Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Elias er snart 17 år og er i Oslo for å gå på Nydalen Kunstskole. Han bor på hybel og er ensom i storbyen. På bussen fra Helsfyr til Nydalen har han i hele august observert en jente på samme alder. På en blå perm hun har hatt med seg har han funnet e-post adressen hennes. Han sender en e-post og forteller om sin observasjon og det er e-post vekslingen mellom Elias og Susanne vi leser om i romanen Det blir pinlig uansett.

Romanen på 112 sider utgitt i 2013 er skrevet av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland. På bokomslaget står det at forfatterne kjente ikke hverandre mens de skrev romanen. De skrev uten å ha snakket sammen, uten å ha møtt hverandre, uten en plan. Tretten dager tok det å få ferdig teksten. Likheten mellom romanformen og hvordan den ble skrevet er derfor lik. E-postene er i perioden 11. september – 4.oktober.

Det er helt tilfeldig at jeg leste Det blir pinlig uansett. Selv om jeg ikke er i målgruppen for romanen, vil jeg anta at den også kan treffe ungdom.  Den tok meg veldig kort tid å lese. Jeg var spent på hvordan dette skulle ende. Elias er blitt betatt av Susanne og ønsker å møte henne. Men det kan hun overhodet ikke tenke seg. Han viser handlekraft. Men er handlekraft noe en jente på 17 år i utgangspunktet blir betatt av. Jeg husker godt fra min tid som 17-åring at dette var et karaktertrekk som var lite sjarmerende. Faktisk skremmende å oppleve slik oppmerksomhet. Det var de mest uoppnåelige som var interessante. Med en gang de ble oppnåelige falt glorien bort. 

Elias om Oslo:

«Oslo er en hard by å ri inn i. Folk seier ‘hyggelig’ heile tida, uten at eg veit om det betyr så mykje.»

Det samme har jeg også observert den sist tiden.  Under hilserunder spesielt. Det må være en ny trend. Ikke bare i Oslo. Kan ikke huske det var slik da jeg begynt å jobbe i Oslo for en del år tilbake. Er det amerikanske TV-serier som har påvirket høflighetsfrasene. Det er uansett temmelig innholdsløst og overfladisk slik jeg ser det.

Susanne om et selvforsvarskurs: 

«Jeg lærte ikke så mye på det selvforsvarskurset, annet enn at hvis du ble blir overfalt, må du brøle alt du kan som jeg skrev sist, ikke pipe feminint, pistrete og ynkelig for det finnes gærne folk som liker det aller best.»

I går på parkeringsplassen utenfor matbutikken var den en innpåsliten og møkkete fyllik som gikk rundt og spurte om noen kunne kjøre han et sted. Han stinket fyll på lang avstand og kom etter meg.  Jeg var redd for at han skulle presse seg inn i bilen og at jeg skulle få et svare strev med å få han ut. Nei, sa jeg med bestemt ute-stemme. Som jeg bruker å gjøre overfor løse bikkjer som skal angripe mine hunder. Det bruker å hjelpe. Han forstod rask at jeg mente nei. Brøle – det har helt klart en virkning. 

Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar av Bjørn Sortland

Romanen Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar skrevet av Bjørn Sortland er i et lite format illustrert med tegninger og kun 195 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste siste side i går. Det er en genial roman som jeg håper mange leser. En bok jeg gjerne vil ha i bokhylla og planen min er å kjøpe den. Den er fin å gi bort som gave. Men for alle del, ikke gi den til en ufrivillig ungkar uten humoristisk sans før du har lest den selv.

Bjørn Sortland (f. 1968) debuterte som forfatter i 1992 og har siden 1998 vært forfatter på heltid. Hans bøker er oversatt til mange språk og han har mottatt mange priser. Men om alt dette kan han selv fortelle; hjemmesiden til forfatteren finner du her,

Ivar som er hovedpersonen i romanen er 40 år, jobber i bank som rådgiver, kristen, ufrivillig ungkar og jomfru. Og alt han ønsker er å finne seg ei dame han kan gifte seg med. Ivar er ikke kravstor og forelsker seg lett. Dama må gjerne være fra Afrika. Vadsø også for den saks skyld. Barn kan hun også ha, at det er med forskjellige menn er heller ikke et problem for Ivar. I korthet er det å si at han kan gjerne gifte seg med den første som vil det selv. Men så var det dette faktum:

"Likevel. Når det er sagt. Eg har for store forventningar. Eg trur ikkje det er mogleg for ei kvinne å innfri dei forventningane eg har til å elska. Og sjølv om eg prøver å vera realistisk på kor bra det eigentleg kan vera, å liggje med nokon, så har eg likevel forventningar som sannsynlegvis er helt Himalaya. Berre å kunna sova med ei kvinne ei einaste natt ville løyst meg opp i lukke, då kunne eg berre ha døydd, forsvunne, bli løyst opp slik lik blir løyste opp i syre av mafiaen.

Men eg er vel redd for kvinner. Dei er så sterke. "

Ting endrer seg. Ivar som har gitt ut diktbøker på eget forlag sier ja til oppgaven å arrangere er skrivekurs for tre eks-prostituerte og narkomane på avvenning. Og en av dem er russiske Sonya;  "liknar på en av modellane til den ikkje fullt så kjende Edward D,Ancona"  Som har tre mobiltelefoner som hun opererer….

Hvordan dette går? Mer vil jeg ikke avsløre. Romanen kan anbefales. Selv om jeg ler godt av denne, må vel kunne kalles dumsnille Ivar, merker jeg at jeg etter hvert må «tørke av meg gliset». For det ligger et alvor i romanen. Hva med en oppfølger…..

Boken på vent: Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar av Bjørn Sortland

Tirsdag og Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle. Vi du lese andre innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer til slutt i innlegget.

Første gangen jeg leste om  romanen  Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar skrevet av Bjørn Sortland, var i Aftenposten. Bokanmeldere skulle peke ut sine favorittbøker utgitt i 2012 og Rune Hallheim velger da bl a denne romanen  som han beskriver slik:  

«Bjørn Sortland har laget årets beste boktittel. Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar krever en tilsvarende bok bak tittelbladet, og Sortland har langt på vei levert den og. Den er morsom, enkel, og ikke uten varige sannheter.»

Forlaget Piggsvin beskriver romanen slik:

«Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar er ein roman om ugifte Ivar. Han er både fundamentalist og ekstremist. Ikkje berre trur han på den absolutte kjærleiken, han trur på ekteskapet også. Kosta kva det kosta vil.»

Lånte romanen av biblioteket i går og her er første side – ser ut til at det kan bli en spesiell opplevelse å lese den:

«Eg blir forelska i alle kvinner eg er åleine i eit rom med.

Ser ein litt stort på det: alle kvinner i verda som eg

kunne enda opp med å vera aleine i eit rom med. Det

er, potensielt, veldig mange. Eg forvekslar ikkje dette

med seksuell lyst. Det er snakk om sann forelsking.

Heller ikkje lengtar eg ukritisk etter å bli bekrefta. Nei,

det stikk djupare, eg kan berre seia - eg kunne glatt ha

gifta meg med den første som ville det. Ho kan ha tre

ungar med tre ulike menn, problem med både det eine

og det andre, vera frå kva som helst land i Afrika, eller

frå Vadsø.»