31. des. 2019

Desemberbarn av Kari Bremnes - æ syns desember va ei lampe





En jul går mot slutten. På torsdag er jeg tilbake på jobb. Om noen dager pakker jeg julestæsjet ned igjen i kassene og juletreet kastes ut. Det kjennes både godt og vemodig. Godt fordi det har vært solsnu og lyset er på vi tilbake og at jeg lengter etter våren. 

Barndommens jul hadde en egen glans. Jeg husker at det var fælt da denne glansen forsvant en gang i tenårene. Husker at jeg forsøkte å få frem den gode julefølelsen, men den var tapt. Men minnene om hva som skapte den gode følelsen er fine å ha.

Kari Bremnes får dette så fint frem i låten Desemberbarn. Det er som hun synger, jeg gledet meg veldig til jul og det var med stor sorg når den ble avsluttet med at juletreet måtte ut.

Æ står og ser etter lys
æ står ved vinduet om morran
æ huske mora mi sto også sånn
og sa ho syns desember va så tung

Æ syns desember va lett
æ syns desember va ei lampe
æ gikk i skjæret fra en gyllen skjerm 
og gledde mæ urimelig te jul.

Desemberbarn æ leite etter dæ.
E du tatt av våren som de andre
Skal æ ikkje juble når det sner
Skal æ ikkje rope på dæ mer

Det står ei stjerne i nord
det kan umulig vær den samme 
som den vi hadde over huset da
æ gledde mæ urimelig te jul.



18. des. 2019

Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto) – i boken kan du blant mye annet lese om stedet oldefaren til forfatteren Siri Hustvedt utvandret fra


Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.

Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.



Fra begynnelsen av bokens forord:

«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»

Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:

«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.

Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede?  Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.

Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.

Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.

Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»

En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.

«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»

Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?

I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:

«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»

Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.

I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.


«Det finnes forlatte gårdsbruk over hele landet. Langsomt har naturen overtatt husene, og sporene etter mennesker holder på å viskes ut. I denne boken oppsøker forfatteren Øystein Morten en rekke slike gårder, og lar dem fortelle sin egen historie.

Noen av gårdene er helt overgrodd, nesten forsvunnet. Andre står omtrent slik de stod da de ble forlatt. Kalenderen henger på veggen, en dukke ligger på en oppredd seng.

I tekst og bilder gir Norske ødegårder uvanlige og gripende glimt av landet vi bor i og av nær og fjern fortid. Fra ruinene av ballsalene på den store embetsgården i Østfold til den lille klyngen forblåste hus oppunder et fjell i Sogn.

«Ødegårder er små museer der tiden synes å stå stille. Ofte lar de seg ikke tolke uten videre. I denne boken prøver jeg å samle noen rester fra fortiden for å forstå dem, før alt blir til mose og jord.»



12. des. 2019

Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker






Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.

Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.

«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.

Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «

De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:

«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med 
baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.

Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»

Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om.

Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:

«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»

Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.

I høst var jeg i Skottland, og utenfor kysten av byen Oban, som er the Seafood Captal of Scotland, er øya Mull i Indre Hebridene. Derifra skulle reisen gå til øya Iona som lenge har vært betraktet som et hellig sted. Ute på øya er det et kloster. I 806 ble alle ved klosteret funnet døde, en massakre utført av norrøne vikinger. I massakren ble 68 munker drept. På grunn av dårlig vær fikk vi ikke lov til å reise ut til øya fordi fergeselskapet ikke kunne garantere at de fikk oss tilbake den dagen pga været. Derfor måtte øya betraktes fra fergekaia, og her er noen bilder.






Boken Hvitekrist starter med et tidsbilde fra 1241:

«De kom over de øde, gule våtmarkene som en karavane gjennom ørkenen. Reisefølget besto av omkring tretti menn, på raggete, hardføre hester som var så lave at mennenes føtter nesten slepte i bakken. De hadde ridd langt, under tause fjell og fugler, gjennom dalene i høylandet. Møtestedet var gården Sauđafell, som lå på en våt, gresskledd slette innenfor en fjordarm på Islands forblåste vestkyst. Da de kom fram, ble de tatt imot av Snorre Sturlason.»

Dagen etter forlot mennene Snorre, de så aldri forfatteren igjen.

«Det var særlig en historie om storhet og fall som interesserte ham intenst. Det var historien om en politisk karriere som, sett fra var tids veldige distanse, fortoner seg slående lik Snorres egen. Den handler om en mann som også søkte å bli mektigere i sitt hjemland enn noen hadde vært før ham, en mann som vevde allianser vidt og bredt for a bygge et nett av lojale menn rundt seg, men som i likhet med Snorre skjøv folk fra seg med sin stahet og sin griskhet. Også han gjorde seg til fiende med en nordisk konge hvis makt strakte seg over hav og fjell, og som kjøpte menns lojalitet med løfter. Også han trådte feil på høyden av sin karrier, endte sitt liv i et totalt nederlag. Også han ble udødelig.
Det er historien om kong Olav Haraldsson.»

På tirsdag denne uka ble det det funnet gullsmykker på et jorde i Råde her i Østfold, arkeologer mener at de stammer fra før vikingtiden. Jeg tror ikke at jeg ville vært så interessert i denne nyheten uten å ha lest boken til Tore Skeie. Boken omtales slik av forlaget:

På begynnelsen av 1000-tallet raste maktkampen om herredømmet i landene rundt Nordsjøen. Angelsaksernes konge, Æthelred, var herre over et England som var rikt på gull og sølv, men også ustabilt og fullt av egenrådige stormenn. Fra Danmark forsøkte den unge danekongen Knut å erobre hans land. Midt mellom dem sto den ambisiøse norske vikingkongen Olav Haraldsson, en mystisk skikkelse som etter sin død skulle bli til Olav den hellige. Han hadde sin egen agenda.

Tore Skeie spenner opp det store lerretet og tar leseren med på en forrykende ferd gjennom den turbulente perioden da vikingtiden var på hell og kongeriket Norge var i støpeskjeen. Mens krigsherrer manøvrerte, allierte byttet side og store sølvskatter skiftet hender, rådet vold, brutalitet og ødeleggelser. Samtidig spredte kristendommen seg og skapte langsomt en ny samfunnsorden. Hvitekrist gir et friskt blikk på norgeshistorien, hvor vikingtidens mennesker og begivenheter løftes opp og ut av sagaene og inn i en større europeiske sammenheng.




24. nov. 2019

Bøker for barn: Robinson Crusoe eller nyere bøker - kjøpe nytt eller brukt, låne, lese på Internett – bare les, les, les!!!


En av bøkene jeg leste som barn, om og om igjen, var Daniel Defoes Robinson Crusoe. Jeg kan ikke se en sitron uten å tenke på boken. Jeg husker hvordan jeg tenkte på hvordan det kunne være å være alene på en slik øy. Det var ulidelig spennende å lese når kannibalene kommer til øya. Lettelsen å lese hvordan et av ofrene unnslipper, og at Robinson endelig får en venn å være sammen med. 

Det er gitt ut mange utgaver av Robinson Crusoe. Den jeg har nå, er en utgave fra 1980 utgitt på Ansgar Forlag. Det var ikke den jeg lånte av biblioteket. Men historien om kannibalene er der, og her en er tegning der de gjør i stand til et herremåltid, skrekk og gru.  




Når jeg vet hvor mye bøker betydde for meg som barn, håper jeg jo at de fleste  barn i dag leser bøker. Det er lite jeg får med meg av nyutgitte bøker for barn. Her i huset er det noen år siden Harry Potter feberen avtok. Jeg har fått med meg at Maria Parr har utgitt bøker som er populære og som hun har fått mange priser for: Vaffelhjarte, Tonje Glimmerdal og Keeperen og havet.



Jeg har ikke lest bøkene. Da hun ble i intervjuet i dette bokprogrammet på NRK der Bokekspedisjonen er i Vanylven og snakker med Maria Parr, fikk jeg lyst til å lese bøkene hun har skrevet.

Jørn Lier Holst skriver ikke bare spenningsbøker for voksne, men også spenningsbøker for barn. Den siste i serien Detektivbyrå nr 2 er Operasjon Radius.



Også Jørn Lier Holst er blitt intervjuet Bokekspedisjonen på NRK, her er link til da det besøkte han i Larvik

Nå før jul får vi tilsendt reklame i postkassa, også fra bokhandelkjedene. Sitter her mer en katalog fra Norli, og der er det bøker for barn i alle aldre.

Gjenbruk er i vinden som aldri før. I tillegg til å låne bøker på biblioteket, kan man kjøpe brukte bøker. Det er Finn suverent. Det er mye penger å spare. Hva 
med 250,- for 8 bøker i serien Detektivbyrå nr. 2 !


«Noen ganger krever en god historie at leseren har tålmodighet. Historien bygges sakte opp, og først på side 30, når leseren har fått den nødvendige bakgrunnsinformasjonen, skyter handlingen fart. Det var sånn bøker ble skrevet før, og det var sånn de ble lest. Det skulle gå sakte, det var liksom noe av poenget. For dagens barn og unge, som er vant til umiddelbar action og skreddersydd dramaturgi, kan det virke underlig langsomt, og noen av disse bøkene er for langsomme fra begynnelse til slutt. Men ikke alle. Noen har fortsatt den samme magien som de hadde da vi selv var barn.»

Bøkene som anbefales er Huckleberry Finn av Mark Twain, Landstrykerliv Når villdyret våkner av Jack London, Tsarens Kurér av Jules Verne, Danny og den store fasanjakten av Roald Dahl, Røvet av vikinger av Torill Thorstad Hauger, Huset på prærien av Laura Ingalls Wilder, Løven, heksa og klesskapet- Legenden om Narnia av C.S  Lewis.

Jeg kjøpte for en del år tilbake hele serien om Huset på prærien på et loppemarked på biblioteket. Jeg leste hele serien til datteren min. Det er, som bøkene beskrives i innlegget i Harvestmagazine, masse spenning i bøkene. Etter at vi hadde lest serien, kjøpte jeg alle DVD’ene med filmatiseringen av bøkene, som vi så sammen. Bøkene la jeg ut på Finn og de ble solgt for en hundrelapp.  Så utrolig mange fine timer vi hadde sammen om denne historien. Og andre bøker vi leste sammen.

Om man ikke finner bøkene i papirutgaver, så finnes mange bøker her på Nasjonalbiblioteket.no, hva med denne utgaven av Robinson Crusoe fra 1993.


«Fra barna var små, har jeg lest for dem om kvelden. Vi har vært gjennom alt fra kjempestore pærer til kaniner kalt Ludde. Vi har lest om supertruser og gutter som bygger trehus med et varierende antall etasjer. Alt har vært bra. Men jeg har ventet på den dagen da jeg kunne ta frem noen av de virkelig STORE bøkene. De bøkene som handler om gråsonen mellom det gode og det onde. Fortellinger fra steder vi kan finne på globusen, og som spiller seg ut på den tidslinjen vi selv står på. Historier om ting som har skjedd, og som har påvirket livene vi lever i dag. Jeg skylder å vise dem at samfunnet og verden vi lever i, er spennende i seg selv. I tillegg til at jeg selv ønsker meg dit, selvsagt. For skal jeg være ærlig, er dette minst like mye et ønske om å gjøre noe med ungene som jeg også liker å gjøre selv.»

Kjenner meg veldig igjen i det som jeg har sitert over :) 


22. nov. 2019

Dei sju dørene – Agnes Ravatn kaller romanen hun har skrevet en moderne gresk tragedie




Jeg er fan av forfatteren Agnes Ravatn og har lest alle bøkene hun har utgitt. Liker også at hun byr på seg selv innenfor fornuftige rammer, som her i NRK programmet Norge Rundt i 2017 i innslaget Forfattevenner der hun forteller fra sin nye tilværelse som småbarnsmor på et nedlagt småbruk i Sveio. Om at ønsket om ro til å skrive har gjort at hun begynner å skrive bøkene med penn, og at hun etterhvert går over til PC frakoblet Internett. Vi møter henne sammen med forfatteren Einar Økland som hun kaller en drømmenabo. Han kaller henne vår tids Sigrid Undset.

Om Agnes Ravatn kan sammenlignes med Undset skal ikke jeg våge meg på å mene noe om. Jeg har nå lest ferdig den siste romanen hun har skrever Dei sju dørene som forlaget Samlaget beskriver slik:

«Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.»



Her i TV programmet til Hans Olav Brenner forteller Agnes Ravatn om hvordan hun fikk ideen til romanen, hun kaller romanen en moderne gresk tragedie, og at hardbarka krimlesere kan forvente seg en nedtur.

Jeg ble ikke skuffet. Tvert imot. En godbit av en bok. Agnes Ravatn er en spennende forfatter å følge. En forfatter som skiller seg ut på en positiv måte.


«Agnes Ravatn har ikke skrevet roman siden gjennombruddet med «Fugletribunalet» kom i 2013. Hun har skrevet selvhjelpsbøker, en bok om filosofi samt mange essays. Men nå merket hun at hun hadde «levd» litt, hun hadde noe på hjertet igjen.

– «Dei sju dørene» hadde ikke blitt til uten pasienterfaringen. Men boken er ikke blitt en «sykehistorie», det er bare bakt inn, forteller Ravatn oss. Og vil ikke avsløre for mye. Den nye romanen er nemlig en spenningsroman, en riktig page turner, som handler om en leietaker som forsvinner, en ekspert i greske tragedier og en travel helsebyråd. Bland inn en kynisk legedatter og en veldig mørk hemmelighet, så har du rammene for «Dei sju dørene».»


20. nov. 2019

P2 lytternes romanpris 2019, de seks nominerte



Da var den der igjen, P2 lytternes romanpris. Denne gangen er det blant romaner utgitt i 2019 vinneren skal velges fra: sitat fra NRK.no:

«P2-lytternes romanpris er NRKs egen litteraturkåring, og den eneste i Norge der juryen diskuterer seg fram til vinner for åpen mikrofon.
Jurymedlemmene er valgt ut blant vanlige lesere som søker om å delta. De skal kåre vinneren i februar 2020.»

NRKs fagjury har nominert følgende romaner som juryen skal diskutere:

Forfatter
Boktittel
Maja Lunde
Przewalskis hest
Matias Faldbakken
Vi er fem
Merethe Lindstrøm
Fuglenes anatomi
Jacobsen/Pitz
Mannen som elsket Sibir
Jens M Johansson
Lavterskeltilbud
Jon Fosse
Det andre namnet

Jeg har pr i dag ikke lest noen av bøkene som skal diskuteres.  Men det kan endre seg frem til juryen begynner med sine diskusjoner. Det er uansett alltid interessant å høre juryen diskutere bøkene. Jeg leser nå Agnes Ravatn sin roman Dei sju dørene, også den utgitt i 2019.

Her er en oversikt over tidligere års nominerte, finalister, vinnere og link til innlegget jeg har skrevet om bøkene jeg har lest:

2014
Lest
Forfatter
Boktittel



X
Levi Henriksen



X
Brit Bildøen
Finale
Vinner

X
Lars Petter Sveen
Finale



Jørgen Gunnerud
Sju dager i september




Liv Mossige
Tyskland



X
Rune Christiansen
Finale







2015
Lest
Forfatter
Boktittel



X
Marit Eikemo
Finale



Ida Hegazi Høyer
Fortellingen om øde
Finale



Lars Saabye Christensen
Magnet




Geir Gulliksen
Historien om et ekteskap



X
Linn Ullmann
Finale
Vinner


Thorvald Steen
Det usynlige biblioteket








2016
Lest
Forfatter
Boktittel



X
Tore Renberg



X
Nina Lykke




Gunstein Bakke
Havende
Finale



Dag Johan Haugerud
Enkle antonale
Finale
Vinner

X
Vigdis Hjorth
Finale


X
Kyrre Andreassen








2017
Lest
Forfatter
Boktittel



X
Lars Saabye Christensen
Finale



Demian Vitanza
Dette er livet eller det neste
Finale



Tormod Haugland
Om dyr og syn
Finale



Merethe Lindstrøm
Nord




Ole Robert Sunde
Penelope er syk
Finale
Vinner


Jan Kjærstad
Berge








2018
Lest
Forfatter
Boktittel




Kim Leine
Rød Mann/Sort mann
Finale
Vinner

X
Trude Marsttein
Finale


X
Per Petterson




Eirik Ingebrigtsen
Kvit bok mørk vinter
Finale



Maria Kjos Fonn
Kinderwhore




Tharaniga Raja
Det er lenge til skumring