Drep ikke en sangfugl (To kill a Mockingbird) av Harper Lee

"Tidenes beste roman" jf bokomslaget. Sitatet er fra The Telegraph.

Nå kjøpte jeg ikke romanen Drep ikke en sangfugl skrevet av Harper Lee og utgitt i 1960 pga sitatet. Og det var ingen «wow» i begynnelsen. Men den ble bedre og bedre etterhvert som jeg beveget meg fremover.  

På bokomslaget står det at romanen er den eneste Harper Lee ga ut, og at hun fikk Pulitzer-prisen i 1961: "Den utkom da kampen for afroamerikanske rettigheter for alvor skjøt fart i USA, og den ble en bestselger over natten." Den var helt sikkert «sprengstoff» da den kom ut selv om jeg synes den er lavmælt i sin form.

Romanen har sin handling fra en søvnig liten by i sørstatene, fiktive Maycomb (Alabama). Fortellerstemmen er en liten jente som skal begynne på skolen. Jean Louise Finch (Småen) bor sammen med broren Jem, som er noen år eldre, og faren Atticus som er advokat. Moren døde da Småen var to år. Atticus er en mild og rettferdig oppdrager. Husholdningen bestyres av den fargede hushjelpen Calpurnia (Cal) og hun er strengere.

Småen er en gutte-jente. Har ingen planer som å være «dame». Kler seg som en gutt. Slåss og finner på skøyerstreker sammen med broren. En sommer dukker Dill opp. Han har god fantasi. De tre barna er finner på mange ting som ikke alltid er like populært hos de voksne. Heller ikke hos naboene. Jeg fikk en form for Pippi, Tommy og Annika-følelse da jeg leste starten på boka.

Men snart skal de to barna bli kjent med den store verkebyllen i det lille samfunnet.  Raseskillet. Faren blir bedt om å forsvare en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Blir han funnet skyldig kan straffen bli dødsstraff etter loven i Alabama. Et drama seiler opp i barnas trygge tilværelse.

Atticus er som en klippe, men han kan ikke og vil ikke skjerme barna sine for det som skjer. På sin milde og kloke måte forsøker han å forklare og forsøker å få dem til å se begge sider av denne saken. Han gir dem ingen urealistiske forventninger. Men selv om han ikke tror han vinner saken, er det ingen grunn til å ikke forsøke å vinne: «selv om saken er tapt hundre år før den har begynt.»  Og i forhold til til borgerkrigen er det annerledes denne gangen:  

«Denne gangen slåss vi ikke mot Yankeene, vi slåss mot våre egne. Men husk det, uansett hvor bittert det kommer til å gå for seg, de er fremdeles våre venner, og dette er fremdeles vårt hjem».