På et hundekurs jeg
deltok på sa en instruktør at en kan sammenligne et hundeliv med å legge
et sementgulv. Skulle man komme i skade for å sette et avtrykk i sement og ikke
få rettet det opp før gulvet tørker, er det svært arbeidskrevende å få det
fjernet i ettertid. Etterhvert som sement tørker er det vanskelig å sette
avtrykk. Men umulig er det ikke.
Det vil si at negative hendelser en hund har opplevd som valp vil sette seg og styre
hundens oppførsel senere. Positiv innlæring bør derfor skje når hunden er
valp/unghund.
Vi mennesker er et
produkt av så mye. Men jeg tenker at vår barndom og oppvekst er som dette
sementgulvet. På godt og ondt. Denne tanken kommer ofte opp når jeg leser
bøker. I særdeleshet når jeg leste romanen til Nina Lykke: Oppløsningstendenser.
Romanen er utgitt i 2013 og er på 239 sider. Jeg lånte boken av biblioteket.
Det ble en tenksom leseopplevelse for meg. Det er vanskelig å oppsummere. Men romanen handler
om forholdet mellom mennesker, bl a om hvordan vi håndterer kriser som oppstår
i livet/hverdagen. Fordi forfatteren bringer frem så mange temaer, vil jeg tro
at her er noe mange andre kan kjenne igjen fra eget liv/egne tanker. For meg
var det forholdet mellom Liv og moren.
"Oppløsningstendenser
er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse
i en kjellerhybel på
Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter
Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske
katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere
middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk
fortelling om menneskelig havari"
Gjeldsslaven
Liv er ikke selvmedlidende og mener at andre skal ordne opp for seg. Hun er
egentlig en fighter. Men det har vært ting i livet til Liv som har satt sine
spor. Som har gjort sitt til at møtet med den manisk-depressive Bjørn ble så
hodeløst katastrofalt for henne. Akkurat nå er livet til Liv helt på bunn. Men
verre skal det bli. For Liv får beskjed om hun har mistet jobben og lønnen som
gjør at hun har mulighet for å ha hundre kroner å leve av og nedbetale gjelden.
Vi følger henne noen vårdager der hun reflekter over livet sitt i nåtid og
fortid.
Det
ble som jeg hadde tenkt: jeg opplevde den både deprimerende og oppmuntrende. Men lite av det første og mye av det siste.Det
siste skulle man ikke tro ut ifra handlingen som skisseres ovenfor. Men der det er liv er det håp!
Hun
har vært en idiot som har havnet der hun er. Har kun seg selv å klandre. Men etterhvert heier
jeg på Liv. Krysser fingrene for Liv. Kommer på parti med henne mot resten av
"røkla". Moren, faren, som bare stakk av og overlot moren til
tolvåringen Liv, Anders og svigermoren. Samtidig: Du må si ifra! Ikke la andre
herse slik med deg! Ikke bare tenk! Men det er enkelt å tenke om en som bor i
en kjeller full av mugg, økonomien er bånn i bøtta og vandrer omkring som et
takras.
Oppløsningstendenser
berører mange mellommenneskelige temaer. Jeg tenker at man kunne gitt ut en
novellesamling basert på hendelsene i denne romanen. Det er sjelden jeg leser
en roman der forfatteren skriver så godt om slike tema som Nina Lykke gjør i
romanen. Derfor er det så mye som kan siteres. Her er noe:
"Hvor
gikk jeg feil, om natten kan jeg ligge og jamre, hvor gikk jeg feil, i hvilket
veikryss burde jeg tatt en annen vei, men for hver dag som går og for hver hendelse,
og samtale jeg tenker på, vokser mistanken: Samme hva jeg hadde gjort eller
sagt, ville resultatet blitt det samme, at jeg ligger her i kjelleren og har
mistet alt."
Psykologen
har sagt til Liv at hun kan tillate seg å bare gi opp, noe hun kunne gjort
allerede som barn:
"Det
jeg nå omsider og på så mange måter har gjort, det har jeg selvfølgelig gjort
for sent, og på feil måte, slik jeg har latt det rase sammen rundt meg, latt
leiligheten forsvinne og begynt å drikke for mye. Apatien min har kommet mange tiår for sent, den er hverken nyttig
eller sjarmerende lenger, mormor og morfar er hvite knokler i svart jord ute på
Vestre Gravlund og kan ikke lenger hjelpe meg. Hvis de noen gang kunne det, det
var jo mamma som var deres prosjekt. Det var mamma som var problembarnet, mamma
som befant seg i evig trassalder og et evig tenåringsoppgjør, mens jeg fargela
skoleoppgaver og sørget for at fargene ikke kom utenfor sirklene."
Liv
er skilt etter at Anders traff en yngre kollega:
"Det
finnes ingen lov mot å leve sammen med en kvinne og nekte henne barn helt til
livmoren hennes har tørket inn, for deretter å smelle en tredveåring på
tjukken, for så å kjøpe en kremgul sportsbil etter å ha levd i en miljøvennlig
og kildesorterende sykkelhusholdning med meg i alle år, for deretter å ta med
seg sin gryende lille familie på det mest forbudte av alt, en tyve timers
flytur til Thailand, og deretter publisere bilder av alt sammen på Facebook,
der vi er venner alle tre, for slik det er moderne å være kåt, er det også
moderne å være venner med sin eks – for å vise at man ikke er bitter – men ikke
for gode venner, bare akkurat passe gode venner, slik man skal drikke akkurat
passe mye alkohol, og sørge akkurat passe lenge over et brudd, ikke for lenge,
men heller ikke for kort. "
Liv observerer Anders og Line i kafeteriaen på Ikea der hun er og spiser frokost
til femten kroner for å spare penger. Der hører med til historien at imens Liv
og Anders var gift sendte denne Line et mobilbilde til Anders som Liv oppdaget.
Nå sitter hun og observerer dem i lykkelige omstendigheter – de ser ikke henne:
"Pensjonistene
stirrer sultent på dem, jeg stirrer sultent på dem. Kanskje var det bare dette
han ville hele tiden, bli håndtert på denne måten, bli satt barn på av denne
Line, som er av hans sort. Jeg har sett fitta di, kan jeg reise meg opp og
rope, du kan sitte der og kvitre, men den lille sivilisasjonen deres er som
alle sivilisasjoner grunnlagt på begjær og massakrer. Hvem sender bilde av sitt
eget nakne barberte skritt til en gift mann? Og hvis dette er mulig, hva annet
er da ikke mulig?"
Jeg håper Nina Lykke skriver flere bøker.