Dikt: Sporløst av Hans Børli fra diktsamlingen Frosne Tranebær (1984)

 

Du strauk meg over kinnet

den siste gangen på sjukehuset.

Handa di,

som før var hornet og hard

av slit med fjøs og jord og mager grøde

på steinrøysplassen vest på Skogen

var nå gjennomsiktig

tynn og skjør.

Det blyge kjærtegnet var som

skyggen av en fugl på snøen.

Derfor kjenner jeg det ennå

etter så mange år.

Det er alltid det sporløse

som setter de djupeste spor.

 

Dikt: Ikke engang nordavinden av Hans Børli fra diktsamlingen Dagen er et brev (1981)

 

Som liten smågutt

skreiv jeg ofte i snøen

bokstaver ho mor hadde lært meg.

Og selv om det fauk og blåste

slik at runene ble slettet ut

etter hvert som den frøsne pekefingeren

møysommelig risset dem ned,

så satt ei blankøygd lykke inne i meg

og smilte trassig i gråværet:

    Dette kan ingen ta fra deg!

Ikke en gang nordavinden…

Dikt: Helt ensom ble jeg aldri – av Hans Børli fra diktsamlingen Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979)

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.

Stjernene på himmelen var mine søstre,

vinden en gammel venn fra barndommens barfotsomrer

i villblomstbakkene ved Børen sjø.

 

Jeg levde dager i vennskap med ting

av nærhet og fred, dager

da ansiktet nede i kilden smilte

skjønt det var mitt eget.

 

Og nå, nå har jeg levd lenge nok til

å høre døden synge i mine årer.

Det er som en stor fred,

et løfte om engang å bo

på kontinenter inne i fuglesangen.

Dikt: Skriket – av Hans Børli fra diktsamlingen Vinden ser aldri på veivisere (1976)

 

Det nytter ikke å tale, nytter ikke å rope, nytter ikke å klynke medynk. 

Nei, stille må du være, så lyttende stille med deg selv at Stillheten tror du er gått.

Først da er du på bunnen av skriket i verden — hører barnehjerter slå i asken av et utbrent helvete.

 

Dikt: Minnene – av Hans Børli fra diktsamlingen Vindharpe (1974)

 

Minnene – av Hans Børli

Ta det med deg! Det minste av grønt som har hendt deg kan redde livet ditt en dag i vinterlandet.

Et strå bare, et eneste blakt lite strå fra sommeren i fjor frosset fast i fonna, kan hindre Skredets tusen drepende tonn i å styrte utfor.

Dikt: Gleden – av Hans Børli fra diktsamlingen Kyndelsmesse (1972)

 

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid,

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes matrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter gjennom rimfrosten

og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

Dikt: Ei dørklinke av jern – av Hans Børli fra diktsamlingen Isfuglen (1970)

 

Ei dørklinke av jern

Jeg minnes ofte

klinka av jern

på svalgangsdøra

heime på torpet i skogen:

Henders varsomme grep,

jordete bondenevers lengsel,

hadde slitt den tynn som

en fuglevinge.

Dikt: Ingenting – av Hans Børli fra diktsamlingen Som rop ved elver (1969)

Ingenting har jeg å si deg, bror

om hva du skal eller ikke skal.

Løfter jeg pekefingeren, er det

bare for pille meg i nesen. 

Men kom å følg meg

ut under kveldens milde himmel, 

så skal jeg vise deg hvordan

bladene på sølv-vieren mørkner

når duggen faller,

vise deg

ei stjerne av blod: et froskelik

valset inn i veibanen

under hjulene på 20 tonns trailere;

tarmene sirlig arrangert i

lauv-tynn kalligrafi på oljegrusen:

et tegn fra et mørkt alfabet

vi alle får lære oss å leve etter.

Dikt: Du må forsøke – fra diktsamlingen Brønnen utenfor Nachors stad (1966) av Hans Børli

Du må forsøke

Du sitter fast i din verden.

Vil du

løfte ditt eget liv

opp i en høgere sfære,

da må du samtidig løfte

alt omkring deg.

Et overmektig tak – javel,

men du må forsøke, du må

tro det umulige mulig.

Jeg så en gang ei krikk-and

som hamret vingene tilblods

mot isen i elvoset,

– føttene var frosset fast.

Slik

som denne vesle villanda

må du forsøke.

Å løfte heile jorda

med dine korte vinger.

 Hans Børli

Dikt: November – fra diktsamlingen Hver liten ting (1964) av Hans Børli

November – av hans Børli – (værbrauta = melkeveien)

Værbrauta henger frynset over skogen,

som en girlander av papir

under taket i en forlatt festsal.

Stillheten er så stor

at du hører den:

En usigelig ensom tone

vibrerer i frostlufta. Det er som

den forvåkte spillemannen

ennå sitter igjen etter oppbruddet.

Stryker fåfengt på fela, stirrer

glassøygd ut i ingenting.

Dikt: Ved bålet av Hans Børli - fra diktsamlingen Ved bålet (1962)

Ved bålet

Jeg sitter med ryggen mot bålet.

Stirrer sårøyd ut i

stjerneløs natt.

– Snu deg! ber du

– Jeg makter ikke holde liv i

bålet vårt stort lenger. Hjelp meg

med å skape lys omkring oss!

Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.

Det tasser av steg utenfor lysringen,

og noen hvisker navnet mitt

med stemme som vissent gras.

Ser du! En mørk kontur

ruvende fram i lysdímen … Da

kjenner jeg handa di, sval

over øynene mine.

Slik sitter vi sammen

i stjerneløs natt. To mennesker.

Mens bålet brenner ned

og dette som er i mørket

rykker langsomt nærmere.

Hans Børli

Dikt: Du lever av Hans Børli – fra diktsamlingen Dagene går mot vest (1982)

Hvem andre enn «skogens dikter» Hans Børli med diktet Du lever fikk æren av å åpne boken som lå i postkassa i dag: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen. Etter å ha lest begynnelsen bare måtte jeg ut i skogen og fikk tatt et bilde av stien som i disse dager er fylt av kongler.

 Jeg gleder meg veldig til å lese boken som er utgitt på Pax Forlag. Mer om den i senere innlegg. Her er diktet:

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

Dikt: Trær av Hans Børli – fra diktsamlingen Jeg ville fange en fugl (1960)

Når store trær

står stille i midnattstimen

og sover med lauvet,

da er de fylt av et mørke

større enn natta,

en stillhet

som gjør hjertet lavmælt.

De er som skyggen av Gud.

Dikt: Dagene av Hans Børli – fra diktsamlingen Dagene (1958)

Dagene kommer, kommer.

De ser på meg,

ventende,

fylt av lys som håper.

Så dimmes de i kvelden,

Bortvendt, sårt.

Lik barneøyne som strålte av forventning

som brast.

Dikt: Mitt liv – av Hans Børli – fra diktsamlingen Kont-Jo (1957)

Det var rått, det var kaldt,

det var armod og alt

som gjør stiene tunge å trø.

Men en drøm lyste støtt

med et blodskjær så rødt

som ei sundtråkket tran’bær i snø.

Det var øks, det var plikt,

det var grovslit og slikt

som gjør sangene grå i ditt brøst.

Men en drøm lyste lell,

som en krypskytter-eld

innpå fredlyste skoger ved høst.

Det var svart, det var kvitt,

det var himmel og vidt,

det var lier der vårsola skein.

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand –

Ho er svart, ja – men skitten er rein.

Dikt: Maria – Til alle verdens mødre av Hans Børli – fra diktsamlingen Ser jeg en blomme i skogen (1954)

Det finnes en lov i livet

som aldri etterleves.

-Bittert er det, Maria,

å føde en frelser forgjeves.

Ditt bleke ansikt luter

i angst og smerte over

et fattig halmdekt leie

hvor menneskesønnen  sover.

Hyrdene synger på marken,

stjerna står over huset,

men alltid rir de vise menn

forbi i nattesuset.

Dikt: Kvitveis av Hans Børli - fra diktsamlingen Likevel må du leve (1952)

Hvorfor blømmer du, blomme?

Hvorfor brer du ut

din kvite uskyld

over måsa og morken kvist

langt inni øydeheimen?

Ingen ser deg,

ingen veit at du lever -

bare sommervinden går forbi.

Da nikker du tenksomt,

som om du er enig med deg sjøl.

Og når natta låser dagen ut

gjennom solporten i vest,

lukker du krona

stille

over din kvite hemmelighet.

Å, kunne bare menneskene

tyde ditt tause budskap!

Menneskene som sverger

til freden

med handa på sverdet.

Dikt: Jeg vil gi deg mitt hjerte av Hans Børli - fra diktsamlingen Likevel må du leve (1952)

Jeg vil ikke skrive vers!

Jeg vil ikke klimpre

på stemningens sprø banjo.

Jeg vil gripe mitt hjerte 

med grådige hender.

Jeg vil kjenne det skjelve som 

        en naken fuglunge 

under frosthimmelens stål.

Jeg vil ikke gi deg 

vemod 

og valne tårer.

Jeg vil gi deg mitt hjerte, bror! 

Dikt: «Ordene» av Hans Børli fra diktsamlingen «Men støtt kom nye vårer» (1949)

Ordene - Hans Børli

Angsten for ordene

den har jeg kjent.

Vers har jeg skrevet

og vers har jeg brent.

Tvilen i hjertet mitt

kvisket i hån:

«Fattigpilt er du

som dikter på lån.

Arket er vakrest

når det er kvitt.

Spar det for ordet

som ikke er ditt.»

Dikt: «Livet» av Hans Børli fra diktsamlingen «Hver liten ting» (1964)

Verden er fortsatt full av historieløse og maktsyke menn – som tramper av gårde.  Erdogan, Putin, Trump, Assad ... Når en blir borte, dukker en ny opp. Jeg synes diktet Livet av Hans Børli beskriver hva jeg tenker om dem.

Livet

Mannen tramper sin sti

tungt.

Snubler i sleipe røtter,

trår i gjørmehull

og drar svart med seg

utover nysnøen.

Ser ikke.

Hører ikke.

Inne i krattskogen

reiser et dyr seg varsomt.

Står der

spinkelt levende i frostlyset.

Ser med bunnløse fløyelsøyne

mot den stormende lyden av

en blind.

Mannen tramper forbi.

Bærer sin døde tyngde

inn i det øde snølyset.

Uten å vite

hvor nær han var--