Den svake viljen av Per Schreiner – hovedpersonen irriterte meg som stein i skoen

«Om morgenen får jeg sol inn i soverommet, som er lite, og kjøkkenet, som er nøyaktig like stort. Men bare en time omtrent, og bare i sommerhalvåret. Ideelt sett ville jeg bodd et sted med mer lys og en bedre utsikt, men det kommer ikke til å skje. Hvis jeg en dag må flytte fra denne leiligheten, kommer det til å bli til en dårligere leilighet, kanskje langt øst i byen.

Bolteløkka, området jeg bor i, er blitt dyrere mens jeg har bodd her, og har ikke vært rimelig så lenge jeg kan huske. Det er ingen mulighet for et menneske med min økonomi å kjøpe en leilighet i strøket. Selv en liten ettroms er langt utenfor min rekkevidde. Derfor må jeg leie dyrt, eller bo i min farmors leilighet hvor jeg bare betaler fellesutgiftene og strøm.»

Det er lenge siden en hovedperson har irritert meg slik den navnløse hovedperson i Per Schreiners roman Den svake viljen har gjort under lesingen. Romanen har tilleggstittelen En kjærlighetshistorie. Hadde sideantallet vært mer enn 179 hadde jeg ikke orket å lese den. 

Mulighetene for at mannen kan få bedre økonomi er svekket pga ryggskaden han har. Men, det må da være bedre å jobbe med hva som helst annet enn raidene han foretar sammen med naboen i loftsbodene til andre beboere. Det er så ufyselig å lese om. Selv håper han på arv for å forbedre egen økonomi. Det er tydeligvis ikke en tanke at noe av det de stjeler nettopp er arv som eierne ønsker å gi til sine etterlatte. Selv er han så heldig at han kan bo i en leilighet i Oslo med kun å betale fellesutgiftene og strøm. Etterhvert irriterte han med som stein i skoen. 

Per Schreiner sier i dette intervjuet med Aftenposten at «Han mener eiendom er vår største statusmarkør: – Oslos boligmarked er dessverre ødelagt.»

Det har alltid vært dyrt å bo i Oslo. Da jeg flyttet til Østlandet var vi to personer i full jobb. Vi kunne ikke drømme om å bo i Oslo. Det var å finne seg en leilighet langt utenfor Oslo. Jeg pendlet til jobben i Oslo med tre ulike transportmidler hver vei. Det kan ikke være en menneskerett at en person med 50% uføretrygd og som ragger rundt som doffen å ha råd til å kjøpe leilighet der vedkommende ønsker. Dersom denne romanen er skrevet for at leserne skal synes synd på den tiltaksløse, destruktive og umoralske fjotten, da forstår jeg ingenting.

Forlagets omtale:

«En mann er på vei til en bisettelse. I kapellet rekapitulerer han store deler av sitt liv, og forsøker å forestille seg minnetalen han selv en dag vil få, uten helt å få det til. Livet hans mangler noe, men det er vanskelig å sette ord på hva. Han tenker tilbake på sitt korte og ganske mislykkede yrkesliv, på de avbrutte kjærlighetsforholdene og pengeproblemene, men mest av alt det som det siste året har gitt livet hans mening, Venke.

 «Tilbake til september, i fjor. Jeg var forelsket og så for meg en fremtid. Det forble uklart hva denne fremtiden skulle bestå i, men jeg visste at jeg ville ha Venke. Jeg innser at ordet ha blir feil i denne sammenhengen. Kanskje få, eller bli kjærester med. Uansett, jeg visste hva jeg ønsket meg og dagene fikk en retning.»

 Den svake viljen. En kjærlighetshistorie handler om vennskap, småkriminalitet og det å leve i sin farmors leilighet. Om en vilje som, i lengden, ikke er sterk nok. Om kjærligheten og manglende fremtidsutsikter. Men kanskje mest av alt, om gleden og den store lettelsen ved endelig å gi opp.»

Elster, Andresen, Dahl - en roman skrevet av Per Schreiner

Det var i A-magasinet til Aftenposten i sommer at jeg leste et intervju med Per Schreiner om romanen han har skrevet og som ble utgitt på Tiden Norsk forlag i 2017: Elster, Andresen, Dahl. Der sier han blant annet dette:

 «– Vi tenker at vi er individualistiske og kan gjøre hva vi vil. Men noen ganger blir det veldig tydelig at valgene er strengt regulert. Folk lever ganske likt og oppfører seg på samme måte. Til tross for at det kanskje ikke gjør dem særlige fornøyde. Der blir forholdet vi har til hytta vår et godt eksempel.»

Schreiner tror forventningene til «hyttekos» er urealistiske i mange familier.

«– Vi stresser med å gjøre det hyggelig på hytta. Forventningene til at det skal være hyggelig å være der sammen er så store. Det er lett å bli skuffet, mener Schreiner, som selv har hytte på en øy i Vestfold. Han deler én sommermåned der med lillesøsteren sin.»

Jeg eier ikke hytte eller har andeler i en hytte. Et helt bevisst valg. Jeg foretrekker å bo på hotell når jeg reiser bort. Flere må-oppgaver enn de som påløper ved å eie enebolig, ønsker jeg ikke å bruke ferie og fritid på. Heller ikke å bruke tid til å sitte i bilkø i helgene. Jeg har heller ikke et temperament som passer til hyttelivet mange bedriver - jeg synes personene i romanen til Per Schreiner tross alt er generøse. 

Hovedpersonen har tilgang til tre hytter. Elster-familiens hytte som han og familien tilbringer påsken på:

«Hytta på fjellet deler vi med mor. Vi er der nesten en hel uke, men allerede etter fire dager begynner jeg å få nok. Hvis jeg må velge en favorittdag i året, vil dagen da vi drar hjem fra påskefjellet komme høyt på listen.»

Dahl – stedet etter faren, dit de reiser i jula

«Hvis vi blir flere dager på Dahl, vil Hege etter hvert bli mindre vennlig, og til slutt vil hun bli nesten taus. Hun har aldri likt seg der, men hun innrømmer det ikke. De gangene jeg har forsøkt a snakke om det, har hun bare sagt at det holder med noen dager. Jeg føler meg hjemme, men Hege føler at hun er på besøk. Jeg har foreslått at vi kunne bygge en hytte på tomta oppe på fjellet og feire jul der, men hun har bare blåst av det. Det siste vi trenger, er enda en hytte på fjellet. Når hun sier dette, spiller jeg såret og får lyst til å si noe om somrene hos Andresen, men gjør det ikke.»

Det er en sommer hos Andersen største delen av romanen på 168 sider handler om – familiehytta til kona Hege sin familie. Dit de reiser vår, høst og sommer. En hytte som ligger på et område med flere hytter som eies av familien. Der det er kona Hege som har regien – det er 24. juni når de ankommer hytta i sommerferien:

«Mens vi spiser brød, salat og croissanter som allerede er blitt litt seige, forteller Hege om planene for de neste tre ukene. Hun gjør det avslappet, som om hun finner på programmet mens hun sitter der. Hun snakker om besøk, om turer i skjærgarden, og alt ungene skal lære i løpet av ferien. Med jevne mellomrom spør hun oss om det er noe spesielt vi har lyst til å gjøre, men ingen sier noe annet enn at det høres fint ut. Den yngste nevner bare at hun vil bade en del, 

og Hege forsikrer henne om at vi kommer til å bade masse.»

Nå skal ikke jeg røpe hva som skjer denne sommeren – men som omslaget viser må hovedpersonen til pers med gravearbeid. Uansett;  her er en stemningsrapport fra hovedpersonen 19. juli:

«Da jeg våkner, husker jeg at det bare er to eller tre dager igjen av sommerferien. Tre, hvis jeg regner med selve reisedagen. Jeg må minne meg selv på å ikke begynne pakkingen for tidlig. Det vil provosere Hege og vise, med altfor stor tydelighet, at jeg gleder meg til å dra hjem. Pakkingen vil foregå kvelden for vi drar, og på morgenen. Hege vil være sentimental, og jeg vil være stille. Det er ikke noe program de siste to dagene, noe som er behagelig. Det gir meg følelsen av å være for tidlig på en flyplass.»

Jeg likte romanen Elster, Andresen, Dahl. Jeg synes han får frem det som forlaget her beskriver romanen skal inneholde:

«Elster, Andresen, Dahl er en morsom og mørk roman om familien, om umuligheten av å unnslippe slekters gang, om rollen man tvinges til å spille på det stedet der en families mekanismer kanskje aller best kommer til syne: på hytta.»

Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar jeg har fått av forlaget.