22. apr. 2020

Dikt: Egil Skallagrimsson – av Kolbein Falkeid - etter koronaens tid skal jeg reise til Island og besøke Egil Skallagrimssons gård og kirke



«Vår tids eikeskoger er forholdsvis småvokste, det er stubbeskudd etter tidligere tiders tømmerskoger. Iblant risikerer du likevel å støte på en virkelig olding, eika kan nemlig bli opptil 1000 år. Det sies at den bruker 500 år på å vokse og 500 år på å dø. Gamle, hule eiketrær er levested for mange sjeldne arter og er svært viktige for det biologiske mangfoldet. For slike trær er det utarbeida en egen handlingsplan, slik at de kan bli tatt vare på.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen

Bildet over er fra området der jeg bor her på Larkollen, og der det heldigvis mange store eiketrær. Om de er 1000 år, det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at for over 1000 år siden leve det en mann med navnet Egil Skallagrimsson, født på Island rundt 910 og døde rundt 990 sier kildene. I en artikkel jeg fant skrevet etter en studietur til Island, står det om Egil Skallagrimsson:

«Egil Skallagrimsson (ca 910- ca 990), islandsk høvding og skald, fødd på Borg i Island, ætta frå Firdafylket både på fars- og morssida. Egil stamma m.a. frå Berle-Kåre, ein mektig hovding frå Berle i Bremanger. Dei mest kjende kvada hans er Hovuðlausn og Sonatorrek (Sonetapet). Hovuðlausn er eit barskt hyllingsdikt (dråpa) skrive til Eirik Blodøks i håp om at kongen ville la skalden få behalda hovudet sitt. Det fekk han. Dette er det eldste skaldekvadet med enderim. Sonetapet er eit kjenslevart kvad skrive i stor sorg over dei døde medlemmene i ætta, spesielt den fjortenårige sonen Bodvar som drukna på veg heim frå ein marknad.»

Årsaken til at jeg har begynt å lese om Egil Skallagrimsson, var et radioprogram jeg tilfeldig kom over fra 2008 her på NRK: I Egil Skallagrimssons fotspor  som presenteres slik:

«Kvadet ”Hovudlausn” er et vindu inn i en hedensk tankegang og sjeleliv, en verden så fremmed for oss at selv ikke Snorre kunne ha skrevet det, sier sogneprest Geir Waage i Reykholt kirke. Waage deklamerer og tolker flere strofer på islandsk fra Egil Skallagrimssons berømte dikt til Eirik Blodøks i York. – Dette er sagalitteraturens mest formfullendte dikt. Jeg kan nesten forstå at Egil ble benådet fra sin dødsdom som takk for diktet, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. På gården Borg møter vi en annen av Islands berømte prester, sogneprest Torbjørn Arnason. Han gir sin tolkning av det andre store diktet i Egils saga, ”Sonatorrek”, som Egil ifølge sagaen skrev mens han hadde bestemt seg for å dø, innelåst i sovekammeret sitt på Borg. – I de første linjene er han så preget av sønnetapet og trangen til å dø at han nesten ikke kan bevege tungen, men han dikter seg likevel tilbake til livet og avslutter med at ”Hel får ennå vente”. – Det hender jeg bruker dette diktet i mine prekner, sier Arnasson, som også forteller om kvelden for mange år siden da forfatteren Jorge Louis Borges banket på døra. – Borges var blind og gammel, men ville gå rundt her og føle stedet der Egil hadde diktet, sier Arnasson. Professor Jon Gunnar Jørgensen forteller om både ytre og indre dramatikk i Egils saga. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og var side uten sidestykke.»

Arnason sier at det er et sterkt budskap i kvadet. Egil Skallagrimsson mister sine sønner og taper lysten til å leve og vil dø. Men så dikter han. Hans datter kommer, og hun narrer han og overbeviser han at det er bedre å dikte enn å dø. Det er et sterkt budskap i kvadet. Når du er i krise og mørket er rundt om deg, så kan det å skape noe til nytte for andre være en vei ut av mørket og inn i lyset igjen, sier han i intervjuet.

Må vel si at jeg kjenner på krisa og mørket for tida. Selv om sola skinner dagen lang, er det som å leve i en berg- og dalbane. Da er det godt å få inn nye tanker. Som historien om Egil Skallagrimsson. Tenker på at det en gang skal bli mulig å reise til Island og gården Borg. 

Jeg leser mye for tida. Det blir bare ikke ferdigleste bøker av det. I og med at jeg har kjøpt mange bøker i det siste, fikk senest to bøker i postkassa i morges, venter jeg med å kjøpe disse:




Jeg har derfor begynt å lese boken Egils saga fra 1970 på Nasjonalbiblioteket.no. Fra forordet:

«Egils saga er en av de største og eldste islandske ættesagaer. Den må være skrevet en gang i begynnelsen av 1200-tallet, altså mer enn to hundre år efter sagaheltens død (ca år 990).
Forfatteren har hatt en rik muntlig tradisjon å øse av, en tradisjon som for en stor del sikkert har sitt grunnlag i Egils egne beretninger om stort og smått som hadde hendt ham i hans lange, stormfylte liv. Forfatterens solideste kildemateriale har imidlertid vært Egils mangeartede diktning, der dette besynderlige vikingmennesket åpenbarer seg for oss både i sin menneskelige begrensning og i sin geniale storhet gjennom en lidenskapsmettet ordkunst som ikke har sin like innen gammelnordisk poesi.

Men selv om forfatteren nok må sies å ha utnyttet godt også dette kildemateriale i selve sagaberetningen, lar det seg ikke nekte at den side av Egils personlighet som hans diktning åpenbarer for oss, er kommet i skyggen i forfatterens karaktertegning av sagahelten. Det er hardhausen og det ærekjære og ættestolte, hensynsløst selvhevdende menneske sagafortelleren først og fremst har samlet interessen for. Og det er unektelig en imponerende personlighet han har maktet å tegne. Stygg og sterk som et troll går Egil sin livsvei til ende, stolt og ukuelig, og hard i kropp og sjel, primitiv og veldig i sine handlinger som i sine følelser og tanker. Det finnes ingen brist i dette viking-gemyttet. Selvhevdelsens tunge verv – all sagakunsts grunntema – fullfører han på egne og ættens vegne hensynløst overalt og overfor enhver uten tanke på de farer som følger og uten å merke noen pinlig murring i sinnet etterpå; «samvittighet» er her et likeså ukjent begrep som «angst» og lignende svakheter.

Leser man imidlertid Egils saga oppmerksomt, og gir man seg tid til å tenke litt over de mange betroelser Egils diktning i virkeligheten byr på, vil man bli vár at nok ikke alt artet seg så enkelt og primitivt selvfølgelig bak Egils knudrete pannebrask heller. Han har hatt sine skremmende tanketroll å kjempe med, og han har hatt sitt sinn å være på så voldsomt i sine reaksjoner men samtidig så samstemt og sårbart at han har følt dikterevnen – sin «lytefrie idrett» som han kaller den – likefremt som et sjelelig nødanker. For Egil ble således skaldskapet et dypt personlighetsanliggende, en intens subjektiv selvbekjennelse. Sterkest og klarest kommer hans sammensatte personlighet til uttrykk i Sonatorek («Sønnetapet»), minnediktet over hans kjæreste sønner Gunnar og Bodvar. «

Et utdrag fra Sonetapet:

Tungt det er
tunga å røra;
eg orkar mest ikkje
anden å draga.
Det er ikkje von
eg vinn å kveda,
frå djupet i hugen
henta opp kvedskap.


D´er vandt å føra
fram or brystet
skaldskap gild,
som gudar henta
årle i tida
frå Jotunheim.
Sorg og trege
tyngjer på sinnet.


Aldri så snart
emna eg på det,
og skaldskap livna
lastelaus,
da høyrer eg havet
ved haugen marma,
der frendane mine
eg førte til grava.



Jeg har skrevet flere innlegg om diktene til Kolbein Falkeid, blant annet dette:

Da jeg leste diktsamlingen, var Egil Skallagrimson bare et navn. Nå begynner han å ta form som noe mer enn et navn. Og da er det interessant å finne dette diktet som jeg ikke la merke til sist:  

Egil Skallagrimsson av Kolbein Falkeid

Du sa ikke et ord, tung og svart

gikk du inn i det trange sengekottet
og boltet døra etter deg.

Jeg ser deg for meg der inne:
Mørkets sanger og smed.
Glødende år hadde du støtt halt ut av essa,
hamret til spyd og kjørt fresende i snøen.

Våpnene tok du ikke med deg nå, bare viljen.
I kottet strakk den til
når du og Døden skulle dra i viking sammen.

Klok var din datter Torgerd som narret deg ut.
Med «Sønnetapet», diktet om den drukne Bodvar,
tok du selv tak i gitteret foran hjertet ditt
og brakk det vekk.

Men var du ikke en hvitskjegget olding etterpå?
Ikke en kjeft gikk av veien for deg på tunet mer.
Bare spurv og glede.






11. apr. 2020

Dikt: Ingenting – av Hans Børli fra diktsamlingen Som rop ved elver (1969)


Ingenting har jeg å si deg, bror
om hva du skal eller ikke skal.
Løfter jeg pekefingeren, er det
bare for pille meg i nesen. 

Men kom å følg meg
ut under kveldens milde himmel, 
så skal jeg vise deg hvordan
bladene på sølv-vieren mørkner
når duggen faller,
vise deg
ei stjerne av blod: et froskelik
valset inn i veibanen
under hjulene på 20 tonns trailere;
tarmene sirlig arrangert i
lauv-tynn kalligrafi på oljegrusen:

et tegn fra et mørkt alfabet
vi alle får lære oss å leve etter.


9. apr. 2020

Oliver Bullough: Pengeland - Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet (Moneyland- Why Thieves & Crooks Now rule The World & How to Take it Back




«Jeg kaller denne nye verdenen for Pengeland - maltesiske pass, engelsk injurielovgivning, amerikansk hemmelighold, skallselskaper fra Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein. Til sammen skaper dette et virtuelt rom som er mye større enn summen av de enkelte delene. Lovene i Pengeland er de lovene hvor som helst i verden som passer best for dem som er rike nok til å ha råd til dem når de trengs. Hvis et land endrer lovene slik at det skaper begrensninger for pengelendinger på en eller annen måte, flytter de på seg selv eller verdiene sine slik at de må følge en annen lov som er mer storsinnet. Hvis et land vedtar en storsinnet lov som gir nye muligheter til berikelse, blir verdier flyttet på samme måte. Det er som om de aller rikeste menneskene i land som Kina, Nigeria, Ukraina og Russland har gravd seg inn i dette nye landet som ligger under alle nasjonalstatene, der grensene er borte. De flytter pengene sine, barna sine, verdiene sine og seg selv akkurat dit de måtte ønske, og velger og vraker hvilke lands lover de vil følge. Resultatet er at strenge regler og restriksjoner ikke gjelder dem, men fortsatt legger bånd på resten av oss.»

Sitatet over er fra boken til Oliver Bullough Pengeland, Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. En veldig god bok, som også har en verdi for fagfeltet jeg jobber med. Samtidig er det et skremmende tema. Opprydding kan bare skje ved internasjonalt samarbeid. Men at Pengeland forsvinner helt, det har jeg ikke noe tro på. Det vil man forstå ved å lese denne boken.




Oliver Bullough (født i 1977) er historiker og journalist fra England. Ifølge bokomslaget har han arbeidet syv år i Russland, blant annet for Reuters med spesialfelt Kaukasus. Jeg kan godt tenke meg å lese flere bøker han har skrevet. Om bokens oppbygging skriver ham i første kapittel Alladins hule:

«Jeg har bygd opp denne boka både kronologisk og tematisk, og har valgt ut illustrerende eksempler fra så store deler av verden jeg har klart for å vise hvor utbredt Pengeland er. Først begynner jeg med å beskrive hvordan Pengeland fungerer, hvordan det skjuler rikdom, og hvordan små jurisdiksjoner har lært seg å leve av å tilpasse lovene sine for å tilrettelegge for dette. Deretter beskriver det hva det betyr når de mektige utnytter Pengeland til å stjele. Jeg begynner med historien om ett ukrainsk sykehus, og viser deretter hvordan det sykehuset er representativt for store deler av verden.

Deretter beskriver jeg hvordan Pengeland forsvarer både sine borgere og deres rikdom: at det selger dem pass, at det verner om deres omdømme mot journalister, at det forhindrer at den stjålne rikdommen blir sporet opp av de egentlige eierne. Pengeland kan la deg deg slippe unna med mord, og det har skjedd. Jeg beskriver hvordan borgerne i Pengeland liker å bruke pengene de skjuler i det - klærne, eiendommene, kunsten og alt det andre - og hva de stadig mer hårreisende forbruksvanene deres gjør med resten av verden. Virkningen av dette forbruket er så ekstremt at et eget studiefelt nå er viet til det - såkalt plutonomi.

Til slutt beskriver jeg hvordan stater har forsøkt å slå tilbake, og fokuserer på hvordan USA tok opp kampen mot banker i Sveits, og deretter hvordan smarte advokater og bankfolkbrukte den muligheten til å gjøre Pengeland sterkere og tryggere enn noen gang. Dette virker kanskje ikke så lovende, men hvis første skritt mot å løse et problem er å erkjenne at det foreligger, da er vi kanskje i gang nå.»

Som forfatteren skriver, Pengeland-systemet kan sammenfattes som «stjele-skjule-bruke». Rike utlendinger får hjelp av en hel næring med PR-byråer, advokatbyråer og konsulentfirmaer. Det er ulike anslag hvor mange penger som forsvinner inn i tunellen til Pengeland, fra 2,6 billioner dollar til 1,1 billioner dollar. Pengene blåser opp verdiene på f eks fast eiendom, kunst, god vin, luksusbåter og klær. Når det gjelder eiendommer, er det luksuseiendommer i London og New York disse skitne pengene hovedsakelig plasseres i. I kapitlet 19 Kamp mot Pengeland skriver Oliver Bullough:

«Enn så lenge har altfor mange samfunnsborgere trodd på påstandene til Donald Trump, eller Nigel Farage i Storbritannia, som hevder at hvis vi bare strammer inne grensene mot innvandrere, kan vi gjøre landene våre mektige igjen. Den egentlige trusselen mot den liberale samfunnsorden er ikke de fattige innvandrerne, men penger det ikke er mulig å gjøre rede for. Banditter med base i det internasjonale systemet plyndrer verden, og denne plyndringen undergraver demokratiet, fører til økt ulikhet og suger stadig større rikdom inn i Pengeland, der vi ikke kan følge etter.»


«Bli med på en reise inn i Pengeland – et sted der de rike skjuler sin
formue for å slippe skatt og de mektige utnytter systemet til å stjele. Det er et land hvor gigantiske summer flyttes rundt, utenfor all kontroll. De superrike lever globalt og pengene strømmer over grensene, der eventuelle kontrollinstanser ikke kan følge etter.

Gjennom alle historiene i boken fletter forfatter Oliver Bullough inn en rød tråd: Når finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking, er noe fundamentalt galt med hvordan økonomien fungerer. Skatteparadiser, maltesiske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein − når de superrike på denne måten kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, undergraves demokratiet.

Pengeland er en rystende fortelling fra 2000-tallet om rikdom, makt og hemmelighold.»

8. apr. 2020

Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline



Foto: Ernst Furuhatt



I artikkelen Tid for tusletur i A Magasinet  8. april  intervjues forfatteren Sigmund Løvåsen. Intervjueren sier at det å være nær naturen kan oppleves beroligende i en tid som føles skremmende, og spør Løvåsen om det kan være et substitutt å lese der som man må holde seg inne. Løvåsen svarer:

«Gjennom litteraturen kan man vandre i Canadas villmark, blir kjent med syrisk kultur, delta i lofotfisket og ta del i en portugisisk kjærlighetshistorie. Vi kan utvide horisonten å møte verden på en ny måte den dagen vi igjen kan bevege oss fritt.»

Jeg har pakket ned jobb pc-en som jeg hengt ved siden 13. mars. Fordi jeg har relativ kort vei til jobb har jeg valgt bort hjemmekontor frem til krisa kom. Å ta med jobben hjem passer ikke for meg. Det har denne tida vi er inne i nå bekreftet. Men å jobbe hjemmefra er ikke selvvalgt. Jeg klager ikke – det kunne vært mye verre.

Nå er det påske og forhåpentligvis kan jeg konsentrere meg om uleste bøker. Jeg har lest ferdig en bok, mer om den i et innlegg senere, og er begynt på boka til Bjørn Tore Pedersen som jeg kjøpte før krisa var et faktum: Jekta Eventyrets farkost. Det må være lov til å tenke fremover i en tid der en må leve fra dag til dag. Ha tanker om hva en kan gjøre når samfunnet åpner opp mere. For det må være et når, ikke et dersom.

I innledningen til boken Jekta Eventyrets farkost Bjørn Tore skriver Pedersen:

«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over «Anna Karoline», bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Det handler ikke bare om «Anna Karoline», men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»

Jeg håper at den krisa vi er inne i kan åpne øynene for alle de fine opplevelsene vi kan ha i vårt eget land, ikke bare søke det eksotiske. Jeg har satt opp Jektafartsmuseet i Bodø som et reisemål. Særlig etter å ha hørt dette radioprogrammet Jektefartens historie. Museet som er bygd rundt den eneste jekta som er bevart: Anna Karoline. Jektefarten som la grunnlaget for Norge. Så ja, litteratur kan utvide horisonten. Bjørn Tore Pedersen har gjort det før i boken jeg skrev om i innlegget:

Jeg tror han kan utvide min horisont ytterligere med boken Jekta Eventyrets farkost.




3. apr. 2020

Bøker lest og skrevet om i januar, februar og mars 2020, i koronaens tid




Den 10.mars skrev jeg siste innlegg om en bok jeg hadde lest. Etter det har lesingen av bøker kommet nederst på prioriteringslista. 

Jeg har hatt hjemmekontor fra fredag 13. mars. En av de heldige som fortsatt har en jobb, og som har kunnet konsentrere meg om noe annet enn de dystre nyhetene som flommer inn over oss. 

For en uka siden kom datteren min hjem med dette flyet fra Ungarn: 180 norske koronafaste studenter kommer hjem i chartret fly. Å blande det som skjer med krig liker jeg ikke. Jeg har familie som vet hva det vil si å miste alt ved nedbrenningen av Finnmark under 2. verdenskrig.  Men jeg levde ikke da, jeg lever nå. Lettelsen jeg kjente da hun meldte at flyet tok av i Budapest var stor. Så ja, jeg kjenner meg heldig i en tid da de fleste av oss lever fra dag til dag.

Da sitter vi her. Vi «oldisene» med hjemmekontor. Hun i karantene med sine forelesninger via nett. Som amerikanerne sier: Do your part, stay apart. " 

En roman jeg leste i 2016 og skrev om i innlegget: Emily St. John Mantel: Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) har jeg tenkt på den siste tiden. Om handlingen skriver jeg blant annet dette:

«Men slik går det ikke. For på vei til brorens leilighet får Jeevan en telefon fra en venn, legen Hua som jobber på Toronto General. Hua kan fortelle at influensaviruset Georgia er kommet til Canada med et fly fra Moskva. 99% av jordens befolkning skal etterhvert dø av viruset. Det tar bare 48 timer fra en blir smittet til en dør. Jeevan er en av de får som overlever. Først og fremst på grunn av denne advarselen fra Hua. Samfunnet bryter sammen, og denne dagen starter en ny tidsregning»

 Og så skriver jeg til slutt i innlegget:

«Romanen har fått gode kritikker. Jeg er mindre begeistret for den enn kritikerne. Klarer ikke å ta frem de store superlativene om min leseopplevelse. Det har mest med å gjøre at den er i en sjanger som i utgangspunktet ikke fenger meg. Jeg klarer ikke å la være å overse det som jeg synes virker urealistisk. Tror at viljen til helt å leve seg inn i historien er en fordel. Den manglet hos meg til tider under lesingen.»

Urealistisk;så lite vet vi om fremtiden selv om jeg ikke tenker at det vi opplever nå er like dystert som det jeg leste i romanen.

Her er bøkene jeg leste i første kvartal 2020 og link til innleggene




Mars 2020



Februar 2020






  
Januar 2020