A Child's Christmas In Wales av Dylan Thomas – en fortelling som er filmatisert

 

Mange har filmer de må se hver jul. A Child's Christmas In Wales, filmen basert på Dylan Thomas fortelling med samme tittel, fant jeg her på Internett etter at jeg leste fortellingen oversatt til norsk i denne boken:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup 

og etter å ha kjøpt og lest fortellingen på engelsk, en av de minste bøkene jeg har i bokhylla. Med Denholm Elliot som fortellerstemme i filmen, fikk jeg en stemning av barndommens jul. Jeg synes boken med tegninger og filmatiseringen fint kan konkurrere med mange julebøker og filmer. 

Fortelleren i historien feirer jul sammen med foreldre, tanter og onkler. Innimellom er han ute og driver på med rampestreker sammen med kompiser. Innimellom denne idyllen får vi et lite innblikk i at det finnes et fattigkvarter der barn lever i en ussel tilværelse. Både boken og filmen tåler et gjensyn.

Dikt: Do not go gentle into that good night av Dylan Thomas/ Gå ikkje rolig av Kari Bremnes

 

De som har vært inne på bloggen min flere ganger enn en vet at jeg er glad i familien Bremnes kunstneriske virke: Kari, Ola og Lars. Og Storbritannia. Og, at jeg har fattet interesse for Dylan Thomas og hans forfatterskap. Kari Bremnes laget sin versjon av Do not go gentle into that good night av Dylan Thomas. Om låten skriver hun her;

«Det finnes dikt som treffer med voldsom kraft. Sånn er dette diktet av Dylan Thomas. På skolen lærte jeg at det var berømt, geniforklart, verdenslitteratur osv., men at det hadde denne ville kraften i seg kjente jeg ikke før jeg nå leste det på nytt. Dylan Thomas skrev "Do not go gentle into that good night" på dødsleiet til faren sin i 1951. Bare to år etter møtte han selv døden, 39 år gammel. Han levde ikke lenge, men steinhardt. Og han skriver om å møte døden på en måte jeg aldri har sett før. Går rett i strupen på ideen om at vi skal kunne forsone oss med å dø. At vi tror det er mulig, etter alle våre uforløste, uoppgjorte, uærlige, overmodige liv!

Hele diktet er et rebelsk opprør, holdt i en superstram, uangripelig form som forsterker raseriet og fortvilelsen.”

Her fremfører hun Gå ikkje rolig

Igjen, mer og mer forstår jeg det unike ved Dylan Thomas; djisus som en av Tore Renbergs karakterer uttrykker det; dette er nesten mer enn jeg kan ta innover meg.

Først originalen, deretter Kari Bremnes versjon, og oversettelsen  i boken jeg skrev om i innlegget; Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

 

Do not go gentle into that good night av Dylan Thomas

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

 

Bilde fra dette nettstedet: https://olavsfest.no/arrangement/kari-bremnes/

GÅ IKKJE ROLIG av Kari Bremnes

 

Gå ikkje rolig inn i di siste natt

at du e gammel gjør dæ`kje meire klar

vær vill og gal når lyset skal bli tatt

 

Du som har sett at punktum nu e satt,

men ser for seint at ordan dine aldri bar

går ikkje rolig te di siste natt

 

Du som av prektighet va som besatt

før all fornekta drøm og drift blir åpenbar,

blir vill og gal lyset når skal bli tatt

 

Du som i overmot tok vingan fatt

og gikk for høgt før du forstod at sola skar

går ikkje rolig inn i di siste natt

 

Du som har øyet blindt og blikket matt,

men som en meteor kan stråle like klar,

blir vill og gal når lyset skal bli tatt

 

Og du, min egen far, æ ber dæ at:

Gjør mæ velsigna, gråt, forbann mæ det du klar!

Gå ikkje rolig te di siste natt!

Bli vill og gal når lyset skal bli tatt!

 

Dikt av Dylan Thomas The hand that signed the paper (Den hånd som underskrev papiret)

 

«For poeten er poesien det mest lønnsomme arbeid i verden. Et godt dikt er et tilskudd til virkeligheten. Verden er aldri den samme etter at et godt dikt er lagt til den. Et godt dikt gjør sitt for å forandre universets form og betydning, gjøre sitt til å utvide vår kunnskap om oss selv og verden rundt oss.«

Det er Dylan Thomas som er sitert i boken jeg skrev om i innlegget:

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

 Et av diktene til Dylan Thomas, The hand that signed the paper, er oversatt til norsk i boken.  Det var kraftfulle dikt han skrev. Først den engelske versjonen;

 

The hand that signed the paper

The hand that signed the paper felled a city;

Five sovereign fingers taxed the breath,

Doubled the globe of dead and halved a country;

These five kings did a king to death.

The mighty hand leads to a sloping shoulder,

The finger joints are cramped with chalk;

A goose's quill has put an end to murder

That put an end to talk.

The hand that signed the treaty bred a fever,

And famine grew, and locusts came;

Great is the hand that holds dominion over

Man by a scribbled name.

The five kings count the dead but do not soften

The crusted wound nor pat the brow;

A hand rules pity as a hand rules heaven;

Hands have no tears to flow.

 

Den norske oversettelsen: Den hånd som underskrev papiret

 Den hånd som underskrev papiret felte byen.

Fem fyrstelige fingre straffet åndedraget,

fordoblet kloden av de døde, delte land i to.

Fem fyrster tok en kongelig av dage.

 

Selv maktens hånd er festet til en flaskeskulder,

hans knoker stivner til av kalk.

En gåsepenn gjør slutt på myrding,

som gjør slutt på snakk.

 

Den hånd som underskrev traktaten skapte pest,

så kom hungersnød, og snart en innsekthær.

Allmektig er den hånd som hersker over

mennesket med kråketær.

 

Fem fyrster teller de døde,

men lindrer ikke skorpesår og stryker ikke hår.

En hånd regjerer mildhet som en hånd en himmel.

Hendene er uten gråt.

Dylan Thomas – dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup

«Poesi i et dikt er det som får deg til å le, gråte,

få frysninger, bli taus,

får neglene på tærne til å funkle, får deg til å gjøre ditt

eller datt eller ingenting som helst,

får deg til å skjønne at du er ensom eller ikke ensom i den ukjente verden, at din lykksalighet

eller lidelse blir delt i all evighet og i all

evighet bare er din.

Alt som betyr noe ved poesi er gleden over den – om

enn den er aldri så tragisk.

Alt som betyr noe er rytmen som driver den frem, -

den store etterdønning av menneskelig smerte,

tåpelighet, forfengelighet,

henrykkelse og likegyldighet, hvor lite høyttravende

diktets hensikt enn er.»

Poesien i et dikt over er Dylan Thomas ord før en diktopplesning.

Det er lenge siden jeg hadde lest noe av Ragnar Hovland da jeg kom over hans samling av essay i boken Litt betyr de no likevel utgitt i 2019. Hovland skriver om forfatteren Dylan Thomas bok A Child's Christmas in Wales. Essayet inspirerte meg til å lese om Dylan Thomas (1914 – 1953), et navn som er blitt nevnt i mange sammenhenger, men en forfatter som frem til nå har vært ukjent for meg.

Etter at jeg leste boken til Hovland, har jeg i tillegg til å lese om Dylan Thomas på ulike nettsteder, kjøpt boken  A Child's Christmas in Wales, den er underveis fra Bokklubben. Jeg har sett filmen The edge of love (på HBO) som presenteres slik:

«Br. drama fra 2008. I London under 2. verdenskrig støter Vera på sin ungdomskjæreste, den karismatiske poeten Dylan Thomas. Selv om han nå er gift med Caitlin, gjenopptar de sitt gamle forhold. Men det spesielle er at de to kvinnene blir nære venner. Filmen er løst basert på virkelige hendelser. Med: Keira Knightley, Sienna Miller, Matthew Rhys m.fl. Regi: John Maybury»

Dylan Thomas levde et hardt liv med mye alkohol og som var årsaken til at han døde så tidlig. Men jeg synes filmen er i overkant teatralsk og tenker at «løst basert virkelige hendelser» tilsier at her er det lagt til en goddel fiksjon.

Vil du lese om Dylan Thomas, har jeg funnet dette nettstedet med masse info om forfatteren; https://www.discoverdylanthomas.com/

Jeg har også kjøpt denne boken som bildet over og teksten over er hentet fra:

Boken inneholder dikt og andre tekster samlet av Harald Sverdrup. Den ble utgitt i 1972 av Bokklubben. Jeg kjøpte boken brukt gjennom Finn, og den er veldig innrøykt. Hjelpes! Måtte derfor innlede med innlegget med en røykende Dylan Thomas, et bilde fra boken. Sånn er det å kjøpe brukte bøker, en får seg noen overraskelser av og til; positive og negative. Artig var det at avsender har brukt mange frimerker da boken ble sendt meg. Kjente at nostalgien tar meg og tankene går til da jeg sendte brev og gikk og ventet på svar i postkassa – langsomhetens tidsalder - se her denne herlige buketten med frimerker:

I tillegg til oversatte dikt, er boken A Child's Christmas in Wales oversatt til norsk: Mi barndoms jul i Wales. Herlig 😊 Mer om denne teksten når jeg får lest den engelske utgaven.

 En annen herlig tekst er teksten Ferskene. Det er utdrag for det som ble til Portrait of the Artist as a Young Dog på norsk Portrett av kunstneren som ung hvalp.

 Et utdrag fra der poeten skal på ferie til onkel og tante, onkel henter han, men parkerer nevøen utenfor puben:

«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.

«Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham.

«Bli rolig hvor du er.»

Kvinnen uten barn strakte hendene i været. «Nei, er det ikke herr Jones,» sa hun med høy lattermild stemme. Hun ristet på seg som om hun var av gelé.

Så lukket døren seg og stemmene sank til en lav mumling.

Jeg satt alene på den ene kjerreskåka i det trange smuget og stirret inn i «The Hare's Foot» gjennom et sidevindu. En flekket rullegardin var halvveis trukket ned. Jeg kunne se halvparten av et røkgrått, hemmelighetsfullt rom hvor det satt fire mann og spilte kort. En av dem var en diger svartsmusket mann med sykkelstyrebarter og dårelokk i pannen. Ved siden av ham satt en mager, skallet, gammel og gjennomsiktig mann med kinnene suget inn i munnen. Ansiktene til de to andre lå i skyggen. Alle drakk av brune halvliterseidler, ingen snakket, de la kortene ned med et lite smell, krasset på fyrstikkeskene sine, smattet på pipene, svelget beiskt, ringte med messingklokken, stakk fingeren i været og bestilte mer av et surt kvinnemenneske med blomstret bluse og mannfolklue.»

Herlig og levende. Selv om det bare gir et mikroskopisk innblikk på forfatterskapet, har jeg forståelse for at Dylan Thomas fortsatt er interessant. Skulle gjerne sett filmatiseringen av Under Milk Wood med Elisabeth Taylor, Richard Burton og Peter O’Toole i hovedrollene. Jeg har reist en del i Storbritannia, man aldri vært i Wales. Det er notert som et feriemål i en uviss fremtid.