20. mar. 2022

Teppet faller (Curtain. Poirot's Last Case) – utgitt i 1975 – en bok Agatha Christie skrev allerede i 1940

 


«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.

Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.

Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”

Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:

«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…

Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).

Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»



I romanen Teppet faller er Poirot en skygge av seg. Her fra der Hastings og Poirot møtes på den Styles som de nye eierne har gjort om til et pensjonat. Som i romanen Styles mysteriet er det Hastings som er fortellerstemmen: 

«Etter min mening finnes det ikke noe så tragisk som alderdommens herjinger.

Min stakkars venn. Hvor ofte har jeg ikke beskrevet ham. Og så nå å skulle forsøke å forklare dere den forandringen som var inntruffet. Forkrøplet av leddgikt trillet han seg omkring i rullestol. Hans engang så velnærte korpus var sunket sammen. Nå var han en tynn liten mann. Ansiktet var furet og rynket. Riktignok hadde mustasjen og håret hans fremdeles sin ravnsvarte farge, men oppriktig talt — skjønt jeg ville ikke for alt i verden finne på å såre hans følelser ved å si det til ham — det burde de ikke hatt. Det kommer en tid da det bare er altfor pinlig påfallende at man farger håret. En gang for lenge siden var jeg blitt overrasket da jeg fant ut at Poirots svarte hårfarge kom fra en flaske. Men nå virket det bare teatralsk, og gav inntrykk av at han brukte parykk og prydet sin overleppe for å more små barn.

Bare øynene hans var som de alltid hadde vært, skarpe og med et humoristisk glimt, og nå — ja, det kunne ikke være tvil om det — hadde de et kjærlig og beveget uttrykk:

«ah, mon ami Hastings — mon ami Hastings.”

 Poirot har invitert Hastings til Styles fordi han er der for å fakke en morder. Men i dette tilfellet vet han ikke hvem offeret er. Han vil at Hastings skal være hans øyne og ører. Men Poirot ønsker ikke å fortelle Hastings hvem denne X er:

”Tøv. Hvorfor ikke

Det kom et humoristisk glimt i Poirots øyne. «Fordi, mon Cher, du er fremdeles den samme gamle Hastings. Du har fremdeles ikke noe pokerfjes. Du skjønner, jeg vil ikke risikere at du skulle komme til å sitte og stirre med åpen munn på X med et uttrykk i ansiktet som tydelig sa: 'Denne — denne person jeg sitter og ser på — er en morder'.» 

«Du kunne godt tiltro meg en smule forstillelsesevne i et knipetak.»

«Når du forsøker å forstille deg, er det enda verre. Nei, nei, mon ami, vi må ikke gi oss til kjenne, verken du eller jeg. Og når vi først slår til, skal det gjøres effektivt.»

«A, du, din stabeis av en gammel jævel,» sa jeg. «Jeg kunne ha god lyst til å …»

Hastings datter bor også på pensjonatet. Hun jobbet som sekretær for en lege som drev forskningsarbeid i forbindelse med tropiske sykdommer:

«Jeg stoppet da det banket på døren. Poirot ropte «kom inn», og der stod min datter Judith i døren.

Jeg skulle gjerne beskrevet Judith, men jeg har alltid hatt vanskelig for å finne ord for slikt.

Judith er høy og rank, med jevne, mørke øyenbryn; kinnenes konturer er så vakre — også den strenge kjevelinjen. Hun er alvorlig, kanskje med et anstrøk av spott eller overlegenhet, og jeg har alltid hatt en svak følelse av at det hviler noe tragisk over henne.

Judith kom ikke bort og kysset meg — hun er ikke den typen. Hun bare smilte til meg og sa: «Hallo, far.»

Det var et forlegent og litt brydd smil, men det fikk meg til å føle at hun var glad over å se meg, trass i den reserverte holdningen.

«Jaja,» sa jeg og følte meg tåpelig, som jeg så ofte gjorde når jeg var sammen med den yngre generasjon, «nå er jeg kommet da.»

 Romanene jeg tidligere har lest og skrevet om er Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles) – 1920,  Doktoren mister en pasient (The Murder of Roger Ackroyd) – 1926, Mordet i prestegården (The Murder at the Vicarage) – 1930, Mord på Orientekspressen (Murder on the Orient Express) – 1934,  Mord på Nilen (Death on the Nile) – 1937,  Til små negerbarn (Ten Little Niggers) – 1939, Fem små griser (Five Little Pigs) – 1942, Invitasjon til mord (A Murder Is Announced) – 1950,  Den fjerde rytter (The Pale Horse) – 1961.

Jeg hadde stor nytte av er å lese er biografien Janet Morgan har skrevet om Agatha Christie. Livet hennes er like interessant som bøkene hun skrev. 



12. mar. 2022

Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup – en bok om faren Klaus Hagerup

 

«— Det er en ting jeg har tenkt på, sier han. — Hvis du er snekker og barnet ditt også blir snekker, så skaper det et spesielt bånd dere imellom. For barnet ditt forstår håndverket, prosessene bak og verdien i det du arbeider med. Hun vet hvor lang tid det tar å pusse et bord, hun ser forskjellen på grundig og lettvint arbeid, dere snakker samme språk. Og når du dør, har ikke barnet bare de fysiske tingene du har laget, men også et yrkesmessig bånd til det som er borte, en grunnleggende innsikt i det du brukte livet på. Sånn har du det med faren din. Det er kanskje ikke så vanlig. Det er litt fint, er det ikke det? — Jo, sier jeg. — Det er litt fint.»

Utdraget over er fra boken Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup som ble utgitt i 2021. Det er fra en samtale mellom Hilde Hagerup og ektefellen, om båndet hun har til faren Klaus Hagerup som boken handler om.  Jeg har gledet meg til å lese den fordi en av mine favorittbøker er boken som Klaus Hagerup skrev om sin mor Inger Hagerup og som jeg har skrevet om i innlegget:

  Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

 Hilde Hagerup skriver blant annet dette om boken faren skrev:


«Når han snakket om boken, sa han selv at det gikk et skille der. Forfatterskapet ble aldri det samme etter boken om Inger, som fikk tittelen Alt er så nær meg, og kom i 1988.


Han hadde mistet begge foreldrene sine, sto midt i livet, og hadde på alle vis rykket et skritt fram i køen. Jo eldre han ble, jo nærmere kom også barndommen. Men det var mer enn det. For gjennom arbeidet med boken om farmor hadde han fått åpne kanaler nettopp dit — til barndommen. Da han skrev om moren fram til 1952 eller -53, skrev han om et menneske han ikke kjente. Men fra 53 og utover skrev han om sin egen mor. Det ble som når du hører igjen musikk du ikke har hørt på mange år. Plutselig husker du helt andre ting enn musikken. Den spesielle grønnfargen på en kjole hun pleide å gå i. Lukten av julerype som sprer seg gjennom leiligheten. — Moren min ble musikken som åpnet erindringen av min egen barndom, sa pappa. — Jeg fikk behov for å skrive om det. Han mente at han som ung hadde vært opptatt av å gripe tak i det som skulle komme. Han hadde skrevet framover med en utålmodighet etter det. Etter hvert som han ble eldre, ble han reddere for å miste det som hadde vært. Han skrev for å holde det fast.

 

På denne måten ble arbeidet med boken om farmor springbrettet inn i andre halvdel av pappas forfatterskap; barne- og ungdomsbøkene.»

 Klaus Hagerup døde i 2018. Det er en ærlig og varm bok Hilde Hagerup har skrevet om faren:


«Faren min lekte gjennom språk. Og han tok Hanne og meg inn i leken, som forfatter tok han leserne inn i leken, leken hans var intuitiv, forankret i det umiddelbare, i humor og nonsens og begeistring. Han kunne være ufattelig morsom. Av og til lo jeg så mye at jeg måtte gå ut av rommet. Men han var også rastløs og nervøs. Engstelig for alt som kunne gå galt.

 

— Den som ikke er redd for døden har ikke fantasi, sa pappa.

 

Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på.»

 Det er mye som hun ikke fikk snakket med faren sin om, herunder om at hans politiske ståsted. Her fra en reise til Berlin sommeren 2013, der de besøkte et museum om hvordan livet hadde vært å leve i Øst-Tyskland:

«Ikke minst gjorde den dokumenterte overvåkningen av vanlige folk inntrykk. Jeg var rystet over ufriheten i det gamle DDR. Pappa var knust.

 

De neste timene var det som om han gikk under sin helt egen, mørke sky. Han klarte ikke å riste den bort, og det var uvanlig til ham å være. Når han ikke var ekstremt sliten, var han stort sett i godt humør, i hvert fall overfor søsteren min og meg. Men utstillingen på museet i Berlin gjorde noe med ham. Var det dette han hadde gitt sin støtte til? Var dette et av forbildene for en bevegelse han selv hadde trukket folk til, «etter neseringen»? Besøket på museet i Berlin er en av de tingene jeg aldri fikk snakket med pappa om. Vi snakket i det hele tatt lite om hva det var som gjorde at han til slutt meldte seg ut av AKP. Vi snakket ikke om at partiet og kretsen foreldrene mine hadde vært en del av, i en periode forsvarte både Stalins Sovjet og Maos Kina. Vi snakket aldri om debatten rundt «Forslag til fråsegn om homofili» fra 1974, der sentralkomiteen hadde uttalt at homofili var et seksuelt «avvik». Vi diskuterte ikke ufriheten i partiet. Han fortalte ikke at han og mamma måtte søke om lov til å flytte fra Tromsø. Det ble ingen samtale om noe av dette den dagen i Berlin, og ikke seinere heller.»



6. mar. 2022

Den fjerde rytter (The Pale Horse) - av Agatha Christie - 1961

 


«Til tross for at jeg bodde i Chelsea — det vil si, jeg hadde leiet møblert her i tre måneder — følte jeg meg fullstendig som  fremmed. Jeg skulle skrive en bok om gammel indisk arkitektur og kunne for den saks skyld like gjerne ha søkt tilflukt i Hampstead eller Bloomsbury eller Streatham som i Chelsea. Omgivelsene var meg ganske likegyldig, jeg levde i min egen verden.

Men akkurat denne kvelden var jeg blitt grepet av akutt —sky for mitt skrivearbeid, en erfaring visstnok alle forfattere Rundom gjør.»

I romanen Den fjerde rytter utgitt i 1961 har Agatha Christie flyttet seg til mer urbane strøk og verken Poirot eller Miss Marple har rolle i fortellingen. Fortellerstemmen er gitt til forfatteren Mark Easterbrook, og vi møter han første gang på en kaffebar i Chelsea:

«Kaffebaren var sparsomt opplyst, men så vidt jeg kunne se var nesten alle gjestene helt unge mennesker, mer eller mindre verdige betegnelsen beatnik. Pikene så ustelte ut — som alle unge piker nå til dags, tenkte jeg — og måtte være altfor varmt kledd. Jeg mintes den tyve år gamle piken jeg hadde hatt til bords da jeg var ute med noen venner et par uker tidligere. Det var riktig varmt i restauranten, men hun hadde hatt på seg en tykk, gul ullgenser, sort skjørt og sorte ullstrømper, og svetten rant nedover ansiktet hennes under hele måltidet. Lukten av svettedampende ull hadde nesten utkonkurrert lukten av det uvaskede håret. Ifølge mine venner vasset hun i lengtende tilbedere. Ufattelig. Hos meg hadde hun iallfall ikke vekket annet enn en jevnt voksende lengsel etter å hive henne i et varmt bad eller aller helst en vaskemaskin. Men dette viste antagelig bare i hvilken grad jeg var uten kontakt med tiden. Det kom kanskje av at jeg hadde bodd så meget i utlandet. Jeg tenkte med vemod på kvinnene i India med sitt vakkert oppsatte, kullsorte hår, sarier i kraftige farger og svøpt i grasiøse folder, rytmen i kroppen når de gikk .»

Romanen Den fjerde rytter er den niende av ti bøker mitt Agatha Christie-prosjekt. Jeg synes boken er god og forskjellig fra andre bøker jeg har lest av Agatha Christie.



Janet Morgan skriver dette i sin biografi om Agatha Christie:

«I august 1961 opplyste UNESCO at Agatha var den mestselgende engelsk-språklige forfatter i verden. Hennes bøker ble solgt i 102 land, dobbelt så mange som for nestemann, Graham Greene. Den uavbrutte flommen av brev til hennes agenter Hughes Massie og Harold Ober Associates gjorde dette lett å forstå. Beundrere var skuffet over ikke å kunne bli mottatt av Agatha, over at hun ikke fortsatte lange brevvekslinger med dem, 0g over at hun ikke ville redigere manuskripter for dem og gi dem råd om skriving. De tenkte ikke på at hun var travelt opptatt med sitt eget liv og arbeid, og at slike henvendelser nå løp opp i flere dusin hver uke. En afrikaner som hadde valgt Agatha som sin mor foreslo at han skulle komme og hente henne. En italiener spurte om hvor han kunne få tak i Lapsang Souchong. Et fransk magasin ville ha artikler om «les grands sujets féminins» («lntet jeg hatet mer!»). Hun ble bedt om å bidra til å redde templene i Nubia (hun sendte en sjekk) og en sololieprodusent anla injuriesak fordi hun hadde nevnt merket i Death in the Air (Døden i luften). «Det var bare en spøk blant folk, ikke noen hentydning til et bestemt merke!» forklarte hun Cork i desperasjon: «Ta deg av det vedlagte ved å si at jeg er i utlandet!"

Skiermet på Winterbrook slet Agatha med boken CoIlins skulle utgi i 1961, en bisarr beretning der hun mintes farmasøyten som hadde gitt henne den første praktiske opplæringen. Tittelen var hentet fra Johannes' åpenbaring: «Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket fulgte med ham.» The Pale Horse (Den fjerde rytter) kombinerte to ideer. Den første, med arbeidstittelen «Thallium-mysteriet», tenkte hun å «starte på en eller annen måte med en navneliste. alle døde». Den andre trakk inn igjen Agathas tidligere tanker om «voodoo etc., hvite haner, arsenikk? Barnslige greier — virker på sinnet og hva kan loven gjøre med deg? Elskovsdrikker og dødsdrikker — afrodisiakum og koppen med gift. I dag vet vi bedre — suggesion.»

 


Det er laget TV-serie av boken som ble vist som påskekrim på TV2 i 2020, filmen omtales her på VG.no. Filmatiseringen, som jeg ikke kan huske å ha sett, avviker mye med handlingen i boken. Det kan jeg lese ut ifra VG-anmeldelsen og traileren. Det synes jeg er synd.

På kaffebaren er Mark Easterbrook vitne til en slåsskamp mellom to jenter. Etter at jentene har forlatt kaffebaren beskriver Luigi, mannen bak disken, en av jentene slik:

«Jøss ja, hu vanker jo her nesten hver kveld. Tuckerton heter’a, Thomasina Tuckerton, for å være korrekt. Men alle her kaller henne bare Tommy Tucker. Svømmer i gryn, gjør hu også. Gammer'n etterlot henne en formue, men hva tru'ru hu gjorde? Slo seg ned her i Chelsea, på et møkkete rom i ei rønne oppe ved Wandsworth Bridge, og driver dank med en gjeng andre av samma sorten. Det er'ke til å forstå, men  halv gjengen er rikinger. Kunne ha fått alt de pekte på, og gjerne bodd på Ritz. Men de liker det visst best sånn som de har det nå. Nei, det er'ke til å forstå.»

Jeg spurte hva krangelen hadde dreiet seg om.

«A, Tommy hadde lurka til seg kjærsten til den andre. Jeg kan bare ikke skjønne at han er noe å slåss om.»

Jeg reiste meg for å gå. «Forbitrelsen hos den frastjålne var visst ekte nok.»

«Ja, Lou stakkar, hu er jo så romantisk av seg, hu,» sa Luigi tolerant.

Jeg hadde en annen oppfatning av ordet romantisk, men det sa jeg ikke.

En uke senere finner Mark Easterbrook dødsannonsen til Thomasine Tuckerton i The Times.

Navnet Tuckerton dukker opp på en liste med navn som Fader Gorman skrev etter å snakket med Mrs. Davis på dødsleiet, hun stønner ut av seg om ondskap hun har vært delaktig i. På vei hjem blir presten drept og listen som legen finner i skoen til presten overleveres til politiet. Tilsynelatende er det ikke noe mistenkelig med dødsfallet til Tuckerton eller andre på listen. Men det er når den tidligere puben Den Gule Hest og kvinnene som bor der og som driver med okkultisme blir et tema, at Mark Easterbrook begynner å stille spørsmål ved dødsfallene.