24. jul. 2021

Sol og skyer over Jalna (Variable Winds at Jalna) - bok nr. 15 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


«Selv om Nicholas selv var gått bort og hans døde kropp lå på kirkegården, var det som om han fremdeles levde i huset. Det var som om duften av hans sterke, maskuline personlighet hang igjen i de værelsene han hadde hatt tilhold i. I stuen, like ved tebordet, sto stolen hans, den gode, dype stolen som var så deilig å synke ned i, men så vanskelig å heise seg opp av, når man var en tung, gammel mann med gikt. Stolarmene var blitt brede og flate, fordi han hadde presset dem ned med hendene. Fremdeles levet minnet om ham, når han satt ved flygelet og spilte sin yndlingskomponist, Mendelssohn, med ildskjæret fra kaminen spillende på ansiktet. Når han hadde spilt hadde han tatt dem som hørte på, med seg tilbake til en annen tid, fått dem til å føle seg som en del av den tiden.

 

I biblioteket sto hans stol ved kaminen, der var pipa og den blikkdåsen han hadde hatt tobakk i. Der hadde han lest aviser og hørt på radio. Og så var det hans plass ved spisebordet, og den massive sølvserviettringen med en hvilende kvinneskikkelse i greske gevanter. Og mange gode måltider hadde han spist, mens han med dyp, rungende stemme hadde tilkjennegitt sitt syn på forskjellige ting. Han hadde aldri vært redd for å sløse bort tiden. Han hadde vært så sikker på at han ville få mer enn nok av den. Han hadde aldri latt seg rive med av strømmen.

 

Og så var det hans eget værelse med hans egne ting — flygelet, der det alltid sto en karaffel med whisky og en sifong med soda, og i de senere årene en medisinflaske eller to. Bøker og magasiner lå også ofte stablet på det — gamle yndlingsbøker som ble lest om og om igjen — Vanity Fair, Esmond, Harry Lorreqwer, Somerville og Rosskataloger fra hesteutstillinger — dem hadde han fått av nevøene — eksemplarer av Punch og Country Life, en kasse sigarer. På veggene bilder som hadde hengt der i sytti år og lenger et innrammet fotografi av Oxford-åtteren en gang han selv hadde vært med — et fargefotografi av Lily Langtry med muffe og skjelmskt smil. Rundt om var fotografier av nieser, nevøer og forskjellige av familiens småbarn. Værelset var proppfullt av ting og en prøvelse for alle som skulle tørke støv. I skapet hang hans velbrukte tøy, i den engelske læresken lå flosshatten som han sist hadde brukt, da broren ble begravd for to år siden. Og der var sengen!»

 

I roman nr. 15 i Jalna-serien dør Nicholas Whiteoak 98 år. Når jeg leste sitatet fra romanen over, tenkte jeg på de gamle herskapshusene jeg har besøkt i England, flere av dem overtatt av National Trust. Det er mange tanker man gjør seg ved slike besøk. Også at menneskene som bodde i husene var privilegerte sammenlignet med storparten av befolkningen. Det er også familien Whiteoak i Canada selv om det går opp og ned med økonomien.  


Handlingen i romanen foregår i 1950, og vi er flyttet oss to år frem i tid sammenlignet med roman nr. 14. Etter at Nicholas er død, er det Meg som er den eldste i familien. Men denne boken handler mest om de unge i familien. Adeline har fått besøk av Maitland som hun forelsket seg. Det er planlagt bryllup. Han forsøker å tilpasse seg livet på Jalna, å jobbe i stallene som Renny driver og på gården som Piers driver. Men han sliter med å trives og drømmer om at Adeline skal flytte med han til New York der han kan få seg en jobb. Adeline er bundet til Jalna og ser ikke for seg et annet liv. Det oppstår et brudd, og Maitland forlater Jalna. 

 

Det er mye annet som skjer i bok nr. 15,; det er både sol og skyer over Jalna i boken som er den nest siste i serien. Jeg husker ikke hvordan serien sluttet da jeg leste serien som barn. Derfor er jeg spent på det og har allerede begynt på siste bok. Jeg trenger plassen til andre bøker. Og skal starte på et nytt leseprosjekt-  Blir rart å pakke ned bøkene, forhåpentligvis er det noen andre som vil lese serien. Det er god underholdning synes jeg. Om jeg hadde syntes det samme dersom jeg ikke hadde lest serien som barn, det får jeg ikke vite.


22. jul. 2021

Nilen – historiens elv av Terje Tvedt – fantastisk god bok


«Jeg er tilbake i Italia, på Piazza Navorona i hjertet av Roma. Før byen har våknet og idet solen når toppen av den stjålne egyptiske obelisken i midten av fontenen, går jeg rundt den. Det tydeligste og vakreste uttrykket for Nilsens posisjon i middelalderens europeiske idehistorie står her. Berninis berømte fontene De fire elver, eller Fontana dei Quattro Fiumi, ble lagd til pave Innocens X og avduket i 1651. Den symboliserer Nilens særegne plass i datidens verdensbilder og trosoppfatninger tydeligere enn noe annet kunstverk. Sentrum av fontenen er en stor, egyptisk obelisk. Den er omkranset av fire gigantiske elveguder. Som vanlig i europeisk mytologi er de avbildet eller representert i form av store, modne mannsskikkelser. Men én elvegud skiller seg ut. Han holder et tøystykke foran ansiktet. Han vet ikke hvor han kommer fra, og vi kan ikke se ham i øynene. Det er Nilens gud. Det var bare Nilen som hadde denne spesielle mytiske aura i 1600-tallets europeiske forestillingsverden. For denne elven som var så hyppig omtalt i Bibelen, beskrevet som selve Paradisets elv, og som skapte den antikke verdens kornkammer, var det fortsatt ingen som visste hvor kom fra. De skjønte ikke hva dens eventyrlige fruktbarhet skyldtes, men de forsto at den som kontrollerte dens vann, hadde stor makt.

 

Gradvis er Nilens hemmeligheter blitt avdekket. Kildene er kjent. Hydrologien er kartlagt. Og gradvis er det også blitt klart at de som kontrollerer elven, har større makt enn noensinne. Derfor vil kampen om hvordan den skal utnyttes, påvirke utviklingen av regionen og av verden i tiårene og hundreårene som kommer.

 

Nilen har ikke lenger bind for øynene. Dens biografi er snarere en kilde til kunnskap, ikke bare om den selv, men om Afrika, verden og oss selv.»

 Sitatet over er slik boken Nilen – historiens elv av Terje Tvedt avsluttes. Utgitt så langt tilbake som 2012 og har vel stått like lenge i bokhyllen min. Ikke ulest, fordi en annen i huset har lest den to ganger og har fremsnakket den så mange ganger. Årsaken til at jeg bestemte meg for å lese den nå, er et nyhetsoppslag 8. juli:

 

«Striden om Nilen: Etiopia fyller megademning til tross for protester. For andre år på rad fylles Den store etiopiske renessansedemningen med vann fra Den blå Nilen. Nedstrøms frykter Egypt for sin livskilde.» 

Jeg følger Terje Tvedt på Facebook, og 13. juli skriver han at Bloomsbury i England nå har utgitt boken Den er derfor fortsatt høyst relevant som faktabok.

 Nå er den lest, og jeg synes det er en fantastisk bok. Den er lærerik og er godt skrevet.

 


Boken starter slik med henvisning til bokomslaget:

 

«I fjerde etasje i et beskjedent arkeologisk museum omtrent 35 kilometer utenfor Roma finner man den verdensberømte Nil-mosaikken. Den er 2000 år gammel, nesten seks meter bred og over fire meter høy, og skildrer fargerikt og fra flere synsvinkler elven og livet langs den. Øverst gjengis afrikanske motiver, og ved utløpet gjenskapes Middelhavs-scener. Det usedvanlig fargerike og klare mønsteret er lagd av malte steiner festet med en slags mørtel, men det originale med mosaikken i Palestrina, det som gjør den til en del av kunsthistorien, er at elven og folkelivet er gjengitt med et helt moderne perspektiv, som om kunstneren så Nilen fra et fly. Kunstverket er også en uhyre talende historisk kilde; det understreker elvens tidløshet som samfunns livsåre og sentrum, og det viser at Middelhavet tar imot et kontinents historie skrevet i vann. «

 Om boken skriver Terje Tvedt:

«Denne boken går inn i den samme tradisjonen som mosaikken i Palestrina symboliserer: den europeiske fascinasjon over elvens rolle og betydning. Det er en historiebok om sivilisasjonens utvikling og en reisebeskrivelse fra verdens lengste elv. Men det er også en studie av moderne hydropolitikk og afrikansk utvikling, og hvordan disse forandringene avspeiler, som i et prisme, mange av den moderne verdens sentrale utviklingstrekk. Men først og fremst er boken en biografi om en livsåre som knytter snart en halv milliard mennesker sammen i et skjebnefellesskap ingen kan unnslippe.»

 Nå skal jeg se TV-serien bak boken som en finner på You Tube, 3 episoder: Kampen om Nilen. Jeg gleder meg også til å lese Tvedt sine bøker Verdenshistorie og Det internasjonale gjennombruddet som jeg har i bokhyllen.  

 Forlaget omtaler boken slik: 

«Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning - som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

 

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen - historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens forhold til kontinentet. Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush¿ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen - en kamp av verdenshistorisk betydning.»

 

Dikt: Ei dørklinke av jern – av Hans Børli fra diktsamlingen Isfuglen (1970)

 


Ei dørklinke av jern

Jeg minnes ofte

klinka av jern

på svalgangsdøra

heime på torpet i skogen:

Henders varsomme grep,

jordete bondenevers lengsel,

hadde slitt den tynn som

en fuglevinge.


10. jul. 2021

Rennys datter (Renny’s Daughter) - bok nr. 14 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


I Rennys datter er vi kommet til året 1948. Små og store hendelser, positive og negative, preger som vanlig livet til Whiteoak-familien.

Adeline er 18 år og møter kjærligheten på en reise til Irland sammen med onkelen Finch. Imens disse to er på reise, dør den eldste på Jalna, Ernest Whiteoak, og de må avbryte reisen pga Ernests begravelse.

 Naboeiendommen brenner ned og eieren brenner inne. Den tragiske brannen medfører at familien blir kvitt et problem. De blir kvitt en nabo som har skapt problemer og uvennskap med sine byggeplaner.

 Boken avsluttes med at Ernest begraves. Finch kjøper naboeiendommen for å bygge seg et hus der, og Renny lover Adeline at han og hun skal reise til Irland slik at Adeline kan få treffe sin store kjærlighet igjen.


2. jul. 2021

Hør her'a! av Gulraiz Sharif – en roman med høy sjarmfaktor

 

«Bilturen går som den går, as, litt dårlig stemning, men vi overlever. Det som starta med smil og latter, slutter med litt seriøse ansikter og kjeft og krangel og diskusjon, som mamma sikkert skal svare på i rommet på sin måte. Kanskje vi ikke er den koselige familien likevel, noen familier klarer ikke å lage kos, du vet. De bare lager kaos.»

Avsnittet over, langt ut i romanen, fikk meg til å tenke på ordene kos og kaos. Det er bare en vokal som skiller ordene. Og slik er det, det er lite som skal til for at kos blir kaos. I det hele tatt, oppvekstromanen til Gulraiz Sharif er tankevekkende på mange måter.

Og for en start, første avsnitt:

«Sommerferie, as. Veldig deilig for norske nordmenn, men jeg lover deg ikke noe deilig for oss utlendinger uten penger! Hva skal vi gjøre da? De har sånn sjøhytte, fjellhytte, havhytte, fastlandshytte, kysthytte, sånn der læreren lærte oss, ja, sånn derre skjærgårdshytte, mann! Pluss Sverigehytte, du vet, Nesoddenhytte. Tenk deg, de har hytte rett ved Oslo! Ikke at alle norske nordmenn kommer fra Oslo, men da jeg hørte det, jeg holdt på å pææse ut. Liksom, du vil ha utedo, du bare kjører litt bort fra Oslo til utedo. Og så er de der i flere uker. De plasserer de hvite og rosa rompene sine på sånne dritskumle svarte hull, også er det et lass med dritt under dem. Jeg får hjerteattakk av de doene, jeg får sånn noia mann.»

Romanen er morsom og alvorlig. Jeg lo av de kjappe replikkene, men også av mine holdninger til mangt og mye som avdekkes og blir komisk. En av de beste bøkene jeg har lest utgitt i 2020.

Forlagets omtale av romanen:

Det er sommerferie og Mahmoud på 15 år ser for seg lange dager på benken utenfor blokka sammen med kompisen sin, enøyde Arif. Denne sommeren skal imidlertid bli annerledes, for familien får besøk av Onkel ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i Oslo. Onkel ji gjør store øyne i Norge, og så lurer han på hva det er med Ali, lillebroren til Mahmoud, som ikke oppfører seg slik gutter skal. I løpet av sommerferien skal Mahmoud bli stilt overfor store prøvelser både som bror og sønn i en pakistansk familie.


21. jun. 2021

Demokratiets svanesang (Twilight of Democracy) av Anne Applebaum

 


Jeg var kommet til siste kapittel i boken til Anne Applebaum bok Demokratiets svanesang som har tilleggstittelen Politikk som svikter og vennskap som tar slutt, da det ble en bråstopp i lesingen. Det ble et ryddeprosjekt i helga. Studenten skal være oftere innom gamlingene i året som kommer, og da var det et ønske om å kvitte seg med ting og tang som jeg har oppbevart pga at jeg er i overkant nostalgisk. Da jeg leste siste kapittel av boken som ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 søndag kveld, hadde motivasjonen og tankene om at jeg skulle lese den om igjen blitt borte i oppryddingen. Boken settes uansett inn i bokhylla med en intensjon om at jeg skal lese den om igjen når motivasjonen er tilbake. 

Uansett; boken til Anne Applebaum som jeg kjøpte i mai (månedens bok i Bokklubben) er interessant og tankevekkende. (Kjedelig bokomslag!!!) De som er interessert i tema og ønsker å lese boken har ikke behov for å lese annet enn Bokklubbens beskrivelse av den her og forlagets omtale av boken:

«Den Pulitzer-prisvinnende historikeren og journalisten Anne Applebaum forklarer med forbløffende klarhet hvorfor ledere i flere vestlige land har kastet kull på liberale demokratiske ideer til fordel for nasjonalisme og autoritarisme.

Over hele verden ser vi den samme tendensen: Demokratier er under angrep, mens ulike former for autoritære styresett er på fremmarsj. Applebaum var en av de første til å rope et varsku om de antidemokratiske bevegelsene som rørte seg i Vesten, i Demokratiets svanesang forklarer hun hvorfor nasjonalisme og autokrati har slik tiltrekningskraft og hvorfor politiske systemer med grunnleggende enkle idéer har en så umiddelbar appell, spesielt hvis de er til fordel for de lojale og ekskluderer alle andre.

Despotiske ledere styrer ikke alene. For å komme seg til makten og holde på den er de er avhengig av hjelp fra politiske allierte, byråkrater og mediepersonligheter. De autoritaristiske og nasjonalistiske partiene som har vokst frem i moderne demokratier over hele verden byr på nye veier til makt og penger for sine tilhengere. Applebaum beskriver flere av verdens fremste forkjempere for frihetsfiendtlige styresett verden over, og viser oss hvordan de bruker konspirasjonsteorier, politisk polarisering, sosiale medier, og til og med nostalgi for å forandre samfunnene de er en del av.»

Demokratiets svanesang er en glitrende dissekering av et verdensomveltende skifte og et engasjerende blikk på veien som leder tilbake til de demokratiske verdiene vi står i fare for å miste.»


11. jun. 2021

Hjem fra krigen (Return to Jalna) - bok nr. 13 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…

I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:

«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»

Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.

I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.

Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.

Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese  i sommer og høst.


5. jun. 2021

Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen

 

 

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

 

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren. 


Samuel Johnson skal ha sagt:

 

En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det.

 Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter. 

 

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.

Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor. 

På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk? 

Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv? 

 


28. mai 2021

En by som Alice (A town like Alice) av Nevil Shute – en roman med grunnlag i en historie fra virkeligheten

 


Jeg kjøpte en bok av en bruktbokselger, og det var plass i postpakka til en bok til, og da valgte jeg romanen til Nevil Shute fordi navnet En by som Alice var kjent. Det angrer jeg ikke på. Selv om romanen bærer preg at den ble utgitt i 1950, likte jeg romanen. Til kun å være på 275 sider er romanen handlingsmettet og jeg ble revet med. Handlingen starter i London etter 2. verdenskrig, tilbakeblikk på brutale opplevelser under krigen i Malaysia og deretter til Australia etter krigen, et kontinent jeg vet veldig lite om. Jeg er derfor ikke like skeptisk til romanen som vedkommende som presenterer den her:

Tiden er løpt fra den tidligere bestselgerforfatter Nevil Shute. Norske forlag jakter på glemte perler à la John Williams Stoner. Nevil Shutes nesten 70 år gamle roman har kun historisk interesse.

 

Nettopp fordi romanen har historisk interesse synes jeg det er verdt å lese den. Særlig fordi handlingen tar utgangspunkt i en sann og dramatisk del av historien som det er viktig å kjenne til. Krig er bare elendighet uansett når og hvor den foregår. Det trenger vi å bli påminnet om gang på gang. 

Romanen er filmatisert i 1956 og det ble laget en TV serie av romanen i 1981. Filmen fra 1956 finner man her på You Tube.  Skulle gjerne ha sett TV serien som bilder over er hentet fra. 

Eksemplarer jeg har lest var månedens bok i den norske Bokklubben juli 1972, og oversetteren er Anders Hagerup, ektefellen til Inger Hagerup. Romanen presenteres slik:

 

«I En by Som Alice tar Nevil Shute for første og eneste gang sitt utgangspunkt i en dramatisk historie som virkelig har skjedd. Forfatteren sier selv at han ikke kunne motstå appellen i hendelsen, og at han på dette vis ønsket å hylle den tapreste kvinne han har møtt.

Etter erobringen av Malakka i 1941 innvaderte japanerne Sumatra. En gruppe på 80 hollandske kvinner og barn ble tatt til fange. I to år vandret de på landeveien fordi ingen visste hva som skulle gjøres med dem. På slutten levde bare tredve.

I gruppens sentrum sto den engelske kvinnen Jean Paget. Nevil Shute lar henne møte en australsk krigsfange, Joe Harman, og en nattlig samtale mellom disse to er et av bokens høydepunkter. Kvegoppdretteren fra Australias ødemark forteller om byen Alice — et samfunn hvor alt ser ut til å lykkes, Alice er drømmen, paradiset . . .

Krigen slutter. Jean Paget blir fri, reiser tilbake til England og lever et alminnelig liv. Men hun vender tilbake — hun drar på en pilegrimsreise til Malakka og til Australia for å lete etter Joe. Egentlig skjedde denne historien i Sumatra, men Nevil Shute har lagt handlingen til Malakka, fordi han kjente forholdene der bedre.»

24. mai 2021

En lykkelig gift mann – og andre noveller av Odd Klippenvåg; vinner av Ungdommens kritikerpris 2021

 


«Mitt stoff ligger i det vanlige livet, vil jeg si. Altså i de nære relasjonene, familien. Jeg har ikke behov for å skrive science fiction eller krim eller noe sånt; jeg synes det er mer enn nok stoff i det. Det slo meg her en dag at dette med familierelasjoner er faktisk noe av det eldste i europeisk litteratur, bare tenk på Ayskhylos som skrev Orestien, tre tragedier. Altså, hva familien har å si. Noen ganger så kan familien være det farligste stedet å vokse opp og andre ganger det beste, og for de fleste av oss er det vel noe midt imellom. Men altså, det preger oss på hvem vi blir.»

Det er i forbindelse med at Odd Klippenvåg vant Ungdommens kritikerpris 2021 for novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller utgitt i 2020, at Klippenvåg uttaler ovennevnte i denne videoen:



Men mer interessant er hva ungdommer som har lest novellesamlingen forteller om sin leseopplevelse i videoen. Jeg kan anbefale at du ser videoen, enten før du leser novellesamlingen, eller etter, som jeg gjorde. Det er så forfriskende å høre unge og entusiastiske lesere uttale seg om boken som de har stemt frem. Jeg blir rett og slett glad av å lytte til dem. Og får troen på at påstanden om litteraturens død er overdrevet 😊

Jeg har lest to romaner av Klippenvåg tidligere, og er ikke overrasket over at novellene er gode, og slutter meg helt til  Nominasjonsjuryens begrunnelse

Odd Klippenvåg er en ringrev og en relativt godt bevart hemmelighet i norsk litteratur, med en mengde utgivelser bak seg gjennom over 40 år. Årets bok består av seks middels lange noveller av den realistiske, psykologiske typen, hvor seks ulike individer får bevitne hvordan nære forhold slår sprekker foran øynene på dem – både i plutselig nåtid, i saktegående sanntid og i retrospekt. Det handler om utroskap, om invalidisering og Alzheimers sykdom, om bisarre overskridelser og om familiehemmeligheter som lusker fram fra fortidens mørke. Klippenvåg forteller passe illusjonsløst og i høyeste grad drivende; dette er noveller som både foruroliger og gjør deg oppslukt.

Mer om prisen kan du lese her:




Forlagets beskrivelse av romanen:

En lykkelig gift mann og andre noveller har kjærlighet som hovedtema. Her dukker fortiden opp i skikkelsen av en russisk kvinne, en bror undrer seg over at søsteren ikke kommer i farens begravelse, en mann får livssituasjonen forandret etter et skalldyrselskap, en enke kjemper med frustrasjon og samvittighet, en lektor er utro og en eldre mann opplever sorg når et langt samliv ebber ut.

 


Grensen av Erika Fatland; folkeopplysning også for sneversynte norske journalister og politikere

 


Jeg ble påminnet om at jeg ikke hadde lest Grensen av Erika Fatland som ble utgitt i 2017 etter at hun hadde gitt ut boken Høyt: en reise i Himalaya i 2020.  Grensen ble kjøpt og nå er den lest. Jeg kan ikke huske å ha lest en faktabok som har fascinert meg som boken til Fatland. Fra første til siste side. 600 sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en bok på 600 sider der jeg har tenkt at jeg skulle ønske det var flere sider. Jeg er rett og slett imponert

Det er i boken en god balanse mellom forfatterens tilstedeværelse og hva hun opplever underveis, menneskene hun møter og det de forteller, og de historiske hendelsene hun skriver om. Les og lær skriver en anmelder. Helt enig, dette er folkeopplysning. Den bør også leses av sneversynte norske journalister og politikere som jeg synes ensidig interesserer seg mest for folk og konflikter som er utenfor Europa. Les og lær; det tenker jeg også forfattere som tenker å skrive bøker i samme kategori kan gjøre. Det er for mange faktabøker der det lesses på detaljer som kun spesialister på tema har interesse for.

Ikke før jeg i går hadde lest ferdig boken kom en melding i media om denne hendelsen:

Utenriksdepartementet reagerer kraftig, etter at et passasjerfly på vei til Litauen ble tvunget til å lande i Hviterussland. En opposisjonell journalist som var ombord, ble arrestert rett etter landing.

 Det er skremmende å lese om dette etter å ha lest boken til Fatland. Men enda skremmende må det være for folk som bor i landene som har vært underlagt Russlands jernhæl og ikke ønsker seg tilbake.

Forlagets omtale av Grensen:

Erika Fatland er en av Norges mest spennende sakprosaforfattere, anmelderrost, prisbelønnet og oversatt til flere språk. Hun fikk sitt store gjennombrudd med boka Sovjetistan i 2014. Nå har hun vært på en ny eventyrlig reise, denne gangen langs Russlands enorme grense – fra Nord-Korea i det fjerne Østen, langs Kaukasus, over Det kaspiske hav og Svartehavet. Vi blir med henne til Ukraina, der president Putin ekspanderer, og opp gjennom Øst-Europa, til vår egen grense mot Russland. Endelig tar hun båt gjennom nordøstpassasjen – en båtreise som har blitt mulig etter klimaendringene. Med kunnskap om landene og deres historie og gjennom menneskemøter viser Erika Fatland hvordan disse svært ulike landene alle påvirkes av sin mektige nabo.

 


18. mai 2021

Superhjernen - de beste strategiene for læring av Olav Schewe og Barbara Oakley

 

Det var etter å ha hørt om boken til Schewe og Oakley her Ekko på NRK 23.10.2020 som gjorde at jeg kjøpte den. Fra innledningen:

«Bruker du mye tid på å lære uten at du oppnår de resultatene du ønsker? Utsetter du til stadighet det du skal gjøre? Sliter du med dårlig konsentrasjon og synes det er vanskelig å huske det du har lest? Denne boka er for deg.»

Boka på 162 sider er lettlest og oversiktlig. Perfekt for travle studenter. Men også for andre som har behov for å lære seg teknikker for å jobbe mer effektivt. Innholdet er fordelt på 10 kapitler og avsluttes med kildehenvisninger. Her er mange tips å ta med seg.

Forlagets omtale av boken:

Ønsker du å lære raskere og oppnå bedre resultater? Vil du oppleve mer glede når du lærer? Trenger du hjelp til å overvinne konstante utsettelser?

Å ha en superhjerne handler ikke om hvilken hjerne du er født med, men hvordan du bruker den du har. Norges fremste ekspert på studieteknikk har slått seg sammen med en av verdens ledende eksperter på læring. Her gir de leseren de mest effektive strategiene for læring, basert på den nyeste forskningen. Strategiene virker fordi de spiller på lag med hjernens måte å lære, huske og forstå på.

Når du forstår hvordan hjernen lærer best, kan du:

- øke konsentrasjonen din når du jobber
- unngå frustrasjon når du lærer
- lære på en måte som gjør at du ikke glemmer
- utvikle dybdeforståelse for det du lærer
- bearbeide store mengder informasjon
- bruke pauser som et strategisk våpen
... og mye, mye mer.


12. mai 2021

Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde

 

Jeg likte historien i romanen Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde. Utgitt i 2020 og 314 sider. Ikke minst liker jeg at historien ikke er tung og mørk selv om den omhandler temaer som generelt sett er alvorlige nok for de som opplever det romanen omhandler. Jeg fant mye humor i den. Lettlest og med et godt driv i seg. Overraskende vendinger. Ikke minst avslutningen av første kapittel. Det eneste som er negativt er tittelen, den er unødvendig treig synes jeg.

Her i Kulturstripa på NRK var Heidi Linde innom og snakket om boka 8.7.2020.

Forlagets omtale av romanen:

Etter tjueto års ekteskap ønsker Vigdis å bryte ut. Men hvordan kan hun rettferdiggjøre det å forlate en mann som ikke slår, som ikke drikker eller ligger rundt, og som er en god far? Kanskje handler det om forventninger, om å legge lista lavere. Men hvor lavt kan lista legges før selvforakten tar overhånd, før man kveles, før man dør?

Linn har bestandig vært den pene. Nå oppdager hun at menn ikke lenger snur seg etter henne på gata. Hvis tiltrekningskraften er tapt, hvem skal hun da være?

Historiene til Vigdis og Linn flettes inn i hverandre av tilfeldigheter. Av nødvendighet ender begge på et ganske annet sted enn der de startet.

Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet er en roman om moderne samliv. Om troskap og utroskap, morskap og seksualitet – og om kunsten å finne veien tilbake til seg selv.


11. mai 2021

Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård – innimellom ubehagelig å lese

 


Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt.  Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.

Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.

Jeg kan anbefale denne samtalen med Knausgård i Kulturstripa 23.9.2020:

Karl Ove Knausgård kommer i disse dager med romanen "Morgenstjernen". Den er 666 sider lang, utspiller seg mer eller mindre i løpet av to døgn og vi følger en rekke karakter i hverdagsliv og nød og tiltagende desperasjon. Kulturstripa vier en hel sending til et dypdykk i boken, og har med oss Karl Ove Knausgård på linje fra hjemmet sitt i England. Programleder er Hans Olav Brenner.


Forlagets omtale av romanen:

"Morgenstjernen" er en forbløffende, ambisiøs og rik roman med et omfattende persongalleri og en handling som spenner fra det hverdagslig gjenkjennelige til de store kosmiske sammenhengene.

Handlingen utspiller seg noen dager sent i august. Litteraturprofessoren Arne og kunstneren Tove er sammen med sine barn på feriestedet på Sørlandet. Deres venn, rikmannssønnen Egil, befinner seg på en hytte i nær-heten. Presten Kathrine er på vei hjem fra et seminar, barnehageassistenten Emil er på øving med bandet sitt, journalisten Jostein er ute på byen, kona hans Turid som er hjelpepleier har nattevakt. Over dem og alle andre dukker det plutselig opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen, selv ikke astronomene, vet sikkert hva slags fenomen det er. Er det en stjerne som brenner ut? Hvorfor har da ingen sett den før? Eller er det en helt ny stjerne? Langsomt legger nyhetens interesse seg, og livet går videre, men ikke helt som før, for uvanlige fenomener begynner å inntreffe i utkanten av menneskenes tilværelse.

"Morgenstjernen" er en roman om det vi ikke forstår, om det store dramaet sett gjennom det lille livets begrensede linse. Men først og fremst er det en roman om hva som skjer når de mørke kreftene i verden settes fri.

10. mai 2021

Bøker lest og skrevet om i januar, februar, mars og april 2021

 


Mai er begynt, ikke skjønn og mild, men kald. ¼ av året er over, og det er greit å ha det som en milepæl opp mot målet for lesing av bøker som jeg hadde ved inngangen til 2021. Det eneste målet jeg hadde, var at jeg skal lese flere bøker enn i 2020. Men med bare 16 bøker de fire første månedene ser det dårlig ut. To bøker i april, ikke til å tro selv om den ene var på veldig mange sider.

Det som er positivt, er at jeg pga nedstenging av biblioteket har lest mange bøker fra egen bokhylle; 12 av 16 leste bøker i perioden januar – april. Samtidig er det plenty av kjøpte uleste bøker. Jalna-serien, mitt nostalgiprosjekt, her er målet om å få lest serien i løpet av 2021. Har 4 av 16 bøker igjen. Bør ikke være en umulighet. Etter at jeg er ferdig, skal serien gis bort. Jeg trenger den plassen til andre bøker. For det kommer stadig inn nye bøker til boksamlingen.

En bok jeg kjøpte i februar, er Skriveboka av Merete Morken Andersen. Den har jeg så vidt begynt å lese i. Jeg har ingen ambisjon om å skrive bøker, men synes det er inspirerende å lese om tema opp mot å lese. Har funnet lesetips om bøker i slike bøker som jeg ellers aldri ville ha lest. Det er etter hvert blitt mange bøker i den kategorien i bokhylla. Alle er lest og tåler å bli lest flere ganger. Forfatteren Jan Kjærstad skriver på Facebook 8 mai om bøker i kategorien «hvordan skrive bedre», og han tipser her om boken Skrivekunstens hemmeligheter lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden. Kjærstad innleder med:

Mange forfattere fnyser av bøker som forsøker å gi gode råd om hvordan man skriver en god historie, eller rett og slett blir forfatter. Jeg har alltid hatt glede av å bla i denne typen bøker, jeg betrakter dem som biter i et slags epos som handler om å finne skrivekunstens hellige gral. Jeg eier minst en hyllemeter "hvordan skrive bedre"-bøker. Mange er skrevet av forfattere jeg setter høyt.

På bildet Kjærstad har lagt ut er boken til Merete Morken Andersen med. Boken til Geelmuyden er en bok jeg kommer til å kjøpe.




 

April 2021

Den evige ilden (A Column of Fire) av Ken Follett – god fortelling, men evig lang

Trump, Biden og slaget om USA av Hans Olav Lahlum


Mars 2021

Felemakaren av Edvard Hoem – enda en god roman

Yt etter evne, få etter behov av Olaug Nilssen – vinner at P2- lytternes romanpris

Høy på deg sjæl- endorfin som medisin av Aili Kristina Hannisdal – interessant og lettlest bok

Balansekunst (A Fine Balance) av Rohinton Mistry – en mangeartet fortelling som gjorde inntrykk å lese


Februar 2021

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg, rett og slett en fantastisk god roman

Å bli sin egen venn av Einar Øverenget – en bok som kan leses flere ganger

Min søster er seriemorder (My sister, the Serial Killer) av Oyinkan Braithwaite – absolutt lesverdig roman

USA en supermakt i krise av Espen Hammer – tidsaktuell bok det er verdt å få med seg

Flukt og forsoning (Whiteoaks Harvest) - bok nr. 11 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

Den store Gatsby ( The Great Gatsby) av Francis Scott Fitzgerald – en god roman som ikke er gått ut på dato


Januar 2021

Orientekspressen En Vårreise av Torbjørn Færøvik – med historien som bakteppe

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Haruki Murakami, mest interessant er Murakamis betraktninger om litteratur

En kort introduksjon til Globaliseringens historie før 1800 av Andreas Aase, ser frem til å lese oppfølgeren

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten