12. aug. 2019

På randen av Vigeland – et essay av Roy Jacobsen



«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»

Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder.  Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:

«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»

Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere. 

En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:

«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»


10. aug. 2019

Den gamle herregården (Whiteoaks of Jalna) - bok nr. 8 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche



I bok nr. 8 i mitt nostalgiprosjekt, Den gamle herregården Mazo de la Roche, er vi kommet til 1927 det året Adeline (f.1825) dør. I sitt testamente overrasker hun alle med hvem som blir hennes enearving. Men før Adeline dør er det mye som skjer, og det er barnebarnet hennes Finch (f. 1908) som har hovedrollen i hendelsene.

Etter at Finch strøk til artium, får han ikke lov til å drive på med musikk av broren Renny, patriarken. Renny er ikke fornøyd med at Finch er med i et amatørteater.

«Da nattens ro og fred hadde senket seg over den urolige Jalna, syntes det gamle hus å krype sammen under taket som en gammel mann under nattluen. Det syntes å lene seg mot mørket og trekke seg inn i seg selv. Det så ut som om det knyttet bandene på nattluen under haken og mumlet: Og så var det drømmene! Som en nattskjorte hyllet det mørket om seg og trykket seg mot jorden. Og, som enda en drøm som føyde seg harmonisk til de andre, flagret innvånernes tanker og bevegelser som skygger fra værelse tilværelse.

Finch's værelse lå under skråtaket på loftet. Det ene vinduet var lukket på grunn av dryppet fra espalieret på den siden av huset. Her oppe var det alltid en svak lukt av fuktig gips og gamle bøker. Taket trengte reparasjon, og de gamle bøkene — som for størstedelen besto av avlegse verker om hesteavl, og tykke kataloger om begivenheter i hesteverdenen — burde heist kastes, men ingen gjorde noe forsøk på å forhindre en naturlig oppløsningsprosess. Når taket begynte å lekke så mye at det ble en dam på gulvet, når skapene ikke lenger var i stand til å romme mer skrap, da, og først da, ville man begynne å reparere.»

Oppe på loftsrommet sitter Finch og forsøker å få lest pensum. Men tankene flyr alle veier. Hans interesse for musikk leder han inn i et orkester. Det holder han hemmelig for familien. Etter at han kommer full hjem fra en spillejobb, og får krasse kommentarer til et brev familien finner i lomma hans, rømmer han til New York. Der møter han etterhvert Alayne, broren Eden sin fraseparerte ektefelle. Hun sender brev til familien og kan bekrefte at Finch er i New York.

«Alaynes forbauselse over å se Finch var ingen ting sammenlignet med det hun følte da hun åpnet døren for Ernest. Hun ville ikke blitt mer forbløffet om en av de gamle trærne på Jalna hadde avlagt henne et besøk. Hun lot ham trykke seg i handen og kysse seg på kinnet. Hun plasserte ham i sin lakkrøde lenestol, og selv da kunne hun ikke tro at han var virkelig. Hun så mot døren som om hun halvveis ventet å se resten av prosesjonen stige inn — bestemor og Boney, Nicholas og Nip, Renny og hundene, Piers og Pheasant, lille Wake.
— Så hyggelig det er å se deg igjen, Alayne, sa Ernest.
— I like måte, sa Alayne og satte seg ved siden av ham og forsøkte å få stemmen til å lyde naturlig.
— Du er blek, barn.
— Ja, du vet hvordan en vinter i byen er. Jeg er av og til dødsens trett.
Da det første forbauselsens sjokk hadde gitt seg, forsto hun hvorfor han var kommet. Naturligvis var han kommet for å hente Finch, og det ville hun om mulig forhindre.»

Det viser seg at Finch lengter tilbake til familien og Jalna. Det er en til som befinner seg i New York, og det er en syk og nedbrutt Eden. Renny må komme for å hjelpe til å få med seg Eden hjem. De overbeviser Alayne at det er riktig av henne å bli med til Jalna for å pleie Eden. Når Adeline dør, skaper testamentet hun etterlater seg stort drama. Og midt i dette drama befinner Finch seg.


Bok nr. 7 leste jeg i oktober 2018. Med bok nr. 8 er jeg kommet halvveis i serien på 16 bøker. Jeg har kost meg hvert sekund jeg har lest om familien på Jalna, og jeg gleder meg til å lese bok nr. 9 som er Ung kjærlighet.



3. aug. 2019

Lewis-brikkene av Peter May - krimbok nummer tre i trilogien om etterforsker Fin Macleod


Da er siste bind i trilogien som Peter May har skrevet om Fin Macload, Lewis-brikken, lest. Jeg har også lest de to foregående.
Skal jeg oppsummere, var den grei nok. Men så ærlig skal jeg være at jeg neppe hadde lest den neste om det hadde vært flere i serien. Det blir for mye beskrivelser av landskapet og vær på Ytre Hebridene. Og for mye tilbakeblikk på tidligere tider. Rett og slett for lite krim for meg. Jeg likte bok nr. 2 Lewismannen, best.

«Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.
Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.
Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays «Lewis-trilogi» etter Svarthuset og Lewismannen.»

1. aug. 2019

Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty - romanen som HBO serien Big Little Lies sesong 1 er basert på



Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:

«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»

Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.


Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:
Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.
 «Ved første blikk fremstår den prydlige villaforstaden som en snobbete og søvnig idyll. Men under overflaten koker det ... Madeline og Celeste er naboer og bestevenner. Madeline er en dame som aldri går stille i dørene, som husker alt og aldri tilgir. Celeste er så pen at folk stopper opp og stirrer når hun nærmer seg, men virker merkelig nervøs og usikker. Er det noe de skjuler? Når den unge alenemammaen Jane flytter til forstaden med sin fem år gamle sønn, møtes hun av kjølige blikk fra de andre mødrene. Men Madeline og Celeste tar Jane under sine vinger - men uten å røpe sine hemmeligheter. Så blir barna til de tre kvinnene involvert i en episode som først virker harmløs, men som raskt kommer ut av kontroll: Tisking og hvisking i skolegården blir til ondsinnede rykter blant de voksne. Til slutt er det ingen som kan skille løgn fra virkelighet ... Et mord? En ulykke? Eller bare foreldre som ikke kan oppføre seg ... Store hvite løgner er en roman du vil kjenne deg igjen i, full av varme og humor. Men det er også en roman som tar for seg det mørke i livet - gråsonene og de farlige løgnene vi forteller oss selv.»



31. jul. 2019

Bøker lest og skrevet om i april, mai og juni 2019


Jeg hadde fått med meg boka jeg leser nå i «statistikken» for juni. Leser de siste sidene i dag. Men det passet fint med 3X4 bøker for mai, juni og juli.
Tolv bøker på tre måneder er ikke mye å «rapportere». Men sånn ble det. To utenlandsreiser var jeg på i den perioden uten at jeg leste flere bøker. En uke i England i mai, rundreise i Cornwall. Og en uke i juni i Ungarn, Pécs, for å bistå datteren min som studerer der med å bytte leilighet. 
Passer for meg som er så rastløs med å ha noe å gjøre når jeg reiser et sted. Lenge siden jeg har vært på sol- og badeferie, faktisk må det være høsten 2015 vi var på en slik tur. Rundreiser der en hele tiden opplever nye steder passer rastløse meg veldig bra.
Til høsten blir det en rundreise i Skottland. Derfor tilbringes fridagene fra jobben nå hjemme. Om det betyr at jeg kommer til å øke antall leste bøker er mer usikkert. Jeg kan bare håpe at det blir slik. Samtidig er det ikke antallet viktig. Det er at bøkene jeg leser gir meg en god leseopplevelse under lesingen. Og forhåpentligvis at jeg i ettertid kan huske hva den handlet om. Som boken om Randi fra Gausdal. Dessverre har slike bøker en tendens til å drukne i mylderet av bøker som utgis. Det er tilfeldigheter som gjør at jeg finner dem. Uansett, her er de tolv som jeg leste:



Juli 2019





Juni 2019





Mai 2019



27. jul. 2019

Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë - i dag ville Jane blitt karakterisert som et løvetannbarn




Romanen Jane Eyre av Charlotte Brontë er kjøpt og lest, og jeg har etter det sett en filmatisering av den.

Som jeg skriver i innlegget:

leste jeg ikke romanen som barn.  


«Det den dårlige behandlingen av Jane vekket i meg allerede som barn, var et dypt sinne og et ønske om å forsvare henne mot bøller som ikke klarte å se hennes sanne verdi. Idet Jane blir sendt av sted til et barnehjem, blir det tydelig at hun har ukuelig overlevelsesevne.

Jeg hadde en dyp beundring for hvordan hun tålte ydmykelser og ensomhet, og likevel klarte å beholde en type verdighet og kjærlighetsevne. Det var noe jeg kunne relatere til, som et ganske ensomt, lesende og litt fortapt barn. Og hvilket barn har ikke kjent på følelsen av å bli misforstått, oversett og undervurdert av voksne?»

Mine bilder i dette innlegget er tatt på St Michael's Mount i Cornwall som jeg besøkte i mai. Første gang jeg var der var i 2010. Anbefales et besøk. Hele Cornwall er verdt å besøke.

Romanen:
Etter nå å ha lest Jane Eyre, undrer jeg meg over hvorfor jeg som storleser av bøker ikke leste den som barn. Jeg kjente meg ikke ensom eller fortapt, men jeg trivdes med å lese. Til min mors bekymring innimellom.  Masingen fra henne om dette, og det stadige; «gå heller ut og lek», opplevde jeg som en plage. Jeg forstod ikke bekymringen hennes.

Hilde Østby skriver at det er fristende å tro at Jane sitt mellomnavn er Pippi. Jeg var fan av Pippi da jeg vokste opp. I motsetning til Jane, hadde Pippi en pappa som elsket henne, og som var innom henne av og til. Pippi ville bo alene i Villa Villakulla, og klarte å få det til selv Prussiluskan, som Pippi kaller henne i filmatiseringen, ved hjelp av politiet ville noe annet.  

Jeg kan såvidt huske å ha sett Jane Eyre filmatisert tidligere, og at det var en mørk affære. Kanskje det er derfor romanen ikke var interessant for meg da jeg var barn. Synd, for etter å ha lest den jeg synes ikke romanen var mørk.

Jane Eyre  ble utgitt i 1847, og språket i en del av dialogene ble for meg noe overdrevet og pompøst. Men utenom det synes jeg historien om Jane Eyre godt kan leses i 2019.  Handlingen overlater jeg til hvordan den beskrives her på Bokklubben sine sider: fra utgaven jeg kjøpte og kastet i søpla på hotellet i San Fransisco:

"Foreldreløse Jane vokser opp hos en fjern og følelseskald tante. Hun blir plassert på fattigskolen Lowood, der en nådeløs religiøs disiplin råder. Men Jane overlever uten å la seg knekke, og da hun senere får stilling som guvernante ved herregården Thornfield Hall, ser det ut til at livets lysere sider kan åpne seg. Hun møter kjærligheten hos mr. Rochester, herregårdens eier. Men Thornfield Hall rommer hemmmeligheter som ikke kan skjules, og Jane rømmer i fortvilelse. Hun kan ikke elske uten åpenhet og likeverd, hennes opprørske ånd kan ikke slå seg til uten det."


"Jeg vil anbefale en bok som av mange regnes som en av verdenshistoriens store klassikere. Av andre regnes den som alle kioskromaners mor. Jeg blåser i begge karakteristikker – det jeg vil lese er spennende historier med interessante hovedpersoner, og det finner jeg i Charlotte Brontës Jane Eyre!"

Hilde Østby skriver om dette med Jane Eyre som kiosklitteratur:

«Ubønnhørlig – akkurat som i dameromanene – blir de dratt mot hverandre, de to, som egentlig er skilt av stand og bakgrunn. Men den innesluttede Rochester har en hemmelighet – akkurat som i dameromanene. Det du kanskje glemmer, er at svært mange dameromaner snylter på arketypene Charlotte Brontë skapte med romanen sin. Alle fortellinger siden, hvor en mørk og mystisk mann møter en kvinne under sin stand, skylder noe til Jane Eyre.»


Hvem vet, kanskje Astrid Lindgren ble inspirert av Jane Eyre da hun skapte Pippi. Uansett, for meg er Jane Eyre det vi i dag kaller et løvetannbarn.


Utgaven jeg har kjøpt, er innbundet og utgitt av Den norske Bokklubben i 1989 med illustrasjoner av Fritz Eichenberg.  Tror ikke at den som eide den før meg har lest i den, eksemplaret er som nytt. Jeg kan anbefale Finn.no for å kjøp bøker.

Slik starter romanen der Jane som er ti år gjemmer seg for den fire år eldre plageånden John.



«Det var umulig å gå tur den dagen. Vi var bare litt ute i haven efter middag. Vi spiste alltid tidlig når fru Reed ikke hadde gjester. Det blåste og regnet så voldsomt at det ikke kunne være tale om å være ute. Det var jeg glad for; jeg likte ikke å gå tur, især ikke når det var kaldt. Det var det verste jeg visste, å komme hjem i tusmørket, med neglesprett i fingrene, få skjenn av barnepiken Bessie og føle meg sa meget ynkeligere enn Elisa, John og Georgiana Reed.

Disse tre hadde det hyggelig inne i dagligstuen hos sin mor. Fru Reed lå på sofaen foran kaminen, og hennes «søte små» hverken gråt eller trettet, merkelig nok. Jeg var blitt sendt vekk da fru Reed «beklaget at hun ikke kunne la meg delta i fornøyelser som bare passet for glade, fornøyde barn. Hun måtte først høre av Bessie eller se selv at jeg virkelig strevet for å få et elskverdigere, barnsligere vesen.»

«Hva sier Bessie at jeg har gjort?» spurte jeg.
«Jane, jeg tåler ikke denslags. Det er noe formelig opprørende i at barn går i rette med sine foresatte. Finn nå et sted du kan være og tal ikke før du før du har lært å være høflig.»

Jeg snek meg inn i spisestuen, fant frem en bok av bokskapet - en med riktig mange bilder - krøp opp i vinduskarmen, trakk bena oppunder meg, drog de røde ullgardinene




Her møtet med fru Fairfax:


«Endelig kjørte vi gjennom en port, oppover en allé og stanset foran et hus. Det var lys i ett vindu, ellers lå alt i mørke. En pike lukket opp og førte meg gjennom en stor, firkantet hall med mange dører og inn i et koselig, lite værelse. Foran kaminen, i en høyrygget, gammeldags lenestol satt en sirlig, eldre dame med enkekappe, sort silkekjole og et snehvitt forkle - akkurat som jeg hadde tenkt meg fru Fairfax, bare blidere og mindre stiv.

Hun satt og strikket, og ved hennes føtter la en katt koselig sammenrullet - det hele var bildet på fred og hygge. Den gamle dame reiste seg og kom mot meg. «Hvordan har De det efter kjøreturen, vennen min. Det var vel en fæl tur, John kjører så langsomt. De fryser sikkert.»

«Er De fru Fairfax?» spurte jeg.
«Jo da - kom nå her og sett Dem ved varmen.»

Hun førte meg til sin egen stol og begynte å ta av meg sjal og hatt. Jeg ba henne endelig ikke være brydd med det.

«Det er ikke noe bryderi,» forsikret hun, «dessuten er De visst for stiv på fingrene til å klare det selv. Leah, vil du hente et par smørbrød og noe varmt å drikke» - hun rakte piken et stort nøkkelknippe. Så bad hun meg sette meg nærmere kaminen, spurte om jeg hadde fått alt mitt tøy med, og skyndte seg ut for å se om det var blitt bragt opp på mitt værelse.

Det var en uventet mottakelse, jeg ble jo behandlet som en gjest. Jeg hadde alltid hørt at guvernanter hadde det så lite hyggelig, men det var ikke verdt å fryde seg for tidlig.»





Film
Etter at jeg var ferdig å lese romanen, så jeg filmatiseringen fra 2011. Den synes jeg var veldig bra. Ikke minst Mia Wasikowska som spiller hovedrollen. Hun får frem at bak Jane Eyres beskjedne ytre skjuler det seg styrke og klokskap. I dagens samfunn der utseende teller mye og solsiden, gjerne  redigert, legges ut på sosiale medier, tenker jeg at romanen fortsatt har sin misjon. Jeg synes filmen får frem historien om Jane Eyre på en fin måte.
Judi Dench er også fin i rollen som mrs Fairfax. 



Traileren til filmen







26. jul. 2019

Ut og stjæle hester - en film som romanen til Per Petterson fortjener



Jeg har gruet og gledet meg til å se filmatiseringen av en av mine favorittbøker som jeg skrev om i innlegget:


Selv om jeg har lest gode kritikker av filmatiseringen, som denne her på P3 Filmpolitiet der anmelder skriver bl a dette:

"Dette er en langsom film som dveler ved uttrykk og sinnsstemninger, utspilt mot majestetisk natur. Skjebnene som sakte, men sikkert glimter frem, er store, dype og opprivende. Svært mye av filmens mening ligger i det usagte og ugjorte.
Tematikken forklares nesten ordrett med et sitat fra åpningen av Charles Dickens-romanen “David Copperfield”, om mennesker som frykter å ikke få spille hovedrollen i sine egne liv. Hans Petter Moland har laget en moden og poetisk film om såre tap, dype savn og hvordan foreldre setter spor i sine barn."

Og Dagbladets anmeldelse: "Filmatiseringen av 2000-tallets mest elskede norske roman er blitt omtrent så god som man kunne håpe."



Det var ingen grunn til å grue seg. En film som romanen til Per Petterson fortjener.  Perfekt film for meg  å bruke to timer på å se.

For meg som liker å fotografere, og skulle ønske jeg hadde mer tid og energi til hobbyen, var filmen inspirerende.  Og, den inspirerte meg til å lese boken igjen. Da blir det i så fall tredje gang i tillegg til at jeg har lest boken der Langeland analyserer den. Det er en bok som det er mange lag i seg. Vakker og vond. Detaljer som gjør ekstra inntrykk i filmen. F eks en av de først scenene der faren spør Trond hvorfor han ikke slår brenneslene og Trond svarer at det gjør vondt.

«Da så han halvsmilende på meg og rista svakt på hodet.
-          Du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt, sa han med ett alvorlig...»

En annen scene fra slutten der Trond har falt av hesten, faren spør om det gjorde veldig vondt noe sted, og Trond bekrefter at det gjorde litt vondt i sjela:
«- La det synke Trond, sa han. – La det bare ligge. Du kan ikke bruke det til noe.»

Til slutt den scenen der datteren til Trond kommer på besøk, og de snakker om romanen David Copperfield av Dickens:

«— Det er lenge siden jeg har lest akkurat den nå.
— Men du har den vel?
— Jo da, det har jeg
— Da syns jeg du skal lese den om igjen, sier hun, og så seetter hun haka
I den ene hånda med albuen mot bordet og sier:
— «Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli
opptatt av en annen, får disse sidene vise.»
Hun smiler igjen og sier: - Jeg syntes alltid den begynnelsen var litt
skummel fordi den åpna for at vi faktisk ikke nødvendigvis ville bli hoved-
personene i våre egne liv. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne gå an, noe
et slags spøkelsesliv der jeg ikke kunne annet enn å se på den som
hadde tatt plassen min og kanskje hate den personen veldig og misunne
henne alt, men ikke kunne gjøre noe med det, fordi jeg på et eller annet
tidspunkt hadde falt ut av livet mitt, som fra et flysete, forestilte jeg meg,
og ut i løse lufta, og der svevde jeg fritt og greide ikke komme tilbake,
og en annen satt fastspent i setet mitt, enda plassen var min, og jeg hadde
billetten i hånda.
Det er ikke lett for meg å si noe til det. Jeg visste ikke at hun hadde tenkt
På den måten. Hun har aldri fortalt det til meg. Det kan jo ha sine enkle
grunner, som den at jeg ikke var til stede da hun hadde behov for å snakke,
men hun har ingen anelse om hvor ofte jeg har tenkt det samme og har lest
de første linjene i David Copperfield og så har vært nødt til å fortsette,
side etter side, nesten stiv av skrekk, fordi jeg måtte se at alt til slutt falt på
der det skulle, og det gjorde det jo, men det tok bestandig lang t id før
jeg følte meg trygg. I boka. I virkeligheten var det noe annet. I virkelighe-
ten er det blitt sånn nå at jeg ikke har hatt mot til å stille Lars det åpenbare
spørsmålet:
 Tok du den plassen som egentlig var min? Fikk du år av livet mitt som
Jeg skulle hatt?»

Det er når jeg leser dette jeg tenker på det låten til De Lillos der de synger: «nå er livet til stede, og det stirrer på deg.»  Levende og vondt.



21. jul. 2019

Avdeling for grublerier (Dept. of Speculation) av Jenny Offill – en roman med mye å finne mellom linjene



«Jenny Offills roman Avdeling for grublerier er et godt eksempel på en samtidsroman som er lavmælt radikal snarere enn titanisk eksperimentell - dens postmodernisme synes å være tillitsfullt nedarvet snarere enn erobret under store anstrengelser. Den er kanskje ikke titanisk, men det er en definitivt moderne bok: Den hører hjemme i og er et barn av sin tid - for George Eliot eller Balzac eller Henry James ville den ikke engang se ut som en «ordentlig» roman, akkurat som Elliott Carters musikk eller en sang av Frank Ocean ville vært noe bortimot uforståelig for Schubert eller Brahms.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Det er i kapitlet «Form» James Wood skriver om boken til Jenny Offill. Den ble utgitt i 2014 og på norsk i 2016. Kapitlet «Form» i boken til James Wood starter slik:

«Formen henger sammen med historien på samme måte som en folkemengde henger sammen med menneskene i denne mengden. Mengden er summen, konturene, omrisset av menneskene som utgjør den. På samme måte er formen summen av konturen, omrisset av de historiene den rommer.»

James Wood skriver at plott er å lese, form er å bedrive litteraturkritikk.  Om dette i tilknytning til Offills roman skriver James Wood:

«I alle disse tilfellene justerer vi var umiddelbare opplevelse av plottet (vår opplevelse som lesere) ved hjelp av vår senere opplevelse av formen (vår post hoc-opplevelse som litteraturkritikere): Det å lete etter meningen er alltid et kompromiss mellom vår spente oppdagelse av verket og vår forståelse av verket etter at oppdagerspenningen har bleknet litt. Et tegn på moderniteten, eller postmoderniteten, i en roman som Jenny Offills Avdeling for grublerier er at plottet (i betydningen å lese for å finne ut «hva er det neste som kommer til å skje») er blitt så absorbert av formen. Plottet er blitt den formen boken krever. For å si det litt enkelt så er det mer litteraturkritikk og mindre oppdagelsesreise involvert i lesningen av en roman som den av Offill.»





«Avdeling for grublerier er historien om et ekteskap, om å streve med å skrive, om å ha et kolikkbarn, om utroskap, om hukommelse og ikke minst om å elske. Offill har skrevet en stramt komponert roman fylt med en kombinasjon av humor og eksistensiell nød. En klok bok som treffer leseren midt i magen og hjertet og gir rom for ettertanke, og som dessuten gir leseren et presserende behov for å lese høyt for alle som måtte være i nærheten.»

Jeg vet ikke om jeg ville valgt romanen til Offill ved å lese det forlaget skriver om den uten å ha lest boken til James Wood, som skriver om romanens innhold slik:

 «Kløktig og original som den er, kan den tjene som et eksempel der form og innhold virker i et gjensidig forhold til hverandre. Og fortelleren er en kvinne som selv er fanget i spenningsfeltet mellom forpliktelser og trangen til å kaste av seg forpliktelsene, mellom konvensjoner og grandios ulydighet. Denne ikke navngitte fortelleren er en nokså ung mor som bor i New York, og som også er en ambisiøs forfatter, en som lever både for datteren sin og for skrivingen. Hun strever med å finne de nødvendige kreftene og ambisjonene som kreves for begge oppgavene. Hun er lykkelig gift (iallfall i begynnelsen), men planen hennes var aldri å gifte seg, på grunn av den trusselen dette ville utgjøre mot det å lykkes og trives som skapende kunstner.»

Hvoretter Wood siterer dette avsnittet i romanen

«Jeg skulle heller bli et kunstmonster. Kvinner blir sjelden kunstmonstre, ettersom kunstmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige.  Nabokov slo ikke sammen paraplyen selv engang. Vera slikket på frimerkene for ham.»

Nabokov er den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov (1885-1977), mest kjent for romanen Lolita.

Tilbake til James Woods beskrivelse av romanen til Jenny Offill:

«Hun var tjueni da hun fullførte sin første bok, og det har aldri kommet noen oppfølger, og hovedlæreren på avdelingen hvor hun underviser i kreativ skriving, har for vane å minne henne på dette: «Tikk takk. Tikk takk.» (Den kreative klokken som på grusomt vis hermer kvinnens biologiske klokke.)

Ekteskapet skranter. Fortelleren vår oppdager at mannen hennes har vært utro. Hun går igjennom alle de vanlige følelsene - sinne, sjokk, skam - men er fast bestemt på å bevare ekteskapet. Hun er på sammenbruddets rand, under et fryktelig psykisk press. Hun ønsker å legge seg inn ved en klinikk, men frykter at dersom hun gjør det, så vil hun kanskje aldri komme ut igjen.»

Selv om forlaget viser til at Avdeling for grublerier er en punkt-roman, forbereder det James Wood her skriver om den meg bedre på at romanen har en original form:

«Plottet jeg har beskrevet, kunne ha tilhørt nesten hvilken som helst konvensjonell roman, ny eller gammel - ekteskap, utroskap, besteborgerlig hverdag, fortvilelse, frustrerte ambisjoner. Men bokens form er ukonvensjonell og bærer og former de innholdselementene som også er litt ukonvensjonelle. Offills forteller snakker til oss i ekstremt korte avsnitt med dobbel linjeavstand mellom seg. Det er mye plass mellom disse avsnittene, og selv om de til syvende og sist danner en sammenhengende fortelling, henger de ofte isolert, som Lydia Davis' svært korte historier på bare ett avsnitt. Noen av opptegnelsene er eiendommelige, litt uberegnelige eller ugjennomtrengelige eller fandenivoldske; fortelleren bruker humor som et vern mot smertelige følelser. Dermed blir fortellingen en slags avbrutt bevissthetsstrøm, som i likhet med enhver annen dyktig strukturert indre monolog gir rom for en håndterlig tilsvarende mengde av tilfeldiggjort sammenheng: Vi blir vitne til at et bevegelig og iblant eksentrisk sinn komponerer en fortelling foran øynene på oss. Siden boken presenterer seg som en slags forundringspakke, får vi en litt nifs - og kanskje helt feilaktig - fornemmelse av å lese noe selvbiografisk, en følelse av at en eller annen form for personlig «sannhet» om forfatteren avdekkes for oss, at litteraturen tilfredsstiller vår «virkelighetshunger» - en atmosfære som får næring av vår viten om at forfatteren, i likhet med fortelleren, har undervist i kreativ skriving, at hun er mor, og at også hun brukte lang tid på å skrive denne sin andre roman (det gikk femten år mellom hennes første og andre bok).»

«Ekstremt korte avsnitt med dobbel linjeavstand mellom seg», ja det er formen i Jenny Offills roman. Samtidig er det også deler av den som avviker fra dette. Eksempelvis der hovedpersonen møter ektefellen unge elskerinne. Den seansen fikk meg til å tenke på en scene i romanen jeg skrev om i innlegget:

Kan Jenny Offill fått ideen fra Ferrante? Ikke umulig, tenker denne leser.

Den humoristiske siden av romanen appellerer helt klart til meg. Et av de første avsnittene  fikk meg til å tenke på Mr Bean:

«Første gang jeg reiste alene, gikk jeg på en restaurant og bestilte biff. Men da den kom, var det bare et stykke rått, oppskåret kjøtt. Jeg prøvde å spise, men den var for blodig. Halsen nektet å svelge. Til slutt spyttet jeg ut biten i en serviett. Det lå fortsatt mye kjøtt igjen på tallerkenen. Jeg var redd servitøren skulle oppdage at jeg ikke hadde spist, og begynne å le eller skjelle meg ut. En god stund satt jeg bare og stirret på det. Så tok jeg et rundstykke, gravde ut innmaten og gjemte kjøttet inni. Vesken min var veldig liten, men jeg tenkte jeg skulle få rundstykket oppi den uten at noen så det. Jeg betalte regningen og gikk mot døra, og ventet hele tiden å bli stanset, men ingen stanset meg.

Avsnittet fikk meg også til å tenke på da samboeren min og jeg første gang var i London. På en fancy italiensk restaurant fikk vi servert et måltid som var så krydrer at vi ikke klarte å spise maten.  Vi var unge, og hadde ikke mot til å klage. Vi styrtet rett og slett ut av restauranten etter at vi hadde betalt regningen. Det ble sandwich på Seven Eleven den kvelden.

Det er også gjenkjennende hvordan det er å ha et spebarn som gråter mye. Hvor ensomt det kan være å være alene på dagtid. Dette avsnittet rommer mye:

«Hver dag etter at du er gått til jobb, stirrer jeg på døra som om den muligens kunne åpne seg igjen.»

Her er et annet som retter seg mot idyllen mange mener det er å ha en baby:

«Om uttrykket –« sove som en baby». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret hennes i fem timer.»

Og med humor – en venn besøker dem:

«Jeg bestilte en CD på nettet som garantert ville bysse det mest kollikkridde barn i søvn. Det hørtes ut som et bankende kjempehjerte. Som lyden hvis du ble tvunget til å bo i et sånt hjerte uten rømningsmuligheter.

Vår venn R kom på besøk en kveld den sto på. «Wow. Det må være den verste teknoen jeg har hørt,» sa han. Han satte seg i sofaen og drakk øl mens jeg travet frem og tilbake med barnet. I jobben reiste han rundt i verden og snakket om fremtiden og at vi burde ta løpefart inn i den. Jeg gikk frem og tilbake i gangen mens han fortalte deg om slutten på alt. Oppfinnelsen av skipet er samtidig oppfinnelsen av vraket, sa han. Tjue skritt frem, tjue skritt tilbake igjen. Og musikken bare dunk, dunk, dunk,dunk. Men hjerteslagsangen gjorde barnet bare enda mer illsint. Hun skrek og skrek. «Dette er intenst,» sa R etter en time eller to. R som ikke lenger er en venn av oss, noe som begynte nettopp denne kvelden.»

Angående det selvbiografiske, det tenkte jeg hele tiden på da jeg leste den. Noe av romanen er nok det jf dette intervjuet med Jenny Offill.

«Boken handler om en moderne gift kvinne som er ensom. Hun har et kreativt yrke som forfatter, møter mannen i sitt liv, gifter seg og får barn. Så begynner utroskapen for dem begge.

Lignende historier har blitt fortalt mange ganger. Det Offill ville utforske, er det som skjer etterpå, og halve boken handler om dette. Innimellom fletter hun inn romfartshistorie, noe hun forteller at hun er svak for, og som dessuten blir med i en ny bok hun skriver på. I «Avdeling for grublerier» finnes en historie om den russiske astronauten Vladimir M. Komarov som omkom da fartøyet «Sojuz» krasjlandet. Kona fikk kun en forkullet fot-knokkel tilbake.»

Et av temaene i boken er hvor krevende det er å få tid til å skrive når man er forelder. Om dette sier hun bl a dette i intervjuet:

«Mange av reaksjonene hun får på boken, kommer fra moderne fedre i kreative yrker. De kjenner seg igjen i det å være forelder og samtidig skulle skape kunst. Det er ingen som spør fedre hvordan de klarer å kombinere kreativ jobb og familie, men de også sliter, mener Offill.
– Det er mulig, men vanskelig å være helt alene med sine egne tanker selv om du har et par timer fri.
– For meg var det vanskelig å skrive mye på en roman da. Jeg skrev kortere ting. Jeg tror at deler av den nye boken representerer dette, for hovedpersonen i boken også er slik at hun kan bare tenke i korte biter.»

Som jeg skriver i innlegget om boken til Wood, har jeg skriblet mye i boken jeg har kjøpt. Enda mer under andregangslesingen. Boken til Offill har jeg lånt av biblioteket. Før meg har det vært en luring som har lånt den. Med svak blyantskrift er det merket og skrevet. Hallo, hva hjelper det å skrive med blyant når det du skriver ikke viskes ut. Et av avsnittene vedkommende har satt kryss ved er dette:

«Et tankeeksperiment vi kan takke stoikerne for: Hvis du er lei av alt du har, så se for deg at du har mistet det.»

Helt bakerst i boken har vedkommende skrevet noe kryptisk; det må tolkes som det steinaldermenneskene etterlot seg.

Uten boken til James Wood hadde jeg som «vanlig leser» neppe hatt det utbyttet jeg faktisk fikk av å lese romanen til Offill. Forlaget Gyldendal siterer anmeldere som er begeistret for romanen. Jeg er enig i det det som siteres. Jeg avslutter innlegget med noe av det James Wood skriver om romanen til Offill:

«Boken er bitende ærlig omkring de ofte kjedsommelige og utmattende sidene ved det å være forelder, men den forstår også all den glede og trøst det gir. Om den beklager det arbeidet som er ugjort - denne kvinnen som kunne ha vært et stort «kunstmonster» - så legemliggjør den også det arbeidet som så vakkert er utført, for Avdeling for grublerier er nettopp et slikt arketypisk modernistisk og postmodernistisk dokument: en vellykket roman om hvor vanskelig det er å skrive en vellykket roman. Og det er romanens form som gir rom for denne herlige, komplekse sammensetningen av ulike elementer.»