2. mai 2021

Farlig forelskelse (Wakefields Course) - bok nr. 12 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


Handlingen i romanen Farlig forelskelse av Mazo de la Roche starter våren 1939 og avsluttes høsten 1940. I denne perioden skal det skje mye rundt familien Whiteoak på Jalna. 

Vi får være med til England, Irland og Wales. Wakefield og Finch bor i London. Wakefield forsøker seg på teaterscenen. Finch er musiker. En hest gjør at brødrene reiser til slektninger i Irland der Finch gjenforenes med sin kone Sara, til familiens store fortvilelse. Renny tar med seg Adeline til London for å besøke brødrene og til Irland for selv å se hesten som spås store fremtidsutsikter. Wakefield treffer Molly fra Wales på teateret og forelsker seg. Men det planlagte giftemålet blir det ingenting av, og årsaken er et forhold Renny hadde for mange år tilbake.

Når romanen slutter er 2. verdenskrig i gang, og Renny, Piers og Wakefield deltar i krigen. Et nytt familiemedlem er kommet til verden og et har forlatt verden. God underholdning fra første og siste side.




11. apr. 2021

Trump, Biden og slaget om USA av Hans Olav Lahlum

 


Forlagets omtale av boken:

«3. november 2020 avgjør valget i USAs 50 delstater hvem som blir landets president og verdens mektigste politiker for den neste fireårsperioden. Den 74 år gamle og sterkt omstridte presidenten Donald Trump utfordres i år av den 77 år gamle demokratiske presidentkandidaten Joe Biden. Trump og Biden er begge hvite menn født på 1940-tallet. De står imidlertid langt fra hverandre politisk, og er to svært ulike personligheter som fra to vidt ulike utgangspunkt har gått to helt ulike veier frem til årets presidentvalg.

Denne boken er en lettlest og fortellende dobbeltbiografi om Donald Trump og Joe Biden, og samtidig en svært kvalifisert analyse av deres sjanser til å vinne høstens presidentvalg. I tillegg gir boken sine lesere en nyttig innføring i USAs politiske system - og et tankevekkende innblikk i hvordan supermakten USA gradvis ble til dypt polarisert og splittet samfunn.»

Boken Trump, Biden og slaget om USA av Hans Olav Lahlum ble utgitt i 2020 og han avsluttet skrivingen i august 2020. Selv om jeg fulgte med i valgkampen og vi kjenner utfallet av valget, var livshistorien til kandidatene og innspurten til dramaet som valget utløste greit å få med seg. Så lenge Trump lever er det vel ikke usannsynlig at han vil skape mer dramatikk i årene fremover. Også Bidens høye alder er et spenningsmoment fremover selv om han har en oppegående visepresident i  Kamala Harris. Boka settes tilbake i bokhylla, og så er det bare å nyte stillheten så lenge den varer.


4. apr. 2021

Den evige ilden (A Column of Fire) av Ken Follett – god fortelling, men evig lang

 


«Da protestantiske Elizabeth Tudor krones til dronning av England, vender resten av Europa seg mot England. I kulissene i Paris venter katolske Maria Stuart, som mange mener er den rettmessige arvingen til tronen. Den unge monarken skjønner tidlig at hun må beskytte seg mot mulige attentat og oppretter landets første etterretningstjeneste.

Det er jul, og den unge Ned Willard er på vei tilbake til hjembyen Kingsbridge. Lite vet han om at det kommende året, 1558, skal snu opp ned på hans eget liv, og forandre Europa for all framtid.

Kingsbridge er en by splittet av religiøs ekstremisme og hat, i konflikten mellom katolikker og protestanter. Ned drømmer om å gifte seg med den katolske Margery Fitzgerald. Men da Ned blir hemmelig agent i dronningens etterretningstjeneste, er hans kjærlighetsforhold til Margery dømt til å få en tragisk utgang.»

Det er min interesse for de historiske rammene for romanen Den evige ilden av Ken Follett som er grunnen til at jeg kjøpte boken da den ble utgitt i 2017. Sammenlignet med Richard Herrmanns faktabøker om denne tiden, som jeg kan lese om og om igjen, er Den evige ilden bare «grei nok» å lese. Selv om vi følger de fleste karakterene gjennom romanen, er den handlingsdrevet. For meg ble romanen til Ken Follett for lang, over 850 sider, til at han klarte å holde på min interesse hele tiden. Innimellom gikk jeg lei og da ble det skumlesning. Tidligere har jeg lest Ken Folletts Kjempenes fall som er på 921 sider og som jeg brukte to uker på å lese. Den evige ilden har jeg brukt en uke på å lese. Samtidig har jeg en god følelse at jeg kan se på boken i mine overfylte bokhyller og vite at den er lest.



28. mar. 2021

Balansekunst (A Fine Balance) av Rohinton Mistry – en mangeartet fortelling som gjorde inntrykk å lese

 


«Balansekunst er en av «mine» bøker fordi den leverer levd liv som setter varige spor hos meg. Romanpersonenes sorger, gleder, kvaler og drømmer blir mine. Balansekunst viser hvordan romanen fanger en kompleksitet som er umulig å formidle like effektivt på andre måter. Her trer geografi, klasse, kaste og kjønn fram gjennom handling som imiterer virkeligheten. Ved å bringe fire personer sammen i en liten leilighet i Mumbai beskriver Mistry forskjellene i menneskelig handlingsrom fra innsiden. Skulle en fagbok ha formidlet samme nyanserte bredde, er det stor risiko for uendelig mange flere sider, men med langt dårligere driv for leselysten. Og, enda viktigere: Det må en roman til for å få fram hvordan samfunnsstrukturene påvirker tenkning og handling for den enkelte, hvordan mellommenneskelig kommunikasjon på individnivå er gjennomsyret av tradisjons- og historiebestemte inndelinger basert på familietilhørighet i India anno sent 70- og tidlig 80-tall.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Det er det Kari Spjeldnæs skriver om romanen Balansekunst av Rohinton Mistry som fikk meg til å kjøpe og lese boken som er på 770 sider, utgitt i 1995 og på norsk første gang i 1997. Det er sjelden jeg gir meg i kast med bøker på så mange sider. Men jeg angrer ikke at jeg har brukt tid på å lese Balansekunst. Det er en veldig god bok. Når den beskriver tilværelsen til mennesker som lever på et eksistensminimum er den brutal. Hvordan har dagens lavkaster i India det, tenker jeg ofte på når jeg leser om kampen for tilværelsen. Men som sitatet over beskriver, det er en mangeartet fortelling Rohinton Mistry gir oss orkesterplass til. Den får mange andre bøker jeg har lest til å bli spinkle og ubetydelige. Jeg setter boka tilbake i bokhylla med visshet om at jeg ikke kommer til å glemme denne fortellingen.

 


Forlaget omtaler romanen slik:

«Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. "Balansekunst" er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. "Balansekunst" er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.»


16. mar. 2021

Høy på deg sjæl- endorfin som medisin av Aili Kristina Hannisdal – interessant og lettlest bok

 


Jeg hørte om boken Høy på deg sjæl- endorfin som medisin på NRK P2 programmet Ekko. Boken som jeg har kjøpt, ble utgitt i 2020. Interessant og lettlest. Oversiktlig med kapitler og underkapitler. 

Forfatteren skriver i innledningen:

«Endorfiner kan gjøre underverker både på kort og lang sikt, og du kan dra ekstra nytte av dem om du lærer deg å gjenkjenne når du har behov for endorfiner – og hva som sørger for at akkurat din kropp setter i gang masseproduksjonen.»

Om bakgrunnen for boken skriver Aili Kristina Hannisdal innledningsvis blant annet dette:

«I min legeprofesjon har jeg et ønske om å hjelpe. Og jeg er overbevist om at endorfiner i stor grad kan ha positiv påvirkning både på velvære og psykisk helse. Endorfiner har mange åpenbare fordeler: De er uten bivirkninger, helt gratis, og veldig effektive.

Endorfiner, eller føl-bra-stoffer, er signalmolekyler som produseres i hjernen og trigger følelsen av eufori og velvære, samtidig som de bidrar til å dempe frykt og uro. De er kjent som kroppens naturlige lykkemedisin og smertelindrende substans, og kalles ofte kroppens eget morfin. Det er nok gammelt nytt for mange at endorfiner frigjøres ved hardt fysisk arbeid eller intens trening — men vet du at produksjonen av de magiske signalstoffene også kan settes i gang når du opplever mestring og glede, mottar nye inntrykk, nyter natur, sol, musikk, sjokolade eller god mat, eller når du slår deg?

Den siste tiden har interessen økt for å behandle psykisk syke gjennom fysisk trening og andre endorfintriggende aktiviteter. Dette har jo vist seg å være veldig virkningsfullt. Forskning dokumenterer for eksempel at deprimerte pasienter har like god effekt av fysisk aktivitet som av medikamentell behandling. Og enda bedre: Denne effekten er langvarig! Nærmest helt uten kostnader — men selvsagt ikke uten egeninnsats — har vi alle mulighet til å ta saken i egne hender og skape en positiv endring. Vi kan påvirke oss selv til å føle oss bedre. Gevinstene er enorme.»

Forlagets omtale av boken og forfatteren:  

«I Høy på deg sjæl – endorfin som medisin får du en rikholdig verktøykasse for å ta i bruk føl-bra-stoffene som den utrolige hjernen din stimulerer produksjonen av. Kom i god hjerneform og opplev en daglig endorfindusj.

Hodet kjennes som bomull og bena som gelé. Motivasjonen er fullstendig fraværende. Men ikke undervurder hjernen din, den er et fantastisk maskineri. Og nøkkelen til å gjenfinne balanse, motivasjon og lykkefølelse ligger i hvordan du bruker den.

Så bli med inn i hjernens og nevrotransmitternes forunderlige verden, hvor lydbølger blir musikk og lidenskap, og glede og sorg blir til. Fordi hver eneste følelse filtreres gjennom dine sildrende elektriske kretser og nevrologiske baner, skjer ikke livet med deg, men gjennom deg. Derfor kan det å endre en eneste ting forandre alt, nemlig ditt eget fokus.

Lær hvordan du kan gå fra å være umotivert til produktiv, opprørt til balansert, ukonsentrert til fokusert. Bli høy på endorfiner, og føl deg bedre når du trenger det!

Aili Kristina Hannisdal er lege, musiker, låtskriver, endorfinentusiast og hundeeier. Hun spesialiserer seg innen psykiatri.»

 

10. mar. 2021

Yt etter evne, få etter behov av Olaug Nilssen – vinner at P2- lytternes romanpris

 


Jeg ble overrasket over at Tore Renbergs roman Tollak til Ingeborg ikke ble stemt frem som vinner av P2- lytternes romanpris. De nominerte var:

Ida Fjeldbraaten

Jerv

 

 

Maria Kjos Fonn

Heroin chic

Finale

 

Terje Holtet Larsen

Oppskrittingen av et indre landskap

 

 

Olaug Nilssen

Yt etter evne, få etter behov

Finale

Vinner

Tore Renberg

Tollak til Ingeborg

Finale

 

Lars Amund Vaage

Det uferdig huset

 

 

 Etter å ha lest romanen som vant, Yt etter evne, få etter behov av Olaug Nilssen, er jeg fortsatt like overrasket over at romanen til Renberg ikke vant. Ikke fordi romanen Olaug Nilssen har skrevet er dårlig, men jeg synes Tollak til Ingeborg er eksepsjonell god.

Min leseopplevelse ved å lese romanen til Olaug Nilssen er ikke den samme som flere i juryen har hatt, og som de forteller om her i finalen; Pietisme og gammeldagse kjønnsroller som noen jurymedlemmer har latt seg feste ved blir bare fyllstoff for meg. Eller en dyne som Olaug Nilssen har lagt rundt denne familien slik at kampropet hennes, som jeg mener å høre med å lese denne romanen, ikke skal bli så høylytt. Jeg blir sliten og stressa bare av å lese om hvordan livet med Benjamin er, og kan godt forstå at Lea ikke anstrenger seg for å komme seg opp av senga og har gitt seg selv diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Eller at ansvaret for Benjamin skaper spenning i denne familien. "Nokon må gjere det" blir det sagt, jeg mener ansvaret for et slikt barn kan ikke en familie bære. Det er på samme måte som når mennesker blir demente. Selv om jeg forstår at det er en sorg og kan kjennes som et nederlag å ikke klare å ha ansvaret, må samfunnet må være organisert slik at det oppleves som riktig at slike omsorgsoppgaver løftes ut av familien.

Romanen omtales slik av forlaget:

Kven tar ansvaret ingen eigentleg klarer?

I «Yt etter evne, få etter behov» får vi eit innblikk i kvardagen til ein heilt vanleg familie som har slutta å vere vanleg. Lea ligg i senga og spelar Hay Day på iPaden og lurer på om ho har ME. Søstera Rakel balanserer på stram line, med åleineomsorg for psykisk utviklingshemma Benjamin, som Lea ikkje makta å vere mor for lenger. Mor til søstrene, Gudrun, er opptatt med å vere der for dottera Linda og hennar familie. Ein dag då Benjamin skal leverast etter eit avlastingsopphald, er ikkje Rakel der for å ta imot han.



7. mar. 2021

Felemakaren av Edvard Hoem – enda en god roman

 

Privat foto

«LENGE ETTER AT Lars Olsen Hoem hadde forlate barndomsheimen, kunne han mana fram synet av eit gardstun på ein bakketopp i Ytre Romsdal og dei som levde der.

Frå haugen der gardstunet låg, kunne dei sjå vesthimmelen som fortalte kva Vér det ville bli neste dag. Vinden kunne vera iskald både vinter og sommar, men landskapet hadde så finstemte linjer at det i opphaldsvér og soldis kunne få ein draumeaktig dåm over seg. På blikstille haustdagar kunne ein oppleva at ikkje eit strå rørte seg, men på etterjulsvinteren kunne stormane få hus til å knaka og store tre til å svaie. Vinterkveldane kunne vera trolske under gneistrande stjernehimlar, og når våren kom, dirra landskapet av grønt. Men sommaren kom med daglyse netter da ingen kunne forstå kvifor det nokon gong hadde falle dei inn at dei skulle leva livet ein annan stad.

Så inderleg knytt som Lars var til dette landskapet når han fortalte om det, verka det underleg at han ikkje hadde slått seg ned der. På spørsmål frå ei av døtrene som besøkte han i alderdommen, sa han at det var ufritt der. Da dottera ville vita kva han la i eit slikt uttrykk, sa han at det var ufritt i heile landet, og så la han til at ikkje alle som reiser ut, finn vegen heim igjen. Det siste hadde samanheng med noko som hende i hans eigen nære familie.»

 

Jeg liker å lese om norsk historie, spesielt historie knyttet til enkeltmennesker. Det er nok derfor bøkene til Edvard Hoem har truffet meg, og at bøkene jeg har lest er kjøpt og er i bokhylla. Når jeg ser hvor mange bøker Edvard Hoem har skrevet, oppdaget jeg han sent. Nå er boken Edvard Hoem har skrevet om Lars Olsen (1782-1852) Felemakaren lest, og igjen synes jeg han har skrevet en god bok.

Det som gjør at historien han har skrevet gjør slikt inntrykk på meg, er kontrasten det var å leve i tida Lars Olsen levde mot dagens Norge. En tid der de fleste i Norge levde fra hånd til munn. Store barnefamilier og mange munner å mette. Krig og matmangel. Selv om det var slik de fleste levde, er det vondt å lese om fattigdom. Hoem skriver slik at det blir som å se en film. Personene i handlingen kommer klart og levende frem. Det ble derfor vemodig å lese slutten.




 Forlagets omtale av romanen utgitt i 2020:

I romanen "Felemakaren" tar Edvard Hoem utgangspunkt i eit dystert familieminne som også er omtalt i romanen "Heimlandet barndom" (1985): Ei ung tenestejente som skal ha barn med Pe, bror til Lars Olsen, som er hovudperson i romanen, blir borte ein kveld, og bygda går manngard i ei veke utan å finne henne. Pe blir mistenkt for drapet, og så frifunnen av retten, men ikkje av folkesnakket og ikkje av Lars. Brørne snakkar ikkje til kvarandre på meir enn femti år.

Lars drøymer om å bli skipper på eiga skute, men krigen og samfunnstilstanden stenger alle utvegar for han. Han blir utskriven til å vera med i slaget på Københavns Red i 1801, og sidan er han krigsfange på eit britisk fangeskip i fem år. Under dette miserable opphaldet møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar.

Dermed snur alt. Da han endeleg kjem heim igjen, slår han seg ned som felemakar i Kristiansund, der han lever eit lykkeleg liv i 25 år, med kona Gunnhild og sju døtrer.


28. feb. 2021

Den store Gatsby ( The Great Gatsby) av Francis Scott Fitzgerald – en god roman som ikke er gått ut på dato

 


«Ingen visste hvem Gatsby var.

Noen sa han var tysk spion, andre sa han tilhørte en europeisk kongefamilie. Alle nøt godt av hans gjestfrihet. Den var utroIig. I sitt overdådige hjem ga han stadig de mest bugnende selskaper, fester som imponerte selv de mest blaserte verdensborgere på Long Island. Det mest oppsiktsvekkende ved selskapene var imidlertid at verten selv glimret med sitt fravær, få av gjestene hadde noengang sett ham.

Gatsby ble en myte. Langsomt trekkes leseren innover i hans forunderlige verden. Gatsby lever på en vakker drøm, en drøm om kjærlighet, en drøm som setter ham i stand til hva det skal være, og hans suksess synes uten grenser. Drømmen er samtidig en uhyggelig illusjon som, hvis den brister, på et øyeblikk kan knuse ham.

Den store Gatsby er regnet som en av var tids store kjærlighetshistorier og er et hovedverk i den verdenskjente amerikanske forfatter Scott Fitzgeralds produksjon. Boken er også filmatisert med Robert Redford i tittelrollen.»




Det var i boken til Haruki Murakami Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping jeg leste om boken til Francis Scott Fitzgerald Den store Gatsby, der han skriver:

«Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»





Eksemplaret jeg kjøpte (brukt på Finn) er en utgave fra 1984, utrolig fint eksemplar og alle bildene er fra boken.  I etterordet skriver Haagen Ringnes blant annet dette

 

«Den som har lest Den store Gatsby, vet også litt om ham som skrev den. Forfatteren er usynlig til stede i boken, han bar merker av miljøet han skildrer, han hadde førstehånds viten om Det søte liv.

Francis Scott Fitzgerald (1896—1940) var født og oppvokst i Minnesota, slik Gatsby også var det. Født med en sølvskje i munnen, vil mange si: Moren kom fra en rik slekt, og gutten la seg snart til velstandsvaner, ikke minst etter at han kom til Princeton-universitetet hvor han fant seg til rette blant velbeslåtte venner. Under 1. verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste, og mens han avtjente verneplikten, begynte han på sin første roman, «This Side of Paradise». Boken utkom i 1920, den vakte øyeblikkelig furore, ikke minst hos collegestudenter og annen ungdom. Det var på mange måter deres verden han skildret — deres lengsler, deres kynisme og jazzalderens hissende rytmer.

Etter suksessen giftet Scott seg med den vakre sørstatsjenta Zelda Sayre. Sammen levde de et temmelig viltert liv; selv bemerket Fitzgerald at de «hadde drukket seg gjennom 40 000 dollars i året» (mange penger den gangen). Det er så man må tenke på hans egne ord til moren da han var liten gutt: «Mor — når jeg blir stor, får jeg da alt jeg ikke har godt av?»

Fortellerstemmen er Nick Carraway:

«Jeg bodde på West Egg, det — nå ja, det minst fasjonable av de to, skjønt dette ordet er svært dårlig egnet til å gi inntrykk av den utrolige, rent dystre kontrasten mellom dem. Mitt hus lå helt ytterst på egget, bare femti meter fra vannet, og det var klemt inn mellom to veldige hus som kostet tolv, femten tusen dollar i leie for en sesong. Huset til høyre for meg var kolossalt, et fjell av et hus — en tro kopi av et eller annet Hötel de Ville i Normandie — med et tårn på den ene siden, dekket av tynn eføy som absolutt ikke kunne skjule hvor helt nytt det var, svømmebasseng av marmor og hundre og femti mål med gressplener og have. Det var Gatsbys hus, skjønt jeg kjente jo ikke Gatsby, så jeg bør vel heller si at det var et hus som tilhørte en herre ved det navn. Mitt eget hus var en liten skjønnhetsplett som hadde mtt lov til å være i fred, slik at jeg kunne nyte utsikten over bukten og over en del av min nabos have og glede meg over å ha millionærer så tett innpå meg. Alt dette fikk jeg for åtti dollar måneden.

På den andre siden av den lille bukten lå East Eggs fasjonable palasser og speilte seg i vannet, og beretningen om denne sommeren begynner i virkeligheten med den aftenen da jeg kjørte over til East Egg for å spise middag hos Tom Buchanan. Daisy Buchanan var i familie med meg langt ute, og Tom og jeg hadde vært samtidig på college. Dessuten hadde jeg bodd hos dem i Chicago et par dager like etter krigen.»

Å lese denne boka fikk meg til å tenke på NRK serien Exit. Det er ikke mye vold som i Exit, men den finnes i dette følelseskalde og grådige velstandslivet Nick blir vitne til. En lesverdig bok på 167 sider som er blitt filmatisert to ganger. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hurakami er fascinert av romanen. En siste smakebit:

Det strømmet ut musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom forsvant som møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner. Midt på ettermiddagen, mens det var høyvann, så jeg gjester stupe fra tårnet på flytebryggen hans eller sole seg den varme sanden på stranden hans, mens hans to motorbåter rispet opp vannet i bukten og hoppet bortover fossestryk av skum. Hver eneste weekend ble Rolls-Roycen hans til en buss som fraktet gjester til og fra byen mellom ni morgen og lenge etter midnatt mens en annen bil spratt av sted som et stort gult insekt og møtte opp på stasjonen til alle tog som kom. Og hver mandag slet åtte tjenere, medregnet en ekstra gartner, med skurekoster og børster og hammere og haveredskaper for å reparere ødeleggelsene fra foregående natt.»




25. feb. 2021

Flukt og forsoning (Whiteoaks Harvest) - bok nr. 11 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


Bildet over er malt av Torun Holland

«De slentret bortover stien som slynget seg parallelt med veien. Gresset var lysegrønt, og løvetannen lyste gult og muntert overalt. En kunne ikke riktig se på himmelen om den hadde tenkt å la det regne eller skinne sol, og småfuglene fløy fra tre til tre, nesten som de hadde tenkt å forfølge brødrene der de gikk.

De stoppet et øyeblikk foran kirken som var blitt bygget av bestefaren, kaptein Philip Whiteoak, for over åtti år siden, og   ble stående en stund og høre på bekken som slynget seg rundt kirkegården, hvor faren, hans to koner, to nyfødte brødre og en søster, en voksen bror og besteforeldrene var begravd. Kirken lå på en bakkekam og så like fjern og utilnærmelig ut som  da skogen lå tett opp til den og bare en liten sti som Whiteoakene, deres naboer og folk fra landsbyen hadde tråkket, førte  frem til døren. Den grå steinbygningen lå der som en uinntagelig festning. Renny elsket den, men mer fordi den var bygget av familien, enn fordi den var tempel for hans Gud. Det var vondt å tenke på at Wakefield som snart skulle gifte seg med Pauline Lebraux — hun var katolikk — var gått over til den katolske tro. Han hadde ikke satt seg mot det, for han ville gjerne at Wakefield skulle gifte seg med Pauline, men han lot sjelden sjansen til å lufte sin misbilligelse gå fra seg. Nå sa han: — Det synd du er blitt papist, Wake. Han brukte det ordet han hadde hørt bestemoren bruke, den bestemoren han lignet på så mange måter, både åndelig og legemlig.»

Vi er på 1930 tallet. På Jalna er det ikke mange som bor når boken starter.  Det er Renny, kona Alayne og datteren Adeline. I tillegg den yngste broren Wakefield. Som skal gifte seg med datteren til Clara Lebraux. Det skal vise seg at Wakefield får andre planer, og det blir ingenting av giftemålet til familiens store overraskelse. Men familien skal få flere overraskelser. Alayne reiser til tanten sin i New York etter at hun oppdager at Renny har hatt et forhold til Clara Lebraux. Det som får begeret til å flyte over for henne, er at Finch og kona Sarah kommer til til Jalna og har med seg Edens datter som ingen kjente til. Roma blir raskt innlemmet i familien forøvrig. Ikke minst den ellers uregjerlige Adeline tar henne godt imot.

Drama er det nok av også i denne boken i serien. Men når boken slutter har ting roet seg. Alayne er flyttet hjem igjen, tidsnok til å føde sønnen Archer. Med seg tilbake til Jalna har hun tanten som blir en stabiliseringsfaktor i familien. Onklene er hjemme igjen etter å ha vært en periode i England. Sarah, den brysomme kona til Finch er flyttet fra Jalna.

Jeg har kost meg like mye med denne boken som de øvrige i dette nostalgiprosjektet som jeg har planer om skal være avsluttet til sommeren. I de nærmeste dagene skal vi få smak av vår her på kysten av Østfold 😊 Et lysglimt i en ellers traurig tilværelse. 



21. feb. 2021

USA en supermakt i krise av Espen Hammer – tidsaktuell bok det er verdt å få med seg

 

USAs krise angår hele verden og kan virke som et speil for tendenser vi kan gjenkjenne i vårt eget samfunn. Både fordi vi på så mange måter følger USA og fordi dette landet nyter så stor innflytelse, spiller det som skjer her en betydelig rolle. Jens Bjørneboe skrev en gang under Vietnam-krigen et essay med den megetsigende tittelen «Vi som elsket Amerika Denne tittelen har iblant dukket opp for meg under arbeidet med denne boken. «En kjærlighet», skriver Bjørneboe, «kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»

Selv har jeg bodd i dette landet i over tjue år — først som student og senere som professor. Mine barn har gått på skole her, jeg har et trivelig hus og gode venner, et variert kulturtilbud i den fascinerende storbyen Philadelphia, og har på mange måter høstet av det beste av hva USA har å tilby. Jeg ville ikke vært mitt amerikanske liv foruten. Det har gitt meg veldig mye. Etter alle disse årene kjenner jeg fremdeles at det banker litt i brystet når jeg ser Manhattans skyline i det Oerne. Jeg har alltid hatt sans for mangfoldet, dynamikken, troen på individet, den enorme gjestfriheten, de veldige storbyene, den varierte naturen, den storslagne kunsten. Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? I så fall trengs det en Idargjøring.

 

Det har vært mye å lese, se og høre om USA i norsk media i tiden før det amerikanske valget og frem til Donald Trump forlot scenen. Og selv om jeg har fulgt med så godt jeg kan, var det veldig interessant å lese boken skrevet av Espen Hammer: USA en supermakt i krise utgitt i 2021. I boken er Trump statist, heldigvis.

Jeg har lånt boka, men skulle helst ha eid den. Utrolig hvor mye forfatteren har klart å få med på knappe 152 sider. Det er som en anmelder skriver; boken er stramt komponert, skarp i analysen og klar i talen. Heldigvis er det gode nyheter hva angår vaksinering mot Covid 19 i USA. Er man interessert i tema som boken til Espen Hammer omhandler, så er den å anbefale. Sitatet innledningsvis er fra innledningen i boken.

 


Forlaget omtaler boken slik:

Den amerikanske drømmen er over. Tre tiår etter kommunismens fall er stemningsleiet i USA et ganske annet enn da nasjonen sto igjen som seierherre. I dag hersker mismot, uro og til dels kaos. Hva gikk egentlig galt, og hva må gjøres?

I boka tegner professor Espen Hammer et skarpt bilde av landets viktigste konfliktlinjer. Mens Donald Trump ofte pekes på som årsak til urolighetene, viser Hammer hvilke større krefter som over tid har virket under overflaten og forvandlet USA fra et relativt trygt folkehjem til en nasjon med enorme sosiale forskjeller, dyp politisk splittelse og et dysfunksjonelt demokrati. Gjennom å rette søkelyset mot økonomien, høyrepopulismen og krisen i det politiske systemet klargjør Hammer de avgjørende skjæringspunktene i dagens Amerika. Dette er en sylskarp bok som går rett til kjernen av USAs viktigste utfordringer.


12. feb. 2021

Min søster er seriemorder (My sister, the Serial Killer) av Oyinkan Braithwaite – absolutt lesverdig roman

 


«Inn kommer Ayoola, hvert eneste hode vendes mot henne og blir der. Jeg blir stående med ranglen i hånden mens jeg prøver å skjønne hva som skjer. Hun ser ut som om hun har tatt med seg solskinnet inn. Hun er iført en knallgul blusekjole som på ingen måte skjuler hennes fyldige bryster. På føttene har hun grønne, høyhælte lissesandaler som mer enn kompenserer for det hun mangler av lengde, og hun bærer en hvit clutch, stor nok til å romme en kniv med et drøyt tjue centimeter langt blad.

Hun smiler bredt og kommer spradende mot meg. Jeg hører en mann mumle «å, fy faen».

«Ayoola, hva gjør du her?» Stemmen min er anstrengt.

«Det er lunsjtid.»

«Og hva så?»

Hun slentrer videre uten å svare på spørsmålet mitt og setter kursen mot resepsjonsdisken. Blikkene deres er som spikret på henne, og hun setter opp sitt mest sjarmerende smil. «Dere er vel arbeidskameratene til søsteren min, da?»

«Er du søsteren til Korede?» piper Yinka. Jeg kan se at hun prøver å finne koblingen, sammenlikner Ayoolas trekk med mine. Det fins en viss likhet — vi har samme munn og samme øyne — men Ayoola ser ut som en Bratz-dukke, og jeg likner en voodoo-figur. «

Dersom han som kjøpte boken Min søster er seriemorder til meg hadde lest denne negative anmeldelsen på NRK.no, hadde han neppe kjøpt boken.  Men han leste denne positive anmeldelsen i Aftenposten.

I begynnelsen av lesingen av boken på 230 sider, utgitt i 2018 og på norsk i 2020, var jeg tilbøyelig til å være enig med anmeldelsen på NRK.no. Men etter hvert ble jeg fascinert av historien og er enig med anmelder i Aftenposten. Det er gøy med bøker der ikke alle leserne er enige om boken kvalitet. Uansett, ekspertene får mene hva de vil, jeg eier min egen leseopplevelse.

Min søster er seriemorder engasjere meg til å mene noe om søstrene, empatier og antipatier. Og etter hvert endrer jeg mine synspunkter på karakterene i handlingen. Jeg synes boken absolutt var lesverdig, lettlest og med et fint driv, og det var spennende hvordan dette dramaet med flere akter skulle ende. Det er også fint å kunne lese en bok fra et miljø som er annerledes enn det norske.




Forlagets omtale av boken:

«Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite er garantert ulik alle andre seriemorder-thrillere du har lest, selv om historien inneholder drap store mengder blod, uhygge og til og med en politietterforskning.

Romanen handler om de to søstrene Korede og Ayoola, som har vokst opp med en sadistisk far og en dominerende mor i et pent strøk i Lagos. Faren døde i en ulykke for noen år siden, og de to søstrene stoler bare på hverandre.

Historien starter med at Korede blir avbrutt i middagen av et nødanrop fra søsteren Ayoola, da vet hun hva hun må gjøre: Finne frem blekemiddel, gummihansker og nerver av stål. Dette er den tredje kjæresten Ayoola har drept. Korede burde ha gått til politiet, men hun er glad i søsteren sin, og som man sier: Familien kommer først. For blod er tykkere - men vanskeligere å fjerne fra teppet - enn vann.

Priser og nominasjoner:

Nominert til Booker-prisen i 2019

Nominert til International Dublin Literary Award i 2020

Vinner av LA Times Book Prize for Mystery and Thriller i 2019

Vinner av Amazon Publishing Reader’s Awards for beste debutroman i 2019

Vinner av Anthony Award for beste roman i 2019

Utvalgt til Guardian, Daily Mail og Cosmopolitans "Beste sommerbok" i 2019»

 


8. feb. 2021

Å bli sin egen venn av Einar Øverenget – en bok som kan leses flere ganger

 


«Gjennom å behandle deg selv som en god venn, åpner du opp dine egne muligheter. Det er alltid muligheter, verden er aldri ferdig skapt — den er aldri gitt en gang for alle. Menneskets oppgave er å skape sin verden, det gjør vi ved hjelp av de ordene vi bruker for å beskrive våre opplevelser. Språk skaper virkelighet, derfor bør du lytte til det språket du benytter i din egen samtale. Kanskje det er på tide å velge nye ord? Kanskje du skal presentere deg for et nytt bilde av deg selv? Om du forteller deg selv at du er hjelpeløs, så blir du det også. Du kan i stedet respektere din evne til å styre deg selv.

Opplevelsen av å ha kontroll over sin egen situasjon, er den sunneste erfaringen vi kan gjøre oss. Den kan gjøre syke mennesker friske. Sunnhet dreier seg ikke om hva du spiser eller drikker, eller hvilke sykdommer du har. Din sunnhet har å gjøre med ditt forhold til deg selv. Et godt selvforhold gir et sunt menneske. Om du blir din egen venn, vil du frigjøre din egen livskraft.»

 

Jeg vil huske at boken Å bli sin egen venn til Einar Øverenget poppet opp da jeg var og kjøpte en annen bok på nettsiden på Bokklubben. « andre har også kjøpt….». Bokens innhold er fordelt på ti kapitler og hvert kapittel har underpunktet. Smakebiten over er fra første kapittel Om du endrer den gyldne regel. Boken omtales slik:

«Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.»


Einar Øverenget er professor i filosofi, og jeg har sett og hørt han uttale seg i Dagsnytt 18 og Debatten,  der han stilte mange interessante spørsmål til konsekvensene koronatiltakene har på det norske samfunnet mv fra et etisk ståsted.

Boken Å bli sin egen venn ble utgitt i 2006, og innholdet i boken vil slik jeg ser det alltid være ferskvare. Å snu tankene sine slik Øverenget skriver om, det tar tid. At det er et viktig tema han belyser i boken, er det ingen tvil om. Jeg har brukt lang tid på boken på 200 sider. Men jeg burde lest den enda mer grundig, notert mer eller understreket. Det siste har jeg ikke gjort da det ikke er usannsynlig at andre jeg kjenner vil lese den.

Konklusjonen etter å ha lest boken at jeg bør lese den om igjen slik at den kan bli en slags oppslagsbok som påminner meg om hvor viktig tema er. Ikke bare for at jeg skal bli min egen venn. Men også for å unngå å overkjøre andre mennesker slik at de ikke klarer å være sin egen venn. I kapittel 8 I begynnelsen var ordet er Øverenget blant annet innom hvordan opplevelser i barndommen kan skape skader i et menneskesinn – en smakebit til:

«Alice i Eventyrland møtte en liten eggformet figur som har et helt spesielt forhold til språket. «Når jeg bruker et ord,» sier Humpty Dumpty, «så betyr det det jeg velger det skal bety.» Jeg har møtt mennesker som tror at ord er noe de kan gjøre hva de vil med, at ord bare er ord. Ek føler seg ikke forpliktet av det de har sagt, de bruker ord som om de ikke betyr noe. I sinne kan de velge ord bare for å ramme andre, ord de ikke står inne for. Har de behov for støtte, velger de andre ord — som de heller ikke står inne for. De sier én ting den ene dagen, noe annet da neste — alt avhengig av hva de står oppe i der og da, og heh uten å ta hensyn til at språket skaper en felles virkelighet.

Språket lar seg ikke bruke på den måten uten at det får følger. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt. Språket er ikke reversibelt. Det kan bare følges opp med mer språk. Et sårende ord kan ikke trekkes tilbake, det kan ikke retusjeres bort — men det kan unnskyldes. De som bruker språket til helt egoistiske formål, som et middel til utelukkende å rapportere om sin egen nå-situasjon — som en slags usensurert kanal for hva som helst — fratar seg selv muligheten til å se at livet og virkeligheten er noe mer enn det de føler akkurat nå. De kan også ødelegge den muligheten for mennesker rundt seg.»

 


7. feb. 2021

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg, rett og slett en fantastisk god roman

 


«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.

Men så gjer ein det. Til slutt.

Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.

Slik er det for meg no.

Dei svarte hundane kan komme.

Gjer meg ingenting.

Eg legg innpå ein kubbe til.

Flaska står i skapet.

Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.

Eg skal snakke. Oddo.»

 

Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020  som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit.                              Det er på tide å fortelje.»

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik: 

«EG HØYRER FORTIDA TIL.

Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.

Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.

Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.

Vi har inga interesse av kvarandre.

Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.

Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»

 


31. jan. 2021

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

 


Sola gir håp om lysere tider i et nedstengt Østfold – her fra Rørvika på Larkollen


«Ideen om å skrive om å lese oppsto da jeg innså at også den lesingen vi voksne bedriver trenger opplysning og omtanke. Jeg var godt i gang da den vanvittige tanken slo ned i meg: Tenk om lesing og litteratur er en parentes i historien! Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt.»

Som Kari J Spjeldnæs innleder boken Lese, en liten bok om store opplevelser med; øver jeg meg på å la telefonen ligge i ro. Og som henne, er det ikke sosiale medier som sluker tida jeg kunne brukt til å lese stabelen med uleste kjøpte bøker. Det er nyhetene som tar sinnsykt mye av tiden min. Jeg er blitt som en hund etter nyheter, og i det siste har jeg slukt alt som er av nyheter om vaksine. Og siden det bare har vært dårlige nyheter står frustrasjonene i kø.

Det har kjentes som et friminutt å lese boken til Spjeldnæs  Liten bok,; vel det er den ut i fra at boken er på 200  sider inkl. register. Men for meg er den så innholdsrik. Den er til å kjenne seg igjen i, og den er inspirerende. 13 kapitler med ulike tema. Jeg har tatt meg den friheten å streke under ord, setninger og avsnitt. Og notere. Sitatet innledningsvis er fra første kapittel Tenk om.

Allerede i kapittel to, Leserlivet, inspirerer hun meg til å kjøpe en bok; Balansekunst av Rohinton Minstry. Som om ikke jeg har nok kjøpte uleste bøker. Hun skriver at Balansekunst er et av hennes mest ikoniske leseminner. Men viser både i dette kapitlet og andre kapitler til andre bøker. Og skriver at det er aldri lett å anbefale bøker for andre:

«Men som lesere kan de færreste av oss presenteres gjennom ett verk eller én forfatter, like lite som vi er bare snille, bare slemme, bare kloke eller bare dumme. Det finnes så mange bøker.»

I kapitlet Dybdelesing skriver hun blant annet om litteraturforskeren Wolfgang Iser:

«Iser regnes som grunnleggeren av den såkalte leserorienterte litteraturkritikken. Han fremhever og beskriver leserens betydning for det litterære verket. Mening fremtrer i samspillet mellom tekst og leser. Det er i foreningen mellom det leseren henter i teksten og egne erfaringer at innholdet tar form for leseren. Leseren vil alltid møte og oppleve forfatterens tekst med et mangfoldig bakteppe av erfaring og kunnskap. Enhver lesing blir farget av den som leser- og i ytterste konsekvens kan vi si at det finnes like mange versjoner av et verk som det finnes lesere.»

Det var noen smakebiter fra boken som jeg helt sikkert kommer til å sitere fra i andre innlegg og ta frem og lese fra. En god investering for å fremme leselyst.




Forlagets beskrivelse av innholdet:

Kan du huske når du sist fortapte deg i en bok? Gleden over å sitte helt i ro og leve deg inn i en fortelling? Når tid og sted forsvant og du ikke ville gjøre noe annet enn å lese?

Kari J. Spjeldnæs minner oss på hvor mye kjærlighet som ligger i lesing - og hvor viktig det er for hjernen. Hun viser verdien av å sette seg ned med en bok. De fleste gjør det litt sjeldnere enn før: I en travel hverdag tar skjermen mange ganger over for papiret, og skrolling erstatter ofte den konsentrerte dybdelesingen.

Det handler om å ta tilbake tiden. Lese er en klok og inspirerende påminnelse om de store opplevelsene som bare lesing kan gi - skrevet av en ekte bokelsker. Med gode råd om leseteknikk, hurtiglesing og med mengder av varierte lesetips, er boken også perfekt til lesesirkler