«Hva skjer når vi skriver?
Hva er disse kreftene som gjør at ord
kan skape verdener, hvordan kan det ha seg at noe kan bevege seg fra å være en
vag ide, en fornemmelse et sted i magen eller hjertet hos skriver, til å bli et
dikt som puster alene, og forundrer selv den som har skrevet det? Eller en
fagartikkel som bringer en ny og klar tanke inn i verden? Eller en roman som
mange år etter forfatterens død får en leser til å briste i gråt fordi hun
nettopp har møtte noe levende?»
Romanen Korset av Sigrid Undset fikk meg til å tenke på sitatet
over som er fra innledningen i Skriveboka til Merete Morken Andersen. Historien
om Kristin Lavransdatter er bare fantastisk. Punktum.
Forlaget beskriver romanen slik:
«Korset er tredje bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk
Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien
er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Korset avslutter historien om
Kristin og Erlend og deres konfliktfylte kjærlighetssamliv. Som gammel ser
Kristin endelig sammenhengene mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud.
Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros, der hun avslutter sin livsgjerning som
nonne i et kloster.»
Syv sønner har Kristin og Erlend når romanen starter der den yngste,
Munan, er fire år og den eldste sønnen Nåkkve (Nikualus) er 16 år. Hun har mange
bekymringer for sønnene, de samme bekymringen har ikke den lettsindige Erlend:
«— Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han satt på
sin fostermors kne hadde han aldri visst annet enn at han var båret til å byde
og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde
over av andre, så hadde iallfall mannen aldri skjønt det selv.
Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun
selv —. Farsgården på bunnen av den stille, stengte dal, de flate jorder efter
elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede
ved fjellfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit
oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem
liene fra dalen av — nei, dette tyktes ikke mere henne selv den vakreste og
tryggeste heim i verden. Her var stengt. Erlend måtte vel synes her var stygt
og stengt og utrivelig.
Men ingen kunde merke annet på ham enn at han trivdes vel —«
Som omtalen viser til, er forholdet mellom ektefellene konfliktfylt og
når det ser ut som om de kan finne sammen igjen blir Erlend drept:
«AIle ilder brenner ut omsider.
«Der kom en tid da disse ordene til Simon Darre klang igjen i Kristins
hjerte.
Det var om sommeren det fjerde året efter Erlend Nikulaussøns død, og av
sønneflokken var bare Gaute og Lavrans tilbake hos moren på Jørundgård. To år i
forveien var den gamle smien brent, og Gaute bygde op en ny nord for gården
opover mot storveien. Gamlesmien hadde ligget syd for husene ned mot elven i et
lavt sveip på jordet mellem Jørundshaugen og nogen veldige røiser som skulde
være ryddet av jordene i forn tid. Næsten hvert år under flomtiden gikk vannet
innover helt frem til smien.»
Hver gang jeg har lest historien om Kristin Lavransdatter, og det har jeg gjort noen ganger, har jeg funnet noe nytt som jeg lar meg berøre av. Denne gangen var det Kristins livs i Korset som traff meg mest. Tror
Kristin ville, som meg, nikket gjenkjennende til det Kari Bremnes synger om i sangen
Det er mykje som er trist fra albumet Og så kom resten av livet:
«Det e mykje som e trist
når du får
leita litt
og det e ikkje bestandig
du ska leite lenge heller
når du kommer dæ i stemning
står tragedian i kø
du
kan bære bynn å blø»