28. sep. 2020

Noe tapt og noe vunnet (Educated) av Tara Westover – en historie fra en til tider brutal oppvekst

 

 

«Denne fortellingen handler ikke om mormonernes tro. Heller ikke om noen annen tro. Det er mange slags mennesker i den, noen tror andre ikke; noen er vennlige, andre ikke. Forfatteren avviser enhver form for sammenheng, både positiv og negativ, mellom de to.»

Sitatet over er fra Tara Westovers merknad innledningsvis i boken hun har skrevet om sin oppvekst og hvordan hun brøt ut av familien. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det mormonerne i Norge kaller seg. 

Om Tara Westover skriver forlaget: «Tara Westover (1986) er født i Idaho, i en liten bygd med 250 innbyggere. Her vokste hun opp i en mormonfamilie som drev med hjemmeundervisning og var selvforsynte. Som ungdom kom Tara inn på universitetet og flyttet hjemmefra. Hun har nå en grad i historie fra Harvard og Cambridge. Noe tapt og noe vunnet er historien om hennes liv.»

Boken Tara Westover har gjort inntrykk å lese. Det var nok ikke en helsvart barndom, noe hun også sier i intervjuer. Men jeg har tenkt en del på merknaden til forfatteren. Selv om det negative hun opplevde i oppveksten ikke har noe med religion å gjøre, mener jeg at foreldrene sviktet henne. Det hun opplevde kan ikke kalles noe annet enn omsorgssvikt. Omsorgssvikt ved at barna holdes utenfor samfunnet, ved at de ikke fikk gå på skole blir barna utsatt for en form for hjernevask. De får minimal hjemmeundervisning. De får ingen impulser utenfra.   I et samfunn som USA der mye står og faller på familien , skal barna være supersterke for å klare å bryte ut. De lærer ikke det mest elementære ved hygiene som f eks  vaske hendene etter at de har vært på toalettet. De blir tatt med for å hjelpe faren i hans arbeid og hans manglende sikkerhet i arbeidet utsetter dem for fare. De blir utsatt for vold av eldre søsken. Foreldrene er imot skolemedisin, heller ikke skader etter alvorlige ulykker skal behandles av leger.

Noe tapt og vunnet er en tankevekkende bok på mange måter. Hva foreldre kan gjøre mot barna og begrunne det i religion. Der kvinner bare er et redskap for mannen. Tara Westover var heldig og hadde styrke til å bryte ut. Men at det har kostet, er ikke vanskelig å forstå. 

Boken fikk meg til å tenke på Netflix-serien Tre hustruer, én mann som handler om fundementalistiske mormonere i Utah og flerkoneri. Som jeg hittil bare har sett en episode av. Kjenner at det vrenger seg i meg å se og lytte til disse menneskenes idioti. I boken til Tara Westover forteller hun om den norske tippoldemoren Anna Matheas skjebne etter at hun kom til USA og giftet seg med en bonde som var mormoner og hun ble hans andrekone. På grunn av at førstekona var rasende på Anna Mathea, måtte hun rømme hjem til faren sin for å føde barnet fordi hun var redd for at førstekona skulle skade barnet.

I 2013 var jeg sammen med datteren min innom Utah. Da var vi i nasjonalparken Bryce Canyon National Park. Facinerende sted. Bildet innledningsvis i omtalen er tatt fra turen.

 


Fra bokens omslag:
«Tara er sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. Hun vokser opp i fjellene i Idaho med foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Som ungdom begynner Tara å utdanne seg selv og klarer opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om verdensbegivenheter hun aldri har hørt om før, som holocaust og den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg selv om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.

Noe tapt og noe vunnet fikk fantastiske kritikker og gikk rett inn på New York Times' bestselgerliste da den kom ut. Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok i 2018.»

21. sep. 2020

Er mor død – Vigdis Hjorths nyeste roman – en treg start, men oppsummert en intens leseopplevelse

 


Fra bokomslaget til Vigdis Hjorts siste roman Er mor død: «Johanna er kunstner og har tilbrakt de siste tre tiårene i USA sammen med mannen sin og sønnen deres. Etter at mannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid? I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor.»




Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»

Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen.  Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.

Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.  

«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»

Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.

I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:

«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»

Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.


18. sep. 2020

Fornemmelsen for slutten (The Sense of an Ending) av Julian Barnes – filmatiseringen er god, romanen enda bedre

 


«Jeg husker en periode sent i ungdomstiden da hjernen min beruset seg med tanker om eventyrlyst. Slik skal det bli når jeg blir voksen. Jeg skal reise dit, gjøre dette, oppdage det, elske henne, og deretter henne og henne og henne. Jeg skal leve slik folk i romaner lever og har levd. Jeg var ikke sikker på hvilke, bare at lidenskap og fare, ekstase og fortvilelse (men deretter ytterligere ekstase) ville være i sving. Uansett ... hvem var det som sa det om «litenheten i livet som kunsten overdriver»? Det kom en tid i slutten av tjueårene da jeg innrømmet at eventyrlysten hadde dabbet av for lenge siden. Jeg kom aldri til å gjøre alt det ungdomstiden hadde drømt om. I stedet klippet jeg gresset, var på ferie, levde.»

Det var på filmoteket.no jeg fant filmatiseringen av boken jeg nå har lest og sitert fra: Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes. Julian Barnes vant  Bookerprisen 2011 for romanen. Etter at jeg så filmen, måtte jeg lese romanen. Filmen er god. Men romanen er enda bedre. Det gikk fint å lese romanen etter å ha sett filmen selv om det er ulikheter mellom bok og film. En historie som fikk meg til å reflektere over eget liv og forholdet mellom minner og sannhet.

«Hvor ofte forteller vi vår egen livshistorie? Hvor ofte foretar vi tilpasninger, utbroderinger, gjør sleipe forkortelser? Og jo lenger livet varer, desto færre omkring oss kan utfordre framstillingen vår, minne oss om at livet vårt ikke er livet vårt, men bare historien vi har fortalt om livet vårt. Fortalt til andre, men — i all hovedsak — til oss selv.»




Forlagets beskrivelse av romanen: «Denne intense romanen følger Tony Webster, en middelaldrende mann, mens han innhentes av en fortid han aldri har tenkt spesielt mye på - helt til hans nærmeste barndomsvenner dukker opp for å hjemsøke ham: En fra hinsides graven, og en som et levende og dypt urovekkende nærvær. Tony trodde han hadde lagt alt dette bak seg mens han bygde sitt eget liv. Karrieren har gitt ham en trygg pensjon og et vennlig forhold til sin ekskone og datteren, som nå har sin egen familie. Men idet han står overfor en mystisk arv tvinges han til å revurdere synet på sin egen natur, og sin egen plass i verden.»

Fortelleren og hovedpersonen Tony Webster er pensjonist. Har et godt forhold til den voksne datteren Susie og Margaret som han skilte seg fra for 20 år siden. Han lever et fredelig liv. En av aktivitetene han er at han jobber som frivillig på biblioteket på det lokale biblioteket. Tony tenker ofte tilbake på den lynende intelligente ungdomsvennen Adrian Finn som tok livet av seg,

«Og det er vel et liv, hva? Noen seire og noen nederlag. For meg har det vært interessant, men jeg skal ikke klage eller bli overrasket dersom andre ikke finner det like interessant Kanskje Adrian på en måte visste hva han gjorde. Ikke at jeg på noen som helst måte ville gå glipp av mitt eget liv, forstår du.»

Så skjer det noe uventet som gjør at Adrian og det halvhjertede forholdet til ungdomskjæresten Victoria Ford dukker opp med full styrke. Som får han til å måtte reflekter over livet sitt og ting han gjorde i ungdommen:

«Utvikler personligheten seg over tid? I romaner gjør den naturligvis det, ellers ville det ikke blitt mye til historie. Men i livet? Av og til lurer jeg. Holdningene og meningene våre endrer seg, vi utvikler nye vaner og særtrekk, men det er noe annet, mer som pynt. Kanskje det er med personligheten som med intelligensen, bortsett fra at personligheten har sin topp noe senere: la oss si mellom tjue og tretti. Og etter det må vi bare slå oss til ro med det vi har. Vi er overlatt til oss selv. Det ville i så fall forklare mange liv, ikke sant? Og også — hvis det ikke er å bruke for store ord — vår tragedie.»

Tony får et brev fra en advokat vedlagt et brev fra Victorias mor, Sarah Ford, der hun skriver at etterlater han 500 pund og dagboken til Adrian. Men dagboken er fjernet av Victoria. Når han kontakter Victoria er hun avvisende. Hun forteller at hun har brent den. Victoria sender Tony kopi av et brev Tony sendte til Adrian etter at Adrian fortalte at han hadde innledet et forhold til Victoria. Det blir sterk kost fort Tony å lese brevet han sendte:

«Jeg synes whisky hjelper til å klarne tanken. Og døyve smerten. Den har også det fortrinnet at den gjør deg full, og — hvis den inntas i tilstrekkelige mengder — at den gjør deg veldig full. Jeg leste brevet om igjen flere ganger. Jeg kunne vanskelig benekte å ha stått bak både teksten og uskjønnheten. Det eneste jeg kunne påberope meg, var at jeg hadde forfattet det da, men var langt fra dets forfatter nå. Jeg kjente ikke igjen den delen av meg som sto bak brevet. Men dette var kanskje bare ytterlige selvbedrag.»

Jeg kan anbefale boken og filmen.

Traileren til filmen; 

Er erHerTria



15. sep. 2020

Døgnåpent av Sayaka Murata – en roman om å kjenne på det sosiale presset til å følge normene i det japanske samfunnet



«Jeg hadde altså en familie som var glad i meg, som bare ville mitt beste og som aldri sluttet å bekymre seg for meg. «Hva kan vi gjøre for å få henne frisk igjen?» overhørte jeg mamma si til pappa en gang. Det var første gang jeg skjønte jeg trengte å kureres. Det ble til at jeg gikk i terapi en stund, hos en behandler som holdt til så langt unna at pappa måtte kjøre meg. Terapeuten gikk automatisk ut fra at jeg hadde problemer hjemme, men det hadde jeg jo ikke, for pappa var bare en lavmælt og jordnær bankfunksjonær, mamma var snill, om enn litt forsagt, og til og med lillesøsteren min var glad i meg. Så det endte med at han kom med noen ulne formaninger om tålmodighet og omsorg og å se ting an over tid. Bare visvas, så klart, men mamma og pappa ga ikke opp og sluttet aldri å elske meg.

På skolen sa jeg aldri noe uten å bli snakket til, så jeg fikk ingen venner, men berget meg til gjengjeld gjennom barne- og ungdomsskolen uten å bli noe særlig mobbet.

Slik fortsatte det på videregående og universitetet også. Jeg satt nesten alltid alene i friminuttene og snakket aldri med noen på tomannshånd. Jeg unngikk flere episoder av den typen jeg hadde hatt på barneskolen, men foreldrene mine begynte å bekymre seg for om jeg noen gang ville komme meg ut i samfunnet. Jeg visste jeg måtte kureres, men voksenlivet rykket bare nærmere, og ingenting skjedde.»

Det er den tredje boken jeg forløpende leser med tema Japan. Denne gangen en roman; Døgnåpent av Sayaka Murata. Romanen ble utgitt i 2016, og på norsk i 2020. 

Fortellerstemmen er Keiko eller Furukura som hun tiltales som i den døgnåpne kiosken hun jobber i Tokyo. Her har hun funnet seg til rette. Men det er ikke bra nok for andre enn henne selv. Familie og venner forventer at hun skal finne seg en annen jobb og gifte seg. Det er vanskelig nok å skille seg ut fra det «normale» i Norge. I Japan er det hakket verre. Det får Sayaka Murata frem i romanen på 156 sider.



Det norske forlagets omtale av romanen:

«Keiko har aldri passet inn, verken hjemme eller på skolen. Men da hun som tenåring begynner å jobbe på døgnkiosken Smile Mart, faller ting på plass. Henrykt over å få være et sted der reglene for normal oppførsel er krystallklare (det meste er nedfelt i arbeidsinstruksen), går Keiko inn for å bli den perfekte medarbeider.

Kolleger kommer og går, mens Keiko blir værende. Nå som hun er blitt 36, synes venner og familie det er på høy tid at hun skaffer seg en ordentlig jobb og ikke minst en mann. En stor beslutning presser seg fram. Men vil den egentlig gjøre livet bedre?»


11. sep. 2020

Å forlate en katt – et personlig essay skrevet av Haruki Murakami – utgitt i 2020



Å forlate en katt; tittelen er ikke ensbetydende med å ta med seg en katt i en pappeske på stranden og forlate den der som den japanske forfatteren Haruki Murakami forteller om i denne boken. Uansett og heldigvis, det er bare en liten del av bokens innhold. Katten klarte seg fint den, da Murakami og faren kom hjem møtte katten dem i døra:

«Jeg kan fortsatt se for meg fars betuttede ansiktsuttrykk. Etter en stund gikk befippelsen over i beundring, og til slutt så han direkte lettet ut. Og katten ble boende. Vi slo oss vel til tåls med at vi ikke kunne annet når den hadde gjort en sånn innsats for å komme seg hjem igjen.»

Mer skal ikke jeg skrive om boken på 61 sider inklusive illustrasjoner og etterord. I morra skal den leveres tilbake til biblioteket. Det er sikkert flere enn meg som har lest bøker av Murakami og kan ha interesse av lese boken med tilleggstittelen: Hva jeg snakker om når jeg snakker om far. 

 

Forlaget beskriver boken slik:

«I det illustrerte essayet Å forlate en katt forteller Haruki Murakami for første gang direkte om sin egen barndom. Essayet innledes med at han og faren sykler ned til stranden med familiens katt i en pappeske. Katten skal de, uvisst av hvilken grunn, kvitte seg med der på stranden. Teksten kretser rundt faren hans, som han hadde et problematisk forhold til. Flere temaer vi kjenner fra romanene hans er med, som den gåtefulle mannsskikkelsen, krigserfaringer fra andre verdenskrig, og selvsagt katten. Essayet gir oss en idé om hvordan Murakami spinner fortellinger ut av det stoffet virkeligheten er laget av. Dette personlige essayet lar oss komme tettere på mannen og fenomenet Murakami, og det er umulig ikke å bli glad i.»

 

10. sep. 2020

En japansk vår – en reiseskildring skrevet av Ina Strøm – utgitt i 2020

 


Jeg hørte om reiseskildringen til Ina Strøm En japansk vår her i radioprogrammet Det blomstrer i Japan i april 2020, og har stått på bibliotekets venteliste siden da. Nå er den lest, og den kan anbefales for de som vil vite mer om Japan. Etter at jeg har lest den, har jeg sett på TV programmene Sue Perkins i Japan.

Jeg har lenge hatt lyst til å reise til Japan. Selv om jeg ikke kommer til å reise slik Ina Strøm gjorde, men velge en gruppereise med guide, har boken til Ina Strøm forsterket lysten til å reise til Japan. I disse tider er det særlig godt å bygge opp drømmer for fremtiden.

Jeg har mange bøker som venter på å bli lest, blant annet to til med tema Japan, og overlater derfor til forlaget å presentere boken:




«En japansk vår tar oss med gjennom et land som har evnen til å ta pusten fra alle som besøker det.

Bli med på en helt spesiell reise som starter i det tropiske sør hos en 85 år gammel enke med fem kjærester, via pilegrimsleder, tempelbyer og røykfylte buler til vi til slutt ender blant akkar, urfolk og snøsmelting i nord.

Journalist og forfatter Ina Strøm skriver nært, engasjerende og befriende ærlig om sine forsøk på å forstå japanerne og å passe inn i et land som på så mange måter er fjernt fra Norge. Japans fengslende historie flettes elegant inn teksten, og handlingen forflytter seg parallelt fra sør til nord og fra urtid til samtid.

Det de fleste sier etter de kommer hjem fra sin første reise til Japan, er at det er som å lande på en annen planet. For Ina er dette ikke lenger tilfelle. I 12 år har hun reist jevnlig til det eventyrlige øyriket, og latt den japanske kulturen dytte og kna henne til, endre henne på både åpenbare og mer umerkelige måter. Parallelt med at kunnskapen hennes har økt, har spørsmålene blitt flere. Med dette utgangspunktet har hun skrevet en glitrende, morsom og unik beretning fra et land som er i ferd med å seile opp som nordmenns store drømmedestinasjon.»

4. sep. 2020

De venstrehendtes forening av Håkan Nesser – Van Veeterens rolle i romanen kunne vært nedtonet

 


Jeg synes Håkan Nesser skriver gode bøker. Jeg har lest 14 bøker han har skrevet før romanen jeg har lest nå: De venstrehendtes forening. De venstrehendtes forening ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Jeg har bl a lest alle bøkene om Gunnar Barbarotti, men ingen av romanene om Van Veeteren som ifølge bokomslaget er 10 bøker.

Min oppsummering er at jeg likte De venstrehendtes forening. Men… jeg synes det ble for mye pjatt hva angår Van Veeterens rolle i romanen. Årsaken til dette kan være at jeg ikke har noe forhold til han i og med at jeg ikke har lest noen bøker tidligere der han har hatt en rolle. For meg ble Gunnar Barbarottis inntreden som et friskt pust. Uten at han kom inn i romanen tror jeg at det hadde vært tommel ned for denne. 

Forlagets beskrivelse av romanen:

«Da Marten og Reimus gikk på barneskolen dannet de De venstrehendtes forening. Flere tiår senere brenner et gammelt pensjonat ned til grunnen og flere mennesker omkommer. Hendelser i fortiden og nåtiden henger sammen, men det finnes ingen igjen i live som kan forklare hvordan.

Nesten ingen. 

Det har gått femten år siden den siste boken om Van Veeteren utkom, og seks år siden den forrige boken om Gunnar Barbarotti.

I De venstrehendtes forening møtes de for første gang.»