Patrick Modiano: Ungdomstid (Une Jeunesse)

Jeg synes det er vanskelig å skrive om romanen Ungdomstid av Patrick Modiano. Derfor låner jeg innledningsvis noe som «proffene« har skrevet, og som står på bokomslaget til Ungdomstid, den andre boken jeg har kjøpt og lest skrevet av Modiano.

"Ungdomstid er ingen skjellsettende roman, men har verdier og egenskaper jeg sjelden møter i nyere litteratur. […] Patrick Modiano makter også å bibringe oss de øyeblikk hvor intet skjer, men hvor alt allikevel hender." Vetle Lid Larssen, Morgenbladet

"Fortellingens styrke ligger i den milde antydningens kunst som boka er full av, og den indre spenning som ubemerket sniker seg inn etterhvert som våre to skikkelser beveger seg ut og inn i den grå og matte Pariser-hverdagen." Finn Stenstad, Fremover 

For tilsynelatende skjer det lite. Så lite at jeg en periode tenkte; men i all verden – her skjer absolutt ingenting. Akkurat som i romanen Gater i mørke faller jeg ut av historien en periode – den engasjerer ikke. Denne gangen kan jeg ikke skylde på andre tanker som forstyrrer konsentrasjonen. Men på et eller annet tidspunkt vekkes interessen igjen – jeg ser hvor forfatteren vil ha meg til å se, og når jeg har lest siste side kan jeg konkludere med at jeg likte historien. Jeg likte romanen.

Romanen Ungdomstid ble utgitt i 1981 og den norske utgaven jeg har kjøpt er fra 2014 og på 159 sider. Litt av begynnelsen:

«Barna leker i hagen, og det er snart tiden for det daglige sjakkpartiet.

- I morgen tidlig skal de ta av ham gipsen, sier Odile.

Hun og Louis sitter på terrassen utenfor alpehuset og holder øye med datteren og sønnen som løper over plenen et godt stykke unna sammen med de tre barna til Viterdo. Gutten deres, som er fem år gammel, har venstre arm i gips, men det later ikke til å sjenere ham... 

...I går tok Louis ned treskiltet hvor han hadde malt «SUNNY HOME» med hvite bokstaver, fra fasaden på huset. Nå ligger det og slenger på bakken utenfor det franske vinduet. Da de kjøpte huset for tolv år siden og gjorde det om til feriehjem for barn, hadde de ikke vært sikre på hva de skulle kalle det. Odile ville heller ha et fransk navn, som «Les Lutins» eller «Les Diablerets», men Louis syntes et engelsk navn virket mer elegant og tenkte at det ville trekke kunder. Til slutt hadde de valgt « Sunny Home».

Han plukker opp treskiltet. «Sunny Home». Han skal straks rydde det vekk, i en skuff. Han føler seg lettet. Det er slutt med feriehjemmet for barn. Fra og med i dag skal de ha huset for seg selv, helt alene. Han skal bygge om uthuset nederst i hagen til restaurant med tesalong, og så kommer det folk om vinteren, for de tar taubanen.»

En familieidyll. Kvinnen, Odile, fyller 35 år den dagen og de feirer den sammen med nabofamilien. Men det har ikke alltid vært slik.

Vi blir tatt tilbake til ungdomstiden til Odile og Louis for femten år siden i Paris. Sterk kontrast til «Sunny Home». De var 20 år, foreldreløse, fattige og ensomme. Louis var nettopp ferdig med militærtjenesten. «Forretningsmannen» Brossier skal hjelpe Louis til å finne jobb. Men først må Brossier ut og reise. Bellune skal hjelpe Odile igang med sangkarrièren. Men så begår Bellune selvmord. Louis finner Odile nedbrutt på en jernbanestasjon, og følger henne til krypinnet der hun bor:

«Odile gravde i lommene. Hun la tre tifrancsedler og 2,85 francs i småpenger i en haug.

Sent på ettermiddagen gikk Louis rundt leiegårdskvartalet og kjøpte en liter melk, et brød og noen skiver skinke. Han ringte til Hotel Muguet og ble fortalt at Brossier ikke ville være tilbake igjen for uken etter.

For at ikke sulten skulle plage dem for sterkt, sov og lå de så lenge som mulig. De mistet tidsbegrepet; og dersom ikke Brossier hadde kommet tilbake, ville de aldri ha forlatt dette værelset mer, eller sengen hvor de lå og hørte på musikk mens de lot verden seile sin egen sjø litt etter litt. Det siste bildet av verden utenfor var sneflakene som de så falle hele dagen gjennom vindusåpningen.«

Brossier skaffer Louis jobb i den lyssky virksomheten til Bejardy. Som nattevakt i en garasje – Louis skal svare telefonen og åpne porten for kundene. Hva slags virksomhet Bejardy driver, får han ikke vite. Men det unge paret blir nyttige for Bejardy. Også til andre aktiviteter. Før Odile innser at hun ikke vil få noen sangkarrière, utnyttes hun seksuelt av en hun håper skal hjelpe henne frem:

«Han knappet opp blusen hennes, og hun gjorde ingen motstand. Nå la hun på magen, han trakk av henne skjørtet og trusen og kjærtegnet henne over baken. Hun kjente avsmak da hun tenkte på de altfor velpleide fingrene. Hun så rett fremfor seg, med haken mot sofakanten. Lysene ute fra avenyen ble sløret av gasgardinene, like sløret som omrisset av møbler og andre gjenstander. Ute regnet det. Her var hun i hvert fall i ly for regnet. Det var bare å ikke røre seg og å «gå opp i dekoren» - det var et av Bellunes uttrykk, som hun likte godt.»

Sakte men sikkert kommer jeg inn i denne historien. Som det står på bokomslaget; forfatteren bruker «dempede litterære virkemidler til å skrive frem stemning og spenning».

Modiano bruker ikke mange sider på å fortelle historien. Utgangen vet jeg, men vil jeg få vite hvordan Odile og Louis kom dit de er i dag... Eller vil der være løse tråder etter at jeg har lest siste side...

Hadde jeg hatt forfatterambisjoner, ville jeg brukt tid på å studere hvordan Modiano bygger opp sine romaner. Men det har jeg ikke. Uansett; Ungdomstid er på samme måte som Gater i mørke en roman som tåler å bli lest flere ganger. Men først skal jeg lese den tredje jeg har kjøpt: Søndagene i august. 

Jeg krysser fingrene for at om ikke så lenge kan det komme intervju/bokprogram om og med forfatteren. Nyere eller eldre dato; samme for meg.