Husfrue av Sigrid Undset – andre bind i romantrilogien om Kristin Lavransdatter

 

«Elskov som bryter alle lover, mektige døler og trøndere, alle livets detaljer på Jørundgård. Hun maner og maler med ord mens hun av og til ser på Lågens tunge strøm og åslinjen som mørkner over Vingrom. Midt i sin egen såre livssituasjon former hun sin Kristin og sin Erlend. De kom til liv på en helt annen måte enn hennes ungdoms Agnete og Svend, selv om de var i slekt. Nå hadde hun psykologisk innsikt og realistisk erfaring. For ikke å snakke om mengden av detaljkunnskap om hus, mennesker, dyr, klær, våpen og hesteutstyr. Hun tegnet kart og hun skisserte historiske hendelser. Hun studerte gamle lovverk. Fant nøyaktige årstall som kunne stemme med historien til hennes fiktive personer. Husket steder hun hadde vært med sin far og oppsøkte dem på nytt. Handlingen skulle ikke bare foregå i Gudbrandsdalen, det skulle også handle om gamle Oslo og om hennes fars Trøndelag. Hun glødet over materialet, glemte at hun holdt seg våken på kaffe og sigaretter og at det sikkert ikke var bra for morsmelken. Tok hun seg da et glass vin? Smilte hun kanskje fornøyd mens hun så ut på den lysnende Vingromsåsen da hun endelig la ned blyanten på det foreløpig siste tettskrevne arket? Hun hadde latt Kristin bli født ved Folden sørøst for Kristiania, på gården Skog, der i Svartskog hvor hun selv hadde sittet på et pensjonat og skrevet Jenny. Hvor langt hadde hun ført Kristin denne natten? Skogene ved Gerdarud, der hun lar Kristin gi seg hen til Erlend, er de samme traktene hun vandret noen sommernetter med Svarstad da de kom hjem fra Roma. Slik laget hun sin billedvev, og slik forsøkte hun å se langt inn i Kristins framtid.»

 

Sitatet over er fra Sigrid Slapgards biografi om Sigrid Undset: Dikterdronningen.

 Kransen, som er første bind i triologien om Kristin Lavransdatter, leste jeg i august 2022:

 Kransen av Sigrid Undset – første bind i romantrilogien om Kristin Lavransdatter

 Husfrue, som er andre bind i triologien har jeg nettopp lest ferdig. Utgaven jeg har lest er fra 1970.

 Språket i en roman utgitt i 1920 gjør til at jeg leser saktere enn jeg vanligvis gjør. Det er også ord som jeg ikke kjenner. Jeg har ikke klart å holde oversikten over alle personene som er med i handlingen. De historiske hendelsene blir innimellom for ukjente. Allikevel: Kransen er en fantastisk roman.

 Kransen får meg til å tenke på at det må være mye Sigrid Undset i Kristin. Erlend forlot sin frille Eline for Kristin. Svarstad forlot sin kone for Sigrid. Som Sigrid, har Kristin et sterkt forhold til sin far. Kristin strever i livet på grunn av hendelsen der Eline døde. At hun var gravid da hun giftet seg med Erlend, som bare hun kjente til, det plager Kristin.

 Sigrid ble katolikk. Kristin vender seg til prestene for å komme seg gjennom den tunge tiden. Hun må forholde seg til barna Erlend fikk med Eline. Som Sigrid måtte forholde seg til Svarstads barn. Kristin er som Sigrid den perfekte husfrue. Kjenner stor kjærlighet til barna sine. Men forholdet mellom Kristin og den sorgløse Erlend skranter.

«Selv hadde hun valgt ham. Hun hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt påny hver dag i de hårde årene hjemme på Jørundgård. Hans uvørne elskov fremfor farens kjærlighet som ikke nennet at en vind blåste umildt på henne. Hun hadde vraket den skjebne som faren unte henne da han Vilde legge henne i armene på en mann som sikkerlig skulde ha ført henne på de tryggeste veier og enda Vilde ha bøid sig for å ta unda hver liten sten som hun kunde ha støtt foten sin på. Hun hadde valgt å følge med den annen som hun visste f6r på villstier. Munker og prester hadde pekt på angerens og bodens vei hjem til fred — hun hadde valgt ufreden hellere enn hun Vilde slippe sin dyrebare synd.

Så var der bare det ene for henne — ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gå over henne ved denne manns side. Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men hun så hans elskede ansikt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det siste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe på fjellet i den stund hun skjønte at dødens dør stod på glytt bak hennes far. Uverdig er det å klage over den lagnad en selv har valgt sig — Hellige Olav, hjelp mig, så jeg nu ikke må vise mig aldeles uverdig til min fars kjærlighet —

 

Erlend, Erlend Da hun møtte ham i ungdommen, blev livet for henne som en strid elv i løp over stubb og stener. Disse årene på Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en sjø, speilende alt omkring henne. Hun husket hjemme, når Lågen i vårtiden flommet over, lå bred og grå og mektig i dalbunnen, bærende drivgodset som kom flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunnen, vugget på vannet. Uti viste små mørke, truende hvirvler hvor strømmen gikk strid og vill og farlig under den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hennes kjærlighet til Erlend gått som en stri og farlig strøm under hennes liv i alle disse årene. Nu bar det utfor — hun visste ikke til hvad.

Erlend, elskede venn —!»

 

 

Omtale fra Aschehoug

 

«Husfrue er andre bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Husfrue skildrer Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend - som hun egenrådig og mot familiens og kirkens vilje giftet seg med - blir satt på sterke prøver.»

 

Fotohistorier fra Nord- Norge av Sveinulf Hegstad - en bok med mennesker i sentrum for historiene

 

I den floden som er av intetsigende nyheter og bøker, og med bakgrunn i min interesse for foto og historie, måtte jeg kjøpe boken til Sveinulf Hegstad: Fotohistorier fra Nord-Norge. Jeg påstår at du ikke må ha røtter i Nord-Norge for å finne den verdt å lese.

 Fra bokens forord:

«Fotohistoriene er tidsvindu med mennesker i sentrum. Det å være menneske og kunne føle glede, sorg, sinne og kjærlighet er uavhengig av tid og sted. Men livet vårt blir likevel påvirket av hvor og når vi har levd. De særegne livsvilkårene nordpå har derfor stått i sentrum for valg av foto og dermed for utvalget av historier. Temaene det knyttes an til, er mange sosiale endringer, etnisitet, krigen, humor og døden – foruten også gleden ved livet. Området fotohistoriene er hentet fra, strekker seg fra Helgeland til Varanger, fra Svalbard og Ishavet til det grenseløse samfunnet samene har vært en del av i århundrer. Selv om landsdelen av mange betraktes mer som en symbolsk enn en reell enhet, er det et stort register av erfaringer, assosiasjoner og følelser som kan knytte menneskene i området sammen.»

 Fra innledningen:

 

«De fleste fotografier vi massivt bombarderes med, kan vi forholde oss likegyldige til. Det er når man kommer tett på mennesker – også i møter med de som for lengst har gått bort – at bildene kan gripe oss som betraktere. Men fotografiene gir oss like vel bare et innblikk i livet deres; vi kan aldri fullt ut forstå situasjonene de inngikk i, eller i særlig grad vite hva de tenkte og følte. Da er det bare nysgjerrigheten overfor andre som gjenstår. Vi vil alltid undres over menneskene – blikkene – vi møter. Den følelsen vil aldri fortape seg. «

 

I boken er det 100 bilder med tekst, noen av tekstene er korte, andre er lengre. Og teksten er oversatt til engelsk. Derfor er det en fin gavebok til slektninger som en gang bodde i Norge.

 En fotohistorie er om Betty og Aagot:

 

«Betty (t.v.) og Aagot Mack ble født i 1885 i Tromsø med Mack, Giæver og Holmboe i slektsporteføljen – kjøpmenn og embetsmenn i generasjoner. Tvillingsøstrene som var nært knyttet til hverandre, fikk helt ulike livsløp. Betty gikk telegrafskolen og ble ansatt som telegrafistinne i Kristiania. Hun giftet seg, og senere i livet tok hun opp yrket og hadde en stilling for telegrafstyret til hun var 80 år. Aagot forble ugift. Etter pasientopphold på Vår Frue Hospital i hovedstaden, konverterte hun til katolisismen. Brodering av kirketekstiler ble hennes livsoppgave. Tvillingenes liv ble preget av to århundrer, men på ulikt vis. Aagots håndarbeid innenfor hjemmets rammer videreførte 1800-tallets sosiale norm for kvinner av borgerskapet – Betty grep det nye århundrets muligheter for at også kvinner kunne få utdannelse og et yrke.»

 Noen bilder er om datidens kjendiser. Men det er ikke bilder, som i dag, av kjendiser som flusher puppene sine for å beholde sin posisjon som kjendis. Eller dagligdagse hendelser i livet til kjendiser som som er kjendiser fordi de har vært gift med en kjendis.

 En av datidens kjendiser som er omtalt i boken er flypioneren Gidsken Jakobsen. Hvorfor har ikke NRK laget radioprogram om Gidsken Jacobsen som de har gjort her om Amelia Earhart. Gidsken Jacobsen var helt ukjent for meg. Men det kan hun jo ikke ha være; hun er (har vært?) halehelt på flyene til Norwegian.

 Forlaget Press beskriver den flotte boka som ble utgitt i 2022 slik:

 

«Fotohistorier fra Nord-Norge er et tidsvindu mot historien: 100 unike øyeblikk, som samlet gir oss et bredt bilde av mennesker og deres møteplasser, fra 1850-tallet og fram til i dag. Alle fotografier er ledsaget av tekster, i form av historier som gjør oss kjent med sterke livsskjebner, særegne hendelser og, ikke minst, den store mangfoldigheten landsdelen har å by på.»

 

Lucy ved havet av Elizabeth Strout – den beste romanen jeg har lest om Lucy Barton

 

«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «

 Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.

 

Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:

 

«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.

 

Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»

 

Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.

 

«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.

 

Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.

Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.

Et år.»

 

Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.

 Forlagets omtale av romanen:

 

«Idet en verden i panikk går i lockdown blir Lucy hentet av sin eksmann William og flyttet fra Manhattan til en småby i Maine. De neste månedene er det bare de to, Lucy og William – og deres kompliserte fortid – i et lite hus ved havet. 

 

 Elizabeth Strouts bøker er elsket av lesere og kritikere over hele verden. I denne fjerde frittstående romanen om Lucy Barton skildres frykten og utfordringene i et liv i isolasjon, så vel som håpet, roen og mulighetene som de lange, stille dagene kan inspirere til. I hjertet av historien ligger de dype menneskelige relasjonene som forener oss også når vi ikke er sammen.»

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman - første roman i trilogien Vargskinnet

 «HILLEVI KOM MED TOGET til Östersund femte mars 1916. På den tiden var gatene makadamiserte og man brukte elektriske buelamper. Sentralpalasset ved Prästgatan var utstyrt med tårn og spir. På Erik Johanssons hus litt lenger borte i gaten gikk selsomme dyr omkring i en skog på et stort maleri. Det var malt utenpå den kalkede veggen. På Staverfeldt-huset var det smijernsbalkonger, utsmykkede gavler og buehvelv. Torghallen like i nærheten hadde en praktfull trappegavl. Mortensen-huset ved Storgatan hadde forresten flere slike. Så hun kom ikke akkurat ut i ødemarken.

Verre ble det da hun kom til Lomsjö. Det var den syvende mars. Om ettermiddagen var det bare to personer i skjenkestuen på gjestgivergården. Den ene var en gammel samekall som satt på gulvet. Den andre var Hillevi som satt på den veggfaste benken og var i ferd med å miste pelsluen. Hodet hadde vippet fremover. Hun sov.

 

Det var stille utenfor. Snøen dalte langsomt ned over sledespor og hestelort. Den gamle samekallen hadde tatt frem kniven og begynt å skjære seg en skrå. Da gjestgiversken kom inn, skjelte hun ham ut for at han satt på gulvet. Gubben svarte at han var møkkete i buksebaken. Hillevi våknet ikke av palaveren. Først da gjestgiversken tok henne i armen og ropte Frøken!, rykket hun til. «

 

For meg kunne de siste to kapitlene som handler om Elis liv vært kortet ned til fordel for mer om Hillevi, kapitlene synes jeg ble langtekkelige. Men du verden, det betyr lite for den gode opplevelsen det var å lese den første romanen i Kerstin Ekmans trilogi Vargskinnet: Guds barmhjertighet (1999. For en fantastisk forfatter Kerstin Ekman er.

 

Jeg kan anbefale de som kan være interessert i å lese romanen å se Kerstin Ekman - drottningen av Svartvattnet på SVT Play fra 2008:

 

”En dokumentär resa med författaren Kerstin Ekman. Vi besöker långfilmsinspelningen av hennes filmmanus Varg i Valsjöbyn och Östersund, kyrkospel, research i Lund och hemmaliv i Hallstavik. Hon är med när hennes texter möter film, teater, kyrka och läsare. Resan fortsätter in i hennes litterära värld av glasblåsning, renskiljning, matlagning, skogsavverkning, gudstjänstliv och mänskliga möten. Fokus ligger på romantrilogin Vargskinnet som utspelar sig i Valsjöbyn i Jämtland där Kerstin Ekman själv bodde under 19 år. På många sätt är den här trilogin sammanfattande för hennes författarskap; samhällsengagemanget, kärleken till naturen, de komplexa karaktärerna och känslan av att människor, gärningar och tid alltid är oändligt sammanflätade.”

 

 

Om handlingen – fra bokomslaget:

«Vinteren 1916 kommer jordmoren Hillevi Klarin fra universitetsbyen

Uppsala til Svartvattnet i Jemtland. Hun kan alt om hygiene og er full av velvilje, men møter en barsk verden som ligger fjernt fra det velordnede Uppsala. Kvinner og barn er tapere her. Men Hillevi skaper et liv for seg og sine. Hun tar til seg en samejente, Kristin, som er romanens forteller. Det er hun som sikrer forbindelsen mellom de levende og de døde og formidler den grunnleggende følelsen av å være stilt utenfor et fellesskap som er så levende skildret i denne romanen. Mennesket er et ømtålig vesen; den som ikke er som andre, må kjempe for ikke å gå under. Dette gjelder alle tre hovedpersonene i Guds barmhjertighet. Hillevi, Kristin og unggutten Elis, som rømmer til Norge for å unnslippe farens brutalitet.»