«Elskov som bryter alle lover,
mektige døler og trøndere, alle livets detaljer på Jørundgård. Hun maner og
maler med ord mens hun av og til ser på Lågens tunge strøm og åslinjen som
mørkner over Vingrom. Midt i sin egen såre livssituasjon former hun sin Kristin
og sin Erlend. De kom til liv på en helt annen måte enn hennes ungdoms Agnete
og Svend, selv om de var i slekt. Nå hadde hun psykologisk innsikt og
realistisk erfaring. For ikke å snakke om mengden av detaljkunnskap om hus,
mennesker, dyr, klær, våpen og hesteutstyr. Hun tegnet kart og hun skisserte
historiske hendelser. Hun studerte gamle lovverk. Fant nøyaktige årstall som
kunne stemme med historien til hennes fiktive personer. Husket steder hun hadde
vært med sin far og oppsøkte dem på nytt. Handlingen skulle ikke bare foregå i
Gudbrandsdalen, det skulle også handle om gamle Oslo og om hennes fars
Trøndelag. Hun glødet over materialet, glemte at hun holdt seg våken på kaffe
og sigaretter og at det sikkert ikke var bra for morsmelken. Tok hun seg da et
glass vin? Smilte hun kanskje fornøyd mens hun så ut på den lysnende
Vingromsåsen da hun endelig la ned blyanten på det foreløpig siste tettskrevne
arket? Hun hadde latt Kristin bli født ved Folden sørøst for Kristiania, på
gården Skog, der i Svartskog hvor hun selv hadde sittet på et pensjonat og
skrevet Jenny. Hvor langt hadde hun ført Kristin denne natten? Skogene ved
Gerdarud, der hun lar Kristin gi seg hen til Erlend, er de samme traktene hun vandret
noen sommernetter med Svarstad da de kom hjem fra Roma. Slik laget hun sin
billedvev, og slik forsøkte hun å se langt inn i Kristins framtid.»
Sitatet over er fra Sigrid Slapgards biografi om Sigrid Undset: Dikterdronningen.
Kransen av
Sigrid Undset – første bind i romantrilogien om Kristin Lavransdatter
«Selv hadde hun valgt ham. Hun
hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt påny hver dag i de hårde
årene hjemme på Jørundgård. Hans uvørne elskov fremfor farens kjærlighet som
ikke nennet at en vind blåste umildt på henne. Hun hadde vraket den skjebne som
faren unte henne da han Vilde legge henne i armene på en mann som sikkerlig
skulde ha ført henne på de tryggeste veier og enda Vilde ha bøid sig for å ta
unda hver liten sten som hun kunde ha støtt foten sin på. Hun hadde valgt å
følge med den annen som hun visste f6r på villstier. Munker og prester hadde pekt
på angerens og bodens vei hjem til fred — hun hadde valgt ufreden hellere enn
hun Vilde slippe sin dyrebare synd.
Så var der bare det ene for henne
— ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gå over henne ved denne manns side.
Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men
hun så hans elskede ansikt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det
siste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe på fjellet i den
stund hun skjønte at dødens dør stod på glytt bak hennes far. Uverdig er det å
klage over den lagnad en selv har valgt sig — Hellige Olav, hjelp mig, så jeg
nu ikke må vise mig aldeles uverdig til min fars kjærlighet —
Erlend, Erlend Da hun møtte ham i
ungdommen, blev livet for henne som en strid elv i løp over stubb og stener.
Disse årene på Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en
sjø, speilende alt omkring henne. Hun husket hjemme, når Lågen i vårtiden
flommet over, lå bred og grå og mektig i dalbunnen, bærende drivgodset som kom
flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunnen, vugget på vannet. Uti viste
små mørke, truende hvirvler hvor strømmen gikk strid og vill og farlig under
den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hennes kjærlighet til Erlend gått
som en stri og farlig strøm under hennes liv i alle disse årene. Nu bar det
utfor — hun visste ikke til hvad.
Erlend,
elskede venn —!»
Omtale fra Aschehoug
«Husfrue er andre bind i trilogien
om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur
for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet,
og Husfrue skildrer Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder
syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend - som hun egenrådig og mot
familiens og kirkens vilje giftet seg med - blir satt på sterke prøver.»