Mitt tredje liv (Mein drittes leben) av Daniela Krein – romanen har et uutnyttet potensial

 

«Før Sonja var jeg et menneske med selvstendige følelser, men ufullendt, et individ uten kontekst. Fra det øyeblikket hun ble født, var livslykken min underlagt hennes. Helt fra starten og til etter hennes død har jeg vært det hun er — lykkelig, ulykkelig, redd, lei meg, euforisk, levende eller død. For når et barn går bort, tar det deg med seg. Det eneste som blir igjen, er et vissent skall.

Tro om mødre har hatt det slik til alle tider? Hjalp det rett og slett med en stor barneflokk? Var det lettere å gi slipp på ett av seks barn fordi det var fem igjen? Var hjertene hardere og livsviljen sterkere? Før var det en ulykke når en familie bare fikk ett barn, i dag er det et valg man tar. Med bare ett barn beholder man mer av friheten, med ingen barn er den grenseløs. Men har man ingen tilknytning, er ikke friheten noe verdt.

Vi ettbarnsmødre er noen rare skapninger. Vi investerer alle våre forventninger og all vår kjærlighet i denne ene poden. Vi er vågale gamblere, vi satser alt på ett kort. Og så: Rien ne vaplus.

Jeg tapte spillet.»

Daniela Krien var en ukjent forfatter for meg da jeg leste om romanen Mitt tredje liv i et innlegg på Facebook. Romanen ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.

Romanens hovedperson er Linda.  Vi møter henne etter at hun er flyttet på landet. Hun sørger over datteren Sonja som ble påkjørt og drept. Som forlaget beskriver: «Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.»

Forlaget skriver innledningsvis i sin omtale: «Hun hadde alt, og hun mistet alt» Videre at Linda levde et drømmeliv og var lykkelig gift med Richard før tragedien inntraff. Men er det riktig at hun mistet alt? Levde hun et drømmeliv? Var hun lykkelig?  

Linda forteller hvordan hun opplevde barna til Richard da de var små. Skuffelsen over at Richard ikke var interessert i at de skulle få et barn til. Forholdet til moren og stefaren som ikke var det beste. Men ikke minst at det var sider ved Sonja som hadde skuffet henne. Sonja «leverte» ikke som Linda forventet.

Natasja som Linda blir kjent med har datteren Nine på nitten år som er autist, inkontinent og uten språk. Det å ha et slikt barn er en livslang sorg i tillegg til alle bekymringer som følger med. Sammenlignet med Natasja hadde Linda alt. Det at Natasjas vanskelige liv ikke vekker til live flere tanker hos Linda, stiller jeg spørsmål ved.

Det er ikke vanskelig å ha sympati med Linda og forstå valgene hun tar. Men jeg hadde håpet at erkjennelsen over egne feil og svakheter skulle tre litt mer frem i romanens andre del. Jeg savner motstemmer i romanens andre del.  Noen utenfor familien som møter Linda med ærlighet, stiller noen kritiske spørsmål og får henne til å «løfte blikket». Boken var god, men jeg synes ikke forfatteren har benyttet det potensiale som er i denne historien.

 Forlagets omtale av romanen:

«Hun hadde alt, og hun mistet alt.

Linda lever et drømmeliv. Hun elsker jobben sin som kurator ved en kunststiftelse, hun er lykkelig gift med Richard og sammen har de datteren Sonja. Men så tar skjebnen alt fra henne: livet til hennes 17 år gamle datter, hennes egen helse og til og med nattesøvnen. Knust av sorg, flytter Linda på landet og gir slipp på alt det som tidligere definerte henne. Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.

Mitt tredje liv er en rørende og forunderlig oppløftende roman om søken etter mening når alt faller fra hverandre.»