtok jentene. Han hadde syslet med planer om å ta med urinnvanere til Norge lenge. Nita og Camilla var ikke de første menneskene fra nordlige strøk som Amundsen overtok et daglig ansvar for, men henholdsvis den femte og sjette.»



Utgangspunktet var positivt; Nita levde ikke et godt liv da hun kom til skipet Maud:

«De kom fra tettstedet Neshkan, nær Sibirs nordligste og østligste punkt. Antakelig var det der faren Kakot stammet fra, og der jentas mor døde. En gang i løpet av sommeren 1920 kom Nita og Kakot til et familietelt ved kysten der det bodde slektninger. De fikk bo i teltet en tid. I annen uke av desember 1920 dro Kakot for å søke arbeid, og etterlot Nita i teltet. Han oppsøkte et av skipene med folk fra Vesten som av og til passerte langs kysten av Nordishavet. Det het «Maud» og hadde et mannskap av nordmenn under Roald Amundsens ledelse. Kakot fikk hyre på «Maud». Vi kjenner forhistorien til ham og datteren fordi den havnet i beretningene som nordmennene skrev ned og ga ut senere. De tok også fotografier, det av Nita, og det under av Tsjukotka-kysten...

...Amundsen tok et medmenneskelig ansvar da han fridde henne fra sult og avmagring, eksem og lus. Samtidig var vaskingen og klippingen en situasjon der den vesle jenta og den voksne mannen må ha opplevd svært forskjellig. Til da hadde Nitas hverdag vært et liv i tsjuktsjerenes familietelt, med mennesker i tett mørke rundt en levende, gul flamme. Salongen på «Maud» hadde hvitlig elektrisk lys som trengte inn i alle kroker og gjorde formene flate. Hun var omringet av mannskapet, noen av dem med mer hår i de rødlighvite ansiktene enn noen tsjuktsjer. Stemmer som blandet seg på et uforståelig språk, smerten i sårene når hun ble vasket med den dynkede kluten.

Amundsen skrev ikke om forvirringen og skrekken hennes, men det gjorde skipets vitenskapsmann Harald Ulrik Sverdrup. Han beskrev Nita den første kvelden om bord som «en liten, forfrossen, forskræmt pike paa omkring 5 år, som forsvandt i en av de store kurvstoler, og som ikke turde si et ord, men bare saa paa os med store, brune øine».

Hun som etterhvert skulle bli som en søster for Nita, Camilla, hadde et bedre utgangspunkt enn Nita:

«Da fotografiet av odden ble tatt, gikk det mot vår, men ennå la sundet pakket hardt av oppbrutte isskavler. På denne tida, nesten fire måneder etter at Kakot og Nita kom til «Maud», ble Camilla kjørt i slede langs den samme kysten, mot samme mål. Hun var om lag sju år eldre enn Nita, snart tolv år gammel, datter av en tsjuktsjersk kvinne og en australsk mann. Nylig hadde Camilla tatt farvel med foreldrene sine for å reise til «Maud» og leve der, etter en avtale mellom Amundsen og den biologiske faren. Hun kjente ingen av mannskapet på det tidspunktet, ikke Amundsen og ikke Nita...

...Om vinteren reiste nordmennene mange ganger til Charlie Carpendales hus i Østkapp, og de holdt kontakten gjennom brev som folk i tjeneste reiste fram og tilbake til «Maud» med. Han hjalp nordmennene med proviant, nye hunder og hundefor, brukte innflytelsen sin i området for å hjelpe dem på reisene, og fikk lagd vinterklær til dem. For nordmennene var Carpendale den ideelle kontakt: vestlig nok til at kontakten ble lett og jevnbyrdig, og samtidig en lokal storkar, med kontakter og innflytelse. Carpendale satt midt i et nettverk av reindrivende og kystboende tsjuktsjerer, av sjømenn, sledeførere, håndverkere og løsarbeidere av mange etnisiteter og nasjonaliteter.

Nordmennene endte opp med å utveksle ikke bare varer og tjenester med Carpendale, men også en datter. Camilla kom til « Maud» den 19. april 1921, etter en avtale mellom Carpendale og Amundsen om at Camilla skulle få vestlig utdannelse. Hun skulle også være «selskap for Kakots datter», skrev Amundsen i dagboka...

...Dagboka til Amundsen fortalte nesten ingenting om Camilla i den knappe måneden fra hun kom om bord på «Maud» og til de tre dro i retning Beringstredet. Kildene er usikre, men det er mulig at hun i denne tida vekslet mellomå bo på «Maud» og hos familien ved Østkapp. Det ser ut til at det nokså raskt oppsto en rollefordeling mellom de to jentene som syntes å være uttrykk for to forskjellige personligheter. Amundsen beskrev Nita som vilter
og livlig, mens Camilla skal ha vært stille og føyelig. Inntrykket Camilla ga, kan ha vært et spørsmål om personlighet, men ansvaret som reservestoresøster for Nita kan også ha hatt med saken å gjøre. I tillegg spilte det ganske sikkert inn at Camilla var ny på «Maud», uvant blant nordmennene og ukjent med språket deres. Det må ha vært en skjellsettende overgang for dem begge, en ny verden på skipet, ukjente mennesker og et helt nytt språk å lære seg. Samtidig er det annerledes å gjøre et slikt bytte av verden og språk i overgangen fra barndom til ungdom enn det er for et ganske lite barn som Nita. Camilla hadde andre forutsetninger enn henne for å skjønne at inngangen i det norske samtidig betydde tapet av tilværelsen fram til da. Våren 1921 var Camilla mellom to verdener. Den hun forsto, hadde hun blitt nødt til å forlate. Den hun nå måtte leve i, var et fjell hun sto ved foten av og skulle opp på. Det er ikke så rart at hun var stille.»



Om bildet på bokomslaget skriver Espen Ytreberg blant annet dette:

«Fotografiene som ble tatt av Camilla og Nita i Amerika, viste to urfolksjenter som ble utstilt, men på ganske gunstige vilkår. Riktignok ble de to utsatt for et stadig oppmerksomhetspress fra medier og folkemengder, men samtidig betydde forbindelsen til Amundsen at de hadde en viss status. Materielt sett synes de å ha levd på første klasse i denne tida. De bodde eksklusivt, spiste på restauranter, så filmer, handlet klær, ble vist rundt i byen og degget for.

På mange av bildene som ble tatt av profesjonelle fotografer i Amerika, star Nita og Camilla i de kostymeaktige klærne som en avis kalte «eskimodrakter». Disse draktene var antakelig lagd med tanke på utstilling, for de lignet lite på klærne tsjuktsjerene faktisk brukte. Det dreide seg om en slags borgerlige spaserklær med vage hint av urfolksbekledning. Jentene var kledd ikke bare opp, men ut, som stereotypier av urfolk. I en viss forstand var de blitt kledd ut som seg selv, av mennesker med et fjernt forhold til hvem de opprinnelig var. Men fotografiene forteller ikke bare om hvordan Camilla og Nita ble stilt ut, de sier også om hvordan jentene fylte de tildelte rollene sine, og om båndet mellom de tre.»

Boken Kapp Hjertestein Historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen er virkelig verdt å lese. En historie som er kontrastfylt. Tankevekkende på mange måter. I ettertid er hans handlemåte forkastelig. Er det noe å lære av denne historien? Ja mener jeg. 

«Det er ikke lett i dag, og var det ikke nødvendigvis da heller, selv ikke for dem som hadde god grunn til å bebreide Amundsen. I brevet Charlie Carpendale skrev etter at han hadde fått Camilla og Nita hjem til seg ved Østkapp, var han opprørt og skuffet over hvordan Amundsen hadde sendt jentene fra seg. Likevel sluttet Carpendale brevet med en takk «for alle de gode tingene du gjorde for Camilla». I siste instans var det kanskje bare Camilla og Nita som kunne si at Amundsen gjorde sitt beste, at han ikke gjorde det, eller at hans beste ikke var godt nok.»

Forlaget Press som har utgitt boken beskriver innholdet slik:


På ettervinteren 1921 tok Roald Amundsen til seg to små jenter i Øst-Sibir. Da Amundsen forlot Østkapp og den mislykte «Maud»-ekspedisjonen senere samme år, tok han jentene med seg hjem til Norge. De to lærte seg å snakke norsk, gikk på norsk skole og fikk norske venner. De var det nærmeste Roald Amundsen noensinne kom å få sin egen familie. Men i desember 1924 sendte han jentene brått fra seg igjen.

Her forteller Espen Ytreberg for første gang historien om Camilla Carpendale og Nita Kakot Amundsen. Kapp Hjertestein er en særpreget og innsiktsfull sakprosafortelling om kulturmøter og modernisering, om familieliv og følelser, om forflytning og stillstand. Og om kjærlighet.