Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup – en bok om faren Klaus Hagerup

 

«— Det er en ting jeg har tenkt på, sier han. — Hvis du er snekker og barnet ditt også blir snekker, så skaper det et spesielt bånd dere imellom. For barnet ditt forstår håndverket, prosessene bak og verdien i det du arbeider med. Hun vet hvor lang tid det tar å pusse et bord, hun ser forskjellen på grundig og lettvint arbeid, dere snakker samme språk. Og når du dør, har ikke barnet bare de fysiske tingene du har laget, men også et yrkesmessig bånd til det som er borte, en grunnleggende innsikt i det du brukte livet på. Sånn har du det med faren din. Det er kanskje ikke så vanlig. Det er litt fint, er det ikke det? — Jo, sier jeg. — Det er litt fint.»

Utdraget over er fra boken Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup som ble utgitt i 2021. Det er fra en samtale mellom Hilde Hagerup og ektefellen, om båndet hun har til faren Klaus Hagerup som boken handler om.  Jeg har gledet meg til å lese den fordi en av mine favorittbøker er boken som Klaus Hagerup skrev om sin mor Inger Hagerup og som jeg har skrevet om i innlegget:

  Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

 Hilde Hagerup skriver blant annet dette om boken faren skrev:

«Når han snakket om boken, sa han selv at det gikk et skille der. Forfatterskapet ble aldri det samme etter boken om Inger, som fikk tittelen Alt er så nær meg, og kom i 1988.

Han hadde mistet begge foreldrene sine, sto midt i livet, og hadde på alle vis rykket et skritt fram i køen. Jo eldre han ble, jo nærmere kom også barndommen. Men det var mer enn det. For gjennom arbeidet med boken om farmor hadde han fått åpne kanaler nettopp dit — til barndommen. Da han skrev om moren fram til 1952 eller -53, skrev han om et menneske han ikke kjente. Men fra 53 og utover skrev han om sin egen mor. Det ble som når du hører igjen musikk du ikke har hørt på mange år. Plutselig husker du helt andre ting enn musikken. Den spesielle grønnfargen på en kjole hun pleide å gå i. Lukten av julerype som sprer seg gjennom leiligheten. — Moren min ble musikken som åpnet erindringen av min egen barndom, sa pappa. — Jeg fikk behov for å skrive om det. Han mente at han som ung hadde vært opptatt av å gripe tak i det som skulle komme. Han hadde skrevet framover med en utålmodighet etter det. Etter hvert som han ble eldre, ble han reddere for å miste det som hadde vært. Han skrev for å holde det fast.

 

På denne måten ble arbeidet med boken om farmor springbrettet inn i andre halvdel av pappas forfatterskap; barne- og ungdomsbøkene.»

 Klaus Hagerup døde i 2018. Det er en ærlig og varm bok Hilde Hagerup har skrevet om faren:

«Faren min lekte gjennom språk. Og han tok Hanne og meg inn i leken, som forfatter tok han leserne inn i leken, leken hans var intuitiv, forankret i det umiddelbare, i humor og nonsens og begeistring. Han kunne være ufattelig morsom. Av og til lo jeg så mye at jeg måtte gå ut av rommet. Men han var også rastløs og nervøs. Engstelig for alt som kunne gå galt.

 

— Den som ikke er redd for døden har ikke fantasi, sa pappa.

 

Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på.»

 Det er mye som hun ikke fikk snakket med faren sin om, herunder om at hans politiske ståsted. Her fra en reise til Berlin sommeren 2013, der de besøkte et museum om hvordan livet hadde vært å leve i Øst-Tyskland:

«Ikke minst gjorde den dokumenterte overvåkningen av vanlige folk inntrykk. Jeg var rystet over ufriheten i det gamle DDR. Pappa var knust.

 

De neste timene var det som om han gikk under sin helt egen, mørke sky. Han klarte ikke å riste den bort, og det var uvanlig til ham å være. Når han ikke var ekstremt sliten, var han stort sett i godt humør, i hvert fall overfor søsteren min og meg. Men utstillingen på museet i Berlin gjorde noe med ham. Var det dette han hadde gitt sin støtte til? Var dette et av forbildene for en bevegelse han selv hadde trukket folk til, «etter neseringen»? Besøket på museet i Berlin er en av de tingene jeg aldri fikk snakket med pappa om. Vi snakket i det hele tatt lite om hva det var som gjorde at han til slutt meldte seg ut av AKP. Vi snakket ikke om at partiet og kretsen foreldrene mine hadde vært en del av, i en periode forsvarte både Stalins Sovjet og Maos Kina. Vi snakket aldri om debatten rundt «Forslag til fråsegn om homofili» fra 1974, der sentralkomiteen hadde uttalt at homofili var et seksuelt «avvik». Vi diskuterte ikke ufriheten i partiet. Han fortalte ikke at han og mamma måtte søke om lov til å flytte fra Tromsø. Det ble ingen samtale om noe av dette den dagen i Berlin, og ikke seinere heller.»

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

I går var det en artikkel i Aftenposten med overskriften Live uten Facebook. Utgangspunktet for artikkelen er Live på 26 år som slettet sin Facebook-kontor for 3 år siden og aldri har sett seg tilbake. En av fire grunner til å reflektere litt ekstra rundt egen bruk av sosiale medier, er at det kan være en sammenheng mellom sosiale medier og selvfølelse:  

«Professor ved Psykologisk Institutt ved UiO, Tilmann von Soest, forteller at sosiale medier kan ha en innvirkning på hvordan vi har det.

– Undersøkelser viser at det er en viss sammenheng mellom høy bruk av sosiale medier og lav selvfølelse og økte psykiske vansker, sier han.

Soest understreker at dette er et nytt forskningsfelt, og man fortsatt vet lite om hvorfor det finnes en slik sammenheng.

Han skiller imidlertid mellom aktiv bruk der man kommuniserer direkte med andre via sosiale medier, og passiv bruk, som først og fremst består av å se på hva andre legger ut og deler. Han tror det siste er sterkest forbundet med dårlig selvfølelse.»

Jeg skal verken påstå den ene eller andre om tema, men tenker at det er verdt for foreldre å tenke på. Det som ikke er skadelig for barn, er å lese bøker. Å lese bøker danner grunnlaget for så mye senere i livet. Jeg tenker at å lese bøker kan hjelpe barn å sortere bort overfladiskheten som de etterhvert vil møte i sosiale medier. Det er til og med gratis å lese bøker dersom man benytter seg av biblioteket. Det finnes også mye pent brukte barnebøker å få kjøpt på Finn.

Derfor liker jeg så godt boken til Klaus Hagerup og Lisa Aisato: Jenta som ville redde bøkene. Gjenkjennelig for hvilken betydning biblioteket og den koselige bibliotekaren jeg møtte som barn har hatt for min glede over å lese bøker.

 Forlaget Gyldendal beskriver boken slik:

«Anna er snart ti år gammel og veldig glad i å lese. Så glad i å lese at en av hennes aller beste venner er bibliotekar Monsen. Og det selv om Monsen er over 40 år! En dag forteller Monsen Anna hva som skjer med de bøkene som ingen låner på biblioteket. De forsvinner. De ødelegges. Og hva skjer med de som bor inni bøkene da? Forsvinner de også? I så fall er det nesten ikke til å holde ut, tenker Anna. Hun må redde bøkene! Men hvordan?

En sjarmerende, poetisk og magisk fortelling om kjærligheten til alle som bor i bøkene, sjeldent vakkert illustrert av Lisa Aisatos magiske strek.»

Et utdrag fra boken:

«Anna gledet seg ikke til å bli voksen.

Hun gruet seg til å bli gammel.

Aller mest gruet hun seg til bursdagen sin.

Det var ikke lenge til.

Da ble hun ti år.

Det var forferdelig å tenke på.

Det eneste som trøstet henne, var bøkene hun leste.

For Anna var bøkene like sanne som livet.

Hvis noen døde i en bok, kunne hun begynne på begynnelsen.

Da ble de døde levende igjen.

Like levende som hun selv.

Anna elsket bøker.

Hun leste hele dagen.

Hun leste om morgenen før hun sto opp.

Hun leste om kvelden før hun skulle legge seg.

Hun leste om kvelden etter at hun hadde lagt seg.

Når mammaen eller pappaen hennes kom inn, lot hun som hun sov.

Men hun sov ikke.

Hun leste under dyna.

Hun fikk hundrevis av nye venner i bøkene.

Og noen uvenner.

Men sånn er jo livet.»

Her er en video om boken

Dikt: Bråglimt av Inger Hagerup - hun som bare sa det som det var...

Privat foto

Jeg leste i en bok om en episode mellom Inger Hagerup og Aksel Sandemose, og husket at jeg hadde lest noe om det i boken jeg har skrevet om i innlegget:

 Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

Men det jeg fant først var et dikt jeg har oversett selv om jeg har lest boken flere ganger, men også diktsamlingen. Diktet Bråglimt ble utgitt i diktsamlingen Fra hjertets krater (1964).  Ingen kan som Inger Hagerup sette ord på mine tanker om barndommen. Hun som sa at hun ikke skrev dikt; hun bare sa det som det var... sant skulle det være...

Før diktet skriver Klaus Hagerup bl a dette – like vakkert som diktet:

«Jeg er blitt spurt av mange om det ikke er vanskelig å skrive objektivt om en som sto meg så nær. Jeg gjør ikke det ringeste forsøk på å skrive objektivt, jeg prøver å se henne, og av og til forløser dette arbeidet følelser som jeg aldri før har levd ut. Skrivingen gjenskaper en veldig lengsel etter henne, og samtidig får jeg en underlig følelse av å stå bak min egen rygg og betrakte en førtienåring som sitter i Viker i Østfold og skriver etter sin mor. Jeg vil ikke se henne objektivt. Jeg vil se henne levende. Men jeg ser henne likevel som gjennom et vindu, og i det vinduet kan jeg ikke unngå at jeg også, når det mørkner, ser speilbildet av mitt eget ansikt.

Slik tror jeg også mor så sin egen barndom og ungdom. Hun så den gamle Inger som så den unge Inger. Hennes barndomserindringer var ikke objektive, de var hennes alders barndom. Bilder som aldri hadde forlatt henne, men som var skjult, også for henne selv, til hun nå fant dem igjen. Disse diktene og bøkene var mors arv til seg selv.

Diktene var brå glimt som veltet opp i henne. Erindringsbøkene skulle avdekke hele himmelen. Ingenting kom av seg selv; å se seg selv er ikke spørsmål om inspirasjon. Det krever en møysommelig tapperhet. Sant skal det være.»

BRÅGLIMT

Hvordan fant min barndom sted?

Den som kunne svare.

Var det nesten aldri fred?

Var det nesten bare

forte, redde hjerteslag,

trass og anger, nederlag,

synd og sorg og fare?

Vent! Det lukter også hegg,

hassel, tang og or.

Lenet mot sin låvevegg

riven fra i fjor.

Hesjene med nyslått høy.

Snorene med drivhvitt tøy.

Og en svartkledd mor. 

Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup

Jeg har sitert en del av diktene til Inger Hagerup på bloggen.  Og flere vil komme. Det er ikke uten grunn. Mitt møte med Inger Hagerups liv og diktning var et sterkt og fint møte, som også lærte meg noe om meg selv. Og det møte skjedde gjennom sønnen Klaus Hagerups bok Alt er så nær meg der han skriver om morens liv. Boken jeg har ble gitt ut av Bokklubben i 1988 og er på 200 sider. Jeg har lest den igjen i disse dager fra perm til perm.  

Boken starter med diktet Alt er så nær meg som ble gitt ut i diktsamlingen Strofe med vinden (1958). Jeg har for øvrig hennes samlede dikt, også disse utgitt av Bokklubben. Det samme gjelder erindringsbøkene som hun selv skrev; Det kommer en pike gående, Hva skal du her nede og Ut å søke tjeneste.

 Diktet Alt er så nær meg har jeg rammet inn og har på kjøkkenet. Samme med et bilde fra barndommens blomstereng. Det er som om hun har skrevet det til meg.

Å lese boken til Klaus Hagerup frembringer smil, latter, tristhet og tårer. Den er så full av kjærlighet og ærlighet om et menneske som virkelig levde livet hun fikk tildelt. Men også hadde sine tunge stunder.

Jeg har ofte lurt på hvorfor bøkene og diktene betyr så mye for meg. Og det tror jeg er fordi jeg kjenner med til dels igjen i henne, i hennes trass. Som henne blir jeg trassig når mennesker skal presse meg inn i en form jeg er ukomfortabel i. Og jeg har ofte lurt på hvor denne trassen i meg har oppstått. Men jeg har på samme måte som Inger Hagerup hatt den hele livet. Det har jeg forstått ved å lese boka. Og delvis hvorfor. For det er som setningen i diktet Alt er så nær meg; «Dypt i mitt hjerte åpner seg rom etter rom». Denne boken, dikt og erindringsbøker har åpnet rom som jeg hadde lukket.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om boken og hva den inneholder. Men jeg tenker at det blir feil. Ikke minst fordi den har så stor betydning for meg og at min beskrivelse lett blir melankolsk. For det er boken overhodet ikke. Er du nysgjerrig, les den. Den er også en beretning om andre kunstnere og tiden hun levde i.

Jeg vil bare til slutt sitere forordet til boken. En større kjærlighetserklæring til en mor,  som ikke alltid var så lett å leve sammen med, det kan vel neppe gis:  

«Dette er historien om tapperheten til et menneske som ville holde

hele livet fast. Alt skulle fylle henne. Det ugjenkallelige nærværet

av fortida, hennes voldsomme hunger etter nåtida og hennes

sørgmodige, trassige og forventningsfulle lengsel etter framtida.

Selv drømmene ville hun gjøre virkelige. Døgnet har 24 timer, og

alle er en del av livet. Hvert sekund teller. Det haster, det haster. Alt

skulle være Inger så lenge Inger var.

Dette er også historien om tapperheten til et menneske som

måtte dele sin intense livsopplevelse med oss, og som måtte gjøre

det uten å fuske. Inger Hagerups diktning var like lite harmonisk

som hennes tilværelse. Da hun mot slutten av sitt liv ble spurt om

hvordan hun så på seg selv, svarte hun: «Som en meget forvirret

person.»

I dypet av denne forvirringen la hennes ærlighet. Hun sa selv at

hun ikke skrev dikt. Hun bare sa det som det var. Hun sa også

gang på gang med stor stolthet at hun aldri var blitt voksen og

håpet at hun aldri skulle bli det heller.

For meg har det vært en underlig opplevelse å forsøke å trenge

inn i litt av det som var Inger.

Alt en skriver om et annet menneske blir en løgn. Dette er min

sannhet. Jeg er en sønn som skriver om en mor. Det kan hende at

jeg enkelte ganger uten å vite det vever mine egne drømmer inn i

hennes. Det får nå så være. Vi var svært nær hverandre. For tjue ar

siden satt vi på bussen fra sommerstedet Kiljordet på vei til

Arendal. Foran oss satt en eldre dame med en hatt med slør. «Se

på den hatten, mor,» sa jeg. Vi så på den gamle damen begge to og

begynte å gråte. Jeg har aldri skjønt hvorfor, men den underlige

lengselen etter dette øyeblikket har vokst i meg under arbeidet

med denne boka. Reisen gjennom min mors tilværelse har styrket

min egen kjærlighet til denne korte, korte tida vi har fatt her på

jorda. Det er egentlig bare dette jeg har lyst til å formidle.

Klaus Hagerup

Viker, februar 1988»