21. feb. 2021

USA en supermakt i krise av Espen Hammer – tidsaktuell bok det er verdt å få med seg

 

USAs krise angår hele verden og kan virke som et speil for tendenser vi kan gjenkjenne i vårt eget samfunn. Både fordi vi på så mange måter følger USA og fordi dette landet nyter så stor innflytelse, spiller det som skjer her en betydelig rolle. Jens Bjørneboe skrev en gang under Vietnam-krigen et essay med den megetsigende tittelen «Vi som elsket Amerika Denne tittelen har iblant dukket opp for meg under arbeidet med denne boken. «En kjærlighet», skriver Bjørneboe, «kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»

Selv har jeg bodd i dette landet i over tjue år — først som student og senere som professor. Mine barn har gått på skole her, jeg har et trivelig hus og gode venner, et variert kulturtilbud i den fascinerende storbyen Philadelphia, og har på mange måter høstet av det beste av hva USA har å tilby. Jeg ville ikke vært mitt amerikanske liv foruten. Det har gitt meg veldig mye. Etter alle disse årene kjenner jeg fremdeles at det banker litt i brystet når jeg ser Manhattans skyline i det Oerne. Jeg har alltid hatt sans for mangfoldet, dynamikken, troen på individet, den enorme gjestfriheten, de veldige storbyene, den varierte naturen, den storslagne kunsten. Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? I så fall trengs det en Idargjøring.

 

Det har vært mye å lese, se og høre om USA i norsk media i tiden før det amerikanske valget og frem til Donald Trump forlot scenen. Og selv om jeg har fulgt med så godt jeg kan, var det veldig interessant å lese boken skrevet av Espen Hammer: USA en supermakt i krise utgitt i 2021. I boken er Trump statist, heldigvis.

Jeg har lånt boka, men skulle helst ha eid den. Utrolig hvor mye forfatteren har klart å få med på knappe 152 sider. Det er som en anmelder skriver; boken er stramt komponert, skarp i analysen og klar i talen. Heldigvis er det gode nyheter hva angår vaksinering mot Covid 19 i USA. Er man interessert i tema som boken til Espen Hammer omhandler, så er den å anbefale. Sitatet innledningsvis er fra innledningen i boken.

 


Forlaget omtaler boken slik:

Den amerikanske drømmen er over. Tre tiår etter kommunismens fall er stemningsleiet i USA et ganske annet enn da nasjonen sto igjen som seierherre. I dag hersker mismot, uro og til dels kaos. Hva gikk egentlig galt, og hva må gjøres?

I boka tegner professor Espen Hammer et skarpt bilde av landets viktigste konfliktlinjer. Mens Donald Trump ofte pekes på som årsak til urolighetene, viser Hammer hvilke større krefter som over tid har virket under overflaten og forvandlet USA fra et relativt trygt folkehjem til en nasjon med enorme sosiale forskjeller, dyp politisk splittelse og et dysfunksjonelt demokrati. Gjennom å rette søkelyset mot økonomien, høyrepopulismen og krisen i det politiske systemet klargjør Hammer de avgjørende skjæringspunktene i dagens Amerika. Dette er en sylskarp bok som går rett til kjernen av USAs viktigste utfordringer.


12. feb. 2021

Min søster er seriemorder (My sister, the Serial Killer) av Oyinkan Braithwaite – absolutt lesverdig roman

 


«Inn kommer Ayoola, hvert eneste hode vendes mot henne og blir der. Jeg blir stående med ranglen i hånden mens jeg prøver å skjønne hva som skjer. Hun ser ut som om hun har tatt med seg solskinnet inn. Hun er iført en knallgul blusekjole som på ingen måte skjuler hennes fyldige bryster. På føttene har hun grønne, høyhælte lissesandaler som mer enn kompenserer for det hun mangler av lengde, og hun bærer en hvit clutch, stor nok til å romme en kniv med et drøyt tjue centimeter langt blad.

Hun smiler bredt og kommer spradende mot meg. Jeg hører en mann mumle «å, fy faen».

«Ayoola, hva gjør du her?» Stemmen min er anstrengt.

«Det er lunsjtid.»

«Og hva så?»

Hun slentrer videre uten å svare på spørsmålet mitt og setter kursen mot resepsjonsdisken. Blikkene deres er som spikret på henne, og hun setter opp sitt mest sjarmerende smil. «Dere er vel arbeidskameratene til søsteren min, da?»

«Er du søsteren til Korede?» piper Yinka. Jeg kan se at hun prøver å finne koblingen, sammenlikner Ayoolas trekk med mine. Det fins en viss likhet — vi har samme munn og samme øyne — men Ayoola ser ut som en Bratz-dukke, og jeg likner en voodoo-figur. «

Dersom han som kjøpte boken Min søster er seriemorder til meg hadde lest denne negative anmeldelsen på NRK.no, hadde han neppe kjøpt boken.  Men han leste denne positive anmeldelsen i Aftenposten.

I begynnelsen av lesingen av boken på 230 sider, utgitt i 2018 og på norsk i 2020, var jeg tilbøyelig til å være enig med anmeldelsen på NRK.no. Men etter hvert ble jeg fascinert av historien og er enig med anmelder i Aftenposten. Det er gøy med bøker der ikke alle leserne er enige om boken kvalitet. Uansett, ekspertene får mene hva de vil, jeg eier min egen leseopplevelse.

Min søster er seriemorder engasjere meg til å mene noe om søstrene, empatier og antipatier. Og etter hvert endrer jeg mine synspunkter på karakterene i handlingen. Jeg synes boken absolutt var lesverdig, lettlest og med et fint driv, og det var spennende hvordan dette dramaet med flere akter skulle ende. Det er også fint å kunne lese en bok fra et miljø som er annerledes enn det norske.




Forlagets omtale av boken:

«Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite er garantert ulik alle andre seriemorder-thrillere du har lest, selv om historien inneholder drap store mengder blod, uhygge og til og med en politietterforskning.

Romanen handler om de to søstrene Korede og Ayoola, som har vokst opp med en sadistisk far og en dominerende mor i et pent strøk i Lagos. Faren døde i en ulykke for noen år siden, og de to søstrene stoler bare på hverandre.

Historien starter med at Korede blir avbrutt i middagen av et nødanrop fra søsteren Ayoola, da vet hun hva hun må gjøre: Finne frem blekemiddel, gummihansker og nerver av stål. Dette er den tredje kjæresten Ayoola har drept. Korede burde ha gått til politiet, men hun er glad i søsteren sin, og som man sier: Familien kommer først. For blod er tykkere - men vanskeligere å fjerne fra teppet - enn vann.

Priser og nominasjoner:

Nominert til Booker-prisen i 2019

Nominert til International Dublin Literary Award i 2020

Vinner av LA Times Book Prize for Mystery and Thriller i 2019

Vinner av Amazon Publishing Reader’s Awards for beste debutroman i 2019

Vinner av Anthony Award for beste roman i 2019

Utvalgt til Guardian, Daily Mail og Cosmopolitans "Beste sommerbok" i 2019»

 


8. feb. 2021

Å bli sin egen venn av Einar Øverenget – en bok som kan leses flere ganger

 


«Gjennom å behandle deg selv som en god venn, åpner du opp dine egne muligheter. Det er alltid muligheter, verden er aldri ferdig skapt — den er aldri gitt en gang for alle. Menneskets oppgave er å skape sin verden, det gjør vi ved hjelp av de ordene vi bruker for å beskrive våre opplevelser. Språk skaper virkelighet, derfor bør du lytte til det språket du benytter i din egen samtale. Kanskje det er på tide å velge nye ord? Kanskje du skal presentere deg for et nytt bilde av deg selv? Om du forteller deg selv at du er hjelpeløs, så blir du det også. Du kan i stedet respektere din evne til å styre deg selv.

Opplevelsen av å ha kontroll over sin egen situasjon, er den sunneste erfaringen vi kan gjøre oss. Den kan gjøre syke mennesker friske. Sunnhet dreier seg ikke om hva du spiser eller drikker, eller hvilke sykdommer du har. Din sunnhet har å gjøre med ditt forhold til deg selv. Et godt selvforhold gir et sunt menneske. Om du blir din egen venn, vil du frigjøre din egen livskraft.»

 

Jeg vil huske at boken Å bli sin egen venn til Einar Øverenget poppet opp da jeg var og kjøpte en annen bok på nettsiden på Bokklubben. « andre har også kjøpt….». Bokens innhold er fordelt på ti kapitler og hvert kapittel har underpunktet. Smakebiten over er fra første kapittel Om du endrer den gyldne regel. Boken omtales slik:

«Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.»


Einar Øverenget er professor i filosofi, og jeg har sett og hørt han uttale seg i Dagsnytt 18 og Debatten,  der han stilte mange interessante spørsmål til konsekvensene koronatiltakene har på det norske samfunnet mv fra et etisk ståsted.

Boken Å bli sin egen venn ble utgitt i 2006, og innholdet i boken vil slik jeg ser det alltid være ferskvare. Å snu tankene sine slik Øverenget skriver om, det tar tid. At det er et viktig tema han belyser i boken, er det ingen tvil om. Jeg har brukt lang tid på boken på 200 sider. Men jeg burde lest den enda mer grundig, notert mer eller understreket. Det siste har jeg ikke gjort da det ikke er usannsynlig at andre jeg kjenner vil lese den.

Konklusjonen etter å ha lest boken at jeg bør lese den om igjen slik at den kan bli en slags oppslagsbok som påminner meg om hvor viktig tema er. Ikke bare for at jeg skal bli min egen venn. Men også for å unngå å overkjøre andre mennesker slik at de ikke klarer å være sin egen venn. I kapittel 8 I begynnelsen var ordet er Øverenget blant annet innom hvordan opplevelser i barndommen kan skape skader i et menneskesinn – en smakebit til:

«Alice i Eventyrland møtte en liten eggformet figur som har et helt spesielt forhold til språket. «Når jeg bruker et ord,» sier Humpty Dumpty, «så betyr det det jeg velger det skal bety.» Jeg har møtt mennesker som tror at ord er noe de kan gjøre hva de vil med, at ord bare er ord. Ek føler seg ikke forpliktet av det de har sagt, de bruker ord som om de ikke betyr noe. I sinne kan de velge ord bare for å ramme andre, ord de ikke står inne for. Har de behov for støtte, velger de andre ord — som de heller ikke står inne for. De sier én ting den ene dagen, noe annet da neste — alt avhengig av hva de står oppe i der og da, og heh uten å ta hensyn til at språket skaper en felles virkelighet.

Språket lar seg ikke bruke på den måten uten at det får følger. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt. Språket er ikke reversibelt. Det kan bare følges opp med mer språk. Et sårende ord kan ikke trekkes tilbake, det kan ikke retusjeres bort — men det kan unnskyldes. De som bruker språket til helt egoistiske formål, som et middel til utelukkende å rapportere om sin egen nå-situasjon — som en slags usensurert kanal for hva som helst — fratar seg selv muligheten til å se at livet og virkeligheten er noe mer enn det de føler akkurat nå. De kan også ødelegge den muligheten for mennesker rundt seg.»

 


7. feb. 2021

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg, rett og slett en fantastisk god roman

 


«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.

Men så gjer ein det. Til slutt.

Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.

Slik er det for meg no.

Dei svarte hundane kan komme.

Gjer meg ingenting.

Eg legg innpå ein kubbe til.

Flaska står i skapet.

Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.

Eg skal snakke. Oddo.»

 

Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020  som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit.                              Det er på tide å fortelje.»

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik: 

«EG HØYRER FORTIDA TIL.

Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.

Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.

Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.

Vi har inga interesse av kvarandre.

Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.

Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»

 


31. jan. 2021

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

 


Sola gir håp om lysere tider i et nedstengt Østfold – her fra Rørvika på Larkollen


«Ideen om å skrive om å lese oppsto da jeg innså at også den lesingen vi voksne bedriver trenger opplysning og omtanke. Jeg var godt i gang da den vanvittige tanken slo ned i meg: Tenk om lesing og litteratur er en parentes i historien! Tenk om vi ikke lenger vil ha evnen til å fortape oss i en roman. Tenk om skolen ikke gir leseopplæring, fordi alt som trengs er å se og lytte, og klokskap blir det samme som å velge de beste ordene til Googles søkefelt.»

Som Kari J Spjeldnæs innleder boken Lese, en liten bok om store opplevelser med; øver jeg meg på å la telefonen ligge i ro. Og som henne, er det ikke sosiale medier som sluker tida jeg kunne brukt til å lese stabelen med uleste kjøpte bøker. Det er nyhetene som tar sinnsykt mye av tiden min. Jeg er blitt som en hund etter nyheter, og i det siste har jeg slukt alt som er av nyheter om vaksine. Og siden det bare har vært dårlige nyheter står frustrasjonene i kø.

Det har kjentes som et friminutt å lese boken til Spjeldnæs  Liten bok,; vel det er den ut i fra at boken er på 200  sider inkl. register. Men for meg er den så innholdsrik. Den er til å kjenne seg igjen i, og den er inspirerende. 13 kapitler med ulike tema. Jeg har tatt meg den friheten å streke under ord, setninger og avsnitt. Og notere. Sitatet innledningsvis er fra første kapittel Tenk om.

Allerede i kapittel to, Leserlivet, inspirerer hun meg til å kjøpe en bok; Balansekunst av Rohinton Minstry. Som om ikke jeg har nok kjøpte uleste bøker. Hun skriver at Balansekunst er et av hennes mest ikoniske leseminner. Men viser både i dette kapitlet og andre kapitler til andre bøker. Og skriver at det er aldri lett å anbefale bøker for andre:

«Men som lesere kan de færreste av oss presenteres gjennom ett verk eller én forfatter, like lite som vi er bare snille, bare slemme, bare kloke eller bare dumme. Det finnes så mange bøker.»

I kapitlet Dybdelesing skriver hun blant annet om litteraturforskeren Wolfgang Iser:

«Iser regnes som grunnleggeren av den såkalte leserorienterte litteraturkritikken. Han fremhever og beskriver leserens betydning for det litterære verket. Mening fremtrer i samspillet mellom tekst og leser. Det er i foreningen mellom det leseren henter i teksten og egne erfaringer at innholdet tar form for leseren. Leseren vil alltid møte og oppleve forfatterens tekst med et mangfoldig bakteppe av erfaring og kunnskap. Enhver lesing blir farget av den som leser- og i ytterste konsekvens kan vi si at det finnes like mange versjoner av et verk som det finnes lesere.»

Det var noen smakebiter fra boken som jeg helt sikkert kommer til å sitere fra i andre innlegg og ta frem og lese fra. En god investering for å fremme leselyst.




Forlagets beskrivelse av innholdet:

Kan du huske når du sist fortapte deg i en bok? Gleden over å sitte helt i ro og leve deg inn i en fortelling? Når tid og sted forsvant og du ikke ville gjøre noe annet enn å lese?

Kari J. Spjeldnæs minner oss på hvor mye kjærlighet som ligger i lesing - og hvor viktig det er for hjernen. Hun viser verdien av å sette seg ned med en bok. De fleste gjør det litt sjeldnere enn før: I en travel hverdag tar skjermen mange ganger over for papiret, og skrolling erstatter ofte den konsentrerte dybdelesingen.

Det handler om å ta tilbake tiden. Lese er en klok og inspirerende påminnelse om de store opplevelsene som bare lesing kan gi - skrevet av en ekte bokelsker. Med gode råd om leseteknikk, hurtiglesing og med mengder av varierte lesetips, er boken også perfekt til lesesirkler

18. jan. 2021

En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 av Andreas Aase, ser frem til å lese oppfølgeren

 


Globalisering er ofte tema i debatter mv. for tida, og derfor fattet jeg interesse for denne artikkelen på Forskning.no: Globaliseringa har prega verda i meir enn 5000 år:

Ifølgje Aase er forskarane usamde om når globaliseringa starta.

Det finst dei som meiner globaliseringa starta da Columbus fann sjøvegen til Amerika på 1400-talet. Andre meiner 1945, da den andre verdskrigen slutta og FN vart etablert.

Andre igjen at det først var da muren fall i 1989 og internett etter kvart vart eit gjennombrot for ei nær sagt grenselaus verd.

Andreas Aase meiner 3500 år før vår tid er eit godt utgangspunkt. Derfor startar han si historie om globaliseringa der. Men han diskuterer andre startpunkt i boka og opnar for at det går an å argumentere på andre måtar.

– Historisk utvikling har ikkje éin fasit, men er mogleg å tolke det på ulike måtar. For at ein skal kunne snakke om eit globalisert samfunn, må samarbeidet med andre land vere nokså regelmessig, seier Aase.

Andreas Aase har skrevet boken En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800. Boken ble utgitt i 2020, og jeg har lånt og lest den. Vil man lese mere om tema, er det en rikholdig litteraturliste bak i boken. Aase siterer blant annet en annen interessant bok jeg har lest og skrev om i dette innlegget:

Sapiens En kort historie om menneskeheten av Yuval Noah Harari – interessant og tankevekkende

 

En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 starter slik:

En flaggermus med koronavirus smitter en pangolin på et matmarked i Kina. Pangolinen, som blir brukt i tradisjonell medisin, smitter så en kineser en gang i desember 2019. I løpet av noen uker opplever verden en pandemi som når mennesker på alle kontinenter. Dersom du tenker deg at den første smittede personen hadde kjøpt en jordarundt-billett, kunne vedkommende i prinsippet ha spredd smitten til alle verdensdeler på to—tre dager.

1 1873 utkom Jules Verne-klassikeren Jorden rundt på 80 dager. Åpningen av Suez-kanalen i 1869 og de transkontinentale jernbanene i India (1870) og i USA (1869) gjorde det mulig å kutte ned reisetiden jorda rundt. Vernes roman om Phileas Fogg inspirerte til etterfølgelse, og i 1889 reiste den amerikanske journalisten Nellie Bly jorda rundt på 72 dager.

Portugiseren Ferdinand Magellan ledet den første jordomseilingen, som fant sted i tidsrommet 1519—22. Han forlot Spania med fem skip og cirka 280 mann. Tre år senere vente ett skip tilbake til Spania — med en besetning på bare 18 personer. Magellan, som ekspedisjonens leder, fikk æren av å være den første som seilte rundt jorda, selv om han døde i et slag på Filippinene i 1521. Ekspedisjonen var 72 000 kilometer lang og varte i tre år.

3 dager, 80 dager eller 3 år for å ta seg rundt jorda.

De fleste anerkjenner i dag at vi lever i en globalisert verden. Gir det mening å snakke om globalisering da Jules Verne skrev Jorden rundt på 80 dager i 1873? Eller da spanjolene seilte jorda rundt for fem hundre år siden? Eller til og med før det?

Begrepet globalisering er relativt nytt. Det var først på 1980- og 1990-tallet at det jevnlig dukket opp i aviser, tidsskrifter og bøker. I dag foregår det en omfattende diskusjon om både hva globalisering er, og når det er meningsfylt å si at globaliseringen begynte.

 

Boken til Aase er interessant, og jeg ser frem til å lese oppfølgeren:

Han er no i full gang med å skrive oppfølgjaren til årets bok. Den nye boka skal ta for seg perioden frå 1800 og fram til i dag, og da vert både FN, EU, kald krig og USA viktige tema.

 




Forlagets omtale:

Vi lever i en global verden og leser og hører om global økonomi, global kultur, globale sykdommer, global forurensing og global politikk. Når startet disse globaliseringsprosessene? Begynte de på 1500-tallet, med europeernes sjøreiser på verdenshavene? Eller på 1000-tallet? Eller for 5 000 år siden? Eller er dette nye fenomener, som først og fremst karakteriserer vår moderne verden?

Boken trekker lange linjer gjennom menneskenes historie for å vise hvordan kulturer har blitt knyttet sammen de siste 5 000 årene. De viktigste aktørene i denne prosessen har vært handelsfolk, imperiebyggere og religionsstiftere. Tverrkulturelle nettverk var mest intense i Asia før år 1500, både på land og til havs. Men etter at sjøfarere som Kristoffer Columbus og Vasco da Gama etablerte handelsruter fra Vest-Europa og ut i verden, fikk globaliseringen gradvis et nytt sentrum i de påfølgende århundrene. Et viktig spørsmål i boken er hvilke prosesser som lå bak den europeiske ekspansjonen.

Boken retter seg både mot et allment publikum og studenter på fag som historie, økonomi, utviklingsstudier, religion, antropologi og samfunnsfag.


16. jan. 2021

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami, mest interessant er Murakamis betraktninger om litteratur

 



Boken Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (2007) av Haruki Murakami har jeg lest om mange ganger. 


Forlagets omtale av boken:

I 1982 solgte forfatteren jazzbaren sin for å skrive på heltid. For å holde seg i form begynte han å løpe. Med løpingen som innfallsport skriver han her, i en blanding av personlig essay, betraktninger om litteratur og liv, løpelogg og reiseskildring, om da han forsto at han måtte bli forfatter, om lidenskapen for gamle jazzplater, om skuffelser og triumfer, og om hvordan det føles å bli eldre.

Tilfeldig så jeg den da jeg sist var innom biblioteket, og tenkte at boken på 187 sider var vel rask å lese. Men det var det ikke. Ikke for meg som er så elendig til å konsentrer meg for tiden. Mesteparten av lesetiden har gått med på å lese nyheter om Covid 19 og alt som har skjedd i USA  etter at  Trump-tilhengere Kongressen. Ti måneder på hjemmekontor og mye bekymringer pga tilstanden verden er kommet i tar på kropp og sinn.

Men nå er boken lest. Det som var minst interessant var å lese om løpingen, mest om Haruki Murakamis betraktninger om litteratur. Jeg avslutter med en smakebit, det han skriver her har medført at jeg har kjøpt og skal lese boken han skriver om her:

«For tiden driver jeg også og oversetter Den store Gatsby av Scott Fitzgerald, og alt er i rute. Jeg er ferdig med første utkast og er nå i gang med korrekturlesingen for å få klart et andre. Setning for setning går jeg over førsteutkastet, skriver om der det trengs, og jeg merker at flyten blir bedre, at jeg lykkes i å gjengi særtrekkene ved Fitzgeralds språk på et mer naturlig japansk. Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»

11. jan. 2021

Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik – med historien som bakteppe

 


Jens Stoltenberg intervjues her i NRK radioprogrammet Drivkraft 5.januar 2021. Der sier han bl a at vi tar fred som en selvfølgelighet og tenker ikke på at i tidligere tider var krig normalen. Det Stoltenberg sier bekrefter boken Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik. Krig var det normale.

 

Forfatteren skriver bl a dette om ideen til boken  i forordet signert august 2016:

«Ideen til denne boken fikk jeg for fem år siden på en togreise fra Asjkhabad i Turkmenistan til Astana i Kasakhstan. Undervis stanset jeg i forjettede Samarkand. Senere slukte jeg E. H. Cookridges bok Orient Express The Life and Times of the World’s Most Famous Train fra første til siste side. I dag er Orientekspressen en saga blott, men toget lever. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke ta en ny tur på de samme skinnene, ikke fra Paris til Istanbul, men fra London til Samarkand, en forlengelse av Orientekspressen med historien som bakteppe.»

Orientekspressen En Vårreise utgitt i 2017 har stått ulest i bokhylla mi lenge. Uvisst hva som er årsaken annet enn at den har forsvunnet i alle mine uleste bøker. Det er krevende og interessant lesning. 449 sider tettpakket av historiske hendelser i byene og landene han reiser gjennom bl a London, Paris, München, Wien, Budapest, Timisoara (Romania), Istanbul, Tbilisi (Georgia) Baku (Azerbaijan), Asjkhabad (Turkmenistan) og landet turen avsluttes Usbekistan. Jeg håper at det blir enklere å følge med på nyheter fra land som jeg før jeg leste boka kjente lite til, som f eks Azerbaijan.

Det er utrolig hvor mange stormannsgale ledere det har vært også i Europa opp gjennom årene, og fortsatt finnes. Selv om tyrannen i er land blir avsatt, som i Romania, er det ikke like enkelt å få avsatt nettverket av støttespillere. Nye kommer til. Å lese om korrupsjonen i Azerbaijan som muliggjøres pga nettverket herskeren omgir seg med, er deprimerende lesning.

Hvordan historien påvirker et lands innbyggere, uttrykkes slik av en ungarer forfatteren treffer på i Budapest:

«Du må være klar over at Ungarn i århundrer har vært som en dørmatte for fiendtlige styrker. Derfor er vi som vi er.»

Norge er og har stort sett vært et fredelig sted på jorda. Når man leser de historiske hendelsene i mange europeiske land, er det ikke vanskelig å forstå at de har et sterkt ønske å knytte seg til en allianse som EU. I motsetning til nordmenn som lefler med tanken om å forlate EØS. Fra kapitlet om Paris:

«Et godt forhold mellom Tyskland og Frankrike er nøkkelen til fred i Europa. De første årene etter andre verdenskrig tok det tid å finne tonen. Samarbeidet skjøt fart med opprettelsen av Den europeiske kull- og stålunion i 1952, og med inngåelsen av Romatraktaten, EUs grunndokument, fem år senere. Et nytt gjennombrudd kom i 1963, da Konrad Adenauer og Charles de Gaulle undertegnet en historisk vennskapspakt. «Min sjel er takknemlig for at jeg har undertegnet denne pakten med kansleren», sa de Gaulle under lysekronene i Elyséepalasset. «Ingen på denne planet kan unngå å verdsette viktigheten av det vi har gjort. Pakten avslutter ikke bare en periode av krig og blod, men åpner også døren til en ny fremtid for Tyskland, Frankrike, Europa og hele verden.» 87 år gamle Adenauer, spinkel og trett etter et langt liv,tilføyde «General, De har formulert Dem så veltalende at jeg ikke har noe mer å si.»

I et kort, beveget øyeblikk ble de stående og se på hverandre, inntil de Gaulle omfavnet sin motpart og kysset ham på kinnet.

Senere er det blitt mange kyss. Tyskere og franskmenn fraterniserer som aldri før, studerer på hverandres universiteter, og vennskapsbyene er blitt blitt så mange at de fleste har mistet oversikten. Men ingenting kommer av seg selv. I et Europa preget av indre påkjenninger og ytre press, må samarbeidet næres og dyrkes.»



Orientekspressen En Vårreise
er den første boka jeg har lest skrevet av Torbjørn Færøvik. Forlaget omtaler den slik:

«I mer enn hundre år rullet den legendariske Orientekspressen på strekningen mellom Paris og Istanbul. Med historien som bakteppe legger Torbjørn Færvik i denne boken ut på sin lengste togreise noensinne - fra London til Samarkand. Den eventyrlige reisen går gjennom tolv land og tjueto byer, den strekker seg over en distanse på 8000 kilometer og inkluderer kryssingen av Det kaspiske hav i en rustholk.

Torbjørn Færøvik er den eneste som har vunnet Brageprisen tre ganger. Som forfatter er han kjent for sine kunnskaper, sin åpenhet og nysgjerrighet - og sin humor. Han fornekter seg heller ikke i denne sin tiende bok. Igjen byr han på et rikt galleri av mennesker og menneskeskjebner, av kulturer og tradisjoner og historiske dramaer. I en verden som krymper år for år, blir denne boken en viktig innfallsport til land som kommer oss stadig nærmere.“

7. jan. 2021

Bøker lest og skrevet om i oktober, november og desember 2020, og en liten statistikk for leseåret 2020

 


TRUR PÅ JANUAR - Tekst av Ola Bremnes
Sige sakte
uten ror og ratt
ut av mørket
ei sein Desembernatt.
Båret av ei bølge,
løfta av ei tru
på at alt kan vende,
på at alt kan snu.
Æ trur på januar.

Ellers om årene er januar en lettelse; det går mot lys og vår, og jeg hadde kunnet istemme låten til Ola Bremnes. Men den tida vi er i er surrealistisk på så mange måter.  Imens jeg begynte på dette innlegget, stormet Trump-tilhengere Kongressen. Sånn har 2020 vært og det fortsetter inn i 2021; en kan bare lære seg at alt kan bli verre enn det er.

Jeg fikk litt dreis på det siste kvartalet hva angår lesing av bøker slik at jeg kom to over hva angår leste bøker i 2020 sammenlignet med 2019, dvs 52 mot 50. Men det burde helt klart vært flere. Samtidig har jeg begynt på mange bøker og avsluttet lesingen, i noen tilfeller sågar lest halve boka før jeg har klappet den igjen; livet er for kort til å lide seg gjennom bøker. Men det vises ikke på statistikken. Jeg skriver ikke om påbegynte og halvleste bøker.



Jeg har som alltid mange uleste bøker i bokhylla som jeg gleder meg til å lese. Mange som er innkjøpt nylig. Akkurat nå leser jeg Orientekspressen av Torbjørn Færøvik. Har nylig «reist» sammen med forfatteren gjennom Romania, og er blitt påminnet om hva som skjedde der i 1989; Ceaușescu-regimet som falt. Ved å lese slike bøker blir man påminnet om hvor mange gale ledere det har vært opp gjennom historien; også i Europa. Selv om jeg håper avgangen til Trump skal gi USA et pusterom, viser historien at det det tar tid å få skakkjørte land opp og gå.

 

 




Desember 2020

Norge i Europa av Lise Rye – handler om Norges forhold til europeisk integrasjon

A Child's Christmas In Wales av Dylan Thomas – en fortelling som er filmatisert

 

Krim: Merket for livet av Emelie Schepps - første bok i serien om Jana Berzelius.

 

Herren på Jalna (The Master of Jalna) - bok nr. 10 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

November 2020

Mine gleders by av Richard Herrmann – fortsatt en reiseguide for London av de sjeldne

 

Showtime av Henrik H. Langeland – sprek avslutning på trilogien

 

Kjell Aukrusts Verden – utvalg og presentasjon av Anders Heger – god helse å lese boken

 

Oktober 2020

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

 

Tritonus En skjærgårdsfortelling – en ny god roman av Kjell Westö– denne gangen en samtidsroman

 

Ung kjærlighet (Finch’s fortune) - bok nr. 9 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Sjarmen med tarmen (Darm mit Charme) med undertittelen Om et av kroppens mest undervurderte organer av Guila Enders – kjempeinteressant bok.

 

 

 


1. jan. 2021

Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren – et gjensyn

 

                                                                         Privat foto

«Det vokser fram en fornemmelse av at lesende folk ikke trengs på samme måte som tidligere. Men datamaskiner, digitale prosessorer, gjør noe annet enn beleste professorer. Minnekort er ikke hukommelse. Kobling av ideer og tanker i hjernen skiller seg radikalt fra kobling av datakretser. Menneskene trengs fortsatt, og vi trenger bøkene. Vi leser på en annen måte enn maskinene, for vi bærer opplevelsene, erfaringene og kunnskapen med oss. Vi vokser med lesingen vår, og vi må ta vare på det som er for verdifullt til å tape.»

Sitatet over er fra boken Lese En liten bok om store opplevelser (2020) av Kari J. Spjældnes. Det var den og biografien nevnt nedenfor som inspirerte meg til å lese boken Vi på Saltkråkan, den siste boken jeg leste i 2020. Det var som å gå en sti en gikk mye på i barndommen; heldigvis er alt der fremdeles. Mange beskriver den som en utelukkende koselig bok. Men jeg husker at den fikk frem mange følelser i meg.

Boken Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren har sitt grunnlag i et filmmanuskript. Skriveprosessen startet i 1962, og serien ble en stor suksess. Jeg husker ikke om jeg så serien før jeg leste boken. Det var først da jeg leste denne biografien at jeg ble klar over at boken jeg leste om og om igjen som barn først ble filmatisert:

Biografi om Astrid Lindgren: Denne dagen, et liv av Jens Andersen

 

Jens Andersen skriver bl a dette om Vi på Saltkråkan:

«Den balsameffekten naturen alltid hadde på bymennesket Astrid Lindgren, lot hun stockholmsfamilien Melkerson kjenne på kropp og sjel i Vi på Saltkråkan. Da de fire barna med enslig far ankommer til skjærgårdsrutens ytterste brygge, er de litt betenkt over det fuktige været, ei tilsynelatende avfolket øy og den falleferdige rønna som deres naive kunstnerfar har leid for et år. Det minner i liten grad om en sommeridyll, men viser seg snart å være porten til et paradis som skal prege alle fem i familien Melkerson for livet. 19-åringen Malin, som fyller mammarollen for de tre yngre brødrene og den klønete faren, finner sitt livs utkårede på Saltkråkan. De to eldste guttene møter sin barndoms beste og formodentlig siste lekekamerater, yngstemannen Pelle får sitt livs kjæledyr, og pappa Melker flytter inn det mest inspirerende skriveverkstedet en forfatter kan tenke seg. Og hvilket litterært verk er det han har tatt med seg og sitter og pusler med i Snekkergården? Det får leserne aldri vite. Kanskje en roman om det lykkelige livet på ei lita øy i skjærgården, der en morløs familie finner tilbake til livets kilde, og mennesker og dyr omgås naturlig og fritt? Det var i hvert fall det Astrid Lindgren forestilte seg. En slags robinsonade om storbymennesker som går i land på ei øy som viser seg å være befolket av alle slags mennesker i forskjellige livsstadier, men med en tydelig fordeling av temperament, karaktertyper og, ikke minst, kjønn.»

Jeg tenker ofte på på hvem jeg hadde vært uten lesegleden jeg har hatt siden jeg lærte å lese. Hva var det med boken Vi på Saltkråkan som traff meg slik at jeg leste den om og om igjen. Jeg gråt like mye hver gang jeg leste at Båtsmann står i fare for å bli avlivet, og ble like glad når det ble oppdaget at det var reven som var synderen. Like lykkelig var jeg da Melker fikk kjøpt Snekkergården. Det var nok noe gjenkjennelse i boken, men mest muligheten til å forsvinne inn i en verden som var lysere enn min egen barndom var.




Filmatiseringen er flott, men boken er hakket bedre. Og selv om jeg var og er like glad i dyr som Pelle, er det ingen tvil: historien hadde ikke vært den samme for meg uten Tjorven og Melker, som her der Melker konstruerer en vannrenne for å lette på vannbæringen:

«Mellom Melker og Tjorven hadde det utviklet seg et eget vennskap, slik det av og til kan oppstå mellom et barn og et voksent menneske, et vennskap mellom to jevnbyrdige som er helt oppriktige mot hverandre og har samme rett til å si hva de mener. Melker hadde tilstrekkelig av barn i seg, og Tjorven tilstrekkelig av noe annet, ikke akkurat voksent, men en underlig indre styrke som gjorde at de virkelig kunne omgås som jevnbyrdige. Tjorven serverte Melker bitrere sannheter enn noen annen, og han kunne nok fare sammen og få lyst til å gi henne en ordentlig advarsel av og til, men han skjønte snart at slikt var bortkastet på Tjorven. Hun var som hun var og sa det hun mente uten dikkedarer. Som regel var hun jo bare snill og hjertelig, for hun var glad i onkel Melker. Han forklarte henne for en god idé det var med den renna. Heretter skulle Malin få vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får mor også, sa Tjorven. — Hun får også vannet rett inn på kjøkkenet.

 Det får hun da slett ikke, sa Melker.

 Jo, sa Tjorven, — far bærer det inn for henne.

Da lo Melker overlegent. Dette var noe helt annet, og han hadde tenkt det ut som en hyggelig liten overraskelse for Malin, sa han.

Tjorven så alvorlig på ham.

 Og så for at du skal slippe å bære så mye, ikke sant?

Det svarte ikke Melker på.

Nå står du her ved bøtta, forklarte han Tjorven, — og så roper du når vannet kommer. Og når bøtta er full, da roper du også, forstått?

Ja, for jeg er ikke dum, sa Tjorven.»

Var det idyllen i boken som møtte meg en julimorran jeg syklet til butikken etter at jeg var flyttet hit jeg bor; og tenkte; dette er sommerparadis. Et er sikkert; jeg ønsket meg veldig en hund som barn. Som Pelle så fikk jeg en, men ikke før jeg var tenåring; en cocker spaniel som jeg fikk av en fetter. Det var helt klart den lykkeligste dagen i mitt liv til da.