Ragnar Hovland: Kunsten å komme heim og andre essay

Til mine favorittforfattere kan jeg like gjerne legge til Ragnar Hovland. Jeg ser at jeg lest og skrevet om fire av hans bøker intensivt i februar 2013. Årsaken til at jeg «oppdaget» hans bøker, er boken jeg nå har lest: Kunsten å komme heim og andre essay. Jeg leste om den i Aftenposten, men valgte å lese andre bøker før denne. Det tror jeg var smart selv om jeg leste bøkene altfor tett etter hverandre. Det jeg liker best ved hans bøker er at det er en ro over det han skriver og den lune humoren som kommer frem av og til på en naturlig måte. 

Kunsten å komme heim og andre essay ble utgitt i 2011. Boken inneholder et utvalg omarbeidede ikke-skjønnlitterære tekster om bøker og reiser som forfatteren har skrevet i løpet av det siste tiåret.  En av tankene med boken skriver Ragnar Hovland, er selvsagt at dette skal vise hans egne lesegleder, med et håp om at leseren kan føres til forfatterskap og bøker man ikke kjente så godt fra før. Etter å ha lest den er det flere bøker/forfattere som er ført opp på min leseliste. Helt sikkert flere enn jeg kommer til å lese og vil lese ferdig.

Ragnar Hovland har innledningsvis listet opp en del av forfatterne som han tidligere har skrevet om eller uttalt seg om. Ingen av de tre Tore Renberg skrev om i boken På fest hos litteraturen er opplistet. En del er forfattere jeg har lest, f.eks Lewis Carroll, Tove Jansson og Patrick Modiano. Noen har jeg bare lest om, og noen er ukjente. Ikke alle er omtalt i boken hans. Ikke alle han har omtalt var like interessant å lese om. Dette gjelder f eks om Tor Åge Bingsværd – en forfatter jeg har forsøkt å lese en bok av, men ga opp – det ble for sært for meg.

Om klassikerne skriver han bl. a:

«Men om det er naturlig for mennesket å lese klassikarar, så er det ikke like naturgitt at det gir mennesket store gleder. Då eg for et par år sidan sat i eit elevert utval som skulle plukke ut den offisielle norske litterære kanon, kom det frå ein av dei høgverdige medlemmene: Men er ikkje denne boka eigentleg ganske kjedeleg? (Skal ikkje seie kva for bok det galdt.)

Og ein litteraturprofessor i same utval svarte litt ettertenksamt: Men er ikkje stor litteratur ofte litt kjedeleg?

Eit stort og sentralt spørsmål, dette. Kor kjedeleg skal den store litteraturen tillate seg å vere? Og må den vere det?

Mi lesing ber truleg preg av forsøk på nettopp å sleppe unna kjedelege klassikarar og heller søke etter forfattarar som på ymse vis har prøvd å bryte med keisemda...

... Denne min smule skepsis overfor den store litteraturen (eller sterke litteraturen, som enkelte yndar å kalle den) og kva den kan eller vil gjere med meg, har gitt seg litt sære utslag. Til dømes at eg har fått eit rykte for å omfamne heile populærkulturen. Og her er vi ved undertittelen på denne artikkelen. Til tider har eg funne det meir givande og meiningsfylt å lese bøker som ikkje er meinte å vere stor litteratur. Forfattaranes dagbøker, notatbøker, artiklar, reisebrev, skisser, ufullførte tekstar, tekststbrokkar. Dei tekstane som ligg bakom eller attmed eller under dei store tekstane. Og som til dels ikkje er blitt skrivne med tanke på publisering. Eg har til og med gått ut og sagt dette offentleg, utan å tenkje på at dette har kunna verke som ei avstandstaking frå alle dei verkelege lesarane der ute, dei som er fulle av kjærleik til den store litteraturen, dei store fiksjonane. Som ein slags implisitt påstand om at dei har gjort noko feil.

Det var likevel ikkje meininga. Men det handlar altså om tekstar der ein tilsynelatande kjem nærmare innpå forfattarane, tekstar der dei avslører seg meir, der dei er mindre påkledde,  mindre maskerte, der dei viser at det er eit slit, men gjerne også ei glede. Der dei viser seg som menneske, rause og smålege, svikefulle, alkoholiserte, oppglødde, deprimerte. Men kanskje først og fremst at dei lever heilt vanlege liv, der det stort sett ikkje skjer så mykje frå dag til dag. Det er ein type tekstar som har gitt meg store gleder, fra dagbøkene til Henrik Nordbrandt og Richard Brautigan til avisspaltene til Flann O'Brien og notatbokene til Claes Hylinger.

Noko av det paradoksale med dette er at eg jo aldri har vore spesielt interessert i forfattarar og deira liv generelt. Og eg er fullt medviten om at eg nok ikkje hadde lese desse bokene om eg ikkje hadde lese romanane eller diktsamlingane deira frå før.»

Forfattere/bøker jeg har notert meg etter å ha lest boken til Hovland er bl. a:

Dylan Thomas: Portrett av kunstneren som hvalp (Portrait of the Artist as a Young) – en bok som ga Hovland lyst til å lese og lyst til å skrive – utgitt for første gang da Dyland Thomas var 26 år og hadde to diktsamlinger bak seg. I tillegg julefortellingen A Childs Christmas in Wales.

P.G. Wodehouse – bøker i den lette sjangeren, humoristisk og den perfekte julelektyre skriver Hovland - boken jeg ser de har på det lokale biblioteket er Utmerket, Jeeves ; Takk skal De ha, Jeeves ; Jeeves den uforlignelige.

Richard Brautigan: Ørretfiske i Amerika – skal være en vittig og underfundig bok. Hovland skriver at kontrasten er stor mellom overskuddet, humoren og den tilsynelatende lettheten i de beste bøkene til Brautigan og det på mange måter trøblete og tragiske livet til forfatteren.

Men boken handler ikke bare om litteratur. F eks hans forhold til Donald Duck var veldig morsomt å lese om. Kjente meg igjen i noe av det han skriver ved å lese essayene Ferjer, Reiser og Kunsten å komme hjem. Bl a i det sistnevnte der han bl a skriver:

«Men kva er å komme heim? Eg er fullstendig klar over at dette er eit spørsmål svært mange slepp å stille seg. Der dei bur, er heime. Og mange av dei har alltid budd der, kanskje berre avbrote av nokre år på skule. Eller heime er der dei kom ifrå før dei flytta til Oslo eller Bergen eller kor dei no har slått seg ned. Og  stundom, når det lir mot ferietid, får eg av uvitande kollegaer spørsmålet: Og du,skal du heim til Vestlandet?

Heim til Vestlandet, ja. Den er god, tenkjer eg. Kva slags heim skulle det vere, liksom? Men det er altså noko mange trur om meg. Eg kjem frå Vestlandet og må då ha ein eller annan «heim» der som eg kan reise til i feriane. Når eg så fortel at eg ikkje har det, og at til dømes foreldra mine bur i noko så austlandsk som Drammen, merkar eg at folk blir litt skuffa, og at det verkar som dei synest synd på meg. Eg, den heimlause på jorda.»

For den som vil la seg inspirere, få noen nye tanker, og/eller lese en god bok, er boken til Ragnar Hovland å anbefale. 

Stille natt av Ragnar Hovland

Romanen Stille natt av Ragnar Hovland ble utgitt på forlaget Samlaget i 2011 og er på 224 sider. Lånte boken av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Les forlagets presentasjon av boken.

Eg, fortellerstemmen, er forfatter med skrivesperre. Han bor alene etter at kona Aslaug flyttet ifra han. Ingen barn. Han har fire brødre. De to yngste har han ingen kontakt med. Den yngste «broren min» fikk et sammenbrudd da han begynte å studere og er uføretrygdet. Sitter i leiligheten og ser på engelske TV serier. Broren «nummer tre» har mistet advokatbevillingen sin og er på motorsykkeltur.

Boken startet med at eg reiser til det steder han vokste opp, Nes.  Her møter vi Thomas i Dalen, som vi også møtte i Ei Vinterreise. Og eg møter en kvinne han kjente som barn og har et forhold til henne. Og dette er bare et av forholdene han har som vi kan lese om.

Dette er den romanen av Hovland jeg har likt minst. Jeg har tidligere skrevet om romanene Ei vinterreise og 1964, og de falt mer i smak enn denne. På bokomslaget står det at Stille natt er en stor og vakker roman om «kjærleik, tap og mørke familiehemmeligheter». Etter min smak er dette for store ord om romanen. Noen morsomme sekvenser var det, men ikke til å oppveie sekvenser der jeg kjedet meg. Er rett og slett glad den var kort og at jeg kan levere den tilbake. Selv om Hovland skriver godt, ble jeg skuffet over handlingen. Kanskje han også hadde skrivesperre da han skrev den.....

1964 av Ragnar Hovland

Første feberfrie dag på en uke etter en «heftig» forkjølelse. En uke der jeg skulle ha lest bøker og gått på ski. Og tatt masse bilder av fjellheimen som er på det vakreste. Istedenfor ble det senga og Paracet-tåke på Skeikampen for meg. Men sånn er livet.

Men jeg fikk da lest ferdig boka 1964 til Ragnar Hovland. Utgitt i 2006 og er på 221 sider. Boken ble lånt av biblioteket.

Les hva forlaget Samlaget skriver om 1964. Du kan også lese mitt innlegg om den første boken jeg leste av forfatteren i innlegget Ein vinterreise av Ragnar Hovland.

I forordet skriver Hovland at romanen 1964 hadde han virkelig lyst til å skrive. Og det er en roman som foregår i 1964 da han var 12 år, men at dette ikke betyr at den er selvbiografisk.

Fortellerstemmen «eg» er 12 år og bor sammen med familien som er mor, far, en uredd og intelligent lillebror på seks år og storesøster som snart er 15 og er like ved å «fly» ut av hjemmet. Hun oppholder seg for det meste er på rommet sitt og spiller musikk.  Far ser de sjelden, han reiser rundt og selger bibler. Men det er nok også andre ting som interesserer far får vi etterhvert vite.

Vi får kjennskap til små og store hendelser i bygda og i livet til 12 åringen «eg» i året 1964.  Vi blir «kjent « med kameratene «prestesonen» og Erling. Og andre i bygda, også en del bygdeorginaler. Judit flytter til bygda, en jente med foreldre som er medlem i en sekt, og bringer noe nytt inn i livet til «eg». Små og store «drama» i livet til «eg» og i bydesamfunnet utspiller seg. Herunder at mor må reise bort en periode pga «nervane» (husmorferie).  

Jeg hadde forventninger etter å ha lest om boka og de ble innfridde. Og Ragnar Hovland har fått en ny «fan» i meg; det er helt sikkert. Jeg har lest høyt fra boka og til og med fått tenåringer til å le. Ikke verst i den tida der en underholdes 24/7.

En smakebit på søndag: 1964 av Ragnar Hovland

Hver søndag er det på Mari’s blogg Flukten fra virkeligheten mulig å lenke et innlegg der en gir en smakebit fra en bok. I dag er min smakebit fra en roman skrevet av en norsk forfatter som er et nytt bekjentskap for meg. Dette til tross for at han har skrevet mange bøker. Vil du lese flere smakebiter på bloggen til Mari trykker du på bildet nedenfor

Min smakebit er fra romanen 1964 av Ragnar Hovland.

På lørdag ble jeg ferdig med og skrev et innlegg om den første boken jeg leste av han: Ei vinterreise av Ragnar Hovland

Boken 1964 som ble utgitt i 2006 beskrives bl a slik på forlaget Samlaget :

«Som vanlig bevegar Hovland seg mellom ulike populærkulturelle fenomen som musikk og film i ein forrykande oppvekstroman som overgår det meste. Boka tek pulsen på året.

Hovudpersonen i romanen er blitt like gammal som Bert Bobsey, den eldste Bobsey-tvillingen. Rundt han og familien skjer det dramatiske og kvardagslege ting, mystiske sekter gjer seg gjeldande, verda blir som ny, og draumar blandar seg med røyndommen. Sommaren 1964 blir den lengste i manns minne, brått skjer eit uforklarleg dødsfall, og mangt tyder på at året 1964 aldri skal ta slutt.»

Etter at jeg er ferdig med Mørke Dager av Belinda Bauer, er det romanen til Hovland som skal leses.  Jeg gleder meg. Ikke minst pga av at i en av anmeldelsene som det er referert til hos forlaget,  står det; "Ragnar Hovland er kanskje en av Norges aller mest internasjonale forfattere ... Til tider er dette en le-så-man-grinerbok."

Her er første side i boken:

Eg er no like gammal som Bert Bobsey, den mørkhåra

Bobsey-tvillingen. Men vi liknar ikkje på kvarandre.
Mor mi står i døra i grøn kjole og i eit spesielt lys og seier
at vi skal ete kvelds. Bror min, som er seks år og så vidt
begynt på skulen, eitt år for tidleg, sit alt ved bordet. Søster
mi, som snart er femten, sit der også. Ho som alltid ser
ut som ho skulle ha vore ein heilt annan stad, og skulle ha
vore der for lenge sidan. Radioen står på. Det er ganske
mørkt ute, og det snør som i ei eventyrbok der bleike og
tynnkledde ungar er ute og det er ingen stad som vil ta
imot dei.

Far min er ikkje der. Han er nesten aldri der. Berre ein

skugge sit på plassen hans.

Bror min ser på meg, og eg fryktar det verste.

- Det er noko grunnleggjande feil med Bobsey-bøkene,

seier han.

- Trudde ikkje du las slikt, seier eg.

- Bert og Nan, seier bror min. - Og Freddy og Flossy.

Dei er heilt like på omslaget. Alt tyder på at dei er einegga
tvillingpar.

- Er dei ikkje det, da? seier eg.

Bror min smiler det triste smilet sitt som eg av og til

blir ganske lei av.

- Umuleg, seier han. - Einegga tvillingar er alltid av same kjønn.

Ei vinterreise av Ragnar Hovland

Å lese bøker er som å være på vandring. Jeg har bestemt meg for et kortsiktig mål. Men før jeg kommer til målet, ser jeg andre steder jeg vil besøke og tar en avstikker. Kanskje jeg ikke går tilbake til hovedveien igjen; kanskje jeg oppdager en ny vei jeg heller vil gå.

Etter at jeg var ferdig med Morgen i Jenin (Mornings in Jenin) av Susan Abulhawa hadde jeg tenkt å gå rett over til å lese Mørke dager av Belinda Bauer. Men slik ble det ikke. I en anmeldelse i Aftenposten av Vinteropptegnelser av Paul Auster, ble Ei vinterreise av Ragnar Hovland nevnt. Boken ble utgitt i 2001 av Det Norske samlaget og er på 300 sider. Jeg lånte den av biblioteket og leste den ferdig i dag.

Les forlagets beskrivelse av boken.

Jeg har ikke lest noen bøker av Hovland tidligere. Om forfatteren og hvor mange bøker han har skrevet kan du lese på Wikipedia.  

Før jeg leste boken, leste jeg en artikkel og hørte på et radioopptak på NRK, Livet, Døden, Sognefjorden og Kjærleiken – Eit portrett av Ragnar Hovland.

Romanen forteller to historier. Den ene er fiksjon og den andre er dokumentarisk. Disse historiene fortelles fortløpende.

I den ene fortellingen blir vi kjent med predikanten Lindemann som er på leting etter Johanna, en jente han kjente da han var ung. På veien møter han Thomas i Dalen, et utadvendt og pratesjuk kar som tar med seg Lindemann i bilen og foreslår å kjøre han til Bjørg, som visstnok har opplysninger om Johanne. Etter at de har vært hos Bjørg og fått vite at Johanna kan befinne seg i Vike, bestemmer Thomas i Dalen at han skal kjøre Lindemann til Vike. På veien stopper han opp og tar med seg Liv som skal hjem. Men hun bestemmer seg etter hvert for at hun skal være med for å besøke Tante Frida i Semrebygda.

Vi blir kjent med disse tre. Lindemann som ikke sier så mye, men gjennom hans tanker får vi vite at han er i tvil om det livet han har levd har vært det riktige. Thomas i Dalen er gift med barndomskjæresten Lise-Bente og har barn. Men føler seg overflødig. Etter hvert forteller Liv han brått og brutalt at Lise-Bente har hatt et forhold utenfor ekteskapet. Liv som er seksten år har foreldre som drikker og en brutal far, er en stille jente som sitter i baksetet.  

Den andre fortellingen kan sammenlignes med en «blogg» der forfatteren har skrevet om at han får kreft og hvordan livet er etter dette. Han bruker tida til å leve livet ved å være sammen med familie og venner og å reise. I tillegg beskriver han sykdommen og møte med helsevesenet, helt usentimentalt.

Jeg likte boka godt. Ikke minst fordi her er mange episoder under bilturen som fremkaller latteren. Thomas i Dalen er en morsom karakter, åpen og ærlig. Liv stiller spørsmål ved en del av hans uttalelser, og det skaper morsomme dialoger. Det var befriende etter å lest så mange bøker etter hverandre der humor er helt fraværende. Nå har jeg flere bøker på vent av Hovland og jeg gleder meg til å bli mer kjent med hans forfatterskap. Men først er det Bauers roman som skal leses.