13. okt. 2019

Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter




«Grønland, den mektige polarøya lenger vest i havet, var lenge ukjent, men så trådte Eirik Raude frem. Han kom fra Jæren. Sammen med sin far utvandret han til Island og slo seg til der, men etter en tid røk han uklar med mektige slekter. Det endte med at han ble dømt fredløs og måtte flykte fra landet. Han seilte vestover havet, oppdaget Grønland og organiserte en ekspedisjon av utvandrere som slo seg til på vestkysten av det nye landet. Dette samfunnet på 

Grønland skulle vokse og bestå i ca 500 år for så gåtefullt å forsvinne.

Som en naturlig følge av den gradvise norrøne ekspansjon vestover Atlanderhavet hendte det så at Leiv Eiriksson omkring år 1000 e.Kr. seilte til havs fra gården Brattalid på Grønland og oppdaget Amerika. Vestervegen var fulgt helt frem.»

Sitatet er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Romanen til Tore Kvæven Der landet mørknar vant Brageprisen 2018, og den begeistret kritikerne, ikke minst for hans skildring av dyr og natur. Handlingen er lagt til de norrøne bosetningene på Grønland, derfor sitatet fra boken over. Er du nysgjerrig på romanen, anbefaler jeg denne episoden fra NRK bok;


Jeg har lest flere bøker av Helge Ingstad, bl a Øst for den store bre, om Ingstads opphold på Grønland. Hans beskrivelse av dyr og natur skapte så klare bilder, det samme gjør Kvæven i romanen Når landet mørknar. Samtidig er boken mer enn dette. Den er spennende fra første til siste side. I tillegg er den interessant, og jeg får lyst til å lese flere bøker om den tiden denne historien er lagt. Jeg vet at jeg har likt en bok når jeg tenker at den kunne jeg ønsket var blitt filmatisert. I dette tilfellet med Arnar og Eir i hovedrollen. Arnar med en fremdrift som jeg liker å lese om. Han som på slutten av romanen sier til Eir:

«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»

Fra begynnelsen av romanen:

«Dei er fem jegerar som ror i den same takta. For kvart åretak, og for kvar gong dei bøyer seg mot mannen på neste tofte, kjenner teinæringen kreftene deira renna gjennom seg. Og kvast kløyver han dønningane. Vatnet freser han om baugen. Ein gong var han Vesterbygdas vakraste båt.

Det er ein ung gut som ror på den tredje tofta. Ein lyshåra yngling med lange armar og med hender som enno manglar tyngda og breidda til dei vaksne sine nevar. Men han kan ro. Han ror sa tollepinnane knakar. Lange, smidige tak. Og der åreblada hans vrir seg fri og slepper vatnet, der dansar kvervlane hans like ilskt i fjordens grøne hinne som kvervlane bak dei vaksne sine drag. Han kjenner armane gløda, som er dei allereie sterke som svardreip, som reipa laga av kvalrossen sine skinn.

Han er 15 år, og han ror i si fyrste kvalrossjakt.

Andletet hans er lytefritt og mildt, mest som hos ei ung jente. Mest som om landet som har fostra han, enno ikkje skulle ha herda han. Som skulle det ha kome til at det ville venta. Ein ung jeger fra ein av Vesterbygdas fjelldalar. I ny og ne kastar han eit blikk over den eine eller andre skuldra, men enno er ikkje kvalrossen å sjå.

Der er eit framtidas smil i auga til guten. Han trur alt ligg framfor han, og at enno har han berre opplevd byrjinga. Han trur at kvalrossjaktene ein dag også skal føra han i fordoms kjølvatn til Nordsetrs strender.

Men båten han ror, er som eit gråkvitt skrømt og som ei beingrind. Hudborda som ein gong var sa oljeblanke at lyset spegla seg i dei, er utmagra og grå. Herja av tidene som har kome. Av styrken som ein gong fanst i skroget, er no ikkje anna enn trassen og minna att.
Og sjeldan, berre svært sjeldan, blir framtida slik menneska trur ho skal bli.»

Forlagets omtale av romanen:

«Året er 1293. Den unge guten Arnar Vilhjalmson ror i si første kvalrossjakt. Etter jakta står der ei jente framfor han. Ho kastar eit blikk på dyret han har felt. Blikket hennar er trassig, og orda er hånande. Etterpå snur ho seg og spring, utan å sjå seg tilbake. Ho heiter Eir.

I den norrøne Vesterbygda på Grønland har ei uro snike seg inn. Kvalrossen som gjorde folket her rike, har trekt seg unna. Skipa som segla hit frå Noreg og Island for å drive handel, er sjeldnare å sjå. Grønlendingane sine eigne farkostar er i forfall. Menneska spør seg: Er dette dei siste tider?

Arnar drøymer om ein dag å byggje seg eit skip og segle mot landa i vest, der tømmer og jern og trua på framtida finst. Og i den draumen finst Eir. I jakta på framtida er Arnar villig til å trasse både sin eigen høvding, sine eigne gudar og lovene i landet.»

Lenge før Arnar møter Eir igjen, har han funnet stedet han ønsker å bygge gården sin. Han er som Håvard Hedde, han vil «rydja seg ein gard, innerst i Jøkuldal, ved breen. Faren Vilhjalm er ikke enig. Men Arnar han drar til Himin-Gorm, høvdingen, for å få tillatelse. Men han får avslag:

«- Nei, du, der inne skal du ikkje dyrka, og heller ingen annan stad. Du skal reisa heim, og du skal veksa til , og kan henda, om du veks brukande til , så skal me talast att. Her finst utgardar som står  tomme i heiane. Eg eig dei alle. Det hender eg gjev folk ein gard. Viss eg har god tru på dei. Viss eg trur dei kan koma meg til nytte ein dag. Men det hender også at eg ikkje gjev dei ein gard. Hadde elles andre ærend?

Ordlaus stira Arnar på han. At Himin-Gorm eigde eit stridig sinn, hadde han ofte nok høyrt. Men at dette skulle koma i vegen den kursen han sjølv ville staka seg ut, hadde ikkje falle han inn. I den verda der han hadde levd, og i dei draumane han hadde skapt, hadde framtida lege open for han, og enno hadde han ikkje forstått at draumar kan vera av luft og menneske av fjell.»

Ikke lenge etter får Arnar en anledning til å hevne seg på Himin-Gorm. Bergfinn vil flytte fra Vesterbygd med familien. Det er dårlige tider. Særlig for de som bor ved fjorden der Bergfinn har gård. Men han trenger tømmer til å reparere skipet for seilasen til Austerbygd, derfra er håpet å bli med et havgående skip til Island eller Norge.  Arnar har kort tid før funnet drivtømmer, en stor stokk. Men dette sier han ikke da Bergfinn er innom Dyrdal på veien til Himin-Gorm. Arnar ber om få bli med. Under forhandlingene med Himin-Gorm  tilbyr Bergfinn gården med beitemarken og den delen av buskapen, sauer og hester, som de ikke skal ta med seg på seilasen, for tømmer. Men Himin-Gorm er ikke interessert. Det er da Arnar kommer med sitt tilbud til Bergfinn. I bytte for gården Audvinstad kan Bergfinn få stokken. I tillegg skal Arnar hjelpe han med skipet. Berfinn takker ja. Himin-Gorm er rasende

«Himin-Gorm reiste seg for bordenden:
— Ja vel, Arnar fra Dyradal, så er det fjordmann det skal bli av deg. Ein ynkeleg fjordmann.

Arnar svara:
— Sist eg sat her, greidde du hindra meg frå å driva min eigen gard. Vanskeleg kan eg sjå at du skal greia det denne gongen.

Da lente Himin-Gorm seg fram, knokane kvitnande mot bordplata, og i røysta hans fanst eit håst fastlenka raseri, som kvart augeblikk truga med å slita seg laust:
— Du skal rida herifra, Arnar! Og raskt! Raskt skal du rida!

Arnar nikka og reiste seg, og medan også Bergfinn og dei to andre kom seg på føtene, sa farvel og gjekk med han ut, ut gjennom skume gangar og ut i dagen, høyrde Arnar livet nynna i seg. Som han hadde høyrt det den gongen han fann stokken, og som han hadde høyrt den gongen han møtte kvalrossen sitt blåbleike blikk.»

Under byggingen av båten, møtes Arnar og Eir igjen:
«Hesten under jenta var raudbrun og lettbeint, mana var fletta til ti-tolv korte reip. Ein velstelt og frisk hest under ei jente som reid som ei valkyrje. Sjølv var ho kledd i ein lang, grå kledning, av form som ein stakk eller ein kjole og med gylne mønster, og i ei raud trøye som rakk ho til nedanfor livet. Håret hennar var samla i ei tjukk flette i nakken.

Enno var avstanden mellom dei så stor at travet til hesten var utan lyd. Ho gjorde eit sveip opp ein rinde og vende attende til stranda, og da ho igjen snudde seg mot dei, visste Arnar kven ho var. Han sag blikket hennar glitra, og ho var ikkje til å ta feil av.

Bergfinn hadde spurt han om noko, men han hadde ikkje fått det med seg. No dunka Bergfinn han i kneet og spurde på nytt:
- Kva stirar du etter, Arnar?

Dei to huskarane pa toftene fremst humra godmodig, og Bergfinn sa:
- Den beste garden i Agnafjord har han fått og kort veg til Vesterbygdas finaste jente. Alt for ein stokk drivtømmer.»

Dette er starten på Arnar og Eirs kjærlighetshistorie som er som en rød tråd i romanen.


23. sep. 2019

Krim: Som fortjent (Finders Keepers) av Belinda Bauer - en middelmådig leseopplevelse


Det kommer over meg av og til at jeg bør lese mer krim. Det er årsaken til at jeg har lånt og lest Belinda Bauers roman Som fortjent (Finders Keepers) som ble utgitt i 2012 og på norsk i 2013. Årsaken til at jeg valgte en bok skrevet av Belinda Bauer, er at jeg leste to bøker av henne i 2013: Blaclands og Mørke dager. Bøker jeg likte. I tillegg har jeg fått med meg at det er utgitt en ny bok av forfatteren i 2019; Bristepunktet (Snap).

Selv om Som fortjent ikke er en fortsettelse av Blacklands og Mørke dager, er personer fra de to foregående bøkene med i Som fortjent, herunder Steven og familien fra Blacklands og politimannen Jonas Holly fra Mørke dager. Og handlingen foregår i Exmoor i England, samme sted som de to foregående.

«Ved høysommer faller en mørk skygge over Exmoor. Barn blir stjålet fra biler. Hver forsvinning markeres med en lapp - en brutal anklage. Det er ingen forklaringer, ingen løsepengekrav ... og lite håp.

Politimann Jonas Holly står overfor en reise inn i det skjeve sinnet til en kidnapper. Men han sliter fortsatt med ettervirkninger fra en personlig tragedie. Er virkelig Jonas riktig mann for denne oppgaven? Det er minst én person i Exmoor som mener at når det kommer til hvem som bør stå fremst i forsvarslinjen, er Jonas Holly den siste mannen å stole på.»

Første delen av boken omhandler forsvinningene. En etter en forsvinner barn og politiet står uten spor. Andre delen av boken blir vi presentert for gjerningspersonen og hva som ligger bak handlingene.

Jeg synes at det var en OK start på romanen. Men etterhvert som flere barn forsvinner, tilsier alvoret i situasjonen at jeg forventet et større trykk på politiets innsats. Forventer å få vite mer hvordan familien til barna opplever situasjonen. Det at dette ikke skjer, gjør at jeg blir likegyldig. Det er noe usannsynlig over det hele. Når vendingen skjer i andre del, tenker jeg at endelig skjer det noe mer. Etterhvert blir dette en del for meg som i store trekk er makaber. Enda mer usannsynlig. Denne delen blir mest skumlesning frem til slutten av boken. 

Romanen Som fortjent av Belinda Bauer, ble alt i alt en middelmådig leseopplevelse.  Det virker for meg som om boken for forfatteren har vært et halvhjertet prosjekt sammenlignet med Blacklands og Mørke dager



8. sep. 2019

Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer – jeg synes siste del av boken var best





Det var boken jeg skrev om i innlegget:

som inspirerte meg til å kjøpe og lese boken til Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer. Per Petterson forteller om sitt første møte med boken, og at han etter dette har leste den flere ganger. Selv om livet til  

Simone de Beauvoir var svært forskjellig fra det livet han levde, var han fanget fra første side:

«Jeg identifiserte meg fullstendig med jenta som vokste opp i det franske borgerskapet, fallert eller ikke, i den første delen av hundreåret vårt. Dette borgerskapet levde sitt sjøltilfredse liv fjernt fra folkets larm på en måte det er vanskelig å forestille seg i et land som Norge. Det var kultivert og rikt på tradisjoner, men var ikke lenger noen sjølstendig kraft, hadde ingen vitalitet, som vi kan lese om det i Balzacs romaner fra hundre år før. Alt dreide seg nå om å holde på formene. Å bli født inn som jente her, var mildt sagt å gå inn i fastlagte mønstre. Beauvoir skildra dette livet med lukt og smak og synsinntrykk så mesterlig at jeg ennå kan huske fargene på kjolene hennes, hvordan faren sto i stua da han spilte amatørteater hjemme, hvordan lyset silte ned gjennom bladverket i Bolougnerskogen, en park i Paris jeg aldri har sett og kanskje aldri kommer til å se. Men først og fremst skildra hun ei jente født inn i denne klaustrofobiske verdenen som først bare er det de andre gjør henne til, men som sakte, men sikkert blir seg sjøl, skaper seg sjøl. Hun brøyt ut med en kunnskapstørst som var uten mette, som gjorde opprør. Dette suget etter noe mer, ikke mer penger eller trygghet, men heller mer utrygghet og kunnskap som beviste at det behøvde ikke være som det var nå, ja det var suverent tegna opp og framfor alt bevisst gjort. Jeg trur det kan rive med hvem som helst, samme hvor en kommer fra og hvilket kjønn en tilhører. Det reiv i hvert fall meg med. Og jeg husker ikke bare fysiske ting ved boka, men hvordan det fysisk var rundt meg da jeg leste. Jeg husker helt sikkert den blårutete skjorta som jeg hadde arva etter onkel Arvid, og at det var grønne gardiner i vinduene da jeg satt og så ut når jeg tok pauser i lesinga, og det regna der ute, og jeg husker at jeg ønska de boligblokkene jeg stirra på til helvete. Egentlig ville jeg ikke sprenge hele Veitvet i lufta, men jeg var utålmodig og lei av livet mitt som bare en syttenåring kan være, og jeg var fylt av en forferdelig tanke: Tenk om resten av livet bare er en forlengelse av sånn som det er nå! Det var den rette boka å lese på det tidspunktet, og den traff meg uansett hvor jente hun var, uansett hvor borgerskap hun var.»

I boken En veloppdragen ung pikes erindringer, skriver Simone de Beauvoir (f.1908 d. 1986) om en, som Petterson skriver, klaustrofobisk tilværelse. Hun beskriver det som å leve fengsel uten gitter. Boken ble utgitt i 1958. Utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 1988 og 317 sider. Selv om jeg synes det er en god bok og interessant å lese, hadde jeg ikke samme leseopplevelse som Per Petterson. Delvis kommer det av at utgaven jeg har kjøpt er en pocket med sinnsyk liten skrift. Det påvirket min leseopplevelse negativt. Jeg synes siste del av boken var best, dvs fra de årene hun begynte å studere på Sorbonne.

28. aug. 2019

Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås




Med et unntak fikk jeg ikke like mange lesetips ved å lese boken Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås som jeg fikk ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:

I boken Hva er et essay? er det også tekster som tidligere er utgitt. Bakerst i boken utgitt i 2014 er det en oversikt over når og hvor de tidligere er utgitt.


«Tor Eystein Øverås har lenge begeistret anmelderne. I bøker som Til, Livet! Litteraturen! og I dette landskap har han rettet sitt fininnstilte sanseapparat og sin tankekraft mot ulike kulturuttrykk: mot bøkene og forfatterne, filmene og regissørene, stedet og menneskene, stedet og historien. Kunnskapsmengden er stor, men håndtert med letthet og uforlignelig formuleringsevne.
I årets bok følger vi Øverås til Buenos Aires, til Sentral-Europa, til Frankrike, til Skåne og Nord-Norge, og til den forsvunne staten DDR. Og vi møter blant andre Witold Gombrowicz, Franz Kafka og Joseph Roth, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Og Petter Dass og Kråkesølv. Og ikke minst finner vi essays om film, om bildende kunst.»

Langt fra alt han skriver om var interessant å lese der og da. Innimellom ble jeg lei. Men jeg vet av erfaring at Hva er et essay? av Tor Eystein Øverås er en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. Boken har tema jeg kommer til å lese om i andre bøker mv. Da kan jeg ta den frem igjen og lese en tekst fra boken med tema som er interessant der og da. Det blir, uten sammenligning forøvrig, som når han skriver om å gå på maleriutstilling:

«Når jeg vandrer gjennom retrospektivene tenker jeg så det knaker, noterer, tenker på hva kunst er, bør være, kan være, tenker på hvilken kunst jeg selv vil lage, altså hvilke bøker jeg vil skrive. På utstillinger arbeider hjernen min. I denne forstand er utstillingsbesøkene arbeid, men altså arbeid som er forberedelser til mitt eget arbeid, inspirasjon, vandringene gjennom museene og galleriene og kunsthallene er verkstedsamtaler, mine egne. Mine møter med kunst blir et råmateriale som jeg knar videre på når jeg selv skaper. Å se Leonardo da Vincis malerier skal ikke resultere i at jeg beskriver dem eller mener noe om dem, slik jeg gjør når jeg anmelder en roman, eller en film. Jeg arbeider, men arbeidet skal ikke resultere i et skriftstykke om utstillingen jeg ser. Hva arbeidet jeg utfører når jeg vandrer gjennom de dempet belyste salene i kjelleren på National Gallery vil føre til, aner jeg ikke. Kanskje kommer jeg en dag til å skrive om bildene jeg ser. Min erfaring er nemlig at noen ganger er det når du våger deg inn i et felt du på forhånd ikke behersker, at du kan skrive aller best. Du våger deg inn i nye rom uten all den bagasjen som hemmer aktorene i feltet. Du kjenner ikke tradisjonen de kan ut og inn, referansene, sjargongen de bruker, de uuttalte hierarkiene, den uuttalte konsensusen, om hva som er godt, og hva som er dårlig. Du vet i utgangspunktet ikke hva som er verdifullt, og hva som er uten verdi. Du kommer inn, litt naiv, ser deg rundt, beskriver det du ser. Du kan tillate deg å stille de dumme spørsmålene, som ofte gir de beste svarene. Er du heldig kan du få aktørene som er i feltet, med sin selvfølge, til å se seg selv.»

12. aug. 2019

På randen av Vigeland – et essay av Roy Jacobsen



«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»

Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder.  Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:

«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»

Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere. 

En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:

«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»


10. aug. 2019

Den gamle herregården (Whiteoaks of Jalna) - bok nr. 8 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche



I bok nr. 8 i mitt nostalgiprosjekt, Den gamle herregården Mazo de la Roche, er vi kommet til 1927 det året Adeline (f.1825) dør. I sitt testamente overrasker hun alle med hvem som blir hennes enearving. Men før Adeline dør er det mye som skjer, og det er barnebarnet hennes Finch (f. 1908) som har hovedrollen i hendelsene.

Etter at Finch strøk til artium, får han ikke lov til å drive på med musikk av broren Renny, patriarken. Renny er ikke fornøyd med at Finch er med i et amatørteater.

«Da nattens ro og fred hadde senket seg over den urolige Jalna, syntes det gamle hus å krype sammen under taket som en gammel mann under nattluen. Det syntes å lene seg mot mørket og trekke seg inn i seg selv. Det så ut som om det knyttet bandene på nattluen under haken og mumlet: Og så var det drømmene! Som en nattskjorte hyllet det mørket om seg og trykket seg mot jorden. Og, som enda en drøm som føyde seg harmonisk til de andre, flagret innvånernes tanker og bevegelser som skygger fra værelse tilværelse.

Finch's værelse lå under skråtaket på loftet. Det ene vinduet var lukket på grunn av dryppet fra espalieret på den siden av huset. Her oppe var det alltid en svak lukt av fuktig gips og gamle bøker. Taket trengte reparasjon, og de gamle bøkene — som for størstedelen besto av avlegse verker om hesteavl, og tykke kataloger om begivenheter i hesteverdenen — burde heist kastes, men ingen gjorde noe forsøk på å forhindre en naturlig oppløsningsprosess. Når taket begynte å lekke så mye at det ble en dam på gulvet, når skapene ikke lenger var i stand til å romme mer skrap, da, og først da, ville man begynne å reparere.»

Oppe på loftsrommet sitter Finch og forsøker å få lest pensum. Men tankene flyr alle veier. Hans interesse for musikk leder han inn i et orkester. Det holder han hemmelig for familien. Etter at han kommer full hjem fra en spillejobb, og får krasse kommentarer til et brev familien finner i lomma hans, rømmer han til New York. Der møter han etterhvert Alayne, broren Eden sin fraseparerte ektefelle. Hun sender brev til familien og kan bekrefte at Finch er i New York.

«Alaynes forbauselse over å se Finch var ingen ting sammenlignet med det hun følte da hun åpnet døren for Ernest. Hun ville ikke blitt mer forbløffet om en av de gamle trærne på Jalna hadde avlagt henne et besøk. Hun lot ham trykke seg i handen og kysse seg på kinnet. Hun plasserte ham i sin lakkrøde lenestol, og selv da kunne hun ikke tro at han var virkelig. Hun så mot døren som om hun halvveis ventet å se resten av prosesjonen stige inn — bestemor og Boney, Nicholas og Nip, Renny og hundene, Piers og Pheasant, lille Wake.
— Så hyggelig det er å se deg igjen, Alayne, sa Ernest.
— I like måte, sa Alayne og satte seg ved siden av ham og forsøkte å få stemmen til å lyde naturlig.
— Du er blek, barn.
— Ja, du vet hvordan en vinter i byen er. Jeg er av og til dødsens trett.
Da det første forbauselsens sjokk hadde gitt seg, forsto hun hvorfor han var kommet. Naturligvis var han kommet for å hente Finch, og det ville hun om mulig forhindre.»

Det viser seg at Finch lengter tilbake til familien og Jalna. Det er en til som befinner seg i New York, og det er en syk og nedbrutt Eden. Renny må komme for å hjelpe til å få med seg Eden hjem. De overbeviser Alayne at det er riktig av henne å bli med til Jalna for å pleie Eden. Når Adeline dør, skaper testamentet hun etterlater seg stort drama. Og midt i dette drama befinner Finch seg.


Bok nr. 7 leste jeg i oktober 2018. Med bok nr. 8 er jeg kommet halvveis i serien på 16 bøker. Jeg har kost meg hvert sekund jeg har lest om familien på Jalna, og jeg gleder meg til å lese bok nr. 9 som er Ung kjærlighet.



3. aug. 2019

Lewis-brikkene av Peter May - krimbok nummer tre i trilogien om etterforsker Fin Macleod


Da er siste bind i trilogien som Peter May har skrevet om Fin Macload, Lewis-brikken, lest. Jeg har også lest de to foregående.
Skal jeg oppsummere, var den grei nok. Men så ærlig skal jeg være at jeg neppe hadde lest den neste om det hadde vært flere i serien. Det blir for mye beskrivelser av landskapet og vær på Ytre Hebridene. Og for mye tilbakeblikk på tidligere tider. Rett og slett for lite krim for meg. Jeg likte bok nr. 2 Lewismannen, best.

«Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.
Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.
Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays «Lewis-trilogi» etter Svarthuset og Lewismannen.»

1. aug. 2019

Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty - romanen som HBO serien Big Little Lies sesong 1 er basert på



Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:

«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»

Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.


Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:
Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.
 «Ved første blikk fremstår den prydlige villaforstaden som en snobbete og søvnig idyll. Men under overflaten koker det ... Madeline og Celeste er naboer og bestevenner. Madeline er en dame som aldri går stille i dørene, som husker alt og aldri tilgir. Celeste er så pen at folk stopper opp og stirrer når hun nærmer seg, men virker merkelig nervøs og usikker. Er det noe de skjuler? Når den unge alenemammaen Jane flytter til forstaden med sin fem år gamle sønn, møtes hun av kjølige blikk fra de andre mødrene. Men Madeline og Celeste tar Jane under sine vinger - men uten å røpe sine hemmeligheter. Så blir barna til de tre kvinnene involvert i en episode som først virker harmløs, men som raskt kommer ut av kontroll: Tisking og hvisking i skolegården blir til ondsinnede rykter blant de voksne. Til slutt er det ingen som kan skille løgn fra virkelighet ... Et mord? En ulykke? Eller bare foreldre som ikke kan oppføre seg ... Store hvite løgner er en roman du vil kjenne deg igjen i, full av varme og humor. Men det er også en roman som tar for seg det mørke i livet - gråsonene og de farlige løgnene vi forteller oss selv.»



31. jul. 2019

Bøker lest og skrevet om i mai, juni og juli 2019


Jeg hadde fått med meg boka jeg leser nå i «statistikken» for juni. Leser de siste sidene i dag. Men det passet fint med 3X4 bøker for mai, juni og juli.
Tolv bøker på tre måneder er ikke mye å «rapportere». Men sånn ble det. To utenlandsreiser var jeg på i den perioden uten at jeg leste flere bøker. En uke i England i mai, rundreise i Cornwall. Og en uke i juni i Ungarn, Pécs, for å bistå datteren min som studerer der med å bytte leilighet. 
Passer for meg som er så rastløs med å ha noe å gjøre når jeg reiser et sted. Lenge siden jeg har vært på sol- og badeferie, faktisk må det være høsten 2015 vi var på en slik tur. Rundreiser der en hele tiden opplever nye steder passer rastløse meg veldig bra.
Til høsten blir det en rundreise i Skottland. Derfor tilbringes fridagene fra jobben nå hjemme. Om det betyr at jeg kommer til å øke antall leste bøker er mer usikkert. Jeg kan bare håpe at det blir slik. Samtidig er det ikke antallet viktig. Det er at bøkene jeg leser gir meg en god leseopplevelse under lesingen. Og forhåpentligvis at jeg i ettertid kan huske hva den handlet om. Som boken om Randi fra Gausdal. Dessverre har slike bøker en tendens til å drukne i mylderet av bøker som utgis. Det er tilfeldigheter som gjør at jeg finner dem. Uansett, her er de tolv som jeg leste:



Juli 2019





Juni 2019





Mai 2019



27. jul. 2019

Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë - i dag ville Jane blitt karakterisert som et løvetannbarn




Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.

Som jeg skriver i innlegget:

leste jeg ikke romanen som barn.  


«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.

Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»

Mine bilder i dette innlegget er tatt på St Michael's Mount i Cornwall som jeg besøkte i mai. Første gang jeg var der var i 2010. Anbefales et besøk. Hele Cornwall er verdt å besøke.

Romanen:
Etter nå å ha lest Jane Eyre, undrer jeg meg over hvorfor jeg som storleser av bøker ikke leste den som barn. Jeg kjente meg ikke ensom eller fortapt, men jeg trivdes med å lese. Til min mors bekymring innimellom.  Masingen fra henne om dette, og det stadige; «gå heller ut og lek», opplevde jeg som en plage. Jeg forstod ikke bekymringen hennes.

Hilde Østby skriver at det er fristende å tro at Jane sitt mellomnavn er Pippi. Jeg var fan av Pippi da jeg vokste opp. I motsetning til Jane, hadde Pippi en pappa som elsket henne, og som var innom henne av og til. Pippi ville bo alene i Villa Villakulla, og klarte å få det til selv Prussiluskan, som Pippi kaller henne i filmatiseringen, ved hjelp av politiet ville noe annet.  

Jeg kan såvidt huske å ha sett Jane Eyre filmatisert tidligere, og at det var en mørk affære. Kanskje det er derfor romanen ikke var interessant for meg da jeg var barn. Synd, for etter å ha lest den jeg synes ikke romanen var mørk.

Jane Eyre  ble utgitt i 1847, og språket i en del av dialogene ble for meg noe overdrevet og pompøst. Men utenom det synes jeg historien om Jane Eyre godt kan leses i 2019.  Handlingen overlater jeg til hvordan den beskrives her på Bokklubben sine sider: fra utgaven jeg kjøpte og kastet i søpla på hotellet i San Fransisco:

"Foreldreløse Jane vokser opp hos en fjern og følelseskald tante. Hun blir plassert på fattigskolen Lowood, der en nådeløs religiøs disiplin råder. Men Jane overlever uten å la seg knekke, og da hun senere får stilling som guvernante ved herregården Thornfield Hall, ser det ut til at livets lysere sider kan åpne seg. Hun møter kjærligheten hos mr. Rochester, herregårdens eier. Men Thornfield Hall rommer hemmmeligheter som ikke kan skjules, og Jane rømmer i fortvilelse. Hun kan ikke elske uten åpenhet og likeverd, hennes opprørske ånd kan ikke slå seg til uten det."


"Jeg vil anbefale en bok som av mange regnes som en av verdenshistoriens store klassikere. Av andre regnes den som alle kioskromaners mor. Jeg blåser i begge karakteristikker – det jeg vil lese er spennende historier med interessante hovedpersoner, og det finner jeg i Charlotte Brontës Jane Eyre!"

Hilde Østby skriver om dette med Jane Eyre som kiosklitteratur:

«Ubønnhørlig – akkurat som i dameromanene – blir de dratt mot hverandre, de to, som egentlig er skilt av stand og bakgrunn. Men den innesluttede Rochester har en hemmelighet – akkurat som i dameromanene. Det du kanskje glemmer, er at svært mange dameromaner snylter på arketypene Charlotte Brontë skapte med romanen sin. Alle fortellinger siden, hvor en mørk og mystisk mann møter en kvinne under sin stand, skylder noe til Jane Eyre.»


Hvem vet, kanskje Astrid Lindgren ble inspirert av Jane Eyre da hun skapte Pippi. Uansett, for meg er Jane Eyre det vi i dag kaller et løvetannbarn.


Utgaven jeg har kjøpt, er innbundet og utgitt av Den norske Bokklubben i 1989 med illustrasjoner av Fritz Eichenberg.  Tror ikke at den som eide den før meg har lest i den, eksemplaret er som nytt. Jeg kan anbefale Finn.no for å kjøp bøker.

Slik starter romanen der Jane som er ti år gjemmer seg for den fire år eldre plageånden John.



«Det var umulig å gå tur den dagen. Vi var bare litt ute i haven efter middag. Vi spiste alltid tidlig når fru Reed ikke hadde gjester. Det blåste og regnet så voldsomt at det ikke kunne være tale om å være ute. Det var jeg glad for; jeg likte ikke å gå tur, især ikke når det var kaldt. Det var det verste jeg visste, å komme hjem i tusmørket, med neglesprett i fingrene, få skjenn av barnepiken Bessie og føle meg sa meget ynkeligere enn Elisa, John og Georgiana Reed.

Disse tre hadde det hyggelig inne i dagligstuen hos sin mor. Fru Reed lå på sofaen foran kaminen, og hennes «søte små» hverken gråt eller trettet, merkelig nok. Jeg var blitt sendt vekk da fru Reed «beklaget at hun ikke kunne la meg delta i fornøyelser som bare passet for glade, fornøyde barn. Hun måtte først høre av Bessie eller se selv at jeg virkelig strevet for å få et elskverdigere, barnsligere vesen.»

«Hva sier Bessie at jeg har gjort?» spurte jeg.
«Jane, jeg tåler ikke denslags. Det er noe formelig opprørende i at barn går i rette med sine foresatte. Finn nå et sted du kan være og tal ikke før du før du har lært å være høflig.»

Jeg snek meg inn i spisestuen, fant frem en bok av bokskapet - en med riktig mange bilder - krøp opp i vinduskarmen, trakk bena oppunder meg, drog de røde ullgardinene




Her møtet med fru Fairfax:


«Endelig kjørte vi gjennom en port, oppover en allé og stanset foran et hus. Det var lys i ett vindu, ellers lå alt i mørke. En pike lukket opp og førte meg gjennom en stor, firkantet hall med mange dører og inn i et koselig, lite værelse. Foran kaminen, i en høyrygget, gammeldags lenestol satt en sirlig, eldre dame med enkekappe, sort silkekjole og et snehvitt forkle - akkurat som jeg hadde tenkt meg fru Fairfax, bare blidere og mindre stiv.

Hun satt og strikket, og ved hennes føtter la en katt koselig sammenrullet - det hele var bildet på fred og hygge. Den gamle dame reiste seg og kom mot meg. «Hvordan har De det efter kjøreturen, vennen min. Det var vel en fæl tur, John kjører så langsomt. De fryser sikkert.»

«Er De fru Fairfax?» spurte jeg.
«Jo da - kom nå her og sett Dem ved varmen.»

Hun førte meg til sin egen stol og begynte å ta av meg sjal og hatt. Jeg ba henne endelig ikke være brydd med det.

«Det er ikke noe bryderi,» forsikret hun, «dessuten er De visst for stiv på fingrene til å klare det selv. Leah, vil du hente et par smørbrød og noe varmt å drikke» - hun rakte piken et stort nøkkelknippe. Så bad hun meg sette meg nærmere kaminen, spurte om jeg hadde fått alt mitt tøy med, og skyndte seg ut for å se om det var blitt bragt opp på mitt værelse.

Det var en uventet mottakelse, jeg ble jo behandlet som en gjest. Jeg hadde alltid hørt at guvernanter hadde det så lite hyggelig, men det var ikke verdt å fryde seg for tidlig.»





Film
Etter at jeg var ferdig å lese romanen, så jeg filmatiseringen fra 2011. Den synes jeg var veldig bra. Ikke minst Mia Wasikowska som spiller hovedrollen. Hun får frem at bak Jane Eyres beskjedne ytre skjuler det seg styrke og klokskap. I dagens samfunn der utseende teller mye og solsiden, gjerne  redigert, legges ut på sosiale medier, tenker jeg at romanen fortsatt har sin misjon. Jeg synes filmen får frem historien om Jane Eyre på en fin måte.
Judi Dench er også fin i rollen som mrs Fairfax. 



Traileren til filmen