«Jeg forsker og skriver om lesing, og er
opptatt av hva som skjer med konsentrasjon og tilstedeværelse når
oppmerksomheten utsettes for digitale fristelser i et bankende kjør. Mange
andre aktiviteter forutsetter sammenhengende konsentrasjon over tid, som
dataspill, matteoppgaver eller avansert matlaging. Når lesing likevel er det
aller beste eksemplet jeg kan komme på, er det fordi det å lese er minste
felles multiplum i det norske kunnskapssamfunnet. Det er ikke tilfeldig at det
å lese er noe av det første elevene lærer på skolen. Gjennom leseopplæring
trenes hjernen i å lære, som igjen blir en forutsetning for senere kunnskapstilegnelse. All læring trenger et hode som følger med så
lenge at ny informasjon fester seg og kan hentes fram senere. Lesing er mitt
beste eksempel på en aktivitet som krever konsentrasjon, fordi det er den
oppmerksomme tilstedeværelsen i teksten som gjør lesing til en meningsfull
handling. Alle har dessuten et forhold til det å lese, enten det er som
motvillige litelesere, dedikerte storlesere, eller noe midt imellom.»
De siste årene har statistikken vist en negativ trend med 2025 som bunnår hva angår leste bøker for egen del. Da er det det godt å komme over boken til Kari Spjeldnæs: Lesekrise. Som kan inspirere meg til å prioritere bøker fremfor andre tulleting. Boken har undertittelen Om lesing og konsentrasjon i en digital verden og ble utgitt i 2026. Så bra synes jeg boken er, at jeg etter ha lånt og lest den har kjøpt boken og leser den nå for andre gang.
«Hovedtrenden går mot mindre
lesing, og et opplagt spørsmål blir om det gjør noe. Er det så farlig om lesing
blir erstattet med andre måter å ta til seg innhold på? Jeg blir innimellom
konfrontert med spørsmål om lesingens betydning: «Det virker som om du tar for
gitt at det er viktig å lese. Er det så sikkert? Hvorfor skal vi lese?» Det er
fristende å svare at lesing er det beste man kan gjøre for å lære nytt, forstå
seg selv og andre, bli underholdt og holde hjernen i form. Basta. Men det
holder ikke som svar på et alvorlig stilt og relevant spørsmål.»
Som for mange andre er mobiltelefonen noe av skylden for at konsentrasjonsevnen min er svekket. Men pandemien ble et veiskille for egen del. Da jeg ufrivillig havnet på hjemmekontor og alle bekymringene om hvordan det skulle gå med egen familie og verden, gjorde dette til at jeg ble nyhetsavhengig. Det første jeg gjorde når jeg våknet var å sjekke nyheter. Og det siste jeg gjorde om kvelden. Det var nok av «eksperter» som uttalte seg og ble sitert. Når vi kunne gå tilbake på jobb, sa jeg ja takk til hjemmekontor deler av uka. Før pandemien lå jobb PC på kontoret. Nå har jeg den tilgjengelig hele uka. Får jeg en tanke om en sak jeg jobber med, er det for enkelt å logge på og bli slukt inn i jobb. Det er derfor flere årsaker til at jeg har lest færre bøker de siste årene.
Boken til Spjeldnæs minner meg på hvorfor lesing av bøker har vært så viktig for meg. En siste smakebit fra boken:
«Litterære tekster gir unik tilgang til andre menneskers tanker. Karakterer trer fram gjennom hva de sier og gjør, hvordan de kler seg og hvem de omgås, altså ytre beskrivelser som ligner på dem vi kan gi av folk vi møter og observerer. Men i tillegg deler litteraturen de innerste hemmelighetene menneskemøter sjelden gir tilgang til. Gjennom handling og karakterer som får liv i en litterær tekst, viser forfatteren hva som er mulig. Ikke bare hva som er mulig å gjøre med og mot hverandre, men også hvordan det kan tenkes og blir tenkt, ble tenkt og kanskje kunne ha vært tenkt.
Forfatteren trenger ikke å stå til ansvar for sine karakterer. Litterære karakterer representerer kanskje forfatteren, men ofte ikke. Litteratur viser likevel fram ekte tanker, reaksjoner og følelser. Handlingsforløpet kan være surrealistisk, usannsynlig, overnaturlig eller utspille seg Oernt fra virkeligheter vi kjenner, men likefullt opptrer det vesener med tanker og følelser som vi kan forstå og ofte gjenkjenne. Forfattere tester ut menneskelig væren i litteratur.»
Forlagets omtale
«Lesekrise er blitt en samtidsdiagnose. Fra å være et
varsko over dårligere resultater på internasjonale tester av leseferdighet i
skolen, er lesekrise blitt et begrep som sammenfatter voksende uro over hva som
skjer med lesing, konsentrasjon og oppmerksomhet. Studenter leser ikke pensum.
Voksne skroller heller på mobilen eller ser tv-serier, framfor å sette seg til
med en bok.
Denne boken handler ikke om leseløft og
leselystaksjoner, eller krav om flere bøker i skolen. Disse initiativene er
viktige og bør følges opp, men er altså ikke temaer her. Boken handler istedet
om hva lesing er, hva lesing gjør med oss, og løfter fram verdien av å lese
lange tekster. Om boken ikke tilbyr en enkel løsning på lesekrisen, så
beskriver den hva som går tapt, og skisserer enkle handlinger for å få oss til
å bli lesere igjen.»
