Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård – innimellom ubehagelig å lese

 

Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt.  Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.

Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.

Jeg kan anbefale denne samtalen med Knausgård i Kulturstripa 23.9.2020:

Karl Ove Knausgård kommer i disse dager med romanen "Morgenstjernen". Den er 666 sider lang, utspiller seg mer eller mindre i løpet av to døgn og vi følger en rekke karakter i hverdagsliv og nød og tiltagende desperasjon. Kulturstripa vier en hel sending til et dypdykk i boken, og har med oss Karl Ove Knausgård på linje fra hjemmet sitt i England. Programleder er Hans Olav Brenner.

Forlagets omtale av romanen:

"Morgenstjernen" er en forbløffende, ambisiøs og rik roman med et omfattende persongalleri og en handling som spenner fra det hverdagslig gjenkjennelige til de store kosmiske sammenhengene.

Handlingen utspiller seg noen dager sent i august. Litteraturprofessoren Arne og kunstneren Tove er sammen med sine barn på feriestedet på Sørlandet. Deres venn, rikmannssønnen Egil, befinner seg på en hytte i nær-heten. Presten Kathrine er på vei hjem fra et seminar, barnehageassistenten Emil er på øving med bandet sitt, journalisten Jostein er ute på byen, kona hans Turid som er hjelpepleier har nattevakt. Over dem og alle andre dukker det plutselig opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen, selv ikke astronomene, vet sikkert hva slags fenomen det er. Er det en stjerne som brenner ut? Hvorfor har da ingen sett den før? Eller er det en helt ny stjerne? Langsomt legger nyhetens interesse seg, og livet går videre, men ikke helt som før, for uvanlige fenomener begynner å inntreffe i utkanten av menneskenes tilværelse.

"Morgenstjernen" er en roman om det vi ikke forstår, om det store dramaet sett gjennom det lille livets begrensede linse. Men først og fremst er det en roman om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.

Så mye lengsel på så liten flate - en bok om Edvard Munchs bilder av Karl Ove Knausgård

«Skammen min over noen bilder som kanskje ikke ville bli sett på som gode, og som jeg ikke engang hadde laget selv, men bare valgt ut, og den ryggradsløse angsten et par kritiske stemmer førte til i mitt indre, kan kanskje være en indikator på hvor sterke mekanismene i det sosiale er, hvordan de presser alt inn i konsensusens kanal, og hva det må koste ikke bare å trosse dem, men virke i dem - ikke som kurator, for det er virkelig ingenting, nada, null, nix, men som kunstner, hvilke krefter som er til stede allerede før penselen er løftet.

Det Vanessa Baird kanskje først og fremst gjorde da hun snakket om Munchs bilder, var å avmytologisere dem, og dermed kunsten i sin alminnelighet. Kunst er viktig, men den er ikke noe stort, det er ingen grunn til å opphøye den, gjøre den til noe som befinner seg høyt over oss. Det vesentlige ved Munchs kunst er at vi kjenner den igjen - altså, at den er som oss. Og det vi kjenner igjen, er litt flaut, kanskje nettopp fordi det er så vanlig og ikke helt tåler den kirkeaktige og helliggjørende plasseringen den har fått. Sjalusi er ingen stor følelse, det er en liten og dum og uverdig følelse. Melankoli, dette anstrøket av verdenslede, eksisterer ikke isolert, men sammen med potetene som skrelles og det svakt gule lyset som de fyller oppvaskkummen med når skallet er av, med katten som i vinterpelsen ser ut som en rullende ullball der den løper over plenen, med stemmen på radioen som snakker om noe fullkomment uvesentlig i bakgrunnen, barna som plutselig roper til hverandre et annet sted i huset. Og det sammenbruddet som Skrik representerer, er bare forferdelig, forferdelig.»

Så mye lengsel på så liten flate er boken Karl Ove Knausgård han har skrevet om Edvard Munchs bilder og som sitatet over er hentet fra.

Måtte Knausgård aldri slutte å skrive slik han gjør. Det kunne kanskje blitt slik har jeg av og til tenkt – at kritikken han fikk i forbindelse med Min Kamp-debattene hadde endret litteraturen som er hans kjennetegn.

Boken ble utgitt i 2017 i forbindelse med Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt.

Forlaget Oktober som har gitt ut boken beskriver innholdet slik:

«Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.»

Omgitt av sykdom og død i familien ble Munch et menneske som var så redd for å miste at han tok hånd om det ved ikke å skaffe. Det ble hans livstrategi å unngå å gå inn dit hvor det kunne gjøre vondt skriver Knausgård.

«Hvor viktig er denne informasjonen når vi ser på bildene hans? Det er det avgjørende spørsmål når det gjelder Munchs kunst, men også når det gjelder kunst i sin alminnelighet. Det er opplagt at det finnes en forbindelse mellom kunstneres personlige erfaringer og deres verk, men det er ikke like opplagt hva den forbindelsen skulle bestå i.»

Knausgård skriver at et kunstverk er som et punkt i et system med tre koordinatorer: det bestemte stedet, den bestemte tiden, og det bestemte mennesket.

«Jo lengre tid som har gått fra et verk kom til, desto tydeligere blir det at det individuelles betydning, det bestemte menneskets erfaringer og psykologi, spiller mindre rolle enn den kulturen det uttrykte seg i...Edvard Munchs tid er fortsatt så nær oss at biografien hans ennå ikke har forsvunnet inn i bildene, slik at vi fortsatt søker begrunnelsen for det idiosynkratiske, det som gjorde at han kunne bryte med samtidens kunst, i hans personlighet og egne erfaringer. Han mistet sin mor og sin søster da han var liten, og han var eksepsjonelt følsom, det var derfor han malte Skrik.

I boken stiller Knausgård mange spørsmål:

«Med en slik verden, så full av farger som spiller mot hverandre og som fremstår på en ny måte for hver dag, noen ganger ubegripelig vakker, full av gåter man kan grunne på et helt liv, kan man spørre seg hva vi skal med kunst. Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.

Hva er egentlig det for et fenomen? Hva slags brukt har vi for det?»

Innimellom å skrive om Munch, hans liv og kunst, kunst og kunstnere generelt, er han tilbake til det vi kjenner han fra andre bøker – som Min Kamp-serien. Boken er delt i tre deler – her er fra begynnelsen på del to:

«Den 11. september satt jeg som jeg sitter nå, bak skrivebordet, og så på den snødekte plenen utenfor, himmelen over trærne oppe ved kirkegården, mens lyset langsomt begynte å tone ut. Jeg husker datoen så nøyaktig fordi jeg neste dag skulle holde en tale i kulturhuset i Elverum i forbindelse med at det var 150 år siden Edvard Munch ble født, i nabokommunen Løten. Og så skrev jeg en dagbok den gangen.

Det var bare noen timer igjen til jeg måtte dra, og jeg hadde ennå ikke skrevet noe jeg kunne bruke i foredraget. De siste ukene hadde vært kaotiske, jeg hadde vært alene med barna, måtte stadig kjøre hit og dit, bilen måtte på verksted, ett av barna hadde det vanskelig på skolen, det forplantet seg hjemme, og den snille, men dumme og for meg uregjerlige hunden hadde et sår på brystet som jeg ikke fikk gjort noe med. Så hadde først den ene, deretter den andre bestemoren til barna kommet hit, siden jeg skulle til Norge, og nye spenninger fylte huset. Jeg var så sliten at alt gikk på vilje, men når dagen – hvis høydepunkt alltid var veien hjem fra skolen i mørket med barna i bilden, over åkrene hvor mørket lå som et hav og lyset fra traktorene som kunne kjøre langt der ute fylte meg med fred - var over, ble jeg alltid sittende oppe på kontoret, jeg trengte tid for meg selv, det føltes viktigere enn å sove. Da satt jeg i stolen under lampen og drakk kaffe, røykte og så på bildene i de fire bøkene mine med Munchs samlede malerier. Jeg så på bilde etter bilde, og jeg ble etterhvert fortrolig med nesten alle sammen, uten at jeg av den grunn kunne komme på noe å si om dem.»

Hvor selvkritisk han er - og ærlig – angsten og skammen er en del av livet  - her etter at han hadde valgt ut bøker til utstillingen:

«Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke direkte objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt sakligkritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for «kjellerslitere», og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?»

Det var noen smakebiter jeg har valgt i min omtale av boken. Men det er neppe siste gang jeg referer fra den – i andre sammenhenger - det er mye av det Knausgård skriver om som er verdt å reflektere over og som jeg har merket meg. 

«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»

Setningen over fant jeg i romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen. Setningen kan konkret knyttes til den mørke årstiden vi er på vei inn i, men den kan også brukes i overført betydning.

Jeg har begynt å lese boken om Edvard Munchs bilder skrevet av Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate. Innledningsvis skriver han at etter at Munch hadde hatt en livskrise, gikk han ikke lenger til smerten når han malte, han vendte seg mot utover, mot solen:  

«Og det er ikke vanskelig å forstå, alt begynner på nytt når den stiger opp Mørket viker, dagen åpner seg, verden blir synlig igjen. I de neste tretti årene malte han det han så der, i den synlige verden. Men den synlige verden er ingen objektiv realitet, den fremkommer slik den blir sett av hver enkelt, og Munchs store begavelse lå i hans evne til å male ikke bare det blikket så, men også det blikket var ladet med.»

Om sommeren av Karl Ove Knausgård

  «Om høsten og vinteren går dagen mot slutten om ettermiddagen, møter en vegg av mørke, om våren tynnes den liksom ut, mens den om sommerettermiddagen fordypes og blir rikere. Lyset blir fyldigere, himmelens blå blir dypere, og i landskapet har varmen fra sola gjennom dagen blitt bevart, noen steder på akkumulerende måter, som den brennende hete asfalten, eller luften på små glenner i skogen. Solgangsbrisen som kommer inne fra havet, får trekronene til å svaie sakte, som våknet opp fra en søvn, mens bladene risler med lyd som fra en sovende bekk, eller et langtrukkent sukk av nytelse. Se der borte sa hun, på treet hvordan det glimter? «

Sitatet er fra Om vinteren av Karl Ove Knausgård og som Forlaget oktober presenterer slik:

«Om sommeren er fjerde og siste bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans yngste datter. Han skriver om vannspredere og snegler, rips og tårer, om geitrams, sirkus, marihøner og krabbefiske. Men han skriver også en dagbok, der de små hendelsene i en families liv registreres mot en bakgrunn av alt det en sommer kan vekke til live av tanker, minner, lengsler, opplevelser av kunst og litteratur, i en intens jakt på meningsfylde i øyeblikkene som glir forbi. Her fortelles også, gjennom den innlevelsen fiksjonen gjør mulig, historien om en syttitre år gammel kvinne som en gang tok et dramatisk valg som kanskje ødela livet hennes. I fortellingen om det som er og det som har vært, oppstår muligheten for at alt alltid kunne vært annerledes.#

Boken ble utgitt i 2016 og sitatet er fra teksten Sommerettermiddag. Jeg har lest og skrevet om bøkene i denne serien her på bloggen. Når det gjelder Om sommeren likte jeg dagboksnotatene i boken – her fra 6. juni 2016:

«Før var alltid sommeren den verste tiden, den kom med forventning om nytelse og glede og gjenger av venner som badet eller var på båttur eller ferie, og der satt jeg, i Kristiansand eller Bergen, hjemme hos mor eller på hybelen jeg leide, mens sola skinte utenfor og jeg ikke visste hvor jeg skulle gå eller hva jeg skulle gjøre. Man bader ikke alene, man drar ikke på båttur alene, man ligger ikke i en park alene, man sitter knapt på en utekafé og leser alene, i alle fall når man er en ung mann på toogtyve år. Det plaget meg forferdelig, og det preget meg, ikke bare hvem jeg var i andres øyne, men også hvem jeg var for meg selv, noe som lenge i og for seg var det samme. Jeg burde selvfølgelig ha vært sterk, ikke brydd meg om det, og kanskje lært meg gresk der på hybelen, eller hebraisk eller latin eller noe annet jeg kunne ha hatt nytte av. Men jeg var ikke sterk, jeg ble brutt ned av det, ikke å ha noe sted å være om sommeren, å ikke ha noen å være sammen med. Det problemet opphørte i samme øyeblikk som jeg begynte å skrive på den første romanen min. Jeg behøvde ikke andre mennesker til det, og jeg behøvde ikke andre steder, jeg kunne sitte på en hybel og jobbe helt alene. Og så lenge jeg gjorde det, fantes det ingen problemer, annet enn de som var knyttet til selve romanen Siden da har jeg fortsatt med det. Da barna kom, opphørte ensomhetsproblemene definitivt, for det var ikke mye tid utover det deres nærvær krevde, men da satt allerede skrivingen så hardt i meg, som metode og løsning på alle problemer, at jeg ikke bare fortsatte, men etter de første kaotiske spedbarnsårene også økte på, til jeg kom dit hvor jeg er nå, hvor jeg er nødt til å gjøre noe hele tiden.»

Jeg har brukt lang tid å lese denne på eBokBib. Ikke den beste jeg har lest av Knausgård. Samtidig – Knausgård er Knausgård – ingen over – ingen ved siden av for denne leser. Han er dønn ærlig – noen ganger er det vondt å lese. Særlig i de tilfeller det han skriver er gjenkjennelig. Gjenkjennelig fordi det er så menneskelig. Rett fra hjertet – ikke noe tilgjort. Jeg krysser fingrene for at han aldri stopper å utgi bøker. 

Om våren av Karl Ove Knausgård

Privat foto

Forlaget beskriver innholdet i romanen Om våren av Karl Ove Knausgård slik:

«I denne romanen følger vi en far og hans tre måneder gamle datter gjennom en dag om våren, fra soloppgang til solnedgang. Romanen handler om den strøm av små hendelser som utgjør våre liv, og om den himmelen våre liv utspiller seg under. Om våren er en roman om livets begynnelse, om lyset, men også om mørket.»

I tillegg til Min Kamp-bøkene av Karl Ove Knausgård, har jeg tidligere lest de to første bøkene i bokserien om årstidene; Om høsten og Om vinteren; to bøker der han skriver til sitt fjerde barn, og som inneholder korte tekster om alskens tema. Nå har jeg lest den tredje boken i serien: Om våren.

Som anmelderne skriver; Om våren er forskjellig fra de to første, og Knausgård er her tilbake i Min Kamp-modus. Som de tre første i serien skriver han boken til sitt fjerde og yngste barn. Boken ble utgitt i 2016, og jeg har lånt den av biblioteket.

I høst fikk vi vite at Karl Ove Knausgård skal skilles fra kona Linda Boström Knausgård. VG siterer henne her; hvordan det har vært å lese om seg selv:

«– Jeg blir alltid utmattet av å snakke om «Min Kamp». Det er hans historie, hans ansvar. Jeg er ganske lei av å bli forbundet med Karl Ove, og gjennom det min sykdom, fortsetter hun.»

Jeg er ikke overrasket over skilsmissen etter å ha lest om det strevsomme dagliglivet til familien i bøkene til Knausgård:

«Å få tre barn så tett hadde vært som å surre seg til masten under en storm. At vi nå, ute av stormen, skulle ha ett til, virket sikkert tankeløst og overmodig sett fra utsiden, ikke minst tatt i betraktning det som hadde hendt forrige sommer. Men aldri hadde din mor hatt det bedre enn når vi hadde små barn.»

20. desember så jeg teaterforestillingen Min Kamp på Oslo Nye Teater. En fin forestilling å få med seg. Her fra programmet som vi fikk utdelt på teatret:

«Det var jo ikke til å tro - da Min kamp utkom for fem år siden ble den folkelesning, et romanverk på nærmere 4000 sider var plutselig blitt en bestselger! Hvordan var dette mulig? Til overmål var det jo en dypt personlig historie, dette, ofte langt over grensen til det rent private. Hvordan kunne den angå oss alle?

Men så var det nettopp dette personlige som var hemmeligheten. Ved å kle seg så hensynsløst naken, og så uredd og uopphørlig å søke å forstå den strid han selv hadde stått i på sin vei gjennom livet, skapte Knausgard en beretning alle kunne tre inn i. Slik gjorde han alt vårt eget strev og alle de små og store utfordringer vi møter som mennesker i et moderne samfunn både nærværende og gjenkjennelige. Han satte rett og slett navn på tiden vi lever i. Og ikke bare for oss her i landet, skulle det etter hvert vise seg, selv om Knausgards umiskjennelige ståsted er Norge og norsk kultur.

Nei, som en utenlandsk kritiker så enkelt og utvetydig formulerte det; «Hans kamp er vår kamp».

Konas sykdom er også tema i boken:

«Hun hadde det slik en gang i måneden. Ikke alltid like sterkt, men sterkt nok til at det preget henne. Jeg var med andre ord vant til det. Og jeg hadde på sett og vis stålsatt meg mot det, for ikke å la all smerten i blikket hennes nå inn til meg, ikke la den bety for meg det den betydde for henne. For det blikket ba om, var omsorg, og den omsorgen var bunnløs. Det fantes også et praktisk liv som måtte tas hensyn til, ikke bare hadde tre barn som krevde sitt, men vi måtte også tjene penger, det vil si jobbe. Dette gnagde kontinuerlig i meg, og når mørket falt i din mor, når smerten og angsten gikk som et skred gjennom henne og hun lå ubevegelig på sofaen eller sengen, hadde jeg begynt å ignorere det, i et slags håp om at hun på en eller annen måte måtte forstå at hun selv måtte ta seg ut av det.»

Knausgård beskriver livet han lever slik i boken:

«Det livet jeg lever, er skilt fra ditt med en avgrunn. Det er fullt av problemer, av konflikter, av plikter, av ting som må ordnes, gjøres, fikses, av viljer som må tilfredsstilles, viljer som må avvises og kanskje såres, alt i en stadig strøm, hvor nesten ingenting står stille, men alt er i bevegelse, og hvor alt må pareres.

Jeg er førtiseks år, og det er min innsikt, at livet er hendelser som må pareres. Og at øyeblikkene av lykke alle handler om det motsatte.»

Om den kravløse kjærligheten:

«Kjærlighet er mye, det meste av den er flyktig, forbundet med alt som hender, alt som kommer og går, alt som først fyller oss, så tømmer oss, men den kravløse kjærligheten er konstant, den gløder svakt gjennom hele livet, og jeg vil at du skal vite det, at du ble født inn i også den, og at den vil omslutte deg, uansett hva som skjer, så lenge din mor og jeg lever.

Det kan hende du ikke vil vite av den. Det kan hende du vil vende deg vekk fra den. Og en dag vil du forstå at det ikke gjør noe, at det ikke endrer på noe, at den kravløse kjærligheten er den eneste kjærligheten som ikke binder, men som setter fri.»

Det var noen smakebiter fra boken, og du kan leser mer om den og utdrag fra anmeldelser her hos forlaget Oktober.

Karl Ove Knausgård: Om vinteren

Det er bare Knausgård som får meg til å lese en tekst om Q-tips som han avslutter slik:

«Selv om Q-tips er utbredt, de finnes så godt som i alle hjem, nevnes de ikke ofte. Det står heller ingen bruksanvisning på dem, så overfor Q-tips er man overlatt til seg selv. Når jeg skriver dette, slår det meg at jeg aldri har sett noen andre bruke den. Og heller aldri har noen fortalt meg hva den brukes til, eller gitt meg noen form for instruksjoner. Kanskje brukes den til noe helt annet? Kanskje har jeg misforstått alt sammen, slik at du som leser denne teksten sitter og ler av meg nå? Hør på dette, da! Han bruker Q-tips til å pelle ut ørevoks! Det er alltid faren ved å skrive om det intime, man kan bli ledd av, og få ting er mer truende for en forfatter enn det. På baderommet kan man låse døren og sørge for at man er helt alene når man sysler med det intime. Skulle det være latterlig, spiller det ingen rolle, ingen vil noensinne få vite det. Og noe av det gode ved selvpleien, når man tømmer små porer for smuss, river ut de lengste hårene fra slimhinnen i nesen, stusser øyenbrynene, er nettopp at man ikke blir betraktet eller vurdert, ikke engang av seg sely, men står helt tom foran speilet, fylt av selvhåndteringens ro. Det kan hende at mennesket en dag vil bli utkonkurrert av datamaskinene og robotene, at den kunstige intelligensen vil kunne utvikle både egenvilje og selvbevissthet, men aldri at den ville komme på å utvikle hverken ørevoks eller Q-tips, nesehår eller nesesaks, og så lenge det er slik, så lenge det bare er vi som kan falle manikyrisk til ro, vil vi klare oss helt fint.»

Teksten Q-tips er i boken Om vinteren av Karl Ove Knausgård utgitt i 2015. Med fine bilder av Lars Lerin. Jeg har tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i serien på fire bøker her:

Karl Ove Knausgård: Om høsten

Også boken Om vinteren er skrevet til en ufødt datter og tekstene er fordelt på desember, januar og februar. Han skriver om datteren som blir født i den siste måneden.

Selv om teksten om Q-tips er fornøyelig å lese, er det tekstene som gjelder det menneskelige som jeg liker best, som i teksten innledningsvis der han skriver til sin datter:

«Dette høres idyllisk og lykkefullt ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Farø og den første skoledagen var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele var individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode, slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene krever av oss, ligner sjelene våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe. Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre, skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden. Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det.»

Teksten fikk meg til å tenke på hva instruktøren sa på et hundekurs: det en hund lærer som valp kan sammenlignes med å sette et avtrykk i sement. Sementen tørker og avlæring av det en hund har lært er vanskeligere jo eldre hunden blir.

Jeg liker også Knausgårds beskrivelser av stemninger i naturen – som i Vinterlyder:

«Å gå i skogen om vinteren er noe helt annet enn å gå i den om sommeren. Allerede om høsten begynner skogen å tømmes for lyd, idet trekkfuglene flyr sørover, og idet bladene på trærne, som hele sommerhalvåret har fylt skogen med sin risling og rasling, faller av. Når kulden kommer, fryser bekkene til is, og den jevne sildringen og klukkingen - som hvis de er store nok, på avstand lyder som susing eller til og med, om det strømmende vannet finner resonans i kløfter eller bratte bergvegger, som during - opphører. Det første dekket av snø får de siste lydene, dem av raslende føtter gjennom lovet, til å forsvinne, samtidig som andre og større skritt blir dumpe. I de neste månedene er det denne stillheten som rader.»

Her fra teksten Gjester; om de gjestebevisstløse. De som selv ikke er gjestebevisstløs kjenner igjen disse, de finnes i mange varianter.

«I de fem årene vi har bodd her, har vi hatt hele spekteret av gjester, fra de mest hensynsfulle og gjestebevisste til de som har kommet veltende inn og tatt over alt med sitt, de gjestebevisstløse som behandler andres hjem som sitt eget, og dermed gjør oss som bor her til gjester. Få ting gjør meg mer rasende enn det, men jeg vil aldri gi opp min rolle som vert, så jeg rydder smilende opp etter dem, nikket blidt og enig da gjesten på en handletur i går tok ut kjøttstykkene fra handlekorgen min og sa at vi ikke kunne spise så dyrt kjøtt, at det var uetisk og umoralsk, og da jeg senere samme kveld stekte de billige kotelettene på komfyren på kjøkkenet, protesterte jeg ikke da han grep stekespaden min og vendte stykkene i stekepannen, men tok høflig et steg til side. Etter at vi hadde spist, og satt rundt bordet, med vintermørket som et hav av svart utenfor vinduene, avstod jeg også fra å følge impulsen om å gå inn på kontoret, hente Eddadikt og lese høyt fra «Håvamål» for dem, denne norrøne oppvisning i gjesteetikk, hvor det i trettifemte vers heter:

Ta farvel,

ikke vær på gjesting

stett på samme sted;

lett kan det hende

en blir lei av den kjære

om han glemmer å gå.»

Selv om ikke alle tekstene falt i smak, synes jeg at  Knausgård en ordkunstner av de sjeldne.  Og han er unik som kan gjøre inntrykk ved å skrive om de mest trivielle ting med stor ærlighet fra et liv som har sine oppturer og nedturer. Som det gjør for de fleste av oss. 

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket, og har reservert den neste boken i serien: Om våren.

Privat foto fra i vinter

Karl Ove Knausgård: Om høsten

«Så mye av livet og det levende handler om lyd, fra barnas løpende føtter som dunker mot gulvet, og deres gråt og gledeshyl, til den jevne pusten deres om natten. Men litteraturen om livet og det levende er nærmere forbundet med intet og det livløse, natten og stillheten enn vi vanligvis tenker oss. Bokstavene er ingenting annet enn døde tegn, og bøkene deres kister. Ikke en lyd har kommet fra denne teksten mens du har lest den.»

Sitatet over er fra teksten Stillheten i boken Om Høsten av Karl Ove Knausgård. En bok på 236 sider med ca 60 tekster. På bokomslaget står det at boken er en personlig encyklopedi. For meg inneholder boken korte tekster med ulike tema som er fordelt på månedene september, oktober og november. Under september er det bl a tekster med tema epler, plastposer, tenner, kirker, piss, skumring og hoggormer..

Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket og på bokomslaget står det:

«Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. «

Det er typisk Knausgård å kunne skrive om så mange temaer så enkelt, som f eks teksten Piss som starter slik:

«Å pisse er noe av det aller mest rutineaktige vi gjør. I skrivende stund har jeg levd rundt 16 500 dager. Hvis vi regner med at jeg gjennomsnittlig har pisset fem ganger liver av disse dagene, blir det totale antallet ganger jeg har pisset rundt 75 000. Ikke en gang har jeg undret meg over fenomenet, ikke en gang har jeg stått fremmed overfor det, slik man kan gjøre overfor andre kroppslige lunksjoner og fenomener, som for eksempel hjerteslagene eller tankeimpulsene, selv om det å pisse for kroppen er en enestående handling, siden det forbinder den med omverdenen, som gjennom pissingen blir noe som strømmer gjennom oss. Nei, jeg stiller meg bare opp foran toalettskålen og pisser ned i vannet på bunnen av den, som langsomt skifter bade farge og konsistens: Fra å være blankt og gjennomsiktig, går det over til å bli svakt gulgrønt eller sterkt brungult, alt etter hvor konsentrert pisset er, og fullt av små bobler og blærer...»

Noen tekster likte jeg bedre enn andre. Teksten Løv var en av de jeg likte best, og det på grunn av slutten av teksten. Her er den i sin helhet:

«Bladene på kastanjetreet har begynt å falle av nå, over stengangen på bakken, som bare her og der er synlig. Pilen har også mistet sine blader, og må klippes, den vokser monstrøst fort. Også kronen i epletreet er uttynnet, men i den henger eplene, de ligner små røde lanterner blant alle de nakne grenene. Jeg spiste ett av dem i dag, de er store, mer røde enn grønne, og saftige, kanskje litt for sure, de bor muligens henge en uke til. Jeg gikk over gresset, langt, bløtt og grønt, med den syrlige smaken i munnen, og tenkte på smaker, de forskjellige eplesortenes smaker, disse smakenes alder. Når ble de krysset fram? Attenhundretallet? Nittenhundretallet? Noen smaker i verden er identiske med smakene som fantes for to tusen år siden. Den litt rare aromaen, det litt uvante man kan støte på i et privat dyrket eple, gir meg glede. Jeg tenker ofte på min farmor da, eplene fra hagen deres vi fikk om høsten, av og til en hel kasse, som lå nede i kjelleren de neste ukene. Ja, lukten i kjelleren deres, av epler og plommer. Hun var opptatt av alt som hadde med vekster og hage å gjøre. Hennes sønn, min far, delte det med henne. Jeg føler likevel ingen kontinuitet når jeg tenker på dem slik, de er fremmede for meg. Og det føles bra. Det føles som om jeg har begynt noe nytt, noe helt annerledes, og det er denne familien. Det tenker jeg hver eneste dag, at det er nå som gjelder, at det er nå, disse årene, alt viktig skjer. Det tidligere livet mitt føles bare fjernere og fjernere. Jeg er ikke lenger opptatt av min egen barndom. Ikke opptatt av studietiden, tyveårene mine. Alt dette er langt, langt unna. Og jeg kan forestille meg hvordan det vil være når det som skjer nå, er over, når barna har flyttet ut, tanken på at det var da det viktige skjedde, da jeg levde. Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.

De gulrøde lovene som ligger bløte og glatte på steinene mellom husene. At steinene mørkner når det regner, lysner når de tørker opp.»

Vi som har lest Min Kamp bøkene er kjent med forholdt til faren, farmoren og denne delen av familien. Men i tillegg er et mye av det Knausgård skriver som er tankevekkende og som kjennes veldig nært. Noen ganger treffer tekstene meg som et spyd. Som denne teksten.  

Om høsten er først bind av fire. Om vinteren og Om våren er kommet ut, og jeg ser frem til å lese bøkene.

Privat høstfoto

Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika - tekster fra årene 1996 - 2013

Det frister ikke å sette seg ned å skrive om boken med Karl Ove Knausgårds tekster fra 1996 – 2013 etter en lang dag på jobben. Mørkt når jeg kjører på jobb og når jeg kommer hjem. Når temperaturen ute er under minus ti, og jeg endelig er kommet inn etter en tur med hunden, frister sofaen, et pledd, en bok og en liten hund på fanget. Som heller ikke er glad i kulda. Men det blir neppe enklere å skrive om boken morgen. 

Dagene oppleves så korte med mørket og kulda. Det hjelper lite at sola skinte og varmet opp kontoret midt på dagen. Vel, kaffe og After Eight, og så krysser jeg fingrene for at inspirasjonen øker i takt med skrivingen. Men noe langt innlegg legger jeg ikke opp til.

Boken fikk jeg i julepresang. Tekstene er av ulik lengde, og jeg overlater til Oktober forlag her å oppsummere innholdet:

«Hvorfor skrive, hvorfor male, hvorfor fotografere? Hvorfor lese, hvorfor se på malerier, hvorfor gå i gallerier? Kan det være for noe annet enn å søke seg inn mot de store spørsmålene? Og hva handler de om, annet enn det lille livet?

Sjelens Amerika er en samling tekster som spenner fra ensomheten i Francesca Woodmans fotografier til hva det egentlig vil si å drite, fra bildet av Jesus Kristus i en brent toast til massakren på Utøya, fra Knut Hamsuns mislykkede mesterverk Mysterier til nåden det kan være å se en død far bli begravet.

Da Karl Ove Knausgård debuterte med romanen Ute av verden i 1998, hadde han allerede publisert artikler, essays og anmeldelser. Det essayistiske har vært en drivende kraft i alt Knausgård skriver: originale tankesprang og inspirerte spekulasjoner om sammenhenger mellom det individuelle og det for alle like, vår egen tid og historisk tid, kunst og ikke-kunst, idioten og det guddommelige.»

I en anmeldelse i Dagbladet her mener Olav Løkken Reisop at tekstene er bedre en Min Kamp. Andre har også gitt tekstene gode anmeldelser.

Det var ikke alle tankesprangene hans jeg fulgte like godt. Som f. eks teksten Velkommen til verden der han skriver om Francesca Woodmans bilder. Bildene finner en på Internett. Jeg så dem ikke da jeg leste, og det er kanskje noe en bør gjøre. Men med skrivetalentet til Knausgård er det fleste tekstene verdt å få med seg.

Teksten Det monofone mennesket der Anders Behring Breivik er tema, er ikke vanskelig å følge, der han bl a skriver:

«Det mest påfallende med den ni uker lange rettssaken, hvor vi for

første gang fikk se morderen, og hvor hele hans liv og alle de miljøer

han hadde ferdes i, ble dokumentert og analysert, var hvor normalisert

både han og ugjerningen ble. Det var som om det faktum at han

var et menneske som oss, som argumenterte for sitt syn, trakk det

uforståelige inn under seg: plutselig ble mennesket Breivik målestokken,

ikke ugjerningen hans. Et av ofrene kalte Breivik «en dust»

i avisen, flere kommentatorer beskrev ham som liten, smålig, stakkarslig.

Noen var opptatt av å vise hullene i argumentasjonen hans,

noen skrev om feil han hadde begått og misforståelser han hadde

gjort, og denne ufarliggjøringen og forminskingen av gjerningsmannen

er forståelig, for et menneske er lite i seg selv, men det gjør

ikke at vi forstår noe mer av hvordan det var mulig; tvert imot, etter

rettssaken er det som om de to størrelsene, den uhørte ugjerningen,

som ikke har sin like i norsk og europeisk etterkrigshistorie, og

mannen som utførte den, er uforenlige.

Hvordan kan vi forstå det som hendte? Hva kan få en relativt sett

velfungerende mann til egenhendig, på nært hold, å slakte sekstini

mennesker, de fleste av dem ungdommer? Midt i et stabilt, rikt og

velordnet land? Hva kan få et menneske til å ta det steget? Er det i

det hele tatt mulig å forstå det?»

Jeg har ikke lest Hamsuns Mysterier, men teksten Sjelens Amerika der Knausgård skriver om romanen, inspirerer til å lese den. Her skriver han om bruk av fortellerstemme i romanen:

«Det hefter også et annet problem ved mystifikasjonenes nærvær.

De fleste av dem er gåtefulle simpelthen i kraft av fortellerens

tilbakeholdelse av fakta, for eksempel at de tre telegrammene Nagel

mottar, er sendt av Nagel selv, noe jo fortelleren vet; det eneste som

skaper mystikk rundt dem, er det faktum at leseren ikke blir gjort

oppmerksom på saksforholdet før mot slutten av romanen, men må

gjette. I en jeg-roman ville det ikke ha vært noe å si på et slikt grep,

der er fortelleren en del av handlingen, og en utelatelse av denne

typen får betydning for det dette sier om jeg-ets karakter. Men i en

tredjepersonsroman finnes det ikke noen slik betydning. Utelatte

opplysninger sier ingenting om Nagel, ingenting om det som skjer

på handlingsplanet, men er utelukkende et forhold mellom fortelleren

og leseren, og siden fortelleren faktisk vet hva som er hendt, og

all spenning er bygd opp omkring det faktum at han bare ikke sier

det, er jo grepet tomt.»

I teksten Den brune halen som starter med at han vil drite, og avslutter med at han endelig kommer hjem og får utført sitt ærend, skriver han bl a:

«Går man gjennom et norsk villaområde en vinterkveld og ser inn i de

ulike husene, er det bemerkelsesverdige at alle ligner på hverandre,

og i en viss forstand faktisk er helt like. Alle har sofaer, alle har sofabord,

alle har fjernsyn, alle har gardiner, alle har oppvaskmaskin,

kjøkkenbenk med vannkran og kum, kjøkkenbord, kjøkkenskap,

ovn og ovnsvifte og så videre og så videre. Alle ser på tv, lager mat,

sitter og spiser, vasker opp eller sitter og leser. Det private rom er

det eneste stedet hvor man kan være seg selv, uforpliktet overfor de

andres blikk, så hvordan kan det ha seg at alle har det likt og er seg

selv på samme måte der ? Svaret er enkelt, men finnes ikke i hva hver

enkelt gjør eller ikke gjør, må ikke søkes i det individuelle, for det

er ikke slik at vi oppfører oss identisk i det private rom fordi vi er

spesielt fantasiløse og konforme. Svaret ligger i vår forståelse av hva

det private er. Det private er egentlig nettopp ikke forbundet med

frihet, men med det motsatte, som er nødvendighet. Alle rommene

i det private er på en eller annen måte forbundet med nødvendig-

het. Vi må sove, det gjør vi i soverommet, vi må lage mat og spise

del gjør vi i kjøkkenet og spisestuen, vi må vaske oss, det gjør vi

på badet, og vi må drite, det gjør vi på doen. Det private hjem

er bygd opp rundt kroppens behov. Disse behovene er knytte til

tvang, ikke til frihet; vi kan ikke velge dem bort.»

Det er en del av temaene i tekstene jeg kjenner fra Min Kamp bøkene, f eks om faren. I bok nr. 6 nevnte han at han hadde vært med i et arbeid med å redigere bibelen. Det skriver han om i teksten Hjelpemann på bibelen. En tekst jeg likte veldig godt. Det samme gjelder den siste teksten Dit ut der fortellingen ikke når, om forholdet mellom redaktøren i forlaget og forfatteren.

Tekstene kan en med fordel lese om igjen. Det er mulig jeg gjør en eller annen gang. Men nå er det andre bøker som frister. I tillegg har jeg ennå ikke fått lest hans bok Om høsten, en bok jeg har lånt på biblioteket. 

Jeg har startet på Britt Karin Larsens bok nr. 3 om skogfinnene, Som steinen skinner. En helt annen type litteratur enn Knausgårds tekster, men absolutt å anbefale for de som liker gode historier. 

Karl Ove Knausgård: Min kamp 6

Etter at jeg hadde lest siste side av Karl Ove Knausgårds roman Min kamp 6 måtte jeg ta med hunden og gå meg en tur. Ikke for at omgivelsen ute er av det lystige slaget, det regner og blåser. Men jeg måtte rett og slett ha luft. Slutten av romanen omhandler konas sykdom. Det var så levende beskrevet at jeg fikk gåsehud, og ble nedfor.

Det at jeg ikke har lest hele romanen på 1115 tettpakkede sider, har vært et samtaleevne her i huset av han som har lest romanen før meg. Han synes jeg skulle lest alt, og mener jeg feiget ut ved ikke å lese alt. Javel, ja...

  

Romanen er delt inn i tre deler. Den første delen omhandler det som skjer i 2009 i forbindelse med at den første av Min kamp romanene skal gis ut. Det har jeg skrevet om i to tidligere innlegg. At Knausgård blir paralysert av onkelens vrede over det han skriver om faren og farmoren. Det ender med at navn endres i boken, bl a blir ikke navnet til faren nevnt.  I 2009 har Knausgård fått tre barn og de bor i en leid leilighet i Malmø. I et kaos som han selv beskriver. Der han forsøker han å skrive imens barna er i barnehagen. Økonomien tillater ikke mange utskeielser.

Det er del to av romanen jeg tillot meg å hoppe over sider. Nøyaktig side 420 – 481 og sidene 612 – 812. Her skriver han bl a om Hitler, hans barndom og ungdom. Om det-et, jeg-et og vi-et. Jeg fikk midt i lesingen av denne romanen er kraftig forkjølelse der jeg lå med feber i tre dager uten å få lest en side. For meg ble både deler av det jeg leste i del og det jeg har hopper over uten stor interesse. Det får så være at jeg har tapt noe ved ikke lese disse sidene. Men sånn er det, jeg får ikke tid til å lese alle bøkene jeg ønsker å lese, og da må det harde prioriteringer til. Jeg hadde aldri satt igang med å lese en bok på 1115 tettpakkede sider hadde det ikke vært fordi jeg har lest de fem foregående. Men når jeg har gjort det, angrer jeg ikke. 

Den siste delen av romanen beskriver hendelser i livet til familien i forbindelse med utgivelsen av bok nr. 5 i 2010. Hvordan konas psykiske sykdom påvirker livet til familien er godt beskrevet. Men også hvordan det som han har skrevet i romanene blir hengt ut i media. Jeg leste ikke noen av bøkene da det stod på som verst. Derfor fulgte jeg lite med på det som ble skrevet den gang. Det er jeg faktisk glad for – det har derfor i liten grad fått påvirke min leseopplevelse.

Da kan jeg sette romanen inn i bokhylla  - fornøyd med at jeg er ferdig. Det har vært mange gode lesetimer med romanene i serien. Det skal bli spennende å følge forfatterskapet til Knausgård fremover. Jeg var innom biblioteket i dag og lånte med meg Om høsten. Den skal jeg neppe lese før nyttår – nå skal jeg ha Knausgård-pause. 

Lars Lillo-Stenberg - Fullstendig Oppslukt Av Frykt – som Knausgård beskriver det i Min kamp 6

Privat foto

Jeg er kommet til side 200, av over 1100 sider!, i Min Kamp 6, og Knausgård er fortsatt fullstendig oppslukt av frykt – livet stirrer på han. Han er paralysert av onkelens trusler, etter at onkelen har lest manuset til den første boken. 

Knausgård etter å ha lest den første e-posten (brevene) fra onkelen:

«Jeg la meg ned på sengen og ble liggende helt ubevegelig. Dette var plutselig det eneste som fantes. Hva det bestod i, og hvordan det føltes, kan jeg ikke lenger få tak i, det har gått halvannet år siden da, og jeg er ikke lenger inne i den eksplosjonsartede angsten. Jeg kan forstå den, til og med godt, men ikke gjenoppleve den. Når jeg leser disse brevene nå, gripes jeg av et stort ubehag, de bekrefter noe jeg alltid har visst, alltid følt, men i forhold til den kraft det virket med da, er det bare en skygge. Den gangen, disse augustdagene i 2009, paralyserte det meg helt. Hadde jeg hatt den minste anelse om at et slikt raseri ventet meg, kunne jeg ha forberedt meg på det, og slik mildnet effekten av det, eller, og det var det mest trolige, rett og slett ha latt være å skrive romanen. Men under arbeidet med den forestilte jeg meg aldri en eneste gang en slik reaksjon.»

Der jeg er nå i boken er kameraten Geir kommet på besøk, og akkurat som Knausgård inspirerer meg til å skrive dette innlegget, skriver Knausgård hvordan kameraten har påvirket det han skriver:

«Mange av ideene og forestillingene jeg drøftet enten direkte eller indirekte i boken, kom fra ham, og de retningene de ledet meg i, diskuterte jeg også med ham. Han påvirket meg, min tankeverden ble mer og mer lik hans, og det eneste som reddet meg, det var slik det føltes, at integriteten min stod i fare, var at jeg lot de tankene jeg så skamløst overtok fra ham, utspille seg i mitt eget, min egen historie og biografi, og at jeg også spilte en rolle i hans arbeid og utvikling, om enn ikke like stor, og på en annen, mindre integritetstruende måte.»

En av sangene til De Lillos som jeg liker best er Fullstendig oppslukt av frykt. Når Lars Lillo Stenberg presenterer den i videoen nedenfor, sier han at sangen er skrevet for alle som synes at livet er kjedelig. Jeg synes ikke at livet er kjedelig, heller tvert imot. Men noen ganger rykkes jeg ut av det trygge livet jeg lever – livet stirrer på meg. 

Uansett, vi tolker ting forskjellig – også sangtekster – her er noe av det Knausgård skriver om romanen og diktet:

«Det var kanskje det viktigste jeg lærte på universitetet, at man praktisk talt kan si hva som helst om en roman eller et dikt, og det kan være både sannsynlig og plausibelt, men aldri være uttømmende, og kanskje heller ikke vesentlig, for romanen og diktet er alltid noe i sin egen rett, noe helt for seg selv, og at det ikke går an å si det det sier på en annen måte enn denne ene, gjør det dypest gåtefullt. Verden er gåtefull på nøyaktig samme måten, men det glemmer vi nesten hele tiden, siden vi alltid gir refleksjonen forrang når vi betrakter den.»

Litt av teksten og Lars Lillo-Stenberg som synger Fullstendig oppslukt av frykt:

Når du våkner midt på natten

Husker en gammel venn

Som du vet at du aldri

Vil bli kjent med igjen

Da er livet tilstede

Og det stirrer på deg

Og når du ser en gammel mann

Som er så ensom og rar

Og vet at nettopp han

Var litt av en kar

Da er livet tilstede

Og det stirrer på deg

For jeg tror at livet

Er en underlig venn

Som atter en gang har

Lurt deg igjen

Og da du ellers syns at livet er så kjedelig og trygt

Skammer du deg nå, fullstendig oppslukt av frykt

Fullstendig oppslukt av frykt...