31. des. 2013

Oppsummering desember 2013

Da var det den siste dagen i desember. Tid for en liten oppsummering av bøkene jeg har avsluttet.
Det har vært en måned jeg fint kan putte i glemmeboken hadde det ikke vært for at det er lærdom å ta med seg. Tvil er et ord som passer for denne måneden og det har med jobb-bytte å gjøre. Men nå er valget tatt og så får en ta det som det kommer.
Mange humørløse dager har nok påvirket konsentrasjonen og leseopplevelsen hva angår enkelte av bøkene.
Først et bilde av bokomslagene - deretter noen ord med link til innleggene.


Jan Kjærstad er en for innfløkt forfatter for meg. Det fikk jeg bekreftet etter å ha lest denne: Tegn til kjærlighet av Jan Kjærstad

Overskriften på innlegget sier sitt om hva jeg synes om denne friske romanen:

Mange roser denne. Jeg likte den etterhvert, men ekstraordinær var den ikke etter min smak:

Vel anvendte timer å lese:
Jeg skulle bidra i et lite prosjekt og det medførte at jeg fikk i oppdrag å lese denne fine ungdomsromanen;

Denne tipper jeg vil få et langt liv:

En god, men ikke så ekstraordinær god roman som jeg hadde forventet. Eller var det tiden jeg leste den i:

En av mine favoritt-forfattere:

30. des. 2013

De ensomme (De ensamma) av Håkan Nesser

Jeg liker det langsomme og troverdige i Håkan Nessers bøker. Fortellingene hans om enkeltmennesker – det faktum at vi til syvende og sist er ensomme. Vi kan fylle livet vårt med støy i et forsøk på å unngå den, men ensomheten vil vi aldri komme unna.

De ensomme, utgitt i 2010, er den fjerde boken jeg leser i serien om den tenksomme politimannen Gunnar Barbarotti. Det jeg savnet i romanen denne gangen var humoren. Mulig den var mer til stede og at det er jeg som leser som ikke oppdaget den.  Jeg er i et heidundrande opp og ned humør for tida. Men i og med at jeg uansett årsak ikke fant humoren til Nesser, ble De ensomme til tider litt for langsom for meg.  Innlegg om de andre bøkene jeg har lest skrevet av Nesser finner du under kategorien : krim og spenning.

Men for all del: ikke legg min leseopplevelse til grunn for ikke å lese De ensomme. Berit har lest flere bøker av Nesser enn jeg. I tillegg leser hun mye krim og er flink til å skrive om bøkene hun har lest på en enkel, direkte og troverdig måte. Når husker jeg ikke hva hun skrev om denne og jeg leser sjelden omtaler rett før jeg leser en roman eller imens jeg skriver om en leseopplevelsen. Men ta den en tur innom bloggen hennes: Berit sin bokblogg





Handlingen foregår denne gangen over to tidsplan: to dødsfall som skjer med 35 års mellomrom. Maria var ute sammen med en vennegjeng på en sopptur da hun ble funnet død. Germund, som var Marias samboer den gang, blir funnet på samme sted 35 år etter.

Eva Backman og Gunnar Barbarotti blir satt på saken. De søker å se om det er en sammenheng mellom hendelsene eller om det kun er tilfeldigheter. Saken som angikk Marias dødsfall ble henlagt fordi det ikke kunne bevises at det var en kriminell handling bak dødsfallet. Det er også vanskelig å finne bevis som tyder på noe annet nå. Selv om Germunds dødsfall er mistenkelig, er det også for dette vanskelig å finne bevis.

Eva er skilt fra ektefellen sin. Barbarotti er fortsatt gift med Marianne og bor sammen med storfamilien Han blir sjalu da Marianne forteller at hun har hatt en forhold til Germund før hun traff Barbarotti. Men etterhvert skjer det noe som får han til å innse hvor idiotisk hans sjalusi er.


Det gjenstår en roman til i serien: De sørgende utgitt på norsk i 2013. Jeg har klippet ut en anmeldelse fra DN av 13 april 2013.  Anmelderen var ikke særlig entusiastisk over romanen. Men en anmeldelse/lesopplevelse er ingen fasit for en bok. Jeg kommer til å lese den en eller annen gang. 

29. des. 2013

Dikt: Grisen av Inger Hagerup


Bildet over fant jeg i Aftenposten for en del år tilbake. Synes det passer så fint til Inger Hagerups dikt om grisen:

Grisen står i sin grisebing
Og tenker dypsindig på viktige ting.
Undres om fleskeprisen
Går opp eller ned?
Tenker grisen

Jeg har for første gang på mange år ikke spist ribbe denne julen. Siden ribbe-eksperten oppholder seg blant pingviner og hvalross, hadde vi pinnekjøtt. Ellers spiser jeg kun ribbe på julaften og kald ribbe i juledagene.


Grisen skal være lik oss mennesker. Fant en artikkel om dette her: Mennesket og dets grisbl a:

 «Selv om vi mennesker helst vil ligne på katter og gaseller og andre pene skapninger, er det i virkeligheten grisen vi ligner aller mest på. Kroppene våre er ganske like inni, og de gærningene som har smakt menneskekjøtt påstår av vi smaker som svin også."


26. des. 2013

Og så kom du (This it how it ends) av Kathleen MacMahon


«- Dette er ikke bare en kjærlighetshistorie. Det handler om livet og hvordan vi velger å leve det. Noen ganger kan man sitte fast i en bestemt måte å leve livet på. Jeg tror det er dette som gjør at mange kan identifisere seg med romanen, den handler om noe.»

Det sier den irske forfatteren Kathleen MacMahon til Aftenposten. Du kan lese hele intervjuet her.

Romanen hun har skrevet er This it how it ends utgitt i 2012 som på norsk har fått tittelen Og så kom du. Kathleen McMahon sier i intervjuet at hun var redd at romanen feilaktig skulle oppfattes som en «kjærlighetsroman for damer».

Jeg fikk «godfølelsen» fra første side. Med det mener jeg ikke at det er en feel-good roman. Romanen hentet frem mange ulike følelser hos meg. Gjenkjennelse var en av dem. Allikevel – underveis mistet jeg litt av kontakten med karakterene og derav historien. Men er det romanen – eller er det noe som kan ha med meg som leser å gjøre. Var det tidspunktet jeg leste romanen som gjorde at det er jeg som ikke investerte nok i den. Jeg kom til å tenke på det Jan Kjærstad sier til Hans Olav Brenner i boken Om å skrive – temaet er karakterenes troverdighet:

«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og at de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over av historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det ofte leserens meddikteriske kraft. «

Handlingen starter høsten 2008. Romanens hovedpersoner er Addie (38) og Bruno (49.)

Addie bor i Dublin. Hun er singel og arbeidsløs arkitekt. Bor for tiden hos faren, brumlebassen Hugh, for å ta hjelpe han pga at han har brukket håndleddene. Huset ligger rett ved stranden der hun går lange turer med hunden Lola. Addie er sterkt  knyttet til faren og søsteren Della. Moren som døde da Addie var liten har Addie ingen minner om.

Amerikaneren Bruno kommer til Dublin for å lete etter sine irske røtter. Han er også arbeidsløs etter at banken Lehman Brothers gikk konkurs. Han har kjøpt tur/retur billett. Dersom Mc Cain vinner valget har han bestemt seg for ikke å returnere til USA.

Bruno tar kontakt med Hugh som er en slektning av han. Men Hugh får med Addie på at de ikke skal besvare henvendelsen. Brunos utviste interesse får Hugh til å tenke på filmen Picnic med døden. (Skrekk og gru tenker jeg – det er en av de filmene som har skapt mest skrekk i kroppen min!) Men så møtes Addie og Bruno ved stranden og det oppstår momentant varme følelser mellom dem.

Hvordan ender dette? Jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Den endte ikke slik jeg hadde trodd det skulle ende. Det er en enkel historie om livet. Med sine opp- og nedturer. For flere enn Addie og Bruno. Jeg tenker at romanen må være et godt grunnlag for å lage film av.


Selv om jeg synes romanen god, har den mange konkurrenter i bøker jeg har lest tidligere. Jeg vil anbefale at man skrur ned forventningene til boken og heller la den overraske dersom den treffer. 

Privat foto - det er ikke bare Lola som elsker å grave når hun er på stranda. 




25. des. 2013

Dikt: Hymne til Josef av Inger Hagerup

Jeg har kun en bok om jul og det er Julehelg – norsk jul i diktning og billedkunst utgitt i 1991. I boken finner jeg diktet Hymne til Josef skrevet av Inger Hagerup.

I innlegget om boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup skriver jeg om mitt møte med Inger Hagerups dikning. Hun som ikke skrev dikt ifølge henne selv: hun bare sa det som det var.

Diktet skrev hun til sin mann Anders skriver Klaus Hagerup:  

«Når menn kjenner seg igjen i diktene hennes, er det nettopp fordi de er så intens kvinnelige. Når hun en sjelden gang skrev om en mann, så var det ikke annet enn en maskert kvinne hun skildret. Det mest typiske eksemplet på dette er diktet om Josef i Strofe med vinden, som ble utgitt i 1958. Der stod hun på høyden av sitt forfatterskap, og Anders hadde fått sine første og alvorlige depresjoner. Det var på denne tida han ble førtidspensjonert. Han gjorde siden et tappert, men mislykket forsøk på å vende tilbake til skolen. I ekteskapet var alt snudd på hodet. Han hadde overtatt ‘kvinnerollen’ og hun ‘mannsrollen’, for å bruke to forferdelige uttrykk.

‘Hymne til Josef’ var bevisst eller ubevisst et dikt skrevet til Anders og hans kvinnesinn.»

Klaus Hagerup forteller at både Inger og Anders ble forferdelig såret da Ragnvald Skrede oppfattet diktet som et angrep på Jesus:

«Jeg husker Ingers matte sorg og Anders’ fortvilte raseri. Den som skriver må forberede seg både på å få rettferdig kjeft og på å bli misforstått, men dette var noe annet. Det var hennes forfatterskaps første gave til Anders, som denne idioten kom og rev i stykker fordi han av en eller pervers grunn trodde det var et angrep på Jesus.»


Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny.



Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin sønn

støttet av Josefs arm.



Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?



Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?



Kanhende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm,

den hellige Josef av jorden.

Privat foto:

23. des. 2013

Solsnu 2013



Sola har snudd. En utrolig lettelse å vite. Dagen er blitt 2 minutter lengre i Bodø allerede. I går fant jeg en Natt og Dag i blomsterbedet jf bildet over.

De blåser for tida. I morgen er det julaften og det er meldt mye vind. Det har vært mye strømbrudd i det siste pga været. Krysser fingrene for at det ikke kommer et i morgen. Kjipt å være uten strøm på julaften.

Når det er fint vær må man passe på å komme seg ut for å få med seg litt lys. Uansett hva man har å gjøre ellers. T o m bøker får komme i andre rekke. Hadde håpet å få levert tilbake Og så kom du idag. Det er flere som står i kø for å lese den. Men det får bli i romjula. Litt vanskelig å få konsentrert seg når det er så mye annet å tenke på.


Private bilder fra 21 og 22 desember 2013







22. des. 2013

Dikt: Skjebnen av Inger Hagerup

Jeg møtte skjebnen engang
Han  sprengte  forbi meg på en svart hest,
på vei mot havet.
I natten red han.
Skjebnen gnistret under hovene.
I armene sine holdt han en jomfru
Hennes hår flagret som vinger i måneskinnet,
hennes ansikt lyste hvitt som månen,
hennes hender var knuget om rytterens  nakke,
hun lo med høy, klingende stemme.

Jeg møtte skjebnen engang. ¨
Han sprengte forbi meg på en svart hest.

Han skulle ofre en jomfru i havet. 

Larkollen 22.desember 2013 - privat foto


20. des. 2013

Film: Nathalie (La Délicatesse) med Audrey Tautou i hovedrollen



Da jeg var innom biblioteket for noen dager siden lånte jeg også noen filmer. Den ene var den franske filmen Nathalie (La Délicatesse) med Audrey Tautou i hovedrollen:

«Nathalie en vakker, glad og suksessfull Pariserkvinne, blir enke etter å ha vært gift i tre år. For å klare å leve med tapet begraver hun seg i arbeid, til sine venners fortvilelse. Det går tre år, men så en dag blir hennes appetitt på livet atter vekket, helt overraskende, av en kollega.»

Filmen hadde premiere i 2011. Jeg har ikke lest boken filmen er basert på, skrevet av David Foenkinos og utgitt på norsk av Bazar forlag i 2013.


Jeg likte filmen. En enkel og lavmælt historie. Avslappende. 

19. des. 2013

Vi ses i morgen av Tore Renberg

Jeg har lært meg et nytt ord: djisus. Et ord som gjentas en del ganger i romanen Vi ses i morgen. Første bok jeg har lest skrevet av Tore Renberg.


Vi ses i morgen ble utgitt i 2013 og er på 600 sider. En murstein av en roman som har begeistret anmeldere og lesere.  Forlaget Oktober har her sitert fra anmeldelser  Jeg lånte den av biblioteket.

Etter å ha lest den er min mening at romanen fortjener gode kritikker og mange lesere. Det er et rått, og slik jeg ser det, realistisk miljø vi blir kjent med. Det er hyppige sceneskifter og handlingen strekker seg over seks dager i september. Det er mange aktører, men ved måten romanen er oppbygd på opplevde jeg det enkelt å holde tråden. Ikke en eneste gang måtte jeg bla tilbake for å sjekke ut ting som er beskrevet før.

For meg ble romanen krevende fordi den er intens og den engasjerte meg helt til den minste detalj. Jeg lurte hele tiden på hva som ville skje underveis. Men etterhvert som jeg nærmet meg slutten var jeg spent på hvordan forfatteren ville velge å avslutte. Derfor var det en form for lettelse da jeg hadde lest siste side og kunne forlate det for meg intense og krevende universet som er skapt i romanen. Humoristisk skriver en anmelder. Vel, jeg velger å kalle det tragikomisk. F eks der Rudi formaner en tigger han treffer i byen.

Pål Fagerland har opparbeidet seg en gjeld pga pengespill på Internett. Inkassobrevene kaster han i søpla uåpnet. Han er helt på bunnen og løsningen han ser er å kontakte den kriminelle Hillevågsgjengen for å få hjelp til å skaffe en million kroner.

Hillevågsgjengen i Stavanger er en tragisk ansamling med enspora, miljøskadde og akterutseilte kriminelle som er ledet av Jan Inge. Offisielt driver de et flyttebyrå, men penger skaffer de ved kriminell virksomhet. Jan Inge og søsteren Cecilie bodde alene sammen etter at moren døde av alkoholmisbruk og faren deretter forlot dem og reiste til USA da Cecilie var ti år. Jan Inge var hallik for søsteren helt til hun ble kjæreste med Rudi. Her er hvordan Cecilie beskriver Jan Inge, Rudi og Tong:

 «Det er ikke noen mannfolk, det der. En feit fyr som spiser chips og ser horror og tror han er bedriftsleder. En lang adh-stake som går med jernhard kuk og ligger og gråter om natten. En vrengt satan av en koreaner som ikke eier en skikkelig følelse i kroppen. Det er smågutter. Ikke tale om at de har modnet, de er akkurat som de var for femogtyve år siden, den eneste forskjellen er sjarmen de hadde, den har de tapt.»

Det er til tider et tøft språk denne gjengen bruker. Men det er ikke bare Pål og Hillevågsgjengen romanen handler om. Tenåringsdøtrene til Pål, Marlene og Tiril er to av flere andre aktører. Moren, en Tårnfrid-type, forlot dem til fordel for en ny jobb og kjæreste i Bergen.  Den som er mest bitter på moren er tøffe Tiril:

«Det der lært jeg av mor mi, sier Tiril.
Marlene ser på henne. Hva mener du?
Overlegenhet, sier Tiril. Den bitchen ga bare faen når folk hadde det vondt. Og det gjorde enda vondere»

Er du i tvil om du skal lese Vi ses i morgen, ta deg en runde på Internett. Tipper at det som er skrevet om romanen i det minste vil gjøre deg nysgjerrig. 


15. des. 2013

Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Elias er snart 17 år og er i Oslo for å gå på Nydalen Kunstskole. Han bor på hybel og er ensom i storbyen. På bussen fra Helsfyr til Nydalen har han i hele august observert en jente på samme alder. På en blå perm hun har hatt med seg har han funnet e-post adressen hennes. Han sender en e-post og forteller om sin observasjon og det er e-post vekslingen mellom Elias og Susanne vi leser om i romanen Det blir pinlig uansett.



Romanen på 112 sider utgitt i 2013 er skrevet av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland. På bokomslaget står det at forfatterne kjente ikke hverandre mens de skrev romanen. De skrev uten å ha snakket sammen, uten å ha møtt hverandre, uten en plan. Tretten dager tok det å få ferdig teksten. Likheten mellom romanformen og hvordan den ble skrevet er derfor lik. E-postene er i perioden 11. september – 4.oktober.

Det er helt tilfeldig at jeg leste Det blir pinlig uansett. Selv om jeg ikke er i målgruppen for romanen, vil jeg anta at den også kan treffe ungdom.  Den tok meg veldig kort tid å lese. Jeg var spent på hvordan dette skulle ende. Elias er blitt betatt av Susanne og ønsker å møte henne. Men det kan hun overhodet ikke tenke seg. Han viser handlekraft. Men er handlekraft noe en jente på 17 år i utgangspunktet blir betatt av. Jeg husker godt fra min tid som 17-åring at dette var et karaktertrekk som var lite sjarmerende. Faktisk skremmende å oppleve slik oppmerksomhet. Det var de mest uoppnåelige som var interessante. Med en gang de ble oppnåelige falt glorien bort. 

Elias om Oslo:

«Oslo er en hard by å ri inn i. Folk seier ‘hyggelig’ heile tida, uten at eg veit om det betyr så mykje.»

Det samme har jeg også observert den sist tiden.  Under hilserunder spesielt. Det må være en ny trend. Ikke bare i Oslo. Kan ikke huske det var slik da jeg begynt å jobbe i Oslo for en del år tilbake. Er det amerikanske TV-serier som har påvirket høflighetsfrasene. Det er uansett temmelig innholdsløst og overfladisk slik jeg ser det.

Susanne om et selvforsvarskurs: 

«Jeg lærte ikke så mye på det selvforsvarskurset, annet enn at hvis du ble blir overfalt, må du brøle alt du kan som jeg skrev sist, ikke pipe feminint, pistrete og ynkelig for det finnes gærne folk som liker det aller best.»


I går på parkeringsplassen utenfor matbutikken var den en innpåsliten og møkkete fyllik som gikk rundt og spurte om noen kunne kjøre han et sted. Han stinket fyll på lang avstand og kom etter meg.  Jeg var redd for at han skulle presse seg inn i bilen og at jeg skulle få et svare strev med å få han ut. Nei, sa jeg med bestemt ute-stemme. Som jeg bruker å gjøre overfor løse bikkjer som skal angripe mine hunder. Det bruker å hjelpe. Han forstod rask at jeg mente nei. Brøle – det har helt klart en virkning. 

13. des. 2013

Fugletribunalet av Agnes Ravatn


Det er skrevet mye fint om romanen Fugletribunalet skrevet av Agnes Ravatn og utgitt i 2013. Jeg kan slutte meg til det som er skrevet.

Det var merkelig nok ingen venteliste på romanen på biblioteket. Noe det bruker å være på nye bøker. Kanskje det er fordi noen er skeptiske til at Agnes Ravatn skriver på nynorsk. Det er det etter min mening ingen grunn til.

Jeg har lest to bøker av henne tidligere i 2013. Fugletribunalet viser at Agnes Ravatn kan mer enn å være vittig. 

Forlaget Samlaget presenterer romanen slik:

"TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?
I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?"

Hun klarte å holde meg engasjert fra side en til jeg hadde lest alle 206 sider. Til tross for det kun var to personer med i handlingen. I tillegg til en infam butikkdame som vi møter noen ganger og som kjenner igjen Allis.  Det er tilstrekkelig dersom disse har karaktertrekk som hun har gitt dem i denne romanen. Uforutsigbare som skaper en spesiell stemning og spenning.

Et lite sitat:

"Kor lenge varar eigentleg ein skandale? tenkte eg. Ikkje altfor lenge no til dags, folk har nok med seg sjølve, og dei gøymer så fort, éin skandale er ikkje nok, det må fyllast på, dei må heile tida ha fersk skam. Dette landet er så lite at ingen tør knuse andre fullstendig, berre litt, for dei veit det like godt kunne vore dei sjølve."


 Jeg håper Agnes Ravatn fortsetter å gi ut bøker. Uansett om det er i rollen som artig observatør av seg selv og andre. Eller som hun gjør i Fugletribunalet. I et intervju med Aftenposten 6. september 2013 sa hun at hun fikk ideen til romanen for fem år siden. Forrige gang hun ga ut roman var i 2007. Håper ikke jeg må vente altfor mange år på en ny roman. 

Innlegg om de to andre bøkene jeg har lest som er skrevet av Agnes Ravatn: 




10. des. 2013

Drep ikke en sangfugl (To kill a Mockingbird) av Harper Lee



"Tidenes beste roman" jf bokomslaget. Sitatet er fra The Telegraph.

Nå kjøpte jeg ikke romanen Drep ikke en sangfugl skrevet av Harper Lee og utgitt i 1960 pga sitatet. Og det var ingen «wow» i begynnelsen. Men den ble bedre og bedre etterhvert som jeg beveget meg fremover.  

På bokomslaget står det at romanen er den eneste Harper Lee ga ut, og at hun fikk Pulitzer-prisen i 1961: "Den utkom da kampen for afroamerikanske rettigheter for alvor skjøt fart i USA, og den ble en bestselger over natten." Den var helt sikkert «sprengstoff» da den kom ut selv om jeg synes den er lavmælt i sin form.

Romanen har sin handling fra en søvnig liten by i sørstatene, fiktive Maycomb (Alabama). Fortellerstemmen er en liten jente som skal begynne på skolen. Jean Louise Finch (Småen) bor sammen med broren Jem, som er noen år eldre, og faren Atticus som er advokat. Moren døde da Småen var to år. Atticus er en mild og rettferdig oppdrager. Husholdningen bestyres av den fargede hushjelpen Calpurnia (Cal) og hun er strengere.

Småen er en gutte-jente. Har ingen planer som å være «dame». Kler seg som en gutt. Slåss og finner på skøyerstreker sammen med broren. En sommer dukker Dill opp. Han har god fantasi. De tre barna er finner på mange ting som ikke alltid er like populært hos de voksne. Heller ikke hos naboene. Jeg fikk en form for Pippi, Tommy og Annika-følelse da jeg leste starten på boka.

Men snart skal de to barna bli kjent med den store verkebyllen i det lille samfunnet.  Raseskillet. Faren blir bedt om å forsvare en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Blir han funnet skyldig kan straffen bli dødsstraff etter loven i Alabama. Et drama seiler opp i barnas trygge tilværelse.

Atticus er som en klippe, men han kan ikke og vil ikke skjerme barna sine for det som skjer. På sin milde og kloke måte forsøker han å forklare og forsøker å få dem til å se begge sider av denne saken. Han gir dem ingen urealistiske forventninger. Men selv om han ikke tror han vinner saken, er det ingen grunn til å ikke forsøke å vinne: «selv om saken er tapt hundre år før den har begynt.»  Og i forhold til til borgerkrigen er det annerledes denne gangen:  


«Denne gangen slåss vi ikke mot Yankeene, vi slåss mot våre egne. Men husk det, uansett hvor bittert det kommer til å gå for seg, de er fremdeles våre venner, og dette er fremdeles vårt hjem». 

7. des. 2013

The Beatles: The long and winding road - ble ikke skrevet som en kjærlighetssang



Da jeg så bildet ovenfor var den første tanken min Beatles låten: The long and winding road. Bildet har jeg tillagt med tillatelse av Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.

Låten ble ikke skrevet som en kjærlighetssang. Den ble skrevet da Paul Mc Cartney var nede for telling pga bråket i Beatles. Den gir uttrykk for hans tunge tanker om tilstanden i bandet. Det kan du høre mer om her


The long and winding road that leads to your door 

Will never disappear 

I've seen that road before it always leads me here 
Leads me to your door....




5. des. 2013

Oppløsningstendenser av Nina Lykke - fortjener å bli fremsnakket og lest av mange

På et hundekurs jeg deltok på sa en instruktør at en kan sammenligne et hundeliv med å legge et sementgulv. Skulle man komme i skade for å sette et avtrykk i sement og ikke få rettet det opp før gulvet tørker, er det svært arbeidskrevende å få det fjernet i ettertid. Etterhvert som sement tørker er det vanskelig å sette avtrykk. Men umulig er det ikke. 

Det vil si at negative hendelser en hund  har opplevd som valp vil sette seg og styre hundens oppførsel senere. Positiv innlæring bør derfor skje når hunden er valp/unghund.  

Vi mennesker er et produkt av så mye. Men jeg tenker at vår barndom og oppvekst er som dette sementgulvet. På godt og ondt. Denne tanken kommer ofte opp når jeg leser bøker. I særdeleshet når jeg leste romanen til Nina Lykke: Oppløsningstendenser. Romanen er utgitt i 2013 og er på 239 sider. Jeg lånte boken av biblioteket.

Det ble en tenksom leseopplevelse for meg. Det er vanskelig å oppsummere. Men romanen handler om forholdet mellom mennesker, bl a om hvordan vi håndterer kriser som oppstår i livet/hverdagen. Fordi forfatteren bringer frem så mange temaer, vil jeg tro at her er noe mange andre kan kjenne igjen fra eget liv/egne tanker. For meg var det forholdet mellom Liv og moren. 

I innlegget: Oppløsningstendenser av Nina Lykke - hør forfatteren lese fra og fortelle om romanen skriver jeg om hvordan jeg fikk høre om boken mv.




"Oppløsningstendenser er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse i en kjellerhybel på Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk fortelling om menneskelig havari"
Gjeldsslaven Liv er ikke selvmedlidende og mener at andre skal ordne opp for seg. Hun er egentlig en fighter. Men det har vært ting i livet til Liv som har satt sine spor. Som har gjort sitt til at møtet med den manisk-depressive Bjørn ble så hodeløst katastrofalt for henne. Akkurat nå er livet til Liv helt på bunn. Men verre skal det bli. For Liv får beskjed om hun har mistet jobben og lønnen som gjør at hun har mulighet for å ha hundre kroner å leve av og nedbetale gjelden. Vi følger henne noen vårdager der hun reflekter over livet sitt i nåtid og fortid.
Det ble som jeg hadde tenkt: jeg opplevde den både deprimerende og oppmuntrende. Men lite av det første og mye av det siste.Det siste skulle man ikke tro ut ifra handlingen som skisseres ovenfor. Men der det er liv er det håp!
Hun har vært en idiot som har havnet der hun er. Har kun seg selv å klandre. Men etterhvert heier jeg på Liv. Krysser fingrene for Liv. Kommer på parti med henne mot resten av "røkla". Moren, faren, som bare stakk av og overlot moren til tolvåringen Liv, Anders og svigermoren. Samtidig: Du må si ifra! Ikke la andre herse slik med deg! Ikke bare tenk! Men det er enkelt å tenke om en som bor i en kjeller full av mugg, økonomien er bånn i bøtta og vandrer omkring som et takras.  
Oppløsningstendenser berører mange mellommenneskelige temaer. Jeg tenker at man kunne gitt ut en novellesamling basert på hendelsene i denne romanen. Det er sjelden jeg leser en roman der forfatteren skriver så godt om slike tema som Nina Lykke gjør i romanen. Derfor er det så mye som kan siteres. Her er noe:
"Hvor gikk jeg feil, om natten kan jeg ligge og jamre, hvor gikk jeg feil, i hvilket veikryss burde jeg tatt en annen vei, men for hver dag som går og for hver hendelse, og samtale jeg tenker på, vokser mistanken: Samme hva jeg hadde gjort eller sagt, ville resultatet blitt det samme, at jeg ligger her i kjelleren og har mistet alt."
Psykologen har sagt til Liv at hun kan tillate seg å bare gi opp, noe hun kunne gjort allerede som barn:
"Det jeg nå omsider og på så mange måter har gjort, det har jeg selvfølgelig gjort for sent, og på feil måte, slik jeg har latt det rase sammen rundt meg, latt leiligheten forsvinne og begynt å drikke for mye. Apatien min har kommet  mange tiår for sent, den er hverken nyttig eller sjarmerende lenger, mormor og morfar er hvite knokler i svart jord ute på Vestre Gravlund og kan ikke lenger hjelpe meg. Hvis de noen gang kunne det, det var jo mamma som var deres prosjekt. Det var mamma som var problembarnet, mamma som befant seg i evig trassalder og et evig tenåringsoppgjør, mens jeg fargela skoleoppgaver og sørget for at fargene ikke kom utenfor sirklene."
 Liv er skilt etter at Anders traff en yngre kollega:
"Det finnes ingen lov mot å leve sammen med en kvinne og nekte henne barn helt til livmoren hennes har tørket inn, for deretter å smelle en tredveåring på tjukken, for så å kjøpe en kremgul sportsbil etter å ha levd i en miljøvennlig og kildesorterende sykkelhusholdning med meg i alle år, for deretter å ta med seg sin gryende lille familie på det mest forbudte av alt, en tyve timers flytur til Thailand, og deretter publisere bilder av alt sammen på Facebook, der vi er venner alle tre, for slik det er moderne å være kåt, er det også moderne å være venner med sin eks – for å vise at man ikke er bitter – men ikke for gode venner, bare akkurat passe gode venner, slik man skal drikke akkurat passe mye alkohol, og sørge akkurat passe lenge over et brudd, ikke for lenge, men heller ikke for kort. "
Liv observerer Anders og Line i kafeteriaen på Ikea der hun er og spiser frokost til femten kroner for å spare penger. Der hører med til historien at imens Liv og Anders var gift sendte denne Line et mobilbilde til Anders som Liv oppdaget. Nå sitter hun og observerer dem i lykkelige omstendigheter – de ser ikke henne:
"Pensjonistene stirrer sultent på dem, jeg stirrer sultent på dem. Kanskje var det bare dette han ville hele tiden, bli håndtert på denne måten, bli satt barn på av denne Line, som er av hans sort. Jeg har sett fitta di, kan jeg reise meg opp og rope, du kan sitte der og kvitre, men den lille sivilisasjonen deres er som alle sivilisasjoner grunnlagt på begjær og massakrer. Hvem sender bilde av sitt eget nakne barberte skritt til en gift mann? Og hvis dette er mulig, hva annet er da ikke mulig?"

Jeg håper Nina Lykke skriver flere bøker.  

3. des. 2013

Tegn til kjærlighet av Jan Kjærstad


"Skriftdesigneren Cecilia er en ung kvinne med en annerledes oppvekst og med en mangslungen utviklingsvei - inntil hun blir utsatt for et trafikkuhell og reddet av mannen som blir hennes store kjærlighet. Det er viktig for Cecilia å få fortalt sin kjærlighetshistorie og knytte den til sin livshistorie. Inn i beretningen flettes også små, eventyraktige innskudd som illustrerer skriftens magi.

"Tegn til kjærlighet" er en suverent skrevet roman, fylt av en enestående assosiasjonskraft. De mange referansene til for eksempel egyptiske myter synes stundom å opplyse teksten innenfra. Dette er klart en overskuddsbok, men også en bok som vitner om ydmykhet og ettertanke."
Fine ord og helt sikkert riktig. Veksling mellom fortid og nåtid var gjort på en elegant måte. Nydelig språk og mye fint en kan sitere. Som dette:

"En sommer hadde bestefar malt gulvet på verandaen og den utvendige trappen ned til hagen. Døren inn til stuen sto åpen. Ramses, katten, hadde kommet inn fra verandaen. Røde malingflekker, et nydelig potemønster, ledet over gulvet og inn mot kjøkkenet. Jeg fulgte sporene og endte ved komfyren, der et brett med skillingboller sto til avkjøling. Jeg har alltid forestilt meg at skrift skal være slik: en rød tråd som fører til noe godt.
  Som til rommet med ham. "

Men innimellom fikk jeg denne "maur i rumpa"- følelsen – det ble til tider i overkant eksotisk for meg. Skrifttyper er heller ikke noe jeg har kunnskap om. Eller spesiell interesse for. Det kan være en fordel skal en lese denne romanen.

Årsaken til at jeg nå valgte å lese Tegn til kjærlighet, var som en del av mitt lille prosjekt etter å ha lest boken i innlegget:


Brenners bok inspirerte meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av forfatterne tidligere.

Jeg gruet meg til å lese en bok av Jan Kjærstad. Den prisbelønte triologien hans i bokhylla er fortsatt ulest. Jeg har begynt på første bok, Forføreren, to ganger. Men ga opp begge ganger. Jeg kan ikke forklare hvorfor på en enkel måte. Men ordet «flatt» faller meg i tankene når jeg tenker tilbake.

Jeg valgte Tegn til kjærlighet utgitt i 2002 fordi den «kun» er på 318 sider. Lånte den av biblioteket.  Til Brenner svarer Jan Kjærstad på spørsmålet om han synes det er mange forfatterens som ligner på han:

"Nei. Jeg tror ikke det er noen. Det er både en styrke og en svakhet. En svakhet fordi sjansen til å bli formidlet er mindre. Hadde det vært mange som meg, hadde jeg jo blitt med i en gruppe.

   I tunge stunder tenker jeg at jeg befinner meg i blindspor. At jeg er en slags neandertaler på litteraturens slektstre..."

Jeg synes han har et poeng selv om jeg synes han er litt vel streng mot seg selv her. Litt mindre «svevestoff» i romanen jeg har lest, og jeg kunne hatt en bedre leseopplevelse. Men han skriver slik han må skrive, og jeg er pr idag ikke i hans målgruppe. 

Foreløpig konkluderer jeg med at hans bøker ligger i en divisjon jeg ikke passer inn som leser. Det kan endre seg- derfor står hans prisbelønte trilogi fortsatt i bokhylla. Det har skjedd at tanken på å gi den bort har kommet. Hvem vet – mennesker forandrer seg og erfaringen min er at det gjelder også hva man liker å lese.