Det
er to år siden jeg satte opp spenningsromanen Et offer til Molok av den svenske
forfatteren Åsa Larsson på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det vil si det samme året den ble utgitt på norsk:
2013. Den ble omtalt i et radioprogram, og noe av det som ble sagt var at
forfatteren «kan» hund.
Det er jeg enig i etter å ha kjøpt og lest romanen på
400 sider; forfatteren har peiling på hund og særlig at hunder er ulike som oss
mennesker. Også innenfor samme rase. Men
forfatteren kan mer enn hund. Et offer
til Molok synes jeg var en drivende god roman på mange måter, bedre enn forventet. Og jeg hadde store forventninger.
Grunnen
til at det har tatt meg to år å bestemme meg for å lese romanen, er at den er bok nr. 5 i serie: «En
Rebecka Martinsson krim». I tilfeller der jeg er på etterskudd med tidligere
romaner i bokserier er dilemmaet om jeg skal begynne på bok nr. 1 og lese meg fremover. Løsningen
blir ofte at jeg velger bort boken uansett hvor god den beskrives å være. Men i
dette tilfellet valgte jeg å lese Et
offer til Molok uten å ha lest de fire første. Det gikk helt greit. Men etter å ha lest romanen og sett NRK-programmet, angrer jeg litt på at jeg ikke begynte på nr 1...
Vi befinner oss i
Norrbotten. Boken starter med et
hundedrap. Samuels elghund står i løpestreng på gårdsplassen og blir drept
av en bjørn. Samuel skadeskyter bjørnen som forsvinner i mørket:
«Nå er den borte i den nattsvarte
skogen. Lyset fra garasjelampen når ingen steder.
Samuel rygger tilbake til huset.
Retter geværet til venstre og høyre. Lytter hele tiden mot skogen. Når som heist
kan bjørnejævelen komme farende. Han ser jo bare en snau meter framfor seg.
Tjue skritt igjen til døra. Hjertet
dunker. Fem. Tre. Inne.
Han skjelver nå. Hele kroppen
rister.»
Dagen etter feller en bjørnejeger den
skadeskutte bjørnen. I magesekken finner man knokler fra et menneske.
«HØSTELVA SNAKKET FORTSATT med henne
om døden. Men på en annen måte. Før var den svart. Den sa: Du kan gjøre slutt
på det. Du kan løpe ut på den tynne isen, så langt du rekker før den brister.
Nå for tiden sa elva: Du, jenta mi, er bare et blink. Det føltes som en trøst.
Statsadvokat Rebecka Martinsson sov
rolig i vargtimen. Hun våknet ikke lenger av at angsten stanget henne innenfra,
gravde i henne, klorte rundt. Ingen svetting, ingen hjerteklapp.»
Det er søndag 23.oktober. Vi får
følge Rebecka i tiden frem til 27. oktober, og får etter hvert bruddstykker av
det som har skjedd og fortalt i de tidligere bøkene. Bla a hun bor i farmorens hus og har hatt et opphold på
psykiatrisk klinikk. Hun bor sammen med to hunder, unghunden Jasco (Snørrhvalpen)
og Vera:
«Rebeckas andre hund lå aldri i
senga hennes. Satt ikke på fanget som Snørrhvalpen pleide. Blandingstispa Vera kunne
la seg klappe som snarest, men noen lengre stunder med ømhet var det aldri
snakk om.
Hun sov under bordet på kjøkkenet.
Ubestemmelig av alder og rase. Hun hadde tidligere bodd sammen med herren sin
midt ute i skogen, en einstøing som kokte sin egen myggolje og gikk naken om
sommeren. Da han ble myrdet, havnet hun hos Rebecka Martinsson. De ville ha avlivet
hunden ellers. Rebecka hadde ikke orket tanken. Vera hadde fått bli med henne
hjem. Og ble værende.
På sett og vis iallfall. Hun var en
hund som kom og gikk etter eget forgodtbefinnende. Som lot Rebecka speide etter
henne når hun smatt av sted bortover bygdeveien eller krysset over potetåkeren
mot båthusene.»
Snørrhvalpen er en fin
schæfer hun har fått av politimannen og hundeføreren Krister Eriksson. Denne
dagen kommer Krister innom for at de skal gå en tur sammen med hundene:
«Rebecka dukket opp i bislaget. Han
så på henne. Vakker, vakker. Armene i kors og skuldrene oppe ved ørene for å
holde varmen. De små brystene som viste sine konturer gjennom militærtrøya. Det
lange mørke håret i søvnig uorden.
- Hei! ropte han til henne. - Så
fint at du er morgenfugl.
- Faen til morgenfugl, ropte Rebecka
tilbake. – Det er denne hunden. Dere driver med noe slags maskepi sammen. Hun
vekker meg når du er på vei hit.
Han lo. Glede og smerte hånd i hånd.
Hun hadde allerede kjæreste. Advokaten i Stockholm.
Men det er jeg som går sammen med
henne i skogen, tenkte han. Det er jeg som måker gårdsplassen hennes og tar meg
av hundene hennes. Når hun reiser til ham, jovisst. Men det spiller ingen
rolle.
Jeg tar det jeg får, sa han som et
mantra. Jeg tar det jeg får.»
Den
pratesyke naboen Siving kommer innom. Han har fått en bekymringmelding om at
Sol-Britt Uusitalo ikke er kommet på jobb. Hun bor alene sammen med barnebarnet
Marcus etter at sønnen ble drept og påkjørt. Siving kan hele historien om
Sol-Britt og prater villig i vei.
De ankommer
huset. Siving finner ikke Sol-Britt eller Marcus. Han sender Rebecka og Krister
inn i huset:
«Rebecka gikk inn i huset med
Krister Eriksson like bak seg. Hun ropte hallo, men huset var taust. De åpne
skapdørene, gapende munner som ville si noe, men ikke fikk fram et ord.
Hjerteinfarkt, tenkte Rebecka da hun
gikk mot soveromsdøra. Ramlet og slått seg i hodet.
Og tenk om hun ikke var død, kanskje
lå der lammet.
Inne på soverommet la Sol-Britt
Uusitalo på ryggen i senga. Hodet var vridd til siden. Øynene var åpne, munnen
likeså. Tunga hang halvveis ute. Den ene armen hang utenfor senga.
Hun hadde bare truse på seg. Teppet
lå på gulvet ved siden av senga. Kroppen var brunprikket av små sår.
-Hva er det som begynte Rebecka og
kom ut av det.
Krister Eriksson gikk bort og la for
sikkerhets skyld fingrene mot kvinnens hals. Noen sløve høstfluer lettet fra henne
og landet i taket. Han nikket mot Rebecka.
Rebecka betraktet den døde kvinnen.
Tynne strimer størknet blod fra noen av sårene. Hun lette etter følelser inni
seg. Noe som lignet opprørthet, kanskje. Forferdelse?
Men hun følte ingenting.
Hun så på Krister, han var alvorlig,
men rolig. Det var bare på tv politifolk kastet opp ved et likfunn.»
Jakten på den som drepte
Sol-Britt starter. Men først må de finne Marcus.
Etterforskningen
kommer i gang. Men Rebecka blir tatt av saken. Den ufordragelige og snobbete
kollegaen statsadvokat Jan von Post har overbevist sjefen, Alf Björnefot, at
Rebecka er inhabil og derfor ikke kan lede saken. Hun gir sjefen sin en
skyllebøtte, og ber om å få ta ut ferien sin som hun har tilgode. Alf er redd
for at Rebecka skal velge å gå tilbake til jobben som advokat i Stockholm.
Spørsmålet
i saken er om drapet på Sol-Britt har sammenheng med at sønnen ble påkjørt og
drept uten at den som kjørte på han er tatt. Eller andre dødsfall i familien.
En sidehistorie fra 100 år tilbake er om farmoren som var lærerinne i Kiruna. Historien
er både vakker og vond.
Historiene
fortelles fra ulike synsvinkler. Det finnes ikke dødpunkt i romanen. Spenningen
er til å ta og føle på, helt til siste slutt. Det er spenning knyttet til fortid, nåtid og fremtid.Først
og frem er spenningen knyttet til hvem som drepte Sol-Britt. Men også på andre
plan: forholdet mellom Rebecka og Krister, kjæresten Måns og om von Post skal
greie brasene eller om han, som jeg håpet hele tiden, skal «tråkke i salaten/
drite på draget.» Det er konflikter mellom mennesker og konflikter på det indre
plan hos enkelte.
Vennskap, kjærlighet, lidenskap, misunnelse, ondskap, hevnlyst
og hat er ingredienser i romanen. Gode naturbeskrivelser. Morsomme scener innimellom.
Romanen er rett og slett en godt fortalt og troverdig historie som har gitt meg
mye god underholdning.
«Åsa Larsson (f. 1966) er oppvokst i
Kiruna, men forlot byen for å studere jus i Uppsala, og er nå bosatt i
Mariefred like utenfor Stockholm. Hun utkom for første gang på norsk i 2004 med
romanen Solstorm, som ble tildelt Svenska Deckarakademins pris for beste
svenske krimdebut. Hennes andre roman, Spilt blod (Gyldendal 2005),
ble kåret til «Årets bästa svenska deckare 2004». Svart sti utkom i
2006, og den fjerde boken i serien, Til din vrede går over, våren 2009.
Den femte romanen, Et offer til Molok, utkommer januar 2013.
Åsa Larsson har oppnådd stor suksess
i Sverige, både blant lesere og kritikere. Bøkene hennes er totalt solgt i over
1,2 millioner eksemplarer bare i Sverige. De er oversatt til 23 språk.
Fødselssted: Kiruna, Sverige»