Mord på Nilen (Death on the Nile) – 1937 – av Agatha Christie

 

«Og hvorfor går De da som katten om grøten ?»

«De tror jeg bare slår slag i luften for moro skyld? Og De ergrer Dem over det? Men det er ikke løse slag. En gang kom jeg i embeds medfør til en arkeologisk ekspedisjon — og der lærte jeg noe. Når noe kommer fram i løpet av en utgravning, blir alt omkring det tatt bort, meget forsiktig rundt hele gjenstanden. En fjerner den løse jorden, og skraper hist og her med en kniv, inntil endelig tingen er der uten noe annet, ferdig til å tegnes og fotograferes, uten noe som skjemmer og forstyrrer. Det og det jeg har prøvd å gjøre — få bort alt utenforliggende så vi kan se sannheten — den klare, nakne sannheten.»

 Jeg er nå halvveis i mitt leseprosjekt der ti bøker er kjøpt og leses med grunnlag i dette TV-programmet Hundre blodige år.

Agathas tredje roman i 1936 var Death on the Nile (Mord på Nilen). 1 1933 hadde hun seilt oppover elven med Max og Rosalind, og året etter publiserte hun en Parker Pyne-novelle, «Death on the Nile», om et giftmord om bord i en passasjerdamper. Planløsningen om bord er avgjørende for hvordan mordet begås og gåten løses. Da boken ble filmet i 1978 hadde produsenten problemer med å finne en damper som stemte med S/S Karnak. Både boken og filmen ble suksesser. Peter Ustinov spilte Poirot i seks spillefilmer. I 2020 ble boken filmatisert med Kenneth Branagh som Poirot.

Historien handler om Linnet Doyle som har giftet seg med venninnens elsker. Paret reiser på bryllupsreise til Egypt. Venninnen som fortsatt er besatt av elskeren dukker opp. Kjernen i boken er trekantforholdet. Om svik og hva man gjør for kjærligheten. Denne gangen er personene i handlingen fanget på et cruise på Nilen. Linnet blir funnet drept på lugaren. En av passasjerene er Hercules Poirot, Det er et stort persongalleri der flere har motiv for å drepe den styrtrike og smellvakre Linnet.

Alf Prøysen: Den Store Teskjekjerringboka illustrert av Annine Qvale

«Det var en gang ei kjerring som la seg og sovna om kvelden, slik som kjerringer pleier å gjøre, og dagen etter vakna hu, slik som kjerringer pleier å gjøre, men da var kjerringa blitt så lita som ei teskje, og det pleier ingen kjerringer å bli.

«Ja, når jeg er blitt så lita som ei teskje, så får jeg leve deretter,» sa kjerringa til seg sjøl, for hu hadde ingen å snakke med.

Mannen hennes var på jordet, og alle ungene var voksne.

Nå traff det seg slik at kjerringa hadde veldig mye å gjøre akkurat den dagen, for det første skulle hu gjøre reint i huset, og for det andre hadde hu lagt i vatn en stor klesvask, og for det tredje skulle hu steike pannekaker til middag.

 

«Jeg får se å komme opp av senga,» sa kjerringa og tok tak i den ene enden av teppet og rulla seg inn. Og rullen ble større og større, til slutt datt hele teppet på golvet, og kjerringa krabba ut og var like hel.»

 Sitatet over er fra den første av fortellingen Kjerringa som ble så lita som ei teskje i Den store Teskjekjerringboka illustrert av Annine Qvale. Boken som ble utgitt i 2010 står i min bokhylle. Boken inneholder 47 fortellinger om teskjekjerringa. Fra bokens omslag:

«Historiene om teskjekjerringa gjorde Alf Prøysen verdenskjent. Den store teskjekjerringboka er en komplett samling av alle fortellingene, og i tillegg en vakker gavebok til glede for barn og voksne, gamle som nye lesere. I Annine Qvales strek er teskjekjerringa blitt like full av liv og temperament, humor og ettertanke, hjelpsomhet og innfulhet, og akkurat så menneskelig og mangefassert som Prøysen skapte henne. «

 

 

Den store Teskjekjerringboka er en nydelig bok, ikke minst pga de flotte tegningene til Annine Qvale. Her er en som går over to sider i boka fra fortellingen Teskjekjerringa i eventyrskauen.

 

Jeg husker fortellingene fra da jeg var barn, og min undring over at kjerringa ble så lita som de minste dukkene mine. Kunne dette skje med meg? Jeg husker fortellingen Teskjekjerringa på basar. Teskjekjerringa som baker sirupssnipper, får besøk av tre fine fruer som går rundt og knakker på dørene for å fortelle om en basar som skal være til inntekt til guttemusikken. De lurer på om kjerringa har noe som kan loddes ut. Et fat med sirupssnipper som hun skal komme bort med, svarer kjerringa. Kjerringa har besøk av ei lita jente som løper hjem for å spørre om hun kan bli med kjerringa på basaren. Da hun er tilbake er kjerringa blitt så lita som ei teskje og har ramla i kakedeigen. Jenta må hjelpe henne. Herunder med hva som kan loddes ut på basaren nå siden kjerringa ikke får bakt ferdig sirupssnippene. De bestemmer seg for at ei pyntet teskjekjerring kan loddes ut som en trekkoppdukke. Det skaper kaostilstander på basaren.

 

«Jeg skal si det ble liv på basaren da jenta kom med dokka! Alle ville se på henne, alle ville ta i henne og jente stod og solgte lodder og venta på at kjerringa skulle blunke så hu fikk trukket henne opp.»

 

Jeg leser at Teskjekjerringa dukket først opp på barnesiden til Kooperatøren og i 1955 i Barnetimen på NRK. I Sverige ble Teskedgumman utgitt i bokform i 1956 og først året etter på norsk. Det finnes fortsatt fortellinger som ble utgitt på svensk som ikke er utgitt på norsk. Teskjekjerringa er filmatisert på svensk så tidlig som i 1967 og filmene finnen man på You Tube. Bøkene om Teskjekjerringa er oversatt til over 20 språk. I England der hun heter Mrs. Pepperot ble bøkene en suksess og Prøysen ble sammenlignet med Lewis Carroll som skrev Alice i Wonderland. Hun er også hovefiguren i en 130 lang japansk animasjonsserie og gjennom en japansk tegneserie. De er også å finne på You Tube, her finnes også noen av episodene som er oversatt til norsk som denne Barnepass:

 

Emily forever av Maria Navarro Skaranger

 

Jeg har ikke tidligere lest bøker som Maria Navarro Skaranger har utgitt, men lest mye som er skrevet om bøkene. Herunder at kritikerne liker det de har lest, og det gjelder også romanen Emily forever som er utgitt i 2021. Som forlaget gjør i sin omtale av boken velger jeg også å sitere dette avsnittet fra begynnelsen av romanen:

 

«Stakkars hun som heter Emily, i dag, på dagen i dag, har hun gått gravid i hele syv måneder, og det er de to nå, Em og den voksende magen, Em og barnet, etter at Pablo forsvant ut av døra for å ordne opp i en sak, som han kalte det. Ja, det var sånn, forsvant. Eller var det sånn? Jeg skal fikse noe, hadde Pablo sagt og låst seg inn på rommet i to timer med nøkkel, Em hadde sittet i sofaen og sett på TV, hun hadde sovna, våkna, Pablo fremdeles inne på rommet, før han gikk ut døra, da med en svart bag hengende over skulderen. Emily så på Pablo før han gikk, Pablo så på henne, Emily lurte på hva Pablo tenkte på, hva han skulle, Pablo blunka til Emily, lukka døra, låste døra, Emily fortsatte å se på tv.»

 

Det er en sterk historie som blir fortalt. Men det er ingen roman jeg ble glad av å lese. Tvert imot. Trist og bekymret ble jeg. Særlig for livet babyen skal bli født inn i. Barnefattigdom får et «ansikt» med en slik historie.  Paradoksal livsglede skriver forlaget i sin omtale. Vel, livsglede finner jeg lite av hos Emily. Uansett; det er viktig at noen skriver om slike tema. Jeg er ikke overrasket over at kritikere har gitt romanen positive anmeldelser.

 

 

Forlagets omtale av romanen

«Emily er nitten år og gravid, og Pablo som er faren til barnet holder seg unna. Hun jobber i en Kiwi-butikk der innehaveren prøver å passe på henne. Det gjør naboen også, som Emily kaller presten. Hun har vokst opp hos moren sin, og nå flytter moren hjem til henne for å hjelpe til. På helsestasjonen skriver jordmoren. alene med barn" i skjemaet hennes.

 

«Emily forever» er en bok om klasse, om hverdag, og om å finne frem til det i en selv som gjør det mulig å klare seg. Romanens forteller er kritisk og prøver seg fram, leter etter bedre løsninger, forsøker å skifte perspektiv for å undersøke hvordan Emily blir betraktet av de andre; de som tror de vet hvem hun er og hvordan livet hennes kommer til å bli. «Emily forever» er en roman med paradoksal livsglede, trassig solidaritet og ulmende opprørstrang.»

 

 

 

 

Ingen fridde i Jølster av Sigmund Falch – morsomt prosjekt

 

Det var tilfeldig at jeg kjøpte boken til Sigmund Falch Ingen fridde i Jølster. Jeg har lest om bøkene til Sigmund Falck før, men aldri lest en før nå.

 Bokklubben omtaler boken slik:

«Sigmund Falch lager helt annerledes og usedvanlig morsomme bøker der gamle og tilsynelatende trauste fotografier får nytt liv, fordi de får følge av overraskende og tidvis absurde tekster. I denne utgaven fortsetter Falch sitt viktige arbeid med å samle inn og kommentere bilder fra en svunnen tid, slik at deres hele og fulle mening kommer frem i lyset. Den utrettelige forfatteren har trålet arkivene på Nasjonalbiblioteket og flere museer på jakt etter blinkskudd, og vi kan bare fastslå at fangsten er imponerende!»

Til bildet som er på forsiden er teksten:

«Far var gretten etter nok en bomtur til Jølster. Systrene mine var fremleis ugifte»

 Teksten har ingen sammenheng med bildet. Jeg forstår derfor ikke Bokklubbens omtale om at tekstene medfører at bildenes hele og fulle mening kommer frem i lyset.

 Det er en morsom bok selv det ble litt absurd for meg innimellom. Boken jeg har kjøpt og lest er utgitt i 2012, og Sigmund Falch har utgitt tilsvarende bøker både før og etter 2012. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese flere av bøkene.

 

Bare en mor av Roy Jacobsen – fjerde roman i Barrøy-serien

 

«På en øy der det nesten ikke bor noen setter ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen, det trege og det omstendelige.»

 I den fjerde romanen i Barrøy-serien tar Roy Jacobsen oss tilbake til Barrøy. Om bord på fartøyet har Johannes Hartvigsen med seg sønnen og det er Ingrid som møter dem:

«Bak skipperen så hun det oljede dekket i blinkende sollys, babord rekke med knivfester og bryner og taukveiler, bak der igjen det flate havet og skjærene og småøyene med de stillestående måkene som ga fra seg mindre lyd for hver nye dag landet beveget seg inn i høsten.

 

Men fremfor alt skipperens fire, fem år gamle sønn Mattis, som også i dag satt på romluka som en savlende stakkar, i fillete og altfor trange klær, med oppkast nedover brystet og tre fingre i munnen, en keitete og barbeint guttunge som Ingrid pleide å rette et og annet vennlig ord

mot:

 

Kor det går, Mattis? Ha' du sjyværsk?»

 Moren til Mattis har forlatt dem:

 

«Mattis' mor het Olavia Hartvigsen, hun var født Storm, en svært «god» familie på handelsgodset nord på Hovedøya, en vakker jentunge som hadde manøvrert seg grasiøst og selvsikkert opp gjennom barne- og ungdomsårene, før hun i krigens sluttfase plutselig brøt med alle forsynets privilegier og ga seg hen til den dobbelt så gamle Johannes Hartvigsen, som ikke én kvinne til da hadde ofret et blikk.

 

Spørsmålet var om hun hadde gjort det frivillig? Neppe. Av kjærlighet? Aldri i verden. Med et tvilsomt overlegg? Ganske sikkert.

 

Det gjorde i det minste flukten hennes frivillig?»

 

Mattis blir igjen på Barrøy, og Johannes Hartvigsen henter ham ikke. Da får gutten bli der, sier Ingrid. Fartøyet blir etter hvert funnet rekende uten mannskap, som et spøkelsesskip. Mattis vokser opp på Barrøy som sønnen til Ingrid.

Det er nok av dramatikk i romanen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer og hvordan romanen slutter. Jeg håper de som ikke har lest serien gir den en sjans.

Blir det en oppfølger? For min del kan den like gjerne avsluttes med den fjerde romanen. Ikke fordi Bare en mor er en dårlig roman.  Tvert imot. Jeg setter pris på at forfatteren overlater til meg å dikte videre. Dessverre er min erfaring at en oppfølger av en slik god historie som Røy Jacobsen har skapt i Barrøy-serien lett kan bli en «tynn suppe» dersom forfatteren ikke setter sluttstrek når historien er på topp.

 

Forlaget beskriver romanen Bare en mor slik:

 

«Etter den lange reisen er Ingrid tilbake på Barrøy. Livet er tilsynelatende stabilt, men krigen kaster fortsatt lange skygger over landet. Kollaboratører får unngjelde, andre ønsker desperat å glemme.

 

En dag kommer en fem år gammel gutt til øya, og kort etter forsvinner hans far på mystisk vis. Ingrid tar igjen ansvaret? hva er det med Mathias? Som fra nå av blir en sentral del av Barrøysamfunnet, sammen med Ingrids kjødelige datter, Kaja.»

 

Hva er det med mor – en modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth

 

Bildet «Mor og datter» over er fra boken Kai Fjell som grafiker (Steens kunsthandel)

«En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun var nesten perfekt, at det bare var én ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for dét.

 

Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: Moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting. Si: Hun drikker, hun driter seg ut. Hun søler, jeg hater henne. Ikke vær solidarisk med meg, det er usunt, det har du ikke godt av, det tar knekken på deg.

 

Skal jeg gå i terapi og hate henne når jeg blir stor, som hun spår? Stakkars jenta mi, hun klapper meg på hodet og masserer nakken min, muskelknutene som gjør at jeg får vondt i hodet.»

 

Sitatet over er fra romanen Hva er det med mor av Vigdis Hjorth utgitt i 2000 som forlaget omtaler slik:

«Mari, som er i tenårene, får høre: "hva slags mor har du egentlig?" Det er nettopp det hun prøver å finne et svar på. Gjennom dette morsportrettet blir vi konfrontert med spørsmålet om hvilket ansvar vi har for oss selv, og for hverandre.»

 

I dette intervjuet med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «

«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.

 

– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:

– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»

 

Romanen Hva er det med mor starter slik:

 

«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»

 

En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den. 

 Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.

Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:

 

«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»

 Her et sitat til fra romanen:

 «Var så redd for å bli symbiotisk med oss som hun var symbiotisk med moren sin, at det skulle være grenseløst mellom oss som det hadde vært grenseløst mellom dem så hun ikke visste forskjell på hva hun følte og moren følte, ikke forskjell på hva moren ville og hun ville. Så hun reiste fra oss da vi var små så far skulle utvikle et like ansvarlig forhold til oss som hun, så det ble like naturlig for ham å kle på oss og gi oss mat og ta oss opp når vi gråt og trøste oss, for vår skyld og for hans skyld og for hennes. Tvang seg til å være borte fra oss så hun skulle oppleve at hun ikke var uunnværlig og ikke innbille seg at hun var uunnværlig slik mange mødre innbiller seg at de er uunnværlige og forveksler den innbilte uunnværligheten med kjærlighet og kaller det kjærlighet som isteden er et ønske om å være uunnværlig for noen og derfor ikke ser barnet – de smir mens barnet er varmt, sier hun.»

 Jeg har også hørt på denne radiodokumentaren Hva er det med Vigdis Hjorth fra 2008:

Rigels øyne av Roy Jacobsen – tredje bok i Barrøy-serien

 

Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare er ingen som har sett Barrøy, fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha, noen hensikt med dette stempelet, han har satt i havet.»

Bokomslaget, bilde og tekst, viser essensen hva den tredje boken i Barrøy-serien handler om:

«Ingrids datter er blitt ti måneder, og hun legger ut på en vandring gjennom Norge for å finne barnefaren. I støvler og kjole, med sekk på ryggen, reiser hun sørover. Hver gang hun ber om et sted å sove, legger hun fram sitt ærend: Er det noen som husker en russer som flyktet over fjellet den siste krigsvinteren? Underveis kommer hun bort i en rekke uforglemmelige menneskeskjebner.»

Roy Jacobsen tar i denne boken oss med bort fra Barrøy. Året er 1946.

«Det er sommer på Barrøy, 1946, duna er i hus og eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og veid og buntet, poteten er satt, lammene spreller i hagene og kalvene er skilt fra mødrene. Det skal skjæres torv og det gamle huset skal males så det ikke trenger å skamme seg ved siden av det nye. På høyden bak fjøset står Ingrid Barrøy og ser båten på vågen under en sky av terner, hvalskuta Salthammer, som de overtok da den forrige eieren gikk konkurs, barrøyværingene er blitt hvalfangere.»

Ingrid ønsker å få klarhet i hva som har skjedd med russefangen som hun fant halvdød på Barrøy i 1944 etter at han hadde overlevd «Rigel»-katastrofen,  faren til barnet Kaja.

«Hun går opp i huset og forteller også Barbro og Suzanne at hun skal reise, lirer det smått og hverdagslig av seg. Men her i kvinnenes verden blir det jo likevel litt større enn det bør være. Barbro har spørsmål om hvor hun har tenkt seg, hvorfor, og for hvor lenge? Mens Suzanne skjønner hva som er på ferde og sier foraktelig at Ingrid er heldig som har noen å savne, og lete etter, før hun skynder seg ut for å henge tøy på kleshjellen.

Ingrid pakker den vesle kofferten som er med henne hver gang hun forsøker å forlate øya. Og da hun er gått ned i støa og har rullet Kaja inn i lerretsposen og dandert henne på saueskinnene bakerst i færingen, og kan plassere kofferten i forpiggen, er det bare den forvandlede Barbro som har en fornemmelse av sakens alvor, som står og tar avskjed med armene i kors, kjolen hennes er himmelblå og nyinnkjøpt for vinterens avkastningeg den har svulmende hvite blomster, hun sier:

— Vi sku' jo mal' stuo?

— Dogger ska' berre mal', sier Ingrid.

Barbro flytter urolig på seg og sier at det ikke går an å male et hus uten Ingrid. Ingrid ler og sier at da kan de jo vente til hun kommer tilbake.

—Ja væl, sier Barbro. — Og nær kjæm du?

— Nån daga.

— Nån daga, gjentar Barbro og står så fornærmet tilbake idet Ingrid manøvrerte rundt Nordneset at hun ikke får seg til å vinke før det er for sent, og da står sola i nord, den er lav og hvit, og under den ligger havet som et grått murgulv.»

 

Det skal bli mange dager før Ingrid er tilbake på Barrøy. Jeg gleder meg til å lese fjerde og siste (?) boken i serien Bare en mor som som ble utgitt i 2020.

 

For de som ikke har lest bøkene, kan jeg anbefale dette programmet på NRK TV: Bokprogrammet – Roy Jacobsen, der han forteller om bakgrunnen for at folkene på Barrøy der Ingrid har hovedrollen. Helgelandskysten, det er så fantastisk fint.

Galleri Aukrust av Finn Jor – en kunstbok utenom det vanlige.

 

«Både i tegninger og tekster røper han sitt behov for nærhet. Han har aldri tydd til store formater, kunstnerisk verdi måles ikke i kvadratmeter. For så vidt har han hele sitt liv arbeidet med miniatyrer, tegninger på en bokside eller enda mindre. Men det gjorde Werenskiold og Kittelsen også, og deres bilder av troll og nøkk er gått inn i vår nasjonale bevissthet. Aukrust har tatt tråden opp og på sin måte gitt like bestående uttrykk for vår nasjonale arv. Ofte er tegningene i bøkene hans betraktet som akkompagnement til teksten. Men ofte er det i virkeligheten tvert imot! Derfor skal de her løftes frem og vise sin egen bærekraft.

 

Få norske kunstnere forener ordets og bildets kunst som han. Man kan lett feilvurdere ham fordi tegningene er små og tekstene korte. Men det er et grep, en følge av selvkritikk og økonomi, der han så å si kondenserer inntrykkene til det minst mulige. Det er som i lyrikken: Få ord øker tyngden i hvert enkelt.

 

Ikke for ingenting valgte Kjell Aukrust den strengeste av alle former for billedkunst: tegningen, som ikke tåler ett eneste feilskjær fordi intet kan repareres eller males over. Og det ved siden av en novellistisk, iblant poetisk form der stramheten ikke merkes under den livlige varmen fordi det er meningen at den ikke skal merkes.

 

Det store i det små og det små i det store, det er Kjell Aukrusts verden. Han er både i teksten og tegningene, der har han tegnet portrettet av seg selv — bedre enn noen annen kan gjøre det!»

Det var i boken jeg skrev om i innlegget: Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske  jeg lest om kunstboken Galleri Aukrust av Finn Jor. 

Boken ble utgitt i 1993, dvs at den ble utgitt imens Kjell Aukrust (1920 – 2002) levde. Jeg kjøpte boken brukt på Finn. En skikkelig godbit av en bok.

 

Ifølge bokomslaget er boken en kunstbok utenom det vanlige. Det synes jeg også. Ikke fordi jeg er en kunstkjenner eller har lest mange bøker om kunst. Men fordi Kjell Aukrust skaperverk er utenom det vanlige – på en positiv måte. For meg kompletterer den Løvåsens biografi som omhandler livet til Kjell Aukrust. Boken til Finn Jor har et kapittel om maleren Kjell Aukrust.  En kunstart han ikke er så kjent for som tegningene. I første kapitlet  er det et utdrag fra Aukrusts oppvekst og veg inn i kunsten.

«Både i tegningene og maleriene er «lys» et viktig stikkord, også i overført betydning: Kjell Aukrust vil glede. I hans kunst er det ingen ondskap være seg i tekst eller bilder, selv om humoren iblant kan være drabelig. Likevel representerer han ingen konturløs og deigete snillisme. Han omfavner simpelthen verden! Og han gjør det med en utpreget sans for alt som er vakkert. Vi vet at verden er ond, det er ikke nødvendig til stadighet å minne oss om det, det er snarere på sin plass å minne om at noe fremdeles er vakkert og gledelig.

 

Aukrust har gjort det til sin spesielle oppgave å åpne øyne og ører på oss hverdagsmennesker, så vi også kan lære å oppleve eventyr i det små. Det har Norge forstått fra øverst til nederst. På Det Kongelige Slott har man moret seg over hans tekster og tegninger og som takk utnevnt ham til ridder av 1. klasse i St. Olavs Orden — «for særpreget kunstnerisk virksomhet». Italienerne har fOrøvrig også satt pris på Aukrusts kunst. I Italia har han høstet en ridderorden av l. klasse «Al Merito della Republica Italiana». Blant klenodiene i det lille silkeforede etuiet ligger dessuten Norges Skiforbunds æresplakett, som Iqell fikk i 1989.

 

Men hadde det ikke vært for Henrik Sørensen, er det godt mulig at Alvdal hadde måttet nøye seg med en god snekker — og sikkert fått noen skøyerhistorier i tillegg. Nå ble Kjell istedet bygdas unike ambassadør og en fornyer av folkekunsten i ordets egentligste forstand.              Takk, Henrik Sørensen!»

 

Her kommer noen smakebiter:

 

«Kjell Aukrust vokste opp i Alvdal, i hans barndom ennå en forholdsvis isolert bygd i det langstrakte Norge. Det vil si at tradisjonen var sterk og levende, og den må ha gått dypt inn i gutten, som flyttet derfra alt i 15-årsalderen. Man skal vel være forsiktig med å bli altfor dypsindig, men det er ingen fjern tanke at det Kjell er på jakt etter i sine gårdstegninger så å si er gårdens og bygdas sjel.

 

Vi får tenke oss at vi slår følge med ham et stykke mens han viser rundt i Alvdal. Vi begynner i Steijela, Alvdals Karl Johan, som han selv har døpt den. Det er vinter, mye sne og sikkert kaldt. Bare en guttunge er ute og går i bygdas sentrum. Rent kunstnerisk er det to trekk å legge merke til med en gang. Det første er at den som alle hans tegninger er i fullkommen balanse. Gjerdet til venstre fortsetter steilt opp i kirkespiret som stanser bevegelsen innover. Den mørke husveggen og telefonstolpene på den andre siden veier opp både kirketårnet, uthuset lenger borte og fortsettelsen ned i busken som stanser øyets oppdagelsesreise. Men busken vokser litt høyere opp enn den første gjerdestolpen i en umerkelig antydning av at veien svinger...

 

Uten gutten i forgrunnen kunne inntrykket likevel ha blitt tamt og stillestående. Både skikkelsen og plasseringen av den er viktige deler av bildet. Per Krohg, som jo også var teatermaler med god greie på effekter, anbefalte sine studenter å klippe ut eventuelle figurer som skulle inn i bildet og flytte dem rundt til de kom på riktig plass. Det kan godt hende at Aukrust har gjort det her. Å anbringe gutten inn mot venstre brøytekant trekker oppmerksomheten mot ham og understreker veiens bevegelse i en slak bue mot kirken.

 

Denne billedbalansen er Aukrust nøye med. Erfaring og et sikkert øye gir ham den nødvendige sans for komposisjonen. Og så muligheten av å kaste de mislykte forsøkene, da.»

 Om tegningene under skriver Jor:

 

 

«Et kapittel for seg er Aukrusts dyretegninger. Her får hans lyriske jeg fritt utløp. Han kan plassere en hest med tømmerlass under en blek måne. Stemningen er hovedsak. Det er den også i «dombjøllelåt innpå Brekka», men her er forenklingen drevet lenger. En snetung gran er bare antydet, kjørekaren på tømmerlasset befinner seg midt i bildet, hesten går nesten i ett med sneen.»

To tegninger og med tekst fra varmere strøk, dit italieneren fra Alvdal ofte reiste sammen med Kari og venner. Finn Jor Skriver at det er nok samstemmigheten i lynne som gjør at Kjell Aukrust trivdes så godt på sørlige breddegrader. 

 

 

«Om det var Flåklypa eller vertinnen eller middagssolen som fikk familien Aukrust til å flytte, spiller vel en underordnet rolle. Hovedsaken er at de fant veien til Via del Corso der Pensione Norden holdt til i femte etasje. Inngangen på gatenivå var beskjeden, vaktmesteren funksjonerte som velkomstkomite, mer opptatt av sciroccoen enn av nye tilreisende. Vinden tok jo også kraftig fatt i markisen, og regndråpene falt med tyngde.

 

Vel oppe ventet den obligatoriske chianti og en vidunderlig utsikt over Roma. For Kjells øyne ble takene til hele landskap med bakker og topper, fremspring og tilbygg, tårn og spir og ventiler. Her hadde intet offentlig vesen satt grenser for den skapende fantasi. Sammenlagt utgjorde oppfinnsomheten et trivelig kaos, der man med forbauselse observerer at taksteinene danner strenge mønstre i all improvisasjonen.»

 

Om Kjell Aukrust som maler skriver Finn Jor blant annet dette:

 «Noe av det mest interessante ved disse bildene er at Aukrust så langt fra har slått seg til ro i en bestemt stil, snarere tvert imot! Metodisk og med stor oppdagerglede og imponerende sikkerhet har han beveget seg gjennom flere stilarter og motivkretser.»

 Til slutt et av maleriene til Kjell Aukrust. Vanskelig å velge – det blir dette:

«Komposisjonen er både enkel og intrikat, bygget på to diagonaler gjennom det synkende landskapet fra venstre og den ruvende kirkebygningen. Men samtidig har kunstneren så å si skjøvet kirken inn i sentrum ved hjelp av bygningsrekken til høyre, og dessuten betonet himmelrommet ved pinjene, kirketårnet og kampanilen. Øyet vandrer omkring i bildet, fra det ene element til det andre uten å søke ut over avgrensningen.»