Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Jeg har lest en del faktabøker om ulike tema. Men det er sjelden jeg leser en faktabok sammenhengende og ikke føler behov for å hoppe over en side eller to. Det gjorde jeg aldri med boken Lofotfisket skrevet av Bjørn Tore Pedersen. For meg var boken rett og slett en «pageturner».

Link til det NRK skrev om boken da den ble utgitt

Lofotfisket ble utgitt av Pax Forlag i 2013, er på 181 sider, lettlest, med en god struktur (innholdet er fordelt i 41 kapitler) og hvert tema er illustrert med mange flotte bilder. Forfatteren kunne sikkert å gitt ut en murstein om dette tema. Men har klokelig valgt å begrense seg. 

Om du tenker at dette ikke er et tema som du vil like å lese om, er dette en flott bok å gi bort som gave. En bok som gir et innblikk i en del av norsk historie og kultur som har hatt, og fortsatt har, stor betydning for Norge.

Journalist og forfatter Bjørn Tore Pedersen har selv vokst opp i Lofoten. Her kan du lese mer om forfatteren.  

Lofotfisket forteller historien om verdens største torskefiske frem til i i dag. Etter å ha lest den krysser jeg det jeg har for at vi har politikere som klarer å forstå viktigheten av denne næringen nå de skal bestemme seg for om det skal utvinnes olje i området Lofoten- Vesterålen- Senja. Dette tema er kun tatt med i siste kapittel Verdensarv eller olje. Boken er ingen propaganda mot konsekvensutredning osv osv.

Boken har så mange og gode tema at det er vanskelig å velge ut smakebiter. I starten på boken får vi vite om verdens nordligste middelalderby Vågar som forsvant fra skriftlig kilder omkring år 1400:

«Så tidlig som på 1200-tallet fikk Vågar bystatus, den ble dermed verdens nordligste middelalderby. Hit kom fiskerne med fisken sin, hit kom stormenn og handelsmenn fra inn- og utland, her var også kongens menn og erkebiskopen av Nidaros med sine utsendinger. Også de skulle ha sin andel. På denne måten var lofotfisket med på å holde liv i kongemakta og byggingen av Nidarosdomen, og Vågar ble møtestedet mellom Lofoten og resten av verden.»

Forfatteren skriver at det bodde flere hundre mennesker her på denne tiden. Til sammenligning hadde Oslo (Christiania) to tusen.

Men mest handler boka om lofotfisket fra rundt 1800-tallet og frem til i dag. Et blodslit, ikke minst da man rodde lofotfiske i åpne båter. Rorbuene som de bodde i var ikke noen luksus. Enkeltmennesker er det mange historier om.

Et bilde av en typisk lofotfisker som en kan finne i boka som jeg fant igjen på nettet – av Hans Paul Vedding Jensen (Påvel)fra gamle Trondenes herred ved Harstad. Han var født i 1832:

«Fotograf Johan Lind i Kabelvåg fikk øye på ham en gang rundt 1890. Fotografen prøvde gjentatte ganger å få ham til å la seg forevige, men Påvel hadde dårlig tid. Til slutt lot han seg overtale og stilte seg opp i atelieret med hampgarnet hengende over skuldra, iført skinnhatt, oljetrøye, skinnbukser, lærstøvler og enorme lofotvotter.»

Lofotkista og Lofotvotten er det et eget kapittel om. Der står det skinnklærne var som oftest av geiteskinn, men også saueskinn. Lofotvotten «skulle være på størrelse med ei småkveite.» Det var ikke uvanlig at vottene var opp til en halv meter lange før de ble tovet.

Vi kan lese om Peder Christian Kornelius Olsen som bare var 11 år da han begynt å ro lofotfiske i januar 1866. 18 år ble han høvedsmann. I 36 år rodde han lofotfisket i en åttring med råseil før han anskaffet seg motorbåt. Etter å ha drevet lofotfiske i 70 sammenhengende år gikk han i land. Men noen pensjon hadde han ikke. Da en kjenning hjalp han til å få pensjon og han ble tildelt femti kroner i måneden, syntes han det var altfor mye! Ti-tyve kroner hadde vært mer passelig. Fortell meg den pensjonisten i dag som synes han får for mye i pensjon! Han døde i 1948 og var da 94 år.

Fortellingene om mange forlis gjør inntrykk å lese om. Det samme gjelder kapitlet Fiskerkona der det bl a siteres fra boken Feskarbonden og andre kvinnfolk:

«Det var ho det var verst for. Du veit, han pappa var bestandig borte på feske. Han slapp å sjå når de var sjuk, og han slapp å sjå når de døde. Det var ho som måtte orden med kiste og få lagt de ned, det var ho som måtte ordne alt. Ho mamma fikk tvillinga. De døde etter et par daga og ble lagt i ei korg i uthuset. Eg var og såg på de og kunne ikke forstå at de kunne ligger der, det var jo så kaldt åt de. Då forklarte ho mamma meg at de var døde og kunne verken fryse eller sulte, så enkelt var det. Eg trur vi såg på døden som meir alminnelig då, det var liksom nokka som hørte med dagliglivet. Eg såg aldri ho mamma gråt når ho mista noen av sine. «

Men det aller verste var når forsørgeren forsvant på havet. Det var ingen støtteordninger for de etterlatte. Konene satt da igjen med ansvaret for barn og de eldre i familien. I verste fall kunne dette ende med at de måtte sette bort barna.

Et eget kapittel er det også om lofotfisket i litteraturen. Han siterer fra boken Nord i værene skrevet av Carl Schøyen der han skriver om en gammel høvedsmann fra Røst – til slutt i dette sitatet:

«Det feires så mange jubileer. Folk har talt og talt og talt i halvhundre år og festligholder sine ord. Om ham så jeg aldri en stavelse. Aldri. Men det er jo sant... han hørte havet til. Havet har sin egen sang. Og det kan tie. «

Boken jeg skrev om i innlegget: Den siste viking av Johan Bojer er omtalt i dette kapittelet. Utgaven jeg har (1971) er illustrert av Kaare Espolin Johnson. Bjørn Tore Pedersen skriver at fiskerne ikke var fortrolige med måten Kaare Espolin Johnson gjenga fiskerne på og siterer fra en samtale om dette tema:

-      «Du Espolin, koffør får du oss til å likne troll?

-      Fordi dere egentlig er det, svarte han Espolin og la til: Det er så menn trollskap bare i det å legge ut på ville havet, som dere gjør.

-      Men båtan! De der helsikes små båtan?

-      I havets øyne er selv de største båter små, messet han Espolin.

-      E du på styr? Vi ville jo søkke om vi satte oss i dumme båtan dine!

-      Noen ja. Men de fleste ikke. Det har dere til det fulle bevist.»

Tenker at det var bl a dette bildet fiskeren tenkte på – Juksafiskerne fra 1956.