Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 3(3):1899-1902

Link til del 1 og 2: 

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 1(3):1874-1896

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 2(3):1896-1899

I 1899 ble Churchill bedt av en av de konservative representantene for valgkretsen Oldham, Robert Ascroft, om å komme med i Underhuset. Pengespørsmålet mente Ascroft skulle kunne løses. Oldham hadde dengang to representanter og de konservative hadde begge plassene. Ascroft ble ikke bare støttet av de konservative, men også av bomullsarbeiderne fordi han var fagforeningens høyt betrodde juridiske rådgiver. Den andre representanten var blitt syk og det var denne plassen Churchill skulle ha. Men så skjer det at Ascroft dør og det ble hans plass Churchill overtok. Den andre som stilte til valg var socialist, en meget ansett sekretær i fagforbundet – en tory-arbeiderkandidat:

«Han var ikke redd for å utrykke beundring for tory-demokratiet, eller til og med for tory-socialismen. Begge partiene sa han var hyklere, men de liberale var verst. Han var stolt å stå sammen med en «ætling» av det gamle engelske aristokratiet, for arbeiderklassen som kjente han så godt og hadde vist ham tillit så lenge. «Ætlingens» og socialistens kompaniskap lot til å være en utmerket politisk nyorientering. Dessverre gikk det ondskapsfulle og ubehagelige radikale omkring og ødela det utmerkede inntrykket. De fikk assistanse av en del olme fyrer fra fagforeningene.»

Eksperimentet gikk dessverre ikke så bra, etter en lang og hard valgkamp ble de grundig slått:

«Jeg vendte tilbake til London med den samme lappe smaken av champagne eller soda når flasken har stått natten over uten kork...Ingen kom og hilste på mig da jeg kom hjem til min mor. Men Balfour som alltid var lojal og forståelsesfull, skrev egenhendig et brev til meg.»

Da jeg lest dette og sammenlignet det med biografien til Roy Jenkins som skriver mye om Churchills politiske liv, er det et hav av forskjell. I Churchills favør. Skikkelig gøy var det å lese om denne valgkampen. Det viser også hans styrke; han var aldri redd for å kaste seg inn i nye prosjekt. Ikke alle faller heldig ut, men han er aldri lenge nede for telling...

Planen var at boken The River War skulle gis ut i oktober 1899. Men 8.oktober bryter boer-krigen ut. Knapt en time etter at telegrammet fra Pretoria kom, ble Churchill tilbudt å være den første krigskorrespondent for Morning Post med svært gode betingelser. Den 11. oktober reiste han til Sør Afrika med båten Dunottor Castle. Med på samme båt general Sir Redvers Bullers som skulle lede det eneste armékorpset som ble sendt:

«Buller var en typisk engelskmann. Han så flegmatisk ut. Han sa ikke stort, og det han sa, var dunkelt. Han hørte ikke til den slags menn som kan forklare noe, og han forsøkte ikke på det heller. I alminnelighet gryntet han, og nikket eller rystet på hodet under alvorlige diskusjoner, og alle militære anliggender blev med flid holdt utenfor konversasjonen...»

Fjorten dager tok båtturen og da de kom frem var krigen godt igang.

Churchill møtte mange kjente da han kom til Sør-Afrika og en av dem var kaptein Haldane. Haldane ble satt til å lede Bullers pansertog som skulle sendes på en rekognoseringstur og ville at Churchill skulle bli med på turen. Det endte som det måtte ende- de ble angrepet av boere og toget gikk av sporet. Ved mange strabaser og med grunnlag i et forslag av Churchill fikk de lokomotivet på sporet, og det skulle i sakte fart med de sårede ombord kjøre tilbake og de andre skulle følge med og ha lokomotivet som skjold. Men idémakeren selv ble tatt til fange av boerne.

Churchill hatet hvert sekund i dette fangenskapet i fengslet i Pretoria selv om de ble godt behandlet. Som alltid søkte han etter løsninger. Det gjorde han nå også; han klarte å rømme. Men etter nattens overmot, meldte redslene seg. Sulten var han også. Og da han etterhvert kom til et gruvedistrikt våget han å banke på en dør. Men den som våger vinner som oftest. Den som åpnet døren er John Howard, disponent for Transvaals kullgruber. Han kunne fortelle Churchill at han nå var  kommet til det eneste huset i mils omkrets der det kun bodde engelskmenn og han skulle med glede hjelpe rømlingen:

«Jeg kan vanskelig beskrive hvor lettet jeg følte mig. Et øieblikk i forveien hadde jeg trodd at jeg var fange; nu stod venner, mat, hjelp og utveier til rådighet. Jeg følte det som en som nesten er druknet, men blir halt opp av vannet og får høre han har vunnet Derby-løpet.»

I begynnelsen ble Churchill holdt skjult nede i gruven der han hadde selskap av rotter, men etter at letingen etter han ble trappet ned kunne han tas opp i huset til han skulle settes på et godstog gjemt blant ull-baller. Han skriver at han er glad for at han ikke leste hva aviser skrev; at de antok at han kom til å bli skutt om han ble tatt osv. Men han kom seg velberget til det portugisiske område og da han etterhvert kom til Durban ble han feiret som en folkehelt. Men hvor lenge var Adam i Paradiset...

Etterhvert begynte media å skrive nedsettende om Churhill og det som hadde skjedd. Det endte med at han måtte imøtegå løgner som ble skrevet med krav om erstatning og offentlig unnskyldning ved injuriespørsmål i minst fire av tilfellene. Denne eventyrlige reisen endte med at han ba om og fikk lov til å få en stilling i hæren. Problemet var at han hadde en avtale med Morning Post som han ikke kunne gå ifra. Etter all kritikk mot hans dobbeltrolle i India hadde War Office bestemt at ingen kunne ha dobbeltroller lengre. Men general Buller bestemte, under sterk tvil, at de kunne gå utenom reglementet, og at Churchill måtte gjøre best mulig av begge jobbene. Men han fikk ingen godtgjørelse fra hæren. Gjett om det var en som var fornøyd med denne avtalen! 

Siste del av boken handler om boerkrigen og alt Churchill opplevde, bl a de kamphandlinger han deltok i. Også nå opplevde han motstand pga at sin dobbeltrolle. Og heller ikke alt han rapporterte om til avisen ble godt mottatt. Men da han kom tilbake til England ble han mottatt som en helt. Han stilte til valg for valgkretsen Oldham og denne gangen ble resultatet slikt at han fikk en plass i Parlamentet for de konservative. Siste del av boken handler bl a om hans første tale for parlamentet og når boken slutter er året 1902 og da var han 28 år. Da har han også vært på en foredragsturné i England, USA og Canada og er lykkelig for at det nå er £ 10 000 i banken som gjør at han kan drive med politikk.

Etter at jeg avsluttet siste side er min oppsummering at dette er en interessant, levende fortalt og god bok. Tenk å kunne hørt de samme historiene fortalt muntlig – ikke rart at han hadde mange tilhørere der han talte og holdt foredrag. Han var ikke så skolert med formell skolegang – men det han hadde opplevd frem til nå antar jeg var minst like mye verdt. Ikke en eneste kvinnehistorie har han fortalt – ikke vet jeg om det var noen heller. Det var i 1908 han giftet seg med Clementine. Den siste setningen i boken er:

«Da giftet jeg meg og levde lykkelig siden.»

Dette er den tredje Churchill-biografien jeg har lest. Den første for mange år siden, og jeg husker ikke hvem som var forfatter. Den andre var Roy Jenkins murstein som var dårlig oversatt og som jeg avsluttet i vår. Men selvbiografien til Churchill er den beste så langt selv om den kun omhandler en liten del av hans liv. Men alle som skriver biografier har den friheten at de kan velge stoff og velge bort, fremheve og tone ned. Derfor er det interessant ikke bare å lese en biografi, men flere. Å lese om Churchill handler ikke bare om mannen. Men fordi han var så aktiv og deltok på så mange felt, handler det like mye om tiden han levde i.  

Da har jeg en Churchill-bok til i bokhylla. Den er om Churchill-slekten i krig og fred og er skrevet av en norsk forfatter som har skrevet mange bøker om engelsk historie og samfunn: Richard Herrmann. Skulle jeg velge en forfatter som yndlingsforfatter så vil det være Richard Herrmann. Nå har jeg fått tak i nesten alle av hans bøker; det mangler bare to så er samlingen komplett. Jeg gleder meg til å lese hans bok, og han har ihvertfall en penn som får meg til å humre. Men det blir nok en stund til den skal leses. Tror jeg da....

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 2(3):1896-1899

Link til del 1: 

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 1(3):1874-1896

Churchill er ikke så nøye med datoer i biografien. Men jeg oppfatter det slik at det var i 1896 han kom til India. Da var han 22 år. Han skriver at møte med ankomsten til Bombay havn med et troppetransportskip var som å komme til en annen planet. Uheldigvis skadet han skulderen da han skulle i land, en skade som fulgte han hele livet.

«Satte en pris på å bli oppvartet og befridd for huslige bekymringer, var India for tredve år siden ideelt. Alt en hadde å gjøre, var å gi alle uniformene og klærne til oppasseren, hestene til rideknekten og pengene til hovmesteren. Siden behøvde en ikke å bekymre seg for noe.»

Det var kanskje ikke merkelig at det kun var overklassen som ble utdannet til offiserer. Da han gikk på Sandhurst var det også privatøkonomi inne i bildet pga de store utgiftene som påløp til å holde hester. Men også under tjenestegjøringen i India var det slik – det han fikk utbetalt som løytnant var ikke tilstrekkelig til å dekke utgiftene som påløp:

«Ved et kavaleri-regiment på den tiden var det allikevel best å supplere dronning-keiserinnens generøse lønninger med et bidrag hjemmefra som var tre-fire ganger så stort. I alt fikk vi for tjenesten fjorten shilling om dagen og dessuten tre pund i måneden for å holde to hester for. Dette var £500 om året, utbetalt kvartalsvis, var det eneste jeg hadde å leve av. At annet måtte jeg låne til ågerrenter av bare altfor imøtekommende innfødte bankierer...»

Regimentet han var en del av oppholdt seg i Bangalore. Selv om det var en del tjenestegjøring, var livets alvor for dem polo og det de samlet seg om utenfor tjenesten. Men nå kom lysten til å lære opp for Churchill – han oppdaget at han manglet rent elementær innsikt på de fleste av tenkningens områder. Moren sendte han bøker og han leste i timevis hver dag. Om etikk, filosofi, historie, nasjonaløkonomi mv. 

Under den varme årstiden i 1897 benyttet han muligheten til tre-måneders permisjon til England. Her fikk Churchill nyheten om at patanenes opprør langs den indiske grensen. Han reiste tilbake til India, søkte og fikk permisjon fra eget regiment for å delta som krigskorrespondent for Pioneer. Moren ordnet det slik at brevene hans kunne trykkes i Daily Telegraph. Han reise sammen med tre brigader under kommando av Sir Bindon Blood. Blodig ble det. Årsakene til opprøret var at de innfødt var rasende over troppene som holdt til øverst i Malakand-passet. Troppene opprettholdt veiforbindelsen fra Swat-dalen og gjennom mange andre daler som ble ansett å ha stor militær betydning. Her er noe han skriver om Mamund-dalen:

"Å delta i et grensefelttog i India er en oplevelse. Hverken landskapet eller folket fins det sidestykke til noensteds. Dalsidene reiser sig steilt fem-seks tusen fot i været. Militær-kolonnene kryper frem gjennem en labyrint av kjempekorridorer med strie breelver under en messinggul himmel. I de ville, praktfulle traktene bor en rase med egenskaper som stemmer med omgivelsene. Når undtas innøstningstiden, da selvopholdelsesdriften påbyr en midlertidig våbenhvile, er patan-stammene alltid optatt med privat eller offentlig krig. Hver mann er kriger, politiker og teolog. Hvert større hus er en veritabel middelaldersk festning, riktignok laget av soltørket leire, men med tinder og takker, hjørnetarn, vindebroer og alt som hører til. Hver landsby har et forsvar. Hver familie en vendetta; hver stamme en feide. Alle stammer og stammeforbund har sitt å gjøre op med hverandre. Ingenting blir noensinne glemt, og få er de gjeldspostene som ikke blir betalt. For å muliggjøre samfundsliv er en overenskomst angående innhøstningstiden vedtatt, og dessuten en omhyggelig utarbeidet æreskodeks, som følges trofast. Når en kjente den, og til punkt og prikke rettet sig efter den, kunde en gå uten våben fra den ene enden av grenseområdet til den andre. Men selv en liten formell feil kunde bli skjebnesvanger.»

Det er spennende og interessant å lese hans beskrivelse av reisen der han også måtte delta i kampene fordi de ble angrepet av opprørske stammer på vei til grenseområdet. Opprøret i grenseområdene økte og Churchill ønsket å være militært tilknyttet brigadene som skulle slå ned opprøret. Men han måtte tilbake til alminnelig tjenestegjøring i Bangalore. Churchill var svært skuffet over ikke å få delta. 

Brevene han skrev og ble publisert anonymt ble godt mottatt. Det samme ble boken han utga med handling fra grensefelttoget: The Malakand Field Force. I løpet av noen måneder hadde han tjent to års løytnantsgasjer, og bestemte seg for at når krigene var over og de hadde vunnet polo-pokalen, skulle han gjøre seg helt uavhengig fra all disiplin og autoritet. Ekstra stas var et brev fra prinsen av Wales som han har sitert i boken, der prinsen roser boken som «alle» leser med stor interesse.

Men da krigen i India var slutt, gikk ryktene om et nytt felttog i Sudan. Der ønsket Churchill å delta som offiser, men møtte stor motstand. Mange mente at det ikke passet seg å være med på felttog og samtidig skrive om det han opplevde. Han skriver at leserne ville blitt forbauset over alle grovhetene som ble fremsatt når han ble kritisert. For meg med mine 2014-øyne er det ikke underlig at kritikk ble fremsatt over at han fikk lov til å være med på et slikt felttog i en annen rolle selv om han fikk permisjon fra sin stilling. Men jeg forstår samtidig behovet for å utnytte alle muligheter som fantes for å slippe det ensformige livet i Bangalore, der det største målet var å vinne en poloturnering. Jeg tenker at det også at en del av kritikken hadde sitt grunnlag i misunnelse. Ikke minst pga at han var så ung som han var.

Etter mange forsøk og bruk av ulike kanaler/bekjentskaper, ble Churchill beordret til tjeneste slik at han fikk være med på Omdurman – felttoget. Men i beordringen stod det at det britiske arméfond ikke hadde noe erstatningsansvar om han skulle bli drept eller såret, og at reisen til hovedkvarteret i Kairo var på egen bekostning. To kapitler er satt av til å fortelle om denne reisen inkl nærkamper han hadde med fienden som endte med at dervisj-riket ble knust av britiske og egyptiske styrker.

Om foreldrenes økonomi skriver Churchill at selv om de alltid hadde kunne delta i London-sosieteten, hadde foreldrene aldri vært rike, hadde aldri kunnet spare og at hadde gjeld og forpliktelser. Da faren dør sitter moren kun tilbake med det som ble sikret henne ved ekteskapskontrakten. Selv om det er tilstrekkelig for henne å leve et komfortabelt og sorgløst liv, ønsket ikke Churchill å ligge henne til byrde på noe vis. Han innså at å fortsette som militær kun ville medføre økonomiske problemer. Derfor bestemte han seg for å avslutte karrieren. Han vurderer også å studere på Oxford fordi han nå innser at han ofte kommer til kort i diskusjoner med venner som har studert ved Oxford og Cambridge. Men han innser at inntakskravene som innebar at han måtte avlegge prøve i latin og gresk vil bli en stor utfordring. Han skrinlegger derfor planene.

Churchill vurderer også før avreisen til India en karriere i politikken. Men oppdager at også her kreves det god økonomi. Det var en forventning om at kandidatene bidro økonomisk til valgkretsen. Bidraget økte jo bedre og sikrere en valgkrets var. Et sete i parlamentet var ikke gratis. Churchill kunne ikke betale mer enn for personlige utgifter. Churchill reiste så tilbake til India og avsluttet sin tjeneste der. Ikke så lite stolt forteller han om at han bidro til at kavaleri-regimentet vant poloturneringen, Arméturneringen av 1899. Dette til tross for problemene han hadde med skulderen.

Med stor entusiasme skriver han om gleden ved å skrive bøker. Boken The River War som bl a omhandler hans opplevelser i Sudan. Han skriver om innsamling av materiale til boken og hvordan han mener en bok skal bygges opp og må henge sammen; setningene, avsnittene, kapitler, osv. Men også kvalitetssikring. Her oppsummerer han:

«Det var morsomt å skrive en bok. En levde med i den. Det var selskap i den. Den bygde op omkring en usynlig krystallsfære av interesser og tanker. På sett og vis følte en sig som en gullfisk i en skål; men i dette tilfelle laget gullfisken skålen sin selv. Å skrive en bok er ikke forskjellig fra det å bygge et hus eller planlegge et slag eller male et billede. Teknikken er forskjellig, og materialet; men prinsippet er det samme. Grunnmuren må legges, stoffes samles, premissene må bære vekten av slutningene. Siden kan ornamenter og utsmykning komme til.«

På turen fra India til England stopper han 14 dager i Kairo for å samle materiale til boken. En av dem han fikk til å lese manus til boken, var den britiske konsulen lord Cromer. Han fikk manus tilbake med overstrykninger, skriblinger på kryss og tvers, og kommentarene var kritiske, strenge og til tider bitende. Det minte Churchill om behandlingen av de latinske stilene hans på Harrow. Men dette var til god hjelp for boken og de møttes flere ganger under oppholdet. Han beskriver lord Cromer i positive ordelag, ikke minst hans sinnslikevekt og avslutter sin beskrivelse slik:

«Britiske og egyptiske regjeringer hadde kommet og gått; han hadde sett Sudan tapt og gjenerobret. Han hadde hatt et fast og sikkert grep både på pengesekken og politikken i Egypt. Uten ytre glans personifiserte han uanstrengt og selvfølgelig den absolutte makten. Jeg følte det som en ære at han viste meg respekt og aktelse. Vi ser ikke hans like nutildags, skjønt vi trenger dem hårdt.»

Dette var del 2 – utdrag fra side 88 - 182

Link til del 3:

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 3(3):1899-1902

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 1(3):1874-1896

Winston Churchill levde i perioden 1874 – 1965. My Early Life ble utgitt i 1930, og på norsk i 1945 med tittelen Mine Unge år. Roy Jenkins skriver i sin biografi om Churchill at han mener selvbiografien er Churchills beste bok. Siden dette er den første boken jeg har lest skrevet av Churchill, kan jeg ikke si meg enig eller uenig i den påstanden. Uansett, det er en godt skrevet og interessant bok. Boken har jeg kjøpt. Brukt med litt røyklukt...

At tidene har endret seg som Churchill er inne på allerede i forordet, er det liten tvil om, og enda mer etter at denne boken ble utgitt. Noe av det han skriver om blir litt komisk i mine 2014-øyne; ikke minst beskrivelsen av overklassens savn etter tidene som var. Men sånn er det; vi mennesker vil nødig gi fra oss privilegier. 

Bestefaren til Churchill, hertugen av Marlborough var i en periode stattholder(vicekonge) i Irland. Churchills far, politikeren Randolph Churchill, var i en treårsperiode fra 1876 vicekongens sekretær. Churchills første minner er fra denne perioden, bl a forteller han om den tiden han ble truet med undervisning for første gang; et fryktelig vesen kalt «guvernanten» var i anmarsj.

Om sitt forhold til sin vakre mor Jeanette (Jennie), datter av den amerikanske millionæren Leonard Jerome, skriver han bl a:

«Hun lyste for meg som aftenstjernen. Jeg elsket henne inderlig- men på avstand. Barnepiken var min fortrolige. Det var fru Everest som holdt øye med mig og ga mig alt jeg trengte. Det var for henne jeg utøste alle bekymringene for, både dengang og senere i skoledagene.»

Allerede tidlig i boka kommer han inn på politikk og her er en av de første beskrivelsene av Gladstone:

«I 1880 ble vi alle sammen fordrevet av Gladstone. Gladstone var en meget farlig mann som gikk omkring og hisset opp folk og fikk dem aldeles rasende, så de stemte mot de konservative, og kastet bestefar som vicekonge i Irland. Han likte den stillingen meget mindre enn å være lordpresident. Han var lordpresident i lord Beaconsfields forrige regjering. Da han var vicekonge, måtte han bruke alle pengene sine på gjestfrihet mot irlendingene i Dublin; og bestemor satte igang en stor innsamling, som ble kalt Hungerfondet. Men jeg hadde inntrykk av at irerne var svært utakknemlige folk; de sa ikke så meget som takk for festene, ikke for Hungerfondet engang.»

He, he – pussige greier den utakknemligheten det irske folk viste erobrerne!

«Jeg har alt fortalt om guvernantens fryktelige tilsynekomst i min verden. Men nå var det en meget verre fare som truet. Jeg skulde på skole. Jeg var syv år, og jeg var hvad voksne mennesker litt lettvint kalte en plagsom gutt.»

Churchill ble sendt på kostskole som syvåring. Han måtte reise fra barneværelset og lekene sine som han elsket. At St. James var en av de dyreste og fineste kostskolene i landet hjelp ikke mye. Han hadde allerede da en opprører i seg og nektet å lære seg latin og gresk. Elevene ble bl a prylt med bjerkeriset av rektor.  

«Hvor jeg hatet den skolen, og for et liv av angst jeg levde der i mer enn to år. Jeg hadde liten fremgang i de boklige fagene, og ingen som helst i sport og lek. Jeg talte dagene og timene til feriene kom og jeg kunde reise hjem fra det forhatte slaveriet, og stille opp soldatene mine i slagorden på gulvet i barneværelset. Den største gleden jeg hadde den tiden, var å lese...»

Heldigvis kan man si ble Churchill syk og derfor tatt ut av St. James, og overført til en mindre og billigere skole i Brighton der han trivdes bedre.

På Harrow der han var i fire og et halvt år gjorde han heller ingen god figur som elev. Faren mente at Churchill ikke var begavet nok til å bli jurist – deretter ble det bestemt at han måtte ta sikte på det militære. Men for å komme inn på Sandhurst måtte han gjennom opptaksprøver. Churchill måtte opp tre ganger før han klarte prøven, og siste gangen ved hjelp av et firma, «anstalt» som han kaller det, som hadde spesialisert seg på å hjelpe studenter med opptaksprøven:

«Det ble sagt at ingen som ikke var født idiot kunde unngå å komme inn i arméen derfra.»

Men Churchills dårlige resultater gjorde at han ikke kvalifiserte seg til infanteriet som faren ønsket. Churchill kom inn i kavaleriet som han ikke hadde noe imot. Da kunne han gjøre tjeneste til hest og kavaleriet hadde flotte uniformer! Faren var svært misfornøyd, og brevet han skrev til sønnen og utrykte sin misnøye gjorde Churchill vondt å lese. I det store og hele kan vi lese om en ulykkelig skoletid selv om han overraskende på sitt kurs på Sandhurst ble nummer åtte av et kull på hundre og femti:

«Når jeg ser tilbake, er de årene ikke bare den ubehageligste, men den eneste tomme og ulykkelige perioden i mitt liv. Jeg var lykkelig som barn med lekene mine i barneværelset. Jeg har vært lykkeligere hvert år siden jeg blev voksen. Men skoletidens mellemspill er som en mørk grå flekk på reisekartet. Det var en uendelig rekke bekymringer som forekom mig store nok dengang, og et grått og gledesløst strev. Vantrivsel, tvang og unødvendig ensformighet – det var skoletiden.«

Churchill skriver i sine skildringer av barndom og skoletid lite om forholdet til foreldrene. I biografier skrevet av andre har jeg lest hvor ensom han var og hvor lite kontakt han hadde med foreldrene. 

Her er et bilde jeg fant av foreldrene – link til kilden

Faren døde i januar 1895 og det han skriver her sier noe om den store avstanden han hadde til faren – det er tydelig at kontakten mellom dem stort sett var pr brev:

«Nu jeg har lest om igjen alle de brevene han skrev til mig egenhendig efter tidens skikk, føler jeg at jeg dengang ikke satte pris på hans kjærlige omsorg. Men enn noensinne er jeg lei for at vi ikke levde nok sammen til å lære hverandre å kjenne.»

I mars 1895 ble Churchill utnevnt til 4. husar-regimentet. Mye av tiden ble brukt i ridehuset:

«Det var noe berusende og eggende ved en kavaleriskvadron når den gjør manøver i trav, det blinker og klirrer, og det øker til fryd og spenning når de samme evolusjonene utføres i galopp. Hestenes bevegelser, raslingen av utstyret, det eggende ved selve farten, de vaiende fjærene, følelsen å være en del av en levende maskin, den flotte uniformen – alt virker sammen til å gjøre kavaleri-eksersis til noe for sig selv...Det er synd at krigen har feid vekk alt dette under sin grådige og opportunistiske fremmarsj, og isteden vendt sig til kjemikere med briller og mekanikere som bare trekker i aeroplanenes og maskinkanonenes  håndtak. Men ennå i Aldershot i 1895 hadde enda ingen av disse redslene rammet menneskeheten.»

Sommeren 1895 dør hans tidligere barnepike fru Everest av bukhinnebetennelse. Det han skriver her forteller alt hvor mye hun betydde for han i mangel på kontakt med foreldrene:

«Hun kjente meg enda, men etterhvert mistet hun bevisstheten. Døden blev lett for henne. Hun hadde levd et så uskyldig og kjærlig liv og bare ofret seg for andre og hun hadde en slik enkel tro, at hun ikke kjente til frykt, og ikke syntes det var svært å dø. Hun hadde vært min kjæreste og beste venn i de tyve årene jeg hadde levd.»

«I det siste ti-året av den victorianske tiden hadde imperiet nytt en så lang periode av nesten ubrutt fred at medaljer og alt det de representerte av erfaring og eventyr, tok til å bli overmåte sjeldne i hæren. Veteranene fra Krim-krigen og oprøret i India stod ikke lenger i de aktives ruller. De som hadde vært med i den afganske og den egyptiske krigen i begynnelsen av åtti-arene, hadde nådd de høieste gradene. Knapt et skudd var blitt løsnet for alvor siden dengang, og da jeg gikk inn i 4. husarregiment i januar 1895, var det i Hennes Majestets hele krigsmakt nesten umulig å treffe en kaptein og så godt som aldri en løitnant som noensinne hadde sett en krig.»

Et utslag av ønsket om å komme i aktiv tjeneste der Churchill kunne få brukt utdannelsen, var at han søkte om og fikk innreisetillatelse til å være en form for observatør på Cuba; geriljakrigen mellom spanjolene og opprørene. Det var et sted på jordkloden som bød på eventyr og spenning;

«Helt fra barndommen hadde jeg spekulert svært på krig og soldater, og ofte hadde jeg i drømmer og dagdrømmer forestilt meg hvordan det føltes å få sin ilddåp. Det stod klart for mig, at det måtte være spennende og uhørt opplevelse å høre kulene visle om ørene, og hvert øyeblikk risikere å bli drept eller såret».

Ilddåp eller ikke, etterhvert ble det action med kuler rundt ørene og hans nysgjerrighet på hvordan det var å være i krig, ble tilfredsstilt.

Før han reiste til India med regimentet hadde han i 1896 seks måneder der han ofret seg for Londons-sesongens selskapelighet:

«På denne tiden eksisterte enda en engelsk societet. Det var en strålende og mektig stand med sine egne lover for god tone, og midler til å håndheve dem, som for lenge siden er gått i glemmeboken. Alle mennesker kjente hverandre og visste hvem de andre var. De få hundre store familiene som hadde styrt England i så mange generasjoner og hadde sett landet heve sig til ærens tinde, var beslektet i en uhørt grad gjennom giftemål. Overalt traff en venner og slektninger...Jeg er glad jeg har sett denne forsvunne verden om bare for noen måneder. Det billedet jeg husker best, er hertuginnen av Devonshire’s kostymeball i 1897. Rammen var en av scenene i Distraeli’s romaner. Ja, det gjennoplivet et av de mest kjente skildringene hans. Utenfor porten i Green Park hadde store folkemasser samlet sig i sommernatten for å se gjestene komme og reise, for å høre musikken og kanskje spekulere på avgrunnen som dengang skilte de styrende fra de styrte.»

Tenker at det er mange som er glad for at denne verden er forsvunnet. Tror neppe sosieteten så for seg folk i slummen og kullgruvebyenes triste og grå befolkning der de svevet fra den ene festligheten til den andre. Uansett; folk er også i dag opptatt av de rike og berømtes festligheter – selv i lille Norge - eks ved at de kjøper Se og Hør og ser på Dorte's lørdagsrevy...

Dette er et lite utdrag av det jeg har lest så langt , side 88 av 303 sider. Mer fra biografien i et senere innlegg.....

Link til andre innlegg om boka: 

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 2(3):1896-1899

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 3(3):1899-1902

Roy Jenkins: Churchill - 1945 og frem til Churchill dør i 1965

Del 6 »Var kvelden blygrå? 1945-1965» omhandler siste del av Churchills liv og begynner med kapitlet « Den engelske pasienten» (side 827) som tar for seg årene frem til 1950.

Churchill var og ville fortsatt være leder for konservative partiet i opposisjon. Clementine kunne fortelle om en Churchill som på hjemmebane var svært ulykkelig. En fem ukers ferie sør for Alpene gjorde han godt; ikke minst at tok opp malingen, og han hadde 15 ferdige bilder med seg hjem. Men:

«Den høsten fant han ikke mye i England som kunne være til trøst og bidra til å balansere disse tunge tankene. Han grublet på det han oppfattet som den stadig mer truende sovjetiske ekspansjonismen i Europa og amerikanernes tvilrådige motstand mot denne. Han opplevde det som et forferdelig savn ikke å motta den britiske regjeringens tradisjonelle røde dokumentskrin og den hemmelige informasjonen disse inneholdt, og over ikke å kunne benytte seg av tjenestene til armada av høyt utdannede personlige sekretærer.»

Det positive som skjedde i 1945 var at eiendommen Chartwell ble kjøpt av diverse velgjørere og deretter donert til National Trust med et vilkår at Churchill mot en liten leie skulle bo der livet ut. Han var ute på flere reiser der han bl a holdt taler som den gang var kontroversielle. Ettertiden viser at hans tanker hva angår følgende av kommunismen og hans visjon om viktigheten og nødvendigheten om Europeisk samarbeid og et forent Europa inkl. Tyskland, var fremsynt.

Skrivingen var Churchills vern mot «den svarte hunden», depresjonen. I disse årene skrev han memoarene fra krigen som både ble utgitt i føljetonger bl a i Life, og i bokform; seksbindsverket The Second World War som fikk gode anmeldelser og hadde høye salgstall:

«Hans memoarer fra krigen ga ham en trygg rikdom, og på grunn av metoden han brukte for å slippe unna beskatning og måten han disponerte pengene på, gjorde de også hans etterkommere rike etter hans død.»

Han hadde et stort apparat av mennesker som bidro:

«Det må imidlertid ikke oppfattes slik at Churchill selv var betydningsløs i dette arbeidet. Denis Kelly ga en levende og overbevisende beskrivelse av Churchills innsats i redigeringsarbeidet. Å se Churchill stramme opp et avsnitt og gjøre innholdet tydeligere var ifølge Kelly «som å se en dyktig planteskulptør som førte en forsømt og viltvoksende hage tilbake til den opprinnelige formen og rette proporsjonene.»

Foruten reisene, arbeidet med memoarene fra krigen var Churchills humør og kampånd kraftig i disse årene. Clementines doser av ærlig råd fikk han til å ikke å foreta ukloke og selvgode ting.

Kapitlene «To valg og en gjenoppstandelse» side 852, «En samstemt regjering» side 868 og «Et fly som slipper opp for drivstoff» omhandler kampen frem til Churchill ble statsminister i 1951 og årene han var statsminister.  

Churchill var en måned fra å fylle 77 år da han ble statsminister for annen gang; og i tillegg hadde han ingen god helse. Han fikk et slag i 1953 og gikk av som Statsminister først i 1955:

«Skadet det faktum at Churchill nærmest klamret seg til statsministerposten da han måtte gi den fra seg, hans omdømme eller hans fremtidige helse og lykke? Det var ingen tvil om at det hadde vært bedre om han hadde gått av i 1953. De to første årene av hans statsministerperiode var svært vellykkede og spilte en svært konstruktiv rolle med hensyn til å få den konservative halvparten av Storbritannia til å akseptere at i etterkrigstidens verden kunne man ikke stille klokken tilbake til 1930-årene. Etter dette var det ikke mye som ble oppnådd som – ettersom jakten på toppmøter viste seg å være forgjeves – ikke kunne blitt utført av en annen...»

Siste kapittel har overskriften « Solen synker så sakte, så sakte». Et verdig punktum for denne omfattende biografien.

Det er med en underlig følelse jeg leste om de siste ti årene Churchill levde frem til han døde 24.januar 1965. En mann som levde til han ble 90 år, og man kan trygt si at han levde i ordets rette forstand. 

Hvordan må det ha vært for de som opplevde han under krigen å motta dødsbudskapet... Det forteller biografien ingenting om. Kanskje det vil komme frem i boken skrevet av Richard Herrmann; Med skjebnen i hånden og Churchill slekten i krig og fred. Den skal jeg lese etterhvert. Det samme gjelder Churchills selvbiografi Mine unge år. Men nå tenker jeg det blir en pause fra Churchill, og jeg kan sette biografien til Roy Jenkins tilbake i bokhylla med god samvittighet. Ni innlegg har det blitt om biografien som jeg begynte på i 2009 da den ble utgitt – en god motivasjon når det har buttet imot når jeg til tider har "sprenglest" den siste uka. 

Etter å ha skrevet om begravelsen og sammenlignet den med Gladstones begravelse avslutter Roy Jenkins biografien slik:

«Det som er viktigere enn å sammenligne de ulike begravelsesritualene, er en vurdering som sammenligner Gladstone, som uten tvil var 1800-tallets største statsminister, og Churchill, som uten tvil var 1900-tallets største statsminister. Da jeg begynte å skrive denne boken, mente jeg at Gladstone med en snever margin var den største av disse to, og i alle fall det mest bemerkelsesverdige eksemplaret av menneskeheten. I løpet av skrivearbeidet har jeg ombestemt meg. Jeg anser nå Churchill, med alle hans særegenheter, hans nytelsessyke, hans tidvise barnslighet, men også hans genialitet, hans urokkelighet og hans varige evne til – enten han hadde rett eller han tok feil, enten han lykkes eller feilet – å overskride normale menneskers grenser, som det største menneske som noen gang har bodd i nr. 10 Downing Street.»

Jeg tenker at det er slik Churchill helst vil bli husket – et bilde tatt i august 1941 – ombord på HMS Prince of Wales - hans lykkeligste år:

Roy Jenkins: Churchill - 2. verdenskrig er over - Churchill går av som statsminister

Kapitlet «Begynnelsen på slutten» starter på side 769. Det er ikke til å underslå at selv om det jeg leser om i biografien for det meste er interessant, særlig tiden under 2. verdenskrig, er jeg glad for at det nærmer seg slutten. Men samtidig er det litt trist også. For i dette kapitlet merker man mer enn noe annet at det også går mot slutten av Churchills «storhetstid». Som om jeg kan føle hvor sliten han må ha vært. Men han kjemper fortsatt for Storbritannias og Europas interesser.

Kapitlet tar for seg siste halvåret av 1944. Fortsatt herjer andre verdenskrig. Storbritannia utsettes for Hitlers nye våpen V1- bomber og V2- raketter. Fortsatt skjer det mye rundt Churchill. Forholdet mellom amerikanerne og britene er begynt å kjølne, helt opp til Roosevelt og Churchill. Det er diskusjoner, uenighet og fornærmelser. Churchill ønsket møter når det oppstod vansker, men det ønsket ikke Roosevelt, heller ikke Stalin:

«Hvorfor var Churchill så ivrig etter å møtes ansikt til ansikt?... Det dreide seg snarere om hans sykelige forkjærlighet for å reise, om hans tro på sin egen personlige kraft i en situasjon der man satt overfor hverandre og om hans ønske om å være i nærheten av selve kraftsenteret til de mennene i verden som måtte være mektigere enn ham – noe han i stadig sterkere grad ble klar over at det fantes menn som var.»

Uenigheten kom bl a av at amerikanerne var mest opptatt av å knuse Hitler, mens britene var stadig sterkere opptatt å holde kommunismen så langt øst som mulig. 

Men han fikk reist; også i 1944:

«Annen halvdel av 1944 ga Churchill rikelig med anledninger til å stille reiselysten, til å oppleve både det svimlende og det skuffende ved toppmøtene og til å innse at seierens søte frukt hadde en bismak – etterhvert som de allierte kom stadig nærmere å vinne krigen, ble han og Storbritannia stadig mindre viktige for de andre partene.»

En av reisene var til Sovjetunionen for å ha møter med Stalin der målet var Polens grenser. Frem mot krigens siste jul var Churchill opptatt var å forhindre et kommunistisk Hellas. Det resulterte i en dramatisk tur til Hellas julaften til Clementines store fortvilelse. Han klarte ikke med dette å sette en stopper for borgerkrigen som pågikk, men den stilnet «og Hellas fikk nesten et kvart århundre med ikke-kommunistisk og forholdsvis demokratisk styre frem til militærkuppet i 1967.»

Siste kapittel i del 5 har overskriften «Seier i Europa og nederlag i Storbritannia» ( side 796). Churchill skrev om 1945 som «dette nye, avskyelige år». Han skrev til Roosevelt at slutten av andre verdenskrig kunne komme til å vise seg mer skuffende enn den første verdenskrig. Han bekymret seg mest for den politiske situasjonen i Europa. At den eneste fronten det gikk godt var Østfronten var ikke lenger noe som ga Churchill noe i nærheten av ublandet glede.»

Churchill hadde i tillegg begynt å miste støtten i regjeringen pga måten han ledet den på. Misnøyen med han medførte bl a til at Eden eksploderte angående en sak. Men det som var mer virkningsfullt var et maskinskrevet protestbrev Lord President Attlee skrev på over 2000 ord; som forfatteren kaller en tidsinnstilt bombe!  En prestasjon til han å være som ikke var særlig god på maskinskriving. Kritikken gikk på at Churchill sjelden leste andre dokumenter enn sine egne før statsrådene, dokumenter som kollegene hadde lagt ned mye arbeid i, men heller lyttet til de lite kunnskapsrike og fordomsfulle rådene han fikk fra sine kumpaner, som det ikke var mange andre som hadde tillit til.  Churchill reagerte heftig, men alle som stod han nær var enige med Attlee. 

En kontroversiell beslutning Churchill foretok var at han ga marskalk Harris frie hender til å intensivere teppebombingen over de østtyske byene i et håp om å forkorte krigen. Forfatteren skriver «at det er enkelt å kritisere når man har historiens etterpåklokskap å støtte seg på. Denne bombepolitikken var ikke mer kritikkverdig enn det faktum at Truman seks måneder senere slapp atombombe nummer to.»

Truman overtok som president i USA etter at Roosevelt døde brått, men ikke uventet, 12. april 1945. Den siste gangen de møttes var på Jalta-konferansen 5.-11. april der også Stalin deltok, det minst vellykkede toppmøtet under krigen.

Forfatteren skriver også detaljert om møtet på Jalta. Også om rammene rundt konferansen, bl a at Churchills datter Sarah som også denne gangen var sammen med faren og skrev hjem til moren at etter konferansen forsvant Stalin som « en ånd i en fillehaug». Et av temaene var opprettelsen av De forente nasjoner. Den vedtatte ordningen på dette møtet falt delvis fra hverandre etter en måned. Et annet tema var Polen-spørsmålet, som Churchill anså som en prøvesak for Øst Europas fremtid. En bemerkning som falt på dette møtet som fikk stor oppmerksomhet i Churchills tanker, jeg tenker at det må ha bekymret han med tanke på kommunismens fremmarsj, var fra Roosevelt om at:

«Amerikas forente stater ville ta rimelige skritt for å bevare freden, men var ikke villige til å betale den pris det ville være å holde en stor hær i Europa, nesten 5000 km hjemmefra, på ubestemt tid. Det var derfor amerikansk okkupasjon var begrenset til det.»

Fatteren skriver om at Churchill uteble fra Roosevelts begravelse og hvilke følger det kan ha fått. Planen var at han skulle reise, men han ombestemte seg. Forklaringen som han ga til kongen, om at han så det nødvendig å være hjemme og lede landet, er jeg enig med forfatteren ikke henger på greip. Det må ha vært andre årsaker, men mysterier er fortsatt uløst.:

«Churchills beslutning om ikke å reise skulle komme til å koste ham noe. Det skadet ikke hans offentlige omdømme alvorlig, verken i Storbritannia eller Nord-Amerika, men den forbedret det heller ikke. At han ikke var til stede fremsto som underlig, og det faktum at han ikke fikk lagt denne grunnmuren i sitt forhold til Truman, kostet ham mye. Truman var i høyeste grad en nybegynnerpresident, og svært påvirkelig i denne perioden. I tillegg oppfattet han instinktivt Churchill som en helt og beundret han høyt».

I tillegg til slutten på krigen og konferansen i Potsdam, der han for første gang lanserte uttrykket jernteppet, omhandler dette kapitlet bl a valgkampen som ender med at de konservative lider valgnederlag og Churchill går av som statsminister. Labour og Attlee overtok regjeringsmakten Ikke alt Churchill  sa under valgkampen var velvalgt, og det som det ble reagert mest på og som han nok angret på, var at han han hadde en referanse til Gestapo hva angikk Labour ...  

 Churchills avskjedserklæring på radio:

«Det britiske folks avgjørelse er registrert i stemmene som i dag er talt opp... Et tungt ansvar utenlands og hjemme hviler på den nye regjeringen, og vi må håpe de vil lykkes å bære det. For meg gjenstår det bare overfor det britiske folk, som jeg har handlet på vegne av i disse farefylte år, å uttrykke min dypeste takknemlighet for den standhaftige og trofaste støtte de har gitt meg i min oppgave, og for de mange uttrykk for vennlighet som er blitt deres tjener til del.»

Roy Jenkins : Churchill - hendelser frem til D -dagen i juni 1944

Kapitlet «Skjebneåret» (side 702) omhandler 1942:  

«Problemene Churchill vendte hjem til etter det forlengede oppholdet i Nord-Amerika, var mangfoldige og ikke særlig veldefinerte – og noen av dem var skjult for kritikerne, men ikke for ham.»

Det som ikke var skjult var tapet av to slagskip i desember 1941, Japans fremrykning, skuffelsene på slagmarken i Vestørkenen (Afrika), og en følelse at det ikke ble gjort nok for å hjelpe Sovjetunionen. 

De som var skjult for de fleste var at det en periode ble slutt på Bletchley Parks avkodinger av tyske ubåter pga at båtene fikk en annen type utstyr, noe som økte tapstallene på skip. Et annet problem var at Churchill fryktet at britiske tropper ikke hadde den rette kampånden, at den enkelte britiske soldat ikke var like god som den tyske. Samtidig som Singapore falt, klarte to tyske kryssere i fullt dagslys å passere den Engelske kanal, gjennom stredet ved Dover på vei til sine havner i Tyskland. Et forferdelig slag for den britiske marine. 

Churchills kampånd nådde i denne perioden et bunnpunkt, og kritikken mot Churchills ledelse økte. En debatt og avstemming viste at han allikevel hadde et flertall bak seg. En utfordrer til Churchill denne perioden, var den hjemvendte ambassadøren i Sovjetunionen, sir Stafford Crips. Utrolig interessant å lese om hvordan Churchill imøtekom Crips med å gi han en sentral post som han viste seg ikke å håndtere; og vips så var han ute av banen!

Utover våren 1942 kom Churchills kampånd tilbake – gudskjelov! 8. april var det et nytt besøk fra USA. Harry Hopkins hadde da med seg general Marshall. Varmen og munterheten fra forrige besøk var ikke den samme som forrige besøk av Hopkins, men det var viktige temaer som ble diskutert. Et av temaene var amerikanernes ønske om et angrep på andre siden av kanalen. Et annet var den allerede planlagte landgangen i Nord-Afrika.

En stor begivenhet var at sovjets utenriksminister Molotov besøkte Storbritannia, og det før han reiste til Washington! Det var Stalins forslag at han skulle holde seg til planen og først besøke London – her er et telegram Churchill sendte Roosevelt som viser hvor fornøyd han var:

«De forstår nok at jeg ikke nå kan foreslå for ham at han endrer rekkefølgen på besøkene.»

Molotov fikk ikke innfridd noen av de krav Stalin hadde gitt instrukser om, allikevel var besøket vennskapelig. Et av kravene var Sovjetunionens grenser og et annet var front nr. to i Frankrike, som også var et ønske fra amerikanerne.

17. juni la Churchill ut på en ny reise til USA for å møte Roosevelt. De vellykkede samtalene han hadde med Roosevelt ble overskygget av nyheten om nederlaget i Libya, at garnisonen i Tubruq hadde kapitulert:

«Selv om Roosevelt var full av praktisk medfølelse, var det uunngåelig at nyhetene fra Tubruq svekket Churchills stilling i Det Hvite hus. Ikke bare var det helt umulig for ham å belære amerikanerne om krigføring, han hadde også fått et desperat behov for støtte på den krigsskueplassen han hadde gitt så høy prioritet og som var det eneste stedet Storbritannia hadde oppnådd seiere på landjorden etter 32 måneder med krig. I tillegg var de amerikanske avisene fulle ikke bare av nyheten om nederlaget, men også av antydninger om at det måtte settes spørsmålstegn ved om Churchills regjering kom til å overleve.»

Da han kom hjem til Storbritannia var det en mistillitsdebatt:

«Det saken dreide seg om var hvorvidt han var kompetent til å styre den britiske krigsinnsatsen på sin egen måte, og selv om resultatet av avstemningen jevnt over var tilfredsstillende, ble det sagt ting om ham i løpet av debatten som var nesten like sårende som dem som hadde ført til Chamberlains fall i mai 1940.»

Den jeg tenkte da jeg leste noe av debattinnleggene, var at dette er prisen for et demokrati; at idiotiske ytringer også skal bli hørt...

Reaksjonen på debatten var at han la ut på en reise i bombefly til Egypt og Sovjetunionen. Det var ikke få han imponerte ved at han holdt ut strabasene ved turen. I Kairo tok han bl a beslutninger av kommandomessig betydning, som skapte et vinnerteam av generalene Alexander og Montgomery. Videre til Sovjetunionen der han i Moskva besøkte Stalin for første gang. Både de ytre rammene og samtalene ga Churchill store utfordringer, det siste pga dårlige tolketjeneste. Men også Stalins adferd som jevnt over var ubehagelig og forvirrende. Men Churchill taklet dette «med bemerkelsesverdig urokkelighet, tålmodighet og styrke.»

1942 sluttet bedre enn året begynte:

«For Churchills del innebar disse seirene en bekreftelse på at han hadde hatt rett i sin trassige holdning i 1940, og sin strategi i 1941-1942, men også begynnelsen på en relativ svekkelse av hans rolle som Hitlers viktigste motstander. Han hadde skapte det nødvendige sentrum for dannelsen av den store alliansen, men at han historisk sett hadde vært i nærheten av et knutepunkt, var slett ingen garanti for at han fortsatt skulle få fortsette å dominere.»

I 1943 var Churchill 172 dager på reise utenfor Storbritannia og det var det året helsen hans begynte å skrante, bl a hadde han mange sykedager pga lungebetennelse. Dette var også det året «romansen» mellom Storbritannia og USA bleknet en del. Dette beskrives i kapitlet «1943: Fra Casablanca til Teheran» (side 728), og er fullt av detaljer om reisene og hendelsene dette året. 

Konferansen i Casablanca skulle bl a sikre « en motvillig og halvveis forsoning mellom to franske generaler, Giraud og de Gaulle:

«Fotografiet av deres formelle ekteskapsinngåelse, der Roosevelt og Churchill sitter på hver sin side av dem som besluttsomme anstandsdamer, er et av de mest klassiske bildene fra den annen verdenskrig».

Kilde: Brittanica.com

Det tar nesten pusten av meg å lese om aktiviteten til Churchill, og det må ha vært utrolig slitsomt selv om Churchill likte å reise og det å møte mennesker. På noen av turene hadde han med seg familiemedlemmer. Om Roosevelt og Stalin på dette området skriver forfatteren bl a:

«Ingen av dem var spesielt mobile, om enn av hver sin grunn. I Roosevelts tilfelle var årsaken at han var skrøpelig og at det i tillegg fantes en sterk tradisjon for at en sittende amerikansk president ikke beveget seg langt vekk fra sitt store, firkantede land... Stalins manglende mobilitet ble imidlertid sagt å skyldes flyskrekk, forsterket av en muggen øyboermentalitet som innebar at han bare følte seg vel i vante omgivelser, og når han var omgitt av sin egen sikkerhetsstyrke.»

Året 1943 ble avsluttet med en reise til Teheran der det var et møte med Roosevelt og Stalin. Han var også på en reise til USA dette året.

Et av de viktigste temaene for møtene i 1943 var Operasjon Overlord (planen for invasjon i Frankrike). Churchill var reservert til denne planen. Meldingen han sendte til Attlee etter avslutningen av møtet i Teheran var som forfatteren skriver kanskje noe overdrevent positivt:

«Vi har hatt en flott dag her, og forholdet mellom Storbritannia, Amerikas forente stater og Sovjetunionen har aldri vært så hjertelig og nært som nå. Det er enighet om alle planer for krigføringen».

Det som f eks beskrives om humoren til den brutale Stalin;  om hva han tenkte skulle skje med de tyske militære ved en seier, og reaksjonen til Churchill på denne, viser forskjellene på dem. Det må ha krevd mye energi fra Churchill å forholde seg til Stalin, Churchill som var en så stor motstander av kommunismen.

Her er et bilde av de tre i Teheran – kilde Wikipedia

Da Churchill var tilbake fra reisene sine i januar 1944 ble han møtt av jubelrop i Underhuset:

«Det er noe i det gamle uttrykket om at avstand kan få kjærlighet til å vokse, og fraværet hadde ikke ført til at Churchill hadde glemt sine gamle Underhuskunster. Han hadde da også hatt mer enn 43 år på å øve seg.»

Fra han kom hjem fra reise i januar 1944, hadde Churchill var han bare utenfor Storbritannia i 63 dager frem til Jalta-konferansen 29. januar 1945. Kapitlet «Tilbake til Frankrike» ( side 752) tar for seg perioden frem til D-dagen, invasjonen av Frankrike 6. juni 1944 som på planleggingsstadiet ble kalt Operasjon Overlord. Helsen til Churchill skrantet og han var også psykisk utkjørt denne perioden. Sykdommen hadde svekket og eldet han. Det som bekymret han var Stalin, bl a russernes umedgjørlighet overfor polakkene, og Stalins ønske om en kommunistisk marionettregjering i Warszawa. Men også forholdet til USA skrantet.

«Samtidig rykket datoen for angrepet på Hitlers franske festning nærmere i en fart som i Churchills øyne nesten var skremmende. Han var kanskje blitt mer positivt til planene, men har var fremdeles bekymret. Ansikt til ansikt med nederlaget hadde han fremvist en trass som gikk inn i historien, så praktfull og vellykket var den, men nå som seieren var forestående, var han merkbart mer forsiktig enn Roosevelt og general Marshall. Dette hindret ham ikke å ta aktivt og oppmuntrende del i forberedelsene.»

Den vanvittige planen hans om at han skulle være nær kamphandlingene, var det kongen som fikk han fra; senest ved et brev av 4. juni. Den pessimistiske godnatt-hilsen til Clementine denne kvelden var påvirket at hans sterke motvilje til blodbad:» 

«Er du klar over at før du våkner i morgen kan tyve tusen menn ha blitt drept?»

Forfatteren skriver at det omkom «bare» 3 000 allierte soldater denne dagen...

kilde Daily Mail

Roy Jenkins : Churchill - USA kommer med i 2. verdenskrig

Kapittelet « Ikke lenger alene» (side 669) handler om Churchills tilnærming til USA. Innsatsen som Churchill nedla første del av året for å styrke forholdet til USA, var overveldende:

«Dette viste hans evne til å se og fokusere på det aller viktigste, og kom til syne også i hans private livsførsel som til tross for at den på mange måter var livsnytersk, også var flettet sammen med og underordnet de overordnede målene han hadde satt seg.»

Det startet med at tidlig i 1941 oppholdt Harry Hopkins, en av Roosevelts nære medarbeidere, seg en måned i Storbritannia, og det gode forholdet han fikk til Churchill i løpet av dette oppholdet gjorde til at Hopkins ble et avgjørende bindeledd mellom Churchill og Roosevelt. 

Første gang Churchill og Roosevelt møttes var i august 1941 i Placentia Bay på Newfoundland. Et hemmelig møte det ikke kom noe håndfast ut av annet enn en upresis åttepunktserklæring, en halv forpliktelse, om målene for krigen.  Det var etter at Sovjetunionen var blitt angrepet av Hitler 22.juni:

«Akkurat idet britene var i ferd med å bli bedre utstyrt, ble enorme mengder våpen og råmaterialer det var lite tilgang på sendt den farlige veien til Murmansk eller Arkhangelsk, og tapene var store både hva skip og materiell angikk. Som Churchill åpent innrømmet, gjorde russerne etter hvert et solid innhugg i så langt uovervinnelige Werhmacht, og hvis så ikke hadde skjedd, ville det nesten vært umulig for britene – selv i samarbeid med den enorme amerikanske hærens samlede styrke – å bryte gjennom Hitlers voldsomt befestede Vestvoll.

Her er et bilde fra møtet mellom Churchill og Roosevelt i august 1941 – kilde http://www.ssa.gov/history/acharter1.html

Den 12. desember 1941 , etter Japans angrep på Pearl Harbor, foretok Churchill en reise til Washington for et nytt møte med Roosevelt – kalt Arcadia Conference. Det er det kapitlet «Den engelsk-amerikanske vielsessermonien» (side 691) omhandler.

Overfarten til USA var ingen fornøyelse. I tillegg til tapene i Pearl Harbor fikk Churchill vite at to av Storbritannias krigsskip var senket. Det var hardt vær under overfarten som varte i 9 dager. En av de få nyhetene som ble mottatt under overfarten var fra Eden som var i Moskva. Edenkunne meddele at Stalin bl a ikke viste noen takknemlighet for forsyningene han mottok. Det ble også mange grublerier på reisen hvordan USA ville prioritere krigen i Europa etter Japans angrep.

Vitamininnsprøytningen var at Roosevelt møtte han han i bilen sin på rullebanen på innenriksflyplassen. Det vellykkede oppholdet i USA varte i tre og en halv uke og: «var en et av historiens mest bisarre mellomspill hva gjelder forholdet mellom stats- og regjeringssjefer angår.» I hele perioden Churchill oppholdt seg i Washington, ble han invitert til og bodde i Det hvite hus. Selv om Churchill var velkommen, trivdes livsnyteren Churchill best når den asketiske Eleanor Roosevelt var fraværende.

Her er et bilde fra besøket – kilde: http://ww2days.com/allied-leaders-to-plot-war-on-axis-2.html

14. januar 1942 reiste Churchill tilbake til Storbritannia:

«I Placentia Bay hadde han vært så opptatt med å få USA til å gå inn i krigen at han hadde vært smiskende oppmerksom. Det ble sagt at han på veien til Washington selv hadde formulert det på følgende måte: «Tidligere forsøkte vi å forføre dem. Nå er de trygt på plass i haremet.» Han formulerte seg mer pyntelig da han formidlet den samme tanken til kong George 6 under den første tirsdagslunsjen de hadde sammen etter at han kom tilbake til Storbritannia: «Nå var Storbritannia og Amerikas forente stater gift etter å ha vært kjærester i flere måneder.»

Jeg husker ikke helt nøyaktig, men da jeg var i Washington sammen med datteren min sommeren 2012, og deltok på en guidet sykkeltur, husker jeg at vi stoppet et sted der det ble fortalt at Churchill brukte å bo når han var i Washington. Årsaken var at Eleanor Roosevelt ble lei av å ha en piperøykende natteravn boende i Det hvite Hus. Kanskje dette kommer senere i boka.

Uansett: her er et privat bilde fra sykkelturen – Washington er en veldig flott by som jeg kan anbefale et besøk.  

Roy Jenkins: Churchill - Frankrike inngår våpenhvile med Hitler

“Slutten av våren og forsommeren 1940 var en av de mest usedvanlige og på noen måter uvirkelige periodene i Storbritannias historie, ikke bare på grunn av hvordan den påvirket landets skjebne, men også på grunn av stemningen som omga menneskenes hverdag... Stemningen i landet – i den grad man i det hele tatt kan snakke om en felles stemning, selv på en tid da den oppfattes som å ha vært enhetlig i helt unik forstand – var ikke først og fremst trassig, men mer upåvirket. Fremtidsutsiktene var forferdelige, men folk skjøv konsekvensene ved et nederlag ut av sine kollektive tanker. Det dreide seg ikke om tapperhet. Det var snarere slik at de valgte å tro at det verste ikke kom til å skje. I hvilken grad dette var et resultat av Churchills hypnotiserende talekunster er ikke godt å si. Hans hensikt og hans fremgangsmåte var å skape en trassig stemning. Det han gjorde, i alle fall slik jeg husker det som 19-åring opplevde, var å skape en euforisk, men irrasjonell tro på at Storbritannia til slutt ville seire. Dette forhindret i det minste handlingslammelse på grunn av frykt, og gjorde det mulig å fortsette den normale hverdagens aktiviteter, hvorav noen var mer nyttige for krigsinnsatsen enn andre, og å leve overraskende lykkelig på avgrunnens rand.»

Dette er en del av begynnelsen av kapitlet «21 dager i mai» fra side 610. Da Churchill kom til underhuset etter at han var blitt statsminister, fikk han ingen begeistret mottakelse. I motsetning til den avgåtte presidenten Chamberlain. Churchill uttalelse denne dagen inneholder flere formuleringer som har blitt stående i historien bl a: «...og jeg har ikke annet å tilby enn blod, slit, tårer og svette.»

Roy Jenkins skriver at selv om Churchill var en statsminister som mest åpenbart tilhørte overklassen, var han også den statsministeren hvis myndighet var sterkest rotfestet i folkemeningen. Her er den tegningen av David Low som ble trykket i Evening Standard som viser Churchill som har brettet opp skjorteermene, mens han resolutt marsjerer fremover med regjeringen og andre med teksten «All behind you, Winston»:

I begynnelsen av hans periode som statsminister resulterte presset han hadde på seg at han ikke alltid var like høflig, men kunne være hensynsløs overfor staben sin. Dette kom Clementine Churchill for øret og resulterte i at hun skrev et brev til Churchill – det eneste man kjenner til er skrevet mellom dem i 1940. Der uttrykker hun at hun er bekymret over dette  - bl a skriver hun:

«Det er du som må gi ordrene & hvis de blir forkludret, kan du sparke alle og enhver med unntak av kongen, erkebiskopen av Cantebury & speakeren- Derfor er du nødt til å forene denne enorme makten med høflighet, vennlighet og om mulig olympisk ro...»

Jenkins skriver:

«Virkningen av dette kloke og modige brevet lar seg ikke måle direkte, men det er en kjensgjerning at de fleste som samarbeidet tett med Churchill under krigen, ble svært glade i ham, til tross for hyppige irritasjonsutbrudd.»

Roy Jenkins skriver utførlig om 26-27. mai 1940 da det ble holdt statsråd i krigskabinettet der et av temaene var om det skulle sluttes fred med Hitler. Churchill kjempet for at dette ikke skulle skje og uttrykte dette bl a slik:

«Vi skal fortsette, vi skal kjempe, her eller andre steder, og dersom den lange historien til slutt skal avsluttes, er det bedre at den ikke avsluttes gjennom kapitulasjon, men først når vi sanseløse ligger og vrir oss på jorden.»

Churchill kom seirende ut av slaget i krigskabinettet. Halifax som var utenriksminister mente at man burde megle med Hitler. I desember forlot Halifax London for å overta posten som ambassadør i Washington...

Den 18. juni 1940 var våpenhvilen mellom Frankrike og Hitler et faktum og dette kom som et sjokk på den britiske befolkningen. Churchill anstrengte seg for å få dem til å kjempe videre, men måtte gi tapt. Det er hendelsene forut for våpenhvilen som beskrives i kapitlet «Den grufullt vakre sommeren 1940» som starter på side 633.

En av Storbritannias bekymringer var hva som kom til å skje med den franske marinen som var verdens fjerde største. Derfor brukte Churchill alt han hadde til rådighet for å overbevise Frankrike om ikke å gi seg. Bl a fantasier og falsk optimisme om at USA og Roosevelt stod klare til å komme frivillig inn i krigen. Han forsøkte å overbevise den amerikanske presidenten hvilken katastrofe det kunne bli om Hitler skaffet seg kontroll over den franske marinen, men også den britiske. 15. juni skrev han bl a til Roosevelt:

«Hvis vi går under kan hende De vil stå overfor et Europas Forente Stater under nazistenes kommando som vil være langt mer tallrikt, langt sterkere og langt bedre bevæpnet enn Den nye verden. «

Churchill stolte ikke på Hitler hva angikk våpenhvileavtalens punkt om at Frankrikes krigsskip ikke skulle brukes til tyske formål. Et resultat av dette var at han bestemte at så mange av de franske krigsskipene skulle under britisk kontroll eller senkes. Disse kampene endte med at 1299 franske sjøfolk ble drept og 350 såret, og gjorde forholdet mellom franskmennene og britene anstrengt i flere år fremover.

Churchill engasjerte seg også i mindre anliggender, her er noe han skrev til matministeren, han mente bl a at folk måtte ha god tilgang på te (selv om han selv drakk andre drikker...) – dette er morsomt å lese:

«Det gleder meg at de ikke legger stor vekt på Det vitenskapelige utvalgs rapporter. Nesten alle kostholdsfanatikere jeg noensinne har truffet, nøttespisere og deres like, har dødd tidlig etter en lang periode med senilt forfall...Vil man tape krigen, er det bare å tvinge det britiske folk til et kosthold bestående av melk, havregryn, poteter osv., som ved festlige anledninger skylles ned med limejuice.»

Kapitlet «Slaget og Storbritannia og begynnelsen på Blitzkrigen», side 652 starter slik:

«Slaget om Storbritannia fikk like avgjørende følger som slaget ved Blindheim eller Waterloo, men var en langt mindre presist definert begivenhet. Den manglende presisjonen er knyttet til så vel når det startet og når det tok slutt som til hva som faktisk skjedde... Selve kjernen i slaget om Storbritannia var at tyskerne forsøkte å knuse den britiske jagerflystyrken, enten på bakken eller i luften, og å ødelegge produksjonen av jagerflyene Hurricane og Spitfire samt bombefly, som vokste betydelig i løpet av sommermånedene...Det som imidlertid skulle bli det mest slående ved slaget om Storbritannia- i tillegg til heltemotet som ble utvist på begge sider – var ikke når det tok til og når det ble avsluttet, men den enorme uvitenhet som hersket på begge sider om hva som foregikk på den andre side.»

Churchill gjennomførte flere endringer i krigskabinettet. En av de som ble borte var Chamberlain som døde av magekreft i november 1940. Bl a kom Beaverbrook med i august. Det var da bare Halifax som var igjen av den gamle garden; før han ble sendt til Washington i desember. Kritikerne av endringen i mai mente at dette var ytterligere eksempler på at lapsene var i ferd med å overta styringen fra de solide og respektable...

Selv om Churchill var mer optimistisk, var det ikke klart for han hvordan Storbritannia skulle vinne krigen uten at USA grep inn:

«Høsten 1940 kunne ikke Churchill se for seg veien frem mot en seier for det britiske imperiet skulle gå uten allierte, noe som var høyst forståelig.»

I et brev han sendte Roosevelt 8. desember 1940, et brev han hadde jobbet med i flere uker, skriver han bl a:

«Hvis De herr president, er overbevist som jeg tror De er, om at et nederlag for nazistene og fascistenes tyranni er av aller største betydning for befolkningen i Amerikas forente stater og på den vestlige halvkule, vil de ikke oppfatte dette brev som en bønn om hjelp, men som en oppgave over et minimum av handling som er nødvendig for å nå et felles mål.»

I løpet av de etterfølgende månedene fikk Churchill hjelp, takket være låne og leiepolitikken og en opphevelse av handelsfriheten: «At han blottet sin frykt fullstendig overfor Roosevelt, fungerte»

Her er Churchill og inspiserer ødeleggelsene i East End – kilde: http://www.hackneygazette.co.uk/'