Gjentakelsen av Vigdis Hjorth – vet å overraske

 

«Førtiåtte år etter hendelsen, i ei lita hytte i Nordmarka i den mørke måneden november, kom den uventa tilbake og med overraskende intensitet og forbløffende detaljer jeg for lengst har glemt. For den ville si meg noe, men hva?»

Det er ikke mange sider i den siste boken Vigdis Hjorth har utgitt. Romanen Gjentakelsen utgitt i 2023, 144 sider og med korte kapitler. Men den er intenst. Anmelderne er samstemte: Vigdis Hjorth sin beste. Hittil. For Vigdis Hjorth vet å overraske. Så hvem vet hva som kommer i neste bok.

Vigdis Hjorth skriver ikke bare gode bøker. Hun snakker villig vekk om bøkene og annet rundt litteratur. Her kan du lytte til hva hun sier om romanen og annet rundt litteratur:

«Hjorth finner roen i gjemmestedet til Trotskij. Nå er hun på plass i Forfatterintervjuet.»

 

Forlagets omtale av Gjentakelsen:

«Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten.

Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus.»

Femten år Den revolusjonerende våren av Vigdis Hjorth - nydelig tenkt og skrevet

 

«Jula kom som den pleide og var som den pleide, lik seg selv og ulik seg selv, for nå så hun den utenfra og kunne ikke annet, selv om hun ofte forsøkte å la være, for hun savnet, hva savnet hun? Det var allerede tapt også for savnet, det var det hun lærte. Farfaren var mindre og mattere enn før og farmoren tørrere, som en av de glemte gamle rynkete potetene i bunnen av potetbingen i kjelleren, og farens bibelstemme for høy og for høystemt, og moren mer ubekvem enn ellers, eller hun så det først nå, og ingen juleaktivitet kunne dempe Elisabets angst for eksamen. Lasse løp ikke omkring og maste ikke, men var høflig og flink, stor gutt og sang alle seks sanger uten innsigelser, uten glede. Falt ikke ned som eple eller pære, men satte seg rolig ned mellom gavene, og hvis han gledet seg til noe, virket det som, var det til å kunne sitte i sofaen med de voksne og snakke stygt om Tofte. Paula ble snart tilbudt plass i sofaen og hadde ikke noe valg, satt mellom putene og kjente vulkanen.»

 Etter en repeterende og kjedelig beskrivelse av familiens jule-, påske- og sommertradisjoner, traff historien om Paulas meg som et skudd. Gjenkjennelse er stikkordet. Min egen sorgfølelse da barndommens glans med jula var borte. At jeg ble konfirmert mot egen vilje. For «husfredens» skyld. Som den gang kjentes som overkjøring. Skulle ønske at presten jeg møtte var like klok som presten Paula møter.

Romanen Femten år. Den revolusjonerende våren av, utgitt i 2022 og 183 sider, er den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth. Som etter andre ekstra gode leseopplevelser ser jeg for meg romanen filmatisert.

Paula og Lasse er på besøk hos mormor og er ved rullesteinstranda, sekvensen som starter slik synes jeg er så nydelig tenkt og skrevet:

«Det var en usedvanlig varm, lys og vindstille dag, og elva rant mildere og stillere enn ellers. De la seg på de store, glatte og varme steinene like ved bredden og plukket de små grønne steinene, ikke større enn rosiner som lyste på bunnen fordi de var våte. Noen var matte og likevel grønne som irr, mens andre var nesten gjennomsiktige i sola som glass, de la dem i et bærspann og sa ikke noe særlig i det milde suset fra vannet. Samfunnsfaglæreren hadde sagt at man ikke kan gå gjennom den samme elva to ganger, for den elva du går gjennom gang nummer to er en annen enn den du gikk gjennom første gang, vannet vil være et annet. Og hun forsto jo hva han mente, men syntes ikke hun kunne bruke det til noe, det gjaldt jo alt mulig, for alt forandret seg jo hele tiden som biologilæreren hadde lært dem, cellene delte seg ustanselig i kroppen så hun på en måte ikke var den samme nå som for et år siden og ikke den samme i dag som i går og ikke den samme som for to minutter siden, og likevel var hun jo den samme på den måten at hun husket hvordan hun hadde hatt det i går, og særlig hvordan det hadde vært da hun satt alene i kirken og nesten husket diktet læreren hadde lest opp på frigjøringsdagen, også nå kom det nesten før det glapp, men det var nærmere nå, så det kom vel i morgen, og bare det at hun kunne forestille seg morgendagen gjorde at hun hadde en følelse av å henge sammen selv om alt var i kontinuerlig forandring, også steinene.»

 Forlagets omtale av romanen:

Vigdis Hjorth skriver lysende og innsiktsfullt om et ungt liv, om å oppdage løgn og velge å leve sant.

 

Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn.

 

Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.

 

Kristin må vekk av Vigdis Hjorth & Line Norman Hjorth

 

NRK programmet Åpen bok fra litteraturfestivalen på Lillehammer innledet med en samtale med forfatterne Vigdis Hjorth & Live Norman Hjorth om boken Kristin må vekk. Hva Kristin må vekk omhandler, se forlagets omtale nedenfor.

 

Jeg leste første kapittel i Kransen av Sigrid Undset før jeg leste Kristin må vekk, kapitlet som er gjenfortalt i boken og som de samtaler om. Greit å ha lest boken. Om den vil ha så mye å si for meg i videre lesing av trilogien om Kristin Lavransdatter, det er jeg mer tvilende til.  

 

 

Forlagets omtale:

«Kristin må vekk er en bok om den unge Kristin Lavransdatter i Kransen, det første bindet av Sigrid Undsets trilogi Kristin Lavransdatter som ga henne Nobelprisen i litteratur i 1928.

 

Trilogien henter handling fra 1300-tallet og forteller om Kristins stormfulle og livslange kjærlighetshistorie med Erlend, en mann hun møter da hun som femtenåring har valgt å gå i nonnekloster. Men hvorfor valgte hun det?

 

Kristin må vekk handler om tiden før dette valget, om Kristins oppvekst på hennes elskede Jørundgård i Gudbrandsdalen, om livet der, vennene, familien, søsteren, om turer til seteren på høyfjellet, og til Oslo, og om de hendelsene som får Kristin til å dra fra alt sammen. For hvorfor velger den livsglade og vakre jenta som er så glad i familien sin, særlig i faren, å reise fra alt kjent og kjært, inkludert sin forlovede Simon Darre, for å leve et helt år i et nonnekloster i Oslo? Gjør man slikt frivillig? Hva har skjedd?

 

I denne boka spør Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth om vi kan forstå Kristins valg bedre hvis vi betrakter situasjonen hennes med samtidens metoo-blikk.»

30 dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth (2011) – tankevekkende bok på mange måter

 

«22-10-2009

Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det.»

 

Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne artikkelen:  I dette fengselet sonet Vigdis Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel, inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er hentet fra.

 

Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av Vigdis Hjorth  med et tema som er tankevekkende på mange måter.

 

Hovedpersonen og fortellerstemmen er Tordis:

 

«Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres.»

 

Forlagets omtale av boken:

 

«I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»

 

 

Til slutt en av refleksjonene Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:

 

«Var ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig, relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner, mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt, jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»

 

 

God bok!

 

Hva er det med mor – en modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth

 

Bildet «Mor og datter» over er fra boken Kai Fjell som grafiker (Steens kunsthandel)

«En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun var nesten perfekt, at det bare var én ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for dét.

 

Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: Moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting. Si: Hun drikker, hun driter seg ut. Hun søler, jeg hater henne. Ikke vær solidarisk med meg, det er usunt, det har du ikke godt av, det tar knekken på deg.

 

Skal jeg gå i terapi og hate henne når jeg blir stor, som hun spår? Stakkars jenta mi, hun klapper meg på hodet og masserer nakken min, muskelknutene som gjør at jeg får vondt i hodet.»

 

Sitatet over er fra romanen Hva er det med mor av Vigdis Hjorth utgitt i 2000 som forlaget omtaler slik:

«Mari, som er i tenårene, får høre: "hva slags mor har du egentlig?" Det er nettopp det hun prøver å finne et svar på. Gjennom dette morsportrettet blir vi konfrontert med spørsmålet om hvilket ansvar vi har for oss selv, og for hverandre.»

 

I dette intervjuet med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «

«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.

 

– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:

– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»

 

Romanen Hva er det med mor starter slik:

 

«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»

 

En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den. 

 Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.

Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:

 

«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»

 Her et sitat til fra romanen:

 «Var så redd for å bli symbiotisk med oss som hun var symbiotisk med moren sin, at det skulle være grenseløst mellom oss som det hadde vært grenseløst mellom dem så hun ikke visste forskjell på hva hun følte og moren følte, ikke forskjell på hva moren ville og hun ville. Så hun reiste fra oss da vi var små så far skulle utvikle et like ansvarlig forhold til oss som hun, så det ble like naturlig for ham å kle på oss og gi oss mat og ta oss opp når vi gråt og trøste oss, for vår skyld og for hans skyld og for hennes. Tvang seg til å være borte fra oss så hun skulle oppleve at hun ikke var uunnværlig og ikke innbille seg at hun var uunnværlig slik mange mødre innbiller seg at de er uunnværlige og forveksler den innbilte uunnværligheten med kjærlighet og kaller det kjærlighet som isteden er et ønske om å være uunnværlig for noen og derfor ikke ser barnet – de smir mens barnet er varmt, sier hun.»

 Jeg har også hørt på denne radiodokumentaren Hva er det med Vigdis Hjorth fra 2008:

Er mor død – Vigdis Hjorths nyeste roman – en treg start, men oppsummert en intens leseopplevelse

 

Fra bokomslaget til Vigdis Hjorts siste roman Er mor død: «Johanna er kunstner og har tilbrakt de siste tre tiårene i USA sammen med mannen sin og sønnen deres. Etter at mannen dør, vender Johanna tilbake til hjemlandet. Hva gjenstår av livet Johanna etterlot seg i Norge for flere tiår siden? Hva forventer hun å finne når hun kommer tilbake? Hvordan skal hun greie å bygge bro mellom fortid og nåtid? I romanen følger vi Johannas selvransakelse, men også hennes forsøk på å forstå og nærme seg sin mor.»

Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»

Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen.  Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.

Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.  

«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»

Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.

I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:

«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»

Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth – en roman med et tidsaktuelt tema

«Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter.»

I Vigdis Hjorts roman Lærerinnens sang utgitt i 2018 møter vi Lotte Bøk som er 57 år og er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lotte Bøk bor alene, hun er skilt og har en datter og barnebarn som bor i Australia.

«Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstuden tene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom.»

Etter å ha rådført seg med en kollega, sier hun ja til å delta i Tage Basts prosjekt. Et prosjekt som har sitt grunnlag i å se sammenhengen mellom Lotte Bøks undervisning og hvordan hun lever sitt liv. Deltakelsen medfører at Lotte Bøk kjenner på at det rettes et kritisk blikk mot henne, hun begynner å stille spørsmål ved seg selv, og selvforståelsen hun har hatt smuldrer opp. Et helt klart tidsaktuelt tema for den tiden vi lever i der fasaden, men kun smørsida, eksponeres på sosiale media.

«Tage Bast sto ved hovedinngangen. Lotte var ikke i humør til å bli filmet. Hun prøvde å ignorere kameraet slik hun hadde ignorert den indignerte kvinnen. Hun prøvde å sette seg i forelesningsmodus. Hun hadde trening i å sette seg i forelesningsmodus. Antagelig ville det synes på filmen, og det ville kunne være interessant, å se forandringen fra den lett opprørte stemningen hun var i etter møtet med bomsen og den indignerte damen, til det konsentrerte undervisningsmoduset. Bare av den grunn ville videoverket være interessant, tenkte hun. Ah! Hvorfor kunne hun ikke gi faen. Fordi, fordi hun åpenbart fryktet at hun løy for seg selv og at nå skulle selvløgnen komme for dagen? Det var ikke først og fremst det at studentene eller de ansatte på Kunsthøgskolen skulle finne filmen om henne uinteressant, hun fryktet, forsto hun, selv om det sikkert kunne være ubehagelig nok å bli framstilt som politisk korrekt og kjedelig, rett og slett konvensjonell, hun fryktet at hun skulle forstå noe om seg selv som ville måtte få konsekvenser. At hennes selvinnbilninger skulle avsløres, ikke for andre, men for henne selv. Og bare det at hun fryktet dette, var et slags bevis på selvinnbilningenes eksistens. Hva besto de i?»

Jeg er fan av Vigdis Hjorth selv om jeg ikke har lest alle bøkene hun har skrevet. Av de jeg har lest er det ikke alle jeg var like begeistret for. Jeg synes alltid er interessant å se og høre Vigdis Hjorth snakke om bøkene sine og om litteratur generelt. Om Lærerinnens sang kan du se henne fortelle om romanen her på Brenner Live 18. november 2018. Jeg likte romanen og synes tema i romanen er interessant.

Jeg har søkt og funnet en del innslag med Vigdis Hjorth på NRK.  Her er en ung Vigdis Hjorth (desember 1990) som viser temperament når hun for kommentarer om erotikk i bøkene hun har skrevet, I lærerinnens sang er erotikk fraværende.

Forlaget beskriver bokens innhold slik:

«Lotte Bøk er en engasjert foreleser i dramatikk på skuespillerlinja ved Kunsthøgskolen. En dag ber avgangseleven Tage Bast om å få lov til å lage en film av undervisningen til noen utvalgte lærere, men også av livet deres utenfor skolen. Lotte er først skeptisk, men gir så etter. Bast vil gjerne komme hjem til henne, for å finne ut om det er samsvar mellom liv og lære. Etter hvert som arbeidet skrider fram, utviskes grensene mellom dem.

Hva skjer med et menneske som har følt seg ganske trygg i rollen og i livet sitt, men som plutselig sitter i en kinosal og får se seg selv med en annens utforskende blikk?»

 

Henrik Falk av Vigdis Hjorth – en roman fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler

I den vanskelige tida vi alle opplever i disse dager, er jeg veldig glad jeg har gleden ved å lese bøker. Heldigvis har jeg mange uleste bøker i bokhylla som jeg kan lese. I dag stengte biblioteket der jeg har lånt romanen til Vigdis Hjorth. Situasjonen er uvirkelig, og det er nærmest som å være med i handlingen i en dystopi. Jeg som hittil har vært negativ til den sjangeren har forandret mening etter det som skjer nå. 

Romanen Henrik Falk er ikke dystopisk. Men den er skremmende nok. 

Hadde det ikke stått på bokomslaget at romanen Henrik Falk av Vigdis Hjorth er fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler og sett forestillingen som jeg skriver om i innlegget:

Hedda Gabler som ballett – en magisk opplevelse

hadde jeg aldri kjent igjen stykket i romanen. Veldig bra synes jeg romanen var.

Romanen til Vigdis Hjorth ble utgitt i 2019, og er en del av Ibsen Nor. Tidligere har jeg lest og skrevet om disse bøkene i serien:

Nora av Merete Pryds Helle – en roman fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem

Hilde Wangel av Klas Östergren – en roman fritt etter Henrik Ibsens Fruen fra havet og Byggmester Solness

Forlaget Oktober beskriver romanen slik:

«Henrik Falk kommer hjem fra bryllupsreise med sin høygravide kone Elsa; han føler seg allerede fanget. Han har tapt familiearven sin på aksjemarkedet. Nå er han ansatt på svigerfarens bensinstasjon og bor i et hus i hans hage. Henrik Falk kan ikke utstå trivialitetene og intimiteten i svigerfamiliens liv; fotmassasje, 17. mai-snitter og kvisthjerte på døra. Da Henrik Falk får vite at hans tidligere kjæreste, den kontroversielle kunstneren Tale Løvlie, har kjøpt barndomshjemmet hans, blir situasjonen uutholdelig.»

For meg kunne Henrik Falk passet perfekt inn i NRK serien Exit. Jeg synes karakterene i serien var grusomme, men serien var god. Sånn er det med romanen til Vigdis Hlorth. Føy for en type Vigdis har Hjorth har fått frem i denne romanen. Samtidig kjenner jeg hans frustrasjon og klaustrofobi i ekteskapet han har gått inn i. Godt levert synes jeg romanen var.

Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens - av Vigdis Hjorth

Det var tilfeldig at jeg kom over boken til Vigdis Hjorth: Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Boken utgitt i 2013 og 215 sider inkl. register dukket opp hos Bokklubben da jeg søkte på Tove Ditlevsen. En bok som jeg har kjøpt og lest, og helt sikkert vil komme tilbake til i senere innlegg.

Et av essayene i boken Tove til trøst og ettertanke, er om Tove Ditlevsen, og det starter slik:

«Julen 1970 fikk mine besteforeldre Tove Ditlevsens selvbiografiske Erindringer Barndom i gave av sin danske familie. Bøker hadde vi ikke mange av, så jeg kastet meg over den og ble beveget. Det var det at faren ble arbeidsløs, som fikk meg på gråten. Bestemor registrerte min bevegethet og fant fram Barndommens Gade av samme forfatter, skrevet da hun bare var treogtyve. Da Erindringer Barndom ble til, var hun over femti og ut og inn av psykiatrisk sykehus.

Barndommens Gade gjorde enda større inntrykk fordi språket og billedbruken var enklere og synsvinkelen ikke den modne, erfarne forfatterens, men unge Esters, Tove Ditlevsens alter ego; en hardt prøvet skikkelse jeg umiddelbart identifiserte meg med. Leste og følte meg hensatt til det fattige københavske Vesterbro i mellomkrigstiden og kjente meg igjen i Esters ensomhet og i det å ikke bli forstått av sine omgivelser, en ganske alminnelig følelse hos et barn, det er vel derfor boka er så elsket...»

Vigdis Hjorth forteller om hvordan hun flere ganger i livet har kommet tilbake til Tove Ditlevsens forfatterskap. Etter å ha sitert Tove Ditlevsen i Barndom, skriver Vigdis Hjorth:

«Dette siste tror jeg mange skrivende kan skrive under på, samt på det at diktningen kan fungere som tilfluktssted; blir hverdagens problemer uoverskuelige, kan du trekke deg tilbake, inn i en diktet verden der du har en viss kontroll. Diktningen kan i tilllegg virke som våpen, som den skal gjøre for Ditlevsen livet gjennom. Denslags visste jeg lite om i 1970 da bestemor også ga meg gjennombruddsromanen Man gjorde et Barn Fortred. Den fant jeg det ikke for godt å lese, men kasserte den ikke heller, det er en av få bøker fra barndommen som har overlevd alle flyttinger. Jeg tok den først for meg da jeg fikk en livskrise i slutten av tyveårene. Den var brun og fillete med min for lengst avdøde bestemors signatur fra 1941. Det ble innledningen til en ny Ditlevsenraptus; jeg har alltid vendt meg til henne når tilværelsen har vært turbulent, og det har dessverre ikke vært sjelden.»

Det første essayet i boken er om Vigdis Hjorths forhold til Bertolt Brecht. Hun var tolv år da hun så Riksteatret oppsetting av Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan.

«Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuktige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rystet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?»

Hun er også innom egne bøker, som i «Bedrag eller bidrag?» der hun forteller om da hun beskyldt for å ha plagiert W.G. Sebald Austerlitz i romanen Tredje person entall. Etter hvert som saken ruller, kommer det frem at det ikke var Sebald som hadde funnet opp setningene hun hadde brukt i romanen:

«Med hensyn til tyveri var jeg altså i selskap med Sebald selv, og ikke bare det: Setningene jeg hadde funnet det for godt til å stjele var de samme han hadde funnet det for godt å sitere. Sebald og jeg hadde samme litterære smak!»

Det var noen smakebiter fra boken og som forlaget Cappelen Damm beskriver slik:

All pasjonert lesning er uløselig forbundet med den lesendes sinn som finner det det har behov for, for å overleve og forstå mer av seg selv og verden, intet mindre, sier Vigdis Hjorth i forordet til denne essaysamlingen, der hun diskuterer bøker og forfattere som har hatt stor betydning for henne. Forfatterne hun skriver om er Bertolt Brecht, Tove Ditlevsen, Knut Hamsun, Søren Kierkegaard, Virginia Woolf, Dag Solstad, Torgeir Rebolledo Pedersen og Witold Gombrowicz. Vi møter en åpen og uredd forfatter som våger å fremsette påstander om litteratur og forholdet mellom liv og diktning, og som er på jakt etter de store spørsmålene i sin lesning.

Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin

«Hvis man er i verden på en sånn måte at man vil lære og forstå og erfare og forhåpentligvis vokse, da må man utsette seg for ting.»

Jeg var på Rygge bibliotek i høst og hørte Vigdis Hjorth snakke om romanen Arv og miljø som jeg leste og skrev om i januar 2017. Syntes det var interessant å høre på. Interessant er også boken til Kaja Schjerven Mollerin: Vigdis, del for del. Det er en samtalebok, og innledningsvis skriver forfatteren at hun innledet et samarbeid med Vigdis Hjorth vinteren 2015 som var ment å ende om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke. På den tiden jobbet Vigdis Hjorth med å ferdigstille en roman for voksne som skulle handle om et arveoppgjør og en forbrytelse.

«Vi startet altså på et tidspunkt Hjorth var i ferd med å sette punktum for en ny roman, ikke en hvilken som helst roman, verken for forfatteren eller for trofaste lesere, men en roman som vil bli stående som er merkestein i forfatterskapet fordi Hjorth, i denne boka samler og utdyper motiver og temaer hun har forfulgt – og selv blitt hjemsøkt av – gjennom et langt forfatterliv. Uforutsigelig nok skulle også Arv og miljø, flere måneder senere, komme til å utgjøre sentrum i en av de siste tiårenes største norske litterære debatter, om forholdet mellom fiksjon og virkelighet; et knapt år etter dette igjen skulle debatten få nok en omdreining da Vigdis Hjorths søster, Helga Hjorth, ga ut romanen Fri vilje, som gir oss en annen versjon av fortellingen vi blir presentert for i Arv og miljø. Et beleilig eller ubeleilig tidspunkt å innlede en samtale på, kunne man si, alt etter øynene som ser.»

Om debatten som foregikk i Klassekampen angående boken Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis, og Kjartan Fløgstads kritikk av forfatteren, der Vigdis Hjorth var uenig med Fløgstad, en debatt som foregikk før Arv og miljø var utgitt, sier Hjorth blant annet: «Å ikke bli trodd når man har opplevd overgrep, forsterker smerten. I sin mistenkeliggjøring og bagatellisering av offerets historie stiller Fløgstad seg i denne debatten på maktas side.»

I Vigdis, del for del kretser mange av samtalene naturlig nok rundt romanen Arv og miljø, og temaet i som romanen tar opp. Om det tragiske dilemmaet for de to søstrene i romanen som var født da det påståtte overgrepet skal ha skjedd:

«Det er nettopp tragedien i slike saker. Uansett hva du velger, vil noe falle fra hverandre. Idet forbrytelsen har skjedd, har på et vis familien, slik den var, gått til grunne. Det er heller ikke uvanlig at mødre blir maktesløse og ikke klarer å beskytte barna sine. Men i saker med en overgriper og et offer er det mye lettere å ta overgripers parti, det er nesten umulig å la være, for det krever ingenting. Velger man overgripers side, kan man leve tilnærmet som før. Velger man å tro på offeret, eller Bergljot, krever det en helt annen innsats, en helt annen evne å tåle ubehag, for det vil forandre alt. Alt som har vært, vil bli revet i stykker, se annerledes ut. Derfor er det svært krevende å tro på offeret. Man kjenner ikke konsekvensene. Dette har selvsagt også med fasade å gjøre. Boka handler om forbrytelsen til en mann i en pen vestkantfamilie. Da debatten stod på, lå det nær å tenke at Aftenposten, som borgerskapets avis, ikke ville tro at slikt kan skje også i tilsynelatende plettfrie borgerlige familier, som jeg skriver om. «

Temaene for samtalene er også virkelighetslitteraturen generelt, andre bøker hun har gitt ut, kritikernes rolle, Handke-debatten, morsrollen og mye annet. I det hele tatt var boken til Kaja Schjerven Mollerin verdt å få med seg. Mye man kan reflektere over. 

Jeg leste boken på eBokBib. Papirutgaven er på 240 sider, boken er utgitt av Gyldendal og forslaget omtaler boken slik:

«Vigdis Hjorth er en av Norges mest anerkjente forfattere. Denne boka handler om Hjorths forfatterskap og intellektuelle virke, fra debuten som barnebokforfatter tidlig på 1980-tallet til utgivelsen av hennes hittil siste roman, Arv og miljø, høsten 2016. Fra desember 2015 til september 2017 har Vigdis Hjorth og Kaja Schjerven Mollerin snakket om virkelighet og virkelighetslitteratur, biografi, historie, politikk og kjærlighet, sufflert av Woody Allen, som overraskende ble en tredje stemme i samtalen.»

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

«Det er barndommens gate, sa Klara, som er mitt vesens rot. Den ga meg et veldig alvor en dag jeg var vilt forlatt. Den drysset vemod i sinnet mitt en drivende regnværsnatt. Den slo meg en gang til jorda, for å gjøre hjertet mitt hardt, så dro den meg langsomt opp igjen og tørket tårene bort.»

Vi har allerede noe i ryggsekken når vi blir født. Ryggsekken fylles på etterhvert som vi lever. Noe blir tungt å bære og er der for alltid. Faren til Klara begikk selvmord da Klara gikk i første klasse, det må hun bære med seg. Men Klara er ikke hovedpersonen i romanen Arv og miljø til Vigdis Hjorth.

Det er Bergljot som er hovedperson og fortellerstemme. Bergljot har det unevnelige i sin ryggsekk, faren forgrep seg på henne seksuelt fra Bergljot var fem til hun var syv.

Arv og miljø har skapt en diskusjon blant moralpolitiet blant kritikerne da den ble gitt ut i 2016. De har fortalt meg at romanen er en fiktiv selvbiografi og stilt spørsmål ved det etiske å gi den ut. Så når jeg leser romanen er det Vigdis Hjorth jeg ser for meg.

Jeg er ikke stor fan av bøkene til Vigdis Hjorth. Selv om jeg liker å høre på Vigdis Hjorth når hun er i radio og på TV, har jeg aldri fått med meg at hun hadde opplevd noe av det romanen beskriver. Jeg leste to romaner av henne i 2013; Leve Posthornet og Hjulskift; det ble ingen innertiere. Derfor overrasket jeg meg selv ved å like romanen Et norsk Hus som jeg leste i 2015. Jeg fikk Arv og miljø i julegave. Nå er den lest, og jeg likte romanen godt selv om jeg synes hun tværer litt på det samme innimellom, og særlig i begynnelsen. 

Romanen begynner slik:

«Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, for jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig.

Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.»

Bergljot har brutt med familien for tjuetre år siden. Da fikk hun nok av å bli avvist; at det hun fortalte om faren ble fornektet. Hun har hatt litt kontakt med søsteren Astrid i årene før arvestriden rundt hyttene bygger seg opp. Klara er en venn – en god støttespiller. I den perioden Bergljot fortsatt hadde kontakt med moren og etter en opprivende telefonsamtale med moren:

«Jeg orker ikke mer, hikstet jeg, hva skal jeg gjøre, jeg dør av det, hikstet jeg. Nei da, sa Klara. Overhodet ikke, sa hun. Du er sterk, sa hun. Du må bare innse at det ikke er noe teselskap, men krig. Det er liv eller død. Det er ikke fredsforhandlinger, men kamp på liv og død om ære og ettermæle, sa hun. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli forstått av mor. At jeg måtte gi opp å tro jeg kunne bli tatt imot av mor. At jeg ikke ville få noe fra mor og far uten å oppgi sannheten min. At mor og far heller så meg død enn å komme meg i møte, at de ofret meg for sin æres skyld. Det er krig, sa hun, og at jeg måtte bli kriger. At jeg ikke måtte betrakte meg selv som et offer, men kriger, utspekulert og taktisk som en kriger, at jeg ikke måtte tenke forsoning, men krig. Og mens Klara snakket, var det som om jeg plutselig forsto det, og at det gjorde noe med meg. Jeg forsto at jeg ikke lå i fredsforhandlinger, men var i krig, forsto at jeg ikke var på forsoningsmøte, men i krig, forsto at jeg ikke skulle være fredsmekler, men soldat.»

Flere smakebiter fra romanen det er skrevet så mye om er ikke nødvendig av meg å gi har jeg komme til. At jeg likte den har jeg allerede skrevet.

Vigdis Hjorth: Et norsk hus

Kilde for bildet: Vg.no

Vigdis Hjorth har bursdag idag og Bokklubben kaller henne for en av Norges kuleste forfattere. Det er jeg enig i selv om jeg frem til nå ikke har vært overbegeistret over romanene jeg tidligere har lest og skrevet blogginnlegg om. Men jeg likte den jeg nå har lest bedre - romanen Et norsk hus. Selv om jeg synes hun skriver på måte som gjør at jeg mister konsentrasjonen innimellom.  Poengene forsvinner i de lange setningene. Boken er bare på 191 sider, men det er tettskrevne sider. Ingen kapittelinndeling. Romanen ble utgitt i 2014, og jeg har lånt den av biblioteket.

Bokens hovedperson er tekstilkunstneren Alma. Hun har voksne barn, er skilt, har kjæreste, men bor alene i tømmerhuset hun hadde mulighet til å kjøpe for en arv hun fikk for flere år tilbake. Men å eie et hus krever en viss økonomi, og det er det ikke alltid Alma har som tekstilkunstner med usikre inntekter. Derfor kommer utleieinntektene fra den lille leiligheten som er i tilknytning til huset godt ned. Men med å leie ut følger en risiko, ikke minst for Alma som ikke er god på å sikre seg at leietakerne betaler det avtalte depositumet.

Handlingen i boken er om den perioden Alma leier ut til et polsk par; de polske som hun konsekvent kaller dem. Som etterhvert blir tre: paret får en datter. Etterhvert utfordrer leietakerne Almas liberale verdier: det er en vei mellom liv og lære – det er enkelt å være liberal på andres bekostning tenker jeg når mennesker uttrykker sine liberale verdier på en bastant måte.  Men de utfordrer også behovet Alma har til å være alene – et behov som kjæresten synes er en utfordring.

Når Alma jobber med et prosjekt er hun lukket inne i sin egen verden frem til produktet er levert til bestiller. Hun glad i å drikke rødvin og snu døgnet. Ikke av den typen som kaster seg over husarbeid med liv og lyst – skippertak er Almas handlemåte på det området.

Tidligere har leieboerne vært enslige menn som har jobbet mye. Leieboerne hun nå har fått er mye i leiligheten og de har i perioder besøk av sin polske familie. Leieboerne må bruke vaskerommet hennes og dermed får til tilgang til hele huset. Hun vil ha så lite kontakt med dem som mulig, men blir selv forvirret over at de overser henne og virker å ville det samme. Når kvinnen havner på krisesenter og mannen må reise til Polen for å sone dommen, blir hun mer involvert enn hun ønsker. Leieforholdet har også en negativ økonomisk side: strøm er inkludert i leien og paret bruker mye strøm sammenlignet med Alma. I tillegg vil de ikke innordne seg kildesortering og ikke å parkere biler på plenen.

Alma er ingen hushai, og alt hun foretar seg opp mot leietakerne rådfører hun seg først med Huseiernes landsforbund. Hun har i det hele tatt problemer med å sette grenser – dette gjelder også de voksne barna som invaderer huset i høytider og etterlater det som en slagmark. I tillegg til at vi blir involvert i de problemene som er rundt leietakerne, får vi være med i Almas prosess rundt flere oppdrag hun har som tekstilkunstner.

 Jeg likte romanen. Og jeg lider litt med Alma – og ler av hennes måte  å håndterer problemene som oppstår på. Men jeg lider også med leietakerne. Romanen setter fokus på de utfordringer det er å leie hos andre der utleier og leietaker bor tett. I et land der målet er å eie egen bolig. Det krever generøsitet hos begge parter. Alma forsøker, men får det ikke til. Avstanden til leietakerne blir for stor – ikke minst fordi hun ser på dem som stereotypier av en nasjonalitet – den polske. Men også den selvpålagte avstanden hun vil ha til sine leietakere. Istedenfor å snakke med dem, sender hun tekstmeldinger og brev – noe som blir ekstra problematisk. Ikke bare er slik kommunikasjon grunnlag for feiltolkninger, men det blir det særlig når leietakerne ikke kan språket hun kommuniserer med.