31. mars 2015

Krim: Et offer til Molok av Åsa Larson - en drivende god roman er min konklusjon


Det er to år siden jeg satte opp spenningsromanen Et offer til Molok av den svenske forfatteren Åsa Larsson på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det vil si det samme året den ble utgitt på norsk: 2013. Den ble omtalt i et radioprogram, og noe av det som ble sagt var at forfatteren «kan» hund. 

Det er jeg enig i etter å ha kjøpt og lest romanen på 400 sider; forfatteren har peiling på hund og særlig at hunder er ulike som oss mennesker. Også innenfor samme rase. Men forfatteren kan mer enn hund. Et offer til Molok synes jeg var en drivende god roman på mange måter, bedre enn forventet. Og jeg hadde store forventninger. 


Grunnen til at det har tatt meg to år å bestemme meg for å lese romanen, er at den er bok nr. 5 i serie: «En Rebecka Martinsson krim». I tilfeller der jeg er på etterskudd med tidligere romaner i bokserier er dilemmaet om jeg skal begynne på bok nr. 1 og lese meg fremover. Løsningen blir ofte at jeg velger bort boken uansett hvor god den beskrives å være. Men i dette tilfellet valgte jeg å lese Et offer til Molok uten å ha lest de fire første. Det gikk helt greit. Men etter å ha lest romanen og sett NRK-programmet, angrer jeg litt på at jeg ikke begynte på nr 1...

Vi befinner oss i Norrbotten.  Boken starter med et hundedrap. Samuels elghund står i løpestreng på gårdsplassen og blir drept av en bjørn. Samuel skadeskyter bjørnen som forsvinner i mørket:

«Nå er den borte i den nattsvarte skogen. Lyset fra garasjelampen når ingen steder.

Samuel rygger tilbake til huset. Retter geværet til venstre og høyre. Lytter hele tiden mot skogen. Når som heist kan bjørnejævelen komme farende. Han ser jo bare en snau meter framfor seg.
Tjue skritt igjen til døra. Hjertet dunker. Fem. Tre. Inne.
Han skjelver nå. Hele kroppen rister.»

Dagen etter feller en bjørnejeger den skadeskutte bjørnen. I magesekken finner man knokler fra et menneske.

«HØSTELVA SNAKKET FORTSATT med henne om døden. Men på en annen måte. Før var den svart. Den sa: Du kan gjøre slutt på det. Du kan løpe ut på den tynne isen, så langt du rekker før den brister. Nå for tiden sa elva: Du, jenta mi, er bare et blink. Det føltes som en trøst.

Statsadvokat Rebecka Martinsson sov rolig i vargtimen. Hun våknet ikke lenger av at angsten stanget henne innenfra, gravde i henne, klorte rundt. Ingen svetting, ingen hjerteklapp.»

Det er søndag 23.oktober. Vi får følge Rebecka i tiden frem til 27. oktober, og får etter hvert bruddstykker av det som har skjedd og fortalt i de tidligere bøkene. Bla a hun bor i farmorens hus og har hatt et opphold på psykiatrisk klinikk. Hun bor sammen med to hunder, unghunden Jasco (Snørrhvalpen) og Vera:

«Rebeckas andre hund lå aldri i senga hennes. Satt ikke på fanget som Snørrhvalpen pleide. Blandingstispa Vera kunne la seg klappe som snarest, men noen lengre stunder med ømhet var det aldri snakk om.

Hun sov under bordet på kjøkkenet. Ubestemmelig av alder og rase. Hun hadde tidligere bodd sammen med herren sin midt ute i skogen, en einstøing som kokte sin egen myggolje og gikk naken om sommeren. Da han ble myrdet, havnet hun hos Rebecka Martinsson. De ville ha avlivet hunden ellers. Rebecka hadde ikke orket tanken. Vera hadde fått bli med henne hjem. Og ble værende.

På sett og vis iallfall. Hun var en hund som kom og gikk etter eget forgodtbefinnende. Som lot Rebecka speide etter henne når hun smatt av sted bortover bygdeveien eller krysset over potetåkeren mot båthusene.»

Snørrhvalpen er en fin schæfer hun har fått av politimannen og hundeføreren Krister Eriksson. Denne dagen kommer Krister innom for at de skal gå en tur sammen med hundene:

«Rebecka dukket opp i bislaget. Han så på henne. Vakker, vakker. Armene i kors og skuldrene oppe ved ørene for å holde varmen. De små brystene som viste sine konturer gjennom militærtrøya. Det lange mørke håret i søvnig uorden.
- Hei! ropte han til henne. - Så fint at du er morgenfugl.
- Faen til morgenfugl, ropte Rebecka tilbake. – Det er denne hunden. Dere driver med noe slags maskepi sammen. Hun vekker meg når du er på vei hit.
Han lo. Glede og smerte hånd i hånd. Hun hadde allerede kjæreste. Advokaten i Stockholm.

Men det er jeg som går sammen med henne i skogen, tenkte han. Det er jeg som måker gårdsplassen hennes og tar meg av hundene hennes. Når hun reiser til ham, jovisst. Men det spiller ingen rolle.
Jeg tar det jeg får, sa han som et mantra. Jeg tar det jeg får.»

Den pratesyke naboen Siving kommer innom. Han har fått en bekymringmelding om at Sol-Britt Uusitalo ikke er kommet på jobb. Hun bor alene sammen med barnebarnet Marcus etter at sønnen ble drept og påkjørt. Siving kan hele historien om Sol-Britt og prater villig i vei. 

De ankommer huset. Siving finner ikke Sol-Britt eller Marcus. Han sender Rebecka og Krister inn i huset:

«Rebecka gikk inn i huset med Krister Eriksson like bak seg. Hun ropte hallo, men huset var taust. De åpne skapdørene, gapende munner som ville si noe, men ikke fikk fram et ord.
Hjerteinfarkt, tenkte Rebecka da hun gikk mot soveromsdøra. Ramlet og slått seg i hodet.
Og tenk om hun ikke var død, kanskje lå der lammet.

Inne på soverommet la Sol-Britt Uusitalo på ryggen i senga. Hodet var vridd til siden. Øynene var åpne, munnen likeså. Tunga hang halvveis ute. Den ene armen hang utenfor senga.
Hun hadde bare truse på seg. Teppet lå på gulvet ved siden av senga. Kroppen var brunprikket av små sår.
-Hva er det som begynte Rebecka og kom ut av det.

Krister Eriksson gikk bort og la for sikkerhets skyld fingrene mot kvinnens hals. Noen sløve høstfluer lettet fra henne og landet i taket. Han nikket mot Rebecka.
Rebecka betraktet den døde kvinnen. Tynne strimer størknet blod fra noen av sårene. Hun lette etter følelser inni seg. Noe som lignet opprørthet, kanskje. Forferdelse?
Men hun følte ingenting.
Hun så på Krister, han var alvorlig, men rolig. Det var bare på tv politifolk kastet opp ved et likfunn.»

Jakten på den som drepte Sol-Britt starter. Men først må de finne Marcus.

Etterforskningen kommer i gang. Men Rebecka blir tatt av saken. Den ufordragelige og snobbete kollegaen statsadvokat Jan von Post har overbevist sjefen, Alf Björnefot, at Rebecka er inhabil og derfor ikke kan lede saken. Hun gir sjefen sin en skyllebøtte, og ber om å få ta ut ferien sin som hun har tilgode. Alf er redd for at Rebecka skal velge å gå tilbake til jobben som advokat i Stockholm.

Spørsmålet i saken er om drapet på Sol-Britt har sammenheng med at sønnen ble påkjørt og drept uten at den som kjørte på han er tatt. Eller andre dødsfall i familien. En sidehistorie fra 100 år tilbake er om farmoren som var lærerinne i Kiruna. Historien er både vakker og vond.

Historiene fortelles fra ulike synsvinkler. Det finnes ikke dødpunkt i romanen. Spenningen er til å ta og føle på, helt til siste slutt. Det er spenning knyttet til fortid, nåtid og fremtid.Først og frem er spenningen knyttet til hvem som drepte Sol-Britt. Men også på andre plan: forholdet mellom Rebecka og Krister, kjæresten Måns og om von Post skal greie brasene eller om han, som jeg håpet hele tiden, skal «tråkke i salaten/ drite på draget.» Det er konflikter mellom mennesker og konflikter på det indre plan hos enkelte. 

Vennskap, kjærlighet, lidenskap, misunnelse, ondskap, hevnlyst og hat er ingredienser i romanen. Gode naturbeskrivelser. Morsomme scener innimellom. Romanen er rett og slett en godt fortalt og troverdig historie som har gitt meg mye god underholdning.



«Åsa Larsson (f. 1966) er oppvokst i Kiruna, men forlot byen for å studere jus i Uppsala, og er nå bosatt i Mariefred like utenfor Stockholm. Hun utkom for første gang på norsk i 2004 med romanen Solstorm, som ble tildelt Svenska Deckarakademins pris for beste svenske krimdebut. Hennes andre roman, Spilt blod (Gyldendal 2005), ble kåret til «Årets bästa svenska deckare 2004». Svart sti utkom i 2006, og den fjerde boken i serien, Til din vrede går over, våren 2009. Den femte romanen, Et offer til Molok, utkommer januar 2013.
Åsa Larsson har oppnådd stor suksess i Sverige, både blant lesere og kritikere. Bøkene hennes er totalt solgt i over 1,2 millioner eksemplarer bare i Sverige. De er oversatt til 23 språk.
Fødselssted: Kiruna, Sverige»






29. mars 2015

Tove Jansson: Trollmannens hatt (Moomin and the Magic Hat)


«Trollmannens hatt (1948) er svært annerledes enn de to forgjengerne. Det er ikke lenger noen stor katastrofe som truer Mummidalen utenfra, og det er ikke nødvendig å flykte eller å gjemme seg. Boka var også blitt skrevet i fredstid, kanskje det var nettopp derfor de store katastrofene ikke føltes nødvendig for kunstneren. Boka skildrer snarere spenninger mellom individer, og det grubles på rettsfilosofiske spørsmål: Hva er tillatt, og hva må fordømmes? Hvem har rett, hvem tar feil, og hvorfor? Og hvorfor er det sånn? Er moral- og rettsbegrepene som hersker i verden, rettferdige når det kommer til stykket, og hva er forholdet mellom rett og galt? Dette er ikke lette spørsmål i en barnebok. Men det var ting som for Tove selv var dypt erfart og personlige akkurat da.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Biografien inspirerte meg til å kjøpe (brukt) de fleste av mummi-bøkene, lese og blogge om dem i den rekkefølgen de ble utgitt. Trollmannens hatt er den tredje boken jeg har lest og nå skriver om. Trollmannens hatt er helt klart en annerledes bok enn de to første. Men med det er ikke å si at det ikke er hendelser som er skumle og spennende for mummifamilien og deres venner.

Jeg liker så godt at Tove Jansson får frem at hvert individ har ulik personlighet. De har ulike behov og reagerer ulikt. Det er lov å være forskjellig uten at de blir utstøtt fra fellesskapet. En kan gjøre dumme ting uten at det utløser en katastrofe for den som gjør det. Det er også lov til å synes at nok er nok, en har behov for å vandre ut av fellesskapet – som Snusmumrikken som liker å være alene. For hans venn mummitrollet kan dette bli trist, men denne gangen får han hjelp til å snu tristheten til noe positivt.

Boken starter med en innledning som forteller om hva som skjer når vinteren kommer:

«En grå morgen falt den første snøen over mummidalen. Tett og stille kom den listende, og i løpet av et par timer var det helt hvitt.

Mummitrollet stod på trappen og så på dalen som trakk vinterlakenet over seg, og han tenkte: I kveld går vi i hi. For det pleier alle mummitroll å gjøre en gang i november (og det er i grunnen ganske fornuftig når man ikke liker mørke og kulde).»

Akkurat – det hadde vært noe...

Mummitrollet blir hørt av primus motor mummimamma at han vil sove sammen med sin beste venn Snusmumrikken og ikke Sniff som snorker. 

Våren kommer: 

«En vårmorgen klokken fire fløy den første gjøken gjennom mummidalen. Den satte seg på taket til det blå mummihuset og galte åtte ganger, litt hest riktignok, for det var ennå meget tidlig om våren.

Så fløy den videre østover.

Mummitrollet våknet og lå en lang stund og så i taket uten å skjønne hvor han var. Han hadde sovet i hundre netter og hundre dager, og drømmene vrimlet omkring ham fremdeles og ville hale ham inn i søvnen igjen.»

Mummitrollet oppdager at Snusmumrikkens seng er tom, men kan følge etter munnspilltonene:  

«Nede ved elven fant han Snusmumrikken. Han satt på rekkverket til broen og dinglet med bena, med den gamle hatten på snei over ørene.
- Hei, sa mummitrollet og satte seg ved siden av ham.
- Hei, hei, sa Snusmumrikken og spilte videre.

Solen hadde så vidt kommet opp over tretoppene og skinte rett i ansiktet på dem. De myste mot den og dinglet med bena over det blanke strømmende vannet og kjente seg sorgløse og vennlig stemt."



"På denne elven hadde de seilt og opplevd mye rart før i tiden. Og på hver reise hadde de funnet nye venner og tatt dem med seg hjem til mummidalen. Mummitrollets mamma og pappa tok imot alle vennene deres med samme ro, de bare flyttet inn nye senger og gjorde spisebordet større. Slik hadde mummihuset blitt et hus hvor det alltid krydde av folk som gjorde det som falt dem inn og sjelden bekymret seg om morgendagen. Det kunne nok hende opprivende og forferdelige ting av og til, men det var aldri noen som fikk tid til å kjede seg. (Og det var jo en stor fordel.)»

Mummihuset er et fargerikt fellesskap der mummimamma er limet. Mummipappa er en mer fjern skikkelse som sitter og skriver på sine memoarer. Men av og til er det han som får førstehåndskunnskap til det som skjer. 

Det er ikke alle som trives like godt – der er en liten klagebøtte i huset.  
Bisamrotten som vi kjenner som Stinky, oppholdet seg for det meste i hengekøyen med boken sin. Plutselig ryker tauet. 



Mummipappa, som driver på med å vanne tobakksplantene sine, lurer på om han slo seg:

«- Det er ikke det, sa bisamrotten mørkt og trakk i bartene sine. sine. - Jorden kan gjerne revne og ild regne fra himmelen uten at jeg bryr meg om det. Slike begivenheter forstyrrer ikke min ro. Men jeg liker ikke å komme i latterlige situasjoner. Det er uverdig en filosof!
- Men det var jo bare jeg som så at De falt ned, sa mummipappa.

- Det er ille nok! sa bisamrotten. - De burde betenke hva jeg har blitt utsatt for i Deres hus! I fjor for eksempel, falt en komet ned på oss. Det gjorde ikke noe. Men som De kanskje husker, satte jeg meg på Deres kones sjokoladekake. Det var høyst pinlig for min verdighet! Og Deres gjester legger rett som det er hårbørster i min seng - en utpreget dårlig spøk. For ikke å snakke om Deres sønn, mummitrollet...
- Jeg vet det, jeg vet det, avbrøt mummipappa sønderknust.
- Men dette er ikke noe rolig hus. Og tau blir som regel tynnslitt med årene...»

Det ender med at bisamrotten flytter ut, men han er raskt tilbake...mummihuset er er trygt sted å oppholde seg, tross alt...

Men bokens store tema er som tittelen tilsier, en hatt. En hatt de finner og som viser seg at skjer magiske ting med dersom noe havner opp i den. Det er både fine ting som bløte deilige skyer som en kan flyte på som kommer ut av hatten. Men det er også mer skumle ting som når de leker gjemsel og mummitrollet gjemmer seg i hatten. 



«Stakkars lille mummitroll! Han hadde blitt forvandlet til et veldig rart dyr mens han var i trollmannens hatt. Alt som var rundt på ham hadde blitt smalt, og alt som var lite, hadde blitt stort. Og det aller rareste var at han selv var den eneste som ikke kunne se hva som hadde hendt.» 

I tillegg til at Tufsla og Vifsla flytter inn i huset med sitt merkelige språk, får de besøk av en annen skikkelse for første gang:



«Da - så de Hufsa. Alle sammen så henne. Ubevegelig satt hun på hagegangen nedenfor trappen og stirret på dem med runde, uttrykksløse øyne.
Hun var ikke særlig stor og ikke så hun så farlig ut heller. De kunne bare føle det på seg at hun var forferdelig slem og kunne vente så lenge det skulle være.
Og det var nifst.

Ingen kom seg til å gå løs på henne. Hun satt der enda en stund, så gled hun bort i den mørke hagen. Men der hun hadde sittet, var bakken frossen.»

Jeg fikk assossiasjoner til bl a barndomsopplevelser da jeg leste om Hufsa – voksne som kan ødelegge en lykkelig dag mv med sitt mørke og kulde... som setter spor... I biografien om Tove Jansson står det bl a dette om Hufsa: 

"Hufsa er en trussel mot livets jubel og kjærligheten, det viktigste budskapet i Trollmannens hatt. Samtidig var Hufsa selv kroppsliggjøringen av frykt og det å bli forsmådd. På den annen side symboliserte hun den truende lovens neve, som barer lurer på småvesenenes rubin, kjærligheten."

Dette er noe av det som skjer i denne fine boken på 126 sider som Tove Jansson skrev og illustrerte. Mye er kjent fra da jeg leste for og så film sammen med datteren min. Men jeg har aldri tidligere lest originalbøkene som denne og de to andre jeg har lest og skrevet om. 

Det er en helt annen opplevelse å lese originalbøkene som er grunnlaget for storindustrien av bøker, tegneserier og filmer. Men ikke minst etter å ha lest om forfatteren – å vite at mye av mummidalens karakterer og hendelser har Tove Jansson hentet fra eget liv. I tillegg liker jeg så godt humoren som er der. 

28. mars 2015

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen


«Det var Hjalmar Johansen, den tredje mann, som gjorde de to andres dåd mulig. Gjennom sin tålmodighet med Fridtjof Nansen under isvandringen og sitt opprør mot Roald Amundsen på Framheim skrev han seg inn i polarhistorien som en av de største.
   
Selv da de sviktet ham, beholdt han lojaliteten til dem begge. Uten Hjalmar Johansen hadde neppe Fridtjof Nansen, og i enda mindre grad Roald Amundsen, kunnet kle seg i polarhistoriens blankeste rustninger.»

Slik avslutter Ragnar Kvam Jr. sin beretning om Hjalmar Johansen (1867-1913) i boken Den tredje mann. En bok jeg har kjøpt etter at jeg leste biografien om Roald Amundsen tidligere denne måneden.


Den tredje mann Beretningen om Hjalmar Johansen ble utgitt 1997. 250 sider Det er ikke til å komme fra at jeg ofte hadde klump i halsen da jeg leste denne boken. 

Vi mennesker reagerer på urettferdighet. Den urettferdighet som Hjalmar Johansen ble påført av Roald Amundsen ville neppe skjedd i dag er det lett å tenke. Men det er bare å se hvor vanskelig det er å være «varsler» i dag. En skal ha en sterk rygg for å fronte urettferdighet. Det hadde ikke Hjalmar Johansen og hans familie. Ikke mot en slik kjendis og landshelt som Roald Amundsen. 

Boken jeg har lest er i tillegg spennende selv om en vet utfallet av de ulike ekspedisjonene Hjalmar Johansen deltok på.

Hjalmar Johansen vokste opp i en trygg familie i Skien. Han var opptatt av og flink i idrett, og var en av stifterne av idrettsforeningen ODD. Han var en god skiløper, men det han utmerket seg spesielt i var turn. I turn drev Hjalmar det så langt at han ble verdensmester i Paris i 1897.

Familien var økonomisk stilt til å kunne sende Hjalmar til Kristiania for å studere etter artium. Den gang han tok artium var det bare to og tre hundre elever annen hver vår som tok artium. Hjalmar hadde ikke toppkarakterer verken på Latinskolen eller ved universitetseksamenen. Det siste hadde også sin årsak i mye festing i hovedstaden. Det var i løpet av denne perioden han fikk smaken på alkohol - alkoholen fløt:

«I bohemenes hovedstad Kristiania står kafeens dører alltid åpne, med portvin som moteriktig drikk. Dit flokkes menn i floss og skalk.»

Veien var kort til brennevinsjappa for Hjalmar og hans studentvenner. Alkohol skulle påvirke livet til Hjalmar Johansen negativt, og var i stor grad medvirkende til at hans liv endte så tragisk.

Faren ville at Hjalmar skulle ta Krigsskolen. Men Hjalmar ville opp og frem «og se på solen med de store.» Han begynte med jusstudier, men etter et år som jusstudent døde faren. Det var ikke økonomi til at Hjalmar kunne studere videre. Han måtte returnere til Skien der han fikk jobb som kontorist, men fikk etterhvert penger av sin svoger for å gå på Krigsskolen. Etter halvgått løp tar pengene slutt og Hjalmar må slutte på studiene. Dette er på den tiden Fridtjof Nansen planlegger og forbereder sin ferd med skipet Fram til Nordpolen. Hjalmar søker om å få bli med på ekspedisjonen:

«I tillegg til at de skulle ha god helse, være flinke på ski, praktisk anlagt og helst ha erfaring fra sjøen, sa Nansen, som var en utpreget intellektuell, også etter slike egenskaper. Han visste at de forestående polarnetter ville bli lange, og at han ville trenge samtalepartnere som snakket hans eget språk.

Han forsøkte å rekruttere akademikere som var villige og dugelige til et liv i isen, men lyktes ikke. Både i Norge og i utlandet lette han etter vitenskapsmenn som ville delta i den oseanografiske forskning han skulle foreta under Frams drift. Men dem han spurte, unnsa seg, enten fordi de ikke trodde på prosjektet, eller fordi de var redde for at deres vitenskapelige karriere ville lide under ekspedisjonens lange fravær. Nansens endelige mannskap fikk derfor mer karakter av å være sammenrasket enn av å være utvalgt.»

Det som gjorde at Hjalmar ble valgt til å delta, var i tillegg til hans skiferdigheter, gode attester og at han var praktisk anlagt:

«Til syvende og sist var det likevel Hjalmars iver som gjorde utslaget. Hans meritter som idrettsmann gjorde inntrykk på Nansen som hadde vært idrettsmann selv, men at han uten å kny meldte seg til fyrbøterjobben, som var den verste jobben om bord, imponerte visst mer. Her var i alle fall gutt med motivasjon i orden.»

Den som ble det store problemet på ferden var Nansen. Selv om han ikke var noen tyrann, var han en mann av sin tid:

«Som mann av sin tid hadde han liten øvelse i demokrati, det norske folkestyret var ennå et krybbebarn. Men i like stor grad skyldtes det hans manglende vilje til å lytte og overbevisningen han næret om egen fortreffelighet.

Han valgte tidens despotiske kontraktspråk, for han kunne aldri vite. Klarte han ikke å holde drivet i ekspedisjonen ved like, kunne de strenge lydighetsbestemmelsene bli gode å ha.»

Allerede etter å ha vært i land i Tromsø og Vardø, der mannskapet slo seg løs for siste gang før ferden til Nordpolen, fikk de smake Nansens humørsyke – han gir dem en skjennepreken på en ufordragelig måte:

«Mennene står lamslått. At Nansen ble sint, får så være. Men det er måten, de synes det smaker av formynderi, de vil ikke bli herset med. Hadde han ingen respekt for det skjebnefellesskap de alle er en del av?»

Med dette mistet Nansen litt av respekten blant de andre i ekspedisjonen. Det snek seg inn en kulde som skulle fortsette. Når de kom i isen fortsatte hans humørsyke, han var sur og tverr og fortsatte å anlegge en overlegen og nedlatende mine. Nansen var tidvis deprimert. Hjalmar derimot hadde i tillegg til god fysikk en psyke som passet inn i isødet:

«Hjalmar fant seg godt til rette i isen. Dagene var like og stilte samme krav. Han slapp å engste seg for fremtiden.»

Etter at Fram hadde fryst fast i isen, gikk Hjalmars oppgaver over fra å være fyrbøter til å bli meteorologisk assistent. Den beste adspredelsen fant han sammen med hundene, og ofte tok han seg en kjøretur med dem på isen. Han knyttet seg til tre andre, og den største fortroligheten fikk han med kapteinen Otto Sverdrup.

«Sverdrup hadde også stor sans for Johansen. Det kom kanskje av at de var like av gemytt. De tidde mer enn de snakket, stille og uten fakter gikk de til dagens dont. De rådde dessuten over en tålmodighet og sindighet som få andre om bord, en ressurs de hentet fra den fornøyelse de begge følte over livet i isen. Om noen hadde is i blodet, måtte det være Sverdrup og Johansen.

Disse fire, Sverdrup, Scott-Hansen, Blessing og Johansen dannet en slags klikk om bord. De møttes på Sverdrups lugar der de spilte halma, whist og domino, av og til med et glass whisky eller cognac til, hentet fra legens «hemmelige» og tilsynelatende uuttømmelige lager. Og mens de kveikte sine piper kunne de begynne å snakke om sitt yndlingstema: Når reisen, med Fram en gang var over, ville de kjøpe seg en Haugesundsjakt, og med den skulle de seile til Spitsbergen eller Karahavet der de skulle gjøre storfangst og tjene mange penger. Og på veien skulle de dra innom Sverdrups hjem i Bindalen, som var hans paradis på jord.»

Slik gikk det dessverre ikke. Planene det ble noe av var Nansens fremstøt med å nå Nordpolen på ski og med hunder. Med seg på turen valgte han Hjalmar. Forberedelsen til turen fikk Nansen til å bli enda mer utålelig. Derfor var alle glad da de endelig dro, og misunnelsen over at Nansen tok med Hjalmar gikk over til at de syntes synd på han; de priste seg lykkelig over at det de slapp å gå sammen med Nansen.

Å lese om forsøket om å nå polpunktet som medførte at de oppholdt seg ute på isen i femten måneder, er alene verdt hele boken. Fiksjon kan ikke måle seg mot det de opplevde.  At de overlevde er et under. Å si at disse to i tillegg til å være dyktige hadde flaks, er vel riktig å si. Men at Hjalmar var den som bidro mest til at dette ikke ble en tragedie, er også riktig. Han oppførte seg eksemplarisk sammenlignet med Nansen som heller ikke på denne delen av ekspedisjonen taklet strabasene psykisk. Men etterhvert innså begge to at de var avhengige av hverandre for å kunne overleve. Tenk det; den snobbete Nansen tillot etterhvert at de kunne gå over fra å bruke De til du. Men etternavn var et must...

Her er Hjalmar etter at de ble funnet av en britisk ekspedisjon på Franz Josef Land:



Etter hjemkomsten giftet Hjalmar seg med sin Hilda, fikk fire barn, og de flyttet til Tromsø der Hjalmar tjenestegjorde i hæren. Men de levde over evne, og han måtte til stadighet be om lån fra Nansen. Etterhvert fikk han problemer med alkohol. Hilda og barna flyttet tilbake til Skien og de ble skilt. Det ble år som kan beskrives som en nedadgående spiral for Hjalmar med unntak av en periode han oppholdt seg på Svalbard. Ekspedisjonen med Roald Amundsen kunne blitt vendepunktet. Men dessverre, slik gikk det ikke.  

For i det første fremstøtet på å nå Sydpolen måtte karene gjøre vendereis. De hadde startet for tidlig og det ble bl a for kaldt for hundene. Hjalmar hadde advart Amundsen, men ble ikke lyttet til. Amundsen snudde uten å ta hensyn til det svakeste ledd. En av karene som hadde størst problemer var Prestrud. Det var Hjalmar som redder Prestrud og ekspedisjonen. Da disse to endelig kom tilbake til Framheim, etter nesten å ha satt livet til, fikk de følgende mottakelse fra Amundsen:

«Amundsen betraktet dem fra sin plass ved enden av bordet; gjengen som skulle ta ham til Sydpolen slik at det unge Norges ære kunne fly over verden. Hva skulle denne muttheten bety? Han visste de var slitne, han var sliten selv, men hvorfor sa denne ellers så snakkesalige skare ingenting? Ante han at de hadde bebreidelser på leppene? For hva? Her hadde j o ikke skjedd noen verdens ting. Et par-tre frosne hæler og noen døde bikkjer, det måtte de da tale?

Han drakk litt kaffe og satte koppen tilbake på skålen med et klirr. Så vendte han seg mot Hjalmar Johansen og spurte:
«Si meg, hva er grunnen til at dere kom så sent hjem i natt?»

Hjalmar så på ham i vantro. Hvorfor de kom så sent hjem i natt? Hva mente han? Sjefen hadde sett Prestruds ødelagte føtter med egne øyne. Han hadde sett de utmagrede, blodige hundene og den tomme sleden, og nå ville han vite hvorfor de var sene? Trodde han at de hadde gått og vaset rundt i enogfemti kuldegrader for sin fornøyelses skyld?

Hjalmar kjente blodet boble, og før han visste ordet av det, begynte han å snakke. Hvordan var det mulig av en sjef å reise fra to mann inne på barrieren når han visste at de hverken hadde mat eller brensel, ikke en gang et telt, og det i et lumskt terreng, der været på et øyeblikk kunne skifte fra stille til storm? Han hadde aldri opplevd maken, og han bad seg unnskyldt, men en slik fremgangsmåte var jo bare til å le av. Sjefen kunne i det minste ha gitt beskjed om hva han aktet å gjøre, slik at mat og utstyr kunne bli fordelt mellom sledene på en bedre måte. Men ikke et ord hadde de hørt, de som kjørte bakerst. Og hvorfor hadde ikke sjefen lyttet til advarslene mot å starte for tidlig? Han måtte vite at det ville gå verst utover hundene i så lave temperaturer, og at de i lengden ikke ville klare a trekke de tunge lassene. Hadde han da ingenting lært av annen depottur? Som sjefen ville huske, foregikk den i mars, altså mens sommeren ennå var på hell i disse trakter, og til deres store overraskelse hadde temperaturen på barrieren sunket til førti kuldegrader og holdt seg der. Men selv førti grader skulle i lengden vise seg for kaldt for bikkjene, som ble dårligere for hver dag. Flere døde, ja, sjefens eget spann gikk i oppløsning, han kunne ikke ha glemt at av de seks hundene han hadde ved starten, overlevde bare Lasse. Som sjefen visste hadde de tenkt seg til 83 grader syd, men kulden tvang dem til å snu på 82. Han måtte spørre seg hva som hadde fått sjefen til å tro på lunere temperaturer for menn og hunder i September, som sammenlignet med mars ikke kunne være en gunstigere måned. Opprinnelig hadde kapteinen tenkt å dra mot polen første november, altså etter at midnattsolen var kommet, og hvorfor holdt han seg ikke til det? Hadde han da ikke øye for annet enn engelskmennene?
Oppbrakt og ute av seg nesten ropte han:
«Dette kaller jeg ikke en ekspedisjon, dette kaller jeg panikk.»

Roald Amundsens øyne trakk seg sammen i et isblikk, frostig som været utenfor. Han bad Johansen betenke om han ikke burde trekke sine uttalelser tilbake. Hjalmar nektet. Han stod for det han hadde sagt.
Ser man det, Nansens disippel ønsket konfrontasjon! Javel! Det var ikke bare hjemkjørselen Johansen fant uansvarlig, mannen utfordret likefrem hans stilling som leder.»

Det var vel nesten den eneste skikkelige konfrontasjon noen noengang foretok mot Amundsen. Ordet drittsekk er ofte i tankene mine når jeg leser om Amundsen. I og med at de fleste på Framheim var enige med Hjalmar ble det et dobbelt svik for Hjalmar at de feiget ut etter at Amundsen tok dem for seg en og en. Samtidig er det kanskje ikke så merkelig. Broren Leon Amundsen var en av mange som fikk en særdeles dårlig behandling til tross for alt han gjorde for Roald. Men heller ikke Leon våget en skikkelig konfrontasjon med Roald.

Hjalmar måtte betale dyrt for han han konfronterte Amundsen med sannheten. 
Han ble regelrett utfrosset, fikk ikke være med til Sydpolen og ble degradert på andre måter. Da de kom til Taggart mønstret han av, ble mer eller mindre tvunget til å skrive under på en avtale om taushet om det som hadde skjedd, og reiste hjem som en taper. Det største sviket og den kriminelle handlingen fra Amundsen var at han fremstilte Hjalmar som en mytterist overfor det offentlig Norge og Nansen.  

Det gikk igjen nedover med Hjalmar og 3. januar 1913 skyter han seg selv i en park i Kristiania.

Historien om Hjalmar Johansen gjør inntrykk å lese om. Hans egenskaper var perfekt som polfarer. Han hadde både flaks og uflaks i livet. Mye av hans nederlag kan han skylde seg selv. Han sviktet sin egen familie pga alkoholen. Dessverre forteller boken at han hadde en tendens til å bortforklare at det negative han havnet i ikke var hans feil. Hjalmar hadde menneskelige begrensninger og dårlige egenskaper. Men det hadde også Nansen og Amundsen.

Amundsens handlinger er det verste å lese om. At han måtte reagere mot Hjalmars utfall er til å forstå. Han måtte markere hvem som ledet ekspedisjonen. Men det er måten det ble gjort på: å nedgradere Hjalmar som var en stor ressurs og manipulere de andre til å vende seg mer eller mindre mot Hjalmar. Han viste dårlig lederegenskaper ved ikke å ta hensyn til at Hjalmars reaksjon var helt naturlig etter det han hadde opplevd. Han og Prestrud var i livsfare.

Jeg tror aldri historien om Hjalmar Johansen kan bli utdatert og uinteressant. I tillegg til å fortelle om en menneskeskjebne, er det et historisk dokument. Om et lite land som var desperat etter å skaffe seg helter. Det klarte de. Nansen og Amundsen var lenge de største. Men jeg tenker at den stillfarne Hjalmar Johansen fortjener den plassen han etterhvert fikk i historien. Inntrykket av han var at han i utgangspunktet var en kjernekar som tok valg i livet som fikk han inn på den smale sti. Dette er en historie som gjorde inntrykk da jeg leste biografien om Amundsen. Nå er den spikret etter å ha lest boken til Ragnar Kvam Jr.  



23. mars 2015

Elizabeth er borte (Elizabeth is missing) av Emma Healey


«Emma Healey (f.1985) har overrasket både forleggere, anmeldere og lesere med at hun faktisk er så god som «alle» skal ha det til. Forlaget hennes i England lagde stor «hype» rundt Emma Healey da hennes første roman skulle gis ut. Den har vist seg å stå til forventingene. Man må ikke tro på det «alle» sier, man må bare lese hennes debut Elizabeth er borte (Elizabeth is missing).»

Mer om den britiske debutanten Emma Healey kan du lese her hos det norske forlaget Cappelen Damm, som jeg har fått lesereksemplaret av romanen Elizabeth er borte fra. Etter å ha lest romanen på 300 sider synes jeg den er så god som «alle» skriver at den er. Jeg er overbevist om at om noen år dukker historien opp i en påskekrim på TV. Romanen ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015.



I dette intervjuet med Aftenposten publisert 7.2.2015 kan du lese forfatterens vei til suksess mv der hun bl a forteller hva som inspirerte henne til nettopp å velge hovedpersonen i romanen – en over 80 år gammel dement dame:

«– Jeg satt i bilen sammen med farmoren min og faren min for noen år siden, da farmor fortalte meg at venninnen hennes var forsvunnet. Farmor hadde nettopp fått diagnosen demens, og hadde båret preg av det lenge. Det viste seg at venninnen ikke var borte, hun hadde bare flyttet til datteren sin i en annen by. Det var slutten på mysteriet. Men jeg tenkte: Hva om venninnen hennes virkelig hadde forsvunnet? Og hva om løsningen på gåten var noe farmoren min ikke klarte å huske?...Jeg ville skrive en bok om demens, men med krimsjangerens struktur. Jeg ønsket å lage en historie som var morsom å lese, sier Emma Healey.»

Mange vil nok mene at romanen Elizabeth er borte ikke er en kriminalroman selv om den er klassifisert som krim. Det er godt mulig det er slik. Jeg leser i Aftenposten at litteraturanmelder På Gerhard Olsen skriver her at «krimimalromanens grunnstruktur er tredelt: drap i entall og flertall, etterforskning og oppklaring.» For meg er det likegyldig om romanen jeg har lest er krim eller ikke – det som er det viktigste er at jeg hadde en god leseopplevelse. 

Jeg leser at i noen anmeldelser mv har hovedpersonen Maud fått diagnosen Alzheimers sykdom som er en av flere typer av demens. Vel, det får stå på deres regning. Det har jeg ikke funnet nevnt noen steder i romanen. Da jeg vokste opp og det var snakk om personer med dårlig hukommelse, ble det sagt at vedkommende «ikke husket fra klokka tolv til middag» - middag var på den tiden tidligere enn i dag – eldre mennesker spiste ofte middag klokka ett – dvs at i løpet av en time hadde vedkommende glemt alt. Og slik er det med Mauds korttidshukommelse.

Maud er enke og bor alene. Hun har en datter som besøker henne jevnlig: Helen. Og i tillegg travle hjemmehjelpere som er innom hver dag. Og en av dem er Carla som er opptatt av å fortelle om alt det skumle eldre mennesker kan bli utsatt for:

«Vet du at en gammel dame ble overfalt og ranet her?» sier Carla og slenger den lange, svarte hestehalen bak over en skulder. «Ja, det var egentlig i Weymouth, da, men det kunne ha vært her. Så du skjønner at man ikke kan være forsiktig nok. De fant henne med halve ansiktet slått inn.» Dette siste sies med dempet stemme, men hørselen min er det ingenting i veien med. Jeg skulle ønske Carla ikke fortalte meg slike ting, for de gjør meg urolig, og følelsen sitter i lenge etter at jeg har glemt selve historien. Jeg grøsser og ser ut gjennom vinduet. Jeg aner ikke i hvilken retning Weymouth ligger...»

Maud er ensom:

«For noen år siden ville jeg ha vært forferdet over meg selv - se på TV midt på dagen! Men hva annet kan jeg gjøre? Av og til leser jeg, men handlingen i romanene gir ingen mening lenger, og jeg husker aldri hvor i boken jeg var. Men jeg kan koke meg et egg. Jeg kan spise et egg. Og jeg kan se på TV. Etter det bare venter jeg: på Carla, på Helen, på Elizabeth. Elizabeth er den eneste venninnen jeg har igjen. De andre er på et hjem eller i en grav. «

Maud handler inn mat og spiser mye - det har kanskje noe med matmangelen hun opplevde under 2. verdenskrig og etterpå:

«Alle disse boksene med hermetisk fersken!» roper Carla fra kjøkkenet. Carla, hjemmehjelperen. Hjemmehjelper kalles de. «Du må slutte å kjøpe mat,» roper hun igjen. Jeg hører at boksene skraper mot benkeplaten. «Du har nok til en hel hær.»
   Nok mat. Man få aldri nok. Mesteparten later uansett til å forsvinne, og selv ikke etter at jeg har kjøpt den, lar den seg finne. Jeg vet ikke hvem som spiser alt sammen. Datteren min sier det samme. «Ikke mer hermetikk, mor,» sier hun når hun går igjennom skapene mine straks anledningen byr seg. Jeg tror hun tar den med og gir den bort til noen. Halvparten forsvinner hjem til henne, og så lurer hun på hvorfor jeg er nødt til å handle inn mer. Livet mitt byr jo ikke akkurat på så mange godsaker lenger nå.»

Maud er bekymret for at Elizabeth ikke får nok mat:

«Jeg har en følelse av at det var noe jeg måtte huske angående Elizabeth. Kanskje hun ville ha meg til å skaffe henne noe. Et kokt egg, eller noe sjokolade. Den sønnen hennes gir henne bare sulterasjoner. Han vil ikke engang bruke penger på nye barberblader til seg selv. Elizabeth sier at huden hans er ru og sår etter barberingen, og hun er redd han skal skjære halsen over på seg. Av og til skulle jeg ønske han gjorde det. Den gnieren. Hvis ikke jeg stakk innom med litt ekstra til henne, ville hun bli helt utmagret. Jeg har en lapp her hvor det står at jeg ikke skal gå ut, men jeg skjønner ikke hvorfor. Det kan ikke skade med en rask tur til butikken.
   Jeg skriver en liste for jeg tar på meg kåpen, finner hatten og nøklene, kontrollerer at jeg har nøklene i den riktige lommen, og gjør det igjen ved ytterdøren.»

Huskelapper og lister er Mauds hjelp for å huske:

«Jeg finner ingen kjeks, men det ligger en lapp i en av innerlommene: Ingen flere ferskenbokser. Jeg sier det ikke til Helen. I stedet legger jeg den under lappen med dagens dato. Hjemmehjelperen gir meg en slik hver dag. Det er derfor jeg vet det er torsdag. Vanligvis besøker jeg min venninne Elizabeth på torsdag, men vi har visst ikke avtalt noe denne uken. Hun har ikke ringt. Jeg ville ha skrevet det ned hvis hun hadde gjort det. Jeg ville ha notert hva hun sa, eller noe av det. Jeg ville ha skrevet ned når jeg skulle gå og besøke henne. Jeg skriver ned alt.
   Det ligger papirbiter over hele huset, i bunker eller festet på diverse flater. Skriblede handlelister og oppskrifter, telefonnumre og avtaler, notater om ting som allerede har skjedd. Papirhukommelsen min. Det er meningen den skal hindre at jeg glemmer ting. Men datteren min sier at jeg mister lappene. Det har jeg også skrevet ned. Likevel, hvis Elizabeth hadde ringt, ville jeg ha hatt en lapp. Jeg kan ikke ha mistet alle sammen. Jeg skriver ned ting, igjen og igjen. Ikke alle kan ha falt ned fra bordet og kjøkkenbenken og speilet. Og så har jeg en lapp som er stukket opp i ermet: Ikke hørt fra Elizabeth. Det står en gammel dato på den ene siden. Jeg har en forferdelig følelse av at det har skjedd henne noe. Hva som heist kan ha hendt. Det var noe i nyhetene i går, tror jeg. Om en gammel dame. Noe ubehagelig. Og nå er Elizabeth forsvunnet. Tenk om hun er overfalt og ligger død?..».

Om Maud har problemer med korttidshukommelsen, husker hun krystallklart fra da hun var tenåring under etterkrigstiden og søsteren Sukey forsvant. Sukey hadde giftet seg med Frank som drev en delvis lyssky virksomhet og måtte stikke av en periode. Forsvant Sukey også av den grunn. Eller har Frank drept henne. Hva med leieboeren dengang, Douglas – hadde han noe med Sukeys forsvinning å gjøre. Eller det gale kvinnemennesket som drev rundt og skremte Maud. Er det noen forbindelse mellom Elizabeths forsvinning og det som skjedde dengang...

I denne romanen finner man ingen vold annet enn når Maud blir sinna fordi hun opplever å bli misforstått. Ingen shabby politietterforskere, ekle sjefer, blod eller oppdelte lik inne i svarte plastsekker. Men spenning er der. God spenning.


To mysterier som er flettet sammen og fortalt på en enkel og naturlig måte. I tillegg er det enkelt å leve seg inn i hvordan Maud opplever tilværelsen og Helens forsøk på å gjøre det beste ut av situasjonen. Uten at det noengang blir sentimentalt. Det er i tillegg humor i romanen uten at jeg noen ganger føler at det er å gjøre narr av Maud. 

En annen ting som er positivt; jeg tror det er liten sjans for at vi får en oppfølger med Maud i hovedrollen. Jeg liker ikke serie-krim. Men jeg håper selvsagt at Emma Healey gir ut flere bøker, og krysser fingrene for at hun treffer like godt ved en senere anledning. 

22. mars 2015

Finnmark : Ultima Thule - den ytterste utpost


Bildet over legger jeg til med tillatelse fra Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook der jeg fant bildet som hun har kalt «A moment by the sea ..».

Jeg satt og så på bildet og tenkte på om jeg kunne finne en tekst  til dette bildet fra hjemstedet mitt – den ytterste utpost (Ultima Thule). Og det gjorde jeg.

I boken Til Øystein Rottem «Hurtigruta – en litterær reise», som jeg har vist til i flere innlegg, fant jeg teksten nedenfor under kapitlet som tar for seg strekningen Hammerfest – Berlevåg «De ytterste skjær»:

«Kysten er en grense, skjærgården et grenseområde, et av
de viktigste overhodet.
   Her møtes sjø og land, det faste og det flytende. I det
øyeblikk du passerer denne grense, beveger du deg fra
et element til et annet. På sjøen gjelder andre lover, her
hersker andre regler. Jo lenger vekk du beveger deg fra
stranden, jo fjernere står du fra fastlandets jurisdiksjon.
Kommer du langt nok ut, befinner du deg i et juridisk
ingenmannsland. De store hav er de eneste områder på
jorden som ingen stat har gjort krav på - før oljen snudde
opp ned på dette også.
  Ut av dette springer fascinasjonen for de ytterste skjær.
Så nakne og ugjestmilde de enn kan være, så representerer
de den siste rest av fast substans for det flytende
element overtar og sletter alle spor. På havet gjelder det
gamle filosofiske ‘bon mot’ til fulle. ‘Panta rei’. Alt flyter!
   Skjæret er den siste utpost. Sett fra land kan det virke
skremmende, og sjøfolk frykter det. Det har forårsaket
mangt et forlis. Men det har også reddet noen. Til skjæret
har den forliste kunnet klamre seg i et desperat håp om
å bli funnet. Sett fra sjøen er det ytterste skjær dessuten
det første tegn på fastland. Snart er det håp om fast
grunn under føttene.
   Det er forestillingen om den siste utpost som har trukket
så mange reisende til Finnmark. Fra kysten her stirrer
vi ikke bare ut i intet, vi vet at man befinner seg ved den
europeiske sivilisasjonens grense, den nordligste sone.
Slik var det i alle fall før man tok til å utforske nordområdene,
og før det bosatte seg folk på Svalbard.
   Atlanteren kan virke skremmende, men den er for
intet å regne mot Nordishavet. Vi befinner oss i Ultima

Thule.»

21. mars 2015

Beckomberga. Ode til min familie av Sara Stridsberg - en vond historie i en vakker form


Før jeg takket ja til et lesereksemplar fra forlaget Aschehoug av Sara Stridsbergs roman Beckomberga. Ode til min familie, hadde jeg lest en del om romanen, men også intervju med forfatteren.

I et av intervjuene  her på NRK.no  forteller Sara Stridsberg at handlingen i romanen er hentet fra da hennes far var psykiatrisk pasient på et mentalsykehus. Faren er blitt hovedpersonen Jimmie (Jim) Darling og romanen er for det meste fortalt fra datteren Jackies ståsted. Sara Stridsberg forteller at handlingen er blitt en familiehistorie som ligger tett opp til eget liv. På spørsmål om hvor mye i romanen som er hennes virkelighet, svarer forfatteren:

«– En liten del av det er selvbiografisk. Når jeg skriver en roman, er det uunngåelig at den begynner å leve litt selv, slik blir det også mye fiksjon. Likevel er det en følelsmessig sannhet i boken. Hjertet i boken er sant.»

Beckomberga. Ode til min familie ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015, og har fått gode anmeldelser.  En god roman er det blitt med en fin komposisjon synes jeg, men ingen solskinnshistorie. Den engasjerer. Ikke minst ble jeg engasjert i Jackies situasjon. Sara Stridsberg har klart å skape god litteratur av en vond historie. 

Her er link til forlaget Aschehougs omtale av romanen og sitat fra flere anmeldelser.  Den er, til tross for tema, en vakker roman og jeg synes denne delen av forlagets beskrivelse oppsummerer den på en god måte:

«Romanen "Beckomberga - ode til min familie" er Sara Stridsbergs mest personlige bok. Det er en historie om drømmen om å holde noen tilbake i lyset som egentlig aldri har ønsket å være der, om redselen og lengselen etter å falle. «

Jeg tror aldri at en slik historie kan skrives slik uten at noe i den er selvopplevd. Sara Stridsberg sier det selv: det er et hjerte i boken. En forsoning som tittelen gir inntrykk av. En av anmelderne som er sitert på bokomslaget, Sindre Andersen (Klassekampen) har skrevet:

«Becomberga er en roman som biter seg fast langsomt, uten man begriper helt hvordan, eller hvorfor. Å lese den er som å se dagslyset i lys av et annet, som å gå på kino midt på dagen.»

Jim blir innlagt på Beckomberga mentalsykehus. Han er alkoholiker og nedkjørt, og har ikke bodd sammen med Lone og deres datter Jackie på mange år. Under den perioden Jim er innlagt blir Jackie som fjortenåring fast inventar på sykehuset. Historien til denne familien får vi vite litt etter litt. Bl a at Jim har et stort mørke i seg pga vonde minner fra egen barndom.

Det som er mest rørende å lese om, er Jackies forsøk på å holde familien sammen. Hennes fortelling fra fortid og nåtid. Til tross for de ærlige tilbakemeldingene fra faren har hun et håp:

 «Kommer du til å bli frisk igjen?
Jeg vet ikke, Jackie.
Vil du ikke bli frisk?
Jeg vet ikke hva jeg vil lenger, jeg vet ikke lenger hva
det betyr, å være frisk. Og jeg kjenner meg hjemme her,
mer hjemme enn jeg noen gang har gjort noe annet sted.
Menneskene er annerledes her, de har ingenting og jeg har
lært meg dette, at det spiller jo ingen rolle hva man har og
hvor man bor. Alle er jo uansett like, det fins ikke noen
måte å beskytte seg på.
Beskytte seg mot hva?
Jeg vet ikke. Mot ensomheten ... mot stupet inni seg.
Så du kommer ikke tilbake?
Jeg vet ikke ennå Jackie. Ikke vent på meg. «

Det er en brutal beskjed å få for Jackie som legger hele seg i å ta vare på faren på sin måte. Det at han lengter etter Lones kjærlighet og overser den kjærligheten som datteren viser overfor han, virker brutalt egoistisk på meg. Datteren gir han ingen grunn til å leve. 

Hva med moren Lone, som lar Jackie oppholde seg så mye på sykehuset:

«Jeg drar nå, mamma, roper jeg inn i den ødslige leiligheten.
Jeg står i yttergangen med skoene på og reveboaen
viklet rundt halsen og stirrer inn i speilbildet mitt. I speilet
ser jeg eldre ut enn jeg er, øynene er blitt mørkere og
ansiktet mitt er smalere, munnen ser ut som om den tilhører
en annen jente. Lone kommer ut og kysser meg på
kinnet og retter på hatten min. Hun er aldri sentimental,
før jeg har rukket å komme meg ut gjennom døren, har
hun gått tilbake til bøkene sine og da jeg kommer tilbake,
sitter hun fortsatt ved kjøkkenbordet i samme stilling og
leser.»

Det er enkelt å tenke på moren som ansvarsløs og likegyldig. At Jackie er offer for omsorgssvikt. At datteren indirekte gis et ansvar hun ikke skal ha for seg selv, men også for faren. Særlig når moren etterlater datteren alene hjemme imens hun selv, som er fotograf, reiser til utlandet. Etterhvert får et innblikk i hva som resulterte i at faren måtte flytte fra dem. I boken følger vi også Jackie etter at hun er blitt voksen og her er en samtale hun har med moren:

«Du likte ikke å besøke ham? sier jeg senere.
Nei, jeg gjorde ikke det.
Du reiste bort til Svartehavet.
Ja.
Og jeg begynte å dra hit alene.
Ja, jeg hatet lukten av sykdom her, denne hvite grynete
institusjonslukten, jeg ble kvalm med det samme jeg
kom inn i sykehusparken.
Det ble jeg også, men jeg vente meg til det.»
Du har aldri vært redd for noe, Jackie.
Jo, jeg var like redd som du, men jeg gjorde det likevel.
Hånden hviler på kameraet.
Hvorfor gjorde du det da?
Jeg ville ikke at han skulle være ensom.
Øynene er mørke når hun ser på meg.
Jeg var også ensom, Jackie.

Romanen er, slik jeg ser det, også en historie om barns lojalitet til foreldrene. Og voksne som ikke ønsker eller klarer å sette seg inn i barnets ståsted. Isolert sett ligger det en enorm egoisme i slike handlinger. Det er brutalt å lese om en far som ikke ser datteren sin. Det er da lett å tenke at dette sviket vil påvirke Jackie – skape et mørke i henne som moren til Jim hadde i seg og farens har i seg. Og, om dette mørket ligger latent i Jackie.

I romanen møter vi også andre skjebner som oppholder seg på Beckomberga. En av dem er Olof. Som har bodd på sykehuset i store deler av sitt liv og må flytte ut når sykehuset nedlegges. Beckomberga er blitt et hjem som det er skremmende å forlate. Isolasjonen fra samfunnet har vært hans trygghet, men også gjort han ensom:

«Et usynlig gitter oppspent mellom ham og verden, med stumme ansikter har man snudd seg bort fra ham, det har gjort ham redd for mennesker, og han har holdt seg stadig mer unna og for seg selv. Det er ingen i verden som kommer til å savne ham, den formløse gråheten hans, han har ingenting spesielt som binder ham til noen spesiell, han har aldri vært naken med noen, aldri berørt noen, det er som om han har beveget seg under et hettemørke, ingen han skylder noe, ingen bånd til mennesker, bare dette gitteret, de usynlige lenkene som holder ham igjen og gjør ham ensom.»

Beckomberga. Ode til min familie er den første boken jeg har lest skrevet av Sara Stridsberg. Romanen er på 340 sider med korte kapitler og mye luft. Den har derfor et reelt langt mindre sideantall. Dette gir pusterom som er nødvendig for meg ihvertfall når jeg leser bøker med dette tema. Den er lettlest og det ligger en spenning i historien.

Om forfatteren:

«Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med "Happy Sally", som er utgitt på norsk i 2014. Hun har også skrevet drama, blant annet "Medealand", og oversatt SCUM-manifestet, forfattet av den amerikanske feministen Valeria Solanas. Solanas er også hovedpersonen i Stridsbergs andre roman, "Drømmefakultetet" (på norsk i 2008). Med denne romanen fikk hun sitt store gjennombrudd og ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris 2007. Nabokovs roman "Lolita" er inspirasjonskilden til "Darling River". «


Foto: Helén Karlsson