Jekta Eventyrets farkost av Bjørn Tore Pedersen – livsnerven langs kysten vår i femhundre år

Forfatter Bjørn Tore Pettersen sier i dette intervjuet:

" – Jektefarten er det svarteste hullet i norsk kystkultur, mener Bjørn Tore Pedersen, NRK-journalist og forfatter av boka «Jekta – Eventyrets farkost».

For historiene om fraktskutene som fra 1600-tallet gikk fra Nord-Norge og sørover til Bergen med tørrfisk, rogn og tran, ble ikke bevart.

– Det var ingen kultur, i hvert fall ikke her nordpå, for å ta vare på denne type historie. Jekta hadde en utrolig viktig betydning for livet langs kysten i nord, men minnet også folk om blodslit og forlis, sier Pedersen som er fra en gammel jektebygd i Lofoten.

Han husker selv at de gamle i bygda Petvik snakket om jektefartens slutt med en lettelse i stemmen.

– Da dampskipene kom, ble alt så mye enklere. Folk behøvde ikke å ha frykten for forlis hengende over seg til enhver tid. Ikke bare satt mange enker og barn igjen hvis mennene forsvant på havet. De verdifulle varene som gikk ned med jekta, kunne gi hungersnød i bygda den vinteren.

Å samle sammen bitene av denne historien, har tatt tid.»

At bokprosjektet har tatt tid, det har jeg tenkt mye på imens jeg har leste den. Wow; helt utrolig. Jeg så den første gang på biblioteket. Men som jeg sa til bibliotekaren, denne kan jeg ikke låne, den må jeg eie. Boken ble kjøpt og nå er den lest. Den ble utgitt i 2019, og er slik jeg ønsker en faktabok skal være: stappfull med bilder som illustrerer jektefartens historie. Fordelt naturlig sammen med teksten slik at historien den beskriver blir levende. Ikke som for mange faktabøker som utgis har; bilder i midten av boka.

Uten mennesker ingen historie.  Synd at det ikke er nedtegnet mer, ikke minst om hvordan jektefarten påvirket lokalsamfunnene, og da tenker jeg også på kvinner og barn. Samtidig kan man klare å tenke at det var tøffe tider for mange.  

I dette innlegget skrev jeg:

Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline

Vi lever dessverre fortsatt i koronaens tid. Etter å ha lest boken til Bjørn Tore Pedersen vet jeg at jeg bare må dra på dette museet. Jeg tror ikke at man helt kan forestille seg farkosten før man ser en. Fra bokens forord:

«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over Anna Karoline, bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Den handler ikke bare om Anna Karoline, men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»

To andre flotte bøker jeg har kjøpt og lest skrevet av Bjørn Tore Pedersen, og som jeg kan anbefale, er:

Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han

 

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Forlagets omtale av boken:

«Jekta var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år. Nordlendingene seilte til Bergen med tørrfisk, og på tilbakereisen var jekta lastet med matvarer og nødvendighetsartikler til folket der nord. Men også på Vestlandet og i Trøndelag holdt jekta liv i kyst- og fjordbygdene. Ingen vet med sikkerhet når den første jekta kom, og hvor den kom fra, men hun fører linjene sine tilbake til vikingskipene og de hanseatiske handelsskipene som kom til Bergen i middelalderen. Hvor mange jektefartøy som seilte langs kysten, er også uklart. Trolig dreier det seg om mange hundre, kanskje opptil et tusentalls jekter. Dette er den første boka som grundig omhandler jekta og jektefarten. Forfatter Bjørn Tore Pedersen forteller om denne ærverdige og livsnødvendige fraktebåten: om jektebygging, skipsleia, jektenavn, de som seilte, hvor de seilte fra - og om de som aldri kom hjem. I boka finner du blant annet historien om «Anna Karoline», den eneste gjenværende av de gamle nordlandsjektene. Hun står nå på land i Bodøsjøen og har fått sitt eget jektefartsmuseum. Boka inneholder over 200 flotte fotografier og illustrasjoner. En praktbok i stort format.»

 

 

Forlagets omtale av boken:

«Jekta var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år. Nordlendingene seilte til Bergen med tørrfisk, og på tilbakereisen var jekta lastet med matvarer og nødvendighetsartikler til folket der nord. Men også på Vestlandet og i Trøndelag holdt jekta liv i kyst- og fjordbygdene. Ingen vet med sikkerhet når den første jekta kom, og hvor den kom fra, men hun fører linjene sine tilbake til vikingskipene og de hanseatiske handelsskipene som kom til Bergen i middelalderen. Hvor mange jektefartøy som seilte langs kysten, er også uklart. Trolig dreier det seg om mange hundre, kanskje opptil et tusentalls jekter. Dette er den første boka som grundig omhandler jekta og jektefarten. Forfatter Bjørn Tore Pedersen forteller om denne ærverdige og livsnødvendige fraktebåten: om jektebygging, skipsleia, jektenavn, de som seilte, hvor de seilte fra - og om de som aldri kom hjem. I boka finner du blant annet historien om «Anna Karoline», den eneste gjenværende av de gamle nordlandsjektene. Hun står nå på land i Bodøsjøen og har fått sitt eget jektefartsmuseum. Boka inneholder over 200 flotte fotografier og illustrasjoner. En praktbok i stort format.»

 

 

Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline

Foto: Ernst Furuhatt

I artikkelen Tid for tusletur i A Magasinet  8. april  intervjues forfatteren Sigmund Løvåsen. Intervjueren sier at det å være nær naturen kan oppleves beroligende i en tid som føles skremmende, og spør Løvåsen om det kan være et substitutt å lese der som man må holde seg inne. Løvåsen svarer:

«Gjennom litteraturen kan man vandre i Canadas villmark, blir kjent med syrisk kultur, delta i lofotfisket og ta del i en portugisisk kjærlighetshistorie. Vi kan utvide horisonten å møte verden på en ny måte den dagen vi igjen kan bevege oss fritt.»

Jeg har pakket ned jobb pc-en som jeg hengt ved siden 13. mars. Fordi jeg har relativ kort vei til jobb har jeg valgt bort hjemmekontor frem til krisa kom. Å ta med jobben hjem passer ikke for meg. Det har denne tida vi er inne i nå bekreftet. Men å jobbe hjemmefra er ikke selvvalgt. Jeg klager ikke – det kunne vært mye verre.

Nå er det påske og forhåpentligvis kan jeg konsentrere meg om uleste bøker. Jeg har lest ferdig en bok, mer om den i et innlegg senere, og er begynt på boka til Bjørn Tore Pedersen som jeg kjøpte før krisa var et faktum: Jekta Eventyrets farkost. Det må være lov til å tenke fremover i en tid der en må leve fra dag til dag. Ha tanker om hva en kan gjøre når samfunnet åpner opp mere. For det må være et når, ikke et dersom.

I innledningen til boken Jekta Eventyrets farkost Bjørn Tore skriver Pedersen:

«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over «Anna Karoline», bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Det handler ikke bare om «Anna Karoline», men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»

Jeg håper at den krisa vi er inne i kan åpne øynene for alle de fine opplevelsene vi kan ha i vårt eget land, ikke bare søke det eksotiske. Jeg har satt opp Jektafartsmuseet i Bodø som et reisemål. Særlig etter å ha hørt dette radioprogrammet Jektefartens historie. Museet som er bygd rundt den eneste jekta som er bevart: Anna Karoline. Jektefarten som la grunnlaget for Norge. Så ja, litteratur kan utvide horisonten. Bjørn Tore Pedersen har gjort det før i boken jeg skrev om i innlegget:

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Jeg tror han kan utvide min horisont ytterligere med boken Jekta Eventyrets farkost.

En smakebit på søndag: Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Det er søndag. Årets fiske etter lofottorsken er i gang Vi skal ha torsk til middag i dag. Da passer det med en smakebit fra boken som forteller historien om verdens største torskefiske. Eventyret og blodslitet. Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten.

Boken har jeg kjøpt, lest og skrevet om i innlegget:

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Det er ikke lenge til turistsesongen starter for fullt i Lofoten og jeg tenker at turistene hadde hatt mer utbytte av besøket om de hadde lest Pedersens bok. Mange av turistene er sikkert innom Trondheim og besøker Nidarosdomen, og ved å lese boken hadde de fått vite at penger fra blodslitet i nord var med på å finansiere byggingen av Nidarosdomen. 

Kapitlet som denne smakebiten kommer fra omhandler skårungen, de yngste som kunne være ned 11 års- alderen;klikk på bildet så blir teksten letter å lese:

Bildet under er ikke fra Lofoten, men fra Finnmark. Det legger jeg til med tillatelse fra fotografen Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Bildet har hun gitt navnet «Out fishing»

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Jeg har lest en del faktabøker om ulike tema. Men det er sjelden jeg leser en faktabok sammenhengende og ikke føler behov for å hoppe over en side eller to. Det gjorde jeg aldri med boken Lofotfisket skrevet av Bjørn Tore Pedersen. For meg var boken rett og slett en «pageturner».

Link til det NRK skrev om boken da den ble utgitt

Lofotfisket ble utgitt av Pax Forlag i 2013, er på 181 sider, lettlest, med en god struktur (innholdet er fordelt i 41 kapitler) og hvert tema er illustrert med mange flotte bilder. Forfatteren kunne sikkert å gitt ut en murstein om dette tema. Men har klokelig valgt å begrense seg. 

Om du tenker at dette ikke er et tema som du vil like å lese om, er dette en flott bok å gi bort som gave. En bok som gir et innblikk i en del av norsk historie og kultur som har hatt, og fortsatt har, stor betydning for Norge.

Journalist og forfatter Bjørn Tore Pedersen har selv vokst opp i Lofoten. Her kan du lese mer om forfatteren.  

Lofotfisket forteller historien om verdens største torskefiske frem til i i dag. Etter å ha lest den krysser jeg det jeg har for at vi har politikere som klarer å forstå viktigheten av denne næringen nå de skal bestemme seg for om det skal utvinnes olje i området Lofoten- Vesterålen- Senja. Dette tema er kun tatt med i siste kapittel Verdensarv eller olje. Boken er ingen propaganda mot konsekvensutredning osv osv.

Boken har så mange og gode tema at det er vanskelig å velge ut smakebiter. I starten på boken får vi vite om verdens nordligste middelalderby Vågar som forsvant fra skriftlig kilder omkring år 1400:

«Så tidlig som på 1200-tallet fikk Vågar bystatus, den ble dermed verdens nordligste middelalderby. Hit kom fiskerne med fisken sin, hit kom stormenn og handelsmenn fra inn- og utland, her var også kongens menn og erkebiskopen av Nidaros med sine utsendinger. Også de skulle ha sin andel. På denne måten var lofotfisket med på å holde liv i kongemakta og byggingen av Nidarosdomen, og Vågar ble møtestedet mellom Lofoten og resten av verden.»

Forfatteren skriver at det bodde flere hundre mennesker her på denne tiden. Til sammenligning hadde Oslo (Christiania) to tusen.

Men mest handler boka om lofotfisket fra rundt 1800-tallet og frem til i dag. Et blodslit, ikke minst da man rodde lofotfiske i åpne båter. Rorbuene som de bodde i var ikke noen luksus. Enkeltmennesker er det mange historier om.

Et bilde av en typisk lofotfisker som en kan finne i boka som jeg fant igjen på nettet – av Hans Paul Vedding Jensen (Påvel)fra gamle Trondenes herred ved Harstad. Han var født i 1832:

«Fotograf Johan Lind i Kabelvåg fikk øye på ham en gang rundt 1890. Fotografen prøvde gjentatte ganger å få ham til å la seg forevige, men Påvel hadde dårlig tid. Til slutt lot han seg overtale og stilte seg opp i atelieret med hampgarnet hengende over skuldra, iført skinnhatt, oljetrøye, skinnbukser, lærstøvler og enorme lofotvotter.»

Lofotkista og Lofotvotten er det et eget kapittel om. Der står det skinnklærne var som oftest av geiteskinn, men også saueskinn. Lofotvotten «skulle være på størrelse med ei småkveite.» Det var ikke uvanlig at vottene var opp til en halv meter lange før de ble tovet.

Vi kan lese om Peder Christian Kornelius Olsen som bare var 11 år da han begynt å ro lofotfiske i januar 1866. 18 år ble han høvedsmann. I 36 år rodde han lofotfisket i en åttring med råseil før han anskaffet seg motorbåt. Etter å ha drevet lofotfiske i 70 sammenhengende år gikk han i land. Men noen pensjon hadde han ikke. Da en kjenning hjalp han til å få pensjon og han ble tildelt femti kroner i måneden, syntes han det var altfor mye! Ti-tyve kroner hadde vært mer passelig. Fortell meg den pensjonisten i dag som synes han får for mye i pensjon! Han døde i 1948 og var da 94 år.

Fortellingene om mange forlis gjør inntrykk å lese om. Det samme gjelder kapitlet Fiskerkona der det bl a siteres fra boken Feskarbonden og andre kvinnfolk:

«Det var ho det var verst for. Du veit, han pappa var bestandig borte på feske. Han slapp å sjå når de var sjuk, og han slapp å sjå når de døde. Det var ho som måtte orden med kiste og få lagt de ned, det var ho som måtte ordne alt. Ho mamma fikk tvillinga. De døde etter et par daga og ble lagt i ei korg i uthuset. Eg var og såg på de og kunne ikke forstå at de kunne ligger der, det var jo så kaldt åt de. Då forklarte ho mamma meg at de var døde og kunne verken fryse eller sulte, så enkelt var det. Eg trur vi såg på døden som meir alminnelig då, det var liksom nokka som hørte med dagliglivet. Eg såg aldri ho mamma gråt når ho mista noen av sine. «

Men det aller verste var når forsørgeren forsvant på havet. Det var ingen støtteordninger for de etterlatte. Konene satt da igjen med ansvaret for barn og de eldre i familien. I verste fall kunne dette ende med at de måtte sette bort barna.

Et eget kapittel er det også om lofotfisket i litteraturen. Han siterer fra boken Nord i værene skrevet av Carl Schøyen der han skriver om en gammel høvedsmann fra Røst – til slutt i dette sitatet:

«Det feires så mange jubileer. Folk har talt og talt og talt i halvhundre år og festligholder sine ord. Om ham så jeg aldri en stavelse. Aldri. Men det er jo sant... han hørte havet til. Havet har sin egen sang. Og det kan tie. «

Boken jeg skrev om i innlegget: Den siste viking av Johan Bojer er omtalt i dette kapittelet. Utgaven jeg har (1971) er illustrert av Kaare Espolin Johnson. Bjørn Tore Pedersen skriver at fiskerne ikke var fortrolige med måten Kaare Espolin Johnson gjenga fiskerne på og siterer fra en samtale om dette tema:

-      «Du Espolin, koffør får du oss til å likne troll?

-      Fordi dere egentlig er det, svarte han Espolin og la til: Det er så menn trollskap bare i det å legge ut på ville havet, som dere gjør.

-      Men båtan! De der helsikes små båtan?

-      I havets øyne er selv de største båter små, messet han Espolin.

-      E du på styr? Vi ville jo søkke om vi satte oss i dumme båtan dine!

-      Noen ja. Men de fleste ikke. Det har dere til det fulle bevist.»

Tenker at det var bl a dette bildet fiskeren tenkte på – Juksafiskerne fra 1956.