Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano - utgitt samme år som han fikk Nobelprisen i litteratur

 

«Vi ender med å glemme de detaljene i livet som er til bry eller som er altfor smertefulle. Det er bare å legge seg på ryggen og la seg rolig flyte over dypet, og lukke øynene. «

 Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano ble utgitt i 2014, samme år som han fikk Nobels litteraturpris. Romanen ble utgitt på norsk i 2015. Å lese bøkene av Modiano er som å  sette i gang med et puslespill uten et bilde foran seg. Som med de andre bøkene som jeg har lest av Modiano, kjenner jeg en uro underveis, det er et kjedelig, detaljert og frustrende midtparti, og en fantastisk god slutt der bildet som skal være på puslespillet kommer til syne. Men uten at jeg får se hele bildet.

«Ute var han mer ubekymret enn han hadde vært de siste dagene. Det var kanskje feil av ham å dukke ned i denne fjerne fortiden. Hva skulle det være godt for? Han hadde sluttet å tenke på det for mange år siden, slik at denne perioden av hans liv til slutt fremsto for ham gjennom et matt glass. Det slapp gjennom et vagt halvlys, men man kunne hverken skjelne ansikter eller skikkelser. En glatt glassplate, en slags beskyttelsesskjerm. Kanskje han med en viljebestemt glemsel hadde klart å beskytte seg definitivt mot den fortiden. Eller kanskje det var tiden som hadde dempet de altfor skarpe fargene og kantene.

 

Der han gikk på fortauet, i sensommerlyset som la en tidløs mildhet over gatene i Paris, fikk han igjen denne følelsen av å flyte på ryggen. Dette inntrykket hadde han bare opplevd et års tid, og han lurte på om det ikke hadde med den tilstundende alderdommen å gjøre. Ganske ung hadde han opplevd stunder av halvsøvne der man lar seg drive av gårde — ofte etter en våkenatt — men i dag var det annerledes; følelsen av å rulle nedoverbakke på frihjul, når motoren har stanset. Hvor lenge?»

 Det kjennes meningsfullt å lese de små romanene som Modiano har skrevet.

 Forlaget omtaler innholdet slik:

«Boken begynner med at telefonen ringer. Hovedpersonen –

Jean Daragane – svarer etter en lang nøling. En fremmed forteller ham at han

har en adressebok i hendene som Daragane har mistet. Daragane finner ham

mistenkelig og en tanke utpressende. Stemmen til den fremmede kommer til å

minne ham om en episode fra barndommen som han tror han har glemt og som har

vært bestemmende for livet hans ...»

 

 

Usynlig blekk av Patrick Modiano – utgitt på norsk i 2021

 

En anmelder av romanen Usynlig blekk av den franske forfatteren er sitert på forsiden av bokomslaget slik: «En vidunderlig svevende erindringsroman.»

Jeg er enig; romanen er svevende. For hvor er det forfatteren er på vei med historien han har skrevet tenker jeg halvveis i boken. Jeg liker stemningen. Boken er lavmælt som de andre romanene jeg har lest av Modiano. Samtidig er det en spenning i handlingen og spenningen utløses på slutten. Boken er som de andre bøkene jeg har lest av Modiano ikke på mange sider; 132. Derfor er det bøker man fint kan lese flere ganger.

Romanen ble den siste boken jeg leste i januar. Det ble da til sammen åtte bøker denne måneden, og det er jeg svært fornøyd med. Det viser at jeg har prioritert tiden min riktig. Jeg lånte den med meg sist jeg var på biblioteket.

Jeg husket at jeg hadde lest romaner av Patrick Modiano i 2015, året etter at han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2014: Gater i mørke, Søndager i august og Ungdomstid.  Men jeg hadde glemt at jeg kjøpte bøkene. Men det har jeg, her står de lavmælte og spinkle romanene godt støttet opp av andre gode bøker.

 

Et sitat fra romanen Usynlig blekk:

«Det er noen hvite flekker i et liv, men iblant er det noe man kunne kalle et refreng. I noen mer eller mindre lange perioder hører du det ikke, og det er som om du har glemt refrenget. Og så en dag kommer det uten forvarsel tilbake når du er alene og ingenting rundt deg kan avlede oppmerksomheten. Det kommer tilbake som teksten i en barnevise som ikke har mistet sin kraft.»

Jeg har notert at jeg skal lese to andre bøker av Modiano som er utgitt på norsk; Så du ikke går deg bort og Dora Bruder.

Usynlig blekk ble utgitt i 2019 og på norsk i 2021, og forlaget beskriver handlingen slik:

«Jean Eyben har så vidt fylt 20 da han har får seg jobb hos en privatdetektiv i Paris, og blir koblet på saken om den forsvunne Noëlle Lefebvre. Alle spor etter henne ender i løse lufta, men Jean greier ikke å slutte å tenke på gåten, selv mange år senere. Han har en liste med navn på folk som kjente Noëlle, og Noëlles avtalebok med den hemmelighetsfulle setningen: «Hvis jeg bare hadde visst …» Da Jean treffer igjen en ungdomsvenn, står med ett én detalj frem for ham som særdeles viktig: Nöelle kom fra en landsby i nærheten av Annecy. Akkurat som ham selv.

Usynlig blekk er en dypt rørende roman om minnenes betydning og om å forstå sin egen historie. Den som ikke tidligere har lest noen roman fra nobelprisvinner Patrick Modiano, kan godt begynne her.»

 

Patrick Modiano: Søndager i august (Dimanches d' août)

«Til slutt fikk han øye på meg. Det var i Nice, nederst i Boulevard Gambetta. Han sto oppe på et slags podium foran et stativ med skinnjakker og skinnfrakker, og jeg hadde klart å komme meg helt forrest i mengden av tilskuere som sto der og hørte på at han fallbød varene sine.»

Slik begynner romanen Søndager i august av Patrick Modiano. Dette er den tredje jeg har kjøpt og lest, det vil si alle bøkene som hittil er utgitt på norsk. Den ble utgitt i 1986 og er på 143 sider.

«Han» er Frédéric Villecourt og fortellerstemmen er Jean. De går på kafé for å ta et glass:

«- Det er noe jeg gjerne skulle ha gjort klart for Dem ...Han så dystert på meg. - Det er det at ... Jeg var ikke gift med Sylvia, selv om det så slik ut ... Min mor var imot dette giftermålet ...

I brøkdelen av et sekund sto fru Villecourts skikkelse for meg, sittende på bryggen ved bredden av Marne.

- De husker vel min mor ... Hun var ikke grei ... Det var noen pengeproblemer oss imellom ... Hun ville ha slått hånden av meg, om jeg hadde giftet meg med Sylvia...

- Dette forbauser meg virkelig.

- Vel, det er sånn det er ...

Var det en drøm? Hvorfor skulle ikke Sylvia ha fortalt meg sannheten? Jeg husket til og med at hun gikk med ring.

- Hun ville folk skulle tro at vi var gift ... Det var hennes stolthet om å gjøre ... Og jeg oppførte meg jo som en feiging ... Jeg skulle ha giftet meg med henne ...

Jeg ble visst pent nødt til å innse at denne mannen ikke lignet på den han var for syv år siden. Han ga ikke lenger uttrykk for denne selvsikkerheten og grovheten som hadde gjort ham så ufordragelig for meg. Tvert imot var han nå preget av en resignert mildhet. Selv hendene hans hadde forandret seg. Han hadde ikke lenke om håndleddet lenger.»

Det gis med dette informasjon om at det for en del år tilbake har vært en forbindelseslinje mellom Jean og Villecourt, og at det har vært en kvinne med i bildet: Sylvia.

Jean bor på et hybelhus som tidligere har vært et hotell, er tidligere fotograf, men jobber på et bilverksted som er under nedleggelse. Han tenker tilbake til da Sylvia ankom Nice:

«Jeg trodde livet mitt ville ta en ny retning og det var nok å holde seg en tid i Nice for å viske ut at det foregående. Til slutt ville vi ikke kjenne den tyngden som hvilte på oss. Den kvelden gikk jeg med mye raskere skritt enn nå. I Rue Gounod hadde jeg gått forbi frisørsalongen. Det rosa neonlyset skinner der ennå – jeg klarte ikke å la være å se etter det før jeg gikk videre.

Jeg var ennå ikke et spøkelse, som nå i kveld. Jeg sa til meg selv at jeg kom til å glemme alt og begynne på nytt i denne ukjente byen. Begynne på nytt. Det var den setningen jeg gjentok for meg selv mens jeg gikk oppover Rue Gounod med lettere og lettere skritt.»

Jean møter Sylvia på togstasjonen:

«Hun hadde en stor, knallrød skinnveske som eneste bagasje, og Sydkorset om halsen. Jeg følte en slags beklemthet da jeg så henne komme imot meg. Jeg hadde forlatt henne en uke i forveien på et hotell i Annecy, for jeg ville dra alene til Nice og forsikre meg om at vi virkelig kunne slå oss ned der.

Det glitret i Sydkorset mot den sorte bomullsgenseren i halsåpningen på kåpen. Hun fanget blikket mitt, smilte og kneppet igjen kåpen. Det var uvørent å gå med den juvelen på en så pralende måte. Hva om hun på toget var blitt sittende overfor en juveler og han hadde begynt å se nærmere på henne? Men denne urimelige tanken måtte jeg også smile av. Jeg tok reisevesken hennes.»

I fortellingen veksler han ennå mellom nåtid og fortid:

«Min nåværende hybel ligner på den i Sainte-Annehuset i Rue Caffarelli. Det er den samme lukten her, om vinteren, på grunn av fuktigheten og det gamle treverket og skinntrekket på møblene. I det lange løp smitter bosteder av på en, men i Rue Caffarelli, sammen med Sylvia, var jeg annerledes til mote. I dag har jeg ofte inntrykk av å gå i forråtnelse. Så tar jeg meg sammen. Etter en stund forsvinner denne følelsen, og det eneste som blir igjen er en lidenskapsløs fornemmelse av ro og letthet. Ingen ting betyr noe lenger. Den gangen i Rue Caffarelli hendte det at jeg ble motløs, men fremtiden sto for meg i fordelaktig lys. Vi ville til slutt komme oss ut av den kinkige situasjonen vi befant oss i. Nice var bare et stoppested underveis for oss. Med det aller første skulle vi reise langt bort herfra, til utlandet. Jeg gjorde meg illusjoner. Jeg var ennå ikke klar over at denne byen var en sump og at jeg litt etter litt kom til å sette meg fast i den. Og at den eneste reiserute jeg kom til å følge på alle disse årene var den som fører fra Rue Caffarelli til Boulevard de Cimiez, der jeg bor nå.»

Sylvia og Jean er i Nice og i et forsøk på å få solgt juvelen Sydkorset. De kommer i kontakt med ekteparet Neal, og oppfører seg uvørent med tanke på de verdier juvelen representerer. Det ligger en spenning i historien, og helt til slutt får vi vite hvordan Villecourt, Sylvia og Jean møttes og hvordan denne historien starter.

Fra det norske forlaget Cappelens beskrivelse av romanen:

"Den vemodige, mystiske parisertåkens dikter", har Patrick Modiano blitt omtalt som. Det er en treffende karakteristikk. Modianos personer er lett gjennomsiktige, nesten uhåndgripelige. Det er mer stemninger enn handlinger som skildres. Allikevel ligger det en dramatisk historie skjult under overflaten.

Etter å ha lest de tre romanene synes jeg dette er en fin og treffende beskrivelse av dem. Det er mye likt. Historien starter i nåtid og beveger seg tilbake til fortid. Det ligger en spenning i historien som leseren får et innblikk i. Men når en har lest romanen, ligger det fortsatt noe som det ikke er nøstet opp i. Noe er til og med ukjent for hovedpersonen. 

Lesverdige bøker som jeg tror blir enda bedre om man leser dem om igjen og på den måten legger merke til beskrivelsene og detaljene som gis underveis.

I romanen Søndager i august foregår handlingen i Nice. Det har jeg ikke vært. I romanene Gater i mørke og Ungdomstid er historien hentet fra Paris. Her er noen private bilder jeg tok sommeren 2014 i Paris- trykk på bildene og de blir større. 

Patrick Modiano: Ungdomstid (Une Jeunesse)

Jeg synes det er vanskelig å skrive om romanen Ungdomstid av Patrick Modiano. Derfor låner jeg innledningsvis noe som «proffene« har skrevet, og som står på bokomslaget til Ungdomstid, den andre boken jeg har kjøpt og lest skrevet av Modiano.

"Ungdomstid er ingen skjellsettende roman, men har verdier og egenskaper jeg sjelden møter i nyere litteratur. […] Patrick Modiano makter også å bibringe oss de øyeblikk hvor intet skjer, men hvor alt allikevel hender." Vetle Lid Larssen, Morgenbladet

"Fortellingens styrke ligger i den milde antydningens kunst som boka er full av, og den indre spenning som ubemerket sniker seg inn etterhvert som våre to skikkelser beveger seg ut og inn i den grå og matte Pariser-hverdagen." Finn Stenstad, Fremover 

For tilsynelatende skjer det lite. Så lite at jeg en periode tenkte; men i all verden – her skjer absolutt ingenting. Akkurat som i romanen Gater i mørke faller jeg ut av historien en periode – den engasjerer ikke. Denne gangen kan jeg ikke skylde på andre tanker som forstyrrer konsentrasjonen. Men på et eller annet tidspunkt vekkes interessen igjen – jeg ser hvor forfatteren vil ha meg til å se, og når jeg har lest siste side kan jeg konkludere med at jeg likte historien. Jeg likte romanen.

Romanen Ungdomstid ble utgitt i 1981 og den norske utgaven jeg har kjøpt er fra 2014 og på 159 sider. Litt av begynnelsen:

«Barna leker i hagen, og det er snart tiden for det daglige sjakkpartiet.

- I morgen tidlig skal de ta av ham gipsen, sier Odile.

Hun og Louis sitter på terrassen utenfor alpehuset og holder øye med datteren og sønnen som løper over plenen et godt stykke unna sammen med de tre barna til Viterdo. Gutten deres, som er fem år gammel, har venstre arm i gips, men det later ikke til å sjenere ham... 

...I går tok Louis ned treskiltet hvor han hadde malt «SUNNY HOME» med hvite bokstaver, fra fasaden på huset. Nå ligger det og slenger på bakken utenfor det franske vinduet. Da de kjøpte huset for tolv år siden og gjorde det om til feriehjem for barn, hadde de ikke vært sikre på hva de skulle kalle det. Odile ville heller ha et fransk navn, som «Les Lutins» eller «Les Diablerets», men Louis syntes et engelsk navn virket mer elegant og tenkte at det ville trekke kunder. Til slutt hadde de valgt « Sunny Home».

Han plukker opp treskiltet. «Sunny Home». Han skal straks rydde det vekk, i en skuff. Han føler seg lettet. Det er slutt med feriehjemmet for barn. Fra og med i dag skal de ha huset for seg selv, helt alene. Han skal bygge om uthuset nederst i hagen til restaurant med tesalong, og så kommer det folk om vinteren, for de tar taubanen.»

En familieidyll. Kvinnen, Odile, fyller 35 år den dagen og de feirer den sammen med nabofamilien. Men det har ikke alltid vært slik.

Vi blir tatt tilbake til ungdomstiden til Odile og Louis for femten år siden i Paris. Sterk kontrast til «Sunny Home». De var 20 år, foreldreløse, fattige og ensomme. Louis var nettopp ferdig med militærtjenesten. «Forretningsmannen» Brossier skal hjelpe Louis til å finne jobb. Men først må Brossier ut og reise. Bellune skal hjelpe Odile igang med sangkarrièren. Men så begår Bellune selvmord. Louis finner Odile nedbrutt på en jernbanestasjon, og følger henne til krypinnet der hun bor:

«Odile gravde i lommene. Hun la tre tifrancsedler og 2,85 francs i småpenger i en haug.

Sent på ettermiddagen gikk Louis rundt leiegårdskvartalet og kjøpte en liter melk, et brød og noen skiver skinke. Han ringte til Hotel Muguet og ble fortalt at Brossier ikke ville være tilbake igjen for uken etter.

For at ikke sulten skulle plage dem for sterkt, sov og lå de så lenge som mulig. De mistet tidsbegrepet; og dersom ikke Brossier hadde kommet tilbake, ville de aldri ha forlatt dette værelset mer, eller sengen hvor de lå og hørte på musikk mens de lot verden seile sin egen sjø litt etter litt. Det siste bildet av verden utenfor var sneflakene som de så falle hele dagen gjennom vindusåpningen.«

Brossier skaffer Louis jobb i den lyssky virksomheten til Bejardy. Som nattevakt i en garasje – Louis skal svare telefonen og åpne porten for kundene. Hva slags virksomhet Bejardy driver, får han ikke vite. Men det unge paret blir nyttige for Bejardy. Også til andre aktiviteter. Før Odile innser at hun ikke vil få noen sangkarrière, utnyttes hun seksuelt av en hun håper skal hjelpe henne frem:

«Han knappet opp blusen hennes, og hun gjorde ingen motstand. Nå la hun på magen, han trakk av henne skjørtet og trusen og kjærtegnet henne over baken. Hun kjente avsmak da hun tenkte på de altfor velpleide fingrene. Hun så rett fremfor seg, med haken mot sofakanten. Lysene ute fra avenyen ble sløret av gasgardinene, like sløret som omrisset av møbler og andre gjenstander. Ute regnet det. Her var hun i hvert fall i ly for regnet. Det var bare å ikke røre seg og å «gå opp i dekoren» - det var et av Bellunes uttrykk, som hun likte godt.»

Sakte men sikkert kommer jeg inn i denne historien. Som det står på bokomslaget; forfatteren bruker «dempede litterære virkemidler til å skrive frem stemning og spenning».

Modiano bruker ikke mange sider på å fortelle historien. Utgangen vet jeg, men vil jeg få vite hvordan Odile og Louis kom dit de er i dag... Eller vil der være løse tråder etter at jeg har lest siste side...

Hadde jeg hatt forfatterambisjoner, ville jeg brukt tid på å studere hvordan Modiano bygger opp sine romaner. Men det har jeg ikke. Uansett; Ungdomstid er på samme måte som Gater i mørke en roman som tåler å bli lest flere ganger. Men først skal jeg lese den tredje jeg har kjøpt: Søndagene i august. 

Jeg krysser fingrene for at om ikke så lenge kan det komme intervju/bokprogram om og med forfatteren. Nyere eller eldre dato; samme for meg. 

Gater i mørke ( Rue des Boutiques Obscures) av Patrick Modiano

«Med ett var det som om noe falt på plass. Utsikten fra dette rommet ga meg en følelse av frykt, en engstelse jeg hadde opplevd før. Disse fasadene, denne øde gaten, skikkelsene som holdt vakt i skumringen, plaget meg på samme urovekkende måte som en melodi eller en duft man en gang har kjent. Og jeg var viss på at jeg ofte hadde stått her i skumringen og speidet ut, uten å røre meg, uten engang å våge å slå på lyset.»

Jeg har kjøpt alle bøkene som hittil er utgitt på norsk skrevet av den franske forfatteren Patrick Modiano som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2014. Det er ikke alltid at forfattere som får en slik høythengende pris har utgitt bøker som jeg liker. Men jeg tok risikoen å kjøpe romanene fordi jeg leste at hans bøker må man ikke være professor for å være interessert i.

Det er tre av hans romaner som hittil er utgitt, og sitatet over er hentet fra romanen Gater i mørke. Romanen ble utgitt i 1978 og på norsk første gang i 1979. Utgaven jeg har kjøpt ble utgitt i 2014. Romanen er utgitt i pocket utgave. Men heldigvis er både skriftstørrelse og bokomslag, utbrettsomslag, av bedre kvalitet enn pocketutgaver bruker å være.

Romanen handler om en mann, Guy Roland, som lider av hukommelsestap. Nåtiden er 1965. Romanen starter på hans siste arbeidsdag hos detektivbyrået til C.M. Hutte. Hutte skal pensjonere seg og flytte til Nice. Hutte spør hvordan det nå skal gå med Guy;

«- Meg? Jeg har et spor.

- Et spor?

- Ja. Et spor til min fortid ...

Den høytidelige tonen jeg hadde sagt det i fikk ham til

å smile.

- Jeg har alltid trodd at du en vakker dag ville finne

igjen din fortid.

Han var alvorlig nå, og jeg ble beveget.

- Men ser du, Guy, jeg lurer på om det virkelig er umaken

verdt ...

Han ble sittende taus. Hva tenkte han på? Sin egen

fortid?

- Her har du en nøkkel til Byrået. Stikk innom en gang

iblant. Det ville glede meg.

Han rakte meg en nøkkel som jeg stakk i bukselommen.

- Og ring meg i Nice. Hold meg informert ... angående

din fortid ...

Han reiste seg og trykket hånden min.

- Skal jeg følge deg til toget?

- A nei ... nei ... det er så trist ...

Dermed strøk han på dør, uten å snu seg, og jeg fikk

plutselig en følelse av tomhet. Denne mannen hadde betydd

mye for meg. Uten ham, uten hans hjelp, lurer jeg

på hvordan det skulle ha gått med meg for ti år siden,

da jeg brått var blitt rammet av hukommelsestap og gikk

rundt og famlet i tåka. Mitt tilfelle hadde gjort dypt inntrykk

på ham, og takket være sine mange forbindelser

hadde han til og med skaffet meg identitetspapirer.

- Vær så god, hadde han sagt idet han åpnet en stor

konvolutt som inneholdt et identitetskort og et pass. Nå

heter De «Guy Roland».

Og denne erfarne detektiven jeg hadde oppsøkt for å

be ham lete etter vitner eller spor fra min fortid, hadde lagt til:

- Min kjære «Guy Roland», fra nå av burde De slutte

å se Dem tilbake og heller tenke på nåtiden og fremtiden.

Jeg tilbyr Dem å arbeide hos meg ...

Når han fattet sympati for meg, var det fordi også han

- det fikk jeg vite senere - hadde mistet sine egne spor

da et helt avsnitt av hans liv forsvant med ett slag, uten

den minste ledetråd, den minste tilknytning som kunne

bringe ham i kontakt med fortiden. For hvilke fellestrekk

kan det finnes mellom denne stivbente gamle mannen

jeg ser fjerne seg i mørket, med sin loslitte frakk

og store svarte dokumentmappe, og den fordums tennisspilleren,

den vakre, blonde, baltiske baron Constantin

von Hutte?»

I romanen blir vi tatt med på Guys leting etter fortiden. Han forfølger ledertråder. De første er noen gamle bilder der han lurer på om han kan være en av personene. Noen ganger fører det han videre. Andre ganger er det blindspor. Hans leting fører han rundt i Paris. Det er mye gatenavn å forholde seg til. For de som er bevandret i Paris er dette helt sikkert et pluss. Jeg har vært der en gang og kjente igjen noe. 

Navnene på personene må man holde rede på. Jeg måtte både titt og ofte ta en kikk tilbake for å sjekke forbindelsen personen hadde til de øvrige personene og hendelsene. Dette gjorde at jeg har brukt forholdsvis mye tid på å lese romanen på kun 200 sider. Vi blir også tatt med tilbake til okkupasjonstiden under 2. verdenskrig.

Det er en viss spenning i romanen, men det er ingen krim. De som forventer det og lett kjeder seg, vil neppe like Gater i mørke. De som ikke liker løse tråder vil bli frustrert tror jeg.

Jeg synes romanen var god, særlig begynnelsen, men mistet tråden litt midtveis. Den tok seg opp igjen på slutten. Årsaken kan være at denne uken har ikke vært optimal til lesing. Det er mye annet som har tatt bolig i hodet mitt. Det er en roman jeg helt sikkert kommer til å lese om igjen en gang. Kanskje etter at jeg har lest de to andre jeg har kjøpt: Ungdomstid og Søndager i august. Men nå skal jeg lese Sara Stridsbergs Beckomberga.

I en kommentar i Aftenposten 10. oktober 2014 skriver Erik Bjørnskau: at for de som elsker Paris er Modianos romaner som et rusmiddel, og han avslutter slik:

« I tillegg til å handle om hukommelse, glemsel og identitet, handler Modianos fortellinger dypest sett om tid: fortiden som glir unna og nåtiden som bare er en uklar skygge, et ugripelig og ubegripelig øyeblikk som snart er fortid, og personer som står foran en fremtid de sjelden får øye på, og derfor heller ikke planlegger eller søker å kontrollere.

Modianos univers handler om disse vage overgangene i tiden, dette vi aldri får ordentlig tak i.»

Link til forlaget Cappelen Damm som har gitt ut romanen på norsk. Der kan man bl a lese hvordan forlaget beskriver handlingen.